Det er blodets band som drar - den moderne nomade

Det er blodets band som drar. Det svaret fikk pappa fra en gammel same i Storlule, Nord-Sverige. På spørsmålet hvorfor han hvert år hele livet vendte tilbake fra byen til sine hjemlige trakter, til sin sijdda, til sin slekt, til sitt barndomshjem. Der, i den lulesamiske verden, langs den vakre Luleälv, der mamma vokste opp før pappa lurte henne over grensen til Tysfjord og Norge. Det utsagnet løste mitt store dilemma hvor jeg hørte hjemme, hva jeg er, og hvorfor jeg stadig må hjem til Oalloluokta, til Hellmobotn, til Musken og Tysfjord. Det er blodets band som drar. Samene har i årtusener vært nomader eller halvnomader, og flyttet mellom sommer- og vinterland. Enten etter reinen eller etter fiske, fangst, bær, og andre naturressurser. Samisk kultur var eller er en utpreget kollektiv samfunnsform, mer lik Østens folk og andre, kollektive stammesamfunn i verden, enn med norsk, germansk, europeisk eller vestlig kultur og samfunnsform. Dette er ikke enten/eller, jeg bor både i Trondheim og i Oalloluokta/Musken/Hellmobotn og Tysfjord, men til ulike tider. En av mine brødre sier han er fra området Oalloluokta, Hellmobotn og Musken, og det er det som er sannheten.

Der vestlige, europeiske nasjoner erobret verden, brakte hjem gull, sølv, verdier, heder og ære, drev med etnisk rensing og undertrykkelse, drev samene og andre stammefolk med stillferdig forvaltning av naturen der de vandret. Stadig pendlende mellom ulike områder der de visste de kunne overleve, skaffe mat, vilt, fisk, brensel og materialer til gammer, lavvo, klær, våpen og redskaper og annet nødvendig. Med tiden utviklet dette livet seg til sijddaer, med egne territorier gjerne knyttet til vassdrag, skog og en beskyttet plass for gamme og lavvo. De spredte ikke søppel, brukte ikke opp ressursene, forhandlet og handlet med nabosijddaer og utvekslet ekteskapspartnere, med medgift og det hele.

Det er historien og arven vår, nedtegnet i våre hjerter, i vår kollektive hukommelse, i våre gener og i vårt blod. Det er det som drar. Mange har mistet mye av denne felles historien, kunnskapen om det å berge seg i naturen, og språket har forandret seg. I stedet for å kalle det nomadisme, flytting, sijdda, og slike ting, sier mange de skal hjem, på hytta, til fjells, besøke slekta, få påfyll, møte venner osv. Ikke noe galt i det. 

Men dypt inn i våre hjerter og sjeler, i våre kropper og i vårt blod er det titusener av erfaringer gjennom generasjoner, historier, bånd, tilhørighet, identitet, selvoppfatning  og selvfølelse, som strekker seg fra tidenes morgen og som vil fortsette så lenge vi lever. Vi er de moderne nomader, selv om vi bor i byer og tettbygde strøk. Vi hører til i en fjord, ved et vann eller vassdrag, eller en fjellsijdda i villmarken. Vi trekkes hjem, om vinteren dit foreldre og besteforeldre bor eller bodde. Om sommeren til våre sommerboplasser, til sommersijddaen, til fjells, til den samme moltbærmyra, til áhkko (bestemor) og áddjá (bestefar), til slekta og til venner. Byene tømmes for samer om sommeren, og alle drar til sine respektive sommersijddaer. Har man en partner fra en annen sijdda, må man besøke begge hjemplasser, eventuelt annethvert år.

Vi blir til og med noen andre når vi kommer hjem. Vi blir oss selv. I byen defineres man gjerne etter yrke, utdanning, arbeidsplass, naboskap, eventuelt etter religiøs tilknytning og hvor du kommer fra. Man har andre roller, roller knyttet til et moderne samfunnsliv. Hjemme er vi den vi er, noen har kjent deg fra du var liten, du tilhører en bestemt familie og slekt, og du tilhører den og den sijddaen. Samene drar hver til sitt og jeg vet nøyaktig hvor den enkelte drar, og hvorfor. Man spør ikke hvorfor de pendler eller flytter, det er bare slik.

Gleden av å komme til din slektssijdda, til kjente og kjære områder, til vidda/duoddar, til fjorden, til elva eller gammetuftene kan være overveldende og rørende. Selv om du reiser alene. Jeg kan huske alle stier og tråkk, alle fjell, steiner og vann, og alle ting har sin historie. Barndomserfaringer sitter som spikret, og opp kommer alle minnene, alle opplevelsene og minner om alle de som levde og døde der. Alle de som gjorde inntrykk, fortalte om slekta, berettet om skrømt og overnaturlige ting og alt det gammeldagan kunne by på. Man kan treffe på gamle barndomskamerater, og så synger man de gamle sangene om og om igjen. De gamle historiene kan vi på rams, vitsene og episodene og. Men de skal fortelles, til stadig nye sijddamedlemmer og til hverandre. Vi må bekrefte hverandre, og slik vedlikeholdes tradisjonen, og slik fortsetter nomadismen. Det er blodets band som drar.