Hva gjør vi nå med den samiske smerten?

Vi trenger et nytt kulturbegrep for å kunne snakke fornuftig om den samiske smerten - hva den er, og hva vi gjør med den. Samisk kultur. Norsk kultur. Men hva mener vi egentlig? De fleste tenker på det synlige: samisk kultur er kofte, språk, reindrift, mat, tradisjoner og kunst. Det er den tradisjonelle måten å forstå kultur på, slik antropologen Edward B. Taylor definerte det allerede i 1871: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.»

Denne definisjonen har vært det faste referansepunktet i over hundre år. Men den beskriver bare det vi ser på overflaten. Den forklarer ikke hvorfor folk handler som de gjør, hvorfor konflikter oppstår mellom grupper som bor tett på hverandre, eller hvordan fornorskningen kunne gjøre så stor skade. Skal vi forstå det, trenger vi et dypere kulturbegrep. Og det finner vi hos Edgar Schein.

Schein, som skrev boken «Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig?», deler kultur inn i tre nivåer. Det første nivået er artefakter – det synlige og hørbare. Klær, språk, bygninger, seremonier, kunst. Det andre nivået er verdier og normer – det folk sier de tror på, reglene de følger, idealene de bekjenner seg til. Rettferdighet, likhet, frihet, tro. Men under alt dette ligger det tredje og dypeste nivået: de grunnleggende antakelsene.

De grunnleggende antakelsene er dype, ofte ubevisste forestillinger om virkeligheten - om alle tings beskaffenhet. Livet, naturen, universet, tid og evighet, guddommen, den menneskelige natur, mm. De er så selvfølgelige for oss at vi sjelden setter ord på dem. Det er her de virkelige forskjellene mellom kulturer ligger. Og det er her alle samfunnskonflikter har sitt utspring. Også fornorskningskonfliktene. 

Det er ikke kofta og språket som er konfliktstoff i seg selv. Det er de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv og om hverandre. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort. For i Norge har man lenge hatt den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men dog likeverdige, legges grunnlaget for fredelig sameksistens.

Fornorskningen som norsk, grunnleggende antakelse

Den norske fornorskningspolitikken fra 1850 til ca. 1980 var bygget på helt bestemte grunnleggende antakelser. At norsk kultur sto på et høyere nivå enn samisk kultur. At samisk språk var primitivt og døende. At veien til likeverd gikk gjennom å bli lik majoriteten. At samisk språk, samiske verdier og levesett var laverestående og måtte erstattes av det norske. 

Disse antakelsene ble gjennomført med stor systematikk. Samiske barn ble sendt på internatskoler der de ikke fikk snakke sitt eget språk. Samiske stedsnavn ble erstattet med norske. Samiske bygder ble stemplet som fraflyttingsområder. Vi som vokste opp på 1960- og 70-tallet opplevde dette på kroppen. Vi ble kalt «Hellmolapp», «jævla lappunge» og «lappjævel» på skolen i Kjøpsvik. Vi ble banket, mobbet og ekskludert. De voksne grep sjelden inn. Mobberne hadde holdningene og verdiene med seg hjemmefra. Dette var grundig hamret inn siden fornorskningen ble vedtatt ca. 1850. Hele storsamfunnet var rigget for dette. Gjennom lovverk, skole, kirka, samemisjonen, økonomiske tilskudd til fornorskning, og gjennom folks atferd og holdninger. Hovedmålet var marginalisering og assimilering av hele den samiske befolkningen. De lyktes i stor grad. Så snudde det. Og dermed skapte de en ny krise. Denne gangen gikk den assimilerte, fornorskede delen av samene løs på de som ennå holdt stand. Det ble stygt. Same mot same. Det ble den dobbelte smerten. 

Akkulturasjon – fire veier i møtet med majoriteten

For å forstå hva som skjedde med samene under og etter fornorskningen, trenger vi begrepet akkulturasjon. Akkulturasjon handler om hvilken strategi en minoritet velger i møtet med en dominerende majoritetskultur. Forskeren John Berry har identifisert fire hovedstrategier: marginalisering, assimilering, separering og integrering. Disse fire strategiene skapte fire helt ulike samiske delkulturer, med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser. 

I Berrys modell vurderes dette ut fra to spørsmål:

1.     Er det viktig å bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner? 

2.     Er det viktig å ha kontakt med og delta i det nye storsamfunnet? 

Marginalisering rammer de som faller mellom to kulturer. De svarer nei på begge spørsmål ovenfor. De vil ikke bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Og de synes ikke det er viktig å kontakt med og delta i det nye storsamfunnet. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. Denne strategien er ansett som den mest helsefarlige. Mange følte skyld og skam som samer, spesielt i de første generasjonene. Manglende tilhørighet kan føre til ensomhet, identitetsproblemer, psykiske vansker og i verste fall kan det være ødeleggende og dødelig. Marginalisering er forstadiet til assimilering. Forskningen sier at det tok tre generasjoner å bli assimilert. 

Assimilering betyr å bli helt lik majoriteten. De synes ikke det var viktig å bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Men de synes det er viktig å ha kontakt og delta i det nye storsamfunnet. Den grunnleggende antakelsen er at norsk kultur sto på et høyere nivå, og likeverd oppnås gjennom å bli lik de norske.  Hensikten var det aller beste – de ville beskytte barna sine mot den diskrimineringen de selv hadde opplevd. For enkelthets skyld kan vi generalisere og si at disse to første gruppene er/var mot det samiske. Ingen av de to grupperingene ville bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Det skapte den første samiske smerten. 

Separasjon betyr at minoriteten holder seg for seg selv, bor i markebygder, fjorder eller i egne områder som samebyer og sijddaer. De synes det er viktig å å bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. Men de synes det ikke er viktig å ha kontakt med og delta i det nye storsamfunnet. Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste fornorskningen. De som levde i Musken og andre fjordbygder levde i stor grad slik, med lulesamisk som hverdagsspråk, sijddaen som livsform og læstadianismen som ga tro, mening, beskyttelse og fellesskap. De var også inkludert i et stort samisk/læstadiansk nettverk over grensen til Sverige. 

Separasjon er ikke det samme som segregering, som er tvunget separasjon. Som svarte i Sør-Afrika. Eller raseskillelovene i USA.

Integrering er en både/og-løsning. De svarer ja på begge hovedspørsmål. Den grunnleggende antakelsen er at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andres, men vi behersker majoritetskulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo og jobbe sammen med andre og likevel bevare vårt eget. Man kan jobbe integrert men bo litt separert, og det finnes alle typer kombinasjoner og overganger. Søsken kan velge ulikt, og nye generasjoner kan velge noe helt annet enn foreldrene. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer til. Akkulturasjons-valget er universelt og tidløst. De som bodde og levde separert og integrert er/var i hovedsak for det samiske. Disse to siste grupperingene ville bevare sin kulturelle identitet og sine tradisjoner. 

De som måtte oppgi alt det samiske og de som ble presset av dem etterpå. Den todelte samiske smerten

Den samiske smerten tilhører to helt ulike grupper samer. Opprinnelig var den hos de samer som ble marginalisert og assimilert. Som måtte oppgi alt. Språket, kulturen, levesettet, ja alt. Dette tapet medførte en dyp smerte, sorg, skam og raseri. Den andre hovedgruppen er de som bodde og levde separert og integrert og de ble påført smerte av de førstnevnte. Begge disse gruppene ble utsatt for den nasjonale fornorskningen. Den første gruppen tapte alt og betalte en høy pris. Den andre gruppen bevarte alt, men ble utsatt av et sterkt press fra den første gruppen da fase to i fornorskningen oppsto, den nasjonale, samiske revitaliseringen.  

De fire samiske delkulturene møtes i lokalsamfunn, i familier, i forsamlinger. De har så grunnleggende forskjellige antakelser at de sjelden kan forenes. Spesielt går de to ytterfløyene i klinsj: de som vil assimileres fullstendig og de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig. For og mot det samiske. 

Mange samer på Nordkalotten var påvirket av den læstadianske vekkelsen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner. Læstadius tok i starten utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende antakelser. Til og med vekkelsens bestyrelse var nesten identisk med sijddasystemet. Sijdda-leder, iset, den eldste og mest kompetente mannen innkalte sijddaforsamlingen til et drøftingsmøte. Viktige spørsmål ble drøftet av sijddaforsamlingen, som besto av den eldste fra hver husstand. Man drøftet sakene til det ble en allmenn enighet, en konsensus. Ikke med et flertall mot et mindretall. Dette gjaldt som lov til noe annet ble bestemt. Ulike sanksjoner hørte til om noen ikke fulgte loven. Ekskludering var den verste straffen. Det var det samme som sosial nød og død. Ingen klarte seg alene. Derfor ble denne formen svært sjelden brukt, det var siste utvei, om liv, død, mat og berging sto på spill. Men ingen ble ekskludert før sijddaforsamlingen hadde drøftet saken, og intet annet alternativ forelå. Jeg kaller det sijdda-makt. Læstadianismen i lulesamisk område overtok denne sijddabestyrelsen, som fungerte utmerket da alle samer var utsatt for samme type fornorskningspress. Da fungerte det dobbelte systemet som en mektig buffer mot fornorskningen. Men læstadianismen nådde ikke sjøsamene ytterst ved kysten. De hadde ikke noen ideologisk eller religiøs støtte noe sted, og ble alene, og sterkt marginalisert - og deretter assimilert. 

Men under de lokale fornorskningskonfliktene etter ca. 1980 endret alt seg. I Tysfjord/Hamarøy brukte noen fornorskede samiske, religiøse ledere sijddamakt til å ekskludere andre tillitsmenn fordi de ikke ville bøye seg for den interne fornorskningen. Ekskluderingene ble begrunnet religiøst, om det som kunne komme om det samiske vant frem. Akkurat det skapte stor usikkerhet om hva som var samisk og hva som var religiøst. Ekskluderingene og verdikampen som fulgte skapte en bitter kamp for og mot det samiske. En kamp både innenfor og utenfor forsamlingen. Sijdda-autoritet gjaldt tradisjonelt alle lulesamer i hele samfunnet. Grensen mellom religiøs og sijdda-autoritet var veldig uklar. I perioden 1979 til ca. 2005 bølget disse spørsmålene fram og tilbake. Fornorskerne mente tydeligvis at det samiske representerte det onde som kanskje ville komme, og følgelig kunne man bruke religiøs autoritet til å prøve å stoppe alt samisk i lokalsamfunnet. Det skapte en dyp og splittende krise. I dag er grensene helt klare, nemlig at verdslige spørsmål tar storsamfunnet og politikken seg av. Det tok 25 år endre dette. I mens skapte denne prosessen den andre typen samisk smerte. Nå hos de som ville bevare det samiske. 

Da den offisielle fornorskningen tok slutt og den samiske revitaliseringen startet på 1980-tallet, eksploderte konflikten. De som hadde latt seg assimilere reagerte voldsomt. De hadde investert alt i å bli norske, ofte med stor smerte og skam. Nå ble det de hadde forsøkt å legge bak seg, plutselig løftet fram som noe verdifullt. For dem føltes det som et angrep på alt de hadde bygget opp.

De hadde overtatt den samme demoniseringen av det samiske som myndighetene, skolen og Kirken hadde brukt i 130 år, og brukte det så mot sine egne – mot de som ville bevare det samiske. Det ble skapt konspirasjonsteorier om at de som kjempet for det samiske ville bidra til at «den samiske synden» kom: joik, alkohol og samisk teater. Det spilte ingen rolle at dette aldri skjedde. Konspirasjonsteoriene fra fornorskningen levde sitt eget liv.

Fornorskningskonfliktene rammet den lokale læstadianske forsamlingen i Tysfjord/Hamarøy hardt. Religiøs og verdslig autoritet ble lenge utøvet av de samme personene, og fornorskningspolitikken ble legitimert religiøst. De som ville assimileres påberopte seg sannheten og det gode, og da var det naturlig å tenke at de som ville bevare det samiske var av det onde. Konfliktene ble forsterket av mekanismer som finnes i alle små samfunn. Bygdedyret er fellesbegrepet på det negative: sosial kontroll, sladder, demonisering, jantelov og ekskludering. Ved større samfunnsendringer våkner det og begynner å spre informasjon, som snart bare er løgn.

Demonisering er et spesielt effektivt våpen. Man definerer de andre som en fiende som må nedkjempes. Man skaper konspirasjonsteorier om de andres skjulte motiver. Man bruker «penger, makt og ære»-kortet: sprer rykter om at folk gjør det de gjør på grunn av ære og makt, og for å berike seg selv. Lukkede sosiale systemer forsterker alt dette. Når negative ting skjer i et system, forventes det at problemet tas opp internt og at ingen sladrer utad. Kostnadene for å fortelle eller ta ting opp interne, negative ting er nesten alltid straff i en eller annen form. Slik utnyttes folks lojalitet, og det gir ledere en enorm makt over enkeltmedlemmer. En frykt- og krenkelseskultur oppstår der alle er fanget og alle tier. Det var fornorskningens tragedie der hjemme, en tid der det samiske skulle bli mer anerkjent av storsamfunnet. I en hel generasjon skapte denne samfunnsomveltningen en stor og uforsonlig konflikt. Same mot same. Det må vi snakke høyt om, og prøve å gjøre noe med. 

Veien videre - lokalt forsoningsarbeid

Vi mangler mye for å snakke om alt dette. For det første mangler vi en vilje til å snakke om fornorskningens dype sår. Først og fremst mangler vi ord og begreper for å forklare hva fornorskningen var og hva revitalisering var og er. Ikke alle har lest Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Noen må tørre å dokumentere, noen må bruke forskning til å beskrive fornorskningens ødeleggende kraft. Noen må forklare hvorfor nye og verre konflikter oppsto når revitaliseringen endelig kom fra ca. 1980. Noen må beskrive fornorskningens mantra, retorikk og dens demonisering av det samiske. Noen må tørre å beskrive hvordan fornorskerne overtok storsamfunnets brutale retorikk og demoniseringen av det samiske. Og noen må tørre å dokumentere at religiøs autoritet ble misbrukt til å fornorske de andre i enkelte forsamlinger. Vi mangler et felles språk for å snakke om disse konfliktene og de dype sår de medførte. Vi mangler meglere og et felles forum for samtaler. Vi mangler et rom for smerte og forsoning.

En av de største utfordringene er at når noen begynner å snakke om krenkelser bakover i tid, er at det er ingen mottaker i dag. Aktørene fra den tiden er i all hovedsak døde. De fleste i de ulike gruppene i dag har liten personlig skyld i det som skjedde. Men smerten er der fremdeles, og sårene er fortsatt åpne hos mange. Spesielt i min egen generasjon. Vi som selv opplevde den harde fornorskningen helt opp mot ca. 1980. Så måtte vi gjennom de bitre, interne fornorskningskonfliktene til ca. år 2005. Og nå må vi bearbeide de dype sår, både fra den offisielle fornorskningspolitikken og fra de interne konfliktene. Samtidig skal vi være tradisjonsbærere av språk og kultur og bringe alt dette videre til de unge. Så kommer det viktigste spørsmålet: hvordan skal vi videreformidle det verdifulle med det samiske uten å viderebringe den samiske smerten vi bærer på? 

Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin rapport i 2023. Den dokumenterte det mange av oss alltid har visst: at fornorskningen var en systematisk politikk som påførte oss alle enorm skade. Stortinget behandlet rapporten i 2024. Men kommisjonen var et nasjonalt prosjekt. Den lyttet til mange hundre, men kunne ikke være til stede i hvert lokalsamfunn, for hver familie, for hvert menneske som bærer på smerte.

Forsoningsarbeidet må fortsette lokalt. Jeg foreslår å opprette det jeg kaller «Rom for smerte og forsoning» i samiske, kvenske og norskfinske regioner: et representativt sammensatt forum der folk kan fortelle om sin smerte til mennesker som lytter og anerkjenner. Forumet bør bestå av representanter for det samfunnet der det traumatiske skjedde – kommunen, helsevesenet, skolen, kirka, forsamlingen, kvinner og menn. I tillegg bør det utvikles informasjon om hva fornorskningen besto av og hvordan den kunne forårsake så mange konflikter, splittelser, fordommer, skam, selvforakt og personlig smerte.

Jeg har selv sett virkningen av et slikt forum på nært hold, på 1990-tallet. BUP Karasjok, forløper til SANKS, hadde fått et nasjonalt, samisk ansvar og reiste på en informasjonsrunde i Sápmi. Nå til Musken. Idet møteleder skulle starte sin presentasjon, kom en middelaldrende mann inn døra og sa: «Jeg er på jobb nå og kan ikke delta, men jeg har noe å fortelle dere, om dere vil lytte.» "Ja, det vil vi", sa vi alle. Mannen fortalte så om smerten ved å vokse opp som same og å tilhøre en slekt han følte ikke var særlig ansett. Alle lyttet og ble veldig berørt og rørt. Anerkjennende ord ble sagt. Det ble ikke noe formelt møte etter dette. I dagene etterpå så jeg ham smilende rundt om i bygda. Han hadde skapt sin egen sannhetskommisjon. Han så selv at alle relevante aktører var representerte: Kommunen, skolen, nasjonal, samisk og kommunal helsetjeneste, psykiatrien, helselaget, den læstadianske forsamlingen, sjddaen, naboer, slekt og venner. 

Det jeg lærte den gangen er at når smerten er påført kollektivt, er det viktig at det samme samfunnet får høre om smerten og anerkjenner den. Det handler ikke om at de som lytter personlig har skyld. Men de representerer det samfunnet som påførte skaden. Helbredelse ligger ikke bare hos psykologer, men også i det å bli sett og anerkjent av fellesskapet. Fortielse vedlikeholder smerten. Sannheten helbreder - om noen lytter og anerkjenner. 

Det er blodets band som drar, sa en gammel same i Storlule til min far. Som svar på hvorfor han alltid kom tilbake til sin sijdda. Det forklarer hvorfor samene alltid har vendt tilbake til sine røtter og til sin slekt. Vi er de moderne nomader, selv om mange bor i byer. Vi hører til i en fjord, ved et vann eller ved et fjell. Vi trekkes hjem, og vi blir oss selv når vi kommer dit. Det er dette som er samisk kultur og identitet. Vi føler tilhørighet og har egne grunnleggende antakelser om oss selv:  Vi hører til i to kulturer, samisk og norsk. Vi behersker to språk og er i minoritet. Vi er blitt behandlet dårlig av majoriteten i 130 år. Fornorskningen splittet oss. Vi har også opplevd interne, smertefulle fornorskningskonflikter siden 1980. Vi revitaliserer samisk språk og kultur, og storsamfunnet støtter opp om dette. Vi er et stolt og fargerikt folk i fire land, men mange av oss bærer på fornorskningens dype sår. Det er den samiske smerten. 

Skal vi forstå konfliktene i samiske samfunn, må vi forstå at det handler om grunnleggende antakelser, ikke om ytre kjennetegn. At fornorskningen skapte fire ulike samiske delkulturer og at konflikten mellom disse var like reell og skadelig som konflikten mellom samer og nordmenn. Og at veien til forsoning går gjennom dialog, forståelse, erkjennelse og anerkjennelse.

Fornorskningen var myndighetenes ansvar. De har tatt ansvar og vedtok en kommisjon. Rapport er levert, og Stortinget har vedtatt 17 ulike tiltak.  Men vi kan ikke forvente at et kompetansesenter skal gjøre alt forsoningsarbeid for oss alle i hele Sápmi. Noe må vi selv gjøre.  Spesielt i det lulesamiske Tysfjord/Hamarøy- området. Med våre helt spesielle forhold. Med egnet språk, nye begreper og ny kunnskap kan vi forstå hva som skjedde, og kanskje – med tid, vilje og ydmykhet – begynne å helbrede sårene.