Nå er det snart jul igjen. For mange er det en flott tid. For andre er det enda en tid i ensomhet, og som toppes i selve jula. Der andres angivelige familielykke, mediesirkus og samfunnets nedstenging i jula bare forsterker følelsen av utenforskap. La oss tenke på de virkelige ensomme i dag. Kanskje er det deg?
Vi lukker oss inne i en advents- og juleboble, og vi lukker alle andre ute. Det er ikke plass til de andre. Ikke til den sære naboen, rusmisbrukeren, flyktningen i fjerde etasje, enka i nabolaget eller de som bor alene. De må ikke få ødelegge den hyggelige jula. For vi skal spise, drikke, se julefilmer, utveksle gaver og bruke titusener på all stæsjen. Resten av verden kan bare sulte, lide, krige, flykte og være alene og ensomme. Dette er gjerne hele settingen for mange i jula. Og dette bruker vi milliarder på i Norge og i den vestlige verden. Et vanvittig luksusforbruk, så langt borte fra den egentlige jula som det er mulig. Som er feiringen av da Jesus, verdens Frelser, ble født. I stor fattigdom.
Jula er ofte konsentrert om det å ha familie, besøke familie og om det å være samlet. Barn og barnebarn kommer hjem, og storfamilien skal samles. Driving home for Christmas, som nordamerikanerne synger om. Vi skal spise god mat og gi hverandre gaver. Og vi skal ha det såå koselig. Bare oss alene, og så skal vi treffe de andre i slekta og i vennekretsen etter hvert. Besøke hverandre, spise enda mer fet mat, og slappe av. Fortelle om alle gavene, vise nykjolen, og flashe den nye mobilen. Det unner jeg alle! Men flere ting skjer samtidig. Media og butikker reklamerer tungt for julehandel og gaver. Den familiære julelykken og fellesskapet lovprises opp i skyene. Samfunnet, butikker og sosiale møteplasser stenger ned i jula,. Alt dette bare forsterker ensomheten til de mange som lider av det.
Det er mange hovedtyper ensomhet, og noen er verre en andre. En årsak er at du er mye alene, noe som har med din ordinære livssituasjon å gjøre. Ille nok, men den type ensomhet kan gå over ved endring til det bedre. Du flytter til en annen plass, du finner deg en partner, du blir religiøs, du blir inkludert en plass eller du aksepterer mer din livssituasjon. Alle mennesker kan oppleve slik ensomhet i perioder, det kan kalles alenehet, (solitude versus lonelines) og det er etter min mening helt normalt.
En annen type ensomhet er om du sammenligner deg med andre hele tiden. Det er internettets pris, og det rammer spesielt de unge. Mennesker har et grunnleggende behov for å oppleve tilhørighet, omsorg, kjærlighet og anerkjennelse. Prøver du å oppnå alt dette gjennom utseende, penger og medieskapt popularitet, kan det skape en kortvarig rus eller lykke. Men siden det ikke inneholder noe vesentlig substans er slik popularitet en flyktig vare. Det samme kan sies om sosiale media, spill, rus, sydenturer, forbruk, plastiske operasjoner og alle ting som antas å gi dopaminrus eller en quickfix av livet og dets problemer. Mange unge i dag blir ensomme på denne måten, fordi svært lite av dette dekker behovet for inkludering, fellesskap og trivsel. Du sitter alene, og viser et altfor positivt bilde av deg selv på sosiale media. Det samme gjør alle andre, og så ender det med at de fleste føler seg mislykket - og kanskje ensomme! Dette sosiale presset gjør også at fattige familier føler seg utenfor, og barna kan bli ensomme fordi de ikke får alt de andre får, og kan ikke delta i idrett, på reiser og ellers.
Jula er for barna, sies det. Men også de kan bli ensomme. Verst er det om mor eller far ikke elsker deg, og viser en fin fasade utad, men driver med omsorgssvikt og vold hjemme. Om mor ikke har tatt vare på deg som lite barn, gitt deg nærhet, trygghet, varme og "svart" deg kan du ha fått en tilknytningsforstyrrelse, som ofte vises senere i livet som psykiske vansker. Om far svikter deg, misbruker deg eller utøver psykisk eller psykisk vold, kan det skape et livslangt traume. Som igjen gjør deg sårbar for andre livsproblemer. Noe undersøkelser fra fengsler og oppsamlingsplasser for rusmisbrukere i byer viser. Du har med andre ord ikke blitt sett, beskyttet, anerkjent og elsket nok i oppveksten. Det som skulle bli en trygg, koselig juletid med familien samlet og med masse gaver og god mat, blir med omsorgssvikt, vold og utstrakt rusmisbruk heller en ekstra utrygg og ensom tid!
Virkelig og helsefarlig ensomhet kan være et resultat av store belastninger. Som alvorlig sykdom, stigmatisering, tap av omsorgspersoner, andre tap, mobbing, overgrep, konflikt, forfølgelse, fornorskning, krenkelse, fremmedgjøring, folks ondskap, ekskludering og uthenging i media og på nettet. Psykiske lidelser og alle sykdommer med store bokstaver kan gi både mye alenehet og ensomhet. Aller verst har nok de bostedsløse og narkomane i Oslo og i andre byer. De har mistet alt, verdighet, selvfølelse, hus, hjem, familie, tilhørighet og igjen står bare overlevelse og rus. Mange vil nok dø av overdose både før, under og etter jula.
Marginalisering kan være årsak til ensomhet. Der du ikke føler tilhørighet til noen spesiell gruppe, som slekt, bygd, folkeslag, menighet, miljø eller gjeng. Ikke alle rammes, men mange er i risikosonen. Som etniske minoriteter, innvandrere, flyktninger, homofile, ofre for seksuelle overgrep, funksjonshemmede, arbeidsledige, psykisk syke, fattige eller folk med kroniske lidelser. Som ikke føler noe fellesskap med andre. Ei heller kontakt og støtte. Resultatet er ofte reell og eksistensiell ensomhet, og marginalisering er definert som den mest utsatte og helseskadelige livssituasjonen. Innvandrere og flyktninger i andre og tredje generasjon er også utsatt. De er verken/eller, de er ikke som landsmenn, ei heller som nordmenn. Marginalisering kan også ramme de som bryter ut av en religion, en forsamling, en slekt, en bygd, en familie og må klare seg alene. Resultatet kan bli ekstrem ensomhet, gjerne kalt eksistensiell ensomhet. En slik destruktiv livssituasjon kan være livstruende og sammenlignes ofte med å røyke tjue om dagen. Kombineres det med rusmisbruk og usunn livsstil kan det forkorte ditt liv med 20-30 år. Så farlig er det.
Hvem som helst kan bli rammet, og ensomhet kan være usynlig. Fordi alle vil være likt og inkludert, og det er ofte skam og tabu å fortelle om det. Derfor ser vi det ikke. Vi må derfor være observante på om det blir for destruktivt for noen. Se mennesket bak masken. Vurdere om det trenges tiltak, som samtale, behandling, varsling eller personlig støtte, spørsmål og vennskap. Sårbare livsfaser kan være hva som helst. Som tilknytningsperioden, barnehagealder, skolestart, pubertet, løsriving fra foreldre, unge får seg kjæreste, gifter seg, eller blir småbarnsforeldre. Eller når mennesker rammes av mobbing, ekskludering, sykdom, høy alder, skilsmisse, partners eller barns død eller demens, venners død, arbeidsledighet, konflikter på jobben eller i familien, rettssak, fengsling og diskriminering. Eller ved store konflikter i religionen, i samfunnet, og ved kriser, hungersnød, krig og trusler om krig.
Nå starter en økende eldrebølge i Vesten. Mange eldre føler seg ensomme der de sitter alene i sine hjem. Spesielt om partneren har dødd og de pårørende ikke har tid til dem. Mange må bo lengst mulig hjemme fordi det ikke er bygget nok sykehjemsplasser, og menneskelig kontakt blir mer og mer erstattet med KI og roboter. Kombinert med lidelser og sykdommer som følger med høy alder. Som kroniske lidelser og demens, samt livstretthet og ensomhet. Storsamfunnet og helsevesenet må gjøre mye mer, men de kan ikke gi inkludering, varme og støtte i den grad og på samme måte som vi privatpersoner kan.
Noen er mer sårbare enn andre, og en relativt uskyldig hendelse kan utløse krise. Det er da et menneske trenger å bli sett, anerkjent, lyttet til, avlastet, besøkt og støttet, og at venner og medmennesker kan trå til. Poenget er at vi må se hverandre, lytte til de små signaler og våge å spørre direkte om det vi ser og fornemmer. Se derfor nøye på din venn, din slektning, din nabo og din neste. Med ord, et kyndig blikk, vennskap og kjærlighet kan ensomhet lindres. En slik innsats kan være det aller viktigste arbeidet vi gjør for hverandre! Og vi kan godt begynne nå i denne fine adventstiden.
Om alle familier, alle par, også de ensomme, kunne invitere én ensom sjel eller en utsatt familie i jula, ville vi lindret mye lidelse. Og invitere deg selv. Omså bare for én kveld, eller én dag. I tillegg kan vi besøke eller ringe noen som kanskje trenger det. Spesielt i jula. Og gi en middag via Kirkens bymisjon, og en gave til en internasjonal hjelpeorganisasjon. Bli kvitt offerrollen og redusere vårt eget forbruk og slik gjøre verden til en mer bærekraftig planet.
La oss gjøre noen få viktige tiltak. For vår egen samvittighet, for Jesusbarnet, for de ensomme, for de fattige og ikke minst for de barna som ikke tåler rus og bråk og bare vil være lykkelige. Hele livet og i jula!