Når sorgen blir veien til helhet

Det finnes stunder i livet der tiden stanser. Der tårene strømmer uhemmet, og der minnene og følelsene ryster oss hardt. I disse øyeblikkene møter vi noe essensielt ved det å være menneske: vår dype sårbarhet, vår forbindelse med de som var, og den uunngåelige sorgen som følger av å ha elsket. Dette er ikke svakhet. Dette er sjelens helbredelsesarbeid.

Sorgens komplekse landskap

Sorg er aldri ren eller enkel. Den kommer som en flodbølge av motsetninger: fortvilelse og lettelse, lengsel og takknemlighet, sinne og kjærlighet. Når en mor langsomt forsvinner inn i Alzheimers' tåkelandskap, sørger vi to ganger. Først over personen som gradvis slutter å gjenkjenne oss, deretter over kroppen som endelig slipper taket. Psykolog Pauline Boss beskriver dette som "tvetydig tap" – en sorg over noen som er fysisk til stede men psykologisk fraværende, eller omvendt. Denne typen tap mangler den klare avslutningen som gjør at vi kan begynne å hele, og sorgen blir derfor særlig kompleks og langvarig.

Når unge mennesker dør – venner, familiemedlemmer, mennesker som skulle hatt tiår igjen – bryter det med naturens orden. Vi er ikke forberedt på det, verken biologisk eller eksistensielt. Forskeren Therese Rando har dokumentert hvordan slike "ikke-normative tap" skaper en dypere form for forvirring og sinne, fordi de strider mot våre grunnleggende forventninger til hvordan livet skal arte seg.

Men det som gjør sorgen til et helbredelsesarbeid snarere enn bare lidelse, er viljen til å møte den. Å ligge stille og la den komme. Å ikke flykte, ikke bedøve den bort med travelhet eller distraksjoner.

Den splittede sjelen

Traumeforskning har dokumentert noe mange sørgende gjenkjenner intuitivt: at intense opplevelser av tap og traume kan skape en følelse av fragmentering i selvet. Psykiater Bessel van der Kolk beskriver i sitt banebrytende arbeid hvordan traumer lagres i kroppen og nervesystemet, ofte utenfor språkets og den bevisste hukommelsens rekkevidde. Den delen av oss som opplevde det uutholdelige vil fortsette å reagere som om faren eller smerten fortsatt er til stede.

Denne "traumatiserte delen" kan manifestere seg som en desperat fluktrespons – det van der Kolk kaller "ut-av-kroppen-opplevelsen" der bevisstheten distanserer seg fra det uutholdelige. Den kan tenke destruktivt, føle håpløshet, ønske seg bort fra livet selv. Samtidig finnes det en "frisk del" – den delen som fortsatt kan kjenne håp, som søker mening, som vil leve.

Helbredelsen skjer ikke ved at den friske delen overvinner den traumatiserte, men i integrasjonen. Den friske delen må møte den skadede med anerkjennelse og medfølelse, ikke med avvisning eller skam. Dette er kjernen i moderne traumebehandling: å skape en indre forbindelse mellom disse delene, å la dem kommunisere, å tillate at begge får eksistere.

Å finne ordene

En av de mest krevende delene av sorgens arbeid er å finne språk for det usigelige. Hvordan beskriver man tomheten etter noen som definerte hvem du er? Hvordan setter man ord på den dype lengselen etter en mor som gradvis ble en fremmed?

Forfatter Joan Didion skrev etter ektemannens plutselige død: "Sorg viser seg å være et sted ingen av oss kjenner før vi kommer dit." Dette ukjente landskapet krever et nytt vokabular, nye måter å artikulere erfaring på. Og det tar tid. Sorg er ikke lineær; den beveger seg i spiraler, den kommer tilbake, den transformeres men forsvinner aldri helt.

Narrativ psykologi understreker betydningen av å kunne fortelle historien om det som skjedde. Ikke én gang, men mange ganger, med stadig nye lag av forståelse. Gjennom denne gjentatte fortellerprosessen integrerer vi gradvis det som skjedde i vår livshistorie. Det blir en del av hvem vi er, ikke noe vi bare overlevde.

Men ordene kommer ikke av seg selv. Vi trenger lyttere. Vi trenger mennesker som tør å spørre direkte: "Hvordan går det egentlig med deg etter at hun døde?" Mennesker som kan nevne traumet ved navn, som ikke skyr bort fra det vanskelige, som ikke fyller stillheten med tomme fraser.

Hva sørgende virkelig trenger

Forskning på sosial støtte ved sorg viser et paradoks: Folk flest ønsker å hjelpe, men gjør ofte det motsatte av det som faktisk hjelper. Vi får råd – "du må komme deg videre", "hun ville ønsket at du skulle være lykkelig", "tiden leger alle sår". Disse velmenende ordene kan oppleves som tilsidesettelse av sorgen selv, som om den ikke har legitimitet eller rett til å ta den tiden den trenger.

Det psykolog Alan Wolfelt kaller "companioning" – å være en ledsager i sorgen – handler om noe helt annet. Det handler om å være til stede uten agenda, å lytte uten å fikse, å anerkjenne at midt i en setning om håp kan sorgen overvelde igjen. Og det er helt som det skal være.

De sørgende trenger mennesker som hopper over snikksnakket og går rett til det som er viktig, lyttere som kan tåle stillhet og tårer uten å måtte fylle rommet med løsninger. Vi andre må anerkjenne motsetningene – at man kan føle lettelse og sorg samtidig, sinne og kjærlighet, fortvilelse og håp. Og de trenger tid, langt mer tid enn samfunnet vanligvis tillater for sorg.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev: "Livet kan bare forstås baklengs, men må leves forlengs." Sorg tvinger oss til å leve i denne paradoksale spenningen, der vi må akseptere fortiden akkurat som den var samtidig som vi forsøker å finne en vei fremover.

Ropet om hjelp og veien til mening

Det finnes noe dypt menneskelig i å rope ut i mørket. Enten det er til Gud, til universet, til fellesskapet eller til vårt eget indre, er ropet en anerkjennelse av vår grunnleggende avhengighet. Vi er relasjonelle vesener; vi er ikke skapt for å bære det uutholdelige alene.

For noen blir veien ut av sorgen en åndelig reise. For meg personlig var det å bli kristen en del av løsningen. Dette er min erfaring, én av mange mulige veier. Jeg innså og erkjente at det var noe vesentlig som manglet, og at jeg måtte be om hjelp – be om å få levende tro. Det var ikke en intellektuell beslutning, men en desperat nødvendighet.

Troen ga meg liv i sjelen og et radikalt nytt syn på livet og dets utfordringer. Den ga meg et språk for å forstå noe jeg hadde kjent på uten å kunne artikulere: at kropp og sjel er to ulike ting, at kroppen kan oppleve mye vondt, men at sjelen kan bevares ved en høyere makt. Dette ga meg håp – ikke et håp om at smerten skulle forsvinne, men et håp om at jeg kunne bære den.

Andre finner denne samme type mening og håp gjennom andre veier: i meditasjon og mindfulness, i naturen, i kunsten, i filosofien, i fellesskapet med andre mennesker. Det essensielle er ikke hvilken form helbredelsen tar, men at vi finner noe som kan holde oss når alt annet rakner.

Psykolog Kenneth Pargament har forsket på hvordan mennesker bruker tro og åndelige praksiser for å håndtere kriser. Han finner at evnen til å uttrykke det vanskelige – sinne, forvirring, fortvilelse – overfor noe større enn oss selv, faktisk er forbundet med bedre psykologisk tilpasning over tid. Det er ikke den pene, ordentlige bønnen som helbreder, men den rå, ærlige, noen ganger rasende samtalen med noe større enn oss selv.

For de som ikke søker tro, kan ropet rettes mot livet selv, mot de døde, mot fellesskapet. Det essensielle er ikke hvem eller hva som hører, men at vi tillater oss selv å uttrykke det som ellers ville forbli innelåst i taushet.

Anerkjennelsen av det som er

Kanskje er dette den mest grunnleggende delen av helbredelsen: evnen til å si til seg selv, "Akkurat sånn var det. Akkurat sånn er det nå."

Ikke som resignasjon, men som radikal aksept. Aksept er ikke det samme som å like eller godkjenne; det er å slutte å bruke energi på å ønske at virkeligheten var annerledes enn den er. Det er å møte livet på dets egne Når sorgen blir veien til helhet

Det finnes stunder i livet der tiden stanser. Der tårene strømmer uhemmet, og der minnene og følelsene ryster oss hardt. I disse øyeblikkene møter vi noe essensielt ved det å være menneske: vår dype sårbarhet, vår forbindelse med de som var, og den uunngåelige sorgen som følger av å ha elsket. Dette er ikke svakhet. Dette er sjelens helbredelsesarbeid.

Sorgens komplekse landskap

Sorg er aldri ren eller enkel. Den kommer som en flodbølge av motsetninger: fortvilelse og lettelse, lengsel og takknemlighet, sinne og kjærlighet. Når en mor langsomt forsvinner inn i Alzheimers' tåkelandskap, sørger vi to ganger. Først over personen som gradvis slutter å gjenkjenne oss, deretter over kroppen som endelig slipper taket. Psykolog Pauline Boss beskriver dette som "tvetydig tap" – en sorg over noen som er fysisk til stede men psykologisk fraværende, eller omvendt. Denne typen tap mangler den klare avslutningen som gjør at vi kan begynne å hele, og sorgen blir derfor særlig kompleks og langvarig.

Når unge mennesker dør – venner, familiemedlemmer, mennesker som skulle hatt tiår igjen – bryter det med naturens orden. Vi er ikke forberedt på det, verken biologisk eller eksistensielt. Forskeren Therese Rando har dokumentert hvordan slike "ikke-normative tap" skaper en dypere form for forvirring og sinne, fordi de strider mot våre grunnleggende forventninger til hvordan livet skal arte seg.

Men det som gjør sorgen til et helbredelsesarbeid snarere enn bare lidelse, er viljen til å møte den. Å ligge stille og la den komme. Å ikke flykte, ikke bedøve den bort med travelhet eller distraksjoner.

Den splittede sjelen

Traumeforskning har dokumentert noe mange sørgende gjenkjenner intuitivt: at intense opplevelser av tap og traume kan skape en følelse av fragmentering i selvet. Psykiater Bessel van der Kolk beskriver i sitt banebrytende arbeid hvordan traumer lagres i kroppen og nervesystemet, ofte utenfor språkets og den bevisste hukommelsens rekkevidde. Den delen av oss som opplevde det uutholdelige vil fortsette å reagere som om faren eller smerten fortsatt er til stede.

Denne "traumatiserte delen" kan manifestere seg som en desperat fluktrespons – det van der Kolk kaller "ut-av-kroppen-opplevelsen" der bevisstheten distanserer seg fra det uutholdelige. Den kan tenke destruktivt, føle håpløshet, ønske seg bort fra livet selv. Samtidig finnes det en "frisk del" – den delen som fortsatt kan kjenne håp, som søker mening, som vil leve.

Helbredelsen skjer ikke ved at den friske delen overvinner den traumatiserte, men i integrasjonen. Den friske delen må møte den skadede med anerkjennelse og medfølelse, ikke med avvisning eller skam. Dette er kjernen i moderne traumebehandling: å skape en indre forbindelse mellom disse delene, å la dem kommunisere, å tillate at begge får eksistere.

Å finne ordene

En av de mest krevende delene av sorgens arbeid er å finne språk for det usigelige. Hvordan beskriver man tomheten etter noen som definerte hvem du er? Hvordan setter man ord på den dype lengselen etter en mor som gradvis ble en fremmed?

Forfatter Joan Didion skrev etter ektemannens plutselige død: "Sorg viser seg å være et sted ingen av oss kjenner før vi kommer dit." Dette ukjente landskapet krever et nytt vokabular, nye måter å artikulere erfaring på. Og det tar tid. Sorg er ikke lineær; den beveger seg i spiraler, den kommer tilbake, den transformeres men forsvinner aldri helt.

Narrativ psykologi understreker betydningen av å kunne fortelle historien om det som skjedde. Ikke én gang, men mange ganger, med stadig nye lag av forståelse. Gjennom denne gjentatte fortellerprosessen integrerer vi gradvis det som skjedde i vår livshistorie. Det blir en del av hvem vi er, ikke noe vi bare overlevde.

Men ordene kommer ikke av seg selv. Vi trenger lyttere. Vi trenger mennesker som tør å spørre direkte: "Hvordan går det egentlig med deg etter at hun døde?" Mennesker som kan nevne traumet ved navn, som ikke skyr bort fra det vanskelige, som ikke fyller stillheten med tomme fraser.

Hva sørgende virkelig trenger

Forskning på sosial støtte ved sorg viser et paradoks: Folk flest ønsker å hjelpe, men gjør ofte det motsatte av det som faktisk hjelper. Vi får råd – "du må komme deg videre", "hun ville ønsket at du skulle være lykkelig", "tiden leger alle sår". Disse velmenende ordene kan oppleves som tilsidesettelse av sorgen selv, som om den ikke har legitimitet eller rett til å ta den tiden den trenger.

Det psykolog Alan Wolfelt kaller "companioning" – å være en ledsager i sorgen – handler om noe helt annet. Det handler om å være til stede uten agenda, å lytte uten å fikse, å anerkjenne at midt i en setning om håp kan sorgen overvelde igjen. Og det er helt som det skal være.

De sørgende trenger mennesker som hopper over snikksnakket og går rett til det som er viktig, lyttere som kan tåle stillhet og tårer uten å måtte fylle rommet med løsninger. Vi andre må anerkjenne motsetningene – at man kan føle lettelse og sorg samtidig, sinne og kjærlighet, fortvilelse og håp. Og de trenger tid, langt mer tid enn samfunnet vanligvis tillater for sorg.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev: "Livet kan bare forstås baklengs, men må leves forlengs." Sorg tvinger oss til å leve i denne paradoksale spenningen, der vi må akseptere fortiden akkurat som den var samtidig som vi forsøker å finne en vei fremover.

Ropet om hjelp og veien til mening

Det finnes noe dypt menneskelig i å rope ut i mørket. Enten det er til Gud, til universet, til fellesskapet eller til vårt eget indre, er ropet en anerkjennelse av vår grunnleggende avhengighet. Vi er relasjonelle vesener; vi er ikke skapt for å bære det uutholdelige alene.

For noen blir veien ut av sorgen en åndelig reise. For meg personlig var det å bli kristen en del av løsningen. Dette er min erfaring, én av mange mulige veier. Jeg innså og erkjente at det var noe vesentlig som manglet, og at jeg måtte be om hjelp – be om å få levende tro. Det var ikke en intellektuell beslutning, men en desperat nødvendighet.

Troen ga meg liv i sjelen og et radikalt nytt syn på livet og dets utfordringer. Den ga meg et språk for å forstå noe jeg hadde kjent på uten å kunne artikulere: at kropp og sjel er to ulike ting, at kroppen kan oppleve mye vondt, men at sjelen kan bevares ved en høyere makt. Dette ga meg håp – ikke et håp om at smerten skulle forsvinne, men et håp om at jeg kunne bære den.

Andre finner denne samme type mening og håp gjennom andre veier: i meditasjon og mindfulness, i naturen, i kunsten, i filosofien, i fellesskapet med andre mennesker. Det essensielle er ikke hvilken form helbredelsen tar, men at vi finner noe som kan holde oss når alt annet rakner.

Psykolog Kenneth Pargament har forsket på hvordan mennesker bruker tro og åndelige praksiser for å håndtere kriser. Han finner at evnen til å uttrykke det vanskelige – sinne, forvirring, fortvilelse – overfor noe større enn oss selv, faktisk er forbundet med bedre psykologisk tilpasning over tid. Det er ikke den pene, ordentlige bønnen som helbreder, men den rå, ærlige, noen ganger rasende samtalen med noe større enn oss selv.

For de som ikke søker tro, kan ropet rettes mot livet selv, mot de døde, mot fellesskapet. Det essensielle er ikke hvem eller hva som hører, men at vi tillater oss selv å uttrykke det som ellers ville forbli innelåst i taushet.

Anerkjennelsen av det som er

Kanskje er dette den mest grunnleggende delen av helbredelsen: evnen til å si til seg selv, "Akkurat sånn var det. Akkurat sånn er det nå."

Ikke som resignasjon, men som radikal aksept. Aksept er ikke det samme som å like eller godkjenne; det er å slutte å bruke energi på å ønske at virkeligheten var annerledes enn den er. Det er å møte livet på dets egne premisser.

Dette er ikke å gi opp. Det er å slutte å kjempe mot virkeligheten selv, slik at vi kan bruke kreftene våre på å faktisk leve i den verden vi har, ikke den vi ønsket oss.

Veien videre

Helbredelsesarbeidet er ikke noe vi blir ferdige med. Det er ikke en lineær progresjon fra syk til frisk, fra ødelagt til hel. Det er snarere en vedvarende prosess av integrering, der vi lærer å holde både lyset og mørket, både livet og tapet, både kjærligheten og savnet.

Vi blir ikke de samme. Noe i oss er permanent endret. Men i denne endringen ligger også muligheten for en dypere form for helhet – en som inkluderer såret, som har plass til både glede og sorg, som har møtt døden og likevel valgt livet.

Noen finner denne helheten gjennom tro, andre gjennom terapi, filosofi, natur, kunst eller dype menneskelige relasjoner. Mange finner den gjennom en kombinasjon av alt dette. Det er ingen enkelt riktig vei, men det er noen universelle elementer: viljen til å møte smerten i stedet for å flykte fra den, evnen til å finne ord for det usigelige, motet til å rope om hjelp, og den gradvise aksepten av det som er.

Dette er sjelens helbredelsesarbeid. Det er ensomt, det er smertefullt, det er essensielt. Og det er kanskje det mest meningsfulle arbeidet vi noensinne gjør – arbeidet med å bli hele mennesker som har elsket, tapt, og likevel funnet en vei å leve videre på..

Dette er ikke å gi opp. Det er å slutte å kjempe mot virkeligheten selv, slik at vi kan bruke kreftene våre på å faktisk leve i den verden vi har, ikke den vi ønsket oss.

Veien videre

Helbredelsesarbeidet er ikke noe vi blir ferdige med. Det er ikke en lineær progresjon fra syk til frisk, fra ødelagt til hel. Det er snarere en vedvarende prosess av integrering, der vi lærer å holde både lyset og mørket, både livet og tapet, både kjærligheten og savnet.

Vi blir ikke de samme. Noe i oss er permanent endret. Men i denne endringen ligger også muligheten for en dypere form for helhet – en som inkluderer såret, som har plass til både glede og sorg, som har møtt døden og likevel valgt livet.

Noen finner denne helheten gjennom tro, andre gjennom terapi, filosofi, natur, kunst eller dype menneskelige relasjoner. Mange finner den gjennom en kombinasjon av alt dette. Det er ingen enkelt riktig vei, men det er noen universelle elementer: viljen til å møte smerten i stedet for å flykte fra den, evnen til å finne ord for det usigelige, motet til å rope om hjelp, og den gradvise aksepten av det som er.

Dette er sjelens helbredelsesarbeid. Det er ensomt, det er smertefullt, det er essensielt. Og det er kanskje det mest meningsfulle arbeidet vi noensinne gjør – arbeidet med å bli hele mennesker som har elsket, tapt, og likevel funnet en vei å leve videre på.

Sigga på Nord-Salten vgs og de som gikk før henne

Et essay om det som endret seg og det som ikke ble borte

Sigga er seksten år og tar bussen fra Drag til Oppeid hver morgen. Hun har skissebøker under sengen, musikk i ørene og en ro som gjør at folk forteller henne ting. Hun gjør ingenting galt. Hun krever ingenting urimelig. Hun er bare til stede – og det er i seg selv nok til å sette i gang prosesser som har vart lenger enn hun har levd.

Tretti år tilbake bodde en annen samisk tenåring på internatet i Kjøpsvik. Han het Nijlas. Utenfor internatets vegger snakket han norsk, navigerte norske koder og holdt det samiske i seg godt under overflaten. Men inne på internatet – i det rommet de samiske elevene hadde laget seg selv, uformelt og nødvendigvis – var det annerledes. Der snakket de lulesamisk. Der slapp de å oversette seg selv. Det var ikke et opprør. Det var en minisijdda, et lite rom av gjenkjennelse midt i et system som ikke hadde laget plass til dem. Kjøpsvikfolk hadde ikke adgang, og de fleste ønsket det nok heller ikke. Men innenfor det rommet var Nijlas hel.

Disse to er ikke like. Tidene er ikke like. Det er allikevel en ubrutt tråd mellom dem, tynnere enn den burde være og sterkere enn noen ser.

Hva fornorskningen egentlig var – og hvilket lag den lever på i dag

Fornorskningspolitikken var et systematisk statlig prosjekt for å erstatte samisk og kvensk identitet med norsk. Internatskolen var det skarpeste instrumentet: barn ble tatt fra hjemmene sine, forbudt å snakke morsmålet, og lært at det de kom fra var primitivt og uønsket. Da politikken formelt ble avviklet, sa mange at dette nå var historie.

Edgar Schein beskriver kultur som et trelags fenomen. Det øverste laget er artefakter – det synlige: regler, planer, lovverk, verdiplakater på veggen. Det midterste laget er erklærte verdier – det offisielle: hva institusjoner sier de tror på. Det dypeste laget er grunnleggende antakelser – det som aldri sies høyt fordi det ikke trenger å sies, fordi alle allerede handler etter det uten å vite det.

Den offisielle fornorskningen er avsluttet på lag én og lag to. Lovverket har endret seg. Samisk språklov eksisterer. Samiske institusjoner er etablert. Men lag tre – de grunnleggende antakelsene om hva som er normalt, verdifullt og selvfølgelig – der lever fornorskningens logikk videre, ikke som vedtak men som sediment. Det er det farligste laget, nettopp fordi det ikke presenterer seg som standpunkt. Det presenterer seg som virkeligheten.

Nijlas gikk på en skole der alle tre lagene var justert mot samme mål: det samiske skulle bort. Sigga gikk på en skole der lag én og lag to er oppdatert, men der lag tre fortsatt hviler tungt over korridorene, over blikk og stillheter og det som ikke sies – og nettopp derfor er vanskelig å gripe og umulig å klage på.

---

Nijlas som integrativ – og minisijddaen som strategi

John Berry beskriver integrasjon som evnen til å beholde sin kulturelle identitet samtidig som man deltar aktivt i majoritetssamfunnet. Det er den posisjonen som gir best psykologisk helse, men også den som krever mest av omgivelsene – fordi den forutsetter at majoriteten faktisk åpner for dobbel tilhørighet.

Nijlas var ikke assimilert. Han lot ikke det samiske forsvinne – han beskyttet det. Minisijdaen på internatet var ikke flukt, det var integrasjonsstrategi under fiendtlige forhold. Utad fungerte han i norske strukturer fordi han måtte. Innad holdt han ved like det som var hans. Den daglige vekslingen mellom norsk ute og samisk inne var ikke et tegn på identitetskrise – det var et tegn på motstandskraft og pragmatisk intelligens.

Men det kostet. Å leve i to register over tid, å aldri la det ene gripe over i det andre, å vokte grensene mellom dem – det er arbeid. Psykologisk, sosialt, eksistensielt arbeid som norske elever på det samme internatet aldri trengte å utføre. I helgene dro han til sijddaen i Musken, og der forsvant behovet for forvaltning. Der var han bare Nijlas, uten oversettelse.

---

Andregjøring – strukturen under hendelsene

Andregjøring, slik det er beskrevet i tradisjonen fra blant andre Toni Morrison og Zygmunt Bauman, er prosessen der et fellesskap definerer seg selv gjennom hva det ikke er – og plasserer bestemte mennesker på feil side av grensen. Det er ikke primært en handling. Det er en struktur som reproduserer seg gjennom normale interaksjoner: blikk, pauseringer, hvem som inviteres inn og hvem som ikke gjør det.

For Nijlas på internatet var andregjøringen tydelig og institusjonelt støttet. Han og de andre samiske elevene var eksplisitt "de andre" – i pedagogikken, i regelverket, i den kulturelle logikken skolen opererte etter. Minisijddaen var et svar på andregjøring: et rom der prosessen ble snudd, der det norske midlertidig ble det fraværende og det samiske ble normen.

For Sigga er andregjøringen subtilere og nettopp derfor vanskeligere å håndtere. Den mangler et klart ansikt. Den finnes ikke i et reglement. Den finnes i strukturen under det synlige – i Scheins tredje lag – og den manifesterer seg daglig i ingenting som kan innklages og alt som likevel setter seg i kroppen.

---

En vanlig dag – og hva den krever

En vanlig dag for Sigga ser slik ut:

Hun tar bussen til Oppeid. Musikk i ørene, vinduet mot fjorden. Hennes.

I første time nevner læreren urfolk i en bisetning, og hun kjenner noen i klassen se på henne – ikke ondskapsfullt, bare refleksivt, som om hun automatisk er representant. Hun er ikke sint. Hun er trøtt. I friminuttet er det en gruppe hun vil nærme seg, men åpningen er ikke der. Andregjøring manifesterer seg oftest som fravær – som gapet mellom der hun er og der hun ønsker å være, et gap ingen har laget med vilje men som allikevel holdes ved like av tusen små valg ingen tar ansvar for.

I en samfunnsfagstime er skolens navnebytte tema. Lærerene sier mange lulesamer har lenge reagert på at skolen hette Knut Hamsun Vgs. Og at det var kontroversielt, siden Hamsun har omtalt samer på en særdeles negativ måte, og fordi han ga sin Nobelpris i litteratur- medalje til Goebbels, og han hadde gratulert Hitler med dagen. Hun sitter stille og kjenner skammen som ikke er hennes legge seg over skuldrene. Sigga fikk automatisk rollen på samer som hadde reagert. Dette er andregjøringens kjerne slik Morrison beskrev den: at "de andre" pålegges å bære det majoriteten ikke vil eie. Etter skolen er det en kommentar i en gruppechat, om Drag, om "de der", med en emoji som gjør det mulig å kalle det humor. Hun vet at det ikke er det. Det er Tysfjordsaken. 

Så bussen hjem. Fjorden åpner seg. Drag. Pust.

Hjemme er lulesamisk i luften. Bestemoren spør om dagen. Naboen vinker. Ingen behandler henne som et spørsmål som skal besvares. Sijdaen gir henne det skolen tar – ikke som terapi, ikke som korrektiv, men som den enkle normaltilstanden å eksistere i en verden som kjenner ditt navn og hva det betyr.

---

Tretti år mellom dem – og det som ikke har endret seg

Tretti år skiller Nijlas og Sigga. Det er nok til at lovverket har snudd, nok til at det finnes samiskspråklige tjenester og kulturinstitusjoner, nok til at ingen lenger straffes formelt for å snakke lulesamisk på skolen.

Men den daglige kampen er påfallende lik.

Begge måtte forvalte to identiteter parallelt og bære kostnaden av vekslingen alene. Begge opplevde å bli gjort til representanter for noe de ikke hadde valgt å representere. Begge fant sijddaen som det eneste stedet der forvaltningsarbeidet fikk pause. Begge levde under Scheins tredje lag – det som ikke endres av lover og planer fordi det aldri var skrevet ned.

Forskjellen er ikke at Siggas situasjon er bedre langs alle dimensjoner. Den er at den er blitt vanskeligere å se. Nijlas' andregjøring var synlig og navngitt. Siggas andregjøring er usynlig og unavngitt, og det betyr at hun bærer den mer alene – uten det klare fellesskapet Nijlas fant i minisijdaen på internatet, uten en tydelig struktur å peke på, uten et regelverk å bryte mot.

Minority stress – den akkumulerte belastningen av å leve som avviker fra det som regnes som normalt – viser seg i forskningen å ha konkrete fysiologiske og psykologiske konsekvenser: forhøyet angst, søvnforstyrrelser, depressive symptomer, og en kronisk alarmtilstand som setter nervesystemet i permanent lav beredskap. Det er ikke karaktersvakhet. Det er fysiologi. Det er hva som skjer med en kropp som aldri helt kan senke skuldrene.

---

Sigga tegner med blyant og lytter til musikk hun ikke forteller noen om. Hver ettermiddag reiser hun hjem til Drag og blir hel igjen.

Nijlas reiste til Musken og ble hel der. De bygget begge sijddaen sin opp som et skjold – ikke mot verden, men mot det verden hadde bestemt seg for å gjøre med dem.

Det er ikke en svakhet. Det er en fornuftig respons på en urimelig byrde – en byrde som tretti år og mange gode vedtak ikke har løftet, fordi den lever i det laget ingen lov når ned til.

Fornorskningsskader

Fornorskningsskader

Første gang publisert i Samisk skolehistorie i 2005. Jeg mener at jeg var den første som lanserte begrepet. Siden den gang har Sannhets- og forsoningskommisjonen virket og skrevet rapport  i 2023. I rapporten beskriver de og dokumenterer de mange skadene fornorskningen forårsaket. Og ikke bare på samer, men på mange minoriteter. 

Nytt ord og nytt felt for debatt, forskning, dokumentasjon og tiltak. Finnes langs hele den nordnorske kysten, og spesielt i sjøsamiske områder. Temaet er veldig tabu, og framkaller ofte sinne og aggresjon fra alle parter. Min motivasjon for å skrive om dette er at jeg er overbevist om at det kun er åpenhet som hjelper, og at skal vi stanse skadene må vi tørre å anerkjenne problemene. Og begynne å jobbe med oss selv og med de samiske samfunnene. Våre barn og barnebarn fortjener at vi tar tak i dette, gjør opp, og ikke påfører dem videre skade i det stille. Det blir ikke bedre av at vi nekter for at dette eksister, og får noen problemer er vi raske til å si det er ditt problem, oppsøk psykolog og terapi, ikke grav opp gammelt skit, og ikke plag meg med dette. Selv om mange har det bra, finnes det de som bærer en stor byrde og føler at det finnes ikke hjelp. Om man får psykiske vansker av dette er det fremdeles tabu og skambelagt, og mange vil bare lide i stillhet, og anse det som privat. I tilleg skal vi ikke skjemme ut samene og ta slike ting opp internt. Som oftest betyr at man ikke gjør noe som helst, bare tier.

Fornorskningsskader er alle de negative konsekvensene av den offentlige fornorskningspolitikken og -tiltakene de siste 150 årene i Norge. Den offisielle fornorskningen er nå avsluttet, men konsekvensene bare fortsetter. De gamle holdningene er der fremdeles og kommer godt fram i debatt om det samiske, spesielt i navnesaker, i reindriftssaker og i debatt om samisk opplæring, språk, tolking med mer. Grumset er der, bare litt mer skjult, og kommer ofte fram anonymt. Alle samene er naturligvis ikke skadet eller like mye skadet, men jeg snakker om et fenomen som det snakkes lite om, og mange vil ikke kalle det typisk samisk. På sett og vis er det riktig, det er typisk menneskelig. For alle mennesker, grupper eller minoriteter som blir krenket og utsatt for langvarig negativ behandling og vil få større eller mindre problemer. Og problemene skaper nye, interne problemer, der konflikter er det mest typiske. Og de fleste av oss kjenner til problemene, men alle problemer skyldes selvfølgelig ikke fornorskning. Disse problemene finnes verden over, men er overrepresentert i minoriteter, blant urfolk, og blant stigmatiserte grupper. Jeg vil at dette debatteres bredt, og de som ikke liker temaet kan bare hoppe over innlegget og debatten.

I samfunnet er det et økende fokus på disse skadevirkningene, og mange har allerede skrevet om fornorskningen, blant annet Henry Minde i et hefte fra Gáldu, som dokumenterer at Norge brukte flere millioner til fornorskning, og mye mer enn det som går til samiske formål idag. Asle Høgmo har også skrevet mye om dette, blant annet i artikkelen Det tredje alternativ, og i den ferske boka Hvor går Nord-Norge. Ketil Lenert Hansen har tatt doktorgrad på samme tema. Virkemidlene for fornorskningen var mange, og kan godt kalles strukturell rasisme og strukturell diskriminering. Med andre ord så planlagt at den ble innebygd i alle strukturer og i offentlig politikk overfor samer og kvener, i forskning, skolen, forvaltning, kirka, arbeidsliv, og blant folk flest. Verdiene og holdningene ble sannheter for majoritetsbefolkningen, tilslutt fordommer, og ble etterhvert trodd på av samene og kvenene selv. Resultat: lav selvfølelse, passivitet, avmakt, skam, skyld, selvforakt og en adferd der det var om å gjøre å skjule sitt opphav eller å underkommunisere det samiske. Som om man ville si: Se vi er lik dere, altså må dere akseptere oss som likeverdige. Noen overkompenserte og ble mer katolsk enn paven. Man ble supernorsk, negativ til det samiske, og for sikkerhets skyld mobbet man samene for ikke å bli avslørt. De destruktive konsekvensene av langvarig diskriminering, stresstilstand, mobbing, og manglende anerkjennelse på alle plan resulterte ofte i forskjellige skader. Disse negative prosessene bidro til såkalte urfolksproblemer for mange. Som diffuse lidelser, dårlige levekår, opphoping av levekårsproblemer, angst, depresjon, systemisk lidelse, psykososiale og sosiale problemer, rus, overgrep, krenkelser, vold, trusler, lojalitetskonflikter, psykisk terror, psykiske lidelser, omsorgssvikt, trusler om ganning, tilknytningsforstyrrelser, lav livskvalitet og mindreverdighetsfølelse. 

Man behøver ikke være same for å bli skadet, bare les: Hvordan krenkede barn blir syke voksne, av Anna Louise Kirkengen. Det er med andre ord et verdensomspennende problem. 

Samfunnet tilbød aldri noen behandling eller tilbud til folk og lokalsamfunn som var rammet, og disse problemene blir ofte kalt: Den samiske smerten. Denne smerten får ulike utslag i ulike generasjoner, noe som igjen har skapt uforsonlige generasjonskonflikter og gjensidig skepsis. De eldre beskylder de unge for ikke å følge tradisjonene og gamle normer, og de unge spør de eldre hvorfor de ikke lærte dem samisk, og de eldre blir beskyldt for å være for konservative, dogmatiske og fordømmende. Mange unge blir latterliggjort når de prøver å snakke samisk, skaffe seg kofte og lære seg gamle tradisjoner. Disse unge har en varig følelse av å ikke være gode nok. Familier blir splittet, kontakt brutt og barn og barnebarn havner i en uløselig lojalitetskonflikt.

For mange, spesielt for eldre samer, er et av symptomene for den samiske smerten hardnakket benekting om at det fantes diskriminering og mobbing, og at samene aldri led overlast, og at vi har det så bra i dette landet. Spør man direkte om de ble diskriminert blir man ofte møtt med sinne, aggresjon og beskyldninger om å grave opp gammelt skit, rippe opp i sår, osv. Konklusjonen er klar: Vi ble aldri mobbet, vi ble ansett som likeverdige, vi kan norsk, vi trenger ikke tolk, vi skal ikke ha særrettigheter og vi har alle de samme rettighetene. Man kan forstå disse reaksjonene hos de over 50-60. Vanligvis er det de eldre som lærer de unge, holder tradisjonene i hevd, har kompetanse og livserfaring. Plutselig kommer det generasjoner som utdanner seg, har nye jobber, engasjerer seg, og bryter radikalt med gamle tradisjoner og normer. De unge integrerer seg i storsamfunnet, og må det for å overleve, tidligere tiders kompetanse holder ikke, i alle fall ikke bare det, spesielt i byer og i et moderne arbeidsliv. Mange unge beskyldes for å svike det samiske, blir kalt asfaltsamer, plastikksamer, uekte samer, og slikt. Oppskriften på en generasjonskonflikt.

I dag tør vi å prate om dette, skrive om dette, dokumentere dette, forske på og utvikle behandlingstilbud. Ennå har vi en vei og gå, og alt tyder på at man må ha en helhetlig tilnærming til dette. Norsk og vestlig terapi og behandling er for individrettet, og inkluderer ikke tro, følelser, mytologi, storfamilier og slekter, lojalitet, minoritetssituasjon og forhold innen det samiske. Leger, psykologer leter etter en lidelse for å gi behandling eller medisin. Når de ikke forstår sammenhengene kalles det bare "psykisk", noe som bare forsterker fordommene. Samene vil fortelle om alle de plagene fornorskningen har forårsaket, om frustrasjon, konflikter, og levekårsproblemer, men blir ofte møtt med manglende kompetanse, uvitenhet, fordommer og avvisning av det samiske, spørsmål om tro, folkereligiøsitet, læsing (helbredelse), syn, varsler, skrømt, skikker, verdier og holdninger. Mange kvier seg om å fortelle om negative sider i de samiske samfunnene, de føler seg illojale og at de bidrar til å sverte det samiske. Resultatet er alltid det samme: Samer får ikke riktig hjelp, eller lite hjelp, mange resignerer, skylder på seg selv eller foreldrene, lider i stillhet eller leter etter andre alternativer. Ofte tar det år å forstå sammenhengene, bli bevisst, tørre å innrømme at det er fornorskningsskader, og ikke minst, det kan ta år å finne hjelp og behandling. Ofte må man hjelpe seg selv, snakke og snakke om det, debattere, og ikke minst, man må finne støtte hos gode venner som lytter, anerkjenner smerten og gir god støtte i prosessen. De som også har behov for denne hjelpen kan ofte være den beste støtte. Jeg ønsker lykke til de som tør å kjenne på denne smerten hos seg selv, sine foreldre og besteforeldre, i slekta eller i lokalsamfunnet. Resultatet kan bli noe fint, og man kan faktisk bli hel, forsone seg med det som har skjedd, snakke om det og skrive om det. Gjør vi en god jobb slipper de neste generasjonene å slite med de samme problemene. Det fortjener de.

Hva gjør vi nå med den samiske smerten?

Vi trenger et nytt kulturbegrep for å kunne snakke fornuftig om den samiske smerten - hva den er, og hva vi gjør med den. Samisk kultur. Norsk kultur. Men hva mener vi egentlig? De fleste tenker på det synlige: samisk kultur er kofte, språk, reindrift, mat, tradisjoner og kunst. Det er den tradisjonelle måten å forstå kultur på, slik antropologen Edward B. Taylor definerte det allerede i 1871: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.»

Denne definisjonen har vært det faste referansepunktet i over hundre år. Men den beskriver bare det vi ser på overflaten. Den forklarer ikke hvorfor folk handler som de gjør, hvorfor konflikter oppstår mellom grupper som bor tett på hverandre, eller hvordan fornorskningen kunne gjøre så stor skade. Skal vi forstå det, trenger vi et dypere kulturbegrep. Og det finner vi hos Edgar Schein.

Schein, som skrev boken «Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig?», deler kultur inn i tre nivåer. Det første nivået er artefakter – det synlige og hørbare. Klær, språk, bygninger, seremonier, kunst. Det andre nivået er verdier og normer – det folk sier de tror på, reglene de følger, idealene de bekjenner seg til. Rettferdighet, likhet, frihet, tro. Men under alt dette ligger det tredje og dypeste nivået: de grunnleggende antakelsene.

De grunnleggende antakelsene er dype, ofte ubevisste forestillinger om virkeligheten - om alle tings beskaffenhet. Livet, naturen, universet, tid og evighet, guddommen, den menneskelige natur, mm. De er så selvfølgelige for oss at vi sjelden setter ord på dem. Det er her de virkelige forskjellene mellom kulturer ligger. Og det er her alle samfunnskonflikter har sitt utspring. Også fornorskningskonfliktene. 

Det er ikke kofta og språket som er konfliktstoff i seg selv. Det er de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv og om hverandre. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort. For i Norge har man lenge hatt den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men dog likeverdige, legges grunnlaget for fredelig sameksistens.

Fornorskningen som norsk, grunnleggende antakelse

Den norske fornorskningspolitikken fra 1850 til ca. 1980 var bygget på helt bestemte grunnleggende antakelser. At norsk kultur sto på et høyere nivå enn samisk kultur. At samisk språk var primitivt og døende. At veien til likeverd gikk gjennom å bli lik majoriteten. At samisk språk, samiske verdier og levesett var laverestående og måtte erstattes av det norske. 

Disse antakelsene ble gjennomført med stor systematikk. Samiske barn ble sendt på internatskoler der de ikke fikk snakke sitt eget språk. Samiske stedsnavn ble erstattet med norske. Samiske bygder ble stemplet som fraflyttingsområder. Vi som vokste opp på 1960- og 70-tallet opplevde dette på kroppen. Vi ble kalt «Hellmolapp», «jævla lappunge» og «lappjævel» på skolen i Kjøpsvik. Vi ble banket, mobbet og ekskludert. De voksne grep sjelden inn. Mobberne hadde holdningene og verdiene med seg hjemmefra. Dette var grundig hamret inn siden fornorskningen ble vedtatt ca. 1850. Hele storsamfunnet var rigget for dette. Gjennom lovverk, skole, kirka, samemisjonen, økonomiske tilskudd til fornorskning, og gjennom folks atferd og holdninger. Hovedmålet var marginalisering og assimilering av hele den samiske befolkningen. De lyktes i stor grad. Så snudde det. Og dermed skapte de en ny krise. Denne gangen gikk den assimilerte, fornorskede delen av samene løs på de som ennå holdt stand. Det ble stygt. Same mot same. Det ble den dobbelte smerten. 

Akkulturasjon – fire veier i møtet med majoriteten

For å forstå hva som skjedde med samene under og etter fornorskningen, trenger vi begrepet akkulturasjon. Akkulturasjon handler om hvilken strategi en minoritet velger i møtet med en dominerende majoritetskultur. Forskeren John Berry har identifisert fire hovedstrategier: marginalisering, assimilering, separering og integrering. Disse fire strategiene skapte fire helt ulike samiske delkulturer, med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser. 

I Berrys modell vurderes dette ut fra to spørsmål:

1.     Er det viktig å bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner? 

2.     Er det viktig å ha kontakt med og delta i det nye storsamfunnet? 

Marginalisering rammer de som faller mellom to kulturer. De svarer nei på begge spørsmål ovenfor. De vil ikke bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Og de synes ikke det er viktig å kontakt med og delta i det nye storsamfunnet. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. Denne strategien er ansett som den mest helsefarlige. Mange følte skyld og skam som samer, spesielt i de første generasjonene. Manglende tilhørighet kan føre til ensomhet, identitetsproblemer, psykiske vansker og i verste fall kan det være ødeleggende og dødelig. Marginalisering er forstadiet til assimilering. Forskningen sier at det tok tre generasjoner å bli assimilert. 

Assimilering betyr å bli helt lik majoriteten. De synes ikke det var viktig å bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Men de synes det er viktig å ha kontakt og delta i det nye storsamfunnet. Den grunnleggende antakelsen er at norsk kultur sto på et høyere nivå, og likeverd oppnås gjennom å bli lik de norske.  Hensikten var det aller beste – de ville beskytte barna sine mot den diskrimineringen de selv hadde opplevd. For enkelthets skyld kan vi generalisere og si at disse to første gruppene er/var mot det samiske. Ingen av de to grupperingene ville bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Det skapte den første samiske smerten. 

Separasjon betyr at minoriteten holder seg for seg selv, bor i markebygder, fjorder eller i egne områder som samebyer og sijddaer. De synes det er viktig å å bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Men de synes det ikke er viktig å ha kontakt med og delta i det nye storsamfunnet. Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste fornorskningen. De som levde i Musken og andre fjordbygder levde i stor grad slik, med lulesamisk som hverdagsspråk, sijddaen som livsform og læstadianismen som ga tro, mening, beskyttelse og fellesskap. De var også inkludert i et stort samisk/læstadiansk nettverk over grensen til Sverige. 

Separasjon er ikke det samme som segregering, som er tvunget separasjon. Som svarte i Sør-Afrika. Eller raseskillelovene i USA.

Integrering er en både/og-løsning. De svarer ja på begge hovedspørsmål. Den grunnleggende antakelsen er at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andres, men vi behersker majoritetskulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo og jobbe sammen med andre og likevel bevare vårt eget. Man kan jobbe integrert men bo litt separert, og det finnes alle typer kombinasjoner og overganger. Søsken kan velge ulikt, og nye generasjoner kan velge noe helt annet enn foreldrene. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer til. Akkulturasjons-valget er universelt og tidløst. De som bodde og levde separert og integrert er/var i hovedsak for det samiske. Disse to siste grupperingene ville bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. 

De som måtte oppgi alt det samiske og de som ble presset av dem etterpå. Den todelte samiske smerten

Den samiske smerten tilhører to helt ulike grupper samer. Opprinnelig var den hos de samer som ble marginalisert og assimilert. Som måtte oppgi alt. Språket, kulturen, levesettet, ja alt. Dette tapet medførte en dyp smerte, sorg, skam og raseri. Den andre hovedgruppen er de som bodde og levde separert og integrert og de ble påført smerte av de førstnevnte. Begge disse gruppene ble utsatt for den nasjonale fornorskningen. Den første gruppen tapte alt og betalte en høy pris. Den andre gruppen bevarte alt, men ble utsatt av et sterkt press fra den første gruppen da fase to i fornorskningen oppsto, den nasjonale, samiske revitaliseringen.  

De fire samiske delkulturene møtes i lokalsamfunn, i familier, i forsamlinger. De har så grunnleggende forskjellige antakelser at de sjelden kan forenes. Spesielt går de to ytterfløyene i klinsj: de som vil assimileres fullstendig og de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig. For og mot det samiske. 

Mange samer på Nordkalotten var påvirket av den læstadianske vekkelsen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner. Læstadius tok i starten utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende antakelser. Til og med vekkelsens bestyrelse var nesten identisk med sijddasystemet. Sijdda-leder, iset, den eldste og mest kompetente mannen innkalte sijddaforsamlingen til et drøftingsmøte. Viktige spørsmål ble drøftet av sijddaforsamlingen, som besto av den eldste fra hver husstand. Man drøftet sakene til det ble en allmenn enighet, en konsensus. Ikke med et flertall mot et mindretall. Dette gjaldt som lov til noe annet ble bestemt. Ulike sanksjoner hørte til om noen ikke fulgte loven. Ekskludering var den verste straffen. Det var det samme som sosial nød og død. Ingen klarte seg alene. Derfor ble denne formen svært sjelden brukt, det var siste utvei, om liv, død, mat og berging sto på spill. Men ingen ble ekskludert før sijddaforsamlingen hadde drøftet saken, og intet annet alternativ forelå. Jeg kaller det sijdda-makt. Læstadianismen i lulesamisk område overtok denne sijddabestyrelsen, som fungerte utmerket da alle samer var utsatt for samme type fornorskningspress. Da fungerte det dobbelte systemet som en mektig buffer mot fornorskningen. Men læstadianismen nådde ikke sjøsamene ytterst ved kysten. De hadde ikke noen ideologisk eller religiøs støtte noe sted, og ble alene, og sterkt marginalisert - og deretter assimilert. 

Men under de lokale fornorskningskonfliktene etter ca. 1980 endret alt seg. I Tysfjord/Hamarøy brukte noen fornorskede samiske, religiøse ledere sijddamakt til å ekskludere andre tillitsmenn fordi de ikke ville bøye seg for den interne fornorskningen. Ekskluderingene ble begrunnet religiøst, om det som kunne komme om det samiske vant frem. Akkurat det skapte stor usikkerhet om hva som var samisk og hva som var religiøst. Ekskluderingene og verdikampen som fulgte skapte en bitter kamp for og mot det samiske. En kamp både innenfor og utenfor forsamlingen. Sijdda-autoritet gjaldt tradisjonelt alle lulesamer i hele samfunnet. Grensen mellom religiøs og sijdda-autoritet var veldig uklar. I perioden 1979 til ca. 2005 bølget disse spørsmålene fram og tilbake. Fornorskerne mente tydeligvis at det samiske representerte det onde som kanskje ville komme, og følgelig kunne man bruke religiøs autoritet til å prøve å stoppe alt samisk i lokalsamfunnet. Det skapte en dyp og splittende krise. I dag er grensene helt klare, nemlig at verdslige spørsmål tar storsamfunnet og politikken seg av. Det tok 25 år endre dette. I mens skapte denne prosessen den andre typen samisk smerte. Nå hos de som ville bevare det samiske. 

Da den offisielle fornorskningen tok slutt og den samiske revitaliseringen startet på 1980-tallet, eksploderte konflikten. De som hadde latt seg assimilere reagerte voldsomt. De hadde investert alt i å bli norske, ofte med stor smerte og skam. Nå ble det de hadde forsøkt å legge bak seg, plutselig løftet fram som noe verdifullt. For dem føltes det som et angrep på alt de hadde bygget opp.

De hadde overtatt den samme demoniseringen av det samiske som myndighetene, skolen og Kirken hadde brukt i 130 år, og brukte det så mot sine egne – mot de som ville bevare det samiske. Det ble skapt konspirasjonsteorier om at de som kjempet for det samiske ville bidra til at «den samiske synden» kom: joik, alkohol og samisk teater. Det spilte ingen rolle at dette aldri skjedde. Konspirasjonsteoriene fra fornorskningen levde sitt eget liv.

Fornorskningskonfliktene rammet den lokale læstadianske forsamlingen i Tysfjord/Hamarøy hardt. Religiøs og verdslig autoritet ble lenge utøvet av de samme personene, og fornorskningspolitikken ble legitimert religiøst. De som ville assimileres påberopte seg sannheten og det gode, og da var det naturlig å tenke at de som ville bevare det samiske var av det onde. Konfliktene ble forsterket av mekanismer som finnes i alle små samfunn. Bygdedyret er fellesbegrepet på det negative: sosial kontroll, sladder, demonisering, jantelov og ekskludering. Ved større samfunnsendringer våkner det og begynner å spre informasjon, som snart bare er løgn.

Demonisering er et spesielt effektivt våpen. Man definerer de andre som en fiende som må nedkjempes. Man skaper konspirasjonsteorier om de andres skjulte motiver. Man bruker «penger, makt og ære»-kortet: sprer rykter om at folk gjør det de gjør på grunn av ære og makt, og for å berike seg selv. Lukkede sosiale systemer forsterker alt dette. Når negative ting skjer i et system, forventes det at problemet tas opp internt og at ingen sladrer utad. Kostnadene for å fortelle eller ta ting opp interne, negative ting er nesten alltid straff i en eller annen form. Slik utnyttes folks lojalitet, og det gir ledere en enorm makt over enkeltmedlemmer. En frykt- og krenkelseskultur oppstår der alle er fanget og alle tier. Det var fornorskningens tragedie der hjemme, en tid der det samiske skulle bli mer anerkjent av storsamfunnet. I en hel generasjon skapte denne samfunnsomveltningen en stor og uforsonlig konflikt. Same mot same. Det må vi snakke høyt om, og prøve å gjøre noe med. 

Veien videre - lokalt forsoningsarbeid

Vi mangler mye for å snakke om alt dette. For det første mangler vi en vilje til å snakke om fornorskningens dype sår. Først og fremst mangler vi ord og begreper for å forklare hva fornorskningen var og hva revitalisering var og er. Ikke alle har lest Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Noen må tørre å dokumentere, noen må bruke forskning til å beskrive fornorskningens ødeleggende kraft. Noen må forklare hvorfor nye og verre konflikter oppsto når revitaliseringen endelig kom fra ca. 1980. Noen må beskrive fornorskningens mantra, retorikk og dens demonisering av det samiske. Noen må tørre å beskrive hvordan fornorskerne overtok storsamfunnets brutale retorikk og demoniseringen av det samiske. Og noen må tørre å dokumentere at religiøs autoritet ble misbrukt til å fornorske de andre i enkelte forsamlinger. Vi mangler et felles språk for å snakke om disse konfliktene og de dype sår de medførte. Vi mangler meglere og et felles forum for samtaler. Vi mangler et rom for smerte og forsoning.

En av de største utfordringene er at når noen begynner å snakke om krenkelser bakover i tid, er at det er ingen mottaker i dag. Aktørene fra den tiden er i all hovedsak døde. De fleste i de ulike gruppene i dag har liten personlig skyld i det som skjedde. Men smerten er der fremdeles, og sårene er fortsatt åpne hos mange. Spesielt i min egen generasjon. Vi som selv opplevde den harde fornorskningen helt opp mot ca. 1980. Så måtte vi gjennom de bitre, interne fornorskningskonfliktene til ca. år 2005. Og nå må vi bearbeide de dype sår, både fra den offisielle fornorskningspolitikken og fra de interne konfliktene. Samtidig skal vi være tradisjonsbærere av språk og kultur og bringe alt dette videre til de unge. Så kommer det viktigste spørsmålet: hvordan skal vi videreformidle det verdifulle med det samiske uten å viderebringe den samiske smerten vi bærer på? 

Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin rapport i 2023. Den dokumenterte det mange av oss alltid har visst: at fornorskningen var en systematisk politikk som påførte oss alle enorm skade. Stortinget behandlet rapporten i 2024. Men kommisjonen var et nasjonalt prosjekt. Den lyttet til mange hundre, men kunne ikke være til stede i hvert lokalsamfunn, for hver familie, for hvert menneske som bærer på smerte.

Forsoningsarbeidet må fortsette lokalt. Jeg foreslår å opprette det jeg kaller «Rom for smerte og forsoning» i samiske, kvenske og norskfinske regioner: et representativt sammensatt forum der folk kan fortelle om sin smerte til mennesker som lytter og anerkjenner. Forumet bør bestå av representanter for det samfunnet der det traumatiske skjedde – kommunen, helsevesenet, skolen, kirka, forsamlingen, kvinner og menn. I tillegg bør det utvikles informasjon om hva fornorskningen besto av og hvordan den kunne forårsake så mange konflikter, splittelser, fordommer, skam, selvforakt og personlig smerte.

Jeg har selv sett virkningen av et slikt forum på nært hold, på 1990-tallet. BUP Karasjok, forløper til SANKS, hadde fått et nasjonalt, samisk ansvar og reiste på en informasjonsrunde i Sápmi. Nå til Musken. Idet møteleder skulle starte sin presentasjon, kom en middelaldrende mann inn døra og sa: «Jeg er på jobb nå og kan ikke delta, men jeg har noe å fortelle dere, om dere vil lytte.» "Ja, det vil vi", sa vi alle. Mannen fortalte så om smerten ved å vokse opp som same og å tilhøre en slekt han følte ikke var særlig ansett. Alle lyttet og ble veldig berørt og rørt. Anerkjennende ord ble sagt. Det ble ikke noe formelt møte etter dette. I dagene etterpå så jeg ham smilende rundt om i bygda. Han hadde skapt sin egen sannhetskommisjon. Han så selv at alle relevante aktører var representerte: Kommunen, skolen, nasjonal, samisk og kommunal helsetjeneste, psykiatrien, helselaget, den læstadianske forsamlingen, sjddaen, naboer, slekt og venner. 

Det jeg lærte den gangen er at når smerten er påført kollektivt, er det viktig at det samme samfunnet får høre om smerten og anerkjenner den. Det handler ikke om at de som lytter personlig har skyld. Men de representerer det samfunnet som påførte skaden. Helbredelse ligger ikke bare hos psykologer, men også i det å bli sett og anerkjent av fellesskapet. Fortielse vedlikeholder smerten. Sannheten helbreder - om noen lytter og anerkjenner. 

Det er blodets band som drar, sa en gammel same i Storlule til min far. Som svar på hvorfor han alltid kom tilbake til sin sijdda. Det forklarer hvorfor samene alltid har vendt tilbake til sine røtter og til sin slekt. Vi er de moderne nomader, selv om mange bor i byer. Vi hører til i en fjord, ved et vann eller ved et fjell. Vi trekkes hjem, og vi blir oss selv når vi kommer dit. Det er dette som er samisk kultur og identitet. Vi føler tilhørighet og har egne grunnleggende antakelser om oss selv:  Vi hører til i to kulturer, samisk og norsk. Vi behersker to språk og er i minoritet. Vi er blitt behandlet dårlig av majoriteten i 130 år. Fornorskningen splittet oss. Vi har også opplevd interne, smertefulle fornorskningskonflikter siden 1980. Vi revitaliserer samisk språk og kultur, og storsamfunnet støtter opp om dette. Vi er et stolt og fargerikt folk i fire land, men mange av oss bærer på fornorskningens dype sår. Det er den samiske smerten. 

Skal vi forstå konfliktene i samiske samfunn, må vi forstå at det handler om grunnleggende antakelser, ikke om ytre kjennetegn. At fornorskningen skapte fire ulike samiske delkulturer og at konflikten mellom disse var like reell og skadelig som konflikten mellom samer og nordmenn. Og at veien til forsoning går gjennom dialog, forståelse, erkjennelse og anerkjennelse.

Fornorskningen var myndighetenes ansvar. De har tatt ansvar og vedtok en kommisjon. Rapport er levert, og Stortinget har vedtatt 17 ulike tiltak.  Men vi kan ikke forvente at et kompetansesenter skal gjøre alt forsoningsarbeid for oss alle i hele Sápmi. Noe må vi selv gjøre.  Spesielt i det lulesamiske Tysfjord/Hamarøy- området. Med våre helt spesielle forhold. Med egnet språk, nye begreper og ny kunnskap kan vi forstå hva som skjedde, og kanskje – med tid, vilje og ydmykhet – begynne å helbrede sårene. 

Ensomhet i denne juletida

Nå er det snart jul igjen. For mange er det en flott tid. For andre er det enda en tid i ensomhet, og som toppes i selve jula. Der andres angivelige familielykke, mediesirkus og samfunnets nedstenging i jula bare forsterker følelsen av utenforskap. La oss tenke på de virkelige ensomme i dag. Kanskje er det deg?

Vi lukker oss inne i en advents- og juleboble, og vi lukker alle andre ute. Det er ikke plass til de andre. Ikke til den sære naboen, rusmisbrukeren, flyktningen i fjerde etasje, enka i nabolaget eller de som bor alene. De må ikke få ødelegge den hyggelige jula. For vi skal spise, drikke, se julefilmer, utveksle gaver og bruke titusener på all stæsjen. Resten av verden kan bare sulte, lide,  krige, flykte og være alene og ensomme. Dette er gjerne hele settingen for mange i jula. Og dette bruker vi milliarder på i Norge og i den vestlige verden. Et vanvittig luksusforbruk, så langt borte fra den egentlige jula som det er mulig. Som er feiringen av da Jesus, verdens Frelser, ble født. I stor fattigdom. 

Jula er ofte konsentrert om det å ha familie, besøke familie og om det å være samlet. Barn og barnebarn kommer hjem, og storfamilien skal samles. Driving home for Christmas, som nordamerikanerne synger om. Vi skal spise god mat og gi hverandre gaver. Og vi skal ha det såå koselig. Bare oss alene, og så skal vi treffe de andre i slekta og i vennekretsen etter hvert. Besøke hverandre, spise enda mer fet mat, og slappe av. Fortelle om alle gavene, vise nykjolen, og flashe den nye mobilen. Det unner jeg alle! Men flere ting skjer samtidig. Media og butikker reklamerer tungt for julehandel og gaver. Den familiære julelykken og fellesskapet lovprises opp i skyene. Samfunnet, butikker og sosiale møteplasser stenger ned i jula,. Alt dette bare forsterker ensomheten til de mange som lider av det. 

Det er mange hovedtyper ensomhet, og noen er verre en andre. En årsak er at du er mye alene, noe som har med din ordinære livssituasjon å gjøre. Ille nok, men den type ensomhet kan gå over ved endring til det bedre. Du flytter til en annen plass, du finner deg en partner, du blir religiøs, du blir inkludert en plass eller du aksepterer mer din livssituasjon. Alle mennesker kan oppleve slik ensomhet i perioder, det kan kalles alenehet, (solitude versus lonelines) og det er etter min mening helt normalt. 

En annen type ensomhet er om du sammenligner deg med andre hele tiden. Det er internettets pris, og det rammer spesielt de unge. Mennesker har et grunnleggende behov for å oppleve tilhørighet, omsorg, kjærlighet og anerkjennelse. Prøver du å oppnå alt dette gjennom utseende, penger og medieskapt popularitet, kan det skape en  kortvarig rus eller lykke. Men siden det ikke inneholder noe vesentlig substans er slik popularitet en flyktig vare. Det samme kan sies om sosiale media, spill, rus, sydenturer, forbruk, plastiske operasjoner og alle ting som antas å gi dopaminrus eller en quickfix av livet og dets problemer. Mange unge i dag blir ensomme på denne måten, fordi svært lite av dette dekker behovet for inkludering, fellesskap og trivsel. Du sitter alene, og viser et altfor positivt bilde av deg selv på sosiale media. Det samme gjør alle andre, og så ender det med at de fleste føler seg mislykket - og kanskje ensomme! Dette sosiale presset gjør også at fattige familier føler seg utenfor, og barna kan bli ensomme fordi de ikke får alt de andre får, og kan ikke delta i idrett, på reiser og ellers. 

Jula er for barna, sies det. Men også de kan bli ensomme. Verst er det om mor eller far ikke elsker deg, og viser en fin fasade utad, men driver med omsorgssvikt og vold hjemme. Om mor ikke har tatt vare på deg som lite barn, gitt deg nærhet, trygghet, varme og "svart" deg kan du ha fått en tilknytningsforstyrrelse, som ofte vises senere i livet som psykiske vansker. Om far svikter deg,  misbruker deg eller utøver psykisk eller psykisk vold, kan det skape et livslangt traume. Som igjen gjør deg sårbar for andre livsproblemer. Noe undersøkelser fra fengsler og oppsamlingsplasser for rusmisbrukere i byer viser. Du har med andre ord ikke blitt sett, beskyttet, anerkjent og elsket nok i oppveksten. Det som skulle bli en trygg, koselig juletid med familien samlet og med masse gaver og god mat, blir med omsorgssvikt, vold og utstrakt rusmisbruk heller en ekstra utrygg og ensom tid!

Virkelig og helsefarlig ensomhet kan være et resultat av store belastninger. Som alvorlig sykdom, stigmatisering, tap av omsorgspersoner, andre tap, mobbing, overgrep, konflikt, forfølgelse,  fornorskning, krenkelse, fremmedgjøring, folks ondskap, ekskludering og uthenging i media og på nettet. Psykiske lidelser og alle sykdommer med store bokstaver kan gi både mye alenehet og ensomhet. Aller verst har nok de bostedsløse og narkomane i Oslo og i andre byer. De har mistet alt, verdighet, selvfølelse, hus, hjem, familie, tilhørighet og igjen står bare overlevelse og rus. Mange vil nok dø av overdose både før, under og etter jula. 

Marginalisering kan være årsak til ensomhet. Der du ikke føler tilhørighet til noen spesiell gruppe, som slekt, bygd, folkeslag, menighet, miljø eller gjeng. Ikke alle rammes, men mange er i risikosonen. Som etniske minoriteter, innvandrere, flyktninger, homofile, ofre for seksuelle overgrep, funksjonshemmede, arbeidsledige, psykisk syke, fattige eller folk med kroniske lidelser. Som ikke føler noe fellesskap med andre. Ei heller kontakt og støtte. Resultatet er ofte reell og eksistensiell ensomhet, og marginalisering er definert som den mest utsatte og helseskadelige livssituasjonen. Innvandrere og flyktninger i andre og tredje generasjon er også utsatt. De er verken/eller, de er ikke som landsmenn, ei heller som nordmenn. Marginalisering kan også ramme de som bryter ut av en religion, en forsamling, en slekt, en bygd, en familie og må klare seg alene. Resultatet kan bli ekstrem ensomhet, gjerne kalt eksistensiell ensomhet. En slik destruktiv livssituasjon kan være livstruende og sammenlignes ofte med å røyke tjue om dagen. Kombineres det med rusmisbruk og usunn livsstil kan det forkorte ditt liv med 20-30 år. Så farlig er det. 

Hvem som helst kan bli rammet, og ensomhet kan være usynlig. Fordi alle vil være likt og inkludert, og det er ofte skam og tabu å fortelle om det. Derfor ser vi det ikke. Vi må derfor være observante på om det blir for destruktivt for noen. Se mennesket bak masken. Vurdere om det trenges tiltak, som samtale, behandling, varsling eller personlig støtte, spørsmål og vennskap. Sårbare livsfaser kan være hva som helst. Som tilknytningsperioden, barnehagealder, skolestart, pubertet, løsriving fra foreldre, unge får seg kjæreste, gifter seg, eller blir småbarnsforeldre. Eller når mennesker rammes av mobbing, ekskludering, sykdom, høy alder, skilsmisse, partners eller barns død eller demens, venners død, arbeidsledighet, konflikter på jobben eller i familien, rettssak, fengsling og diskriminering. Eller ved store konflikter i religionen, i samfunnet, og ved kriser, hungersnød,  krig og trusler om krig. 

Nå starter en økende eldrebølge i Vesten. Mange eldre føler seg ensomme der de sitter alene i sine hjem. Spesielt om partneren har dødd og de pårørende ikke har tid til dem. Mange må bo lengst mulig hjemme fordi det ikke er bygget nok sykehjemsplasser, og menneskelig kontakt blir mer og mer erstattet med KI og roboter. Kombinert med lidelser og sykdommer som følger med høy alder. Som kroniske lidelser og demens, samt livstretthet og ensomhet. Storsamfunnet og helsevesenet må gjøre mye mer, men de kan ikke gi inkludering, varme og støtte i den grad og på samme måte som vi privatpersoner kan. 

Noen er mer sårbare enn andre, og en relativt uskyldig hendelse kan utløse krise. Det er da et menneske trenger å bli sett, anerkjent, lyttet til, avlastet, besøkt og støttet, og at venner og medmennesker kan trå til. Poenget er at vi må se hverandre, lytte til de små signaler og våge å spørre  direkte om det vi ser og fornemmer. Se derfor nøye på din venn, din slektning, din nabo og din neste.  Med ord, et kyndig blikk, vennskap og kjærlighet kan ensomhet lindres. En slik innsats kan være det aller viktigste arbeidet vi gjør for hverandre! Og vi kan godt begynne nå i denne fine adventstiden.

Om alle familier, alle par, også de ensomme, kunne invitere én ensom sjel eller en utsatt familie i jula, ville vi lindret mye lidelse. Og invitere deg selv. Omså bare for én kveld, eller én dag. I tillegg kan vi besøke eller ringe noen som kanskje trenger det. Spesielt i jula. Og gi en middag via Kirkens bymisjon, og en gave til en internasjonal hjelpeorganisasjon. Bli kvitt offerrollen og redusere vårt eget forbruk og slik gjøre verden til en mer bærekraftig planet. 

La oss gjøre noen få viktige tiltak. For vår egen samvittighet, for Jesusbarnet, for de ensomme, for de fattige og ikke minst for de barna som ikke tåler rus og bråk og bare vil være lykkelige. Hele livet og i jula!