Fornorskningsskader

Fornorskningsskader

Første gang publisert i Samisk skolehistorie i 2005. Jeg mener at jeg var den første som lanserte begrepet. Siden den gang har Sannhets- og forsoningskommisjonen virket og skrevet rapport  i 2023. I rapporten beskriver de og dokumenterer de mange skadene fornorskningen forårsaket. Og ikke bare på samer, men på mange minoriteter. 

Nytt ord og nytt felt for debatt, forskning, dokumentasjon og tiltak. Finnes langs hele den nordnorske kysten, og spesielt i sjøsamiske områder. Temaet er veldig tabu, og framkaller ofte sinne og aggresjon fra alle parter. Min motivasjon for å skrive om dette er at jeg er overbevist om at det kun er åpenhet som hjelper, og at skal vi stanse skadene må vi tørre å anerkjenne problemene. Og begynne å jobbe med oss selv og med de samiske samfunnene. Våre barn og barnebarn fortjener at vi tar tak i dette, gjør opp, og ikke påfører dem videre skade i det stille. Det blir ikke bedre av at vi nekter for at dette eksister, og får noen problemer er vi raske til å si det er ditt problem, oppsøk psykolog og terapi, ikke grav opp gammelt skit, og ikke plag meg med dette. Selv om mange har det bra, finnes det de som bærer en stor byrde og føler at det finnes ikke hjelp. Om man får psykiske vansker av dette er det fremdeles tabu og skambelagt, og mange vil bare lide i stillhet, og anse det som privat. I tilleg skal vi ikke skjemme ut samene og ta slike ting opp internt. Som oftest betyr at man ikke gjør noe som helst, bare tier.

Fornorskningsskader er alle de negative konsekvensene av den offentlige fornorskningspolitikken og -tiltakene de siste 150 årene i Norge. Den offisielle fornorskningen er nå avsluttet, men konsekvensene bare fortsetter. De gamle holdningene er der fremdeles og kommer godt fram i debatt om det samiske, spesielt i navnesaker, i reindriftssaker og i debatt om samisk opplæring, språk, tolking med mer. Grumset er der, bare litt mer skjult, og kommer ofte fram anonymt. Alle samene er naturligvis ikke skadet eller like mye skadet, men jeg snakker om et fenomen som det snakkes lite om, og mange vil ikke kalle det typisk samisk. På sett og vis er det riktig, det er typisk menneskelig. For alle mennesker, grupper eller minoriteter som blir krenket og utsatt for langvarig negativ behandling og vil få større eller mindre problemer. Og problemene skaper nye, interne problemer, der konflikter er det mest typiske. Og de fleste av oss kjenner til problemene, men alle problemer skyldes selvfølgelig ikke fornorskning. Disse problemene finnes verden over, men er overrepresentert i minoriteter, blant urfolk, og blant stigmatiserte grupper. Jeg vil at dette debatteres bredt, og de som ikke liker temaet kan bare hoppe over innlegget og debatten.

I samfunnet er det et økende fokus på disse skadevirkningene, og mange har allerede skrevet om fornorskningen, blant annet Henry Minde i et hefte fra Gáldu, som dokumenterer at Norge brukte flere millioner til fornorskning, og mye mer enn det som går til samiske formål idag. Asle Høgmo har også skrevet mye om dette, blant annet i artikkelen Det tredje alternativ, og i den ferske boka Hvor går Nord-Norge. Ketil Lenert Hansen har tatt doktorgrad på samme tema. Virkemidlene for fornorskningen var mange, og kan godt kalles strukturell rasisme og strukturell diskriminering. Med andre ord så planlagt at den ble innebygd i alle strukturer og i offentlig politikk overfor samer og kvener, i forskning, skolen, forvaltning, kirka, arbeidsliv, og blant folk flest. Verdiene og holdningene ble sannheter for majoritetsbefolkningen, tilslutt fordommer, og ble etterhvert trodd på av samene og kvenene selv. Resultat: lav selvfølelse, passivitet, avmakt, skam, skyld, selvforakt og en adferd der det var om å gjøre å skjule sitt opphav eller å underkommunisere det samiske. Som om man ville si: Se vi er lik dere, altså må dere akseptere oss som likeverdige. Noen overkompenserte og ble mer katolsk enn paven. Man ble supernorsk, negativ til det samiske, og for sikkerhets skyld mobbet man samene for ikke å bli avslørt. De destruktive konsekvensene av langvarig diskriminering, stresstilstand, mobbing, og manglende anerkjennelse på alle plan resulterte ofte i forskjellige skader. Disse negative prosessene bidro til såkalte urfolksproblemer for mange. Som diffuse lidelser, dårlige levekår, opphoping av levekårsproblemer, angst, depresjon, systemisk lidelse, psykososiale og sosiale problemer, rus, overgrep, krenkelser, vold, trusler, lojalitetskonflikter, psykisk terror, psykiske lidelser, omsorgssvikt, trusler om ganning, tilknytningsforstyrrelser, lav livskvalitet og mindreverdighetsfølelse. 

Man behøver ikke være same for å bli skadet, bare les: Hvordan krenkede barn blir syke voksne, av Anna Louise Kirkengen. Det er med andre ord et verdensomspennende problem. 

Samfunnet tilbød aldri noen behandling eller tilbud til folk og lokalsamfunn som var rammet, og disse problemene blir ofte kalt: Den samiske smerten. Denne smerten får ulike utslag i ulike generasjoner, noe som igjen har skapt uforsonlige generasjonskonflikter og gjensidig skepsis. De eldre beskylder de unge for ikke å følge tradisjonene og gamle normer, og de unge spør de eldre hvorfor de ikke lærte dem samisk, og de eldre blir beskyldt for å være for konservative, dogmatiske og fordømmende. Mange unge blir latterliggjort når de prøver å snakke samisk, skaffe seg kofte og lære seg gamle tradisjoner. Disse unge har en varig følelse av å ikke være gode nok. Familier blir splittet, kontakt brutt og barn og barnebarn havner i en uløselig lojalitetskonflikt.

For mange, spesielt for eldre samer, er et av symptomene for den samiske smerten hardnakket benekting om at det fantes diskriminering og mobbing, og at samene aldri led overlast, og at vi har det så bra i dette landet. Spør man direkte om de ble diskriminert blir man ofte møtt med sinne, aggresjon og beskyldninger om å grave opp gammelt skit, rippe opp i sår, osv. Konklusjonen er klar: Vi ble aldri mobbet, vi ble ansett som likeverdige, vi kan norsk, vi trenger ikke tolk, vi skal ikke ha særrettigheter og vi har alle de samme rettighetene. Man kan forstå disse reaksjonene hos de over 50-60. Vanligvis er det de eldre som lærer de unge, holder tradisjonene i hevd, har kompetanse og livserfaring. Plutselig kommer det generasjoner som utdanner seg, har nye jobber, engasjerer seg, og bryter radikalt med gamle tradisjoner og normer. De unge integrerer seg i storsamfunnet, og må det for å overleve, tidligere tiders kompetanse holder ikke, i alle fall ikke bare det, spesielt i byer og i et moderne arbeidsliv. Mange unge beskyldes for å svike det samiske, blir kalt asfaltsamer, plastikksamer, uekte samer, og slikt. Oppskriften på en generasjonskonflikt.

I dag tør vi å prate om dette, skrive om dette, dokumentere dette, forske på og utvikle behandlingstilbud. Ennå har vi en vei og gå, og alt tyder på at man må ha en helhetlig tilnærming til dette. Norsk og vestlig terapi og behandling er for individrettet, og inkluderer ikke tro, følelser, mytologi, storfamilier og slekter, lojalitet, minoritetssituasjon og forhold innen det samiske. Leger, psykologer leter etter en lidelse for å gi behandling eller medisin. Når de ikke forstår sammenhengene kalles det bare "psykisk", noe som bare forsterker fordommene. Samene vil fortelle om alle de plagene fornorskningen har forårsaket, om frustrasjon, konflikter, og levekårsproblemer, men blir ofte møtt med manglende kompetanse, uvitenhet, fordommer og avvisning av det samiske, spørsmål om tro, folkereligiøsitet, læsing (helbredelse), syn, varsler, skrømt, skikker, verdier og holdninger. Mange kvier seg om å fortelle om negative sider i de samiske samfunnene, de føler seg illojale og at de bidrar til å sverte det samiske. Resultatet er alltid det samme: Samer får ikke riktig hjelp, eller lite hjelp, mange resignerer, skylder på seg selv eller foreldrene, lider i stillhet eller leter etter andre alternativer. Ofte tar det år å forstå sammenhengene, bli bevisst, tørre å innrømme at det er fornorskningsskader, og ikke minst, det kan ta år å finne hjelp og behandling. Ofte må man hjelpe seg selv, snakke og snakke om det, debattere, og ikke minst, man må finne støtte hos gode venner som lytter, anerkjenner smerten og gir god støtte i prosessen. De som også har behov for denne hjelpen kan ofte være den beste støtte. Jeg ønsker lykke til de som tør å kjenne på denne smerten hos seg selv, sine foreldre og besteforeldre, i slekta eller i lokalsamfunnet. Resultatet kan bli noe fint, og man kan faktisk bli hel, forsone seg med det som har skjedd, snakke om det og skrive om det. Gjør vi en god jobb slipper de neste generasjonene å slite med de samme problemene. Det fortjener de.

Hva gjør vi nå med den samiske smerten?

Vi trenger et nytt kulturbegrep for å kunne snakke fornuftig om den samiske smerten - hva den er, og hva vi gjør med den. Samisk kultur. Norsk kultur. Men hva mener vi egentlig? De fleste tenker på det synlige: samisk kultur er kofte, språk, reindrift, mat, tradisjoner og kunst. Det er den tradisjonelle måten å forstå kultur på, slik antropologen Edward B. Taylor definerte det allerede i 1871: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.»

Denne definisjonen har vært det faste referansepunktet i over hundre år. Men den beskriver bare det vi ser på overflaten. Den forklarer ikke hvorfor folk handler som de gjør, hvorfor konflikter oppstår mellom grupper som bor tett på hverandre, eller hvordan fornorskningen kunne gjøre så stor skade. Skal vi forstå det, trenger vi et dypere kulturbegrep. Og det finner vi hos Edgar Schein.

Schein, som skrev boken «Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig?», deler kultur inn i tre nivåer. Det første nivået er artefakter – det synlige og hørbare. Klær, språk, bygninger, seremonier, kunst. Det andre nivået er verdier og normer – det folk sier de tror på, reglene de følger, idealene de bekjenner seg til. Rettferdighet, likhet, frihet, tro. Men under alt dette ligger det tredje og dypeste nivået: de grunnleggende antakelsene.

De grunnleggende antakelsene er dype, ofte ubevisste forestillinger om virkeligheten - om alle tings beskaffenhet. Livet, naturen, universet, tid og evighet, guddommen, den menneskelige natur, mm. De er så selvfølgelige for oss at vi sjelden setter ord på dem. Det er her de virkelige forskjellene mellom kulturer ligger. Og det er her alle samfunnskonflikter har sitt utspring. Også fornorskningskonfliktene. 

Det er ikke kofta og språket som er konfliktstoff i seg selv. Det er de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv og om hverandre. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort. For i Norge har man lenge hatt den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men dog likeverdige, legges grunnlaget for fredelig sameksistens.

Fornorskningen som norsk, grunnleggende antakelse

Den norske fornorskningspolitikken fra 1850 til ca. 1980 var bygget på helt bestemte grunnleggende antakelser. At norsk kultur sto på et høyere nivå enn samisk kultur. At samisk språk var primitivt og døende. At veien til likeverd gikk gjennom å bli lik majoriteten. At samisk språk, samiske verdier og levesett var laverestående og måtte erstattes av det norske. 

Disse antakelsene ble gjennomført med stor systematikk. Samiske barn ble sendt på internatskoler der de ikke fikk snakke sitt eget språk. Samiske stedsnavn ble erstattet med norske. Samiske bygder ble stemplet som fraflyttingsområder. Vi som vokste opp på 1960- og 70-tallet opplevde dette på kroppen. Vi ble kalt «Hellmolapp», «jævla lappunge» og «lappjævel» på skolen i Kjøpsvik. Vi ble banket, mobbet og ekskludert. De voksne grep sjelden inn. Mobberne hadde holdningene og verdiene med seg hjemmefra. Dette var grundig hamret inn siden fornorskningen ble vedtatt ca. 1850. Hele storsamfunnet var rigget for dette. Gjennom lovverk, skole, kirka, samemisjonen, økonomiske tilskudd til fornorskning, og gjennom folks atferd og holdninger. Hovedmålet var marginalisering og assimilering av hele den samiske befolkningen. De lyktes i stor grad. Så snudde det. Og dermed skapte de en ny krise. Denne gangen gikk den assimilerte, fornorskede delen av samene løs på de som ennå holdt stand. Det ble stygt. Same mot same. Det ble den dobbelte smerten. 

Akkulturasjon – fire veier i møtet med majoriteten

For å forstå hva som skjedde med samene under og etter fornorskningen, trenger vi begrepet akkulturasjon. Akkulturasjon handler om hvilken strategi en minoritet velger i møtet med en dominerende majoritetskultur. Forskeren John Berry har identifisert fire hovedstrategier: marginalisering, assimilering, separering og integrering. Disse fire strategiene skapte fire helt ulike samiske delkulturer, med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser. 

I Berrys modell vurderes dette ut fra to spørsmål:

1.     Er det viktig å bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner? 

2.     Er det viktig å ha kontakt med og delta i det nye storsamfunnet? 

Marginalisering rammer de som faller mellom to kulturer. De svarer nei på begge spørsmål ovenfor. De vil ikke bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Og de synes ikke det er viktig å kontakt med og delta i det nye storsamfunnet. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. Denne strategien er ansett som den mest helsefarlige. Mange følte skyld og skam som samer, spesielt i de første generasjonene. Manglende tilhørighet kan føre til ensomhet, identitetsproblemer, psykiske vansker og i verste fall kan det være ødeleggende og dødelig. Marginalisering er forstadiet til assimilering. Forskningen sier at det tok tre generasjoner å bli assimilert. 

Assimilering betyr å bli helt lik majoriteten. De synes ikke det var viktig å bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Men de synes det er viktig å ha kontakt og delta i det nye storsamfunnet. Den grunnleggende antakelsen er at norsk kultur sto på et høyere nivå, og likeverd oppnås gjennom å bli lik de norske.  Hensikten var det aller beste – de ville beskytte barna sine mot den diskrimineringen de selv hadde opplevd. For enkelthets skyld kan vi generalisere og si at disse to første gruppene er/var mot det samiske. Ingen av de to grupperingene ville bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Det skapte den første samiske smerten. 

Separasjon betyr at minoriteten holder seg for seg selv, bor i markebygder, fjorder eller i egne områder som samebyer og sijddaer. De synes det er viktig å å bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Men de synes det ikke er viktig å ha kontakt med og delta i det nye storsamfunnet. Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste fornorskningen. De som levde i Musken og andre fjordbygder levde i stor grad slik, med lulesamisk som hverdagsspråk, sijddaen som livsform og læstadianismen som ga tro, mening, beskyttelse og fellesskap. De var også inkludert i et stort samisk/læstadiansk nettverk over grensen til Sverige. 

Separasjon er ikke det samme som segregering, som er tvunget separasjon. Som svarte i Sør-Afrika. Eller raseskillelovene i USA.

Integrering er en både/og-løsning. De svarer ja på begge hovedspørsmål. Den grunnleggende antakelsen er at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andres, men vi behersker majoritetskulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo og jobbe sammen med andre og likevel bevare vårt eget. Man kan jobbe integrert men bo litt separert, og det finnes alle typer kombinasjoner og overganger. Søsken kan velge ulikt, og nye generasjoner kan velge noe helt annet enn foreldrene. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer til. Akkulturasjons-valget er universelt og tidløst. De som bodde og levde separert og integrert er/var i hovedsak for det samiske. Disse to siste grupperingene ville bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. 

De som måtte oppgi alt det samiske og de som ble presset av dem etterpå. Den todelte samiske smerten

Den samiske smerten tilhører to helt ulike grupper samer. Opprinnelig var den hos de samer som ble marginalisert og assimilert. Som måtte oppgi alt. Språket, kulturen, levesettet, ja alt. Dette tapet medførte en dyp smerte, sorg, skam og raseri. Den andre hovedgruppen er de som bodde og levde separert og integrert og de ble påført smerte av de førstnevnte. Begge disse gruppene ble utsatt for den nasjonale fornorskningen. Den første gruppen tapte alt og betalte en høy pris. Den andre gruppen bevarte alt, men ble utsatt av et sterkt press fra den første gruppen da fase to i fornorskningen oppsto, den nasjonale, samiske revitaliseringen.  

De fire samiske delkulturene møtes i lokalsamfunn, i familier, i forsamlinger. De har så grunnleggende forskjellige antakelser at de sjelden kan forenes. Spesielt går de to ytterfløyene i klinsj: de som vil assimileres fullstendig og de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig. For og mot det samiske. 

Mange samer på Nordkalotten var påvirket av den læstadianske vekkelsen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner. Læstadius tok i starten utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende antakelser. Til og med vekkelsens bestyrelse var nesten identisk med sijddasystemet. Sijdda-leder, iset, den eldste og mest kompetente mannen innkalte sijddaforsamlingen til et drøftingsmøte. Viktige spørsmål ble drøftet av sijddaforsamlingen, som besto av den eldste fra hver husstand. Man drøftet sakene til det ble en allmenn enighet, en konsensus. Ikke med et flertall mot et mindretall. Dette gjaldt som lov til noe annet ble bestemt. Ulike sanksjoner hørte til om noen ikke fulgte loven. Ekskludering var den verste straffen. Det var det samme som sosial nød og død. Ingen klarte seg alene. Derfor ble denne formen svært sjelden brukt, det var siste utvei, om liv, død, mat og berging sto på spill. Men ingen ble ekskludert før sijddaforsamlingen hadde drøftet saken, og intet annet alternativ forelå. Jeg kaller det sijdda-makt. Læstadianismen i lulesamisk område overtok denne sijddabestyrelsen, som fungerte utmerket da alle samer var utsatt for samme type fornorskningspress. Da fungerte det dobbelte systemet som en mektig buffer mot fornorskningen. Men læstadianismen nådde ikke sjøsamene ytterst ved kysten. De hadde ikke noen ideologisk eller religiøs støtte noe sted, og ble alene, og sterkt marginalisert - og deretter assimilert. 

Men under de lokale fornorskningskonfliktene etter ca. 1980 endret alt seg. I Tysfjord/Hamarøy brukte noen fornorskede samiske, religiøse ledere sijddamakt til å ekskludere andre tillitsmenn fordi de ikke ville bøye seg for den interne fornorskningen. Ekskluderingene ble begrunnet religiøst, om det som kunne komme om det samiske vant frem. Akkurat det skapte stor usikkerhet om hva som var samisk og hva som var religiøst. Ekskluderingene og verdikampen som fulgte skapte en bitter kamp for og mot det samiske. En kamp både innenfor og utenfor forsamlingen. Sijdda-autoritet gjaldt tradisjonelt alle lulesamer i hele samfunnet. Grensen mellom religiøs og sijdda-autoritet var veldig uklar. I perioden 1979 til ca. 2005 bølget disse spørsmålene fram og tilbake. Fornorskerne mente tydeligvis at det samiske representerte det onde som kanskje ville komme, og følgelig kunne man bruke religiøs autoritet til å prøve å stoppe alt samisk i lokalsamfunnet. Det skapte en dyp og splittende krise. I dag er grensene helt klare, nemlig at verdslige spørsmål tar storsamfunnet og politikken seg av. Det tok 25 år endre dette. I mens skapte denne prosessen den andre typen samisk smerte. Nå hos de som ville bevare det samiske. 

Da den offisielle fornorskningen tok slutt og den samiske revitaliseringen startet på 1980-tallet, eksploderte konflikten. De som hadde latt seg assimilere reagerte voldsomt. De hadde investert alt i å bli norske, ofte med stor smerte og skam. Nå ble det de hadde forsøkt å legge bak seg, plutselig løftet fram som noe verdifullt. For dem føltes det som et angrep på alt de hadde bygget opp.

De hadde overtatt den samme demoniseringen av det samiske som myndighetene, skolen og Kirken hadde brukt i 130 år, og brukte det så mot sine egne – mot de som ville bevare det samiske. Det ble skapt konspirasjonsteorier om at de som kjempet for det samiske ville bidra til at «den samiske synden» kom: joik, alkohol og samisk teater. Det spilte ingen rolle at dette aldri skjedde. Konspirasjonsteoriene fra fornorskningen levde sitt eget liv.

Fornorskningskonfliktene rammet den lokale læstadianske forsamlingen i Tysfjord/Hamarøy hardt. Religiøs og verdslig autoritet ble lenge utøvet av de samme personene, og fornorskningspolitikken ble legitimert religiøst. De som ville assimileres påberopte seg sannheten og det gode, og da var det naturlig å tenke at de som ville bevare det samiske var av det onde. Konfliktene ble forsterket av mekanismer som finnes i alle små samfunn. Bygdedyret er fellesbegrepet på det negative: sosial kontroll, sladder, demonisering, jantelov og ekskludering. Ved større samfunnsendringer våkner det og begynner å spre informasjon, som snart bare er løgn.

Demonisering er et spesielt effektivt våpen. Man definerer de andre som en fiende som må nedkjempes. Man skaper konspirasjonsteorier om de andres skjulte motiver. Man bruker «penger, makt og ære»-kortet: sprer rykter om at folk gjør det de gjør på grunn av ære og makt, og for å berike seg selv. Lukkede sosiale systemer forsterker alt dette. Når negative ting skjer i et system, forventes det at problemet tas opp internt og at ingen sladrer utad. Kostnadene for å fortelle eller ta ting opp interne, negative ting er nesten alltid straff i en eller annen form. Slik utnyttes folks lojalitet, og det gir ledere en enorm makt over enkeltmedlemmer. En frykt- og krenkelseskultur oppstår der alle er fanget og alle tier. Det var fornorskningens tragedie der hjemme, en tid der det samiske skulle bli mer anerkjent av storsamfunnet. I en hel generasjon skapte denne samfunnsomveltningen en stor og uforsonlig konflikt. Same mot same. Det må vi snakke høyt om, og prøve å gjøre noe med. 

Veien videre - lokalt forsoningsarbeid

Vi mangler mye for å snakke om alt dette. For det første mangler vi en vilje til å snakke om fornorskningens dype sår. Først og fremst mangler vi ord og begreper for å forklare hva fornorskningen var og hva revitalisering var og er. Ikke alle har lest Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Noen må tørre å dokumentere, noen må bruke forskning til å beskrive fornorskningens ødeleggende kraft. Noen må forklare hvorfor nye og verre konflikter oppsto når revitaliseringen endelig kom fra ca. 1980. Noen må beskrive fornorskningens mantra, retorikk og dens demonisering av det samiske. Noen må tørre å beskrive hvordan fornorskerne overtok storsamfunnets brutale retorikk og demoniseringen av det samiske. Og noen må tørre å dokumentere at religiøs autoritet ble misbrukt til å fornorske de andre i enkelte forsamlinger. Vi mangler et felles språk for å snakke om disse konfliktene og de dype sår de medførte. Vi mangler meglere og et felles forum for samtaler. Vi mangler et rom for smerte og forsoning.

En av de største utfordringene er at når noen begynner å snakke om krenkelser bakover i tid, er at det er ingen mottaker i dag. Aktørene fra den tiden er i all hovedsak døde. De fleste i de ulike gruppene i dag har liten personlig skyld i det som skjedde. Men smerten er der fremdeles, og sårene er fortsatt åpne hos mange. Spesielt i min egen generasjon. Vi som selv opplevde den harde fornorskningen helt opp mot ca. 1980. Så måtte vi gjennom de bitre, interne fornorskningskonfliktene til ca. år 2005. Og nå må vi bearbeide de dype sår, både fra den offisielle fornorskningspolitikken og fra de interne konfliktene. Samtidig skal vi være tradisjonsbærere av språk og kultur og bringe alt dette videre til de unge. Så kommer det viktigste spørsmålet: hvordan skal vi videreformidle det verdifulle med det samiske uten å viderebringe den samiske smerten vi bærer på? 

Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin rapport i 2023. Den dokumenterte det mange av oss alltid har visst: at fornorskningen var en systematisk politikk som påførte oss alle enorm skade. Stortinget behandlet rapporten i 2024. Men kommisjonen var et nasjonalt prosjekt. Den lyttet til mange hundre, men kunne ikke være til stede i hvert lokalsamfunn, for hver familie, for hvert menneske som bærer på smerte.

Forsoningsarbeidet må fortsette lokalt. Jeg foreslår å opprette det jeg kaller «Rom for smerte og forsoning» i samiske, kvenske og norskfinske regioner: et representativt sammensatt forum der folk kan fortelle om sin smerte til mennesker som lytter og anerkjenner. Forumet bør bestå av representanter for det samfunnet der det traumatiske skjedde – kommunen, helsevesenet, skolen, kirka, forsamlingen, kvinner og menn. I tillegg bør det utvikles informasjon om hva fornorskningen besto av og hvordan den kunne forårsake så mange konflikter, splittelser, fordommer, skam, selvforakt og personlig smerte.

Jeg har selv sett virkningen av et slikt forum på nært hold, på 1990-tallet. BUP Karasjok, forløper til SANKS, hadde fått et nasjonalt, samisk ansvar og reiste på en informasjonsrunde i Sápmi. Nå til Musken. Idet møteleder skulle starte sin presentasjon, kom en middelaldrende mann inn døra og sa: «Jeg er på jobb nå og kan ikke delta, men jeg har noe å fortelle dere, om dere vil lytte.» "Ja, det vil vi", sa vi alle. Mannen fortalte så om smerten ved å vokse opp som same og å tilhøre en slekt han følte ikke var særlig ansett. Alle lyttet og ble veldig berørt og rørt. Anerkjennende ord ble sagt. Det ble ikke noe formelt møte etter dette. I dagene etterpå så jeg ham smilende rundt om i bygda. Han hadde skapt sin egen sannhetskommisjon. Han så selv at alle relevante aktører var representerte: Kommunen, skolen, nasjonal, samisk og kommunal helsetjeneste, psykiatrien, helselaget, den læstadianske forsamlingen, sjddaen, naboer, slekt og venner. 

Det jeg lærte den gangen er at når smerten er påført kollektivt, er det viktig at det samme samfunnet får høre om smerten og anerkjenner den. Det handler ikke om at de som lytter personlig har skyld. Men de representerer det samfunnet som påførte skaden. Helbredelse ligger ikke bare hos psykologer, men også i det å bli sett og anerkjent av fellesskapet. Fortielse vedlikeholder smerten. Sannheten helbreder - om noen lytter og anerkjenner. 

Det er blodets band som drar, sa en gammel same i Storlule til min far. Som svar på hvorfor han alltid kom tilbake til sin sijdda. Det forklarer hvorfor samene alltid har vendt tilbake til sine røtter og til sin slekt. Vi er de moderne nomader, selv om mange bor i byer. Vi hører til i en fjord, ved et vann eller ved et fjell. Vi trekkes hjem, og vi blir oss selv når vi kommer dit. Det er dette som er samisk kultur og identitet. Vi føler tilhørighet og har egne grunnleggende antakelser om oss selv:  Vi hører til i to kulturer, samisk og norsk. Vi behersker to språk og er i minoritet. Vi er blitt behandlet dårlig av majoriteten i 130 år. Fornorskningen splittet oss. Vi har også opplevd interne, smertefulle fornorskningskonflikter siden 1980. Vi revitaliserer samisk språk og kultur, og storsamfunnet støtter opp om dette. Vi er et stolt og fargerikt folk i fire land, men mange av oss bærer på fornorskningens dype sår. Det er den samiske smerten. 

Skal vi forstå konfliktene i samiske samfunn, må vi forstå at det handler om grunnleggende antakelser, ikke om ytre kjennetegn. At fornorskningen skapte fire ulike samiske delkulturer og at konflikten mellom disse var like reell og skadelig som konflikten mellom samer og nordmenn. Og at veien til forsoning går gjennom dialog, forståelse, erkjennelse og anerkjennelse.

Fornorskningen var myndighetenes ansvar. De har tatt ansvar og vedtok en kommisjon. Rapport er levert, og Stortinget har vedtatt 17 ulike tiltak.  Men vi kan ikke forvente at et kompetansesenter skal gjøre alt forsoningsarbeid for oss alle i hele Sápmi. Noe må vi selv gjøre.  Spesielt i det lulesamiske Tysfjord/Hamarøy- området. Med våre helt spesielle forhold. Med egnet språk, nye begreper og ny kunnskap kan vi forstå hva som skjedde, og kanskje – med tid, vilje og ydmykhet – begynne å helbrede sårene. 

Ensomhet i denne juletida

Nå er det snart jul igjen. For mange er det en flott tid. For andre er det enda en tid i ensomhet, og som toppes i selve jula. Der andres angivelige familielykke, mediesirkus og samfunnets nedstenging i jula bare forsterker følelsen av utenforskap. La oss tenke på de virkelige ensomme i dag. Kanskje er det deg?

Vi lukker oss inne i en advents- og juleboble, og vi lukker alle andre ute. Det er ikke plass til de andre. Ikke til den sære naboen, rusmisbrukeren, flyktningen i fjerde etasje, enka i nabolaget eller de som bor alene. De må ikke få ødelegge den hyggelige jula. For vi skal spise, drikke, se julefilmer, utveksle gaver og bruke titusener på all stæsjen. Resten av verden kan bare sulte, lide,  krige, flykte og være alene og ensomme. Dette er gjerne hele settingen for mange i jula. Og dette bruker vi milliarder på i Norge og i den vestlige verden. Et vanvittig luksusforbruk, så langt borte fra den egentlige jula som det er mulig. Som er feiringen av da Jesus, verdens Frelser, ble født. I stor fattigdom. 

Jula er ofte konsentrert om det å ha familie, besøke familie og om det å være samlet. Barn og barnebarn kommer hjem, og storfamilien skal samles. Driving home for Christmas, som nordamerikanerne synger om. Vi skal spise god mat og gi hverandre gaver. Og vi skal ha det såå koselig. Bare oss alene, og så skal vi treffe de andre i slekta og i vennekretsen etter hvert. Besøke hverandre, spise enda mer fet mat, og slappe av. Fortelle om alle gavene, vise nykjolen, og flashe den nye mobilen. Det unner jeg alle! Men flere ting skjer samtidig. Media og butikker reklamerer tungt for julehandel og gaver. Den familiære julelykken og fellesskapet lovprises opp i skyene. Samfunnet, butikker og sosiale møteplasser stenger ned i jula,. Alt dette bare forsterker ensomheten til de mange som lider av det. 

Det er mange hovedtyper ensomhet, og noen er verre en andre. En årsak er at du er mye alene, noe som har med din ordinære livssituasjon å gjøre. Ille nok, men den type ensomhet kan gå over ved endring til det bedre. Du flytter til en annen plass, du finner deg en partner, du blir religiøs, du blir inkludert en plass eller du aksepterer mer din livssituasjon. Alle mennesker kan oppleve slik ensomhet i perioder, det kan kalles alenehet, (solitude versus lonelines) og det er etter min mening helt normalt. 

En annen type ensomhet er om du sammenligner deg med andre hele tiden. Det er internettets pris, og det rammer spesielt de unge. Mennesker har et grunnleggende behov for å oppleve tilhørighet, omsorg, kjærlighet og anerkjennelse. Prøver du å oppnå alt dette gjennom utseende, penger og medieskapt popularitet, kan det skape en  kortvarig rus eller lykke. Men siden det ikke inneholder noe vesentlig substans er slik popularitet en flyktig vare. Det samme kan sies om sosiale media, spill, rus, sydenturer, forbruk, plastiske operasjoner og alle ting som antas å gi dopaminrus eller en quickfix av livet og dets problemer. Mange unge i dag blir ensomme på denne måten, fordi svært lite av dette dekker behovet for inkludering, fellesskap og trivsel. Du sitter alene, og viser et altfor positivt bilde av deg selv på sosiale media. Det samme gjør alle andre, og så ender det med at de fleste føler seg mislykket - og kanskje ensomme! Dette sosiale presset gjør også at fattige familier føler seg utenfor, og barna kan bli ensomme fordi de ikke får alt de andre får, og kan ikke delta i idrett, på reiser og ellers. 

Jula er for barna, sies det. Men også de kan bli ensomme. Verst er det om mor eller far ikke elsker deg, og viser en fin fasade utad, men driver med omsorgssvikt og vold hjemme. Om mor ikke har tatt vare på deg som lite barn, gitt deg nærhet, trygghet, varme og "svart" deg kan du ha fått en tilknytningsforstyrrelse, som ofte vises senere i livet som psykiske vansker. Om far svikter deg,  misbruker deg eller utøver psykisk eller psykisk vold, kan det skape et livslangt traume. Som igjen gjør deg sårbar for andre livsproblemer. Noe undersøkelser fra fengsler og oppsamlingsplasser for rusmisbrukere i byer viser. Du har med andre ord ikke blitt sett, beskyttet, anerkjent og elsket nok i oppveksten. Det som skulle bli en trygg, koselig juletid med familien samlet og med masse gaver og god mat, blir med omsorgssvikt, vold og utstrakt rusmisbruk heller en ekstra utrygg og ensom tid!

Virkelig og helsefarlig ensomhet kan være et resultat av store belastninger. Som alvorlig sykdom, stigmatisering, tap av omsorgspersoner, andre tap, mobbing, overgrep, konflikt, forfølgelse,  fornorskning, krenkelse, fremmedgjøring, folks ondskap, ekskludering og uthenging i media og på nettet. Psykiske lidelser og alle sykdommer med store bokstaver kan gi både mye alenehet og ensomhet. Aller verst har nok de bostedsløse og narkomane i Oslo og i andre byer. De har mistet alt, verdighet, selvfølelse, hus, hjem, familie, tilhørighet og igjen står bare overlevelse og rus. Mange vil nok dø av overdose både før, under og etter jula. 

Marginalisering kan være årsak til ensomhet. Der du ikke føler tilhørighet til noen spesiell gruppe, som slekt, bygd, folkeslag, menighet, miljø eller gjeng. Ikke alle rammes, men mange er i risikosonen. Som etniske minoriteter, innvandrere, flyktninger, homofile, ofre for seksuelle overgrep, funksjonshemmede, arbeidsledige, psykisk syke, fattige eller folk med kroniske lidelser. Som ikke føler noe fellesskap med andre. Ei heller kontakt og støtte. Resultatet er ofte reell og eksistensiell ensomhet, og marginalisering er definert som den mest utsatte og helseskadelige livssituasjonen. Innvandrere og flyktninger i andre og tredje generasjon er også utsatt. De er verken/eller, de er ikke som landsmenn, ei heller som nordmenn. Marginalisering kan også ramme de som bryter ut av en religion, en forsamling, en slekt, en bygd, en familie og må klare seg alene. Resultatet kan bli ekstrem ensomhet, gjerne kalt eksistensiell ensomhet. En slik destruktiv livssituasjon kan være livstruende og sammenlignes ofte med å røyke tjue om dagen. Kombineres det med rusmisbruk og usunn livsstil kan det forkorte ditt liv med 20-30 år. Så farlig er det. 

Hvem som helst kan bli rammet, og ensomhet kan være usynlig. Fordi alle vil være likt og inkludert, og det er ofte skam og tabu å fortelle om det. Derfor ser vi det ikke. Vi må derfor være observante på om det blir for destruktivt for noen. Se mennesket bak masken. Vurdere om det trenges tiltak, som samtale, behandling, varsling eller personlig støtte, spørsmål og vennskap. Sårbare livsfaser kan være hva som helst. Som tilknytningsperioden, barnehagealder, skolestart, pubertet, løsriving fra foreldre, unge får seg kjæreste, gifter seg, eller blir småbarnsforeldre. Eller når mennesker rammes av mobbing, ekskludering, sykdom, høy alder, skilsmisse, partners eller barns død eller demens, venners død, arbeidsledighet, konflikter på jobben eller i familien, rettssak, fengsling og diskriminering. Eller ved store konflikter i religionen, i samfunnet, og ved kriser, hungersnød,  krig og trusler om krig. 

Nå starter en økende eldrebølge i Vesten. Mange eldre føler seg ensomme der de sitter alene i sine hjem. Spesielt om partneren har dødd og de pårørende ikke har tid til dem. Mange må bo lengst mulig hjemme fordi det ikke er bygget nok sykehjemsplasser, og menneskelig kontakt blir mer og mer erstattet med KI og roboter. Kombinert med lidelser og sykdommer som følger med høy alder. Som kroniske lidelser og demens, samt livstretthet og ensomhet. Storsamfunnet og helsevesenet må gjøre mye mer, men de kan ikke gi inkludering, varme og støtte i den grad og på samme måte som vi privatpersoner kan. 

Noen er mer sårbare enn andre, og en relativt uskyldig hendelse kan utløse krise. Det er da et menneske trenger å bli sett, anerkjent, lyttet til, avlastet, besøkt og støttet, og at venner og medmennesker kan trå til. Poenget er at vi må se hverandre, lytte til de små signaler og våge å spørre  direkte om det vi ser og fornemmer. Se derfor nøye på din venn, din slektning, din nabo og din neste.  Med ord, et kyndig blikk, vennskap og kjærlighet kan ensomhet lindres. En slik innsats kan være det aller viktigste arbeidet vi gjør for hverandre! Og vi kan godt begynne nå i denne fine adventstiden.

Om alle familier, alle par, også de ensomme, kunne invitere én ensom sjel eller en utsatt familie i jula, ville vi lindret mye lidelse. Og invitere deg selv. Omså bare for én kveld, eller én dag. I tillegg kan vi besøke eller ringe noen som kanskje trenger det. Spesielt i jula. Og gi en middag via Kirkens bymisjon, og en gave til en internasjonal hjelpeorganisasjon. Bli kvitt offerrollen og redusere vårt eget forbruk og slik gjøre verden til en mer bærekraftig planet. 

La oss gjøre noen få viktige tiltak. For vår egen samvittighet, for Jesusbarnet, for de ensomme, for de fattige og ikke minst for de barna som ikke tåler rus og bråk og bare vil være lykkelige. Hele livet og i jula!

Se på din mor!

Se på din mor, spesielt om hun er gammel. Hun er ikke feilfri, men hun er din mamma! Livet har gått gjennom en utellelig rekke av mødre fra tidenes morgen. Fra vår felles stammor Eva, gjennom fantastiske kvinner og kom akkurat til deg. På et helt bestemt tidspunkt, og som hele universet og englene beskuet og gledet seg over.

Din mor har selv vært et barn, sprunget og lekt i heimen sin og rundt omkring, med barnlige sysler, drømmer og lengsler. Og med en ufattelig kjærlighet og lojalitet til sine foreldre, sin familie, sin slekt, sitt folk og til sin families historie og hemmeligheter. Hun ble etter hvert en ung, vakker pike og ungdom! Hun har opplevd forelskelser, gleder og skuffelser, vennskap, kjærester, skolegang og arbeid, glade og triste dager og perioder, og ulike erfaringer som hun alltid bærer med seg. Hun har kanskje blitt utsatt for krenkelser og overgrep som også preger henne. Eller vokst opp i en tid med helt feile holdninger og verdier. Alt dette kan ha gått ut over deg og dine søsken.

Du ble båret på i 9 måneder, og mamma syntes det var strevsomt. Tenk deg dette unike oppdraget, skape, bære på, og passe på lille deg i sin mage. For at du etter hvert skulle bli født gjennom smerte, leve, utvikle deg, bli et helt og unikt menneske. Og til å begynne være helt avhengig av mamma og litt senere en pappa, men på en annen måte.

Din mor har de første årene passet på deg hele tiden, bare avbrutt av korte pauser, pappapass og barnevakter. De gangene hun ikke har hatt eller sett deg har hun tenkt på deg, hvor du er, om du har det bra, og om det er noe som mangler. Mens hun har hatt deg har du enten fått melk, kos, nærhet, oppmerksomhet, prating, vask eller du har sprunget inne eller ute i trygg forvissning om at hun er i nærheten. Hun har gitt deg den ultimate kjærligheten og tryggheten som bare mamma kan gi. Hun har bekreftet din barnetro, som du er unnfanget med, og gitt deg en kristen oppdragelse. Hun har lært deg forskjellen mellom rett og galt og sagt deg de vakreste ord du kan høre på jord. At alle dine synder er evig forlatt i Jesu navn og blod. Hun har vist deg himmelriket, en ufattelig gave gitt av Gud. Og beholder du din barnetro, så er din lykke evig!

Dere kom dere gjennom barneår, ungdomsår, skole, lek og alvor, og i dag står du mer støtt på egne ben, og klarer deg uten din mor i nærheten. Men hun er der likevel, i ditt hjerte, i dine gener, i ditt minne, i nabolaget eller på en annen plass. Bare en telefon unna, på et bilde, på et sykehjem, eller kanskje på en kirkegård. Jeg tror hun er den personen som har betydd mest for deg, spesielt da du var liten.

Når barna har det bra har foreldrene det bra, sies det, noe jeg tror er sant. Når barn gleder seg, utvikler seg, har venner, er tilfredse, får leke, utfolde seg og får gå i fred slapper foreldrene av og trives. Det gir hverdagslykke der foreldrene nyter synet av sine barn og tenker på alt barnet har gått gjennom fra livet i magen, fødsel og oppvekst, og alle de bekymringer for ting som kanskje aldri skjedde.

Og motsatt. Når barna ikke har det bra, blir mobbet eller krenket, ikke får venner og ikke kan utfolde seg eller er mye syke, kronisk syke, funksjonshemmet eller bor i et trafikkfarlig og destruktivt miljø, har feil venner og med i destruktive miljø, skader seg selv, ruser seg eller har lav selvfølelse og/eller selvtillit. Da sliter også foreldrene, og jeg vet at mor har det verst.

Tenk på alt hun har gjort for deg, gjerne i en mannsalder, bokstavelig talt. Alt er i deg, alle kjærlige ord og varme blikk, kjærlige omfavnelser, og fem-stjerners service livet gjennom. Du aner knapt den totale innsatsen fra din egen mor, nettopp for deg, og alt for deg. Takk mamma tusen ganger eller mer for alt hun gjorde og betydde for deg, for kjærlighet, omsorg og all den tid hun brukte på deg. Er hun på sykehjem, fortell henne om de andre barna og barnebarna hennes. Fortell også om de døde og ær deres minne. Syng gamle sanger og ta med gamle ting hjemmefra. Fortell nytt hjemmefra og om gamle kjente.

Men mest av alt, husk å takke. Er hun dement og har mistet språk, kjenner hun deg igjen, i sitt hjerte og sinn. Hun føler deg og nyter ditt nærvær, din oppmerksomhet, alle kjærtegn, og spørsmål. I sitt hjerte både ler hun og gråter hun. Av hvordan det gikk med deg, av sin egen utilstrekkelighet og manglende språk og gode ord. Men kjærligheten hos henne forsvinner aldri. Hun ser deg, ønsker deg alt godt, gleder seg med deg og gråter sammen med deg over alle dem dere mistet, en sønn, en datter, et barnebarn, en ektemann eller en venn. Se på din mor. Alle spor livet har satt i og på henne. Alle de fine rynkene etter et langt liv. Møt hennes blikk, det blikket som har fulgt deg fra det første minuttet til nå. Alt hun har gjort og tenkt på, som du ikke engang husker.

Husk, se på din mor!

Ordenes magiske kraft

Den beste gaven vi kan gi er varme, inkluderende, støttende, kjærlige ord og handlinger. Det anerkjennende blikket, den livsviktige omsorgen, den genuine interessen, kvalitetstid uten hastverk, den lange klemmen, de riktige spørsmålene, trøsten i sorgen, den ekte og livslange lojaliteten, de ærlige komplimentene, den livslange kjærligheten, den ærlige tilbakemeldingen og korrigeringen av den andre. Pluss de jevne telefonene, de mange meldingene, og vilje til å endre sine dårlige holdninger, verdier, normer og handlinger, redusere kritikk og sarkasme, be om tilgivelse, og selv tilgi! Og har noen fått for lite av alt dette, må man bare doble dosen, og skape en fredfull oase i hverdagen! Heldigvis er vi mennesker slike at om noen begynner å prate alvorlig, eller blir rørt, ja så lytter vi med hjertet, blir stille, og tar imot med hjertet. Og mange vil si viktige ord tilbake. 

Kan ord helbrede og lindre? Så klart, og vi tenker på læsing og healing. Og trøst når noen lider. Men det er også en utrolig mengde ord og setninger, ja også tanker, følelser og adferd som kan helbrede, trøste, lindre, ja til og med å forebygge. Som et paradoks tenker vi tusenvis av tanker og har mange følelser per dag, og det er bare en liten del av det som kommer ut av vår munn. I etterpåklokskapens lys sier vi til oss selv at jeg skulle ha sagt det og det, minnet han om det, advart henne, trøstet, ringt, sendt et brev, og sagt hvor høyt jeg elsket henne. Mange venter dessverre til begravelsen med å si de vakreste ordene, og nevner alle de flotte sidene ved den døde, og alt man satte pris på av livet hans eller hennes. Hadde han eller hun fått hørt en liten prosent av hva som ble sagt, tenkt eller følt mens vedkommende var i live ville det ha vært en enorm støtte, gitt bedre selvfølelse, han eller hun ville følt seg mer elsket og verdifull, og muligens lært seg å si kjærlige ting selv.

For det er kjærlighet det dreier seg om. La oss ta det fra begynnelsen. Et barn i magen fornemmer mammas tanker, ord og følelser, som for de aller flestes tilfelle er fulle av kjærlighet, hengivelse, omsorg, forventninger og gode ønsker. Så blir den lille født og blir straks omhyllet av masse nærhet, mat, blikk, bæring og kjærlige ord. Før barnet selv klarer å formulere ord blir mammas og andre viktige personers ord tolket og innarbeidet som kjærlighet og omsorg, og barnet lager seg en indre arbeidsmodell av mamma, og etter hvert av pappa, søsken og andre i nærheten. Uteblir omsorgen, blikket, berøringen, kjærligheten og ordene kan barnet faktisk dø, så viktige er alt dette.

Gjennom mammas kjærlighet og andres ord og nærvær føler barnet seg som sentrum i universet, og får være det lenge. Inntil det vokser til og må venne seg til tanken at det finnes også andre som trenger kjærlighet og oppmerksomhet. Det er fra da av at utfordringen for oss alle er å fortsette å si ordene, trøste, bære, hjelpe til, og med et vennlig og inkluderende kroppsspråk få alle våre barn, øvrige familie, venner og de rundt oss til å føle seg vel, føle seg likt og elsket. Som barn trenger vi så sårt den fysiske kontakten, oppmerksomheten, alle blikkene, alle ordene, men etter hvert som vi vokser til blir selve ordene desto mer viktige.

Eldre, livserfarne damer er mestere i å si varme, inkluderende ord. Mange husker nabokona som så oss, ga oss mat, en tier og som virkelig brydde seg. Hun sa varme, kloke, inkluderende ord, og for noen kunne hun være Den ene. Den som så deg når du følte deg alene, hun som så deg når du ble mobbet, og når du var trist. Og som torde spørre når du trengte det som mest. Det fine med dette er at du selv kan være eller bli Den ene. For den bråkete ungen, den stille jenta, henne som dessverre har opplevd et overgrep, for den ensomme ungdommen, den usikre mannen, og rusmisbrukeren som mange unngår. Vi har alle et stort register av virkemidler, og nøkkelen er ofte at vi glemmer oss selv, og fokuserer på den andre. Det er ens sinnelag det kommer an på. Vi behøver ikke å planlegge en tale, bare nærme oss han eller henne, holde blikket og nevne de ord som kommer fra hjertet, mer eller mindre usensurert. Gjentar vi en kjærlig handling kan det til slutt gi underverker. Ensomhet lindres, kjærlighetssorgen bearbeides, bånd styrkes, man føler seg sett, likt og selvfølelsen kan få en skikkelig boost!

Jeg kan ikke la være å nevne Mesteren selv, når det gjelder ord og kjærlighet, nemlig Jesus. Det var ikke bare det han sa, og som er nevnt i Bibelen. Men hans liv, død og oppstandelse var den ultimate kjærlighetshandlingen overfor oss mennesker. Ved selve Ordet om syndenes tilgivelse får vi ikke bare tro, men også en del av hans kjærlighet og adgang til himmelen. Det er virkelig ord som helbreder både kropp og sjel, nu og for alltid. Han er modellen, men vi behøver ikke være kristne for å spre kjærlighet og si helbredende ord, det kan vi alle gjøre. Ord som helbreder er også, kan du tilgi meg, unnskyld meg, og ikke minst, jeg tilgir deg! For oss kristne kommer i tillegg kraften fra Kristus selv i denne tilgivelsesprosessen, slik at man virkelig kan glemme, ikke bare til neste gang, men gjerne for alltid. Det betyr ikke at kristne er bedre enn andre mennesker, men bare at de har tilgang til denne tilgivelsens kraft. Det betyr heller ikke at kristne aldri krenker andre. Det sier mest om guddommens karakter. At vi som ganske skrøpelige mennesker kan få hjelp fra Gud. Både til å bli bevisst våre svakheter, be om tilgivelse fra de vi har krenket, og virkelig tilgi om andre ber om tilgivelse. Det sies at når Gud tilgir ser han oss gjennom sin sønn, og ser ingen dødssynd eller feil. Alt er komplett borte for evig. Som sett gjennom et krystallhav, det blir umulig å se noe som helst. Det er den absolutt viktigste saken i verden, og grunnen til at vi feirer jul. Vi kan tro på det, og ikke minst prøve å følge dette eksemplet. Å være kristen er først og fremst å tro, dernest leve rett og rette opp alle feil, be om tilgivelse, og aldri krenke og såre mer. Dessverre må man gjenta denne prosessen hele livet, man feiler stadig.

Samtidig som vi alle strever med å tilgi andre. Det beste hadde vært at alle de som gjorde og gjør feil, krenkelser og overgrep ber om tilgivelse. Først og fremst fra offeret. Og stanser videre destruktive handlinger. Og på den måten bidrar med rettferdighet og forsoning. Men den menneskelige naturen er så mangelfull og egoistisk, at det sitter langt inne å be om tilgivelse. Æren og fasaden hindrer det, og det meste drukner i glemselen hav, og man kan lett tro at ofrene har både glemt og tilgitt. Det har de som regel ikke, men lider i det stille. Mange lengter etter at den skyldige skal oppsøke en og be av hjertet om tilgivelse. Men det skjer sjelden. Og det blir helt galt når offeret må ta det opp og presse den andre om å si unnskyld. Slik kan lidelsene vare livet ut. Den aller verste unnskyldningen når ting er uoppgjort er at man skal ikke grave opp gammel skit, og bare glemme og tilgi. Om alle ba om tilgivelse for sin del, og ofrene kunne tilgi fra hjertet, og man kunne stanse krenkelser, ville verden blitt et mye, mye bedre sted å være. Og kjærligheten ville blomstre, mange ville bli helbredet, og folk kunne bli mer fri i sitt hjerte og sinn. Og folks psykiske vansker, angst, depresjon, rus og selvfornedrelse ville reduseres og noen ganger kunne folk blitt helt helbredet. 

Det finnes ord, setninger og arkaiske setninger vi kan tenke på, føle på og si når vi føler for det. Tenk først og fremst på hvem du skal be om tilgivelse fra, og gjør det! Spre tro, håp og kjærlighet! Og generelt, gi slipp på hemninger, ikke sensurer deg, frykt ikke Janteloven, men bry deg om ditt barn, din familie og han og henne som går med deg på veien. Overøs ditt barn med kjærlige ord og handlinger, si jeg elsker deg når du mener det. Lytt til ditt eget hjerte hva du vil si, og bestem deg for å si det. Ikke tenk på rettskriving og rett anledning. Den rette anledningen er nå. Hjertet tar aldri feil, og den som mottar ord og kjærlighet vil alltid forstå, og tolke det riktig. Kjærligheten tåler alt, er ikke misunnelig, og det er nok av der det kommer fra. Begynn gjerne med enkle ord og setninger, og sank erfaring. Barn klarer ikke å fortelle deg om virkningen før eventuelt i voksen alder, de bare mottar alt godt og lagrer det i sitt hjerte. La oss voksne gjøre vårt til at alle barn, ja voksne med, har et overfylt lager av gode ord og setninger i hjertet. Som vi alle kan ta fram når livet butter imot, spesielt om man er alene, syk, foreldreløs, krenket, eller ikke har noen nær seg. Ordene gir god selvfølelse så folk slipper å plages med det. De gode ordene som helbreder og lindrer blir aldri, aldri glemt. De er lagret i hjertet ditt for evig, og de er dine til odel og eie!

 

Kroppens sug, hjertets tro, sinnets tilstand, sjelens lengsel og åndens villighet

Mennesket er en kompleks skapning, med kropp, hjerne, hjerte, sinn, ånd og sjel. Hva er samspillet mellom alt dette? Det prøver mange å gi svar på. Religioner, filosofer, guruer, tidsånden og andre. Svarene spriker enormt. Det ene ytterpunktet er at vi er en art blant mange, med kropp, hjerne og instinkter, og når vi dør er vi borte. Det andre ytterpunktet er at vi er kropp, ja, men også åndsvesener med hjerte, sinn, ånd og sjel, og når kroppen dør, lever sjelen evig. Det egentlige hovedspørsmålet er hvordan kroppens sug skal balanseres mot resten, og hvem som skal ha kontrollen! Kropp mot ånd, det materielle mot det immaterielle. Det onde og det skrøpelige mot det gode, guddommen og kjærligheten. Som mennesker står vi alle midt i denne åndskampen, der kroppen krever, men hjerte, ånd, sinn og sjel må være i førersetet slik at vi ikke blir slaver av kroppens sug. Hvilke muligheter har vi da, og hvordan fungerer alt dette?

Mennesket har etter min mening to ulike deler, en fysisk del og en ikke-fysisk del. Den fysiske delen består av kropp, hjerne og det fysiske hjertet. Kroppen har instinkter, behov, drifter og det hele. Hjernen er en avansert styringssentral, den administrerer kroppen i samarbeid med tanker, nerver, transmittere, hormoner, og den koordinerer mange funksjoner. Med hjernen kan vi tenke, lære, sortere og fokusere. Hjernen står i direkte kontakt med ditt bevisste sinn. Resten er din underbevissthet som står mer i kontakt med din immaterielle del. Kroppen vil ha alle behov tilfredsstilt, basisbehov som mat, drikke, varme, beskyttelse, hus, penger, jobb, men også samliv, underholdning, utfordringer, vennskap og mye mer. Kroppens sug eier ikke begrensninger, derfor blir mange avhengige av jakten etter mer.

Den ikke-fysiske eller immaterielle delen er det åndelige hjertet, sinn, ånd og sjel. Kort om hva alt dette er. Sinnet kan være friskt og i balanse, og den består av en bevisst del og en underbevisst del. I ditt bevisste sinn kan du forestille deg ting, skape, be, manifestere og drømme. Dine drømmer, bønner og visjoner kan høres og realiseres. Det er dette som fascinerer meg mest, vi kan be og drømme om viktige ting og ting kan bli sant. Ved hjelp av våre bønner kan Gud helbrede sykdom, drive bort ondskap, beskytte oss og sende oss velsignelse. Våre tanker og ønsker når hvem som helst i sanntid, og tenker du på noen spesielle så tenker han eller hun gjerne på deg. Uavhengig av fysisk avstand, det skjer uten forsinkelse. Av samme grunn skal man avstå fra bannskap, besvergelser og onde ønsker. Det kan ramme andre – og deg selv! Det kalles det onde øre, det onde øye og karma. Sinnet kan også bli psykisk sykt etter traumer og belastninger. Og man kan arve disposisjonen sinnslidelse, men den behøver ikke å bryte ut. Sinnet kan spaltes i en ødelagt/syk/splittet del og en frisk del. Spesielt etter en voldtekt eller etter alvorlige, krenkende opplevelser. Den friske delen strever så med å helbrede det ødelagte eller det splittede sinnet. Klarer den friske delen ikke det, kan risikoen for varig sinnslidelse øke og til og med føre til selvmord. Behandling kan være nødvendig, eventuelt med psykofarmaka, samtaleterapi og ved at man kommer bort fra destruktive livssituasjoner. I kombinasjon med kjærlighet, omsorg, oppmerksomhet og støtte kan du få det bedre, hjelp til å bære det tunge og verktøy til å forstå deg selv bedre. Du blir garantert en annen etter prøvelser, men du får også et kyndig blikk for andres lidelser og kompetanse til å hjelpe andre og lytte til dem.  

Hjertet (og tarmen) er det vi føler med, der er pasjonene, intuisjonen, empatien og kjærligheten. Det er hjertet som føler tap og sørger, og det er hjertet som elsker. Med hjertet tror en til rettferdighet, som gjør at sjelen kan leve evig. I hjertet bor varmen, omsorgen, gjestfriheten, lojaliteten og takknemligheten, sånn at vi kan bli hjertelig! Menneskelig kjærlighet er en gave vi har fått, den rommes i vår sjel og i vårt hjerte, den gjør oss til levende, følende vesener, og jo mer vi dyrker den dess mer får vi tilbake. Kjærligheten gir omsorg og beskyttelse til barna til de klarer seg selv, og selv etter det skal de få høre at han eller hun er ditt elskede barn. Ingen har dødd av for mye kjærlighet!

Ånden er usynlig og immateriell, og binder det hele sammen. Den har med selve livet og pusten å gjøre og derfor heter det han utåndet når noen dør. Ånden sørger for at kropp, sjel og hjerte kan kommunisere. Vi har helt klart åndelige behov, det kan være nærhet og kontakt med noe større enn oss selv, mening med livet, naturens stillhet, meditasjon, musikk, undring, og åndelig fellesskap med andre. I tillegg tror kristne på Den hellige ånd, som er en del av treenigheten, Fader, Sønn og Hellige ånd. Den kan vitne med vår ånd om at vi er kristne. Den ånden er ren, villig, rettskaffen, den misunner ikke, og det er den som gir deg en levende tro. Får du høre ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod fra en annen som selv har en levende tro, så skjenker Gud deg samme tro gjennom Den hellige ånd. Og så blir du innlemmet i en forsamling, moderen, det åndelige herberget, stiftet av Frelseren selv, første påskedag, år 33.

Det dypeste nivå er sjelen, det nivået som skiller oss fra dyr og andre vesener. Jeg tror mennesket er det eneste vesen som har sjel her i universet, og sjelens beskaffenhet er at den lever evig. Har du fått en levende tro som nevnt ovenfor så får sjelen et evig og lykkelig liv i himmelen. Det er fra sjelen lengslene kommer, dypest sett. Sjelen lengter etter fred, harmoni, tilhørighet, den lengter etter en tvillingsjel, en sjelevenn, barn å elske og fellesskap med Gud. Sjelens språk er umiddelbar om vi bare lytter nøye, og den kommuniserer også gjennom hjertet som er en tanke mer jordnær. Og når folk virkelig brenner for noe, sier vi han gikk inn med hele sin sjel for arbeidet. Det er med andre ord hundre prosent.

Det finnes gode og onde krefter, eller beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer om du vil. Er du rammet av det onde må det heles gjennom det gode. Og da er det greit å vite hva vi består av, hvordan vi fungerer sånn omtrent, hva det gode kan være og mulige veier til helbredelse. Mitt hovedpoeng med dette er å gi deg håp om du sliter, og bevisstgjøre deg på ditt eget potensiale, kristen eller ikke. Du har alt i deg, fordi du er skapt av en mesteringeniør som skapte deg i sitt bilde. Det er når du fokuserer på det sjelelige, det åndelige og det hjertelige at din kropp og ditt sinn kan oppleve lykke, ro og mening. Og du kan forstå dine sår på sjelen. Lykken kommer innenfra, i kropp og sinn, gjennom alt det immaterielle og gjennom samspill mellom gener, sårbarhet, oppvekst, livsinnstilling, risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer. Det kan være en lang og tung vei å gå, men det vil gjøre deg hel til slutt. Det starter med din egen erkjennelse av at du er skadet av onde og negative ting, og at du trenger hjelp. Så følger bekjennelse, du må si det høyt, be om hjelp og involvere kjærligheten. For meg ble det Gud, kristendommen, gode venner og en lang søken etter helbredelse, kunnskap, visdom og en livsinnstilling som funker for meg. Jeg har lidd mye, hatt mange tap, mistet en bror i selvmord, fått ME, er ufør og er skilt. Men så har jeg også fått mye i gave. Først og fremst en herlig sønn som nå er 23 år, og som jeg elsker himmelhøyt! Og mye annet i gave, en lang rekke beskyttelsesfaktorer. Tro fra Gud, og herlige opplevelser på læstadianske samlinger og storsamlinger i inn- og utland innen den førstefødte retningen. Fantastiske fjellturer mellom Hellmobotn og Vájsáluokta. Beskyttende somre i Oalloluokta, mamma sin plass og i Hellmobotn, pappa sin plass, i fornorskningstida i Tysfjord. Og ekte lulesamisk sijdda-liv, med humor og samhold i Musken og i Hellemofjorden i min oppvekst på 1960/70-tallet, der vi var høgt og lågt. Pluss gode og viktige verdier fra mine foreldre, fra familie og slekt, fra nære venner, fra kloke og erfarne eldre, og helbredelse gjennom ulike terapier, litteratur, bønn, forbønn, livserfaring og gjennom kjærligheten.

Ikke vær redd for stillhet, sorg, kjedsomhet og alenehet. Det er i det stille du kan få kontakt med ditt indre. Sjelens og hjertets stemme overdøves ofte av kroppens behov, sosiale media, all verdens støy og vi kan lures til å tro at vi må tilfredsstille alle kroppens behov umiddelbart for å bli lykkelige. Men det skjer sjelden. I en stadig mer travel og materiell verden glemmer mange å puste og lytte til hjertets og sjelens dyp. Uansett vil det for alltid være en rest av undring, usikkerhet, leting etter svar og en dyp, virkelig dyp lengsel etter noe og noen. Etter lykke, hvile og harmoni, etter kjærlighet, etter barn, noen å elske, vennskap og tilhørighet. Og aller mest etter forsoning med Gud og en mening med det hele. Det er den egentlige skjebnen for oss alle. Vi får ikke alle svar her, vi slutter aldri å lengte, og vi vet knapt hva vi lengter etter. Men la oss beholde troen, håpet og kjærligheten. La oss leve og ikke tenke så mye. Det er når vi slipper kontrollen og ikke alltid er så opptatt av hva som gagner oss selv at vi kan begynne å leve. Slutt å fremstå som perfekt, det er ikke derfor folk liker deg. Det er når du er ærlig, sårbar, åpen og undrende at du kan få nære og gode venner.

Om man begrenser oppfatningen av mennesket til bare en kropp med instinkter og behov så får man også et liv deretter. Som går ut på å tilfredsstille alle tenkelige behov raskest mulig, spise, drikke, elske, og søke anerkjennelse, ære, berømmelse og rikdom. Du må heller lytte til både hjerte, sjel og ånd, og stadig undre deg over livet, kjærligheten, kulturen, guddommen og alle tings beskaffenhet. Hjerte, sjel og ånd kan bli ditt kompass, de skal man lytte til og ikke bare til kroppens sug. Det er et fint samspill mellom alle disse delene Skaperen har ment skal være deg. Ånden og det immaterielle skal kontrollere det materielle og kroppen, slik at vi ikke henfaller til fråtseri, grådighet, misunnelse, sløseri, kriminalitet, egoisme, maktmisbruk og endeløs jakt på mer. Kroppen skal være ditt tempel som hjerte, sjel, sinn og ånd bor i. Vi må jo bevege oss med noe, men kroppen og dets sug må ikke bli målet for alle ting. Det er dette fine samspillet som er selve Livet. Som rommer hele deg, som er i kontakt med Gud, universet og alle mennesker. Der du lever i dyp respekt for andre mennesker, for det kollektive, for din sijdda, for slekta og ditt folk, for alt liv i naturen, for de eldre, og i åndelig kontakt med dine formødre og fedre og livet bakover. Det er den fine arven vi har fått fra guddommen, fra kristendommen, fra de eldre og universet med alt det rommer.

Lykken er ikke å være rik, vellykket og å ha det komfortabelt hele tida. Livet er mye, mye mer. Det inneholder alle nedturer og oppturer, alle seire og nederlag, alle slags følelser og all slags erfaringer. Lykken er å stå i den berømmelige åndskampen og mestre å holde kroppen og dens sug i sjakk. Lykken er å tro på noe større enn deg selv, å bry deg om andre, overlate kontrollen og skjebnen til kjærlighetens vidunderlige forsyn, ikke bli bitter på noe eller noen, og forsone deg med ting som har skjedd. Sist, men ikke minst, elsk Gud, din sjel, deg selv og dine kjære. Vær takknemlig for det du har, og hver eneste dag kan du si. Jeg elsker deg, mitt kjære barn, min kjære kone, min kjære mann, og min kjære venn!

Mange kvinner lider. Hovedsaklig på grunn av menn

Mange kvinner lider, hovedsaklig på grunn av menn, og konsekvensene av det menn gjør og står for. Selvfølgelig finnes det en overvekt av gode menn og like selvfølgelig finnes en viss andel av destruktive kvinner som kan skade. Men nå er det menns skader på kvinner jeg snakker om. Mange kvinner har gjennom tidene vært utsatt for samfunnets og mange menns utestenging av kvinner fra arbeidslivet, kvinneundertrykkende og diskriminerende adferd, holdninger, verdier og kultur. I mange kulturer er kvinner menns eiendom. Kvinner dominerer lavtlønte og belastende yrker, som sammen med fødselspermisjoner og omsorgsoppgaver gir mange stram økonomi og dårlig pensjon som resultat. Samiske kvinner og andre minoritetskvinner kan bli utsatt for både personlig og strukturell diskriminering og rasisme. Og de er ofte mer utsatt for psykisk og fysisk vold, overgrep og andre belastninger enn andre, ifølge forskning. Minoritetskvinner opplever nesten uløselige dilemmaer der man på den ene siden vil bevare alt sitt og lære barna både sitt morsmål, kultur og ulike skikker. Og på den andre siden påvirkes barna av et fornorskningspress, påvirkning av storsamfunnet og av venner, som ofte står i motsetning til sin mors kultur. Religiøse minoritetskvinner opplever i tillegg andre dilemmaer, bevare troen og tilhørighet til en forsamling versus å oppleve at barna ikke følger hennes religion. Noe som kan gi en livsvarig sorg.

Men det er i privatlivet de største skadene kan skje, og som også kan ramme barna. Volden som skjer innenfor hjemmets fire vegger er privat og personlig, og prisen er ofte for høy for å sladre. Det finnes lite hjelp, og det er for skamfullt å fortelle om det. Man presses til å beholde fasaden og la det skure og gå. Altfor mange kvinner er én eller flere ganger i livet utsatt for én av eller flere av disse krenkelsene, belastningene og traumene i ulik grad. Mannens sjefing i familien, hans flørting og utroskap, partnervold, egoisme, maktmisbruk, psykisk terror, trusler, humørsvingninger, sykelig sjalusi, isolering på grunn av sjalusi, sinne, religiøs fanatisme, løgner, uærlighet, narsissisme, psykopati, drikking hjemme, vor- og nachspiel med fremmede menn, alkoholisme, narkotikamisbruk, og alle former for rus og avhengigheter. Som gambling, usunt forbruk, forfengelighet, altoppslukende arbeid med sykelige avhengighet av andre menns anerkjennelse og kvinners beundring, og avhengighet av sport, trening med og uten anabole steroider, porno, internett og sosiale media. Gjerne kombinert med blomster, bønn om tilgivelse og løfter om endring til det bedre når han skjønner at hun vil forlate ham. Denne runddansen og den svingende psykiske volden kan bidra til en sterk, langvarig og destruktiv tilknytning til en voldelig mann.

Kvinner lider og kan bli alvorlig traumatisert av seksuelle overgrep, spesielt som barn, langvarig trakassering, opprivende og bitre skilsmisser og barnefordelingssaker, og dype og langvarige familiære konflikter. Og de kan i tillegg bli rammet av andre forhold, som livstruende sykdom, dårlig helse, alvorlige psykosomatiske lidelser og vansker, altfor mange barn, tung omsorg for syke og gamle foreldre, bitre brudd med søsken, foreldre og egne barn, alderdom, demens og andre aldersrelaterte lidelser, funksjonshemming, arbeidsledighet, uførhet, manglende kontakt med slekt og venner, barns lidelser og rusmisbruk sammen med dårlige venner, destruktive lojaliteter, mange flyttinger, ensomhet, tosomhet, isolasjon, fattigdom, flere lavtlønte jobber, og stram økonomi som enslig forsørger, og etter hvert lav pensjon, med mer.

De fleste menn er good guys. Men en viss andel er bad guys og de rekker å skade mange kvinner og barn. Menn er fysisk sterkere og har et stort skadepotensial, og bad guys utnytter det. De som har anlegg for det misbruker ofte rå makt og mange hersketeknikker overfor kvinner og barn. Spesielt i forhold der bare han jobber eller tjener mest og som gjør at kvinnen blir økonomisk avhengig av ham. Noen ganger er trussel om vold nok til å skremme og holde familien i frykt. Disse mennene, spesielt narsissister og psykopater, finner kvinner de kan dominere, gjerne unge med lite erfaring, og som er ute etter kjærlighet, ofte med en litt dårlig selvfølelse i utgangspunktet. Eller kvinner som er lett å fange og sjarmere, for så å skremme med vold, bryte henne ned, veksle mellom destruktive ting og overstrømmende oppmerksomhet, gaver og andre positive ting en tid og på den måten får han henne til å bli. Og da får hun en dårlig selvfølelse og et dårlig selvbilde uansett. Alle belastningene blir den nye normalen, og prisen for å protestere blir for høy. Da kommer hun lett i en ond sirkel som kan være vanskelig å bryte. Slik fortsetter lidelsene over tid, hun kan utvikle angst, depresjon og psykosomatiske lidelser, og alt dette gir henne dårlig livskvalitet og mange kvinner og barn blir skadet i lang tid. Selv etter et brudd kan skadene vedvare, og for kvinner bidra til mindre omsorgsevne og empati. Og eventuelt eget rusmisbruk som igjen går ut over barna. Som etter hvert skader seg selv. En ond sirkel som kan pågå i generasjoner.

Vi kan takke ulike revolusjoner mot allmektige konger, tsarer, adel og pavekirka, positiv samfunnsutvikling, borgerrettighetsforkjempere og mange andre for at mange land, spesielt vi i vesten, for at vi har demokrati, sekularisering, friheter, stemmerett og mange ulike rettigheter for både menn og kvinner. Og vi kan takke alle enkeltkvinner og kvinneorganisasjoner som kjempet og kjemper for likestilling, likeverd, likelønn og som har påvirket partier, regjeringer, organisasjoner, lovverk og kulturer til at alle kvinner fikk og stadig får det bedre. Men på tross av positiv samfunnsutvikling er det er ofte vanskelig å avsløre og nøytralisere ondsinnede menn som ødelegger kvinner og barn. Altfor mange kvinner og jenter lider i stillhet, de er redd for represalier, det er tøft å anmelde, og det er sjelden at bevisene holder i en rettssak. Den onde mannen fortsetter bare med andre kvinner, samtidig som han kan trakassere eksen med psykisk terror, telefoner på natta, og prøve å overta barna og hjernevaske de til å ta parti med ham. Alle disse problemene rammer veldig mange kvinner på en eller annen måte, i ulik grad og av ulik varighet.

Kvinner ønsker å finne en mann, en sjelevenn, få barn og bli elsket, aktet, sett og beskyttet. Gjerne av en mann som er litt eldre, med makt, penger, hus, eiendom, status, sjarm og karisma. Eller en som viser interesse, og hun blir overbevist om at her er en mann som virkelig bryr seg om meg, elsker meg og vil respektere meg for alltid. Tror de. Den første tiden er det bare flott, og romantikken, sexen, lykkefølelsen og gode opplevelser bidrar sterkt til sterk tilknytning til en mann og til at hun senere blir. Blir mannen gradvis mer og mer ond, går det onde sikkert over, tenker hun, og min store kjærlighet og oppofrelse skal helbrede ham. Kvinner blir involvert og innviklet i mannens ondskap, maktmisbruk, krenkelser og svingninger, og snart er hun fast i ham. Og begynner å føye ham og holde fasaden utad. Og er hun så uheldig å bli fanget av en ondsinnet mann, er det ofte svært vanskelig å komme seg unna, det kan gjerne ta et helt liv. Spesielt når det er barn i bildet. Og hun mister mer og mer motstandskraft, blir manipulert til å tro det er hennes egen feil, gir opp, håper det beste, lider i stillhet, holder fasaden, forteller ikke til dette til noen og er overbevist om at hun fortjener ikke noe bedre. Frykten og angsten gjør at hun ikke tør bryte ut, og enkelte ganger blir hun glad for at mannen endelig forlater henne til fordel for en annen. Som også får lide. Noen ganger blir det altfor mye, alt for lenge, for mange overgrep, traumer og belastninger totalt, at det ender med depresjon, utmattelse, uføretrygding, psykiske vansker, dårlig livskvalitet, og til og med selvmord. Som igjen kan påføre eventuelle mindre barn store traumer, ofte rusmisbruk, uførhet og mange slags lidelser og problemer. Dette kalles ofte flergenerasjonelle traumer. Det er derfor det heter i Skriften at fedrenes misgjerninger skal straffes inntil tredje og fjerde ledd. Det er ikke Vårherre som straffer noen, men det betyr at menn har et stort skadepotensial og kan skade både kvinner, sønner og døtre og familien i stadig flere generasjoner. Også ved at rammede kvinner blir så skadet at de mister omsorgsevnen, blir rammet av lært hjelpeløshet, skader barna, er kun lojal sin partner og fortsetter å være i destruktive forhold og miljø. Alle oss vet av enkelte familier som er veldig skadet og der det miserable bare fortsetter og fortsetter. Der de verst rammede er badet i rus, krenkelser, vold, konflikter, stigmatisering og seksuelle overgrep. Likesinnede finner hverandre, de skaper egne, lukkede miljø på tvers av alder, kjønn og etniske skillelinjer. For noen er dette livet som et svart hull som ingen av de som er skadet slipper unna fra. Og som stadig rekrutterer nye medlemmer. Gjerne deres egne barn. Kjærligheten har umulige kår, og forsøker noen å bryte ut av et rusmiljø blir de raskt presset tilbake. Til slutt er det bare overlevelse.

Barna blir ofte vitner til ondskapen, mange traumatiseres, de skjuler elendigheta og lider i stillhet. Mange barn tror det er deres egen feil, de blir såkalte snille piker, omsorgsperson for sine foreldre, spesielt for mor. De kan utvikle psykosomatiske lidelser og kan innta en destruktiv og sykelig rolle i familien. Krenkede barn blir syke voksne, og må ofte gå i livslang terapi. Far krenker sine døtre og de blir oftere enn andre ofre for en ny, ondsinnet mann, nå som partner. Og selv om mange kommer seg bort fra den første drittsekken, havner de fort i et nytt destruktivt forhold. Onde menn, spesielt psykopater, værer hvilke kvinner som lett kan sjarmeres, som er lett å dominere, som tror på fagre løfter og som ikke er kritiske nok. Og snart blir det et fengsel, som omgivelsene ikke ser omfanget av. 

Fraværende fedre gjør også skade på ulike vis. 8 av 10 av menn i fengsel har hatt problemer med far. De har ikke hatt en far som stilte opp eller som ikke ga dem kjærlighet og støtte. De har hatt en ustabil far, som ikke holdt ord, som var egoist, som hadde rusproblemer og som ikke var den rollemodellen gutter trenger. Guttene søker anerkjennelse andre steder, gjerne i kriminelle gjenger og i rusmiljø. Der blir de utnyttet og ødelagt for livet. Så menn og fedre har virkelig et kjempestort ansvar, både for seg selv, og ikke minst for deres barn!