Du lengter bestandig et annet sted. Står det i en sang. For meg er det et ugjendrivelig faktum - og et problem. Er jeg hjemme lengter jeg ut, er jeg ute vil jeg inn. Er jeg på besøk en plass tenker jeg på hvem jeg ellers kunne ha vært hos. Gjør jeg en jobb lengter jeg etter å gjøre noe annet. Begynner jeg på en utdanning tenker jeg det er feil, og begynner gjerne på en ny en.
Jeg lengter etter en god venn, en som ser meg, forstår meg, lytter, gir gode råd og som har tid til meg. Alltid. Som ringer og spør, korsn har du det min gode venn? Og som foreslår helt sprøe ting, en reise til en mystisk plass, et rart kurs, et foredrag eller en laaang kafétur, eller spasertur. Der vi undres i lag, ler, gråter, betror oss, forteller. Og der vi møtes igjen og igjen, snart tosom, snart i et trivelig lag, på et kurs, på en læstadiansk samling og hos felles venner.
Jeg lengter etter å le, å flire mæ skakk i lamme noen. Le og le og le. Lage mat sammen, spise, fortelle og le. Kjenne på vennskap, samhold og humor. Reise sammen, og se det komiske i det meste, og bare le. Tjajmmap dal ájn, la oss le litt, som bror min, Erling, ofte sier. De gangene han ikke sier la oss ta et treganger huff!
Jeg lengter etter at vi alle var kristne, ikke bare jeg og ikke bare noen få. Alle søsken, hele slekta, alle samer, og alle mine venner. At vi fikk føle en vidunderlig fred i hjertet, og troen på at all synd er forlatt, og at Gud er med oss og i oss. Jeg lengter etter et åndelig fellesskap der alle er ærlige, vennlige og lojale. Mot seg selv og andre.
Jeg lengter etter at prøvelsene var slutt, at vi ikke behøvde å oppleve flere tragiske dødsfall i familien, ikke mere sorg og motgang, ikke mere sykdom, tretthet, og lange sykemeldingsperioder og fattigdom. Jeg lengter etter at folk ikke motarbeidet oss lenger, ikke pratet skit og ikke passet på våre skritt. Jeg lengter etter at noen faktisk anerkjente oss for det vi er. Og ga oss tillit og så våre ressurser. Og ikke minst - at folk ville være våre venner, for livet. Og sa hyggelige ting.
Jeg lengter etter å finne hjem. I meg selv og i verden. Og finne ut hvor jeg skal bo og leve her i verden. Er det i Måsske eller i Tromsø, Drag eller Sverige, der mamma kjem fra. Jeg lengter etter at vi bodde på samme plass alle i familien, og kunne ha god kontakt, være venner og gjøre noe sammen. Og føle at her, ja akkurat her, er vi hjemme. At vi kjente hver sti og hver tue, hvert fjell og hvert vann.
Jeg lengter etter å bli bedre venn med og få bedre kontakt med enkelte av mine søsken. At praten og kontakten fløt lett, og vi var ferdige med alle oppgjør og traumer. Jeg lengter etter å atter få og ha god kontakt med noen av mine gamle venner, i Tysfjord, fra folkehøgskolen, i samlingsmiljøet, både i Norge, Sverige, Finland og i USA. Jeg lengter etter at vi alle møttes til en mimreuke en plass, og vi kunne minnes, le og gråte sammen.
Jeg lengter etter å bli mer frisk og få energi. Jeg er lei av å være sliten, pessimistisk, for mye alene og langt fra venner og familie. Jeg lengter etter et hjem sammen, med barn, utsikt over sjøen, gode naboer og masse besøk. Jeg lengter etter barnelatter og barnlig glede. Jeg lengter etter Josef når jeg ikke har ham. Jeg lengter veldig etter mamma som har Alzheimer og er på et sykehjem i Tysfjord. Jeg vil hun skal bli frisk og si jeg var bare litt dårlig men nu er jeg bra. Jeg lengter etter besøk fra pappa, der vi gikk lange turer og vi fortalte alt til hverandre. Og at han sa jeg er stolt av deg.
Jeg lengter etter meningen med livet, og følelsen av at jeg er der jeg skal være og jeg har det bra. At jeg har funnet mine sjelevenner og de meg. At vi bor der vi skal og alt er meningsfullt og viktig. Og etter at vi kan prate om helt uvanlige ting, om livet, guddommen, lykken, alternativ medisin og healing. Om familiekonstellasjoner, helende krefter, synskhet, skjebnen, kjærligheten, lengsler, partnere, selvfølelse, slekt, tradisjoner, bøker vi har lest, rare kurs, livfilosofi og absolutt alt på jord!
Til slutt lengter jeg etter en lykkelig alderdom. der gode venner bor ved siden av hverandre ved sjøen, og der vi har en fellesgamme i midten der vi møtes. Der vi synger de samme gamle sangene om igjen, og mimrer og ler. Der vi bekrefter vennskapet fra et langt liv. Og sist, men aller viktigst, lengter jeg etter å ha Josef, min elskede sønn, lenge hos meg, at han får det bra i sitt liv, at han får lov til å være kristen og same, og at det er helt okei.
Og helt i mot slutten av mitt liv, lengter jeg å møte min Herre og min Gud, som sier velkommen hjem, min kjære sønn. Jeg har lengtet etter deg. Da, og akkurat da, vil min lengsel opphøre for godt, men ikke før. Det lengter jeg etter.
