Hvorfor vi ser bort

Om de menneskelige svakhetene som lar mobbing, overgrep og omsorgssvikt fortsette

Hvert år rapporterer tusenvis av norske barn at de blir mobbet på skolen. Arbeidstilsynet mottar et jevnt tilsig av varsler om trakassering på arbeidsplasser. Barnevernet får meldinger om omsorgssvikt som burde vært fanget opp langt tidligere. Seksuelle overgrep avdekkes år eller tiår etter at de fant sted — ofte i miljøer der mange visste, men ingen grep inn. Vi har lovverk, handlingsplaner og retningslinjer. Likevel fortsetter det.

Og det er ikke et nytt fenomen. I over hundre og tretti år — fra midten av 1800-tallet til slutten av 1900-tallet — førte den norske staten en systematisk fornorskningspolitikk rettet mot samer og kvener. Barn ble tvunget til å snakke norsk på skolen, internater fjernet dem fra familiene, og hele kulturer ble aktivt undertrykt. Det skjedde ikke i det skjulte. Det var offisiell politikk, vedtatt av Stortinget, gjennomført av lærere og prester, akseptert av storsamfunnet. Spørsmålet er det samme nå som da: Hvorfor grep ingen inn?

Svaret ligger i noen grunnleggende trekk ved menneskelig psykologi — svakheter som forskningen har dokumentert gjennom over femti år, og som vi fremdeles ikke tar tilstrekkelig på alvor.

Lydighet: Å følge ordre mot bedre vitende

I 1963 publiserte sosialpsykologen Stanley Milgram ved Yale University resultatene av et eksperiment som sjokkerte forskersamfunnet. Han ba vanlige mennesker om å gi elektriske støt til en annen person, på instruks fra en forsker i hvit frakk. Støtene var ikke ekte, men forsøkspersonene trodde det. Hele 65 prosent var villige til å administrere det de trodde var livsfarlige støt — simpelthen fordi en autoritetsfigur ba dem om det.

Milgrams funn avdekket noe dypt urovekkende: Vi har en forankret tilbøyelighet til å adlyde autoriteter, selv når det strider mot vår egen samvittighet. I en skole der rektor bagatelliserer mobbing, i en institusjon der ledelsen overser varsler, i en familie der den dominerende parten definerer virkeligheten — der slutter de andre å stole på sin egen moralske vurdering. De adlyder. De tier. Ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi de er mennesker.

Under fornorskningen var det lærere som så at samiske og kvenske barn led under forbudet mot å snakke sitt eget morsmål. Men de fulgte instruksene. Regelverket sa at norsk var eneste tillatte språk. Autoriteten hadde talt, og lydigheten fulgte.

Situasjonens makt: Når systemet former mennesket

Philip Zimbardo ved Stanford University tok innsiktene videre. I Stanford-fengselseksperimentet i 1971 viste han at vanlige universitetsstudenter kunne forvandles til sadistiske fangevoktere på bare noen dager — utelukkende på grunn av rollen og systemet de ble plassert i. I «The Lucifer Effect» formulerte han teorien: Det er ikke onde mennesker som skaper onde systemer. Det er systemer som fremkaller onde handlinger hos vanlige mennesker.

Mekanismene er gjenkjennelige: deindividuering, ansvarsfraskrivelse, dehumanisering av offeret, og gradvis eskalering der grensene flyttes steg for steg. Fornorskningspolitikken fulgte nøyaktig dette mønsteret: den ble normalisert over generasjoner. Samiske og kvenske barn ble omtalt som «primitive» og «uutdannede» — klassisk dehumanisering som gjorde overtrampene akseptable.

Moralsk frakobling: Kunsten å leve med seg selv

Albert Bandura ved Stanford University brukte fire tiår på å kartlegge det han kalte «moralsk frakobling» — de kognitive mekanismene vi bruker for å koble ut vår moralske selvregulering. Vi rettferdiggjør skadelige handlinger som nødvendige. Vi bruker forskjønnende språk — det heter ikke mobbing, det heter «tøff humor». Vi sprer ansvaret. Vi forskyver det oppover. Vi minimerer konsekvensene. Vi dehumaniserer offeret. Og vi skylder på offeret selv.

Fornorskningspolitikken ble rettferdiggjort som et «siviliseringsprosjekt». Storsamfunnet minimerte konsekvensene: «De lærer jo norsk, det er til deres eget beste.» Ansvaret ble spredt mellom Stortinget, kirken, skolevesenet og lokalsamfunnene — slik at ingen følte seg personlig ansvarlig.

Når seksuelle overgrep skjer i nære relasjoner, er moralsk frakobling særlig virksom. Familiemedlemmer som aner at noe er galt, forteller seg selv at de må ha misforstått. De minimerer signalene: «Han er jo så snill ellers.» De forskyver ansvaret: «Det er ikke min plass å blande meg inn.» Slik kan overgrep pågå i årevis bak fasaden av et tilsynelatende velfungerende hjem.

Tilskuereffekten: Jo flere som ser, jo færre som handler

Bibb Latané og John Darleys studier på 1960-tallet avdekket et paradoks: Jo flere som er vitne til en hendelse, jo mindre sannsynlig er det at noen griper inn. Ansvaret fortynnes. Hver enkelt tenker at noen andre sikkert vil gjøre noe. Og fordi ingen handler, tolker alle de andres passivitet som et signal om at situasjonen kanskje ikke er så alvorlig.

Under fornorskningen var hele samfunnet tilskuer. Alle visste at samiske og kvenske barn ble straffet for å snakke sitt eget språk. Men når ingen protesterte, ble passiviteten selv beviset på at det var greit.

Olweus og maktens ubalanse

Den norske forskeren Dan Olweus ved Universitetet i Bergen definerte mobbing som gjentatt, negativ atferd der det eksisterer en maktubalanse mellom utøver og offer. Han viste at mobbing er et systemisk problem som kan reduseres drastisk gjennom målrettede intervensjoner — hans program i bergenske skoler på 1980-tallet reduserte mobbingen med opptil femti prosent.

Maktubalansen preget også fornorskningen i ekstrem grad. Staten hadde all makt, minoritetene ingen. Den samme ubalansen preger seksuelle overgrep i nære relasjoner: barnet er fullstendig avhengig av den voksne som forgriper seg.

Mønsteret

Når vi legger forskningen fra Milgram, Zimbardo, Bandura og Olweus oppå hverandre, tegner det seg et urovekkende mønster. Mobbing, overgrep og omsorgssvikt er ikke primært et resultat av onde mennesker. Det er et resultat av at helt vanlige mennesker, plassert i bestemte systemer, aktiverer de psykologiske mekanismene som lar dem se bort. Lydighet får oss til å følge autoriteter ukritisk. Situasjonspress normaliserer det unormale. Moralsk frakobling lar oss leve med vår passivitet. Tilskuereffekten sprer ansvaret så tynt at ingen føler det er deres oppgave å handle.

Den dobbelte smerten

Fornorskningen tok ikke slutt da politikken endret seg. For mange levde den videre innenfra. De som hadde investert alt i å bli norske — som hadde lagt bort språket, distansert seg fra kulturen, bygget hele sin identitet på fornorskningens premisser — opplevde den samiske revitaliseringen ikke som frigjøring, men som en ny smerte. Erkjennelsen av hva de hadde mistet ble uutholdelig. Det skapte det som er blitt kalt den dobbelte samiske smerten: først fornorskningens tap, deretter revitaliseringens konfrontasjon med det tapet.

I en forsamling i nord betalte en predikant og samisk forkjemper en skyhøy pris for å stå i denne spenningen. Han viet livet sitt til å løfte frem det samiske språket og den samiske kulturen som fornorskningen hadde forsøkt å utslette. Han ble en pioner, anerkjent langt utenfor sitt eget miljø. Men i sin egen forsamling ble han møtt med utfrysning og ekskludering — ikke i måneder, men i år. Forsamlingen så bort. De som var uenige, tidde. Ledelsen handlet ikke. Mekanismene var de samme som forskningen beskriver: lydighet mot lederskapet, ansvarspulverisering i fellesskapet, moralsk frakobling hos dem som visste at noe var galt men fortalte seg selv at det ikke var deres sak.

I dag er det ro i forsamlingen. Forholdene er trivelige. Men mange har ikke kommet tilbake. For noen er det enda for sårt. Og mange av dem som ble berørt venter fremdeles på et forsonende trekk fra dagens ledelse — en erkjennelse av at det som skjedde var galt, og at fellesskapet sviktet. Den erkjennelsen har så langt ikke kommet.

Historien er ikke unik. Den er et mønster — den samme dynamikken som lot fornorskningen pågå i over hundre og femti år, nedfelt i et lite fellesskap der alle kjente hverandre.

Hva kreves?

Erkjennelsen av disse mekanismene er ikke en unnskyldning for passivitet — det er et utgangspunkt for handling. Når vi forstår at å se bort er den naturlige responsen, forstår vi også at det å gripe inn krever aktiv motstand mot våre egne psykologiske tilbøyeligheter. Det krever systemer som er bevisst bygget for å motvirke disse svakhetene: lav terskel for varsling, reell beskyttelse av varslere, uavhengige tilsynsorganer, ledere som aktivt etterspør ubehagelig informasjon, og en kultur der det å si fra er normen — ikke unntaket.

Sannhets- og forsoningskommisjonen som leverte sin rapport til Stortinget i 2023, viste nettopp hva som skjer når slike systemer mangler. I over hundre og tretti år kunne fornorskningen fortsette fordi ingen institusjon var bygget for å stoppe den. Tvert imot — institusjonene var bygget for å gjennomføre den.

Vi kan ikke forandre menneskets grunnleggende psykologi. Men vi kan bygge institusjoner, arbeidsplasser, skoler, forsamlinger og lokalsamfunn som tar høyde for den. Som ikke naivt antar at folk vil si fra av seg selv. Som ikke legger alt ansvar på ofrene. Som ikke later som om overgrep bare er noe som «de andre» bedriver.

For forskningen er entydig: Evnen til å se bort bor i oss alle. Spørsmålet er ikke om vi har den. Spørsmålet er om vi bygger samfunn som gir den fritt spillerom — eller som holder den i sjakk. Og systemer som holder den i sjakk kommer ikke av seg selv. Det er ledelsen og vanlige medlemmer i en organisasjon som må bevisstgjøre seg, lære av forskningen, bygge systemer som stanser det destruktive, og sørge for at det finnes en reell og uavhengig klageinstans på overordnet nivå — slik at det å si fra ikke bare

Når sorgen blir veien til helhet

Det finnes stunder i livet der tiden stanser. Der tårene strømmer uhemmet, og der minnene og følelsene ryster oss hardt. I disse øyeblikkene møter vi noe essensielt ved det å være menneske: vår dype sårbarhet, vår forbindelse med de som var, og den uunngåelige sorgen som følger av å ha elsket. Dette er ikke svakhet. Dette er sjelens helbredelsesarbeid.

Sorgens komplekse landskap

Sorg er aldri ren eller enkel. Den kommer som en flodbølge av motsetninger: fortvilelse og lettelse, lengsel og takknemlighet, sinne og kjærlighet. Når en mor langsomt forsvinner inn i Alzheimers' tåkelandskap, sørger vi to ganger. Først over personen som gradvis slutter å gjenkjenne oss, deretter over kroppen som endelig slipper taket. Psykolog Pauline Boss beskriver dette som "tvetydig tap" – en sorg over noen som er fysisk til stede men psykologisk fraværende, eller omvendt. Denne typen tap mangler den klare avslutningen som gjør at vi kan begynne å hele, og sorgen blir derfor særlig kompleks og langvarig.

Når unge mennesker dør – venner, familiemedlemmer, mennesker som skulle hatt tiår igjen – bryter det med naturens orden. Vi er ikke forberedt på det, verken biologisk eller eksistensielt. Forskeren Therese Rando har dokumentert hvordan slike "ikke-normative tap" skaper en dypere form for forvirring og sinne, fordi de strider mot våre grunnleggende forventninger til hvordan livet skal arte seg.

Men det som gjør sorgen til et helbredelsesarbeid snarere enn bare lidelse, er viljen til å møte den. Å ligge stille og la den komme. Å ikke flykte, ikke bedøve den bort med travelhet eller distraksjoner.

Den splittede sjelen

Traumeforskning har dokumentert noe mange sørgende gjenkjenner intuitivt: at intense opplevelser av tap og traume kan skape en følelse av fragmentering i selvet. Psykiater Bessel van der Kolk beskriver i sitt banebrytende arbeid hvordan traumer lagres i kroppen og nervesystemet, ofte utenfor språkets og den bevisste hukommelsens rekkevidde. Den delen av oss som opplevde det uutholdelige vil fortsette å reagere som om faren eller smerten fortsatt er til stede.

Denne "traumatiserte delen" kan manifestere seg som en desperat fluktrespons – det van der Kolk kaller "ut-av-kroppen-opplevelsen" der bevisstheten distanserer seg fra det uutholdelige. Den kan tenke destruktivt, føle håpløshet, ønske seg bort fra livet selv. Samtidig finnes det en "frisk del" – den delen som fortsatt kan kjenne håp, som søker mening, som vil leve.

Helbredelsen skjer ikke ved at den friske delen overvinner den traumatiserte, men i integrasjonen. Den friske delen må møte den skadede med anerkjennelse og medfølelse, ikke med avvisning eller skam. Dette er kjernen i moderne traumebehandling: å skape en indre forbindelse mellom disse delene, å la dem kommunisere, å tillate at begge får eksistere.

Å finne ordene

En av de mest krevende delene av sorgens arbeid er å finne språk for det usigelige. Hvordan beskriver man tomheten etter noen som definerte hvem du er? Hvordan setter man ord på den dype lengselen etter en mor som gradvis ble en fremmed?

Forfatter Joan Didion skrev etter ektemannens plutselige død: "Sorg viser seg å være et sted ingen av oss kjenner før vi kommer dit." Dette ukjente landskapet krever et nytt vokabular, nye måter å artikulere erfaring på. Og det tar tid. Sorg er ikke lineær; den beveger seg i spiraler, den kommer tilbake, den transformeres men forsvinner aldri helt.

Narrativ psykologi understreker betydningen av å kunne fortelle historien om det som skjedde. Ikke én gang, men mange ganger, med stadig nye lag av forståelse. Gjennom denne gjentatte fortellerprosessen integrerer vi gradvis det som skjedde i vår livshistorie. Det blir en del av hvem vi er, ikke noe vi bare overlevde.

Men ordene kommer ikke av seg selv. Vi trenger lyttere. Vi trenger mennesker som tør å spørre direkte: "Hvordan går det egentlig med deg etter at hun døde?" Mennesker som kan nevne traumet ved navn, som ikke skyr bort fra det vanskelige, som ikke fyller stillheten med tomme fraser.

Hva sørgende virkelig trenger

Forskning på sosial støtte ved sorg viser et paradoks: Folk flest ønsker å hjelpe, men gjør ofte det motsatte av det som faktisk hjelper. Vi får råd – "du må komme deg videre", "hun ville ønsket at du skulle være lykkelig", "tiden leger alle sår". Disse velmenende ordene kan oppleves som tilsidesettelse av sorgen selv, som om den ikke har legitimitet eller rett til å ta den tiden den trenger.

Det psykolog Alan Wolfelt kaller "companioning" – å være en ledsager i sorgen – handler om noe helt annet. Det handler om å være til stede uten agenda, å lytte uten å fikse, å anerkjenne at midt i en setning om håp kan sorgen overvelde igjen. Og det er helt som det skal være.

De sørgende trenger mennesker som hopper over snikksnakket og går rett til det som er viktig, lyttere som kan tåle stillhet og tårer uten å måtte fylle rommet med løsninger. Vi andre må anerkjenne motsetningene – at man kan føle lettelse og sorg samtidig, sinne og kjærlighet, fortvilelse og håp. Og de trenger tid, langt mer tid enn samfunnet vanligvis tillater for sorg.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev: "Livet kan bare forstås baklengs, men må leves forlengs." Sorg tvinger oss til å leve i denne paradoksale spenningen, der vi må akseptere fortiden akkurat som den var samtidig som vi forsøker å finne en vei fremover.

Ropet om hjelp og veien til mening

Det finnes noe dypt menneskelig i å rope ut i mørket. Enten det er til Gud, til universet, til fellesskapet eller til vårt eget indre, er ropet en anerkjennelse av vår grunnleggende avhengighet. Vi er relasjonelle vesener; vi er ikke skapt for å bære det uutholdelige alene.

For noen blir veien ut av sorgen en åndelig reise. For meg personlig var det å bli kristen en del av løsningen. Dette er min erfaring, én av mange mulige veier. Jeg innså og erkjente at det var noe vesentlig som manglet, og at jeg måtte be om hjelp – be om å få levende tro. Det var ikke en intellektuell beslutning, men en desperat nødvendighet.

Troen ga meg liv i sjelen og et radikalt nytt syn på livet og dets utfordringer. Den ga meg et språk for å forstå noe jeg hadde kjent på uten å kunne artikulere: at kropp og sjel er to ulike ting, at kroppen kan oppleve mye vondt, men at sjelen kan bevares ved en høyere makt. Dette ga meg håp – ikke et håp om at smerten skulle forsvinne, men et håp om at jeg kunne bære den.

Andre finner denne samme type mening og håp gjennom andre veier: i meditasjon og mindfulness, i naturen, i kunsten, i filosofien, i fellesskapet med andre mennesker. Det essensielle er ikke hvilken form helbredelsen tar, men at vi finner noe som kan holde oss når alt annet rakner.

Psykolog Kenneth Pargament har forsket på hvordan mennesker bruker tro og åndelige praksiser for å håndtere kriser. Han finner at evnen til å uttrykke det vanskelige – sinne, forvirring, fortvilelse – overfor noe større enn oss selv, faktisk er forbundet med bedre psykologisk tilpasning over tid. Det er ikke den pene, ordentlige bønnen som helbreder, men den rå, ærlige, noen ganger rasende samtalen med noe større enn oss selv.

For de som ikke søker tro, kan ropet rettes mot livet selv, mot de døde, mot fellesskapet. Det essensielle er ikke hvem eller hva som hører, men at vi tillater oss selv å uttrykke det som ellers ville forbli innelåst i taushet.

Anerkjennelsen av det som er

Kanskje er dette den mest grunnleggende delen av helbredelsen: evnen til å si til seg selv, "Akkurat sånn var det. Akkurat sånn er det nå."

Ikke som resignasjon, men som radikal aksept. Aksept er ikke det samme som å like eller godkjenne; det er å slutte å bruke energi på å ønske at virkeligheten var annerledes enn den er. 

Det finnes stunder i livet der tiden stanser. Der tårene strømmer uhemmet, og der minnene og følelsene ryster oss hardt. I disse øyeblikkene møter vi noe essensielt ved det å være menneske: vår dype sårbarhet, vår forbindelse med de som var, og den uunngåelige sorgen som følger av å ha elsket. Dette er ikke svakhet. Dette er sjelens helbredelsesarbeid.

Sorgens komplekse landskap

Sorg er aldri ren eller enkel. Den kommer som en flodbølge av motsetninger: fortvilelse og lettelse, lengsel og takknemlighet, sinne og kjærlighet. Når en mor langsomt forsvinner inn i Alzheimers' tåkelandskap, sørger vi to ganger. Først over personen som gradvis slutter å gjenkjenne oss, deretter over kroppen som endelig slipper taket. Psykolog Pauline Boss beskriver dette som "tvetydig tap" – en sorg over noen som er fysisk til stede men psykologisk fraværende, eller omvendt. Denne typen tap mangler den klare avslutningen som gjør at vi kan begynne å hele, og sorgen blir derfor særlig kompleks og langvarig.

Når unge mennesker dør – venner, familiemedlemmer, mennesker som skulle hatt tiår igjen – bryter det med naturens orden. Vi er ikke forberedt på det, verken biologisk eller eksistensielt. Forskeren Therese Rando har dokumentert hvordan slike "ikke-normative tap" skaper en dypere form for forvirring og sinne, fordi de strider mot våre grunnleggende forventninger til hvordan livet skal arte seg.

Men det som gjør sorgen til et helbredelsesarbeid snarere enn bare lidelse, er viljen til å møte den. Å ligge stille og la den komme. Å ikke flykte, ikke bedøve den bort med travelhet eller distraksjoner.

Den splittede sjelen

Traumeforskning har dokumentert noe mange sørgende gjenkjenner intuitivt: at intense opplevelser av tap og traume kan skape en følelse av fragmentering i selvet. Psykiater Bessel van der Kolk beskriver i sitt banebrytende arbeid hvordan traumer lagres i kroppen og nervesystemet, ofte utenfor språkets og den bevisste hukommelsens rekkevidde. Den delen av oss som opplevde det uutholdelige vil fortsette å reagere som om faren eller smerten fortsatt er til stede.

Denne "traumatiserte delen" kan manifestere seg som en desperat fluktrespons – det van der Kolk kaller "ut-av-kroppen-opplevelsen" der bevisstheten distanserer seg fra det uutholdelige. Den kan tenke destruktivt, føle håpløshet, ønske seg bort fra livet selv. Samtidig finnes det en "frisk del" – den delen som fortsatt kan kjenne håp, som søker mening, som vil leve.

Helbredelsen skjer ikke ved at den friske delen overvinner den traumatiserte, men i integrasjonen. Den friske delen må møte den skadede med anerkjennelse og medfølelse, ikke med avvisning eller skam. Dette er kjernen i moderne traumebehandling: å skape en indre forbindelse mellom disse delene, å la dem kommunisere, å tillate at begge får eksistere.

Å finne ordene

En av de mest krevende delene av sorgens arbeid er å finne språk for det usigelige. Hvordan beskriver man tomheten etter noen som definerte hvem du er? Hvordan setter man ord på den dype lengselen etter en mor som gradvis ble en fremmed?

Forfatter Joan Didion skrev etter ektemannens plutselige død: "Sorg viser seg å være et sted ingen av oss kjenner før vi kommer dit." Dette ukjente landskapet krever et nytt vokabular, nye måter å artikulere erfaring på. Og det tar tid. Sorg er ikke lineær; den beveger seg i spiraler, den kommer tilbake, den transformeres men forsvinner aldri helt.

Narrativ psykologi understreker betydningen av å kunne fortelle historien om det som skjedde. Ikke én gang, men mange ganger, med stadig nye lag av forståelse. Gjennom denne gjentatte fortellerprosessen integrerer vi gradvis det som skjedde i vår livshistorie. Det blir en del av hvem vi er, ikke noe vi bare overlevde.

Men ordene kommer ikke av seg selv. Vi trenger lyttere. Vi trenger mennesker som tør å spørre direkte: "Hvordan går det egentlig med deg etter at hun døde?" Mennesker som kan nevne traumet ved navn, som ikke skyr bort fra det vanskelige, som ikke fyller stillheten med tomme fraser.

Hva sørgende virkelig trenger

Forskning på sosial støtte ved sorg viser et paradoks: Folk flest ønsker å hjelpe, men gjør ofte det motsatte av det som faktisk hjelper. Vi får råd – "du må komme deg videre", "hun ville ønsket at du skulle være lykkelig", "tiden leger alle sår". Disse velmenende ordene kan oppleves som tilsidesettelse av sorgen selv, som om den ikke har legitimitet eller rett til å ta den tiden den trenger.

Det psykolog Alan Wolfelt kaller "companioning" – å være en ledsager i sorgen – handler om noe helt annet. Det handler om å være til stede uten agenda, å lytte uten å fikse, å anerkjenne at midt i en setning om håp kan sorgen overvelde igjen. Og det er helt som det skal være.

De sørgende trenger mennesker som hopper over snikksnakket og går rett til det som er viktig, lyttere som kan tåle stillhet og tårer uten å måtte fylle rommet med løsninger. Vi andre må anerkjenne motsetningene – at man kan føle lettelse og sorg samtidig, sinne og kjærlighet, fortvilelse og håp. Og de trenger tid, langt mer tid enn samfunnet vanligvis tillater for sorg.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev: "Livet kan bare forstås baklengs, men må leves forlengs." Sorg tvinger oss til å leve i denne paradoksale spenningen, der vi må akseptere fortiden akkurat som den var samtidig som vi forsøker å finne en vei fremover.

Ropet om hjelp og veien til mening

Det finnes noe dypt menneskelig i å rope ut i mørket. Enten det er til Gud, til universet, til fellesskapet eller til vårt eget indre, er ropet en anerkjennelse av vår grunnleggende avhengighet. Vi er relasjonelle vesener; vi er ikke skapt for å bære det uutholdelige alene.

For noen blir veien ut av sorgen en åndelig reise. For meg personlig var det å bli kristen en del av løsningen. Dette er min erfaring, én av mange mulige veier. Jeg innså og erkjente at det var noe vesentlig som manglet, og at jeg måtte be om hjelp – be om å få levende tro. Det var ikke en intellektuell beslutning, men en desperat nødvendighet.

Troen ga meg liv i sjelen og et radikalt nytt syn på livet og dets utfordringer. Den ga meg et språk for å forstå noe jeg hadde kjent på uten å kunne artikulere: at kropp og sjel er to ulike ting, at kroppen kan oppleve mye vondt, men at sjelen kan bevares ved en høyere makt. Dette ga meg håp – ikke et håp om at smerten skulle forsvinne, men et håp om at jeg kunne bære den.

Andre finner denne samme type mening og håp gjennom andre veier: i meditasjon og mindfulness, i naturen, i kunsten, i filosofien, i fellesskapet med andre mennesker. Det essensielle er ikke hvilken form helbredelsen tar, men at vi finner noe som kan holde oss når alt annet rakner.

Psykolog Kenneth Pargament har forsket på hvordan mennesker bruker tro og åndelige praksiser for å håndtere kriser. Han finner at evnen til å uttrykke det vanskelige – sinne, forvirring, fortvilelse – overfor noe større enn oss selv, faktisk er forbundet med bedre psykologisk tilpasning over tid. Det er ikke den pene, ordentlige bønnen som helbreder, men den rå, ærlige, noen ganger rasende samtalen med noe større enn oss selv.

For de som ikke søker tro, kan ropet rettes mot livet selv, mot de døde, mot fellesskapet. Det essensielle er ikke hvem eller hva som hører, men at vi tillater oss selv å uttrykke det som ellers ville forbli innelåst i taushet.

Anerkjennelsen av det som er

Kanskje er dette den mest grunnleggende delen av helbredelsen: evnen til å si til seg selv, "Akkurat sånn var det. Akkurat sånn er det nå."

Ikke som resignasjon, men som radikal aksept. Aksept er ikke det samme som å like eller godkjenne; det er å slutte å bruke energi på å ønske at virkeligheten var annerledes enn den er. Det er å møte livet på dets egne premisser.

Dette er ikke å gi opp. Det er å slutte å kjempe mot virkeligheten selv, slik at vi kan bruke kreftene våre på å faktisk leve i den verden vi har, ikke den vi ønsket oss.

Veien videre

Helbredelsesarbeidet er ikke noe vi blir ferdige med. Det er ikke en lineær progresjon fra syk til frisk, fra ødelagt til hel. Det er snarere en vedvarende prosess av integrering, der vi lærer å holde både lyset og mørket, både livet og tapet, både kjærligheten og savnet.

Vi blir ikke de samme. Noe i oss er permanent endret. Men i denne endringen ligger også muligheten for en dypere form for helhet – en som inkluderer såret, som har plass til både glede og sorg, som har møtt døden og likevel valgt livet.

Noen finner denne helheten gjennom tro, andre gjennom terapi, filosofi, natur, kunst eller dype menneskelige relasjoner. Mange finner den gjennom en kombinasjon av alt dette. Det er ingen enkelt riktig vei, men det er noen universelle elementer: viljen til å møte smerten i stedet for å flykte fra den, evnen til å finne ord for det usigelige, motet til å rope om hjelp, og den gradvise aksepten av det som er.

Dette er sjelens helbredelsesarbeid. Det er ensomt, det er smertefullt, det er essensielt. Og det er kanskje det mest meningsfulle arbeidet vi noensinne gjør – arbeidet med å bli hele mennesker som har elsket, tapt, og likevel funnet en vei å leve videre på..

Dette er ikke å gi opp. Det er å slutte å kjempe mot virkeligheten selv, slik at vi kan bruke kreftene våre på å faktisk leve i den verden vi har, ikke den vi ønsket oss.

Veien videre

Helbredelsesarbeidet er ikke noe vi blir ferdige med. Det er ikke en lineær progresjon fra syk til frisk, fra ødelagt til hel. Det er snarere en vedvarende prosess av integrering, der vi lærer å holde både lyset og mørket, både livet og tapet, både kjærligheten og savnet.

Vi blir ikke de samme. Noe i oss er permanent endret. Men i denne endringen ligger også muligheten for en dypere form for helhet – en som inkluderer såret, som har plass til både glede og sorg, som har møtt døden og likevel valgt livet.

Noen finner denne helheten gjennom tro, andre gjennom terapi, filosofi, natur, kunst eller dype menneskelige relasjoner. Mange finner den gjennom en kombinasjon av alt dette. Det er ingen enkelt riktig vei, men det er noen universelle elementer: viljen til å møte smerten i stedet for å flykte fra den, evnen til å finne ord for det usigelige, motet til å rope om hjelp, og den gradvise aksepten av det som er.

Dette er sjelens helbredelsesarbeid. Det er ensomt, det er smertefullt, det er essensielt. Og det er kanskje det mest meningsfulle arbeidet vi noensinne gjør – arbeidet med å bli hele mennesker som har elsket, tapt, og likevel funnet en vei å leve videre på.

Ensomhet i denne juletida

Nå er det snart jul igjen. For mange er det en flott tid. For andre er det enda en tid i ensomhet, og som toppes i selve jula. Der andres angivelige familielykke, mediesirkus og samfunnets nedstenging i jula bare forsterker følelsen av utenforskap. La oss tenke på de virkelige ensomme i dag. Kanskje er det deg?

Vi lukker oss inne i en advents- og juleboble, og vi lukker alle andre ute. Det er ikke plass til de andre. Ikke til den sære naboen, rusmisbrukeren, flyktningen i fjerde etasje, enka i nabolaget eller de som bor alene. De må ikke få ødelegge den hyggelige jula. For vi skal spise, drikke, se julefilmer, utveksle gaver og bruke titusener på all stæsjen. Resten av verden kan bare sulte, lide,  krige, flykte og være alene og ensomme. Dette er gjerne hele settingen for mange i jula. Og dette bruker vi milliarder på i Norge og i den vestlige verden. Et vanvittig luksusforbruk, så langt borte fra den egentlige jula som det er mulig. Som er feiringen av da Jesus, verdens Frelser, ble født. I stor fattigdom. 

Jula er ofte konsentrert om det å ha familie, besøke familie og om det å være samlet. Barn og barnebarn kommer hjem, og storfamilien skal samles. Driving home for Christmas, som nordamerikanerne synger om. Vi skal spise god mat og gi hverandre gaver. Og vi skal ha det såå koselig. Bare oss alene, og så skal vi treffe de andre i slekta og i vennekretsen etter hvert. Besøke hverandre, spise enda mer fet mat, og slappe av. Fortelle om alle gavene, vise nykjolen, og flashe den nye mobilen. Det unner jeg alle! Men flere ting skjer samtidig. Media og butikker reklamerer tungt for julehandel og gaver. Den familiære julelykken og fellesskapet lovprises opp i skyene. Samfunnet, butikker og sosiale møteplasser stenger ned i jula,. Alt dette bare forsterker ensomheten til de mange som lider av det. 

Det er mange hovedtyper ensomhet, og noen er verre en andre. En årsak er at du er mye alene, noe som har med din ordinære livssituasjon å gjøre. Ille nok, men den type ensomhet kan gå over ved endring til det bedre. Du flytter til en annen plass, du finner deg en partner, du blir religiøs, du blir inkludert en plass eller du aksepterer mer din livssituasjon. Alle mennesker kan oppleve slik ensomhet i perioder, det kan kalles alenehet, (solitude versus lonelines) og det er etter min mening helt normalt. 

En annen type ensomhet er om du sammenligner deg med andre hele tiden. Det er internettets pris, og det rammer spesielt de unge. Mennesker har et grunnleggende behov for å oppleve tilhørighet, omsorg, kjærlighet og anerkjennelse. Prøver du å oppnå alt dette gjennom utseende, penger og medieskapt popularitet, kan det skape en  kortvarig rus eller lykke. Men siden det ikke inneholder noe vesentlig substans er slik popularitet en flyktig vare. Det samme kan sies om sosiale media, spill, rus, sydenturer, forbruk, plastiske operasjoner og alle ting som antas å gi dopaminrus eller en quickfix av livet og dets problemer. Mange unge i dag blir ensomme på denne måten, fordi svært lite av dette dekker behovet for inkludering, fellesskap og trivsel. Du sitter alene, og viser et altfor positivt bilde av deg selv på sosiale media. Det samme gjør alle andre, og så ender det med at de fleste føler seg mislykket - og kanskje ensomme! Dette sosiale presset gjør også at fattige familier føler seg utenfor, og barna kan bli ensomme fordi de ikke får alt de andre får, og kan ikke delta i idrett, på reiser og ellers. 

Jula er for barna, sies det. Men også de kan bli ensomme. Verst er det om mor eller far ikke elsker deg, og viser en fin fasade utad, men driver med omsorgssvikt og vold hjemme. Om mor ikke har tatt vare på deg som lite barn, gitt deg nærhet, trygghet, varme og "svart" deg kan du ha fått en tilknytningsforstyrrelse, som ofte vises senere i livet som psykiske vansker. Om far svikter deg,  misbruker deg eller utøver psykisk eller psykisk vold, kan det skape et livslangt traume. Som igjen gjør deg sårbar for andre livsproblemer. Noe undersøkelser fra fengsler og oppsamlingsplasser for rusmisbrukere i byer viser. Du har med andre ord ikke blitt sett, beskyttet, anerkjent og elsket nok i oppveksten. Det som skulle bli en trygg, koselig juletid med familien samlet og med masse gaver og god mat, blir med omsorgssvikt, vold og utstrakt rusmisbruk heller en ekstra utrygg og ensom tid!

Virkelig og helsefarlig ensomhet kan være et resultat av store belastninger. Som alvorlig sykdom, stigmatisering, tap av omsorgspersoner, andre tap, mobbing, overgrep, konflikt, forfølgelse,  fornorskning, krenkelse, fremmedgjøring, folks ondskap, ekskludering og uthenging i media og på nettet. Psykiske lidelser og alle sykdommer med store bokstaver kan gi både mye alenehet og ensomhet. Aller verst har nok de bostedsløse og narkomane i Oslo og i andre byer. De har mistet alt, verdighet, selvfølelse, hus, hjem, familie, tilhørighet og igjen står bare overlevelse og rus. Mange vil nok dø av overdose både før, under og etter jula. 

Marginalisering kan være årsak til ensomhet. Der du ikke føler tilhørighet til noen spesiell gruppe, som slekt, bygd, folkeslag, menighet, miljø eller gjeng. Ikke alle rammes, men mange er i risikosonen. Som etniske minoriteter, innvandrere, flyktninger, homofile, ofre for seksuelle overgrep, funksjonshemmede, arbeidsledige, psykisk syke, fattige eller folk med kroniske lidelser. Som ikke føler noe fellesskap med andre. Ei heller kontakt og støtte. Resultatet er ofte reell og eksistensiell ensomhet, og marginalisering er definert som den mest utsatte og helseskadelige livssituasjonen. Innvandrere og flyktninger i andre og tredje generasjon er også utsatt. De er verken/eller, de er ikke som landsmenn, ei heller som nordmenn. Marginalisering kan også ramme de som bryter ut av en religion, en forsamling, en slekt, en bygd, en familie og må klare seg alene. Resultatet kan bli ekstrem ensomhet, gjerne kalt eksistensiell ensomhet. En slik destruktiv livssituasjon kan være livstruende og sammenlignes ofte med å røyke tjue om dagen. Kombineres det med rusmisbruk og usunn livsstil kan det forkorte ditt liv med 20-30 år. Så farlig er det. 

Hvem som helst kan bli rammet, og ensomhet kan være usynlig. Fordi alle vil være likt og inkludert, og det er ofte skam og tabu å fortelle om det. Derfor ser vi det ikke. Vi må derfor være observante på om det blir for destruktivt for noen. Se mennesket bak masken. Vurdere om det trenges tiltak, som samtale, behandling, varsling eller personlig støtte, spørsmål og vennskap. Sårbare livsfaser kan være hva som helst. Som tilknytningsperioden, barnehagealder, skolestart, pubertet, løsriving fra foreldre, unge får seg kjæreste, gifter seg, eller blir småbarnsforeldre. Eller når mennesker rammes av mobbing, ekskludering, sykdom, høy alder, skilsmisse, partners eller barns død eller demens, venners død, arbeidsledighet, konflikter på jobben eller i familien, rettssak, fengsling og diskriminering. Eller ved store konflikter i religionen, i samfunnet, og ved kriser, hungersnød,  krig og trusler om krig. 

Nå starter en økende eldrebølge i Vesten. Mange eldre føler seg ensomme der de sitter alene i sine hjem. Spesielt om partneren har dødd og de pårørende ikke har tid til dem. Mange må bo lengst mulig hjemme fordi det ikke er bygget nok sykehjemsplasser, og menneskelig kontakt blir mer og mer erstattet med KI og roboter. Kombinert med lidelser og sykdommer som følger med høy alder. Som kroniske lidelser og demens, samt livstretthet og ensomhet. Storsamfunnet og helsevesenet må gjøre mye mer, men de kan ikke gi inkludering, varme og støtte i den grad og på samme måte som vi privatpersoner kan. 

Noen er mer sårbare enn andre, og en relativt uskyldig hendelse kan utløse krise. Det er da et menneske trenger å bli sett, anerkjent, lyttet til, avlastet, besøkt og støttet, og at venner og medmennesker kan trå til. Poenget er at vi må se hverandre, lytte til de små signaler og våge å spørre  direkte om det vi ser og fornemmer. Se derfor nøye på din venn, din slektning, din nabo og din neste.  Med ord, et kyndig blikk, vennskap og kjærlighet kan ensomhet lindres. En slik innsats kan være det aller viktigste arbeidet vi gjør for hverandre! Og vi kan godt begynne nå i denne fine adventstiden.

Om alle familier, alle par, også de ensomme, kunne invitere én ensom sjel eller en utsatt familie i jula, ville vi lindret mye lidelse. Og invitere deg selv. Omså bare for én kveld, eller én dag. I tillegg kan vi besøke eller ringe noen som kanskje trenger det. Spesielt i jula. Og gi en middag via Kirkens bymisjon, og en gave til en internasjonal hjelpeorganisasjon. Bli kvitt offerrollen og redusere vårt eget forbruk og slik gjøre verden til en mer bærekraftig planet. 

La oss gjøre noen få viktige tiltak. For vår egen samvittighet, for Jesusbarnet, for de ensomme, for de fattige og ikke minst for de barna som ikke tåler rus og bråk og bare vil være lykkelige. Hele livet og i jula!

Se på din mor!

Se på din mor, spesielt om hun er gammel. Hun er ikke feilfri, men hun er din mamma! Livet har gått gjennom en utellelig rekke av mødre fra tidenes morgen. Fra vår felles stammor Eva, gjennom fantastiske kvinner og kom akkurat til deg. På et helt bestemt tidspunkt, og som hele universet og englene beskuet og gledet seg over.

Din mor har selv vært et barn, sprunget og lekt i heimen sin og rundt omkring, med barnlige sysler, drømmer og lengsler. Og med en ufattelig kjærlighet og lojalitet til sine foreldre, sin familie, sin slekt, sitt folk og til sin families historie og hemmeligheter. Hun ble etter hvert en ung, vakker pike og ungdom! Hun har opplevd forelskelser, gleder og skuffelser, vennskap, kjærester, skolegang og arbeid, glade og triste dager og perioder, og ulike erfaringer som hun alltid bærer med seg. Hun har kanskje blitt utsatt for krenkelser og overgrep som også preger henne. Eller vokst opp i en tid med helt feile holdninger og verdier. Alt dette kan ha gått ut over deg og dine søsken.

Du ble båret på i 9 måneder, og mamma syntes det var strevsomt. Tenk deg dette unike oppdraget, skape, bære på, og passe på lille deg i sin mage. For at du etter hvert skulle bli født gjennom smerte, leve, utvikle deg, bli et helt og unikt menneske. Og til å begynne være helt avhengig av mamma og litt senere en pappa, men på en annen måte.

Din mor har de første årene passet på deg hele tiden, bare avbrutt av korte pauser, pappapass og barnevakter. De gangene hun ikke har hatt eller sett deg har hun tenkt på deg, hvor du er, om du har det bra, og om det er noe som mangler. Mens hun har hatt deg har du enten fått melk, kos, nærhet, oppmerksomhet, prating, vask eller du har sprunget inne eller ute i trygg forvissning om at hun er i nærheten. Hun har gitt deg den ultimate kjærligheten og tryggheten som bare mamma kan gi. Hun har bekreftet din barnetro, som du er unnfanget med, og gitt deg en kristen oppdragelse. Hun har lært deg forskjellen mellom rett og galt og sagt deg de vakreste ord du kan høre på jord. At alle dine synder er evig forlatt i Jesu navn og blod. Hun har vist deg himmelriket, en ufattelig gave gitt av Gud. Og beholder du din barnetro, så er din lykke evig!

Dere kom dere gjennom barneår, ungdomsår, skole, lek og alvor, og i dag står du mer støtt på egne ben, og klarer deg uten din mor i nærheten. Men hun er der likevel, i ditt hjerte, i dine gener, i ditt minne, i nabolaget eller på en annen plass. Bare en telefon unna, på et bilde, på et sykehjem, eller kanskje på en kirkegård. Jeg tror hun er den personen som har betydd mest for deg, spesielt da du var liten.

Når barna har det bra har foreldrene det bra, sies det, noe jeg tror er sant. Når barn gleder seg, utvikler seg, har venner, er tilfredse, får leke, utfolde seg og får gå i fred slapper foreldrene av og trives. Det gir hverdagslykke der foreldrene nyter synet av sine barn og tenker på alt barnet har gått gjennom fra livet i magen, fødsel og oppvekst, og alle de bekymringer for ting som kanskje aldri skjedde.

Og motsatt. Når barna ikke har det bra, blir mobbet eller krenket, ikke får venner og ikke kan utfolde seg eller er mye syke, kronisk syke, funksjonshemmet eller bor i et trafikkfarlig og destruktivt miljø, har feil venner og med i destruktive miljø, skader seg selv, ruser seg eller har lav selvfølelse og/eller selvtillit. Da sliter også foreldrene, og jeg vet at mor har det verst.

Tenk på alt hun har gjort for deg, gjerne i en mannsalder, bokstavelig talt. Alt er i deg, alle kjærlige ord og varme blikk, kjærlige omfavnelser, og fem-stjerners service livet gjennom. Du aner knapt den totale innsatsen fra din egen mor, nettopp for deg, og alt for deg. Takk mamma tusen ganger eller mer for alt hun gjorde og betydde for deg, for kjærlighet, omsorg og all den tid hun brukte på deg. Er hun på sykehjem, fortell henne om de andre barna og barnebarna hennes. Fortell også om de døde og ær deres minne. Syng gamle sanger og ta med gamle ting hjemmefra. Fortell nytt hjemmefra og om gamle kjente.

Men mest av alt, husk å takke. Er hun dement og har mistet språk, kjenner hun deg igjen, i sitt hjerte og sinn. Hun føler deg og nyter ditt nærvær, din oppmerksomhet, alle kjærtegn, og spørsmål. I sitt hjerte både ler hun og gråter hun. Av hvordan det gikk med deg, av sin egen utilstrekkelighet og manglende språk og gode ord. Men kjærligheten hos henne forsvinner aldri. Hun ser deg, ønsker deg alt godt, gleder seg med deg og gråter sammen med deg over alle dem dere mistet, en sønn, en datter, et barnebarn, en ektemann eller en venn. Se på din mor. Alle spor livet har satt i og på henne. Alle de fine rynkene etter et langt liv. Møt hennes blikk, det blikket som har fulgt deg fra det første minuttet til nå. Alt hun har gjort og tenkt på, som du ikke engang husker.

Husk, se på din mor!

Ordenes magiske kraft

Den beste gaven vi kan gi er varme, inkluderende, støttende, kjærlige ord og handlinger. Det anerkjennende blikket, den livsviktige omsorgen, den genuine interessen, kvalitetstid uten hastverk, den lange klemmen, de riktige spørsmålene, trøsten i sorgen, den ekte og livslange lojaliteten, de ærlige komplimentene, den livslange kjærligheten, den ærlige tilbakemeldingen og korrigeringen av den andre. Pluss de jevne telefonene, de mange meldingene, og vilje til å endre sine dårlige holdninger, verdier, normer og handlinger, redusere kritikk og sarkasme, be om tilgivelse, og selv tilgi! Og har noen fått for lite av alt dette, må man bare doble dosen, og skape en fredfull oase i hverdagen! Heldigvis er vi mennesker slike at om noen begynner å prate alvorlig, eller blir rørt, ja så lytter vi med hjertet, blir stille, og tar imot med hjertet. Og mange vil si viktige ord tilbake. 

Kan ord helbrede og lindre? Så klart, og vi tenker på læsing og healing. Og trøst når noen lider. Men det er også en utrolig mengde ord og setninger, ja også tanker, følelser og adferd som kan helbrede, trøste, lindre, ja til og med å forebygge. Som et paradoks tenker vi tusenvis av tanker og har mange følelser per dag, og det er bare en liten del av det som kommer ut av vår munn. I etterpåklokskapens lys sier vi til oss selv at jeg skulle ha sagt det og det, minnet han om det, advart henne, trøstet, ringt, sendt et brev, og sagt hvor høyt jeg elsket henne. Mange venter dessverre til begravelsen med å si de vakreste ordene, og nevner alle de flotte sidene ved den døde, og alt man satte pris på av livet hans eller hennes. Hadde han eller hun fått hørt en liten prosent av hva som ble sagt, tenkt eller følt mens vedkommende var i live ville det ha vært en enorm støtte, gitt bedre selvfølelse, han eller hun ville følt seg mer elsket og verdifull, og muligens lært seg å si kjærlige ting selv.

For det er kjærlighet det dreier seg om. La oss ta det fra begynnelsen. Et barn i magen fornemmer mammas tanker, ord og følelser, som for de aller flestes tilfelle er fulle av kjærlighet, hengivelse, omsorg, forventninger og gode ønsker. Så blir den lille født og blir straks omhyllet av masse nærhet, mat, blikk, bæring og kjærlige ord. Før barnet selv klarer å formulere ord blir mammas og andre viktige personers ord tolket og innarbeidet som kjærlighet og omsorg, og barnet lager seg en indre arbeidsmodell av mamma, og etter hvert av pappa, søsken og andre i nærheten. Uteblir omsorgen, blikket, berøringen, kjærligheten og ordene kan barnet faktisk dø, så viktige er alt dette.

Gjennom mammas kjærlighet og andres ord og nærvær føler barnet seg som sentrum i universet, og får være det lenge. Inntil det vokser til og må venne seg til tanken at det finnes også andre som trenger kjærlighet og oppmerksomhet. Det er fra da av at utfordringen for oss alle er å fortsette å si ordene, trøste, bære, hjelpe til, og med et vennlig og inkluderende kroppsspråk få alle våre barn, øvrige familie, venner og de rundt oss til å føle seg vel, føle seg likt og elsket. Som barn trenger vi så sårt den fysiske kontakten, oppmerksomheten, alle blikkene, alle ordene, men etter hvert som vi vokser til blir selve ordene desto mer viktige.

Eldre, livserfarne damer er mestere i å si varme, inkluderende ord. Mange husker nabokona som så oss, ga oss mat, en tier og som virkelig brydde seg. Hun sa varme, kloke, inkluderende ord, og for noen kunne hun være Den ene. Den som så deg når du følte deg alene, hun som så deg når du ble mobbet, og når du var trist. Og som torde spørre når du trengte det som mest. Det fine med dette er at du selv kan være eller bli Den ene. For den bråkete ungen, den stille jenta, henne som dessverre har opplevd et overgrep, for den ensomme ungdommen, den usikre mannen, og rusmisbrukeren som mange unngår. Vi har alle et stort register av virkemidler, og nøkkelen er ofte at vi glemmer oss selv, og fokuserer på den andre. Det er ens sinnelag det kommer an på. Vi behøver ikke å planlegge en tale, bare nærme oss han eller henne, holde blikket og nevne de ord som kommer fra hjertet, mer eller mindre usensurert. Gjentar vi en kjærlig handling kan det til slutt gi underverker. Ensomhet lindres, kjærlighetssorgen bearbeides, bånd styrkes, man føler seg sett, likt og selvfølelsen kan få en skikkelig boost!

Jeg kan ikke la være å nevne Mesteren selv, når det gjelder ord og kjærlighet, nemlig Jesus. Det var ikke bare det han sa, og som er nevnt i Bibelen. Men hans liv, død og oppstandelse var den ultimate kjærlighetshandlingen overfor oss mennesker. Ved selve Ordet om syndenes tilgivelse får vi ikke bare tro, men også en del av hans kjærlighet og adgang til himmelen. Det er virkelig ord som helbreder både kropp og sjel, nu og for alltid. Han er modellen, men vi behøver ikke være kristne for å spre kjærlighet og si helbredende ord, det kan vi alle gjøre. Ord som helbreder er også, kan du tilgi meg, unnskyld meg, og ikke minst, jeg tilgir deg! For oss kristne kommer i tillegg kraften fra Kristus selv i denne tilgivelsesprosessen, slik at man virkelig kan glemme, ikke bare til neste gang, men gjerne for alltid. Det betyr ikke at kristne er bedre enn andre mennesker, men bare at de har tilgang til denne tilgivelsens kraft. Det betyr heller ikke at kristne aldri krenker andre. Det sier mest om guddommens karakter. At vi som ganske skrøpelige mennesker kan få hjelp fra Gud. Både til å bli bevisst våre svakheter, be om tilgivelse fra de vi har krenket, og virkelig tilgi om andre ber om tilgivelse. Det sies at når Gud tilgir ser han oss gjennom sin sønn, og ser ingen dødssynd eller feil. Alt er komplett borte for evig. Som sett gjennom et krystallhav, det blir umulig å se noe som helst. Det er den absolutt viktigste saken i verden, og grunnen til at vi feirer jul. Vi kan tro på det, og ikke minst prøve å følge dette eksemplet. Å være kristen er først og fremst å tro, dernest leve rett og rette opp alle feil, be om tilgivelse, og aldri krenke og såre mer. Dessverre må man gjenta denne prosessen hele livet, man feiler stadig.

Samtidig som vi alle strever med å tilgi andre. Det beste hadde vært at alle de som gjorde og gjør feil, krenkelser og overgrep ber om tilgivelse. Først og fremst fra offeret. Og stanser videre destruktive handlinger. Og på den måten bidrar med rettferdighet og forsoning. Men den menneskelige naturen er så mangelfull og egoistisk, at det sitter langt inne å be om tilgivelse. Æren og fasaden hindrer det, og det meste drukner i glemselen hav, og man kan lett tro at ofrene har både glemt og tilgitt. Det har de som regel ikke, men lider i det stille. Mange lengter etter at den skyldige skal oppsøke en og be av hjertet om tilgivelse. Men det skjer sjelden. Og det blir helt galt når offeret må ta det opp og presse den andre om å si unnskyld. Slik kan lidelsene vare livet ut. Den aller verste unnskyldningen når ting er uoppgjort er at man skal ikke grave opp gammel skit, og bare glemme og tilgi. Om alle ba om tilgivelse for sin del, og ofrene kunne tilgi fra hjertet, og man kunne stanse krenkelser, ville verden blitt et mye, mye bedre sted å være. Og kjærligheten ville blomstre, mange ville bli helbredet, og folk kunne bli mer fri i sitt hjerte og sinn. Og folks psykiske vansker, angst, depresjon, rus og selvfornedrelse ville reduseres og noen ganger kunne folk blitt helt helbredet. 

Det finnes ord, setninger og arkaiske setninger vi kan tenke på, føle på og si når vi føler for det. Tenk først og fremst på hvem du skal be om tilgivelse fra, og gjør det! Spre tro, håp og kjærlighet! Og generelt, gi slipp på hemninger, ikke sensurer deg, frykt ikke Janteloven, men bry deg om ditt barn, din familie og han og henne som går med deg på veien. Overøs ditt barn med kjærlige ord og handlinger, si jeg elsker deg når du mener det. Lytt til ditt eget hjerte hva du vil si, og bestem deg for å si det. Ikke tenk på rettskriving og rett anledning. Den rette anledningen er nå. Hjertet tar aldri feil, og den som mottar ord og kjærlighet vil alltid forstå, og tolke det riktig. Kjærligheten tåler alt, er ikke misunnelig, og det er nok av der det kommer fra. Begynn gjerne med enkle ord og setninger, og sank erfaring. Barn klarer ikke å fortelle deg om virkningen før eventuelt i voksen alder, de bare mottar alt godt og lagrer det i sitt hjerte. La oss voksne gjøre vårt til at alle barn, ja voksne med, har et overfylt lager av gode ord og setninger i hjertet. Som vi alle kan ta fram når livet butter imot, spesielt om man er alene, syk, foreldreløs, krenket, eller ikke har noen nær seg. Ordene gir god selvfølelse så folk slipper å plages med det. De gode ordene som helbreder og lindrer blir aldri, aldri glemt. De er lagret i hjertet ditt for evig, og de er dine til odel og eie!

 

Kroppens sug, hjertets tro, sinnets tilstand, sjelens lengsel og åndens villighet

Mennesket er en kompleks skapning, med kropp, hjerne, hjerte, sinn, ånd og sjel. Hva er samspillet mellom alt dette? Det prøver mange å gi svar på. Religioner, filosofer, guruer, tidsånden og andre. Svarene spriker enormt. Det ene ytterpunktet er at vi er en art blant mange, med kropp, hjerne og instinkter, og når vi dør er vi borte. Det andre ytterpunktet er at vi er kropp, ja, men også åndsvesener med hjerte, sinn, ånd og sjel, og når kroppen dør, lever sjelen evig. Det egentlige hovedspørsmålet er hvordan kroppens sug skal balanseres mot resten, og hvem som skal ha kontrollen! Kropp mot ånd, det materielle mot det immaterielle. Det onde og det skrøpelige mot det gode, guddommen og kjærligheten. Som mennesker står vi alle midt i denne åndskampen, der kroppen krever, men hjerte, ånd, sinn og sjel må være i førersetet slik at vi ikke blir slaver av kroppens sug. Hvilke muligheter har vi da, og hvordan fungerer alt dette?

Mennesket har etter min mening to ulike deler, en fysisk del og en ikke-fysisk del. Den fysiske delen består av kropp, hjerne og det fysiske hjertet. Kroppen har instinkter, behov, drifter og det hele. Hjernen er en avansert styringssentral, den administrerer kroppen i samarbeid med tanker, nerver, transmittere, hormoner, og den koordinerer mange funksjoner. Med hjernen kan vi tenke, lære, sortere og fokusere. Hjernen står i direkte kontakt med ditt bevisste sinn. Resten er din underbevissthet som står mer i kontakt med din immaterielle del. Kroppen vil ha alle behov tilfredsstilt, basisbehov som mat, drikke, varme, beskyttelse, hus, penger, jobb, men også samliv, underholdning, utfordringer, vennskap og mye mer. Kroppens sug eier ikke begrensninger, derfor blir mange avhengige av jakten etter mer.

Den ikke-fysiske eller immaterielle delen er det åndelige hjertet, sinn, ånd og sjel. Kort om hva alt dette er. Sinnet kan være friskt og i balanse, og den består av en bevisst del og en underbevisst del. I ditt bevisste sinn kan du forestille deg ting, skape, be, manifestere og drømme. Dine drømmer, bønner og visjoner kan høres og realiseres. Det er dette som fascinerer meg mest, vi kan be og drømme om viktige ting og ting kan bli sant. Ved hjelp av våre bønner kan Gud helbrede sykdom, drive bort ondskap, beskytte oss og sende oss velsignelse. Våre tanker og ønsker når hvem som helst i sanntid, og tenker du på noen spesielle så tenker han eller hun gjerne på deg. Uavhengig av fysisk avstand, det skjer uten forsinkelse. Av samme grunn skal man avstå fra bannskap, besvergelser og onde ønsker. Det kan ramme andre – og deg selv! Det kalles det onde øre, det onde øye og karma. Sinnet kan også bli psykisk sykt etter traumer og belastninger. Og man kan arve disposisjonen sinnslidelse, men den behøver ikke å bryte ut. Sinnet kan spaltes i en ødelagt/syk/splittet del og en frisk del. Spesielt etter en voldtekt eller etter alvorlige, krenkende opplevelser. Den friske delen strever så med å helbrede det ødelagte eller det splittede sinnet. Klarer den friske delen ikke det, kan risikoen for varig sinnslidelse øke og til og med føre til selvmord. Behandling kan være nødvendig, eventuelt med psykofarmaka, samtaleterapi og ved at man kommer bort fra destruktive livssituasjoner. I kombinasjon med kjærlighet, omsorg, oppmerksomhet og støtte kan du få det bedre, hjelp til å bære det tunge og verktøy til å forstå deg selv bedre. Du blir garantert en annen etter prøvelser, men du får også et kyndig blikk for andres lidelser og kompetanse til å hjelpe andre og lytte til dem.  

Hjertet (og tarmen) er det vi føler med, der er pasjonene, intuisjonen, empatien og kjærligheten. Det er hjertet som føler tap og sørger, og det er hjertet som elsker. Med hjertet tror en til rettferdighet, som gjør at sjelen kan leve evig. I hjertet bor varmen, omsorgen, gjestfriheten, lojaliteten og takknemligheten, sånn at vi kan bli hjertelig! Menneskelig kjærlighet er en gave vi har fått, den rommes i vår sjel og i vårt hjerte, den gjør oss til levende, følende vesener, og jo mer vi dyrker den dess mer får vi tilbake. Kjærligheten gir omsorg og beskyttelse til barna til de klarer seg selv, og selv etter det skal de få høre at han eller hun er ditt elskede barn. Ingen har dødd av for mye kjærlighet!

Ånden er usynlig og immateriell, og binder det hele sammen. Den har med selve livet og pusten å gjøre og derfor heter det han utåndet når noen dør. Ånden sørger for at kropp, sjel og hjerte kan kommunisere. Vi har helt klart åndelige behov, det kan være nærhet og kontakt med noe større enn oss selv, mening med livet, naturens stillhet, meditasjon, musikk, undring, og åndelig fellesskap med andre. I tillegg tror kristne på Den hellige ånd, som er en del av treenigheten, Fader, Sønn og Hellige ånd. Den kan vitne med vår ånd om at vi er kristne. Den ånden er ren, villig, rettskaffen, den misunner ikke, og det er den som gir deg en levende tro. Får du høre ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod fra en annen som selv har en levende tro, så skjenker Gud deg samme tro gjennom Den hellige ånd. Og så blir du innlemmet i en forsamling, moderen, det åndelige herberget, stiftet av Frelseren selv, første påskedag, år 33.

Det dypeste nivå er sjelen, det nivået som skiller oss fra dyr og andre vesener. Jeg tror mennesket er det eneste vesen som har sjel her i universet, og sjelens beskaffenhet er at den lever evig. Har du fått en levende tro som nevnt ovenfor så får sjelen et evig og lykkelig liv i himmelen. Det er fra sjelen lengslene kommer, dypest sett. Sjelen lengter etter fred, harmoni, tilhørighet, den lengter etter en tvillingsjel, en sjelevenn, barn å elske og fellesskap med Gud. Sjelens språk er umiddelbar om vi bare lytter nøye, og den kommuniserer også gjennom hjertet som er en tanke mer jordnær. Og når folk virkelig brenner for noe, sier vi han gikk inn med hele sin sjel for arbeidet. Det er med andre ord hundre prosent.

Det finnes gode og onde krefter, eller beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer om du vil. Er du rammet av det onde må det heles gjennom det gode. Og da er det greit å vite hva vi består av, hvordan vi fungerer sånn omtrent, hva det gode kan være og mulige veier til helbredelse. Mitt hovedpoeng med dette er å gi deg håp om du sliter, og bevisstgjøre deg på ditt eget potensiale, kristen eller ikke. Du har alt i deg, fordi du er skapt av en mesteringeniør som skapte deg i sitt bilde. Det er når du fokuserer på det sjelelige, det åndelige og det hjertelige at din kropp og ditt sinn kan oppleve lykke, ro og mening. Og du kan forstå dine sår på sjelen. Lykken kommer innenfra, i kropp og sinn, gjennom alt det immaterielle og gjennom samspill mellom gener, sårbarhet, oppvekst, livsinnstilling, risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer. Det kan være en lang og tung vei å gå, men det vil gjøre deg hel til slutt. Det starter med din egen erkjennelse av at du er skadet av onde og negative ting, og at du trenger hjelp. Så følger bekjennelse, du må si det høyt, be om hjelp og involvere kjærligheten. For meg ble det Gud, kristendommen, gode venner og en lang søken etter helbredelse, kunnskap, visdom og en livsinnstilling som funker for meg. Jeg har lidd mye, hatt mange tap, mistet en bror i selvmord, fått ME, er ufør og er skilt. Men så har jeg også fått mye i gave. Først og fremst en herlig sønn som nå er 23 år, og som jeg elsker himmelhøyt! Og mye annet i gave, en lang rekke beskyttelsesfaktorer. Tro fra Gud, og herlige opplevelser på læstadianske samlinger og storsamlinger i inn- og utland innen den førstefødte retningen. Fantastiske fjellturer mellom Hellmobotn og Vájsáluokta. Beskyttende somre i Oalloluokta, mamma sin plass og i Hellmobotn, pappa sin plass, i fornorskningstida i Tysfjord. Og ekte lulesamisk sijdda-liv, med humor og samhold i Musken og i Hellemofjorden i min oppvekst på 1960/70-tallet, der vi var høgt og lågt. Pluss gode og viktige verdier fra mine foreldre, fra familie og slekt, fra nære venner, fra kloke og erfarne eldre, og helbredelse gjennom ulike terapier, litteratur, bønn, forbønn, livserfaring og gjennom kjærligheten.

Ikke vær redd for stillhet, sorg, kjedsomhet og alenehet. Det er i det stille du kan få kontakt med ditt indre. Sjelens og hjertets stemme overdøves ofte av kroppens behov, sosiale media, all verdens støy og vi kan lures til å tro at vi må tilfredsstille alle kroppens behov umiddelbart for å bli lykkelige. Men det skjer sjelden. I en stadig mer travel og materiell verden glemmer mange å puste og lytte til hjertets og sjelens dyp. Uansett vil det for alltid være en rest av undring, usikkerhet, leting etter svar og en dyp, virkelig dyp lengsel etter noe og noen. Etter lykke, hvile og harmoni, etter kjærlighet, etter barn, noen å elske, vennskap og tilhørighet. Og aller mest etter forsoning med Gud og en mening med det hele. Det er den egentlige skjebnen for oss alle. Vi får ikke alle svar her, vi slutter aldri å lengte, og vi vet knapt hva vi lengter etter. Men la oss beholde troen, håpet og kjærligheten. La oss leve og ikke tenke så mye. Det er når vi slipper kontrollen og ikke alltid er så opptatt av hva som gagner oss selv at vi kan begynne å leve. Slutt å fremstå som perfekt, det er ikke derfor folk liker deg. Det er når du er ærlig, sårbar, åpen og undrende at du kan få nære og gode venner.

Om man begrenser oppfatningen av mennesket til bare en kropp med instinkter og behov så får man også et liv deretter. Som går ut på å tilfredsstille alle tenkelige behov raskest mulig, spise, drikke, elske, og søke anerkjennelse, ære, berømmelse og rikdom. Du må heller lytte til både hjerte, sjel og ånd, og stadig undre deg over livet, kjærligheten, kulturen, guddommen og alle tings beskaffenhet. Hjerte, sjel og ånd kan bli ditt kompass, de skal man lytte til og ikke bare til kroppens sug. Det er et fint samspill mellom alle disse delene Skaperen har ment skal være deg. Ånden og det immaterielle skal kontrollere det materielle og kroppen, slik at vi ikke henfaller til fråtseri, grådighet, misunnelse, sløseri, kriminalitet, egoisme, maktmisbruk og endeløs jakt på mer. Kroppen skal være ditt tempel som hjerte, sjel, sinn og ånd bor i. Vi må jo bevege oss med noe, men kroppen og dets sug må ikke bli målet for alle ting. Det er dette fine samspillet som er selve Livet. Som rommer hele deg, som er i kontakt med Gud, universet og alle mennesker. Der du lever i dyp respekt for andre mennesker, for det kollektive, for din sijdda, for slekta og ditt folk, for alt liv i naturen, for de eldre, og i åndelig kontakt med dine formødre og fedre og livet bakover. Det er den fine arven vi har fått fra guddommen, fra kristendommen, fra de eldre og universet med alt det rommer.

Lykken er ikke å være rik, vellykket og å ha det komfortabelt hele tida. Livet er mye, mye mer. Det inneholder alle nedturer og oppturer, alle seire og nederlag, alle slags følelser og all slags erfaringer. Lykken er å stå i den berømmelige åndskampen og mestre å holde kroppen og dens sug i sjakk. Lykken er å tro på noe større enn deg selv, å bry deg om andre, overlate kontrollen og skjebnen til kjærlighetens vidunderlige forsyn, ikke bli bitter på noe eller noen, og forsone deg med ting som har skjedd. Sist, men ikke minst, elsk Gud, din sjel, deg selv og dine kjære. Vær takknemlig for det du har, og hver eneste dag kan du si. Jeg elsker deg, mitt kjære barn, min kjære kone, min kjære mann, og min kjære venn!

Mange kvinner lider. Hovedsaklig på grunn av menn

Mange kvinner lider, hovedsaklig på grunn av menn, og konsekvensene av det menn gjør og står for. Selvfølgelig finnes det en overvekt av gode menn og like selvfølgelig finnes en viss andel av destruktive kvinner som kan skade. Men nå er det menns skader på kvinner jeg snakker om. Mange kvinner har gjennom tidene vært utsatt for samfunnets og mange menns utestenging av kvinner fra arbeidslivet, kvinneundertrykkende og diskriminerende adferd, holdninger, verdier og kultur. I mange kulturer er kvinner menns eiendom. Kvinner dominerer lavtlønte og belastende yrker, som sammen med fødselspermisjoner og omsorgsoppgaver gir mange stram økonomi og dårlig pensjon som resultat. Samiske kvinner og andre minoritetskvinner kan bli utsatt for både personlig og strukturell diskriminering og rasisme. Og de er ofte mer utsatt for psykisk og fysisk vold, overgrep og andre belastninger enn andre, ifølge forskning. Minoritetskvinner opplever nesten uløselige dilemmaer der man på den ene siden vil bevare alt sitt og lære barna både sitt morsmål, kultur og ulike skikker. Og på den andre siden påvirkes barna av et fornorskningspress, påvirkning av storsamfunnet og av venner, som ofte står i motsetning til sin mors kultur. Religiøse minoritetskvinner opplever i tillegg andre dilemmaer, bevare troen og tilhørighet til en forsamling versus å oppleve at barna ikke følger hennes religion. Noe som kan gi en livsvarig sorg.

Men det er i privatlivet de største skadene kan skje, og som også kan ramme barna. Volden som skjer innenfor hjemmets fire vegger er privat og personlig, og prisen er ofte for høy for å sladre. Det finnes lite hjelp, og det er for skamfullt å fortelle om det. Man presses til å beholde fasaden og la det skure og gå. Altfor mange kvinner er én eller flere ganger i livet utsatt for én av eller flere av disse krenkelsene, belastningene og traumene i ulik grad. Mannens sjefing i familien, hans flørting og utroskap, partnervold, egoisme, maktmisbruk, psykisk terror, trusler, humørsvingninger, sykelig sjalusi, isolering på grunn av sjalusi, sinne, religiøs fanatisme, løgner, uærlighet, narsissisme, psykopati, drikking hjemme, vor- og nachspiel med fremmede menn, alkoholisme, narkotikamisbruk, og alle former for rus og avhengigheter. Som gambling, usunt forbruk, forfengelighet, altoppslukende arbeid med sykelige avhengighet av andre menns anerkjennelse og kvinners beundring, og avhengighet av sport, trening med og uten anabole steroider, porno, internett og sosiale media. Gjerne kombinert med blomster, bønn om tilgivelse og løfter om endring til det bedre når han skjønner at hun vil forlate ham. Denne runddansen og den svingende psykiske volden kan bidra til en sterk, langvarig og destruktiv tilknytning til en voldelig mann.

Kvinner lider og kan bli alvorlig traumatisert av seksuelle overgrep, spesielt som barn, langvarig trakassering, opprivende og bitre skilsmisser og barnefordelingssaker, og dype og langvarige familiære konflikter. Og de kan i tillegg bli rammet av andre forhold, som livstruende sykdom, dårlig helse, alvorlige psykosomatiske lidelser og vansker, altfor mange barn, tung omsorg for syke og gamle foreldre, bitre brudd med søsken, foreldre og egne barn, alderdom, demens og andre aldersrelaterte lidelser, funksjonshemming, arbeidsledighet, uførhet, manglende kontakt med slekt og venner, barns lidelser og rusmisbruk sammen med dårlige venner, destruktive lojaliteter, mange flyttinger, ensomhet, tosomhet, isolasjon, fattigdom, flere lavtlønte jobber, og stram økonomi som enslig forsørger, og etter hvert lav pensjon, med mer.

De fleste menn er good guys. Men en viss andel er bad guys og de rekker å skade mange kvinner og barn. Menn er fysisk sterkere og har et stort skadepotensial, og bad guys utnytter det. De som har anlegg for det misbruker ofte rå makt og mange hersketeknikker overfor kvinner og barn. Spesielt i forhold der bare han jobber eller tjener mest og som gjør at kvinnen blir økonomisk avhengig av ham. Noen ganger er trussel om vold nok til å skremme og holde familien i frykt. Disse mennene, spesielt narsissister og psykopater, finner kvinner de kan dominere, gjerne unge med lite erfaring, og som er ute etter kjærlighet, ofte med en litt dårlig selvfølelse i utgangspunktet. Eller kvinner som er lett å fange og sjarmere, for så å skremme med vold, bryte henne ned, veksle mellom destruktive ting og overstrømmende oppmerksomhet, gaver og andre positive ting en tid og på den måten får han henne til å bli. Og da får hun en dårlig selvfølelse og et dårlig selvbilde uansett. Alle belastningene blir den nye normalen, og prisen for å protestere blir for høy. Da kommer hun lett i en ond sirkel som kan være vanskelig å bryte. Slik fortsetter lidelsene over tid, hun kan utvikle angst, depresjon og psykosomatiske lidelser, og alt dette gir henne dårlig livskvalitet og mange kvinner og barn blir skadet i lang tid. Selv etter et brudd kan skadene vedvare, og for kvinner bidra til mindre omsorgsevne og empati. Og eventuelt eget rusmisbruk som igjen går ut over barna. Som etter hvert skader seg selv. En ond sirkel som kan pågå i generasjoner.

Vi kan takke ulike revolusjoner mot allmektige konger, tsarer, adel og pavekirka, positiv samfunnsutvikling, borgerrettighetsforkjempere og mange andre for at mange land, spesielt vi i vesten, for at vi har demokrati, sekularisering, friheter, stemmerett og mange ulike rettigheter for både menn og kvinner. Og vi kan takke alle enkeltkvinner og kvinneorganisasjoner som kjempet og kjemper for likestilling, likeverd, likelønn og som har påvirket partier, regjeringer, organisasjoner, lovverk og kulturer til at alle kvinner fikk og stadig får det bedre. Men på tross av positiv samfunnsutvikling er det er ofte vanskelig å avsløre og nøytralisere ondsinnede menn som ødelegger kvinner og barn. Altfor mange kvinner og jenter lider i stillhet, de er redd for represalier, det er tøft å anmelde, og det er sjelden at bevisene holder i en rettssak. Den onde mannen fortsetter bare med andre kvinner, samtidig som han kan trakassere eksen med psykisk terror, telefoner på natta, og prøve å overta barna og hjernevaske de til å ta parti med ham. Alle disse problemene rammer veldig mange kvinner på en eller annen måte, i ulik grad og av ulik varighet.

Kvinner ønsker å finne en mann, en sjelevenn, få barn og bli elsket, aktet, sett og beskyttet. Gjerne av en mann som er litt eldre, med makt, penger, hus, eiendom, status, sjarm og karisma. Eller en som viser interesse, og hun blir overbevist om at her er en mann som virkelig bryr seg om meg, elsker meg og vil respektere meg for alltid. Tror de. Den første tiden er det bare flott, og romantikken, sexen, lykkefølelsen og gode opplevelser bidrar sterkt til sterk tilknytning til en mann og til at hun senere blir. Blir mannen gradvis mer og mer ond, går det onde sikkert over, tenker hun, og min store kjærlighet og oppofrelse skal helbrede ham. Kvinner blir involvert og innviklet i mannens ondskap, maktmisbruk, krenkelser og svingninger, og snart er hun fast i ham. Og begynner å føye ham og holde fasaden utad. Og er hun så uheldig å bli fanget av en ondsinnet mann, er det ofte svært vanskelig å komme seg unna, det kan gjerne ta et helt liv. Spesielt når det er barn i bildet. Og hun mister mer og mer motstandskraft, blir manipulert til å tro det er hennes egen feil, gir opp, håper det beste, lider i stillhet, holder fasaden, forteller ikke til dette til noen og er overbevist om at hun fortjener ikke noe bedre. Frykten og angsten gjør at hun ikke tør bryte ut, og enkelte ganger blir hun glad for at mannen endelig forlater henne til fordel for en annen. Som også får lide. Noen ganger blir det altfor mye, alt for lenge, for mange overgrep, traumer og belastninger totalt, at det ender med depresjon, utmattelse, uføretrygding, psykiske vansker, dårlig livskvalitet, og til og med selvmord. Som igjen kan påføre eventuelle mindre barn store traumer, ofte rusmisbruk, uførhet og mange slags lidelser og problemer. Dette kalles ofte flergenerasjonelle traumer. Det er derfor det heter i Skriften at fedrenes misgjerninger skal straffes inntil tredje og fjerde ledd. Det er ikke Vårherre som straffer noen, men det betyr at menn har et stort skadepotensial og kan skade både kvinner, sønner og døtre og familien i stadig flere generasjoner. Også ved at rammede kvinner blir så skadet at de mister omsorgsevnen, blir rammet av lært hjelpeløshet, skader barna, er kun lojal sin partner og fortsetter å være i destruktive forhold og miljø. Alle oss vet av enkelte familier som er veldig skadet og der det miserable bare fortsetter og fortsetter. Der de verst rammede er badet i rus, krenkelser, vold, konflikter, stigmatisering og seksuelle overgrep. Likesinnede finner hverandre, de skaper egne, lukkede miljø på tvers av alder, kjønn og etniske skillelinjer. For noen er dette livet som et svart hull som ingen av de som er skadet slipper unna fra. Og som stadig rekrutterer nye medlemmer. Gjerne deres egne barn. Kjærligheten har umulige kår, og forsøker noen å bryte ut av et rusmiljø blir de raskt presset tilbake. Til slutt er det bare overlevelse.

Barna blir ofte vitner til ondskapen, mange traumatiseres, de skjuler elendigheta og lider i stillhet. Mange barn tror det er deres egen feil, de blir såkalte snille piker, omsorgsperson for sine foreldre, spesielt for mor. De kan utvikle psykosomatiske lidelser og kan innta en destruktiv og sykelig rolle i familien. Krenkede barn blir syke voksne, og må ofte gå i livslang terapi. Far krenker sine døtre og de blir oftere enn andre ofre for en ny, ondsinnet mann, nå som partner. Og selv om mange kommer seg bort fra den første drittsekken, havner de fort i et nytt destruktivt forhold. Onde menn, spesielt psykopater, værer hvilke kvinner som lett kan sjarmeres, som er lett å dominere, som tror på fagre løfter og som ikke er kritiske nok. Og snart blir det et fengsel, som omgivelsene ikke ser omfanget av. 

Fraværende fedre gjør også skade på ulike vis. 8 av 10 av menn i fengsel har hatt problemer med far. De har ikke hatt en far som stilte opp eller som ikke ga dem kjærlighet og støtte. De har hatt en ustabil far, som ikke holdt ord, som var egoist, som hadde rusproblemer og som ikke var den rollemodellen gutter trenger. Guttene søker anerkjennelse andre steder, gjerne i kriminelle gjenger og i rusmiljø. Der blir de utnyttet og ødelagt for livet. Så menn og fedre har virkelig et kjempestort ansvar, både for seg selv, og ikke minst for deres barn!