Så og si alle drømmer i søvne, og noen av drømmene husker man når man våkner. Og noen opplever at det man drømte om skjer i virkeligheten, kort tid etter, etter noen dager eller uker, eller til og med etter flere år. Da kalles det et varsel, eller varseldrøm. Andre varsler opptrer på andre måter, det kan være et syn, en stemme, dyr som opptrer rart, svart fuggel, man ser et kors i lufta, eller man bare får en spesiell følelse. Intuisjon kalles det da.
Noen får mange og alvorlige varsler, mens andre opplever ingenting. Selv hadde jeg en periode da jeg fikk flere varsler per år om ting som skulle skje. Det var nifst, og jeg fikk angst etter at mange varsler slo til. Spesielt nifst var det når jeg drømte at på den plassen skal det dø noen, men jeg visste ikke hvem, hvordan og når. Når jeg drømte om hjemplassen hadde jeg angst for at det var noen i vår familie som skulle dø. Det har jo skjedd også, og nesten alltid har jeg fått et eller flere varsler. Jeg har fått mange andre varsler om ting om skal skje, men det passer ikke å gjengi de her. Jeg skal heller fabulere litt om fenomenet varsler.
Hvordan er det mulig å være sanndrømt, eller få andre typer varsler når ingen egentlig vet noe om fremtida. Og i samme gate, hvordan er det mulig å fornemme noe fra fortida når du kommer i et gammelt hus, eller på en ny plass? Jeg har ikke noe eksakt svar, men tror det har noe med tidsdimensjonen å gjøre. I vestlig kultur ser man for seg tida som lineær, som starter en plass og går i rett linje fremover, og det som skjer kommer aldri tilbake. I samisk og andre kollektivistiske kulturer ser man ofte på tida som sirkulær, noe som går rundt og rundt og ting kommer tilbake. Derfor kan man både fornemme ting fra fortida og få varsler om fremtida.
I tillegg tror mange på spøkelser, ånder, engler, gjenferd, gubon, huldra og mange, mange andre usynlige vesener, som bor i andre dimensjoner og som kan vise seg for deg av og til. Og noen ganger for å varsle deg. Det er mange som har hørt noen som roper på deg når du ferdes i farlig terreng, og som har reddet livet ditt. Andre har drømt om farlige ting og latt være å reise eller arbeide den dagen som planlagt. Noen har berget seg med nød og neppe fra ulykker, ras, storm eller farlige situasjoner eller farlige personer. Da sier man de hadde englevakt. Og noen har sett eller hørt personer komme når de egentlig kom etter en stund. Såkalt oavddus eller vardøger, som man mente var et godt tegn. Man mener tanken gikk foran og man fikke et varsel. Underlig er det i alle fall.
Noen hadde spesielle evner, og i gamle dager opptrådte noajden som sannsiger, problemløser og helbreder. Han kunne reise både bakover og framover i tid, finne ting og dyr og se hvordan fremtiden ble. I samiske miljø ble dette stemplet som upassende når kristendommen overtok, og noajder, trommereiser og slikt døde ut. I andre kollektivistiske kulturer verden over er dette enda vanlig.
Idag har vi læsere som bruker Guds ord som helbreder, både fysisk og psykisk sykdom, eller at de ber om beskyttelse og velsignelse. Da kalles det forbønn. Mange tror ikke på læsing og mener det er humbug, og plasserer dette under kvakksalveri. Mange tror heller ikke på Gud, og mener at verden og virkeligheten er det du ser og den er høyst rasjonell.
Jeg tror på Gud, og på gode og onde krefter, i og rundt oss. Vi er disponert for begge deler, og ønsker man for mye ondt for andre kan det ramme en selv. Og holder man seg til det gode, kan det komme velsignelse av det. Jeg ber i alle fall til Gud om alt mulig, mest om å at min tro, mitt liv, og min helse blir bevart, og ber det samme for hele familien, mine venner, slektninger, ja gjerne hele verden. Det finnes mektige krefter i universet, og det er en kamp mellom det gode og det onde. Som kristen skal man ikke frykte for noen ting, vi er ikke spart for prøvelser, men til slutt får vi komme inn i himmelen. Og gudsordet er det mektigste våpenet om man møter noe ondt. Og så har vi skytsengler som passer på oss.
Det er mer mellom himmel og jord enn alle andre steder, sa en mann engang...
torsdag 12. desember 2013
Til minne om Gunnar, bror min.
Gunnar Mikal Urheim, min yngre bror, ville blitt 50 år i år. I forbindelse med det skriver jeg noen minneord om denne vår kjære bror, som på grunn av sykdom og depresjon valgte døden den 16. mai 1989. Han var da 25 år. Han var ung-schizofren, sluttet med medisiner, gikk inn i en psykose, og holdt ikke ut smerten i livet. Det kunne jeg skrevet mye om, men nu vil jeg minnes ham med å fortelle om andre sider ved hans liv, og alt det han ga oss.
Gunnar var nummer fem i en søskenflokk på åtte, med Lilla først, så meg, og så seks gutter til. Han ble født hjemme den gang vi bodde i Kjøpsvik noen år. Jeg hadde vært borte på besøk noen dager, kom hjem til leiligheta vår i Varmannsvei i Kjøpsvik, og plutselig kom Lilla fram med Gunnar og plasserte ham i fanget mitt. Da ble jeg storlig overrasket. Etter en periode i Kjøpsvik flyttet vi til Oppegård i Akershus når pappa tok et studieår og tok samisk grunnfag i Oslo, som en av flere dette første året det gas undervisning i nordsamisk ved Universitet i Oslo. Etter det flyttet vi tilbake til Musken, hvor begge mine foreldre var lærere nesten hele livet.
Det var noe spesielt med Gunnar, han var alltid beskjeden, litt stille, og veldig undrende og tenkende. Men snill dagen lang, og jeg opplevde han sjelden sint eller sur. Han gikk ungdomsskolen i Kjøpsvik, og bodde privat der. Året etter ble det ungdomsskole i Musken, og mine tre yngste brødre fikk gå på ungdomsskolen hjemme. Gunnar jobba flere år på sagbruket vårres i Hellmobotn da det var i drift på 80-tallet. Han var flink å snekre, og alltid presis på jobb. Han var ca et halvt år i militæret i Porsanger og var en av de beste skarpskytterne der. Han hadde trening fra mange jaktturer hjemme.
Gunnar var eldst av det jeg kaller kull nummer to hjemme, eldst av de fire yngste, selv om vi alle hadde samme mor og far. Vi var så mange søsken, så at når vi eldste flyttet på internatet når vi gikk ungdomsskolen, og videre på skoler og arbeid rundt omkring, så hadde vi lite kontakt med våre yngre søsken. De var hjemme og vi andre borte. Vi møttes enkelte helger, i høytider og i skoleferier. Men på sommeren var vi stort sett hele tida ilag. Den store fjellturen fra Hellmobotn til Vájsáloukta og videre med båt og buss til Oalloluokta, var ett av årets høydepunkter. Det året vi fylte åtte fikk vi gå den ruten med pappa, mens de under åtte tok toget til Sverige med mamma til hennes eventyrrike i Storlule. Jeg husker det året Gunnar fikk være med første gangen, det var morsomt for oss alle. Han var ikke lite stolt over å være med på fjellet sammen med pappa og mange storesøsken. Han var litt spinkel som liten, men ble fort en vant fjellgutt, som lærte kjapt og gledet seg over fjelllivet, fiske, moltbærplukking og de mange vandringene.
Han ble psykisk syk i tenårene, og var mest hjemme, sykdommen gjorde at han ikke klarte å jobbe etter årene ved sagbruket. Han hjalp til hjemme, leste litt matte og gikk på gårdan i Musken. Han hadde et ømt hjerte, og ba ofte sine sambygdinger om tilgivelse, og hadde en inderlig tro på Gud og trodde på ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Det bidro til å holde han oppe i vanskelige tider. Han gikk inn i en sterk psykose våren 1989 etter å ha bodd hos meg en periode i Oslo den vinteren. Han nesten sluttet å snakke, røyka i ett og snudde døgnet. Tilslutt valgte han døden ved å hoppe i elva i Musken, og ble ikke funnet i havet før etter åtte uker. Hans kristne tro gjorde at vi var overbevist om han kom til himmelen og han var så syk at han visste knapt nok hva han gjorde den mainatten i 1989.
Det jeg husker Gunnar mest for er hans snillhet, ydmykhet, godhet og enkle tro. Han spurte pappa en gang om man kunne føle smerte i himmelen. Jeg tror han lengtet dit når sykdommen plaget han, og når han følte seg ensom og mislykket. Han sa også ofte, "Jeg har en kjær Far i himmelen". En trøst er at han var elsket av foreldrene våre og alle sine søsken, og var sjelden helt alene. Hans død var et stort sjokk for oss alle, og for mamma og pappa var det nok det største traumet. Vi ble aldri de samme etter dette. Det gikk mange år før vi kunne prate om Gunnar uten å gråte. Og det ble ekstra tungt når noen ledere hjemme boikottet minnestunda hans i Musken, og pappa opplevde å bli suspendert som predikant like etterpå. Han preket lite på tolv år, og nu er han leder der inne. Det var slutten på den verste interne fornorskningstida i Tysfjord, og vi har strevd med å forstå hva galt han hadde gjort. Vi forsto etterhvert at det var hardhendt fornorskning på gang og pappa var altfor samisk. Men det er en annen historie.
Jeg minnes Gunnar med takknemlighet, og minnes det nære båndet vi hadde hele livet. Jeg fikk lov å være storebror til en snill gutt og nær bror. Mange har sagt fine ting om Gunnar, som jeg har gjemt i mitt hjerte. Jeg tror det finnes en gjensynsmorgen i himmelen når den tid kommer, og det er en stor trøst å vite og tro at vår kjære bror har det godt nå, og han har møtt sin mamma, sitt onkelbarn Erlend, og mange andre kjenninger i Guds paradis. Fred være med hans minne!
Gunnar var nummer fem i en søskenflokk på åtte, med Lilla først, så meg, og så seks gutter til. Han ble født hjemme den gang vi bodde i Kjøpsvik noen år. Jeg hadde vært borte på besøk noen dager, kom hjem til leiligheta vår i Varmannsvei i Kjøpsvik, og plutselig kom Lilla fram med Gunnar og plasserte ham i fanget mitt. Da ble jeg storlig overrasket. Etter en periode i Kjøpsvik flyttet vi til Oppegård i Akershus når pappa tok et studieår og tok samisk grunnfag i Oslo, som en av flere dette første året det gas undervisning i nordsamisk ved Universitet i Oslo. Etter det flyttet vi tilbake til Musken, hvor begge mine foreldre var lærere nesten hele livet.
Det var noe spesielt med Gunnar, han var alltid beskjeden, litt stille, og veldig undrende og tenkende. Men snill dagen lang, og jeg opplevde han sjelden sint eller sur. Han gikk ungdomsskolen i Kjøpsvik, og bodde privat der. Året etter ble det ungdomsskole i Musken, og mine tre yngste brødre fikk gå på ungdomsskolen hjemme. Gunnar jobba flere år på sagbruket vårres i Hellmobotn da det var i drift på 80-tallet. Han var flink å snekre, og alltid presis på jobb. Han var ca et halvt år i militæret i Porsanger og var en av de beste skarpskytterne der. Han hadde trening fra mange jaktturer hjemme.
Gunnar var eldst av det jeg kaller kull nummer to hjemme, eldst av de fire yngste, selv om vi alle hadde samme mor og far. Vi var så mange søsken, så at når vi eldste flyttet på internatet når vi gikk ungdomsskolen, og videre på skoler og arbeid rundt omkring, så hadde vi lite kontakt med våre yngre søsken. De var hjemme og vi andre borte. Vi møttes enkelte helger, i høytider og i skoleferier. Men på sommeren var vi stort sett hele tida ilag. Den store fjellturen fra Hellmobotn til Vájsáloukta og videre med båt og buss til Oalloluokta, var ett av årets høydepunkter. Det året vi fylte åtte fikk vi gå den ruten med pappa, mens de under åtte tok toget til Sverige med mamma til hennes eventyrrike i Storlule. Jeg husker det året Gunnar fikk være med første gangen, det var morsomt for oss alle. Han var ikke lite stolt over å være med på fjellet sammen med pappa og mange storesøsken. Han var litt spinkel som liten, men ble fort en vant fjellgutt, som lærte kjapt og gledet seg over fjelllivet, fiske, moltbærplukking og de mange vandringene.
Han ble psykisk syk i tenårene, og var mest hjemme, sykdommen gjorde at han ikke klarte å jobbe etter årene ved sagbruket. Han hjalp til hjemme, leste litt matte og gikk på gårdan i Musken. Han hadde et ømt hjerte, og ba ofte sine sambygdinger om tilgivelse, og hadde en inderlig tro på Gud og trodde på ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Det bidro til å holde han oppe i vanskelige tider. Han gikk inn i en sterk psykose våren 1989 etter å ha bodd hos meg en periode i Oslo den vinteren. Han nesten sluttet å snakke, røyka i ett og snudde døgnet. Tilslutt valgte han døden ved å hoppe i elva i Musken, og ble ikke funnet i havet før etter åtte uker. Hans kristne tro gjorde at vi var overbevist om han kom til himmelen og han var så syk at han visste knapt nok hva han gjorde den mainatten i 1989.
Det jeg husker Gunnar mest for er hans snillhet, ydmykhet, godhet og enkle tro. Han spurte pappa en gang om man kunne føle smerte i himmelen. Jeg tror han lengtet dit når sykdommen plaget han, og når han følte seg ensom og mislykket. Han sa også ofte, "Jeg har en kjær Far i himmelen". En trøst er at han var elsket av foreldrene våre og alle sine søsken, og var sjelden helt alene. Hans død var et stort sjokk for oss alle, og for mamma og pappa var det nok det største traumet. Vi ble aldri de samme etter dette. Det gikk mange år før vi kunne prate om Gunnar uten å gråte. Og det ble ekstra tungt når noen ledere hjemme boikottet minnestunda hans i Musken, og pappa opplevde å bli suspendert som predikant like etterpå. Han preket lite på tolv år, og nu er han leder der inne. Det var slutten på den verste interne fornorskningstida i Tysfjord, og vi har strevd med å forstå hva galt han hadde gjort. Vi forsto etterhvert at det var hardhendt fornorskning på gang og pappa var altfor samisk. Men det er en annen historie.
Jeg minnes Gunnar med takknemlighet, og minnes det nære båndet vi hadde hele livet. Jeg fikk lov å være storebror til en snill gutt og nær bror. Mange har sagt fine ting om Gunnar, som jeg har gjemt i mitt hjerte. Jeg tror det finnes en gjensynsmorgen i himmelen når den tid kommer, og det er en stor trøst å vite og tro at vår kjære bror har det godt nå, og han har møtt sin mamma, sitt onkelbarn Erlend, og mange andre kjenninger i Guds paradis. Fred være med hans minne!
mandag 18. november 2013
Selvmord - det største tabu?
Selvmord, eller selvdrap er et av de største tabu i verden. Det rammer først og fremst den som gjør det, men også familien, de nærmeste, klassen, arbeidsplassen, lokalsamfunnet og storsamfunnet. Det er ti ganger flere som forsøker men mislykkes med det, og da flest jenter/kvinner. Gutter/menn gjør det ofte mer brutalt og uten mulighet for redning. Årsakene til selvdrap kan være mange, men fellesnevneren er nesten alltid følelsen av meningsløshet, tristhet, ekskludering, avmakt, tap og det at de har mistet håp om hjelp eller bedring. En viktig årsak er psykiske lidelser der vedkommende ikke klarer å vurdere ting som normalt, men sliter med lidelsen og med voldsom angst, depresjon, forvirring og mange tapsfølelser, og ser ingen annen utvei enn døden. Også personer med langvarig misbruk av alkohol eller narkotika, gjerne i kategorien rus/psykiatri. Eller personer som er veldig traumatiserte etter krig, forfølgelse, seksuelle overgrep. dype krenkelser, eller som er sterkt stigmatiserte av ulike grunner. Noen på grunn av langvarig og massiv mobbing, og andre på grunn av tapt ære og verdighet. Livet har med andre ord blitt for meningsløst, for smertefullt og uutholdelig.
Jeg har selv opplevd at en bror av meg tok livet av seg 16.mai 1989. Han ble 25 år, og var såkalt ung- schizofren, det vil si at han utviklet lidelsen i relativt ung alder, og slet voldsomt til tider. Lidelsen fører ofte til døden, og da spesielt for gutter. Han prøvde først å skjære seg til døds hjemme, og hoppet deretter i elva, og ble ikke funnet før etter åtte uker, da i fjæra ca 1 mil hjemmefra. Jeg vil ikke beskrive hendelsen mer detaljert enn som så, for det er ikke det viktigste i denne sammenhengen. Det viktigste er å bryte dette tabuet, snakke om det, og - om mulig - forhindre nye tragedier. Samt gjøre alt som er mulig å forebygge selvmord. Oppdage mulige kandidater, se etter tegn, bry seg, tørre å spørre, få folk til behandling, skape mer inkluderende samfunn, og at forskningen og behandlingen på dette feltet blir bedre.
Alt kan ikke forutses, men det er mye som kan gjøres når tragedien inntreffer. Først og fremst bry seg, snakke med alle i nærmeste familie, hjelpe til, være støtte, lytte, arrangere felles minnehøytid, og gi alle en mulighet til å delta på en eller annen måte. Før eller senere skjer det, i hver eneste kommune, blant alle etniske grupper, i mange slekter og på enkelte arbeidsplasser. Enhver av oss kan bidra, og vi bør tenke gjennom hva vi selv kan gjøre, og hvordan. Det verste er å ikke gjøre noe som helst, tie det ihjel, gå omveier på gata, slutte å besøke folk og slike ting, med den noble begrunnelsen at "vi skal la de sørge i fred", som om vi gjør de sørgende en stor tjeneste. Man skal huske at familien selv er kanskje ikke i stand til å trøste hverandre, mange er i sjokk, alle i sorg, noen har sterk skyldfølelse eller er ganske enkelt lammet eller traumatisert. Da og nettopp da trenger en slik familie støtte, varme, hjelp, noen å prate med, og noen til å bry seg om barna i en slik familie. Det gjelder forøvrig ved alle former for tragedier.
Vår familie opplevde imidlertid mye støtte når det skjedde, mener det var 3-400 mennesker som lette ukesvis på land og hav i den lille bygda Måsske/Musken, den våren og sommeren. Folk organiserte letemannskap, og skolen ble brukt som kommandosentral og matstasjon. Noen opprettet hjelpekonto i den lokale banken, og folk ga over 200.000 til hjelpeaksjonen. Det ble brukt til mat, drivstoff til båter, miniubåt og lignende kostnader. Enkelte læstadianske menigheter andre steder ga også penger. Steigen Røde Kors hjelpekorps gikk manngard på land, leder dengang var en god venn av meg som jeg hadde gått på folkehøgskole sammen med. Alt dette er vi veldig takknemlige for!
Det vi opplevde er ikke typisk har jeg forstått. I samfunnet forøvrig forbigås ofte selvmord i det stille, noen føler skam og ønsker å tie det ihjel, andre lager en dekkhistorie og bare lider i stillhet. Lenge var selvmord svært tabu og en tid ble ofrene gravlagt utenfor kirkegården. Det er mye bedre nå, det er større åpenhet om psykiske lidelser generelt, og myndighetene/helsevesenet jobber spesifikt med forebygging, behandling og forskning. Og folk tør mer å prate om psykisk helse, psykiatriske lidelser, familieproblemer og selvmord. Men ennå har vi en vei å gå.
Det vi aldri må glemme, er at sorgen etter å miste et barn ved brå død er det mest alvorligste og traumatiske et menneske kan oppleve overhodet, uavhengig av den dødes alder, sorgen er ofte livsvarig selv om den svekkes etter en tid og antar andre former. Det er en utbredt myte at etter ett år er man liksom ferdig å sørge og blir normal igjen. En annen myte er at man ripper opp i gamle sår ved å snakke om den døde og tragedien. De nærmeste og familien blir aldri de samme igjen, og tragedien vil prege disse livet ut på ulike måter. Derfor kan man trygt snakke om det som har skjedd, minnes, vise omtanke, besøke de rammede, gi en håndsrekning, skrive noe trøstende og lignende. Alle former for positiv oppmerksomhet helbreder, og bidrar til mindre smerte og ensomhet.
Jeg har selv opplevd at en bror av meg tok livet av seg 16.mai 1989. Han ble 25 år, og var såkalt ung- schizofren, det vil si at han utviklet lidelsen i relativt ung alder, og slet voldsomt til tider. Lidelsen fører ofte til døden, og da spesielt for gutter. Han prøvde først å skjære seg til døds hjemme, og hoppet deretter i elva, og ble ikke funnet før etter åtte uker, da i fjæra ca 1 mil hjemmefra. Jeg vil ikke beskrive hendelsen mer detaljert enn som så, for det er ikke det viktigste i denne sammenhengen. Det viktigste er å bryte dette tabuet, snakke om det, og - om mulig - forhindre nye tragedier. Samt gjøre alt som er mulig å forebygge selvmord. Oppdage mulige kandidater, se etter tegn, bry seg, tørre å spørre, få folk til behandling, skape mer inkluderende samfunn, og at forskningen og behandlingen på dette feltet blir bedre.
Alt kan ikke forutses, men det er mye som kan gjøres når tragedien inntreffer. Først og fremst bry seg, snakke med alle i nærmeste familie, hjelpe til, være støtte, lytte, arrangere felles minnehøytid, og gi alle en mulighet til å delta på en eller annen måte. Før eller senere skjer det, i hver eneste kommune, blant alle etniske grupper, i mange slekter og på enkelte arbeidsplasser. Enhver av oss kan bidra, og vi bør tenke gjennom hva vi selv kan gjøre, og hvordan. Det verste er å ikke gjøre noe som helst, tie det ihjel, gå omveier på gata, slutte å besøke folk og slike ting, med den noble begrunnelsen at "vi skal la de sørge i fred", som om vi gjør de sørgende en stor tjeneste. Man skal huske at familien selv er kanskje ikke i stand til å trøste hverandre, mange er i sjokk, alle i sorg, noen har sterk skyldfølelse eller er ganske enkelt lammet eller traumatisert. Da og nettopp da trenger en slik familie støtte, varme, hjelp, noen å prate med, og noen til å bry seg om barna i en slik familie. Det gjelder forøvrig ved alle former for tragedier.
Vår familie opplevde imidlertid mye støtte når det skjedde, mener det var 3-400 mennesker som lette ukesvis på land og hav i den lille bygda Måsske/Musken, den våren og sommeren. Folk organiserte letemannskap, og skolen ble brukt som kommandosentral og matstasjon. Noen opprettet hjelpekonto i den lokale banken, og folk ga over 200.000 til hjelpeaksjonen. Det ble brukt til mat, drivstoff til båter, miniubåt og lignende kostnader. Enkelte læstadianske menigheter andre steder ga også penger. Steigen Røde Kors hjelpekorps gikk manngard på land, leder dengang var en god venn av meg som jeg hadde gått på folkehøgskole sammen med. Alt dette er vi veldig takknemlige for!
Det vi opplevde er ikke typisk har jeg forstått. I samfunnet forøvrig forbigås ofte selvmord i det stille, noen føler skam og ønsker å tie det ihjel, andre lager en dekkhistorie og bare lider i stillhet. Lenge var selvmord svært tabu og en tid ble ofrene gravlagt utenfor kirkegården. Det er mye bedre nå, det er større åpenhet om psykiske lidelser generelt, og myndighetene/helsevesenet jobber spesifikt med forebygging, behandling og forskning. Og folk tør mer å prate om psykisk helse, psykiatriske lidelser, familieproblemer og selvmord. Men ennå har vi en vei å gå.
Det vi aldri må glemme, er at sorgen etter å miste et barn ved brå død er det mest alvorligste og traumatiske et menneske kan oppleve overhodet, uavhengig av den dødes alder, sorgen er ofte livsvarig selv om den svekkes etter en tid og antar andre former. Det er en utbredt myte at etter ett år er man liksom ferdig å sørge og blir normal igjen. En annen myte er at man ripper opp i gamle sår ved å snakke om den døde og tragedien. De nærmeste og familien blir aldri de samme igjen, og tragedien vil prege disse livet ut på ulike måter. Derfor kan man trygt snakke om det som har skjedd, minnes, vise omtanke, besøke de rammede, gi en håndsrekning, skrive noe trøstende og lignende. Alle former for positiv oppmerksomhet helbreder, og bidrar til mindre smerte og ensomhet.
onsdag 30. oktober 2013
Sijdda - samisk, ikkevoldelig, likestilt, kollektiv samfunnsform
Sijdda - lulesamisk for hjem. Kan selvfølgelig bety hjem i betydning et hus, ditt barndomshjem for eksempel. Men fra gammelt av betydde det nok mer en ett hus, det betydde nærmest hele bygda og i reindrifta et flyttlag. Samer og andre nomadefolk benyttet alltid et visst territorium, gjerne et helt område knyttet til et vassdrag. Der det var plass til gammer, låvdagoade (lavvoer), etterhvert hus, og det måtte være god tilgang til vann, brensel, fisk, jakt, fangst, og gjerne være litt beskyttet. En sijdda grenset alltid til en annen sijdda, men det betyr ikke at det alltid var folk året rundt i nabosijddaen. Alt etter årstidene flyttet disse nomadene fram og tilbake, eller til en helt ny sijdda om det var behov for det. For spesielt interesserte kan jeg anbefale Oddmund Andersens doktoravhandling ”Flyttefolk og bofaste. En studie av samisk bosetting i Sør-Troms og Nordre Nordland”, der han beskriver oppkomsten av reindrifta og den senere utviklinga.
Sijddaer i dag forbindes ofte med reindriftssijddaer, siida på nordsamisk, og samebyar på svensk. Det er i disse reindriftssijddaene vi i dag finner denne tradisjonelle samiske måten å organisere seg på, nemlig på sijddavis, en klar kollektiv samfunnsform. Etterhvert ble samene mer og mer bofaste, ved kysten levde de som fiskerbønder, og begynte å bygge hus. Men tankegangen, verdiene og organiseringsformen har ikke forsvunnet, den ble lenge holdt i live i vanlige bygder, og lever fremdeles i mange bygder der det finnes samer (og bygdefolk). Folkemøte er en overlevd form, og det samme er lokalutvalg.
Læstadianismen oppsto først blant samer, kvener og tornedalinger forøvrig i Nord-Sverige på 1840-tallet og spredte seg lynraskt fra sijdda til sijdda, hovedsaklig gjennom reindriftssamer som flyttet mellom vinterbeitene i Sverige/Finland og sommerbeitene ved norskekysten. Slik kom denne kristendomsformen veldig raskt til Norge, etter at den oppsto i Sverige. Det eiendommelige er at organiseringsformen i læstadianske forsamlinger er nesten identisk med sijddamodellen, og det er vel ikke rart da det var samer som dominerte bevegelsen de første 40/50- årene. Byabøn ble til søndagssamling, og gjestfrihet var en dyd. Samme er begrepet de eldste. Rádebiedna, rådslagnings-samling eller årsmøte er egentlig et sijddaforsamlingsmøte, og hele bygda deltok gjerne i samlingsaktivitetene selv om ikke alle var personlige kristne. Det var fordi sijddaånden rådde, og denne samarbeidsformen preger alle forsamlinger, overalt.
Hvordan fungerte så dette i praksis? Sijdda er en utpreget kollektiv, nokså likestilt samfunnsmodell, og modellen er utbredt verden over blant urfolk, stammefolk, nomader og andre kollektivistiske samfunn, dvs. i store deler av verden. I motsetning til vestlige samfunn som er preget av gresk tenking med bystater, demokrati, flertall/mindretallvalg, patriarkat, og lovgivende, utøvende og dømmende makt. Alt disse elementene finnes i sijddamodellen men på en annen måte, og i mye mindre målestokk. Sijddafilosofien er også utpreget fredelig og ikke-voldelig og lenge fantes det ikke ord for krig blant samene. Samene drev ikke med krigføring og erobring og man forhandlet alltid innad og utad til man ble enige. De samiske språkene har ofte mange indirekte og høflige vendinger og det var en som sa at samisk burde være diplomatspråket i verden!
Ved viktige avgjørelser trådte sijddaforsamlingen sammen, dvs. forsamlingen av de eldste. Den eldste, mannen/iset i sijddaen innkalte, og fra hver familie kom den eldste i hver familie. Sikkert ikke kjernefamilier dengang men heller storfamilie i flere generasjoner. De drøftet til de ble enige, ved hjelp av konsensus (allmen enighet) og ikke ved flertallsavgjørelser. De som måtte tilpasse seg godtok lojalt den felles oppfatningen inntil noe annet ble bestemt. Dette var nok helt nødvendig for å overleve. Om en enkeltfamilie eller enkeltperson fisket opp all fisken eller skjøt all viltet ville nok alle sulte eller dø. Derfor fulgte det sanksjoner mot den som prøvde seg. Det kunne være sosiale sanksjoner, degradering eller usynliggjøring, som var det aller verste. I tillegg lærte man at fisket man all auårn opp kom háhkamádda og tok deg, altså auårsmodern fra dypet. Dvs. at naturen straffet deg, og man tilla naturen spesielle krefter.
I reindriftsijddaer fulgte man reinens flyttinger mellom innland- og kyst, eller mellom skogs- og fjellområder. Var man vinteren i Sverige flyttet man til kysten om sommeren. Egentlig brydde man seg ikke om riksgrensene, for de samiske områdene var i praksis grenseløse. Familiene bodde da gjerne hos slektninger ved kysten eller hos verdde-familier der man byttet naturalia, tjenester - og helt sikkert ekteskapspartnere! Reindriftssamene byttet alt av reinprodukter, skinn, sener, horn, kjøtt, vilt, fugl, reinmelkost, duollje/skinn mot fiske- og saueprodukter, som ull, kumelk- og geiteost, saueskinn, votter, poteter, klær, og tran! Man drev med utpreget naturalhusholdning og i tillegg handlet på ulike markeder og kjøpsteder det man ikke kunne lage eller få tak i lokalt.
I en sijdda samarbeidet man hele tiden, og iset og iemet fordelte gjerne arbeidsoppgavene og var nok den utøvende makten etter at sijddaforsamlingen hadde laget uskrevne lover og regler og tatt viktige beslutninger. Den dømmende makten var kollektivet og sosiale sanksjoner. Man hadde da blitt enige om felles aktiviteter som jakt, fangst, fiske, flytting, vedhogst, bosetting og grenseoppgang mot nabosijddaer. Alt til felles beste. Ble det magert et sted kunne man flytte til et annet sted, etter nøye rekognosering. Eller man kunne benytte to eller tre områder, for eksempel kunne kyr og geiter tas med til sommerseter eller til fjells. Man kunne slå høy i utmarka, sanke sennagress til fjells, og jakte og fiske i store fjellområder i tilknytning til sijddaen.
Sijddaer i dag forbindes ofte med reindriftssijddaer, siida på nordsamisk, og samebyar på svensk. Det er i disse reindriftssijddaene vi i dag finner denne tradisjonelle samiske måten å organisere seg på, nemlig på sijddavis, en klar kollektiv samfunnsform. Etterhvert ble samene mer og mer bofaste, ved kysten levde de som fiskerbønder, og begynte å bygge hus. Men tankegangen, verdiene og organiseringsformen har ikke forsvunnet, den ble lenge holdt i live i vanlige bygder, og lever fremdeles i mange bygder der det finnes samer (og bygdefolk). Folkemøte er en overlevd form, og det samme er lokalutvalg.
Læstadianismen oppsto først blant samer, kvener og tornedalinger forøvrig i Nord-Sverige på 1840-tallet og spredte seg lynraskt fra sijdda til sijdda, hovedsaklig gjennom reindriftssamer som flyttet mellom vinterbeitene i Sverige/Finland og sommerbeitene ved norskekysten. Slik kom denne kristendomsformen veldig raskt til Norge, etter at den oppsto i Sverige. Det eiendommelige er at organiseringsformen i læstadianske forsamlinger er nesten identisk med sijddamodellen, og det er vel ikke rart da det var samer som dominerte bevegelsen de første 40/50- årene. Byabøn ble til søndagssamling, og gjestfrihet var en dyd. Samme er begrepet de eldste. Rádebiedna, rådslagnings-samling eller årsmøte er egentlig et sijddaforsamlingsmøte, og hele bygda deltok gjerne i samlingsaktivitetene selv om ikke alle var personlige kristne. Det var fordi sijddaånden rådde, og denne samarbeidsformen preger alle forsamlinger, overalt.
Hvordan fungerte så dette i praksis? Sijdda er en utpreget kollektiv, nokså likestilt samfunnsmodell, og modellen er utbredt verden over blant urfolk, stammefolk, nomader og andre kollektivistiske samfunn, dvs. i store deler av verden. I motsetning til vestlige samfunn som er preget av gresk tenking med bystater, demokrati, flertall/mindretallvalg, patriarkat, og lovgivende, utøvende og dømmende makt. Alt disse elementene finnes i sijddamodellen men på en annen måte, og i mye mindre målestokk. Sijddafilosofien er også utpreget fredelig og ikke-voldelig og lenge fantes det ikke ord for krig blant samene. Samene drev ikke med krigføring og erobring og man forhandlet alltid innad og utad til man ble enige. De samiske språkene har ofte mange indirekte og høflige vendinger og det var en som sa at samisk burde være diplomatspråket i verden!
Ved viktige avgjørelser trådte sijddaforsamlingen sammen, dvs. forsamlingen av de eldste. Den eldste, mannen/iset i sijddaen innkalte, og fra hver familie kom den eldste i hver familie. Sikkert ikke kjernefamilier dengang men heller storfamilie i flere generasjoner. De drøftet til de ble enige, ved hjelp av konsensus (allmen enighet) og ikke ved flertallsavgjørelser. De som måtte tilpasse seg godtok lojalt den felles oppfatningen inntil noe annet ble bestemt. Dette var nok helt nødvendig for å overleve. Om en enkeltfamilie eller enkeltperson fisket opp all fisken eller skjøt all viltet ville nok alle sulte eller dø. Derfor fulgte det sanksjoner mot den som prøvde seg. Det kunne være sosiale sanksjoner, degradering eller usynliggjøring, som var det aller verste. I tillegg lærte man at fisket man all auårn opp kom háhkamádda og tok deg, altså auårsmodern fra dypet. Dvs. at naturen straffet deg, og man tilla naturen spesielle krefter.
I reindriftsijddaer fulgte man reinens flyttinger mellom innland- og kyst, eller mellom skogs- og fjellområder. Var man vinteren i Sverige flyttet man til kysten om sommeren. Egentlig brydde man seg ikke om riksgrensene, for de samiske områdene var i praksis grenseløse. Familiene bodde da gjerne hos slektninger ved kysten eller hos verdde-familier der man byttet naturalia, tjenester - og helt sikkert ekteskapspartnere! Reindriftssamene byttet alt av reinprodukter, skinn, sener, horn, kjøtt, vilt, fugl, reinmelkost, duollje/skinn mot fiske- og saueprodukter, som ull, kumelk- og geiteost, saueskinn, votter, poteter, klær, og tran! Man drev med utpreget naturalhusholdning og i tillegg handlet på ulike markeder og kjøpsteder det man ikke kunne lage eller få tak i lokalt.
I en sijdda samarbeidet man hele tiden, og iset og iemet fordelte gjerne arbeidsoppgavene og var nok den utøvende makten etter at sijddaforsamlingen hadde laget uskrevne lover og regler og tatt viktige beslutninger. Den dømmende makten var kollektivet og sosiale sanksjoner. Man hadde da blitt enige om felles aktiviteter som jakt, fangst, fiske, flytting, vedhogst, bosetting og grenseoppgang mot nabosijddaer. Alt til felles beste. Ble det magert et sted kunne man flytte til et annet sted, etter nøye rekognosering. Eller man kunne benytte to eller tre områder, for eksempel kunne kyr og geiter tas med til sommerseter eller til fjells. Man kunne slå høy i utmarka, sanke sennagress til fjells, og jakte og fiske i store fjellområder i tilknytning til sijddaen.
søndag 20. oktober 2013
Demens, sorg og mammasavn
Jeg og mine søsken har en mamma søm døde av Alzheimers i 2012, etter 8 års sykdom. Pappa mista sin kone, noen mista en søster, noen en tante, nabo, venn. Kanskje var det likevel tapet av en áhkko/bestemor som var det verste. Vi søsken var voksne, mange med egne barn, men likevel var det trist, vemodig og sørgelig. Mamma døde sakte, sakte, jeg husker jeg gråt nesten ikke den dagen da jeg fikk høre det. Jeg sa bare stille og rolig til sønn min på 12 at nu har áhkko flytta hjem til Gud, og der har ho det fint. Og der får hun treffe sine kjære, og aller mest Gunnar, bror min, og Erlend, mitt kjære onkelbarn. I båreandakten fortalte jeg at de to møter sin mamma og áhkko, og sier, velkommen, vi har venta på dæ, vi har vært her en stund. Kom, vi er kjent her, nu skal vi vise dæ rundt!
Æ savne mamma inderlig. Æ savne at ho møter oss heime, maten ho laga, latteren, all kjærligheten ho viste ved å gjøre ting for oss ongan. Sy gáppte (kofta), lage mat og sende gáhkko (klappakaka) i posten der vi bodde, med en liten lapp i til de minste, "mitt elskede barn", æ savne all skravlinga, og alle de gangene ho sang. Æ savna all latteren heime hos oss, samlingstid og gjesta, fjellturan, og de vakre somrene i Ålloluokta. Og den dyrebare tida da Erlend bodde i Musken lamme far sin hos áhkko og áddjá. Og æ savne Erlend, den gode gutten vårres. Og Gunnar som berre var snill.
Mamma gråt når vi kom og når vi gikk, og ho kjente oss i familien igjen. Jeg kommer aldri til å glemme spaserturene i gangene på sykehjemmet, der vi gikk med henne etter tur. Det beste var å holde ho i begge hendene og gå bakover. Etter noen ustødige skritt så ho opp på meg og smilte! Det smilet var den beste gaven jeg kunne få, og sa mye mer enn tusen ord. Så mange minner, så mye vemod, så mye følelser. Jeg sa takk, mamma for alt, æ e glad i dæ, æ savna dæ. Og så spurte ho etter pappa. Kor e Mikal? Noen ganger var det ikke pappa ho mente, men andre. Så lista vi opp navn etter navn, helt til ho sa ja. Som oftest var det barn og barnebarn, og spesielt Erlend etter at han døde i 2008.
Det går ikke an å beskrive den uendelige sorgen som jeg og vår familie har måtte gjennomgå. Først Svierik-áhkko (mormor) som døde i 1989. Så Gunnar som tok livet av seg i 1989, deretter Iebbámoahtá (tante Ebba) som døde kort tid etter. Så fikk mamma Alzheimers i 2004. Og så det verste sjokket, Erlend døde i 2008 bare 20 år gammel. Så døde mamma i fjor, i 2012. Alt dette i tillegg til de andre prøvelsene vi har blitt utsatt for, noe jeg ikke er tenkt å snakke om nå, men kanskje senere.
Det ble rett og slett for mye. Jeg kjenner på en dyp, dyp sorg over alle de døde, alle tap, og all forfølgelse. Og jeg kjenner også på de andre følelsene som kommer og går, ensomhet, savn, bitterhet, avmakt, hjemløshet og utmattethet. Sykdommer, flytting, dårlig økonomi, lengsel og leting etter et hjem og en plass der kropp og sjel kan hvile. Jeg snakker for meg selv, selvfølgelig, men vet at det kan gjelde de andre og. Noen ganger kommer bare tårene. Og jeg vet hvorfor. Det er ikke bare en spesiell ting. Det er selve sjelen som gråter. Da får tårene renne fritt, og de skal man ikke stanse.
Det er ikke så mye terapi som skal til for å trøste. Det jeg setter aller mest pris på og som heler er kjærligheten, et vennskap, et blikk, et kort besøk, et vennlig ord, og om noen sier, æ ser dæ og din smerte. Æ tenke på dæ, og du e min gode venn. Det skal ikke så mye til. Vennskapet mellom oss søsken betyr utrolig mye, selv om alle ikke ses like ofte, og vi ikke alltid klarer å prate om tap, sorg og smerte. Vi hjelper hverandre, og snikksnakker mest om praktisk/økonomiske ting i hverdagen, og organiserer fjelltur sånn at pappa kjem sæ til fjells, og får litt besøk i det avfolkede Musken. Det er den lille gesten, middagsinvitasjonen, en hjelpende hånd, en kort melding eller telefon. Det er alle hverdagene som er livet, der vi kjenner vi har hverandre en plass og at alt er roligere.
Jeg er bare 55, men føler meg som 75 til sinns. Altfor mye erfaring på alt for kort tid. Jeg tar livet med ro, for det må jeg pga kronisk utmattelse. Jeg har god til til å kjenne på alle følelser og tanker, og jeg har fått en slags indre fred med meg selv, fått en viss porsjon livsvisdom, masse erfaring, bøttevis med kunnskap jeg ikke aner skal brukes til. Og en vakker, klok og trofast kone, to bonusdøtre og fra før av har jeg en herlig tenåringsgutt! Jeg sørger, men jeg er rik!
Æ savne mamma inderlig. Æ savne at ho møter oss heime, maten ho laga, latteren, all kjærligheten ho viste ved å gjøre ting for oss ongan. Sy gáppte (kofta), lage mat og sende gáhkko (klappakaka) i posten der vi bodde, med en liten lapp i til de minste, "mitt elskede barn", æ savne all skravlinga, og alle de gangene ho sang. Æ savna all latteren heime hos oss, samlingstid og gjesta, fjellturan, og de vakre somrene i Ålloluokta. Og den dyrebare tida da Erlend bodde i Musken lamme far sin hos áhkko og áddjá. Og æ savne Erlend, den gode gutten vårres. Og Gunnar som berre var snill.
Mamma gråt når vi kom og når vi gikk, og ho kjente oss i familien igjen. Jeg kommer aldri til å glemme spaserturene i gangene på sykehjemmet, der vi gikk med henne etter tur. Det beste var å holde ho i begge hendene og gå bakover. Etter noen ustødige skritt så ho opp på meg og smilte! Det smilet var den beste gaven jeg kunne få, og sa mye mer enn tusen ord. Så mange minner, så mye vemod, så mye følelser. Jeg sa takk, mamma for alt, æ e glad i dæ, æ savna dæ. Og så spurte ho etter pappa. Kor e Mikal? Noen ganger var det ikke pappa ho mente, men andre. Så lista vi opp navn etter navn, helt til ho sa ja. Som oftest var det barn og barnebarn, og spesielt Erlend etter at han døde i 2008.
Det går ikke an å beskrive den uendelige sorgen som jeg og vår familie har måtte gjennomgå. Først Svierik-áhkko (mormor) som døde i 1989. Så Gunnar som tok livet av seg i 1989, deretter Iebbámoahtá (tante Ebba) som døde kort tid etter. Så fikk mamma Alzheimers i 2004. Og så det verste sjokket, Erlend døde i 2008 bare 20 år gammel. Så døde mamma i fjor, i 2012. Alt dette i tillegg til de andre prøvelsene vi har blitt utsatt for, noe jeg ikke er tenkt å snakke om nå, men kanskje senere.
Det ble rett og slett for mye. Jeg kjenner på en dyp, dyp sorg over alle de døde, alle tap, og all forfølgelse. Og jeg kjenner også på de andre følelsene som kommer og går, ensomhet, savn, bitterhet, avmakt, hjemløshet og utmattethet. Sykdommer, flytting, dårlig økonomi, lengsel og leting etter et hjem og en plass der kropp og sjel kan hvile. Jeg snakker for meg selv, selvfølgelig, men vet at det kan gjelde de andre og. Noen ganger kommer bare tårene. Og jeg vet hvorfor. Det er ikke bare en spesiell ting. Det er selve sjelen som gråter. Da får tårene renne fritt, og de skal man ikke stanse.
Det er ikke så mye terapi som skal til for å trøste. Det jeg setter aller mest pris på og som heler er kjærligheten, et vennskap, et blikk, et kort besøk, et vennlig ord, og om noen sier, æ ser dæ og din smerte. Æ tenke på dæ, og du e min gode venn. Det skal ikke så mye til. Vennskapet mellom oss søsken betyr utrolig mye, selv om alle ikke ses like ofte, og vi ikke alltid klarer å prate om tap, sorg og smerte. Vi hjelper hverandre, og snikksnakker mest om praktisk/økonomiske ting i hverdagen, og organiserer fjelltur sånn at pappa kjem sæ til fjells, og får litt besøk i det avfolkede Musken. Det er den lille gesten, middagsinvitasjonen, en hjelpende hånd, en kort melding eller telefon. Det er alle hverdagene som er livet, der vi kjenner vi har hverandre en plass og at alt er roligere.
Jeg er bare 55, men føler meg som 75 til sinns. Altfor mye erfaring på alt for kort tid. Jeg tar livet med ro, for det må jeg pga kronisk utmattelse. Jeg har god til til å kjenne på alle følelser og tanker, og jeg har fått en slags indre fred med meg selv, fått en viss porsjon livsvisdom, masse erfaring, bøttevis med kunnskap jeg ikke aner skal brukes til. Og en vakker, klok og trofast kone, to bonusdøtre og fra før av har jeg en herlig tenåringsgutt! Jeg sørger, men jeg er rik!
torsdag 10. oktober 2013
Kjære min tenåring!
Femten, seksten år, og allerede på videregående. Det har gått fort, og det kjennes som om barndommens uskyld er over og en ny tidsepoke har begynt for deg. Du har startet på løsrivelsen fra oss foreldre, samtidig som du trenger oss som en trygg base. Jeg er glad for alt du ikke vet om livet, lykken og tårer. Og alle de gangene ditt hjerte kommer til å briste eller knuses. Men jeg håper, tror og vet at du også vil møte mye positivt i ditt liv, alle møtene med venner og andre mennesker, og all farting og utprøving. Du skal sannelig gjennom mye, du og alle tenåringer.
Tenårene, kanskje den mest dramatiske og omskiftelige tida i livet. Rektor på Steinerskolen sa at alle ungdomsskoleelever burde ha et skilt på seg der det sto: Under ombygging! Idag skriver jeg om refleksjoner rundt det å ha et barn som er tenåring. Mye kan sies i en privat og personlig blogg, men de innerste hemmeligheter og en rekke andre personlige ting skal aldri røpes, det skjønner alle. Derfor formes dette blogginnlegget mer generelt om tanker og følelser om det å ha et barn i tenårene. Jeg tror jeg skriver omtrent som enhver far og mor ville skrevet, tenkt eller følt om sitt kjære barn, som gradvis blir mer og mer ungdom.
Kjærligheten til et barn rommer alle slags følelser og tanker. Overfor en tenåring blandes blant annet disse følelsene og tankene. Takknemlighet, minner, ømhet, selvransakelse, selvkritikk, bekymringer, erfaring, håp, tro og ønsker. Kjærligheten til barna er den aller sterkeste kraft mellom mennesker på jord. Foreldre kan dø for sitt kjære barn om nødvendig, og om vi får valget mellom å flytte en periode for å hjelpe et barn som har det vanskelig, og det å bli hos en partner, vil nok de fleste av oss prioritert barnet. Vi klarer ikke å bekymre oss for barnet uten å gjøre absolutt alt som er mulig for at vår sønn eller datter skal få det bedre. Vi ønsker at være barn skal være lykkelige, at de skal lykkes med det de gjør, og at de selv engang finner kjærligheten med noen som er snille og trofaste mot dem, og at de er og kan være gode mennesker. Og at de får oppfylt sine drømmer.
Når man ser tilbake på alle disse årene som har gått, er det egentlig bare ett, stort spørsmål som står tilbake. Har jeg gitt mitt barn nok kjærlighet og tid, og vil det være nok til å bli selvstendig, frisk og lykkelig? Har jeg og den andre forelderen skadet vårt barn på noe vis, og har det fått en tilknytningsforstyrrelse? Dvs at en av foreldrene var for mye og lenge borte i unge, sårbare år, for eksempel de første tre årene, eller vært for lite sensitive og kjærlige? Har det vært balanse mellom kjærlighet og grensesetting? Er barnet vårt rustet til å møte en urettferdig og brutal verden, har vi vært overbeskyttende eller vært for naive i forhold til andre mennesker. Og den aller verste tanken kommer av og til, har mitt barn opplevd et seksuelt overgrep, blitt langvarig mobbet, har det en psykisk lidelse, eller bærer han eller hun på et usynlig traume resten av livet? Er hun eller han homofil eller lesbisk og hvordan takler barnet, og en selv, på akkurat det. Vil det bli mobbet eller stigmatisert for det, og hvordan kan vi foreldre være en best mulig støtte om det er tilfelle. For oss som er kristne kommer tilleggsspørsmålet, har vi gitt dem nok kristelig lærdom og ballast, er det gjort med kjærlighet og ikke med skremsler og trusler, har vi vært for strenge og urettferdige, og vil barna fortsatt være kristne som ungdom og voksen.
Det kommer som du ser en dyp selvransakelse etter at barna blir større, og nu når vi gradvis skal utvide grensene og gradvis skal la de unge leve mer og mer alene, eller sammen med venner, medelever, på ferieturer, på byen selv om det er dag, i gata når de sykler eller går turer. Vi ransaker oss selv bakover i tid, driver selvkritikk, og bekymrer oss fremover i tid. Her er noen av disse bekymringene.
Vil barnet mitt bli utsatt for noe fælt og skadelig, overgrep, psykopati, tung kjærlighetssorg, svik, spilleavhengighet, rusavhengighet eller havne i svært uheldige miljø som hjernevasker han eller hun. Vil barnet mitt bli påkjørt eller utsatt for annen ulykke, eller få en uhelbredelig sykdom eller bli sterkt funksjonshemmet. Vil mitt kjære barn elske seg selv, ha god selvfølelse og være et godt menneske?Og kanskje det aller verste, vil mitt barn miste livslysten og ta sitt eget liv? Eller bli drept av andre? Vil noen kidnappe mitt barn på en utenlandstur eller får hun eller han aids, kreft, ME, eller en annen forferdelig eller dødelig sykdom. Og slik kunne jeg fortsatt i det uendelige, det finnes ikke grenser for hvor mye bekymringer man kan ha som forelder. Slike tanker må bare komme, men de kan ikke lamme oss.
Samtidig må vi kunne ha tro på våre kjære unge og alt det de skal møte. Vi må stole på at vi har gitt dem det de trenger for å klare seg i livet. Vi må tro på at vi har gitt dem nok kjærlighet og ballast til å være glad i seg selv, og at de kan bli glade i andre. Og er vi usikker på om vi har det kan vi jo spørre dem direkte når det passer. Vi kan be om tilgivelse for det gale vi har gjort, og om vi har forsømt dem på noe vis. Og vi må signalisere at de kan komme til oss med absolutt alt i livet, og at vi blir ikke mindre glade i barna om de opplever noe dårlig og forteller det. Og vi skal ikke gi barna ansvar for å gjøre oss voksne lykkelige, de skal ikke bli noe flott for vår skyld og for vår æres eller status's skyld. De må følge sitt hjerte og gjøre det de vil. Og vi må tro at Gud bevarer våre unge for all fremtid og gir dem kraft og styrke til å bære alle livets motganger.
Til lykke med livet, alle barn og unge. Dere er det aller kjæreste vi har. Vi foreldre tenker på dere absolutt hver dag, ja mange ganger om dagen. Vi kan til og med kjenne og føle på hvordan dere har det. Vi er forbundet med kjærlighet for evig tid, og dere er vårt eget kjøtt og blod. Vi ønsker dere det aller beste i livet. Og håper at alt dere har fått av oss skal være nok til å møte alle livets med og motganger. Husk at vi er til for dere, hele tida og hele livet. Ingenting er for hemmelig eller for skamfullt til for at vi ikke tåler å høre det. Den første tida har vi nok betydd mest, men heretter vil andre få større og større betydning i deres liv. Andre unge, medelever, lærere, venner, kjærester, og litt senere, arbeidsgivere, kolleger, og forhåpentligvis en snill og kjærlighetsfull kjæreste. (som vi foreldre skal godkjenne :-))
Til sist håper jeg og alle foreldre at vi lever til dere er minst tretti/førti år, fordi det er traumatisk om dere mister en eller begge foreldre når man er for ung. Jeg gjentar det aller viktigste og høyeste budskap og kjærlighetserklæring som jeg og alle foreldre kjenner på i mitt og vårt hjerte: Jeg elsker deg, mitt kjære barn!
Tenårene, kanskje den mest dramatiske og omskiftelige tida i livet. Rektor på Steinerskolen sa at alle ungdomsskoleelever burde ha et skilt på seg der det sto: Under ombygging! Idag skriver jeg om refleksjoner rundt det å ha et barn som er tenåring. Mye kan sies i en privat og personlig blogg, men de innerste hemmeligheter og en rekke andre personlige ting skal aldri røpes, det skjønner alle. Derfor formes dette blogginnlegget mer generelt om tanker og følelser om det å ha et barn i tenårene. Jeg tror jeg skriver omtrent som enhver far og mor ville skrevet, tenkt eller følt om sitt kjære barn, som gradvis blir mer og mer ungdom.
Kjærligheten til et barn rommer alle slags følelser og tanker. Overfor en tenåring blandes blant annet disse følelsene og tankene. Takknemlighet, minner, ømhet, selvransakelse, selvkritikk, bekymringer, erfaring, håp, tro og ønsker. Kjærligheten til barna er den aller sterkeste kraft mellom mennesker på jord. Foreldre kan dø for sitt kjære barn om nødvendig, og om vi får valget mellom å flytte en periode for å hjelpe et barn som har det vanskelig, og det å bli hos en partner, vil nok de fleste av oss prioritert barnet. Vi klarer ikke å bekymre oss for barnet uten å gjøre absolutt alt som er mulig for at vår sønn eller datter skal få det bedre. Vi ønsker at være barn skal være lykkelige, at de skal lykkes med det de gjør, og at de selv engang finner kjærligheten med noen som er snille og trofaste mot dem, og at de er og kan være gode mennesker. Og at de får oppfylt sine drømmer.
Når man ser tilbake på alle disse årene som har gått, er det egentlig bare ett, stort spørsmål som står tilbake. Har jeg gitt mitt barn nok kjærlighet og tid, og vil det være nok til å bli selvstendig, frisk og lykkelig? Har jeg og den andre forelderen skadet vårt barn på noe vis, og har det fått en tilknytningsforstyrrelse? Dvs at en av foreldrene var for mye og lenge borte i unge, sårbare år, for eksempel de første tre årene, eller vært for lite sensitive og kjærlige? Har det vært balanse mellom kjærlighet og grensesetting? Er barnet vårt rustet til å møte en urettferdig og brutal verden, har vi vært overbeskyttende eller vært for naive i forhold til andre mennesker. Og den aller verste tanken kommer av og til, har mitt barn opplevd et seksuelt overgrep, blitt langvarig mobbet, har det en psykisk lidelse, eller bærer han eller hun på et usynlig traume resten av livet? Er hun eller han homofil eller lesbisk og hvordan takler barnet, og en selv, på akkurat det. Vil det bli mobbet eller stigmatisert for det, og hvordan kan vi foreldre være en best mulig støtte om det er tilfelle. For oss som er kristne kommer tilleggsspørsmålet, har vi gitt dem nok kristelig lærdom og ballast, er det gjort med kjærlighet og ikke med skremsler og trusler, har vi vært for strenge og urettferdige, og vil barna fortsatt være kristne som ungdom og voksen.
Det kommer som du ser en dyp selvransakelse etter at barna blir større, og nu når vi gradvis skal utvide grensene og gradvis skal la de unge leve mer og mer alene, eller sammen med venner, medelever, på ferieturer, på byen selv om det er dag, i gata når de sykler eller går turer. Vi ransaker oss selv bakover i tid, driver selvkritikk, og bekymrer oss fremover i tid. Her er noen av disse bekymringene.
Vil barnet mitt bli utsatt for noe fælt og skadelig, overgrep, psykopati, tung kjærlighetssorg, svik, spilleavhengighet, rusavhengighet eller havne i svært uheldige miljø som hjernevasker han eller hun. Vil barnet mitt bli påkjørt eller utsatt for annen ulykke, eller få en uhelbredelig sykdom eller bli sterkt funksjonshemmet. Vil mitt kjære barn elske seg selv, ha god selvfølelse og være et godt menneske?Og kanskje det aller verste, vil mitt barn miste livslysten og ta sitt eget liv? Eller bli drept av andre? Vil noen kidnappe mitt barn på en utenlandstur eller får hun eller han aids, kreft, ME, eller en annen forferdelig eller dødelig sykdom. Og slik kunne jeg fortsatt i det uendelige, det finnes ikke grenser for hvor mye bekymringer man kan ha som forelder. Slike tanker må bare komme, men de kan ikke lamme oss.
Samtidig må vi kunne ha tro på våre kjære unge og alt det de skal møte. Vi må stole på at vi har gitt dem det de trenger for å klare seg i livet. Vi må tro på at vi har gitt dem nok kjærlighet og ballast til å være glad i seg selv, og at de kan bli glade i andre. Og er vi usikker på om vi har det kan vi jo spørre dem direkte når det passer. Vi kan be om tilgivelse for det gale vi har gjort, og om vi har forsømt dem på noe vis. Og vi må signalisere at de kan komme til oss med absolutt alt i livet, og at vi blir ikke mindre glade i barna om de opplever noe dårlig og forteller det. Og vi skal ikke gi barna ansvar for å gjøre oss voksne lykkelige, de skal ikke bli noe flott for vår skyld og for vår æres eller status's skyld. De må følge sitt hjerte og gjøre det de vil. Og vi må tro at Gud bevarer våre unge for all fremtid og gir dem kraft og styrke til å bære alle livets motganger.
Til lykke med livet, alle barn og unge. Dere er det aller kjæreste vi har. Vi foreldre tenker på dere absolutt hver dag, ja mange ganger om dagen. Vi kan til og med kjenne og føle på hvordan dere har det. Vi er forbundet med kjærlighet for evig tid, og dere er vårt eget kjøtt og blod. Vi ønsker dere det aller beste i livet. Og håper at alt dere har fått av oss skal være nok til å møte alle livets med og motganger. Husk at vi er til for dere, hele tida og hele livet. Ingenting er for hemmelig eller for skamfullt til for at vi ikke tåler å høre det. Den første tida har vi nok betydd mest, men heretter vil andre få større og større betydning i deres liv. Andre unge, medelever, lærere, venner, kjærester, og litt senere, arbeidsgivere, kolleger, og forhåpentligvis en snill og kjærlighetsfull kjæreste. (som vi foreldre skal godkjenne :-))
Til sist håper jeg og alle foreldre at vi lever til dere er minst tretti/førti år, fordi det er traumatisk om dere mister en eller begge foreldre når man er for ung. Jeg gjentar det aller viktigste og høyeste budskap og kjærlighetserklæring som jeg og alle foreldre kjenner på i mitt og vårt hjerte: Jeg elsker deg, mitt kjære barn!
fredag 4. oktober 2013
Når energien bare forsvinner
Forestill deg at du bare har tre-fire timers energi hver dag til å gjøre noe. Og at skal du gjøre to eller flere ting samme dag må du planlegge inn pauser, og gå og legge deg innimellom! Møter du gamle kjente må du si jeg kan bare prate en og en halv time da må vi slutte for da blir jeg så sliten. Men vi kan prate litt i morgen og. Har du barn må du si nei til mange ting som krever mange timers deltakelse og fokusering, for nu er pappa så sliten. Og etter en lang dags feiring, som julaften, konfirmasjon, feriekjøring, storsamling og lignende må du ta perm i to-tre dager etterpå. Du klarer ikke å jobbe en hel dag, og for menn eksisterer det knapt 4-timers-dager. I praksis er du arbeidsufør og funksjonshemmet. Slik er det å bli utmattet, og varer dette mer enn 6 måneder kalles det kronisk utmattelse. For noen ME, som er en alvorlig lidelse.
Jeg har fått diagnosen kronisk utmattelsessyndrom etter en ukes utredning ved den nyopprettede ME-avdelinga ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen. Lidelsen har mange navn, som CFS, chronic fatigue syndrome, eller ME, altså Myalgisk Encefalopati eller post-viralt utmattelsessyndrom. De lærde strides både om diagnosen, årsakene og eventuelle virkningsfulle behandlingstilbud. Se lenkene under fra wikipedia og Facebook, sykdommen har mange navn, kriteriene er ulike, og det finnes ulike grader av lidelsen. De verst rammede må ligge hele tida og tåler verken lys eller lyd, og disse har fått lidelsen etter en influensalignende virussykdom, og har en "ren" ME-lidelse. Alle vi andre har en variant av den, og utmattelse er fellesnevneren.
Jeg fikk ikke diagnosen ME, jeg har "bare" kronisk utmattelsessyndrom. Jeg har ikke hatt den berømte virussykdommen, og har dermed ikke post-viralt utmattelsessyndrom, men må nøye meg meg med "kronisk utmattelsessyndrom". I samarbeid med fastlegen og andre, tidligere undersøkelser utelukkes andre lidelser som kan ha utmattelse som symptom, som psykiatrisk lidelse, depresjon, diabetes, kreft, hypotyreose og eventuelle andre lidelser. Når man ikke har noen andre kjente lidelser sitter man da igjen med utmattelsessyndrom i en eller annen form og i en eller annen grad. Man kan selvfølgelig ha flere andre lidelser som ikke omfatter utmattelse, samtidig som man har en utmattelseslidelse. Jeg er for eksempel HSP, Highly Sensitive Person, altså en høysensitiv person (google alt du ikke forstår helt). Om den er en følge av utmattelsen vet jeg ikke, det er en typisk høna og egget-debatt.
Jeg har vært 4 uker på Kurbadet på ELM-kurs, Energi, Læring, Mestring. Der lærte vi sammenhengen mellom energi og ulike belastninger. Det var godt å møte andre i samme situasjon, og de pårørende fikk en info/kortversjon av lidelsen pluss at de fikk snakket med hverandre. Jeg har lært meg å bli mer ærlig å si man er syk derfor kan man ikke gjøre det og det, og jeg sier konsekvent nei til det meste. Jeg trener meg sakte, sakte opp, og tester min grense, og prøver ikke å presse meg over den. 70% blir gradvis bedre men resten forblir syke og endog verre. En ny kreftmedisin helbredet kreft og ME for de som hadde det, ved Haukelandsykehuset. Men det tar år før det kommer i allmenn bruk. For noen hjelper LP, Lighting Process, men det som er felles for alle ME-syke og utmattede er å bli bevisst sine krefter, si nei til ting som utmatter en, energiøkonomisere, trene seg opp gradvis, og anerkjenne lidelsen og si det høyt til deg selv og andre.
Prater du med meg merker du knapt forskjell fra tidligere, jeg er som jeg har vært og ser helt frisk ut. Jeg er sånn høvelig normal, helt til energien ganske enkelt tar slutt. Da kjenner jeg på meg at nu er det tid for time-out, og må legge meg. De eneste gangene jeg ikke blir så sliten er når jeg går til fjells, eller har det kjempemorsomt og avslappende med venner, med sang, morsomme historier, god mat og masse latter. Eller når jeg har gutten min og vi ikke MÅ gjøre noe spesielt, bare være til og tulle, vase og herje og prate. Eller når jeg skriver om noe interessant, eller leser bøker. Da "glemmer" jeg å bli sliten, og det er herlig. Løsningen for meg kan da bli å være freelancer, skrive bøker og blogg, bare være med gode venner og le, eller bare gå på fjellet som Lars Monsen, men samtidig ha sønnen min med. Helst at jeg og sønn min går på fjellet med bare gode venner, ler hele tiden, og skriver eller leser bøker mens jeg tuller med gutten min.
Hvem kan være med på den turen?
For spesielt interesserte:
:http://no.wikipedia.org/wiki/Kronisk_utmattelsessyndrom
https://www.facebook.com/MEregisteret/notes
Jeg har fått diagnosen kronisk utmattelsessyndrom etter en ukes utredning ved den nyopprettede ME-avdelinga ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen. Lidelsen har mange navn, som CFS, chronic fatigue syndrome, eller ME, altså Myalgisk Encefalopati eller post-viralt utmattelsessyndrom. De lærde strides både om diagnosen, årsakene og eventuelle virkningsfulle behandlingstilbud. Se lenkene under fra wikipedia og Facebook, sykdommen har mange navn, kriteriene er ulike, og det finnes ulike grader av lidelsen. De verst rammede må ligge hele tida og tåler verken lys eller lyd, og disse har fått lidelsen etter en influensalignende virussykdom, og har en "ren" ME-lidelse. Alle vi andre har en variant av den, og utmattelse er fellesnevneren.
Jeg fikk ikke diagnosen ME, jeg har "bare" kronisk utmattelsessyndrom. Jeg har ikke hatt den berømte virussykdommen, og har dermed ikke post-viralt utmattelsessyndrom, men må nøye meg meg med "kronisk utmattelsessyndrom". I samarbeid med fastlegen og andre, tidligere undersøkelser utelukkes andre lidelser som kan ha utmattelse som symptom, som psykiatrisk lidelse, depresjon, diabetes, kreft, hypotyreose og eventuelle andre lidelser. Når man ikke har noen andre kjente lidelser sitter man da igjen med utmattelsessyndrom i en eller annen form og i en eller annen grad. Man kan selvfølgelig ha flere andre lidelser som ikke omfatter utmattelse, samtidig som man har en utmattelseslidelse. Jeg er for eksempel HSP, Highly Sensitive Person, altså en høysensitiv person (google alt du ikke forstår helt). Om den er en følge av utmattelsen vet jeg ikke, det er en typisk høna og egget-debatt.
Jeg har vært 4 uker på Kurbadet på ELM-kurs, Energi, Læring, Mestring. Der lærte vi sammenhengen mellom energi og ulike belastninger. Det var godt å møte andre i samme situasjon, og de pårørende fikk en info/kortversjon av lidelsen pluss at de fikk snakket med hverandre. Jeg har lært meg å bli mer ærlig å si man er syk derfor kan man ikke gjøre det og det, og jeg sier konsekvent nei til det meste. Jeg trener meg sakte, sakte opp, og tester min grense, og prøver ikke å presse meg over den. 70% blir gradvis bedre men resten forblir syke og endog verre. En ny kreftmedisin helbredet kreft og ME for de som hadde det, ved Haukelandsykehuset. Men det tar år før det kommer i allmenn bruk. For noen hjelper LP, Lighting Process, men det som er felles for alle ME-syke og utmattede er å bli bevisst sine krefter, si nei til ting som utmatter en, energiøkonomisere, trene seg opp gradvis, og anerkjenne lidelsen og si det høyt til deg selv og andre.
Prater du med meg merker du knapt forskjell fra tidligere, jeg er som jeg har vært og ser helt frisk ut. Jeg er sånn høvelig normal, helt til energien ganske enkelt tar slutt. Da kjenner jeg på meg at nu er det tid for time-out, og må legge meg. De eneste gangene jeg ikke blir så sliten er når jeg går til fjells, eller har det kjempemorsomt og avslappende med venner, med sang, morsomme historier, god mat og masse latter. Eller når jeg har gutten min og vi ikke MÅ gjøre noe spesielt, bare være til og tulle, vase og herje og prate. Eller når jeg skriver om noe interessant, eller leser bøker. Da "glemmer" jeg å bli sliten, og det er herlig. Løsningen for meg kan da bli å være freelancer, skrive bøker og blogg, bare være med gode venner og le, eller bare gå på fjellet som Lars Monsen, men samtidig ha sønnen min med. Helst at jeg og sønn min går på fjellet med bare gode venner, ler hele tiden, og skriver eller leser bøker mens jeg tuller med gutten min.
Hvem kan være med på den turen?
For spesielt interesserte:
:http://no.wikipedia.org/wiki/Kronisk_utmattelsessyndrom
https://www.facebook.com/MEregisteret/notes
torsdag 26. september 2013
Hyllest til kvinnen
Halvparten av jordens befolkning er kvinner, og takk og pris for det! Hadde det bare vært menn ville vi dødd ut som art. Eller de/vi ville drept hverandre etterhvert, og det ville bli kjedelig ganske snart. Gud skapte to kjønn av nesten alle arter, kanskje mest for å reprodusere oss fordi intet levende vesen lever evig. I tillegg la han en sjel inn i mennesket som andre levende vesener ikke har. Mennesker har da kropp, hjerte, sjel og ånd. Vi har i tillegg en skarp hjerne, og evne til å samarbeide med andre, vi kan få en visjon, etablere nettverk og utøve makt, kontrollere hverandre, lage samfunn, lover og lage systemer som holder mektige krefter i sjakk. Nok om det. Poenget er at her er vi, vi mennesker, vi er født og må gjøre det beste utav det.
Gud må ha hatt en god dag da han designet kvinnen. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er mann og tiltrekkes av henne på en helt naturlig måte. Det er fordi jeg beundrer kvinnen på alle måter, og klarer ikke å forestille meg hvordan jorda og samfunnet ville vært uten dem. Menn er enkle vesener, og lett å tilfredsstille. Mat, kos, en dame, og noe å konkurrere om, ja så vips er alt perfekt. En dame derimot trenger langt, langt mer for å bli og forbli lykkelig. En dame lager et hjem, et rede, der alt må stemme, og der det er et hjem selv uten en mann. Et manneløst samfunn med kvinner og barn er også et velfungerende samfunn, noe boka Fiskerbønder og andre kvinnfolk viser. Et kvinneløst samfunn kan derimot bli et maskulint, tøft, voldelig, konkurrerende arbeidsfellesskap, eller en gjeng desillusjonerte, rusmisbrukende, oppgitte menn som tror de er Guds gave til kvinnen. Vi menn kan fristes til å tro at vi er selve samfunnet, og så trenger vi damer, hus, mat, systemer, territorier, hierarki, familie og barn. Og noe å kjempe om, og lage hierarkiske statussystemer som alle må følge. I et typisk, patriarkalsk mannssamfunn er det lite plass til myke verdier, annerledeshet, refleksjon, filosofi, homofili, vurderinger og undringer. Det er beinhardt arbeid, klare svar, etablert hierarki, og sanksjoner om du ikke følger boka. Det tipper liksom over, og mye av det fine forsvinner i testeostorontåka.
Her er det jeg beundrer ved Kvinnen. Min kjære kone inkludert, såklart! Alle kvinner er vakre, hver på sin måte. Og det finnes en mann for hver av disse flotte damene. Det finnes ikke noe mer tilfredsstillende for en mann å være sammen med en kvinne man elsker eller liker. Da mangler man ingenting, livet er komplett og man er lykkelig som mann. Man blir rett og slett hel. Og det er helt unødvendig å utbrodere samlivet. Jeg blir aldri ferdig med å beundre kvinnenes former, ynde, sjarm, og grasiøs fremferd. Og jo mindre hun vet det selv, dess mer naturlig og sjarmerende. Og det er fullt mulig å være tro mot sin kjære samtidig som man beundrer kvinner. Jeg beundrer også kvinners omsorgsevne og empati. Barna fryder seg i mammas nærvær, og ho er som regel en trygg base for de små, og deres nærmeste omsorgsperson. Har de en bestemor tilgjengelig og et bæssmorfang er livet og lykken komplett. Et himmerike på jord.
Damene tar som regel altfor mye ansvar for alt. Heimen, maten, husholdningsbudsjettet, klærne, innredning, besøk, slektskontakt, feriene, julekort, kakene, skolematen, lekser, lykken og at mannen blir lykkelig. Hun skal både være topp kone, datter, bestemor, mor, kollega, venn, terapeut, og ekspert på det meste. I tillegg skal hun være vakker, sexy, stilig, slank, frisk, utdannet, ha hobbyer, gå på trening, reise og være oppdatert på alt. Stiller heller ikke mannen og de andre tilstrekkelig opp, klager eller krever for mye kan hun bli utbrent, frustrert, ulykkelig og syk. Og det verste av alt er at hun kan skylde på seg selv, føle seg utilstrekkelig og føle at ingen kan hun be om hjelp hos. Rammer traumer og tragedier henne og familien kan det bli skikkelig stritt. Kvinnene får som oftest den største belastningene, eller de tar rett og slett det største ansvaret. Dessverre. Kvinner har oftest størst empati, best omsorgsevne, relasjonskompetanse og de tar mest ansvar for kommunikasjonen, kontakten, vennskapene, omsorgen, og tar sine følelser på alvor og kjenner bedre sitt følelsesliv. Blir en av barna rammet av en psykisk lidelse, kronisk sykdom, blir mobbet eller krenket alvorlig blir mor ofte også syk. Det vil si at det går mest ut over henne, hun bekymrer seg mest og tar størst ansvar, i tillegg til at det som regel er mor som pleier sitt plagede barn, og det er mor barna henvender seg til. Jeg ønsker ikke å generalisere om kjønnene, men det jeg ser og hører følger som regel et klart mønster.
Men når barna har det bra, når mannen gir mer en han forventer, når han er oppmerksom, snill og tar et tak hjemme. Når han elsker sin kvinne ubetinget og er en god far for barna. Når han gir uttrykk for beundring, trofasthet, begjær og ønske om å yte sitt beste for nettopp for kvinnens lykke, da blomstrer kvinnen og blir lykkelig. Kan hun i tillegg ta en pause fra hverdagslivets mas og rutiner, kle seg attraktivt og få beundrende blikk fra andre, ha tre-fire nære venninner og frike litt ut og le seg skakk, er hun selv i himmerike. Når kolleger gir anerkjennelse for det hun gjør på jobben og venner setter pris på henne, blir livet optimalt.
Det er mye som skal stemme ser vi. Det sier jeg mest til meg selv. Vi menn tar som regel alt det kvinnen bidrar med som selvfølge, sløves, og glemmer å gi komplimenter og gi litt ekstra. Og er gnien med ord, blikk og andre ting, da trenger vi en vekker. Og det får vi stadig vekk, kanskje uten å forstå det. Om det er bare 1 ting som er negativt ved kvinnen og jeg tør å si det her, er det den negative kritikken som kommer snikende når man er lat, uoppmerksom, usjarmerende og uengasjert, den takler jeg og vi menn dårlig. Kritikken er sjelden konkret og saklig, men heller slik at vi ofte karakteriserer den som mas, misnøye, og usaklig kritikk. Men knekker vi koden, tolker budskapet riktig, ikke går i forsvar, ikke gjengjelder kritikken og går inn for å forstå, kan man virkelig avverge katastrofe, misnøye, vantrivsel og skilsmisse. Jeg er nygift og øver meg hver dag, og stryker annenhver gang. Men jeg prøver igjen, og opplever stadig litt fremgang. Det aller, aller enkleste er faktisk å begynne å rydde, ta oppvasken, holde kjeft, jobbe, hjelpe barna, ikke klage og kjøpe de nydeligste roser en gang i blant. Men mest av alt, gi uttrykk for at man er fornøyd og setter stor pris på alt det kvinnen gjør og hennes feminine bidrag her på jord!
Og ingen kan som kvinner prate om alt mulig, om alt det menneskelige, alt det fine, om det alternative, om relasjoner, om kjærlighet, helse, livsstil, oppdragelse, mat, strikking, ferier, humor, klær, moter, menn og sånn. Menn skal snakke sak, konkludere, få rett og løse problemer og lage hierarkier. Kvinner kan bare prate, lufte, drøfte, utveksle, lære, og lage flate strukturer og inkludere alle. De har et utrolig overblikk, er mektig kunnskapsrike, kompetente på det meste og kan gjøre mange ting samtidig. Kommer jeg i en slik venninnegjeng prøver jeg å tune meg inn på samtalen og oppleve all den summingen og all informasjonen, og jeg føler meg priviligert som kan inkluderes i et slik setting. Det gir meg masse.
Den aller, aller største gevinsten an mann kan oppleve er en kvinnes kjærlighet og hengivenhet. Det eksisterer ikke et mer vakkert syn, en større sjelelig opplevelse, og større lykkefølelse å ha en tilfreds kvinne i hus! Har hun tilfredse venninner i tillegg og forutsigbare livsbetingelser, få traumer og lite problemer lager kvinnen et lykkens himmerike på jord. For seg selv, for barna, for mannen, for kolleger, andre foreldre på skole og i barnehage, og for sine nære venninner. Det må vi menn, barn og ungdom forstå. Og sette pris på. Absolutt hver dag.
Gud må ha hatt en god dag da han designet kvinnen. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er mann og tiltrekkes av henne på en helt naturlig måte. Det er fordi jeg beundrer kvinnen på alle måter, og klarer ikke å forestille meg hvordan jorda og samfunnet ville vært uten dem. Menn er enkle vesener, og lett å tilfredsstille. Mat, kos, en dame, og noe å konkurrere om, ja så vips er alt perfekt. En dame derimot trenger langt, langt mer for å bli og forbli lykkelig. En dame lager et hjem, et rede, der alt må stemme, og der det er et hjem selv uten en mann. Et manneløst samfunn med kvinner og barn er også et velfungerende samfunn, noe boka Fiskerbønder og andre kvinnfolk viser. Et kvinneløst samfunn kan derimot bli et maskulint, tøft, voldelig, konkurrerende arbeidsfellesskap, eller en gjeng desillusjonerte, rusmisbrukende, oppgitte menn som tror de er Guds gave til kvinnen. Vi menn kan fristes til å tro at vi er selve samfunnet, og så trenger vi damer, hus, mat, systemer, territorier, hierarki, familie og barn. Og noe å kjempe om, og lage hierarkiske statussystemer som alle må følge. I et typisk, patriarkalsk mannssamfunn er det lite plass til myke verdier, annerledeshet, refleksjon, filosofi, homofili, vurderinger og undringer. Det er beinhardt arbeid, klare svar, etablert hierarki, og sanksjoner om du ikke følger boka. Det tipper liksom over, og mye av det fine forsvinner i testeostorontåka.
Her er det jeg beundrer ved Kvinnen. Min kjære kone inkludert, såklart! Alle kvinner er vakre, hver på sin måte. Og det finnes en mann for hver av disse flotte damene. Det finnes ikke noe mer tilfredsstillende for en mann å være sammen med en kvinne man elsker eller liker. Da mangler man ingenting, livet er komplett og man er lykkelig som mann. Man blir rett og slett hel. Og det er helt unødvendig å utbrodere samlivet. Jeg blir aldri ferdig med å beundre kvinnenes former, ynde, sjarm, og grasiøs fremferd. Og jo mindre hun vet det selv, dess mer naturlig og sjarmerende. Og det er fullt mulig å være tro mot sin kjære samtidig som man beundrer kvinner. Jeg beundrer også kvinners omsorgsevne og empati. Barna fryder seg i mammas nærvær, og ho er som regel en trygg base for de små, og deres nærmeste omsorgsperson. Har de en bestemor tilgjengelig og et bæssmorfang er livet og lykken komplett. Et himmerike på jord.
Damene tar som regel altfor mye ansvar for alt. Heimen, maten, husholdningsbudsjettet, klærne, innredning, besøk, slektskontakt, feriene, julekort, kakene, skolematen, lekser, lykken og at mannen blir lykkelig. Hun skal både være topp kone, datter, bestemor, mor, kollega, venn, terapeut, og ekspert på det meste. I tillegg skal hun være vakker, sexy, stilig, slank, frisk, utdannet, ha hobbyer, gå på trening, reise og være oppdatert på alt. Stiller heller ikke mannen og de andre tilstrekkelig opp, klager eller krever for mye kan hun bli utbrent, frustrert, ulykkelig og syk. Og det verste av alt er at hun kan skylde på seg selv, føle seg utilstrekkelig og føle at ingen kan hun be om hjelp hos. Rammer traumer og tragedier henne og familien kan det bli skikkelig stritt. Kvinnene får som oftest den største belastningene, eller de tar rett og slett det største ansvaret. Dessverre. Kvinner har oftest størst empati, best omsorgsevne, relasjonskompetanse og de tar mest ansvar for kommunikasjonen, kontakten, vennskapene, omsorgen, og tar sine følelser på alvor og kjenner bedre sitt følelsesliv. Blir en av barna rammet av en psykisk lidelse, kronisk sykdom, blir mobbet eller krenket alvorlig blir mor ofte også syk. Det vil si at det går mest ut over henne, hun bekymrer seg mest og tar størst ansvar, i tillegg til at det som regel er mor som pleier sitt plagede barn, og det er mor barna henvender seg til. Jeg ønsker ikke å generalisere om kjønnene, men det jeg ser og hører følger som regel et klart mønster.
Men når barna har det bra, når mannen gir mer en han forventer, når han er oppmerksom, snill og tar et tak hjemme. Når han elsker sin kvinne ubetinget og er en god far for barna. Når han gir uttrykk for beundring, trofasthet, begjær og ønske om å yte sitt beste for nettopp for kvinnens lykke, da blomstrer kvinnen og blir lykkelig. Kan hun i tillegg ta en pause fra hverdagslivets mas og rutiner, kle seg attraktivt og få beundrende blikk fra andre, ha tre-fire nære venninner og frike litt ut og le seg skakk, er hun selv i himmerike. Når kolleger gir anerkjennelse for det hun gjør på jobben og venner setter pris på henne, blir livet optimalt.
Det er mye som skal stemme ser vi. Det sier jeg mest til meg selv. Vi menn tar som regel alt det kvinnen bidrar med som selvfølge, sløves, og glemmer å gi komplimenter og gi litt ekstra. Og er gnien med ord, blikk og andre ting, da trenger vi en vekker. Og det får vi stadig vekk, kanskje uten å forstå det. Om det er bare 1 ting som er negativt ved kvinnen og jeg tør å si det her, er det den negative kritikken som kommer snikende når man er lat, uoppmerksom, usjarmerende og uengasjert, den takler jeg og vi menn dårlig. Kritikken er sjelden konkret og saklig, men heller slik at vi ofte karakteriserer den som mas, misnøye, og usaklig kritikk. Men knekker vi koden, tolker budskapet riktig, ikke går i forsvar, ikke gjengjelder kritikken og går inn for å forstå, kan man virkelig avverge katastrofe, misnøye, vantrivsel og skilsmisse. Jeg er nygift og øver meg hver dag, og stryker annenhver gang. Men jeg prøver igjen, og opplever stadig litt fremgang. Det aller, aller enkleste er faktisk å begynne å rydde, ta oppvasken, holde kjeft, jobbe, hjelpe barna, ikke klage og kjøpe de nydeligste roser en gang i blant. Men mest av alt, gi uttrykk for at man er fornøyd og setter stor pris på alt det kvinnen gjør og hennes feminine bidrag her på jord!
Og ingen kan som kvinner prate om alt mulig, om alt det menneskelige, alt det fine, om det alternative, om relasjoner, om kjærlighet, helse, livsstil, oppdragelse, mat, strikking, ferier, humor, klær, moter, menn og sånn. Menn skal snakke sak, konkludere, få rett og løse problemer og lage hierarkier. Kvinner kan bare prate, lufte, drøfte, utveksle, lære, og lage flate strukturer og inkludere alle. De har et utrolig overblikk, er mektig kunnskapsrike, kompetente på det meste og kan gjøre mange ting samtidig. Kommer jeg i en slik venninnegjeng prøver jeg å tune meg inn på samtalen og oppleve all den summingen og all informasjonen, og jeg føler meg priviligert som kan inkluderes i et slik setting. Det gir meg masse.
Den aller, aller største gevinsten an mann kan oppleve er en kvinnes kjærlighet og hengivenhet. Det eksisterer ikke et mer vakkert syn, en større sjelelig opplevelse, og større lykkefølelse å ha en tilfreds kvinne i hus! Har hun tilfredse venninner i tillegg og forutsigbare livsbetingelser, få traumer og lite problemer lager kvinnen et lykkens himmerike på jord. For seg selv, for barna, for mannen, for kolleger, andre foreldre på skole og i barnehage, og for sine nære venninner. Det må vi menn, barn og ungdom forstå. Og sette pris på. Absolutt hver dag.
torsdag 29. august 2013
Rus i alle former - lidelser som trenger behandling
Jeg drikker ikke alkohol pga at jeg er kristen. Men mange gjør det. En eller to enheter alkohol skader neppe noen, men du skal i alle fall ikke kjøre bil. Et lavt og sjeldent forbruk er ikke et problem for de aller fleste. Det er når man blir avhengig av det som skaper en lidelse, også for de nærmeste. Rus forbinder vi oftest med alkohol, og at folk blir fulle og gjør mye rart. Vurderingsevnen svekkes, folk er utro, folk kjenner ikke kulden og kan fryse ihjel, og de er ustødige og kan bli påkjørt, nedslått, sovne med røyken, sovne ved komfyren, steke noe og sovne av, og de kan ha ølsinne og bli kranglevoren. Og i enkelte tilfeller kan en bli voldelig, eller ikke komme seg på jobb dagen etter. En tredjedel av korttidsfraværet skyldes dette.
Det er mange former for rus, på engelsk addiction, i tillegg til alkohol er det tobakk, narkotika, tabletter, sterke medisiner, og annet. Alt dette kan skape abstinens og deretter avhengighet. I tillegg finnes det mange avhengighetslidelser. Spilleavhengighet, mat, trening, sex, sukker, brus, hvetemel og andre proteiner om du har intoleranse, arbeid, sosiale medier, hjelpevirksomhet, ekstremsport, og alt som kan gi et kick, en rus og en spesiell opplevelse. Man vil ha det igjen og igjen og livet blir både kjedelig og tomt om du ikke får det. På et eller annet tidspunkt begynner det å styre deg og du har fått en avhengighetslidelse.
Få liker å være svak og vi ønsker kontroll og bagatelliserer ofte problemer. Først tenker du dette må jeg slutte med, for jeg har jo kontrollen. Avhengigheten følger sin egen utvikling, og slutter du ikke kan den overta mer og mer. Mer tid og penger brukes, noe annet nedprioriteres, og de nærmeste kan merke symptomer og si noe til deg. Som du vifter vekk, og bagatelliserer. Det er så tabu og skambelagt at du begynner å lyve om hva du gjør, hva du har gjort og hva du bruker penger på. Du tenker at du er ikke som de og de, og slettes ikke som den fylliken og taperen. Jeg har jo jobb, familie, venner og status.
Misbruket kan øke, og stadig nytt misbruk føyes til. Empatien forsvinner, og du begynner kanskje å søke om nye kredittkort, låne penger av andre, og lyve når de skal få det tilbake. Friske penger går til å betale de første kreditorene inntil alt ramler sammen. Slutter du ikke nå kan det virkelig gå galt. Du kan bruke opp alle pengene på rus, miste partner og familie, selge felles eiendeler, lyve for deg selv å andre, drive svindel, skatteunndragelse, få hjem ting på krita som ikke betales, og slutte å åpne brev og regninger. Overdreven og langvarig rus i mengder ender dessverre som regel i døden. Det er mange som har mistet de nærmeste i tung rus og avhengighet.
Det er som en ond makt som har overtatt hans eller hennes liv og kontrollerer han eller ho totalt. Normal vurderingsevne og empati forsvinner og vedkommende er bare fokusert på å skaffe penger og ny rus. Og det verste synes jeg er at rusen kan ha startet med overgrep, voldtekt, psykisk terror, vold, tilknytnings-forstyrrelser, omsorgsvikt, foreldre i fengsel, traumer, skilsmisse, miste barn, opplevd krig og forfølgelse, og mange, mange andre ting. Folk ruser seg for å glemme, bedøve følelser, døyve smerter og som følge av ekstrem lav selvfølelse. Det er en tilleggsstraff for mange.
Og rømmer ikke familien kan de selv gjennomgå et helvete med den rammede. De pårørende kan gjøre alt, låne penger, glatte over, rydde opp i problemer, forklare/bortforklare, gi kjærlighet og omsorg, hente/bringe, trøste ved kriser og masse, masse andre ting. De blir med-avhengige, og kan utvikle andre lidelser. Som angst, depresjon, skam, skyld, og barna tør ikke å ta besøk hjem,og de kan leve i stor skam og frykt. Noen barn kan utvikle et snill-pike-syndrom og tro at deres kjærlighet og service skal redde ham.
Andre kan skrive om behandlingstilbud og veier ut av dette uføret. Det finnes behandlingstilbud verden over, og 12-trinnsprogrammet i Anonyme Alkoholikeres behandlingstilbud brukes jevnt over i behandlingen for mange typer avhengighets-lidelser. Løsningen begynner alltid med at rusmisbrukeren må erkjenne problemet og misbruket, og søke hjelp. I tillegg til behandlingen må de slutte totalt med rusen, for sjansen for tilbakefall er stor. En gang alkoholiker, alltid alkoholiker, men dog tørrlagt. En liten drink kan få deg ut i uføret igjen.
De som er rammet må også få hjelp til å se nærmere på om det er noe i livet som kan forklare hvorfor det startet. Kanskje andre typer behandling må til, og familien kan gjøre en innsats på det følelsesmessige planet og gi omsorg, men nu på en annen måte. Så følger en total avholdenhet. og forsoning med seg selv og andre. Kanskje kan man få tak på de underliggende problemene i avvenningsperioden og i tida etterpå.
Det er mange former for rus, på engelsk addiction, i tillegg til alkohol er det tobakk, narkotika, tabletter, sterke medisiner, og annet. Alt dette kan skape abstinens og deretter avhengighet. I tillegg finnes det mange avhengighetslidelser. Spilleavhengighet, mat, trening, sex, sukker, brus, hvetemel og andre proteiner om du har intoleranse, arbeid, sosiale medier, hjelpevirksomhet, ekstremsport, og alt som kan gi et kick, en rus og en spesiell opplevelse. Man vil ha det igjen og igjen og livet blir både kjedelig og tomt om du ikke får det. På et eller annet tidspunkt begynner det å styre deg og du har fått en avhengighetslidelse.
Få liker å være svak og vi ønsker kontroll og bagatelliserer ofte problemer. Først tenker du dette må jeg slutte med, for jeg har jo kontrollen. Avhengigheten følger sin egen utvikling, og slutter du ikke kan den overta mer og mer. Mer tid og penger brukes, noe annet nedprioriteres, og de nærmeste kan merke symptomer og si noe til deg. Som du vifter vekk, og bagatelliserer. Det er så tabu og skambelagt at du begynner å lyve om hva du gjør, hva du har gjort og hva du bruker penger på. Du tenker at du er ikke som de og de, og slettes ikke som den fylliken og taperen. Jeg har jo jobb, familie, venner og status.
Misbruket kan øke, og stadig nytt misbruk føyes til. Empatien forsvinner, og du begynner kanskje å søke om nye kredittkort, låne penger av andre, og lyve når de skal få det tilbake. Friske penger går til å betale de første kreditorene inntil alt ramler sammen. Slutter du ikke nå kan det virkelig gå galt. Du kan bruke opp alle pengene på rus, miste partner og familie, selge felles eiendeler, lyve for deg selv å andre, drive svindel, skatteunndragelse, få hjem ting på krita som ikke betales, og slutte å åpne brev og regninger. Overdreven og langvarig rus i mengder ender dessverre som regel i døden. Det er mange som har mistet de nærmeste i tung rus og avhengighet.
Det er som en ond makt som har overtatt hans eller hennes liv og kontrollerer han eller ho totalt. Normal vurderingsevne og empati forsvinner og vedkommende er bare fokusert på å skaffe penger og ny rus. Og det verste synes jeg er at rusen kan ha startet med overgrep, voldtekt, psykisk terror, vold, tilknytnings-forstyrrelser, omsorgsvikt, foreldre i fengsel, traumer, skilsmisse, miste barn, opplevd krig og forfølgelse, og mange, mange andre ting. Folk ruser seg for å glemme, bedøve følelser, døyve smerter og som følge av ekstrem lav selvfølelse. Det er en tilleggsstraff for mange.
Og rømmer ikke familien kan de selv gjennomgå et helvete med den rammede. De pårørende kan gjøre alt, låne penger, glatte over, rydde opp i problemer, forklare/bortforklare, gi kjærlighet og omsorg, hente/bringe, trøste ved kriser og masse, masse andre ting. De blir med-avhengige, og kan utvikle andre lidelser. Som angst, depresjon, skam, skyld, og barna tør ikke å ta besøk hjem,og de kan leve i stor skam og frykt. Noen barn kan utvikle et snill-pike-syndrom og tro at deres kjærlighet og service skal redde ham.
Andre kan skrive om behandlingstilbud og veier ut av dette uføret. Det finnes behandlingstilbud verden over, og 12-trinnsprogrammet i Anonyme Alkoholikeres behandlingstilbud brukes jevnt over i behandlingen for mange typer avhengighets-lidelser. Løsningen begynner alltid med at rusmisbrukeren må erkjenne problemet og misbruket, og søke hjelp. I tillegg til behandlingen må de slutte totalt med rusen, for sjansen for tilbakefall er stor. En gang alkoholiker, alltid alkoholiker, men dog tørrlagt. En liten drink kan få deg ut i uføret igjen.
De som er rammet må også få hjelp til å se nærmere på om det er noe i livet som kan forklare hvorfor det startet. Kanskje andre typer behandling må til, og familien kan gjøre en innsats på det følelsesmessige planet og gi omsorg, men nu på en annen måte. Så følger en total avholdenhet. og forsoning med seg selv og andre. Kanskje kan man få tak på de underliggende problemene i avvenningsperioden og i tida etterpå.
mandag 26. august 2013
Livets rytme, tida, uendelighet og sånn
Har du tenkt på alle livets rytmer, alle skifter, alle motsetninger og livets uendelighet. Rytmene viser seg i alle ting, vinter kommer etter sommer, natt etter dag, søvn etter våkenhet, barndom etter fødsel, alderdom etter ungdom, sol etter regn, hvile etter arbeid, heling etter sår, yin og yang, alt utfyller hverandre, avslapning etter arbeid, lys etter mørke, sorg etter latter. Det er evig, fast rytme som ingen kan stanse. Planetene surrer i sine faste baner, jorda går rundt seg selv, morgen følger etter natt, og lyset slutter aldri å fly ut i universet.
Uendeligheten eller evigheten kan man også se i mange ting. Det finnes ikke grense for tallene, du kan aldri slutte å telle, verken bakover eller framover. Vi kan ikke skjønne verken begynnelsen eller slutten på universet, uavhengig av hvordan du tror det ble skapt. Energi kan aldri gå tapt, det kan bare endre form. Var det energi ved Big Bang eller ved Skapelsen, måtte den være der fra før av. Og om den ikke kan gå tapt, ja da blir den der til evig tid. Med eller uten livet på jorda. Det finnes et stort univers som vi kan se en bitteliten del av med det blotte øyet når vi ser på himmelen. Og det finnes et mikrounivers under våre føtter, i jorda og i havet. I en teskje jord kan det være milliarder bakterier, små dyr og mikro-organismer, kanskje like mange enheter totalt i jorda som utenfor? Vi får aldri vite.
Om universet utvider seg hele tiden betyr det at det egentlig ikke er grense for den heller, og det går fort, med lysets hastighet. Ingen kjenner antallet stjerner, planeter, galakser eller dimensjoner, og hvor eksisterer tida? Er den begrenset til deler av universet for at det fysiske skal gå rundt, og så eksisterer den ikke ellers? Er tida lineær eller går den i sirkel og kommer tilbake. Hvordan kan man forklare at man kan sense ting fra fortiden og få varsler for fremtiden? Hvordan kan man oppleve at tida går både sakte og fort? Sakte når man er ung og kjeder seg og fort når man gjør noe morsomt og når man blir eldre. Og at den står stille når man er i flytsonen, man rett og slett glemmer tida. Særlig barna, når de får plikter og når de skal legge seg.
Vi forholder oss til tida og evigheten, bevisst eller ubevisst, aksepterer eller fornekter, avhengig av ditt eget hovedperspektiv på menneskets, livets, universets, tidens og eventuelt guddommens eksistens. Kanskje halvparten av jordas befolkning bare lever og har laget seg en mening i livet, eller aller mest bare kjemper for det daglige brød og for sin familie. Men en ganske stor del er mer eller mindre involvert i religion. Religiøse mennesker tror i hovedsak på et evig liv for sjelen etter en fysisk død, med ulike utganger, eller at du må leve mange liv på jorden, såkalt reinkarnasjon, men at det til slutt ender i Nirvana. Og så finnes det ulike kriterier for hvordan du skal oppnå lykke i det hinsidige, alt etter tro og hovedreligion. Og noen tror ikke på noe evig liv i det hele tatt, at når man dør er det ganske enkelt slutt. Det er jo også en måte å forholde seg til tida og evigheten på. I tillegg finnes det uttallige åndelige retninger som ikke involverer en guddom, men andre ting. Disse bevegelsene vokser hurtig. Voksne mennesker gjør sine egne valg, jeg har gjort mine, og min kristne tro skinner vel igjennom i enkelte blogginnlegg. Men intensjonen er ikke skjult misjon for min tro og religion, men heller undring, analyse, samtale og spørsmål om absolutt alt i dette livet, på denne jorda og en sjelden gang litt mer filosofiske betraktninger om ulike tings beskaffenhet, som i dag.
I bunn og grunn er det snakk om hvordan vi prøver å skape en mening og en ordning i livet. Hvordan vi forholder oss til kaoskrefter og til det gode. Hvordan vi forholder oss til alle tings beskaffenhet, og som til slutt blir våre verdier og normer, og til vår kultur. Tenker mange nok nokså likt preger dette landets, din etniske gruppes eller din religions kultur. Blir vi lært opp si og så betrakter vi dette som sant og riktig for meg, ja da fortsetter vi gjerne i samme sporet og lærer opp neste generasjon på samme måte. Vi gjør det for å skape mening, orden, struktur, forståelse, forutsigbarhet, og for ganske mange, også en forberedelse til livet etter døden. Disse grunnleggende antakelsene blir ofte ubevisste som vi ikke behøver å tenke så konkret på, de bare er der og styrer og påvirker verdier, normer og vårt daglige liv.
Hver dag må vi forholde oss til mer jordnære, praktiske og konkrete ting, som arbeid, bolig, familie, økonomi, helse, oppdragelse, matlaging, søvn/hvile, meningsfulle aktiviteter og mål på kort og lang sikt. Tiden går ubønnhørlig videre og venter ikke på oss. Verden og samfunnet rundt oss ruller også videre, den utvikles, det går bedre eller verre alt etter som og mye av de store linjer kan vi ikke kontrollere. Vi kan hovedsaklig gjøre valg og påvirke vårt eget liv, hjemmet, arbeidsplassen, nærmiljøet, vennekretsen og vår egen familie, og knapt nok det. I tillegg må vi og kan vi forholde oss til livet som sådan og til tida. Vi planlegger ofte for et helt liv, og vet utmerket godt at vi har en tilmålt tid. Mange ser for seg en lineær tid med en begynnelse og slutt og der må vi putte inn mest mulig og bli så lykkelig som mulig.
Det store spørsmålet er da, hvilke grunnleggende antakelser har jeg om alle tings beskaffenhet, hvilke verdier og normer er de viktigeste, hva er meningen med dette livet, eventuelt etterpå, og hvordan organiserer jeg alt dette konkret i mitt liv og min families liv? I dag, og i morgen. Jeg bekymrer meg, jeg tenker på om blir jeg stresset av at tida flyr og om jeg taper noe? Og på alt jeg ikke rekker. Og alt jeg burde gjort. Går det for fort og er jeg utbrent allerede? Burde jeg gire ned litt og flytte på landet? Hvordan oppnår jeg egentlig ro i sinnet og sjelefred. Hvordan skal jeg bevare kroppen min slik at jeg lever til minst åtti, med god helse, og at barna ikke blir alene for tidlig. Og hvor velstående må jeg være for å ta meg et friår. Og hva skal jeg gjøre da? Prøve å få med meg mest mulig av resten av verden? Og når skal jeg få lest alle bøkene mine, besøkt alle vennene, reist til alle plassene, lært meg spennende og sunn mat, lært flere språk, og realisert mine drømmer? Og hvordan i alle dager skal jeg kunne oppleve sinnsro når det er så mye å gjøre og hverdagen er så presset? Når skal jeg si det er nok, og hva skal jeg kutte ut? Og blir jeg lykkelig av det? Må man bli religiøs for å oppleve mer mening og hva er riktig? Og hva har kjønnsrollene med dette å gjøre? Altfor mange spørsmål og muligheter og altfor lite tid, og få gir deg gode svar.
Det er hvordan du forholder deg til alle disse spørsmålene som avgjør din livskvalitet, mening i livet, tro på noe og din sinnsro. Personlig har jeg vært utbrent og har en indre uro etter et liv med altfor mange traumer, hendelser og endringer. Det er jo derfor jeg kan skrive om alt dette. Jeg har blitt tvunget til å stanse litt, jeg har måttet tatt lange pauser, tenkt gjennom mange ting, gjort endringer, og må fortsette enda mer. Noen ganger gjør jeg absolutt ingenting, bare er, spiser, sover, funderer over livet og gir omsorg til mitt barn. For å få litt mer krefter til i morgen og når det trengs. Det er en stor utfordring for de av oss som ikke klarer å stå i fullt arbeid hele livet, med sår på kropp og sjel, kanskje med psykiske vansker til tider, og der kroppen sier i fra når det har vært nok.
Jeg håper du aldri får slike problemer. Men om du har det eller får det i fremtiden finnes det fremdeles håp. Du må da lage deg en mening og du må tro på noe. Du må kanskje tenke gjennom livet, hva du gjør og hvorfor. Og du må takle det å stå utenfor arbeidslivet i perioder. Takle det å ikke ha en jobb, en tittel, arbeidsplass og det at du har en lavere status enn mange andre. Men det er så uendelig mye annet i livet enn jobb og status som kan gi mening. Det gjelder å finne denne meningen, tro på den, akseptere din livssituasjon og fremdeles være et godt menneske, en god far eller mor, fremdeles være en god venn og samfunnsborger. Også når du er singel, eller har blitt alene etter etter et langt samliv er du verdifull, og livet har en mening. Eller du blir tvunget til å skape deg et liv og en mening. Jeg gir deg ikke svarene, de må du finne selv. Jeg bare snakker om det.
Uendeligheten eller evigheten kan man også se i mange ting. Det finnes ikke grense for tallene, du kan aldri slutte å telle, verken bakover eller framover. Vi kan ikke skjønne verken begynnelsen eller slutten på universet, uavhengig av hvordan du tror det ble skapt. Energi kan aldri gå tapt, det kan bare endre form. Var det energi ved Big Bang eller ved Skapelsen, måtte den være der fra før av. Og om den ikke kan gå tapt, ja da blir den der til evig tid. Med eller uten livet på jorda. Det finnes et stort univers som vi kan se en bitteliten del av med det blotte øyet når vi ser på himmelen. Og det finnes et mikrounivers under våre føtter, i jorda og i havet. I en teskje jord kan det være milliarder bakterier, små dyr og mikro-organismer, kanskje like mange enheter totalt i jorda som utenfor? Vi får aldri vite.
Om universet utvider seg hele tiden betyr det at det egentlig ikke er grense for den heller, og det går fort, med lysets hastighet. Ingen kjenner antallet stjerner, planeter, galakser eller dimensjoner, og hvor eksisterer tida? Er den begrenset til deler av universet for at det fysiske skal gå rundt, og så eksisterer den ikke ellers? Er tida lineær eller går den i sirkel og kommer tilbake. Hvordan kan man forklare at man kan sense ting fra fortiden og få varsler for fremtiden? Hvordan kan man oppleve at tida går både sakte og fort? Sakte når man er ung og kjeder seg og fort når man gjør noe morsomt og når man blir eldre. Og at den står stille når man er i flytsonen, man rett og slett glemmer tida. Særlig barna, når de får plikter og når de skal legge seg.
Vi forholder oss til tida og evigheten, bevisst eller ubevisst, aksepterer eller fornekter, avhengig av ditt eget hovedperspektiv på menneskets, livets, universets, tidens og eventuelt guddommens eksistens. Kanskje halvparten av jordas befolkning bare lever og har laget seg en mening i livet, eller aller mest bare kjemper for det daglige brød og for sin familie. Men en ganske stor del er mer eller mindre involvert i religion. Religiøse mennesker tror i hovedsak på et evig liv for sjelen etter en fysisk død, med ulike utganger, eller at du må leve mange liv på jorden, såkalt reinkarnasjon, men at det til slutt ender i Nirvana. Og så finnes det ulike kriterier for hvordan du skal oppnå lykke i det hinsidige, alt etter tro og hovedreligion. Og noen tror ikke på noe evig liv i det hele tatt, at når man dør er det ganske enkelt slutt. Det er jo også en måte å forholde seg til tida og evigheten på. I tillegg finnes det uttallige åndelige retninger som ikke involverer en guddom, men andre ting. Disse bevegelsene vokser hurtig. Voksne mennesker gjør sine egne valg, jeg har gjort mine, og min kristne tro skinner vel igjennom i enkelte blogginnlegg. Men intensjonen er ikke skjult misjon for min tro og religion, men heller undring, analyse, samtale og spørsmål om absolutt alt i dette livet, på denne jorda og en sjelden gang litt mer filosofiske betraktninger om ulike tings beskaffenhet, som i dag.
I bunn og grunn er det snakk om hvordan vi prøver å skape en mening og en ordning i livet. Hvordan vi forholder oss til kaoskrefter og til det gode. Hvordan vi forholder oss til alle tings beskaffenhet, og som til slutt blir våre verdier og normer, og til vår kultur. Tenker mange nok nokså likt preger dette landets, din etniske gruppes eller din religions kultur. Blir vi lært opp si og så betrakter vi dette som sant og riktig for meg, ja da fortsetter vi gjerne i samme sporet og lærer opp neste generasjon på samme måte. Vi gjør det for å skape mening, orden, struktur, forståelse, forutsigbarhet, og for ganske mange, også en forberedelse til livet etter døden. Disse grunnleggende antakelsene blir ofte ubevisste som vi ikke behøver å tenke så konkret på, de bare er der og styrer og påvirker verdier, normer og vårt daglige liv.
Hver dag må vi forholde oss til mer jordnære, praktiske og konkrete ting, som arbeid, bolig, familie, økonomi, helse, oppdragelse, matlaging, søvn/hvile, meningsfulle aktiviteter og mål på kort og lang sikt. Tiden går ubønnhørlig videre og venter ikke på oss. Verden og samfunnet rundt oss ruller også videre, den utvikles, det går bedre eller verre alt etter som og mye av de store linjer kan vi ikke kontrollere. Vi kan hovedsaklig gjøre valg og påvirke vårt eget liv, hjemmet, arbeidsplassen, nærmiljøet, vennekretsen og vår egen familie, og knapt nok det. I tillegg må vi og kan vi forholde oss til livet som sådan og til tida. Vi planlegger ofte for et helt liv, og vet utmerket godt at vi har en tilmålt tid. Mange ser for seg en lineær tid med en begynnelse og slutt og der må vi putte inn mest mulig og bli så lykkelig som mulig.
Det store spørsmålet er da, hvilke grunnleggende antakelser har jeg om alle tings beskaffenhet, hvilke verdier og normer er de viktigeste, hva er meningen med dette livet, eventuelt etterpå, og hvordan organiserer jeg alt dette konkret i mitt liv og min families liv? I dag, og i morgen. Jeg bekymrer meg, jeg tenker på om blir jeg stresset av at tida flyr og om jeg taper noe? Og på alt jeg ikke rekker. Og alt jeg burde gjort. Går det for fort og er jeg utbrent allerede? Burde jeg gire ned litt og flytte på landet? Hvordan oppnår jeg egentlig ro i sinnet og sjelefred. Hvordan skal jeg bevare kroppen min slik at jeg lever til minst åtti, med god helse, og at barna ikke blir alene for tidlig. Og hvor velstående må jeg være for å ta meg et friår. Og hva skal jeg gjøre da? Prøve å få med meg mest mulig av resten av verden? Og når skal jeg få lest alle bøkene mine, besøkt alle vennene, reist til alle plassene, lært meg spennende og sunn mat, lært flere språk, og realisert mine drømmer? Og hvordan i alle dager skal jeg kunne oppleve sinnsro når det er så mye å gjøre og hverdagen er så presset? Når skal jeg si det er nok, og hva skal jeg kutte ut? Og blir jeg lykkelig av det? Må man bli religiøs for å oppleve mer mening og hva er riktig? Og hva har kjønnsrollene med dette å gjøre? Altfor mange spørsmål og muligheter og altfor lite tid, og få gir deg gode svar.
Det er hvordan du forholder deg til alle disse spørsmålene som avgjør din livskvalitet, mening i livet, tro på noe og din sinnsro. Personlig har jeg vært utbrent og har en indre uro etter et liv med altfor mange traumer, hendelser og endringer. Det er jo derfor jeg kan skrive om alt dette. Jeg har blitt tvunget til å stanse litt, jeg har måttet tatt lange pauser, tenkt gjennom mange ting, gjort endringer, og må fortsette enda mer. Noen ganger gjør jeg absolutt ingenting, bare er, spiser, sover, funderer over livet og gir omsorg til mitt barn. For å få litt mer krefter til i morgen og når det trengs. Det er en stor utfordring for de av oss som ikke klarer å stå i fullt arbeid hele livet, med sår på kropp og sjel, kanskje med psykiske vansker til tider, og der kroppen sier i fra når det har vært nok.
Jeg håper du aldri får slike problemer. Men om du har det eller får det i fremtiden finnes det fremdeles håp. Du må da lage deg en mening og du må tro på noe. Du må kanskje tenke gjennom livet, hva du gjør og hvorfor. Og du må takle det å stå utenfor arbeidslivet i perioder. Takle det å ikke ha en jobb, en tittel, arbeidsplass og det at du har en lavere status enn mange andre. Men det er så uendelig mye annet i livet enn jobb og status som kan gi mening. Det gjelder å finne denne meningen, tro på den, akseptere din livssituasjon og fremdeles være et godt menneske, en god far eller mor, fremdeles være en god venn og samfunnsborger. Også når du er singel, eller har blitt alene etter etter et langt samliv er du verdifull, og livet har en mening. Eller du blir tvunget til å skape deg et liv og en mening. Jeg gir deg ikke svarene, de må du finne selv. Jeg bare snakker om det.
lørdag 24. august 2013
Din indre kritiker - arrester den og styrk selvfølelsen!
Den er alltid der - din indre kritiker. Jeg tror det er genetisk betinget, en slags psykologisk mekanisme for at for at vi skal oppføre oss. Det gir sikkert selvkontroll, men tipper for ofte over til selvkritikk. Men det blir nesten for mye av det gode, spesielt i ungdommen da selvbildet skal stabiliseres og utvikles. Den starter for tidlig, og begynner for alvor i tenårene, og begynner ikke å gi seg før langt uti tredveårene eller enda lenger uti livet. Ved passerte 30 har man såpass kontroll og erfaring at vi bryr oss mindre og mindre om den - og andres kritikk. Barn opptil 10-12 år har heldigvis enda ikke lært at de skal være beskjeden, de skal ikke ønske noe, ikke kreve, de skal ikke drømme, ikke fremheve seg selv, ikke skryte, ikke tro de er noe og helst ikke si sin ærlige mening.
I tenårene er de unge ofte livredd for å skille seg ut, de kan bli mer og mer redd for å være stygg, dum, tynn, tykk, upopulær, for flink, for lav eller høy eller for lite med på sosiale medier. Uansett hvor normale de er, er det en stemme som sier at de er mislykket, de kommer aldri til å bli noe, de får seg aldri kjæreste og de er stygg eller for tjukk, de betyr ingenting, de er utenfor, noen liker deg ikke, de har for mye kviser, de kler seg dårlig, de er ikke flink nok i idrett, de har ikke kul nok smak, foreldrene er fattige som ikke kan gi dem siste nytt på alle fronter og ta de med utenlands fire ganger i året, og de kommer til å stryke til eksamen. TV, video, spill, aviser, ukeblad og reklame viser kule, populære, rike, berømte, vakre, intelligente og slanke kjendiser i fleng som aldri har en dårlig dag eller en depresjon. De er midtpunkter i gjengen, har penger og henger med de riktige folka. De har rike kjendisforeldre og lykkes med alt. Det får dem til å føle seg mislykket. Kort sagt en følelse av å aldri være god nok. Når 1 av 5 unge i tillegg får psykiske vansker og depresjoner forsterkes selvkritikken, og selvfølelsen kan få en varig knekk. Her trenges det hjelp både av hjelpeapparat, skole, foreldre og voksne.
Tenk hvilken sløsing av tid, ressurser, evner, tanker og følelser og muligheter. Alle er helt okei, og alle er vakre hver på sin måte, alle har sitt eget uttrykk og sin egen identitet. Da er det beklagelig at kritikk både innenfra og utenfra kan gjøre så mye skade og hindre fri livsutfoldelse. Vi må lære de unge å kontrollere og regulere denne kritikeren, det er mye opp til en selv, men venner, voksne, lærere, foreldre og slektninger kan bidra enormt til å styrke selvfølelsen og selvtilliten. Så de slipper å sloss med den for mye. Barn vokst opp med kjærlighet, ros, anerkjennelse, vennskap og med normale og gode familierelasjoner får mye gratis og stiller sterkt når det gjelder å være glad i seg selv, ha en god selvfølelse og en god selvtillit. Selvtillit er knyttet til noe du kan, mens selvfølelse betyr selvaktelse og selvbevissthet om egen verdi. Dårlig selvfølelse kjennetegnes ofte av usikkerhet og skyldfølelse. Les Mia Tørnbloms bok, Selvfølelse og Mer selvfølelse og skriv i Hadetbra-boka, tre positive ting om deg selv hver dag!
Se: http://www.ung.no/psykiskhelse/2161_Selvtillit_og_selvf%C3%B8lelse.html
Barn får aldri for mye kjærlighet, varme, ros og anerkjennelse, de tar ikke skade av det, de blir ikke forvente, de blir ikke kravstore, de blir ikke hovne bleier og høy på pæra. De blir bare glade i seg selv, i livet, de andre og dere! Det er bare manglende grenser som gir slike problemer, og disse må ikke forveksles. For hver negativ tanke en ung gutt eller jente har, gi dem minst tre positive! Lær dem å imøtegå den indre kritikeren som hindrer vår flotte ungdom i å tenke godt og positivt. Lær dem å være vennlig, tålmodig og forståelsesfull mot seg selv, klarer du ikke det første og andre gangen prøv igjen, det går sikkert bra! Vær selv det beste eksempelet på at man kan feile og at det gjør ingenting, livet gir mange, mange muligheter og nye sjanser. Snakk positivt og anerkjennende om barnet, deg selv og dine. La dine håpefulle oppleve at nesten ingenting er flaut, dumt og utilgivelig. Le av deg selv, men ikke av barnet. Le med dem, og fortell om da du mislyktes, men prøvde igjen, og tilslutt klarte du det. Går det dårlig en plass kan det ofte bety at det er lurt å gjøre noe annet og det er ikke et nederlag.
Gi ditt barn varme klemmer, blikk, skryt og masse fysisk kontakt. Gi massasje ved legging, og benytt alle naturlige anledninger til å stryke din lille gutt eller jente over håret, løfte han eller ho, herje, leke og le. Fortell om hvor glad du er i ditt barn, og bruk masse tid til vennlig samvær og mindre på kjøring til alskens aktiviteter. Gi ros for det de gjør og spar på kritikken over alt som ikke gjøres. Det kan bli en selvoppfyllende profeti. Det er så mye som kan svekke selvfølelsen, så vi foreldre og voksne må veie opp for det enorme presset barna opplever i livet og i samfunnet. Vi må skape det rolige og anerkjennende rommet der barna bare er, nøyaktig slik de er, og det er helt greit. Vi må redusere presset om å prestere og at barnas verdi blir knyttet til prestasjoner på skolen, idrettsbanen, gjennom fritidsaktivitetene og innsats hjemme.
Vi voksne kan også arrestere vår egen indre kritiker, og tilgi oss selv. Si jeg er god nok, og jeg er fornøyd med forholdene slik de er. Og at det er lov å drømme, og å gjøre noe ekstra utav livet utfra lystprinsippet, ikke fordi livet vårt er dårlig. Først må vi overvinne frykten. Vi må oppdage og overbevise oss selv at alle de andre er mer enn opptatt med sitt eget liv til å studere meg og min familie. De plages kanskje av lav selvtillit og lav selvfølelse de og av og til og er også redd janteloven og andres dom. Den allestedsværende frykten for hverandre hindrer oss i livet, yrkeslivet, i kjærligheten og i det å realisere våre drømmer. Prøv noe nytt, flytt om du må, ta en ny utdanning, skriv en bok, prøv deg som journalist eller skift klesstil. Røp gjerne dine drømmer, kanskje noen kan hjelpe deg. Spør, les, utforsk, lær, annonser, tilby. Det kan begynne i det små, og bare fortsette. Det kan bli en liten butikk av det eller en tjeneste eller et produkt. Bare se for deg at du får det til og gi deg selv en stor tabbekvote som stadig utvides, og der du kan le av dine feil når de kommer. Du dør heller ikke av det.
Sist, men ikke minst. Et anerkjennende ord, ærlig ros, framsnakking, skryt til andre og et beundrende blikk vil aldri bli glemt! De gjemmes i hjertet som gull, og kan taes fram når livet blir tungt av og til. Gir vi disse livgivende og styrkende ord og setninger til hverandre blir livet lettere og morsommere, vi får motivasjon til å fortsette og stadig finne på noe nytt og ikke gi opp. Det gir energi, håp og tro på at det går an, og at livet er ikke det verste vi har, og om litt er kaffen klar!
I tenårene er de unge ofte livredd for å skille seg ut, de kan bli mer og mer redd for å være stygg, dum, tynn, tykk, upopulær, for flink, for lav eller høy eller for lite med på sosiale medier. Uansett hvor normale de er, er det en stemme som sier at de er mislykket, de kommer aldri til å bli noe, de får seg aldri kjæreste og de er stygg eller for tjukk, de betyr ingenting, de er utenfor, noen liker deg ikke, de har for mye kviser, de kler seg dårlig, de er ikke flink nok i idrett, de har ikke kul nok smak, foreldrene er fattige som ikke kan gi dem siste nytt på alle fronter og ta de med utenlands fire ganger i året, og de kommer til å stryke til eksamen. TV, video, spill, aviser, ukeblad og reklame viser kule, populære, rike, berømte, vakre, intelligente og slanke kjendiser i fleng som aldri har en dårlig dag eller en depresjon. De er midtpunkter i gjengen, har penger og henger med de riktige folka. De har rike kjendisforeldre og lykkes med alt. Det får dem til å føle seg mislykket. Kort sagt en følelse av å aldri være god nok. Når 1 av 5 unge i tillegg får psykiske vansker og depresjoner forsterkes selvkritikken, og selvfølelsen kan få en varig knekk. Her trenges det hjelp både av hjelpeapparat, skole, foreldre og voksne.
Tenk hvilken sløsing av tid, ressurser, evner, tanker og følelser og muligheter. Alle er helt okei, og alle er vakre hver på sin måte, alle har sitt eget uttrykk og sin egen identitet. Da er det beklagelig at kritikk både innenfra og utenfra kan gjøre så mye skade og hindre fri livsutfoldelse. Vi må lære de unge å kontrollere og regulere denne kritikeren, det er mye opp til en selv, men venner, voksne, lærere, foreldre og slektninger kan bidra enormt til å styrke selvfølelsen og selvtilliten. Så de slipper å sloss med den for mye. Barn vokst opp med kjærlighet, ros, anerkjennelse, vennskap og med normale og gode familierelasjoner får mye gratis og stiller sterkt når det gjelder å være glad i seg selv, ha en god selvfølelse og en god selvtillit. Selvtillit er knyttet til noe du kan, mens selvfølelse betyr selvaktelse og selvbevissthet om egen verdi. Dårlig selvfølelse kjennetegnes ofte av usikkerhet og skyldfølelse. Les Mia Tørnbloms bok, Selvfølelse og Mer selvfølelse og skriv i Hadetbra-boka, tre positive ting om deg selv hver dag!
Se: http://www.ung.no/psykiskhelse/2161_Selvtillit_og_selvf%C3%B8lelse.html
Barn får aldri for mye kjærlighet, varme, ros og anerkjennelse, de tar ikke skade av det, de blir ikke forvente, de blir ikke kravstore, de blir ikke hovne bleier og høy på pæra. De blir bare glade i seg selv, i livet, de andre og dere! Det er bare manglende grenser som gir slike problemer, og disse må ikke forveksles. For hver negativ tanke en ung gutt eller jente har, gi dem minst tre positive! Lær dem å imøtegå den indre kritikeren som hindrer vår flotte ungdom i å tenke godt og positivt. Lær dem å være vennlig, tålmodig og forståelsesfull mot seg selv, klarer du ikke det første og andre gangen prøv igjen, det går sikkert bra! Vær selv det beste eksempelet på at man kan feile og at det gjør ingenting, livet gir mange, mange muligheter og nye sjanser. Snakk positivt og anerkjennende om barnet, deg selv og dine. La dine håpefulle oppleve at nesten ingenting er flaut, dumt og utilgivelig. Le av deg selv, men ikke av barnet. Le med dem, og fortell om da du mislyktes, men prøvde igjen, og tilslutt klarte du det. Går det dårlig en plass kan det ofte bety at det er lurt å gjøre noe annet og det er ikke et nederlag.
Gi ditt barn varme klemmer, blikk, skryt og masse fysisk kontakt. Gi massasje ved legging, og benytt alle naturlige anledninger til å stryke din lille gutt eller jente over håret, løfte han eller ho, herje, leke og le. Fortell om hvor glad du er i ditt barn, og bruk masse tid til vennlig samvær og mindre på kjøring til alskens aktiviteter. Gi ros for det de gjør og spar på kritikken over alt som ikke gjøres. Det kan bli en selvoppfyllende profeti. Det er så mye som kan svekke selvfølelsen, så vi foreldre og voksne må veie opp for det enorme presset barna opplever i livet og i samfunnet. Vi må skape det rolige og anerkjennende rommet der barna bare er, nøyaktig slik de er, og det er helt greit. Vi må redusere presset om å prestere og at barnas verdi blir knyttet til prestasjoner på skolen, idrettsbanen, gjennom fritidsaktivitetene og innsats hjemme.
Vi voksne kan også arrestere vår egen indre kritiker, og tilgi oss selv. Si jeg er god nok, og jeg er fornøyd med forholdene slik de er. Og at det er lov å drømme, og å gjøre noe ekstra utav livet utfra lystprinsippet, ikke fordi livet vårt er dårlig. Først må vi overvinne frykten. Vi må oppdage og overbevise oss selv at alle de andre er mer enn opptatt med sitt eget liv til å studere meg og min familie. De plages kanskje av lav selvtillit og lav selvfølelse de og av og til og er også redd janteloven og andres dom. Den allestedsværende frykten for hverandre hindrer oss i livet, yrkeslivet, i kjærligheten og i det å realisere våre drømmer. Prøv noe nytt, flytt om du må, ta en ny utdanning, skriv en bok, prøv deg som journalist eller skift klesstil. Røp gjerne dine drømmer, kanskje noen kan hjelpe deg. Spør, les, utforsk, lær, annonser, tilby. Det kan begynne i det små, og bare fortsette. Det kan bli en liten butikk av det eller en tjeneste eller et produkt. Bare se for deg at du får det til og gi deg selv en stor tabbekvote som stadig utvides, og der du kan le av dine feil når de kommer. Du dør heller ikke av det.
Sist, men ikke minst. Et anerkjennende ord, ærlig ros, framsnakking, skryt til andre og et beundrende blikk vil aldri bli glemt! De gjemmes i hjertet som gull, og kan taes fram når livet blir tungt av og til. Gir vi disse livgivende og styrkende ord og setninger til hverandre blir livet lettere og morsommere, vi får motivasjon til å fortsette og stadig finne på noe nytt og ikke gi opp. Det gir energi, håp og tro på at det går an, og at livet er ikke det verste vi har, og om litt er kaffen klar!
fredag 23. august 2013
De flotteste lulesamiske tradisjonene
Jeg er stolt over vårt lulesamiske levesett og våre fantastiske tradisjoner og verdier der hjemme i Tysfjord/Hamarøy. Et samfunn er jo aldri svart/hvitt, det finnes selvfølgelig negative sider ved oss, men nu er det de gode sidene av vårres samfunn der hjemme jeg vil fortelle om. Jeg vil fortelle litt om hverdag, fest, sorg, høytider og overgangsritualer. Ikke for å fortelle om at vi har det best, men heller å fortelle om det verdifulle vi har og som jeg håper aldri dør ut. Både duodje/håndtverk/handicraft, bierggim (berge seg i naturen), fiskerbondeliv, og muntlig tradisjon er blant de flotteste tradisjonene, men her forteller jeg mest om sosiale opplevelser, og må få komme tilbake til alt det andre.
Når jeg har vært for lenge i byen, og forholdt meg til bylivet og til et normalt norsk samfunnssystem lenge nok, så lengter jeg hjem. Til hjemplassen min, til fjorden, havet, fjellene, vennene, til den samiske væremåten, julevsámegiella (språket), bygdelivet, gjestfriheten og den uformelle tonen. Jeg lengter etter humoren, historiene, originalene (jeg er helt sikkert en av dem..), og møtet med den vakre ungdommen vår. Jeg lengter etter å prate lulesamisk iblandet norsk, i forholdet 80/20, for det er slik det skal være. Jeg lengter spesielt til fellesskapet med andre i alle de forskjellige sammenkomstene i livet og i dette samfunnet. Barnedåp, konfirmasjon, bryllup, storsamling og begravelser, Måsske Cup, grunneierlagsmøte, folkemøter og alle de gangene den rette gjengen møtes hos noen for å ha det hyggelig. Der vi kan snakkes, le, spise god mat, synge og møte gamle kjente.
Jeg tror det ikke finnes et mer varmere og mer gjestfritt samfunn når samene er på sitt beste, når vi bestemmer oss for at nu er det alvor, nu skal både vi og gjestene trives og føle seg velkommen. Jeg ser ungdommen viderefører disse verdifulle og vakre tradisjonene, og de kan sjarmere hvem som helst, og få enhver til å føle seg personlig velkommen og helt unik her i verden. Og det er jo vi alle, men det er utrolig viktig å få oppleve det av og til.
Bryllup, dåp og konfirmasjoner er spesielle overgangsritualer i dette samfunnet, der folk settes i et helt spesielt modus, og det er duket for fest. Selv om begravelser er en sorgens dag, spesielt for de nærmeste pårørende, tror jeg likevel de/vi er glade for den massive oppslutningen, salmene, praten, trøsten, bespisningen, og minnestundene. Og alle trøstens telegrammer og varme ord fra flere hundre som bruker å komme. Da klemmer alle hverandre, konflikter settes til side, og man konsentrerer seg å være tilstede for de sørgende. Man kler seg i kofte eller i sort, opptrer ydmykt og inkluderende, og hjelper til. Noen lager mat, serverer, innkvarter folk, mange gir penger, og hjelper til på alle mulige måter. Det har vi som familie opplevd flere ganger.
Når det er fest så er det fest. Det serveres ikke alkohol fordi kristendommen respekteres og fordi gjorde man det ville man utelukke ganske mange. Og man behøver ingen rusmidler for å komme i stemning, det klarer folk selv. Man tar på seg sin fineste stas, halvparten tar på seg kofte, og resten festklær. Man kunne nesten hatt kofteparade, for nesten alle slags samer er representerte ved store fester, pga at folk er inngifte, har kjærester eller har venner fra ulike deler av Sápmi. Man hilser med varme klemmer til alle, selv om man både like før og etter den dagen sier bare hei, buoris eller bare nikker. Komplimentene flyr veggimellom, alle er i godt humør og klare for taler, god, samisk tradisjonsmat, ulike stunt, en standupforestilling, en god historie, vennemøter, gode samtaler og sanger/salmer av en annen verden.
Vi kan over hundre sanger på minst fem språk, og enten er det laget sanghefte eller så begynner vi bare helt spontant. Utpå kvelden trylles en gitar frem, og man begynner å synge de mer uoffisielle sangene som vi kan. Det kan være hele spekteret, viser fra Frem fra glemselen, Afzelius, kristne sanger, salmer, Amazing Grace, svenske salmer, popviser, evergreens og flerstemt sang, og på alle språk. Når de rette sangerne er tilstede, og det er mange nok, kan man føle at taket løfter seg, og man synger som i rus. Alt stemmer, noen synger solo, noen brummer bass og man senker stemmen, improviserer og høyner den til et utrolig cresendo. Man sender lengselsfulle og vennlige blikk til hverandre, det virker som om man vil bekrefte hverandres vennskap, og synge til man ikke klarer mer eller blir sulten. Dette skjer også ved storsamlinger, der vi først synger på samling, deretter på kaffebesøk, og utpå natta overtar ungdommen regien, og synger det som kanskje ikke passet tidligere på dagen.
På samling og i begravelser synges det ofte i moll, både på norsk og på samisk, og det er det mest vakreste, mest tristeste og mest inderligste jeg noen gang kan høre. Hjertet gråter, minnes og lengter, og for meg er det helt, helt spesielt, og jeg nyter hvert minutt når de gamle synger de inderligste samiske salmene med halv- og kvart-toner, alle krummelummene og synger sakte, sakte. Etterpå er det helt stille der alle sitter tyst og nyter øyeblikket uten et ord, og bare er. Nærmere himmeriket og en total meditativ tilstand tror jeg ikke det er mulig å komme i denne verden. Det er gylne øyeblikk, og det vakreste jeg ser er de eldre som sitter andektig og synger, uten salmeboka fordi de husker teksten og med et salig blikk og et gyngende kroppsspråk. Da slutter jeg gjerne selv å synge og bare nyter synet og salmen, og tenker hvor vakker kan en eldre mann eller kvinne bli, og jeg tror ikke de vet hva de betyr for oss.
Så overtar humoren og galskapen, når den offisielle delen er over og humoristene overtar, de er både unge og gamle, kvinner og menn. Når de aksjonerer og begynner med stunts og historier da er det bare å lene seg tilbake, for da kan man le seg skakk og vel så det. Jeg vet hvem som kan hva, men blir stadig overrasket over stadig nye, unge talenter som viderefører både alvor og skjemt. De fleste historiene har vi hørt før, men vi ler likevel, det er situasjonskomikk, fortellerkunst, humor og geberder i særklasse, der det er lov å legge til, overdrive og dikte. Etter en slik kveld/natt humrer jeg i mange timer etterpå og til og med dagen etter. For noen morsomme folk og for noen utrolige historier og for noen forviklinger. Noen er underholdende bare ved å si noen setninger eller gi en treffende kommentar. Komikveld med historier, stunts, god mat, venner og sang er det aller, aller triveligste jeg vet om, og det opplever jeg aller sterkest i Tysfjord. Når livet i byen blir for ordentlig og forutsigbart sier jeg til kona at nu må æ/vi dra hjem for å kose oss, møte venner og le oss skakk. Så kan man overleve to måneder til som normal i byen.
Om man vil kan man gå fra hus til hus der man kjenner folk, ikke ringe på og bare banke lett på og si hå, hå, er det noen hjemme. Kaffen kommer på bordet, gjerne en god matbit og tilbud om seng om det er sent på kvelden. Vi lærte som barn at kommer folk på besøk skal vi alltid sette fram mat og kaffe, og blir klokka 9/10 på kvelden skal vi tilby overnatting om de var tilreisende. Og så er det å fræge nytt, fortelle hvor du bor og hvordan det går. Nesten ingen spør om hva du jobber med, det vet man sånn cirka, men mer om hvordan det går. Tonen er komplett uformell, du behøver aldri invitasjon, det er bare å ramle innom og være så lenge du vil. Er du husvenn henter du kaffe selv, eller tar deg en matbit, eller slapper av på sofaen. Om man er i humør til det kan man dra med husvertene på besøk til naboen, på kafe, til fjells, på bærtur eller på havet eller innover fjorden. I Musken og i Bjørkvik er det spesielt gjestfritt slik det har vært i lange tider, og der kan man gå fra hus til hus i løpet av en kveld og det er helt i orden.
Slik fortsetter dette halvnomadiske samelivet, med en fot i byen og en på bygda. Vi nyter begge deler, for vi vet at det finnes en hverdag også i Lulesameland. Men jeg vil for all del ikke gå glipp av det beste som vårt samiske samfunn kan gi av opplevelser, verdier, vennskap, storsamlinger, fest, og alle ritualer. Da viser Sápmi seg fra sin vakreste side, og man kan ta en pause fra problemer og konflikter. Da bestemmer man seg kollektivt for å hygge seg og å være hyggelig og vennlig. Det er våre festivaler! Det er det høytid og fest, da er det humør og vennskapsmøter, da er den beste maten på bordet, og varmen og gjestfriheten på høyden av det mulige. Det lever vi lenge, lenge på. Og jeg vet at om livet blir litt for kjedelig i byen, ja da er det bare å sett seg i bilen!!
Når jeg har vært for lenge i byen, og forholdt meg til bylivet og til et normalt norsk samfunnssystem lenge nok, så lengter jeg hjem. Til hjemplassen min, til fjorden, havet, fjellene, vennene, til den samiske væremåten, julevsámegiella (språket), bygdelivet, gjestfriheten og den uformelle tonen. Jeg lengter etter humoren, historiene, originalene (jeg er helt sikkert en av dem..), og møtet med den vakre ungdommen vår. Jeg lengter etter å prate lulesamisk iblandet norsk, i forholdet 80/20, for det er slik det skal være. Jeg lengter spesielt til fellesskapet med andre i alle de forskjellige sammenkomstene i livet og i dette samfunnet. Barnedåp, konfirmasjon, bryllup, storsamling og begravelser, Måsske Cup, grunneierlagsmøte, folkemøter og alle de gangene den rette gjengen møtes hos noen for å ha det hyggelig. Der vi kan snakkes, le, spise god mat, synge og møte gamle kjente.
Jeg tror det ikke finnes et mer varmere og mer gjestfritt samfunn når samene er på sitt beste, når vi bestemmer oss for at nu er det alvor, nu skal både vi og gjestene trives og føle seg velkommen. Jeg ser ungdommen viderefører disse verdifulle og vakre tradisjonene, og de kan sjarmere hvem som helst, og få enhver til å føle seg personlig velkommen og helt unik her i verden. Og det er jo vi alle, men det er utrolig viktig å få oppleve det av og til.
Bryllup, dåp og konfirmasjoner er spesielle overgangsritualer i dette samfunnet, der folk settes i et helt spesielt modus, og det er duket for fest. Selv om begravelser er en sorgens dag, spesielt for de nærmeste pårørende, tror jeg likevel de/vi er glade for den massive oppslutningen, salmene, praten, trøsten, bespisningen, og minnestundene. Og alle trøstens telegrammer og varme ord fra flere hundre som bruker å komme. Da klemmer alle hverandre, konflikter settes til side, og man konsentrerer seg å være tilstede for de sørgende. Man kler seg i kofte eller i sort, opptrer ydmykt og inkluderende, og hjelper til. Noen lager mat, serverer, innkvarter folk, mange gir penger, og hjelper til på alle mulige måter. Det har vi som familie opplevd flere ganger.
Når det er fest så er det fest. Det serveres ikke alkohol fordi kristendommen respekteres og fordi gjorde man det ville man utelukke ganske mange. Og man behøver ingen rusmidler for å komme i stemning, det klarer folk selv. Man tar på seg sin fineste stas, halvparten tar på seg kofte, og resten festklær. Man kunne nesten hatt kofteparade, for nesten alle slags samer er representerte ved store fester, pga at folk er inngifte, har kjærester eller har venner fra ulike deler av Sápmi. Man hilser med varme klemmer til alle, selv om man både like før og etter den dagen sier bare hei, buoris eller bare nikker. Komplimentene flyr veggimellom, alle er i godt humør og klare for taler, god, samisk tradisjonsmat, ulike stunt, en standupforestilling, en god historie, vennemøter, gode samtaler og sanger/salmer av en annen verden.
Vi kan over hundre sanger på minst fem språk, og enten er det laget sanghefte eller så begynner vi bare helt spontant. Utpå kvelden trylles en gitar frem, og man begynner å synge de mer uoffisielle sangene som vi kan. Det kan være hele spekteret, viser fra Frem fra glemselen, Afzelius, kristne sanger, salmer, Amazing Grace, svenske salmer, popviser, evergreens og flerstemt sang, og på alle språk. Når de rette sangerne er tilstede, og det er mange nok, kan man føle at taket løfter seg, og man synger som i rus. Alt stemmer, noen synger solo, noen brummer bass og man senker stemmen, improviserer og høyner den til et utrolig cresendo. Man sender lengselsfulle og vennlige blikk til hverandre, det virker som om man vil bekrefte hverandres vennskap, og synge til man ikke klarer mer eller blir sulten. Dette skjer også ved storsamlinger, der vi først synger på samling, deretter på kaffebesøk, og utpå natta overtar ungdommen regien, og synger det som kanskje ikke passet tidligere på dagen.
På samling og i begravelser synges det ofte i moll, både på norsk og på samisk, og det er det mest vakreste, mest tristeste og mest inderligste jeg noen gang kan høre. Hjertet gråter, minnes og lengter, og for meg er det helt, helt spesielt, og jeg nyter hvert minutt når de gamle synger de inderligste samiske salmene med halv- og kvart-toner, alle krummelummene og synger sakte, sakte. Etterpå er det helt stille der alle sitter tyst og nyter øyeblikket uten et ord, og bare er. Nærmere himmeriket og en total meditativ tilstand tror jeg ikke det er mulig å komme i denne verden. Det er gylne øyeblikk, og det vakreste jeg ser er de eldre som sitter andektig og synger, uten salmeboka fordi de husker teksten og med et salig blikk og et gyngende kroppsspråk. Da slutter jeg gjerne selv å synge og bare nyter synet og salmen, og tenker hvor vakker kan en eldre mann eller kvinne bli, og jeg tror ikke de vet hva de betyr for oss.
Så overtar humoren og galskapen, når den offisielle delen er over og humoristene overtar, de er både unge og gamle, kvinner og menn. Når de aksjonerer og begynner med stunts og historier da er det bare å lene seg tilbake, for da kan man le seg skakk og vel så det. Jeg vet hvem som kan hva, men blir stadig overrasket over stadig nye, unge talenter som viderefører både alvor og skjemt. De fleste historiene har vi hørt før, men vi ler likevel, det er situasjonskomikk, fortellerkunst, humor og geberder i særklasse, der det er lov å legge til, overdrive og dikte. Etter en slik kveld/natt humrer jeg i mange timer etterpå og til og med dagen etter. For noen morsomme folk og for noen utrolige historier og for noen forviklinger. Noen er underholdende bare ved å si noen setninger eller gi en treffende kommentar. Komikveld med historier, stunts, god mat, venner og sang er det aller, aller triveligste jeg vet om, og det opplever jeg aller sterkest i Tysfjord. Når livet i byen blir for ordentlig og forutsigbart sier jeg til kona at nu må æ/vi dra hjem for å kose oss, møte venner og le oss skakk. Så kan man overleve to måneder til som normal i byen.
Om man vil kan man gå fra hus til hus der man kjenner folk, ikke ringe på og bare banke lett på og si hå, hå, er det noen hjemme. Kaffen kommer på bordet, gjerne en god matbit og tilbud om seng om det er sent på kvelden. Vi lærte som barn at kommer folk på besøk skal vi alltid sette fram mat og kaffe, og blir klokka 9/10 på kvelden skal vi tilby overnatting om de var tilreisende. Og så er det å fræge nytt, fortelle hvor du bor og hvordan det går. Nesten ingen spør om hva du jobber med, det vet man sånn cirka, men mer om hvordan det går. Tonen er komplett uformell, du behøver aldri invitasjon, det er bare å ramle innom og være så lenge du vil. Er du husvenn henter du kaffe selv, eller tar deg en matbit, eller slapper av på sofaen. Om man er i humør til det kan man dra med husvertene på besøk til naboen, på kafe, til fjells, på bærtur eller på havet eller innover fjorden. I Musken og i Bjørkvik er det spesielt gjestfritt slik det har vært i lange tider, og der kan man gå fra hus til hus i løpet av en kveld og det er helt i orden.
Slik fortsetter dette halvnomadiske samelivet, med en fot i byen og en på bygda. Vi nyter begge deler, for vi vet at det finnes en hverdag også i Lulesameland. Men jeg vil for all del ikke gå glipp av det beste som vårt samiske samfunn kan gi av opplevelser, verdier, vennskap, storsamlinger, fest, og alle ritualer. Da viser Sápmi seg fra sin vakreste side, og man kan ta en pause fra problemer og konflikter. Da bestemmer man seg kollektivt for å hygge seg og å være hyggelig og vennlig. Det er våre festivaler! Det er det høytid og fest, da er det humør og vennskapsmøter, da er den beste maten på bordet, og varmen og gjestfriheten på høyden av det mulige. Det lever vi lenge, lenge på. Og jeg vet at om livet blir litt for kjedelig i byen, ja da er det bare å sett seg i bilen!!
mandag 19. august 2013
Å eldes med stil
Jeg har blitt middelaldrende, og har vært det lengre. Jeg prøver å eldes med stil, hva nu det enn er. Jeg ser meg tilbake, retter blikket fremover, jeg prøver ikke å herme etter noen og jeg vil ikke bli lik noen. Jeg prøver da bare å være meg selv, og selv det kan være vanskelig nok! Det sies at 70% av det vi tenker er andres tanker og vurderinger. Nifst, spør du meg. Nå vil jeg bruke resten av mitt liv til å finne kjernen av meg selv. Det vil ta tid, men veien er målet. Bare det å vite at nesten hele livet kan ha gått til å gjøre, tenke, føle det andre mener jeg skal gjøre er rett og slett deprimerende. Jeg har nok brukt en stor del av livet på familien, venner, barn, egne foreldre, elever, naboer og tilfeldige bekjente. Bare stått på, og trodd at jeg blir likt og akseptert fordi jeg er så vennlig, hjelpsom, lyttende og morsom. Og fordi jeg har besøkt mange, trøstet, ryddet opp, vært gråteskulder, venn, kjæreste, terapeut og mye annet. For noen års siden sa det stopp, og jeg nektet mer og mer å stille opp. Mange ble sinte! Men jeg så de overlevde uten min hjelp, og noen ble til og med mer selvstendige da de måtte ta tak i eget liv uten en rådgiver og generalsekretær tilgjengelig døgnet rundt.
Å bli middelaldrende betyr vel egentlig å være midt i livet, ut ifra et gjennomsnittsliv på 90 skulle det ca bli i alderen 40-50. Det er noe annet å være middelaldersk. Jeg føler meg kompetent, har livserfaring, er far og bonuspappa til ungdommer, og jeg stoler mer på egne vurderinger enn tidligere. Så søker jeg en ny jobb som jeg også er kompetent for og blir forbigått! Av en nyutdannet broiler med null ballast. Må medgi hun er flink likevel, og med litt godvilje ville jeg nok ansatt henne selv om jeg var i ansettelsekomiteen. Det er bare forbigåelsen jeg ikke liker. Jeg ble forespeilet en lysende karriere som lærer i sin tid, prøvde det noen år, men hoppet av. Jeg kunne søke på inspektørstillingen og etterhvert på rektorstillingen etter 20 år. Jeg kunne ta videreutdanning i økologi, og klassesamarbeid, og få litt høyere lønn mens vi ventet på sommerferien. Og elevene skulle arrangere 25-årstreff om en stund og hylle den beste og morsomste læreren. Her måtte det settes inn et støt. Og i friminuttene skulle vi løse verdensproblemene på 10 minutter, minus den tiden det tar å tygge 2 brunostbrødskiver og skylle ned med kaffe. Minner leserne på at dette er vennligsinnet selvironi.
Det er deilig å bli voksen. Det er enda deiligere å si æ bryr mæ ikje om, for deretter å glemme saken. Det er befriende å la voksne mennesker løse sine egne problemer. Det er fantastisk å ikke bry seg om hva andre tenker om en, og fundere på hvor populær du er. Det er så utrolig tilfredsstillende å reise dit en vil og ikke fortelle noen om det. Gjerne til en avsidesliggende bygd eller til en viktig plass for noen du er glad i. Det er en sann glede å snakke meningsfullt med en venn uten å se på klokka, uten å ha løsninger, og bare prate fritt og fortrolig. Uten frykt for hva den andre synes og om det blir fortalt videre. Det er helbredende å si ting som de er og vise sin nakenhet og fortelle om ens svakheter og dårlige sider. Jeg kan hvile i det at tre-fire hjertevenner vet mye om mitt liv som bare blir mellom oss. Selv kona mi får ikke vite alt om meg, og det har hun ikke godt av heller. Og motsatt. Jeg sender ofte varme tanker til mine gode venner, og samtaler mentalt med dem. Hvor er du nå, hva gjør du, hvordan går det saken du fortalte om, håper du har det bra, og håper du merker mitt vennskap og gode ønsker. Og når vi så møtes igjen gir vi hverandre en lang klem og fortsetter der vi slapp.
Og det er direkte avslappende og si æ mein at, og ikke gå omveier, og slippe å si "man", det er energisparende å si hva jeg mener når jeg mener noe. Eller å si æ veit ikje. Det er utrolig bra at jeg tør å ringe noen og spørre direkte hvordan det går eller si min ærlige mening til noen. Jeg fryder meg stort når jeg bare lar ord, setninger og blikk bare flyte fritt omkring og til dem jeg vil skal høre det. Jeg skjemmes ikke lenger av å føle avsky mot onde og ekle mennesker, og la være å være høflig og hyggelig slik normen er. Jeg har plass til alle slags følelser og de er riktige for meg. Inntil de eventuelt endres. Jeg har stor glede av å være hyggelig mot noen som ikke liker meg, om jeg selv føler at det er riktig. Jeg røres dypt av mennesker som slutter å mislike meg og blir venner med meg. Jeg går på sykebesøk om jeg mener det er riktig, og snakker fra hjertet. Det kan være den siste gangen jeg ser han eller ho. Jeg takker de som takkes skal, og vil gjerne ha nye venner. Og det er en virkelig befrielse at jeg tør å skrive det jeg skriver, og står for det.
Jeg ler når jeg tenker hvordan vi så ut på 1960/70 tallet, med slengbukser, platåsko, midtskill, korte dressjakker, og åttitallet med angoragenser, palestinaskjerf og mye annet rart. Når jeg ser rare ungdoms stiler i dag tenker jeg dere skulle bare visst hvilke romvesener vi var. Jeg drømmer meg bort i serien Heartbeat og tenker på hvor ukomplisert alt var før. Jeg elsker gamle hus med alt som kan finnes av antikke ting, jeg har kjøpt en trø-Singer symaskin uten å ha plass til den. En gammel spinnrokk og, uten å vite hvorfor. Jeg prøver å fornemme de som bodde i forlatte hjem og i mine foreldres barndomshjem. Hvem var de, hva gjorde de og hva tenkte de? Og hvorfor er det så stille og fredelig der de har bodd.
I grove trekk er vi middelaldrende halvveis i livet og har bare kanskje en tredjedel av livet igjen. Det går fort og fortere, min venn. Det går en dag i från vår tid och kommer aldri mer, heter det i den vakre salmen, både på svensk og samisk. Det tenker jeg ofte på. Jeg både studerer og jobber innimellom. Jeg jobber for å overleve økonomisk og fordi det er godt å komme ut blant folk. Jeg studerer det jeg vil for å sette ord på det jeg er mest opptatt og jeg skal ikke ta en doktergrad. Jeg leser underlige bøker fordi noe sier meg at det er viktig og meningsfullt. Jeg leser andres tanker og vurderinger og bytter ut noe av det jeg har fra før av. Jeg lærer noe hver dag og forteller litt om det om noen vil høre. Men mest vil jeg undres, tenke, filosofere, oppleve, snakke, synge, le, gråte, og kjenne på mine venners vennskap.
Og aller, aller mest vil jeg være min kones kjære mann, min sønns trofaste far, min fars og mors eldste og elskede sønn, mine søskens lojale storebror, mine venners ærlige venn, mine medmenneskers gode eksempel, mine forfedres og formødres rettskafne etterkommer og slekt og min Gud's kristne barn. Takk til alle de jeg møtte og møter og de som påvirket meg i riktig retning, og de som lærte meg hva sannhet, tro og rettferdighet er. Takk til de som lærte meg å håpe, be, tro, trøste og å be om hjelp. Jeg har fått mye, tross motgang og traumer. Jeg gir det nå videre til mitt elskede barn, og til min familie. Tenk hvor rik jeg er, og jeg vil at du også kan se hvor rik du selv er. Tenk på alt det du har opplevd, alle mennesker du møtte, alt du gav og alt du fikk, og for at du ble slik du ble. Gjem på alt dette i ditt hjerte og grunne på det. Det er ikke så ille å eldes, og gjør det gjerne med stil!
Å bli middelaldrende betyr vel egentlig å være midt i livet, ut ifra et gjennomsnittsliv på 90 skulle det ca bli i alderen 40-50. Det er noe annet å være middelaldersk. Jeg føler meg kompetent, har livserfaring, er far og bonuspappa til ungdommer, og jeg stoler mer på egne vurderinger enn tidligere. Så søker jeg en ny jobb som jeg også er kompetent for og blir forbigått! Av en nyutdannet broiler med null ballast. Må medgi hun er flink likevel, og med litt godvilje ville jeg nok ansatt henne selv om jeg var i ansettelsekomiteen. Det er bare forbigåelsen jeg ikke liker. Jeg ble forespeilet en lysende karriere som lærer i sin tid, prøvde det noen år, men hoppet av. Jeg kunne søke på inspektørstillingen og etterhvert på rektorstillingen etter 20 år. Jeg kunne ta videreutdanning i økologi, og klassesamarbeid, og få litt høyere lønn mens vi ventet på sommerferien. Og elevene skulle arrangere 25-årstreff om en stund og hylle den beste og morsomste læreren. Her måtte det settes inn et støt. Og i friminuttene skulle vi løse verdensproblemene på 10 minutter, minus den tiden det tar å tygge 2 brunostbrødskiver og skylle ned med kaffe. Minner leserne på at dette er vennligsinnet selvironi.
Det er deilig å bli voksen. Det er enda deiligere å si æ bryr mæ ikje om, for deretter å glemme saken. Det er befriende å la voksne mennesker løse sine egne problemer. Det er fantastisk å ikke bry seg om hva andre tenker om en, og fundere på hvor populær du er. Det er så utrolig tilfredsstillende å reise dit en vil og ikke fortelle noen om det. Gjerne til en avsidesliggende bygd eller til en viktig plass for noen du er glad i. Det er en sann glede å snakke meningsfullt med en venn uten å se på klokka, uten å ha løsninger, og bare prate fritt og fortrolig. Uten frykt for hva den andre synes og om det blir fortalt videre. Det er helbredende å si ting som de er og vise sin nakenhet og fortelle om ens svakheter og dårlige sider. Jeg kan hvile i det at tre-fire hjertevenner vet mye om mitt liv som bare blir mellom oss. Selv kona mi får ikke vite alt om meg, og det har hun ikke godt av heller. Og motsatt. Jeg sender ofte varme tanker til mine gode venner, og samtaler mentalt med dem. Hvor er du nå, hva gjør du, hvordan går det saken du fortalte om, håper du har det bra, og håper du merker mitt vennskap og gode ønsker. Og når vi så møtes igjen gir vi hverandre en lang klem og fortsetter der vi slapp.
Og det er direkte avslappende og si æ mein at, og ikke gå omveier, og slippe å si "man", det er energisparende å si hva jeg mener når jeg mener noe. Eller å si æ veit ikje. Det er utrolig bra at jeg tør å ringe noen og spørre direkte hvordan det går eller si min ærlige mening til noen. Jeg fryder meg stort når jeg bare lar ord, setninger og blikk bare flyte fritt omkring og til dem jeg vil skal høre det. Jeg skjemmes ikke lenger av å føle avsky mot onde og ekle mennesker, og la være å være høflig og hyggelig slik normen er. Jeg har plass til alle slags følelser og de er riktige for meg. Inntil de eventuelt endres. Jeg har stor glede av å være hyggelig mot noen som ikke liker meg, om jeg selv føler at det er riktig. Jeg røres dypt av mennesker som slutter å mislike meg og blir venner med meg. Jeg går på sykebesøk om jeg mener det er riktig, og snakker fra hjertet. Det kan være den siste gangen jeg ser han eller ho. Jeg takker de som takkes skal, og vil gjerne ha nye venner. Og det er en virkelig befrielse at jeg tør å skrive det jeg skriver, og står for det.
Jeg ler når jeg tenker hvordan vi så ut på 1960/70 tallet, med slengbukser, platåsko, midtskill, korte dressjakker, og åttitallet med angoragenser, palestinaskjerf og mye annet rart. Når jeg ser rare ungdoms stiler i dag tenker jeg dere skulle bare visst hvilke romvesener vi var. Jeg drømmer meg bort i serien Heartbeat og tenker på hvor ukomplisert alt var før. Jeg elsker gamle hus med alt som kan finnes av antikke ting, jeg har kjøpt en trø-Singer symaskin uten å ha plass til den. En gammel spinnrokk og, uten å vite hvorfor. Jeg prøver å fornemme de som bodde i forlatte hjem og i mine foreldres barndomshjem. Hvem var de, hva gjorde de og hva tenkte de? Og hvorfor er det så stille og fredelig der de har bodd.
I grove trekk er vi middelaldrende halvveis i livet og har bare kanskje en tredjedel av livet igjen. Det går fort og fortere, min venn. Det går en dag i från vår tid och kommer aldri mer, heter det i den vakre salmen, både på svensk og samisk. Det tenker jeg ofte på. Jeg både studerer og jobber innimellom. Jeg jobber for å overleve økonomisk og fordi det er godt å komme ut blant folk. Jeg studerer det jeg vil for å sette ord på det jeg er mest opptatt og jeg skal ikke ta en doktergrad. Jeg leser underlige bøker fordi noe sier meg at det er viktig og meningsfullt. Jeg leser andres tanker og vurderinger og bytter ut noe av det jeg har fra før av. Jeg lærer noe hver dag og forteller litt om det om noen vil høre. Men mest vil jeg undres, tenke, filosofere, oppleve, snakke, synge, le, gråte, og kjenne på mine venners vennskap.
Og aller, aller mest vil jeg være min kones kjære mann, min sønns trofaste far, min fars og mors eldste og elskede sønn, mine søskens lojale storebror, mine venners ærlige venn, mine medmenneskers gode eksempel, mine forfedres og formødres rettskafne etterkommer og slekt og min Gud's kristne barn. Takk til alle de jeg møtte og møter og de som påvirket meg i riktig retning, og de som lærte meg hva sannhet, tro og rettferdighet er. Takk til de som lærte meg å håpe, be, tro, trøste og å be om hjelp. Jeg har fått mye, tross motgang og traumer. Jeg gir det nå videre til mitt elskede barn, og til min familie. Tenk hvor rik jeg er, og jeg vil at du også kan se hvor rik du selv er. Tenk på alt det du har opplevd, alle mennesker du møtte, alt du gav og alt du fikk, og for at du ble slik du ble. Gjem på alt dette i ditt hjerte og grunne på det. Det er ikke så ille å eldes, og gjør det gjerne med stil!
onsdag 14. august 2013
Til ungdommen
Jeg skal bli rik! Eie et stort hus med 5 soverom, balkong, bastu, garasje, utsikt og stort uteareale. Og hytte, båt, bil, og jeg skal kunne reise utenlands mange ganger i året. Jeg skal ta en skikkelig kul utdanning, og få den jobben, og bli leder. Og jeg skal starte eget, få mye fritid og gjøre suksess på verdensmarkedet. Jeg skal skrive en bestselger-bok, holde foredrag og bli omtalt. Jeg skal bli enda vakrere, slankere, mer moteriktig, trene smart, spise riktig, ta nøyaktig vitamin- og mineralanalyse. Jeg skal spise slow food, raw food, lavkarbo, ta pulverkurs og ta et matkurs. Og lage mat fra bunnen av og variere maten hver dag med utenlandske retter. Jeg skal enten bli fotballproff, lege, jurist, medieekspert, journalist, reatauranteier, filmskaper, fotomodell eller suksessfull firmaeier. Får jeg ikke til dette vil jeg vinne 10 mill i Lotto, sikre min alderdom, hjelpe familien og lage et fond for dårlige tider.
Jeg skal finne den kjæresten, som både er vakker, rik, populær og har gode indre kvaliteter, og der vi flyr inn i lykkens himmel, og vi får aldri en nedtur. Min utdanning skal ha høy status, bli enda mer ettertraktet i fremtiden, og den skal gi varig høy inntekt, med reiser, frynsegoder og mange ferier. Og det skal ikke være kassajobb, vasker, murer, helsearbeider, eller vanlig saksbehandler, det er kjedelig og du blir ikke kul av det. Jeg skal ha åndelig påfyll, reise på eksotiske plasser, på litteraturkurs i Toscana kombinert med vinkurs og fjellvandring. Meditasjon i Kroatia kombinert med seiling. Barna skal få bo litt landlig og oppleve ro, men de skal likevel delta på 4-5 organiserte aktiviteter i uke, for da blir de trent, kunnskapsfull og dannet. Og være best, derfor må de delta i mange turneringer i inn- og utland. De skal også få seksere på skolen og komme inn på de beste skolene.
Man må ikke velge feil, for utdanningen skal både ha status i dag og om 20 år. I tillegg skal jeg ha både grunnutdanning, master- og doktorgrad, jeg må ikke sakke etter, og folk må ikke tro jeg er middelmådig. Jeg kan ikke ha dårlig råd heller så derfor jobber jeg halvt i tillegg til studiene, og blir sliten. Media viser vellykkede kjendiser, med tilhørende livsstil, religion, matstil og operasjoner her og der. Med nye sveiser, klær, tatoveringer, piercing, slankeoperasjon og en liten søt hund. De ferierer på riktige plasser, og gir til veldedighet. Og verst av alt, de prøver å signalisere at for å bli lykkelig må jeg bli kjent, rik og berømt, og stadig være på topp. Mange kjenner ikke til medaljens bakside, og popularitetens pris.
Det er absolutt ikke galt med ambisjoner, talent, evner, drømmer, firma og ekstraordinære utdanninger og yrker. Det er faktisk slik verden går fremover, og utvikles. Jeg fokuserer på konsekvensene for de unge idag. Barn og unge skal absolutt gå på skole, få jobb etterpå, de skal prøve å kjøpe bolig etterhvert og gjerne stifte familie. Så langt virker dette helt normalt og tilforlaterlig. Og for mange er det nettopp det. Men for en del er og blir dette et problem. Valgmulighetene er så mange, både innenlands og utenlands, og samfunnet utvikler og endrer seg raskere og raskere. Verden forøvrig opplever nedgangstider, og mange kommer hit i sin søken etter arbeid, og lykke. Vi har derimot et stort luksusproblem. Så lenge det varer.
Ingen moralisering fra min side. Jeg ser bare at 1 av 5 unge får psykiske vansker og depresjon og må søke hjelp, mange er stresset, blir utslitt, får angst og bekymrer seg. Mange ruser seg, og tar stoffer for å holde seg våkne, for å sove, for å prestere, for å holde seg slanke og få brunfarge. De både skjærer bort og fyller på der naturen har vært sparsom, de tar Botox mot rynker, trener som gale eller lar være å spise. Er foreldrene travle og ambisiøse kan dette presse de unge, og de opplever knapt foreldrenes tilstedeværelse, og det er ikke rom for et hvileår eller folkehøgskoleår. Signaler er at slapper du av et år, tar fri, jobber på Rema, er håndtlanger eller jobber på sykehjem tar det seg ikke ut på CV'en og du sakker kraftig etter. I tillegg er det ikke kult nok.
Jeg håper ungdommen får en god fremtid for seg selv og samfunnet. Gamle daga var ikke bare gode, det vet jeg. På den andre siden går det ofte for fort, og folk blir stresset, og noen blir syke, utbrente og deprimerte. Det blir ikke tid til å være vanlig, gjøre en ting om gangen og det helt ordinære er ikke godt nok. Det samlede presset gjør at folk jages stadig fremover, og må stadig bli mer utdannet, mer rik, mer vakker, mer slank, og mer populær. Klarer du det ikke presses du til å ta kunstige preparater eller narkotiske stoffer. Du MÅ være på sosiale medier ellers er du utenfor, eller rar. Du kan ikke ta fri, og undres. Det du gjør må ikke være unyttig og det må ikke svekke din CV. Du kan ikke gjøre frivillig arbeid, og slikt vas.
Bare ett ord fra min side. Det finnes en verden der du kan leve roligere, og finne deg selv. Det finnes viktige samfunnsoppgaver som ikke har status og flombelysningen på. Det finnes titusenvis av syke, gamle, funksjonshemmede og ensomme som blir henrykt og dypt takknemlig for et lite besøk, en telefon, en håndsrekning eller samtale. Det finnes barn som lider som trenger deg som Den Ene. Og du taper bare litt tid, for belønningen for å gjøre noe uten betaling og uten at noen ser deg og skryter av det på FB kan være stor og svært meningsfull. Du kan få kontakt med ekte mennesker, kloke mennesker, mennesker med livserfaring og spennende livshistorier. Du kan berike deg selv på en måte du ikke trodde det var mulig. Men først må du prøve, og ikke gi opp etter to ganger. Du kan oppdage en dyp åndelig verden, hos andre mennesker og ikke minst inne i deg selv. Du får oppdage sider hos deg selv du ikke ante eksisterte.
Det aller, aller beste er at du kan bli rikere i ditt sinn, oppdage gleden i hjertet utenom en rasjonell verden og ytre ting. Og oppdage at du taper ikke noe, men heller kan vinne noe. Du kan lære deg å undres, og samtale med andre slik at dype vennskap skapes og andre kvaliteter ved livet trer frem. Du får oppdage naturen og hvilken lykke og ro i sinnet den kan gi deg. Og jeg håper at alle unge kan lære seg at den gylne middelvei er en god vei. Sånn passe av alt, og alt til sin tid. Ikke prøv å få til alt på en gang, du skal jo tross alt leve til de 90! Fordel alt du MÅ gjøre over mange år, og vær hjemme med barna i tre år. Snakk rolig om mer kvalitative tema, som verdier, vennskap, helse, selvfølelse, livskvalitet, åndelighet, religion og tro, tiden, evigheten, universet, om barn, familie, pyskisk helse, gode matopplevelser, opplevelser som gir ro og undring.
Snakk med dine gamle foreldre og ta deg en tur på sykehjemmet, og meld deg gjerne som besøksvenn i Røde Kors. Ta med tante- og onkelbarn på en overraskende tur eller aktivitet, og inviter en eldre på kafe. Spør om livet deres og hva som har vært viktig og hva har livet lært dem. Kommer du i god kontakt med deg selv og andre mennesker og får du god livskompetanse tidlig vil du bedre kunne vurdere hva som er viktig for deg selv, og ikke bare hva andre synes er viktig og populært. Finner du sinnsro og lykke hos deg selv er du et rikt menneske!
Jeg skal finne den kjæresten, som både er vakker, rik, populær og har gode indre kvaliteter, og der vi flyr inn i lykkens himmel, og vi får aldri en nedtur. Min utdanning skal ha høy status, bli enda mer ettertraktet i fremtiden, og den skal gi varig høy inntekt, med reiser, frynsegoder og mange ferier. Og det skal ikke være kassajobb, vasker, murer, helsearbeider, eller vanlig saksbehandler, det er kjedelig og du blir ikke kul av det. Jeg skal ha åndelig påfyll, reise på eksotiske plasser, på litteraturkurs i Toscana kombinert med vinkurs og fjellvandring. Meditasjon i Kroatia kombinert med seiling. Barna skal få bo litt landlig og oppleve ro, men de skal likevel delta på 4-5 organiserte aktiviteter i uke, for da blir de trent, kunnskapsfull og dannet. Og være best, derfor må de delta i mange turneringer i inn- og utland. De skal også få seksere på skolen og komme inn på de beste skolene.
Man må ikke velge feil, for utdanningen skal både ha status i dag og om 20 år. I tillegg skal jeg ha både grunnutdanning, master- og doktorgrad, jeg må ikke sakke etter, og folk må ikke tro jeg er middelmådig. Jeg kan ikke ha dårlig råd heller så derfor jobber jeg halvt i tillegg til studiene, og blir sliten. Media viser vellykkede kjendiser, med tilhørende livsstil, religion, matstil og operasjoner her og der. Med nye sveiser, klær, tatoveringer, piercing, slankeoperasjon og en liten søt hund. De ferierer på riktige plasser, og gir til veldedighet. Og verst av alt, de prøver å signalisere at for å bli lykkelig må jeg bli kjent, rik og berømt, og stadig være på topp. Mange kjenner ikke til medaljens bakside, og popularitetens pris.
Det er absolutt ikke galt med ambisjoner, talent, evner, drømmer, firma og ekstraordinære utdanninger og yrker. Det er faktisk slik verden går fremover, og utvikles. Jeg fokuserer på konsekvensene for de unge idag. Barn og unge skal absolutt gå på skole, få jobb etterpå, de skal prøve å kjøpe bolig etterhvert og gjerne stifte familie. Så langt virker dette helt normalt og tilforlaterlig. Og for mange er det nettopp det. Men for en del er og blir dette et problem. Valgmulighetene er så mange, både innenlands og utenlands, og samfunnet utvikler og endrer seg raskere og raskere. Verden forøvrig opplever nedgangstider, og mange kommer hit i sin søken etter arbeid, og lykke. Vi har derimot et stort luksusproblem. Så lenge det varer.
Ingen moralisering fra min side. Jeg ser bare at 1 av 5 unge får psykiske vansker og depresjon og må søke hjelp, mange er stresset, blir utslitt, får angst og bekymrer seg. Mange ruser seg, og tar stoffer for å holde seg våkne, for å sove, for å prestere, for å holde seg slanke og få brunfarge. De både skjærer bort og fyller på der naturen har vært sparsom, de tar Botox mot rynker, trener som gale eller lar være å spise. Er foreldrene travle og ambisiøse kan dette presse de unge, og de opplever knapt foreldrenes tilstedeværelse, og det er ikke rom for et hvileår eller folkehøgskoleår. Signaler er at slapper du av et år, tar fri, jobber på Rema, er håndtlanger eller jobber på sykehjem tar det seg ikke ut på CV'en og du sakker kraftig etter. I tillegg er det ikke kult nok.
Jeg håper ungdommen får en god fremtid for seg selv og samfunnet. Gamle daga var ikke bare gode, det vet jeg. På den andre siden går det ofte for fort, og folk blir stresset, og noen blir syke, utbrente og deprimerte. Det blir ikke tid til å være vanlig, gjøre en ting om gangen og det helt ordinære er ikke godt nok. Det samlede presset gjør at folk jages stadig fremover, og må stadig bli mer utdannet, mer rik, mer vakker, mer slank, og mer populær. Klarer du det ikke presses du til å ta kunstige preparater eller narkotiske stoffer. Du MÅ være på sosiale medier ellers er du utenfor, eller rar. Du kan ikke ta fri, og undres. Det du gjør må ikke være unyttig og det må ikke svekke din CV. Du kan ikke gjøre frivillig arbeid, og slikt vas.
Bare ett ord fra min side. Det finnes en verden der du kan leve roligere, og finne deg selv. Det finnes viktige samfunnsoppgaver som ikke har status og flombelysningen på. Det finnes titusenvis av syke, gamle, funksjonshemmede og ensomme som blir henrykt og dypt takknemlig for et lite besøk, en telefon, en håndsrekning eller samtale. Det finnes barn som lider som trenger deg som Den Ene. Og du taper bare litt tid, for belønningen for å gjøre noe uten betaling og uten at noen ser deg og skryter av det på FB kan være stor og svært meningsfull. Du kan få kontakt med ekte mennesker, kloke mennesker, mennesker med livserfaring og spennende livshistorier. Du kan berike deg selv på en måte du ikke trodde det var mulig. Men først må du prøve, og ikke gi opp etter to ganger. Du kan oppdage en dyp åndelig verden, hos andre mennesker og ikke minst inne i deg selv. Du får oppdage sider hos deg selv du ikke ante eksisterte.
Det aller, aller beste er at du kan bli rikere i ditt sinn, oppdage gleden i hjertet utenom en rasjonell verden og ytre ting. Og oppdage at du taper ikke noe, men heller kan vinne noe. Du kan lære deg å undres, og samtale med andre slik at dype vennskap skapes og andre kvaliteter ved livet trer frem. Du får oppdage naturen og hvilken lykke og ro i sinnet den kan gi deg. Og jeg håper at alle unge kan lære seg at den gylne middelvei er en god vei. Sånn passe av alt, og alt til sin tid. Ikke prøv å få til alt på en gang, du skal jo tross alt leve til de 90! Fordel alt du MÅ gjøre over mange år, og vær hjemme med barna i tre år. Snakk rolig om mer kvalitative tema, som verdier, vennskap, helse, selvfølelse, livskvalitet, åndelighet, religion og tro, tiden, evigheten, universet, om barn, familie, pyskisk helse, gode matopplevelser, opplevelser som gir ro og undring.
Snakk med dine gamle foreldre og ta deg en tur på sykehjemmet, og meld deg gjerne som besøksvenn i Røde Kors. Ta med tante- og onkelbarn på en overraskende tur eller aktivitet, og inviter en eldre på kafe. Spør om livet deres og hva som har vært viktig og hva har livet lært dem. Kommer du i god kontakt med deg selv og andre mennesker og får du god livskompetanse tidlig vil du bedre kunne vurdere hva som er viktig for deg selv, og ikke bare hva andre synes er viktig og populært. Finner du sinnsro og lykke hos deg selv er du et rikt menneske!
mandag 12. august 2013
Livets gang
Ved solnedgang en gammel kropp
Med mange små skavanker
Ser oldebarnet vokse opp
For ham hans hjerte banker
Hans sinn er ungt og tanken klar
På tross av slit og smerte
Nå har han blivet oldefar
Med mange i sitt hjerte
Hans ungdom var en vakker drøm
Tross fattigdom og lede
Han husker alt som i en drøm
Med vemod, sorg og glede
Han traff sin kjære i en eng
Og hjertet ville briste
Han spurte: Vil du dele bord og seng
Og livet til det siste?
Ja, svarte Elin, som hun het
Det vil jeg mer enn gjerne
Det heter visstnok kjærlighet
Og gjør et par helt gærne!
En herlig sommer helt i rus
Med Elin ved sin side
Alt skjedde i en jubelbrus
På viddene, de vide
Med våren kom en liten gutt
Hans hår var sort som ravnen
Hans fader feiret med salutt
Og bar han trygt i favnen
En oppvakt, liten pjokk han var
En engel for sin mor
Han fulgte pappas fotefar
Og mammas kloke ord
Og sommer fulgte etter vår
Og snart så ble de flere
De vokste opp i enkle kår
Kan man vel kreve mere?
Og livet gikk sin vante gang
Og alt var fryd i gammen
De synger nå sin aftensang
Og har blitt gamle sammen
De gamle leste i sin bok
At større glede venter
Vårherre gav, Vårherre tok
Snart Gud dem begge henter!
Med mange små skavanker
Ser oldebarnet vokse opp
For ham hans hjerte banker
Hans sinn er ungt og tanken klar
På tross av slit og smerte
Nå har han blivet oldefar
Med mange i sitt hjerte
Hans ungdom var en vakker drøm
Tross fattigdom og lede
Han husker alt som i en drøm
Med vemod, sorg og glede
Han traff sin kjære i en eng
Og hjertet ville briste
Han spurte: Vil du dele bord og seng
Og livet til det siste?
Ja, svarte Elin, som hun het
Det vil jeg mer enn gjerne
Det heter visstnok kjærlighet
Og gjør et par helt gærne!
En herlig sommer helt i rus
Med Elin ved sin side
Alt skjedde i en jubelbrus
På viddene, de vide
Med våren kom en liten gutt
Hans hår var sort som ravnen
Hans fader feiret med salutt
Og bar han trygt i favnen
En oppvakt, liten pjokk han var
En engel for sin mor
Han fulgte pappas fotefar
Og mammas kloke ord
Og sommer fulgte etter vår
Og snart så ble de flere
De vokste opp i enkle kår
Kan man vel kreve mere?
Og livet gikk sin vante gang
Og alt var fryd i gammen
De synger nå sin aftensang
Og har blitt gamle sammen
De gamle leste i sin bok
At større glede venter
Vårherre gav, Vårherre tok
Snart Gud dem begge henter!
Folkemedisin, helbredelse, læsing, stoppe blod og ganning
Nytt tema, flere tabu, fordommer, misforståelser, og ordet ganning som blir brukt til å omtale eller til å stigmatisere samer. De fleste voksne har hørt om læsing, at du ringer til noen som kan helbrede deg, stoppe blod, lese på på verk og betennelse, rense hus og mye annet.
Alt dette blir brukt i det stille, og skal gjerne være det. Det er ikke meningen at nu skal alt fortelles, at alt skal være åpent og i media. Jeg har stor respekt for hele dette feltet minus ganning. Jeg ønsker bare å omtale disse tema fordi jeg skriver om tabubelagte ting, vanskelige ting, fordommer, helt feil kunnskap, familieproblemer, foreldre og barn og ting som blir brukt til å stigmatisere andre etniske grupper og hverandre. Jeg er ikke tenkt å skrive detaljert om disse tema, bare omtale de.
I gamle dager fantes det ikke så mye leger, sykehus, behandlingstilbud og legevitenskapen var ikke kommet så langt som i dag. Dessuten bodde det folk nesten overalt, og det var både langt, dyrt og tidkrevende å reise. Samene bodde ofte til fjells, i fjordbotner, i markebygder og ofte i to land, langt fra kirkesteder der det som oftest var lege og andre helsetilbud. Rettighetene var det så som så med, og enkelte leger behandlet allmuen, samer og kvener nedlatende, fordomsfullt, bedrevitersk og til og med feil. Jeg tror at når folk må klare seg selv så utvikles det helbredende evner hos dette folket. I alle fall finnes det sterke helbredelsestradisjoner verden over, spesielt blant nomadefolk, stammer, urfolk, blant østlige folk og i andre kollektivt orienterte kulturer. Norge, resten av Vesten og industrialiserte land er i høyeste grad individ-orienterte kulturer, men selv her er det mange etniske grupper, bygder og kulturer der disse tradisjonene enda lever, side om side med skolemedisin og vanlig helsetjeneste. Og ikke bare blant samer. Og slik tror jeg det vil forbli.
Folkemedisin, samisk folkemedisin og nå til dags alternativ eller komplementær medisin eksisterer, er blitt mer stuerent, markedsføres i media, og har kan hende økt i bruk og popularitet. Snåsamannen, kronprinsesse Märtha og andre har gjort helbredelse enda mer kjent og mange har stått fram i media om sine evner, og kirka har til og med laget et eget, kristelig rituale for rensing av hus. TV-program som Åndenes makt, Det okända, Jakten på den sjette sans har også bidratt på sin måte.
De som har evner skal ikke snakke om det, ikke skryte og ikke ta betalt. Slik er det i alle fall blant de mest tradisjonelle og kristelige læsere, og slik kommer det til å være. Man kan miste evnene, sies det. Det vet jeg svært lite om, men jeg har en teori om hvorfor det er slik. Uavhengig om du kan miste evnene, så har læsere hatt stor, potensiell makt i sitt miljø og i en isolert gruppe. Folk kunne komme i stor takknemlighetsgjeld til disse og det ble lagt klare føringer for hvordan de skulle opptre, vederlag for tjenester, åpenhet (lukkethet) og slike forhold. I noen kretser skal man ikke engang takke, men i spesielle tilfeller kan man gi en gave til jul eller lignende.
Ganning og trolldomstrommer er noe helt for seg selv, og er knyttet spesifikt til samene i Skandinavia. Det tilhører førkristen religion. Beskyldninger om ganning brukes til å stigmatisere samer, som et bevis på at de er ukristelige, og er jamngodt med satanisme. Jeg sier ikke at ganning ikke eksisterer, men det er ytterst få som driver med slikt. De fleste bare truer med det, for å skape en mystisk aura rundt seg og for å true noen til taushet. I mange kulturer i verden forøvrig er forbannelser, voodo, besvergelser, ritualer, tromming, sjamanisme og bruk av berusende planter relativt utbredt, selv i moderne tid. Dette blir både brukt og misbrukt. Misbrukt for å skremme og binde folk, spesielt for å presse folk innen menneskehandel som prostitusjon. Mange som blir utsatt for voodo blir syke og noen dør fordi de lammes av frykt og angst. Jeg har også hørt historier om kasting av kirkegårdssand, og at folk leser forbannelse i vann og gir til folk eller andre ting. Spesielt de som er psykisk syke kan begynne å fantasere om at de er utsatt for noe ondt, og noen ringer læsere som forhåpentligvis er sterkere enn den som sendte ondskap, og slik kan en runddans fortsette.
Jeg tror det er mulig å holde på med ondskap til en viss grad, misunne andre og ønske ondt over folk. Jeg tror noen har evner til å forbanne, og jeg tør ikke spekulere i hvilke krefter som tas i bruk. Men jeg tror også på at noen beskytter oss mot onde krefter i og rundt oss, og som kristen stoler jeg på Gud. På den andre siden skal man ikke være redd noen, man skal ikke lammes av frykt, man skal ikke gjengjelde ondt, man skal ikke tenke så mye om det kommer trusler om ganning og trolldom. Er du redd, be til Gud, fortell det til noen, og ikke la det styre ditt liv. Eller bare blåse av det. En del bruker dette som trusler og vil at du skal bli redd, men det skal du ikke.
Jeg tror også at det er bedre å lide urett enn å gjøre urett. De som eventuelt gjør ondskap opplever ikke velsignelse, det kommer aldri noe godt utav det, jeg tror det til og med kan korrumpere en og ens sjel. Man kan benytte læsere og takke dem i sitt hjerte, eller takke helbredelsens kilde. Som er Kjærligheten. For oss kristne er det rett og slett Gud. Ikke alt kan læges av skolemedisinen, og læsere og alternativ medisin kan tilby mye som ikke legene kan. De har som regel bedre tid, og er også åpen for åndelige dimensjoner og problemer, og er mer åpen for andre sider av livet og menneskenaturen.
Alt dette blir brukt i det stille, og skal gjerne være det. Det er ikke meningen at nu skal alt fortelles, at alt skal være åpent og i media. Jeg har stor respekt for hele dette feltet minus ganning. Jeg ønsker bare å omtale disse tema fordi jeg skriver om tabubelagte ting, vanskelige ting, fordommer, helt feil kunnskap, familieproblemer, foreldre og barn og ting som blir brukt til å stigmatisere andre etniske grupper og hverandre. Jeg er ikke tenkt å skrive detaljert om disse tema, bare omtale de.
I gamle dager fantes det ikke så mye leger, sykehus, behandlingstilbud og legevitenskapen var ikke kommet så langt som i dag. Dessuten bodde det folk nesten overalt, og det var både langt, dyrt og tidkrevende å reise. Samene bodde ofte til fjells, i fjordbotner, i markebygder og ofte i to land, langt fra kirkesteder der det som oftest var lege og andre helsetilbud. Rettighetene var det så som så med, og enkelte leger behandlet allmuen, samer og kvener nedlatende, fordomsfullt, bedrevitersk og til og med feil. Jeg tror at når folk må klare seg selv så utvikles det helbredende evner hos dette folket. I alle fall finnes det sterke helbredelsestradisjoner verden over, spesielt blant nomadefolk, stammer, urfolk, blant østlige folk og i andre kollektivt orienterte kulturer. Norge, resten av Vesten og industrialiserte land er i høyeste grad individ-orienterte kulturer, men selv her er det mange etniske grupper, bygder og kulturer der disse tradisjonene enda lever, side om side med skolemedisin og vanlig helsetjeneste. Og ikke bare blant samer. Og slik tror jeg det vil forbli.
Folkemedisin, samisk folkemedisin og nå til dags alternativ eller komplementær medisin eksisterer, er blitt mer stuerent, markedsføres i media, og har kan hende økt i bruk og popularitet. Snåsamannen, kronprinsesse Märtha og andre har gjort helbredelse enda mer kjent og mange har stått fram i media om sine evner, og kirka har til og med laget et eget, kristelig rituale for rensing av hus. TV-program som Åndenes makt, Det okända, Jakten på den sjette sans har også bidratt på sin måte.
De som har evner skal ikke snakke om det, ikke skryte og ikke ta betalt. Slik er det i alle fall blant de mest tradisjonelle og kristelige læsere, og slik kommer det til å være. Man kan miste evnene, sies det. Det vet jeg svært lite om, men jeg har en teori om hvorfor det er slik. Uavhengig om du kan miste evnene, så har læsere hatt stor, potensiell makt i sitt miljø og i en isolert gruppe. Folk kunne komme i stor takknemlighetsgjeld til disse og det ble lagt klare føringer for hvordan de skulle opptre, vederlag for tjenester, åpenhet (lukkethet) og slike forhold. I noen kretser skal man ikke engang takke, men i spesielle tilfeller kan man gi en gave til jul eller lignende.
Ganning og trolldomstrommer er noe helt for seg selv, og er knyttet spesifikt til samene i Skandinavia. Det tilhører førkristen religion. Beskyldninger om ganning brukes til å stigmatisere samer, som et bevis på at de er ukristelige, og er jamngodt med satanisme. Jeg sier ikke at ganning ikke eksisterer, men det er ytterst få som driver med slikt. De fleste bare truer med det, for å skape en mystisk aura rundt seg og for å true noen til taushet. I mange kulturer i verden forøvrig er forbannelser, voodo, besvergelser, ritualer, tromming, sjamanisme og bruk av berusende planter relativt utbredt, selv i moderne tid. Dette blir både brukt og misbrukt. Misbrukt for å skremme og binde folk, spesielt for å presse folk innen menneskehandel som prostitusjon. Mange som blir utsatt for voodo blir syke og noen dør fordi de lammes av frykt og angst. Jeg har også hørt historier om kasting av kirkegårdssand, og at folk leser forbannelse i vann og gir til folk eller andre ting. Spesielt de som er psykisk syke kan begynne å fantasere om at de er utsatt for noe ondt, og noen ringer læsere som forhåpentligvis er sterkere enn den som sendte ondskap, og slik kan en runddans fortsette.
Jeg tror det er mulig å holde på med ondskap til en viss grad, misunne andre og ønske ondt over folk. Jeg tror noen har evner til å forbanne, og jeg tør ikke spekulere i hvilke krefter som tas i bruk. Men jeg tror også på at noen beskytter oss mot onde krefter i og rundt oss, og som kristen stoler jeg på Gud. På den andre siden skal man ikke være redd noen, man skal ikke lammes av frykt, man skal ikke gjengjelde ondt, man skal ikke tenke så mye om det kommer trusler om ganning og trolldom. Er du redd, be til Gud, fortell det til noen, og ikke la det styre ditt liv. Eller bare blåse av det. En del bruker dette som trusler og vil at du skal bli redd, men det skal du ikke.
Jeg tror også at det er bedre å lide urett enn å gjøre urett. De som eventuelt gjør ondskap opplever ikke velsignelse, det kommer aldri noe godt utav det, jeg tror det til og med kan korrumpere en og ens sjel. Man kan benytte læsere og takke dem i sitt hjerte, eller takke helbredelsens kilde. Som er Kjærligheten. For oss kristne er det rett og slett Gud. Ikke alt kan læges av skolemedisinen, og læsere og alternativ medisin kan tilby mye som ikke legene kan. De har som regel bedre tid, og er også åpen for åndelige dimensjoner og problemer, og er mer åpen for andre sider av livet og menneskenaturen.
lørdag 10. august 2013
Lär deg livets stora gåta, älska, glömma och förlåta
Jeg tror det ligger mye og dyp visdom i dette ordspråket. Hva er egentlig hemmeligheten? Man kan like ordspråk, dele visdomsord, si kloke ord, snakke dypt med den venn, men å forstå dybden, bredden og høyden i livets hemmeligheter er vel ikke så lett. Men det går an å forsøke, og for hvert forsøk kan man forstå litt mer, ane et litt dypere lag, forstå sammenhenger, og forme nye spørsmål. Og bli litt klokere. Men la oss se litt nærmere på dette ordspråket.
En gåte er et spørsmål der du må fundere og undres litt på. Man tvinges til å endre perspektiv, sette sammen kunnskap, forsøke å se sammenhenger og løsninger. Etter mye tankevirksomhet dukker det da en løsning opp, og svaret virker så svært enkelt når man til slutt løser gåten. At man ikke skjønte det før, det var jo så lett! Men har man kjørt seg fast i et tankemønster, ser man bare begrensninger og problemer og hjernen spinner rundt de samme tingene. Og kommer til de samme konklusjonene. Gang på gang. Tilslutt blir både tankemønstre, handlinger og holdninger automatisert, det blir en permanent del av deg selv, og du har stagnert. Det er en fare for alle over tretti, man tror man er utlært, man tror man vet sannheten om alt og alle, og man bruker de samme forståelsesmåter på alt nytt. Du blir et ekko av deg selv, og begynner å dømme og karakterisere, moralisere og hate. Og du tror du har rett til det. Bare du forstår, andre er dumme og lever helt feil.
Mitt store forbilde er Jesus. Han levde og snakket på et metanivå, dsv et overordnet nivå, som disiplene og de andre ikke forsto til å begynne med. Han visste hva som var kjærlighet, og frelsens store hemmelighet. Han visste hva som ville skje, og han visste at det ikke var noe vei utenom lidelsen. Men han visste også hvilken seier det ville bli, en seier over død og over fortapelse, og denne seieren ga han videre til oss helt gratis. Han sa, tro og du skal bli frelst. Jesus var jo Gud selv, han var ganske enkelt Kjærligheten selv. Kjærligheten er universets største og viktigeste kraft, alt går ut i fra den, til og med livet, og det er det største av de tre, tro, håp og kjærlighet. Og det er det eneste som følger oss inn i himmelen, og som er evig.
Det er nettopp denne vidunderlige kraften, nemlig kjærligheten som gjør det mulig å få til resten, nemlig elske, glemme og tilgi. For meg som kristen er kjærlighetens opphav Gud, og Gud er kjærlighet, enkelt og greit. Og for at de som ikke hærer kristendommen så skal jeg straks gå over til å filosofere mer generelt om denne livets store gåte. Uansett hvor kjærligheten kommer fra, dets kilde, dets vesen og bruksområder håper jeg vi kan være enige om at det finnes en god kraft og en ond kraft i verden, og alle vi er disponert for begge deler. Ved de riktige omstendigheter kan vi alle drepe, såre, straffe, snakke ondt, drive omsorgssvikt og være grådige og egoistiske. Elementer av dette vises i uttallige kriger, etniske konflikter, interessekonflikter, arveoppgjør, og kamp om posisjoner. Spesielt om risikoen for å bli oppdaget eller straffet er borte eller minimal. Derfor har vi maktdeling i samfunnet, rettsvesen, politi og institusjoner med vide fullmakter til å gripe inn i og regulere ulike interessekonflikter.
Når man elsker noen er man ofte villig til å tilgi og glemme. Det er bare å studere barn, de kan være så sinte på deg om de ikke får viljen sin, men når du har tatt en rettferdig beslutning glemmer de hele greia, aksepterer den og starter på nytt. De glemmer faktisk hele saken. De kan tilgi oss voksnes feiltrinn, og feilvurderinger, og de kan starte med blanke ark dagen etter. Og har man som voksen krenket et barn og ber av hjertet om tilgivelse kan man også få tilgivelse og starte på nytt. Jeg snakker ikke om grove og utilgivelige overgrep der det må andre midler til, og som setter varige negative spor i et barns kropp og sjel, men dagliglivets små og store konflikter.
Hva kan så vi voksne lære av barna? Jo, det at kjærligheten skal være betingelsesløs og ren, og at man skal ikke dvele ved gamle synder som er oppgjort, og heller ikke dømme. Man skal faktisk være villig til å glemme og tilgi, nettopp fordi man er glad i noen og noen er glad i deg. Det er den store hemmeligheten i livet og på jord. Jeg vet det kan være vanskelig å tilgi grove krenkelser som ikke innrømmes og ikke bes om tilgivelse for. Man skal ha respekt for det. I slike tilfeller kan det være svært forløsende å selv ta opp problemet direkte og si at det og det såret meg alvorlig med de og de konsekvenser, og jeg vil snakke om det. Ofte beklager krenker det inntrufne, og gjør han ikke det kan du få fred uansett, fordi du fikk satt ord på problemet overfor rette vedkommende.
Og for hver gang du snakker om krenkelsen eller traumet kan du forlenge lidelsen og bli retraumatisert. Det er viktig uansett å snakke om problemet til noen, og tør du ikke å ta det direkte opp kan du snakke om det med en terapeut eller sjelesørger. Noen andre kan også ta opp det aktuelle med krenker, altså via stedfortreder. I verste fall kan man om man må ta det opp rettslig, i forliksråd eller i Forbrukerrådet. Dere kan bli forlikt så det ikke plager deg lenger, eller at det blir så bra som det bare kan. Det er også en kjærlighetshandling overfor deg selv, og faktisk overfor krenker og. Om barn opplever krenkelser kan vi som foreldre lage til et møte mellom offer og mobber, gjerne med foreldre og/eller lærer tilstede. Det lærer barnet konflikthåndtering og respekt, og som kan bli en viktig kompetanse hos dem for å møte lignende problemer. Og det lærer mobber at hun/han blir oppdaget og det får konsekvenser.
Vi må derfor spørre våre barn om noen mobber og problemer på skolen og i livet, følge med og bruke intuisjonen for å avdekke krenkelser og mobbing. Barna lærer fort at man ikke sladrer og at det straffes. Vi skal stå opp for de, sjekke, og mekle ved konflikter. Det er en helt konkret kjærlighetshandling som barna forstår.
Vi skal elske, glemme og tilgi oss voksne imellom. Nettopp fordi vi elsker oss selv så høyt, og våre nære likeså, og fordi vi vet at våre med mennesker ligner på oss og vår natur, skal vi hjelpe hverandre til å lære denne stora gåta, älska, glömma och förlåta? Ikke sant?
En gåte er et spørsmål der du må fundere og undres litt på. Man tvinges til å endre perspektiv, sette sammen kunnskap, forsøke å se sammenhenger og løsninger. Etter mye tankevirksomhet dukker det da en løsning opp, og svaret virker så svært enkelt når man til slutt løser gåten. At man ikke skjønte det før, det var jo så lett! Men har man kjørt seg fast i et tankemønster, ser man bare begrensninger og problemer og hjernen spinner rundt de samme tingene. Og kommer til de samme konklusjonene. Gang på gang. Tilslutt blir både tankemønstre, handlinger og holdninger automatisert, det blir en permanent del av deg selv, og du har stagnert. Det er en fare for alle over tretti, man tror man er utlært, man tror man vet sannheten om alt og alle, og man bruker de samme forståelsesmåter på alt nytt. Du blir et ekko av deg selv, og begynner å dømme og karakterisere, moralisere og hate. Og du tror du har rett til det. Bare du forstår, andre er dumme og lever helt feil.
Mitt store forbilde er Jesus. Han levde og snakket på et metanivå, dsv et overordnet nivå, som disiplene og de andre ikke forsto til å begynne med. Han visste hva som var kjærlighet, og frelsens store hemmelighet. Han visste hva som ville skje, og han visste at det ikke var noe vei utenom lidelsen. Men han visste også hvilken seier det ville bli, en seier over død og over fortapelse, og denne seieren ga han videre til oss helt gratis. Han sa, tro og du skal bli frelst. Jesus var jo Gud selv, han var ganske enkelt Kjærligheten selv. Kjærligheten er universets største og viktigeste kraft, alt går ut i fra den, til og med livet, og det er det største av de tre, tro, håp og kjærlighet. Og det er det eneste som følger oss inn i himmelen, og som er evig.
Det er nettopp denne vidunderlige kraften, nemlig kjærligheten som gjør det mulig å få til resten, nemlig elske, glemme og tilgi. For meg som kristen er kjærlighetens opphav Gud, og Gud er kjærlighet, enkelt og greit. Og for at de som ikke hærer kristendommen så skal jeg straks gå over til å filosofere mer generelt om denne livets store gåte. Uansett hvor kjærligheten kommer fra, dets kilde, dets vesen og bruksområder håper jeg vi kan være enige om at det finnes en god kraft og en ond kraft i verden, og alle vi er disponert for begge deler. Ved de riktige omstendigheter kan vi alle drepe, såre, straffe, snakke ondt, drive omsorgssvikt og være grådige og egoistiske. Elementer av dette vises i uttallige kriger, etniske konflikter, interessekonflikter, arveoppgjør, og kamp om posisjoner. Spesielt om risikoen for å bli oppdaget eller straffet er borte eller minimal. Derfor har vi maktdeling i samfunnet, rettsvesen, politi og institusjoner med vide fullmakter til å gripe inn i og regulere ulike interessekonflikter.
Når man elsker noen er man ofte villig til å tilgi og glemme. Det er bare å studere barn, de kan være så sinte på deg om de ikke får viljen sin, men når du har tatt en rettferdig beslutning glemmer de hele greia, aksepterer den og starter på nytt. De glemmer faktisk hele saken. De kan tilgi oss voksnes feiltrinn, og feilvurderinger, og de kan starte med blanke ark dagen etter. Og har man som voksen krenket et barn og ber av hjertet om tilgivelse kan man også få tilgivelse og starte på nytt. Jeg snakker ikke om grove og utilgivelige overgrep der det må andre midler til, og som setter varige negative spor i et barns kropp og sjel, men dagliglivets små og store konflikter.
Hva kan så vi voksne lære av barna? Jo, det at kjærligheten skal være betingelsesløs og ren, og at man skal ikke dvele ved gamle synder som er oppgjort, og heller ikke dømme. Man skal faktisk være villig til å glemme og tilgi, nettopp fordi man er glad i noen og noen er glad i deg. Det er den store hemmeligheten i livet og på jord. Jeg vet det kan være vanskelig å tilgi grove krenkelser som ikke innrømmes og ikke bes om tilgivelse for. Man skal ha respekt for det. I slike tilfeller kan det være svært forløsende å selv ta opp problemet direkte og si at det og det såret meg alvorlig med de og de konsekvenser, og jeg vil snakke om det. Ofte beklager krenker det inntrufne, og gjør han ikke det kan du få fred uansett, fordi du fikk satt ord på problemet overfor rette vedkommende.
Og for hver gang du snakker om krenkelsen eller traumet kan du forlenge lidelsen og bli retraumatisert. Det er viktig uansett å snakke om problemet til noen, og tør du ikke å ta det direkte opp kan du snakke om det med en terapeut eller sjelesørger. Noen andre kan også ta opp det aktuelle med krenker, altså via stedfortreder. I verste fall kan man om man må ta det opp rettslig, i forliksråd eller i Forbrukerrådet. Dere kan bli forlikt så det ikke plager deg lenger, eller at det blir så bra som det bare kan. Det er også en kjærlighetshandling overfor deg selv, og faktisk overfor krenker og. Om barn opplever krenkelser kan vi som foreldre lage til et møte mellom offer og mobber, gjerne med foreldre og/eller lærer tilstede. Det lærer barnet konflikthåndtering og respekt, og som kan bli en viktig kompetanse hos dem for å møte lignende problemer. Og det lærer mobber at hun/han blir oppdaget og det får konsekvenser.
Vi må derfor spørre våre barn om noen mobber og problemer på skolen og i livet, følge med og bruke intuisjonen for å avdekke krenkelser og mobbing. Barna lærer fort at man ikke sladrer og at det straffes. Vi skal stå opp for de, sjekke, og mekle ved konflikter. Det er en helt konkret kjærlighetshandling som barna forstår.
Vi skal elske, glemme og tilgi oss voksne imellom. Nettopp fordi vi elsker oss selv så høyt, og våre nære likeså, og fordi vi vet at våre med mennesker ligner på oss og vår natur, skal vi hjelpe hverandre til å lære denne stora gåta, älska, glömma och förlåta? Ikke sant?
Abonner på:
Innlegg (Atom)