Noen bærer mer enn ett menneske skulle trenge å bære. Den doble samiske smerten, utestengningen, misunnelsen mot den som løftet seg, og det tyngste av alt, å miste en sønn i selvmord. Dette essayet forsøker å beskrive summen av slike byrder, slik de kan ramme et menneske. Ikke for å måle smerte, men for å gjøre den mulig å se.
Det finnes en grense for hva et menneske skal trenge å bære. Noen lever likevel langt forbi den grensen. De har båret den doble samiske smerten, utestengningen, misunnelsen mot den som løftet seg, og det tyngste av alt, tapet av et barn i selvmord. Dette essayet forsøker å beskrive summen av slike byrder.
For meg er ikke dette en teoretisk øvelse. Det handler om mamma og pappa. De mistet en av sønnene sine, min bror Gunnar, og de bar tapet midt oppi noe som gjorde den allerede uutholdelige sorgen enda tyngre. Dette essayet er et forsøk på å beskrive den summen, og på å gi den et språk.
Byrder som legger seg oppå hverandre
Traumeforskningen skiller mellom en enkelt hendelse og det som kommer i lag på lag. Når belastninger følger etter hverandre uten at de foregående er leget, snakker forskerne om kumulativt traume. Hver ny sorg lander da ikke på hvilende grunn, men på et sår som ennå er åpent. Sinnet og kroppen får aldri hentet seg inn før neste slag kommer.
Den doble smerten
Den doble samiske smerten var i seg selv en dobbel byrde. Først undertrykkelsen utenfra, fra en stat som ville viske ut språket og kulturen. Så, da presset lettet, striden innenfra, der gamle bånd røk og fellesskapet vendte seg mot sine egne. Å bære begge deler betyr å ha mistet vernet to ganger, både storsamfunnets aksept og sitt eget fellesskaps trygghet. Man står da uten den grunnmuren de fleste tar for gitt.
Utestengningen
Så kommer utestengningen. Å bli stengt ute av det fellesskapet man hører til, er ingen mild sorg. Hjerneforskningen har vist at sosial utstøting aktiverer de samme områdene i hjernen som fysisk smerte. Mennesket er skapt for tilhørighet, og når den rives bort, rammes både kropp og sinn.
Misunnelsen mot «den samiske eliten»
Noen ble i tillegg rammet av det motsatte av medfølelse. De som løftet seg, tok utdanning eller talte det samiskes sak, ble sett på som en «elite» og møtt med misunnelse fra egne rekker. Det er en ensom posisjon, å bli beundret og angrepet på samme tid, å høre til og likevel holdes utenfor.
Å miste en sønn i selvmord
Og så, midt i alt dette, det tyngste av alt. Å miste et barn er å miste fremtiden. Å miste et barn i selvmord legger til en byrde få andre tap bærer med seg. Forskningen anslår at hvert selvmord berører rundt 135 mennesker, og de aller nærmeste rammes hardest. En forelder som mister et barn på denne måten, står igjen med et hull som aldri fylles.
Det som kjennetegner sorgen etter selvmord, er de ekstra lagene. Skyld melder seg nesten alltid, tanken om at man skulle sett det, gjort noe annet, vært mer til stede. Forskningen er tydelig på at dette er en felle. Skylden er en del av sorgen, ikke en sann dom. Ingen forelder kan bære ansvaret for et annet menneskes dypeste fortvilelse. Likevel er det nesten umulig å slippe det ene spørsmålet, hvorfor.
Når sorgene forsterker hverandre
Sorg etter selvmord trenger det stikk motsatte av isolasjon. Den trenger mennesker som tør å være nær, som nevner navnet, som ikke ser bort. Når utestengningen og misunnelsen har fjernet nettopp dette, blir den etterlatte overlatt til seg selv med den tyngste byrden av alle. Og forskningen viser at etterlatte ved selvmord selv har økt risiko, ikke fordi de er svake, men fordi ensomheten og smerten kan bli for stor for ett menneske å bære alene.
Da lederne uteble fra minnestunden
For mamma og pappa kom denne dobbeltheten med brutal tydelighet. Da vi mistet Gunnar i selvmord, forsvant alle krefter og all motstandskraft i familien. Ekskluderingsprosessen mot pappa hadde så vidt begynt, og nettopp da vi lå nede, ble den bare økt. De boikottet minnestunden til Gunnar, de løy om pappa, og en far uten krefter kunne presses til nesten hva som helst. De som skulle ha båret fellesskapets omsorg i en slik stund, valgte i stedet å ramme oss der vi var mest forsvarsløse.
Bakgrunnen gjør uretten enda tydeligere. Forsamlingen i Ofoten var blitt løyet til, og alt samisk var demonisert. I og rundt Ofoten presset lokale ledere pappa til å beklage at han hadde kjempet for sitt eget språk og de samiske verdiene. Å kreve at et menneske skal be om unnskyldning for å ha forsvart det mest grunnleggende det eier, språket, tradisjonene og menneskeverdet, er svært ydmykende, en krenkelse det er vanskelig å finne ord for. Det snur alt på hodet. Den som ble utsatt for uretten, gjøres til den skyldige.
Slik ble sorgen og utestengningen vevd sammen til én smerte. Sorgforskningen er tydelig på at det viktigste for den som har mistet noen i selvmord, er å bli møtt med anerkjennelse og nærhet. Mamma og pappa ble møtt med det motsatte. De måtte bære tapet av en sønn samtidig som de ble fratatt det fellesskapet som skulle ha holdt dem oppe.
At ekskluderingen kom akkurat da, var kanskje det aller grusomste. Den som er i dyp sorg, har ingen krefter til å kjempe. Å bli støtt ut nettopp i en slik tilstand er å bli rammet der man er mest forsvarsløs. Byrden ble ikke lagt ved siden av sorgen, men oppå den.
Pappa klarte ikke å protestere. Han hadde ikke krefter igjen, og ingen forsvarte ham offentlig. Folk så hva som skjedde, og lot det bare skje. Det er kanskje det som svir mest, ikke bare det de aktive gjorde, men alle de andre som tidde. Det var et kjempestort svik, og forskningen på nettopp slike situasjoner er tydelig, den største skaden gjøres sjelden av de få som handler, men av de mange som ser bort.
Flere varslet til lederne i Ofoten om det som skjedde. Men det ble stort sett tolket som mas. Det fantes ikke noe uavhengig klageorgan å gå til, og all informasjon til Ofoten gikk gjennom de samme lederne som ekskluderte og demoniserte. Dermed kontrollerte de både fortellingen og klageveien, og de som forsøkte å si fra, ble stanset før de nådde frem.
Sorgen tok ikke slutt
Tapene stanset ikke der. I desember 2008 mistet en av mine brødre sitt eneste barn, en sønn på tjue år. Gutten satt på med en bekjent uten førerkort, og den 13. desember kjørte de utfor kaia i Bodø. Sønnen omkom, mens sjåføren kom seg ut og overlevde. Et ungt liv var brått over, i en meningsløs ulykke like før jul.
Sorgen rammet først og fremst hans foreldre, men den la seg som en ny byrde over hele familien, også over mamma og pappa, som nå hadde mistet både en sønn og et barnebarn. For besteforeldre er det en egen tyngde å overleve dem som skulle ha levd lengst. Å sørge over et barnebarn er også å bære sitt eget barns sorg, uten å kunne ta den bort.
Og midt i alt dette kom sykdommen. Mamma fikk Alzheimers i 2005. Pappa pleide henne hjemme i mange år, med en trofasthet som kostet ham alt, helt til han ikke lenger orket. Hun døde i 2012. Slik ble de siste årene ikke en tid for hvile etter alt de hadde båret, men en langsom avskjed lagt oppå alle de andre tapene.
Da alt raknet
Prisen ble til slutt betalt av hele familien. Årene med ekskludering, med løgner og rykter, og med konspirasjonsteorier om alt det fæle som liksom skulle flomme over Tysfjord, tæret på oss alle. Slikt press over tid setter seg i mennesker. Jeg og nesten alle mine søsken ble til uføretrygdet, og mamma og pappa knakk fullstendig sammen.
Dette er ikke svakhet. Det er hva som skjer med mennesker som over år blir utsatt for vedvarende belastning uten vern og uten pauser. Forskningen på kumulativ stress og traume viser at kroppen og psyken har en grense, og at den som bærer for mye for lenge, til slutt gir etter. At en hel søskenflokk bukker under, forteller ikke om svake mennesker, men om en byrde som var for tung for hvem som helst.
Å bli sett
Hva kan man si til den som bærer alt dette? Ikke at det går over, for noe gjør aldri helt det. Men forskningen på sorg peker på én ting med stor tyngde. Det som hjelper mest, er å bli sett. Å få fortelle, å bli trodd, å møte mennesker som orker å høre uten å vende seg bort.
Dette essayet er også skrevet for mamma og pappa. For at det de bar skal bli sett, og for at ingen andre skal måtte bære det samme i det samme stille mørket.
Ingen skal bære dette alene. Det finnes mennesker og fellesskap som er der nettopp for etterlatte ved selvmord, og det er ingen svakhet å søke dem. Å be om hjelp er tvert imot noe av det sterkeste et sørgende menneske kan gjøre. Dette er et sårt og alvorlig tema, og den som kjenner seg igjen, fortjener støtte, ikke stillhet.
