Artige minner fra unge år i Hellmoa

Gunnar vårres var knapt to år og vi bodde i Inner-Musken. Så ropte han ned i kjellarn. Simon?  Jada, svarte han. Herren med dæ der nede, ropte Gunnar tilbake. Kalle var 10-11 år og beundret Arvid Horn og kopierte sveisen hannes, og preika til oss i fleire uker. Senere fikk Arvid vite at han var så god å herme han og Kalle måtte ta et stunt hjemme hos han på Leknes. Ja, du e god, sa Arvid, du kan jo være min stand-in, vi sløkk berre lyset og ingen merka at det ikje eg som snakka!

Æ var 8, og vi gikk med pappa fra Hellmobotn over til Vájsáluokta, og tok så turistbåten fra Vájsáluokta til Suorva den gang på vei til Oalloluokta. Æ hadde 2,50 svenska kronor og gikk til kiosken ombord. Ei brødskive kosta ti kroner og æ regna ut at æ fikk en kvart brødskive for pengan og viste dama i kiosken korsn ho skulle dele skiva i fire, og gi mæ en fjerdedel. Ho berre lo og ga mæ heile brødskiva - gratis!

Vi hadde gått fra Hellmobotn til Vájsáluokta som vi gjorde hvert år. Så med båt til Sorva. Og tok bussen fra Sorva til Ággala, rett over Stora Lulevatten fra Oalloluokta, mamma sin plass. Æ var 8 år, og Lilla, søster mi, vel 9. Svierik-áddjá hadde nettopp henta oss fra Ággala. Æ måtte absolutt på do, så når vi kom på land i Oalloluokta sprang æ opp på utedasset. Når æ skulle gå ut hadde slåen gått igjen av sæ sjøl. Æ skreik, vekselvis på mamma, pappa, søster og áddjá. Áddja sier, vad skriker han för den ungen? Lilla svare at han brukar sjunga sådär! Til slutt hoppa æ ned i dassdunken og krøp ut bakveien! Æ kom ut og blei beordra i jávrre, i innsjøen, for å bli rein.  

Per Oskar fra Bjørkvik gikk over med vårres familie fra Hellmobotn til Vájsáluokta en sommar og for hvert kaffestopp ble det drøfta et nytt bibelsted. Ved Åttetallsvatnet i Rávdda spøka vi med at ka du trur om vi plutselig fekk en torsk på sluken! Og trur du ikje Per-Oskar fikk en fesk med skjegg, og han som berre hadde én orntlig arm. Men feske kunne han! Han hadde fått en malle med skjegg og som ligna en torsk!

Pappa var lærer i Musken nesten hele livet, og etter mange år sa Jåvvå til han, oversatt til norsk: "Mikal, katti skal du bynn å jobbe, du leka jo berre sisten med ongan hele dagen." Jåvvå var snill, og en gentlemann, som møtte dampen (rutebåten) hver dag og batt tampen. Av og til kom Dokter-Andreas med dokterbåten og Jåvvå møtte den hver gang, bar kofferten og viste dokteren kor folk bodde. Han holdt orden i hele Musken, og æ savna han og mange av de eldre i Musken som nu har gått bort. Gamle Inger-áhkko kom hver søndag morgen kl 10 til oss og ho var så liten at ho alltid satt på en liten krakk i kjøkkenet, mot kjøkkenbenken! Ho røkte pipe og omtalte alltid mannen sin med fullt navn!

Kjerringa til en nabo skulle føde og mannen kom til oss for å hente mamma da vi bodde på loftet på gammelskola i Inner-Musken. Han fant bare pappa, som bada i en stamp, og spurte etter mamma. Da ingen fant ho sa han at pappa måtte kom. Men æ e jo splitte naken, sa pappa. Nei, berre kom som du e, svarte naboen, som var heilt førjådda!

Førr i tida var han virkelig sterk, spesielt sydvæsten.. Pappa fortælte at i Musken kunj han vær så sterk at han bløste malingen av væggan og navnan av folk. Og folk holdte seg i gjerdan mens de hang vannrett ut i lufta, men fram kom de. Og etterpå sa vi til hverandre, du heite Petter, ka heite æ? Sia det tross alt e far min som sa det trur æ på kvært et ord han sa..

Vi var mange i Rávdda i det store moltbæråret 1985, og i to uker kom Fiskflyg daglig med sjøfly og kjøpte 400 kg moltbær hver gang. Vi leverte bær og bestilte mat tilbake, for de hadde landhandel i Porjus, og utpå høsten fikk vi en sjekk for overskuddet. Æ hadde bestilt 10 colaboksa til sisteflyginga, men en luring hadde føyd til en null ekstra og det kom 100 boksa! Vi drakk Cola til den store gullmedaljen og Gunnar Sannes kom til Hellmobotn og fortalte at "i Rávdda hadde vi Colafest, æ huska ingenting!" Det regna mange dager i et strekk, og onkel Ivar og to til bestilte plastduk med flyet og bygde et plasthus som vi satt under. Han var så lei av å vaske opp i innsjøen at han også bestilte kryssfinér, hammer, spiker og en oppvask-kum og bygde en kjøkkenbenk i det plasthuset! Han gikk aleina i myra en dag og hadde han sovna ved middagsbålet til det ble mørkt. Vi gikk manngard i mørkna og hoia på han i øst og i vest. Da vi endelig møtte han utpå natta ble han sint og spurte om han ikje fikk gå i fred og plukke moltbær!

Da æ var 20 ble æ skårunge (førstegangsreisende) ombord på vår stolte skute M/K "Varen" fra Musken, og vi dro på Lofotfeske. Fire ungdomma og Kåre fra Musken som skipper. Det var tider det. En gang kom vi til Ballstad og Kåre mente vi skulle legge til ved en nedlagt kai ved moloen. Han var ikke så mye eldre enn oss og skulle leke litt med nyskuta og ga full fart, for så å skulle bremse opp innerst i bukta, for da skulle båten snu på femøringen. Plutselig gikk vi fast i en sandbanke i botn, så alle ramla overende. Skippern mente han flødde, så vi skulle bare vente, men det ble fjæra og vår stolte skute hallja mer og meir til styrbord, så koppa og kar kom ut av av skapan, og vi satt nesten opp-ned i lugaren. Plutselig ropte noen på kaia, er det noen ombord? Kåre skjemtes og ba oss klatre opp på rekkverket og sei vi hadde det bra. Vi klatra opp fire mann på dekk og hang i rekkverket og mannen spurte om vi hadde li der lenge. Æ ropte med Donald-stemme, "nei, berre 14 daga!" Mannen berre forsvant! Vi bynte å flire og Arne flira så han mista gebisset i havet. Og vi til å fiske etter det med alt vi fant - uten at det hjalp. Så ropte Kåre, bruk leverpostei på pilken, for det var dét han Arne lika. Sånn at gebisset skulle bite på! Det kom opp til slutt.

I Svolvær spøkte Per at det var så kjedelig med moderne utstyr og vi skulle heller hatt det som i gamle daga, og styra seilbåt for hand. Ordet var ikje sagt før rorkulten ble ødelagt og han og æ måtte styre for hand med spett baki, mens skipperen ropte styrbord og babord. På vei inn i hamna i Svolvær hørte vi feil og svingte styrbord i stedet for babord og vi sprang opp på det einaste skjæret i hamna, som attpåtil var godt merka. Heia Tysfjord, ropte folk på kaia. En mindre skøyte skulle slepe oss av skjæret, men fikk heller ødelagt rekkverket bak på skøyta og ga opp. Så kom æ på en idé, æ ba Per ro med tampen (tauet) på land og feste den i kaia, så dro æ skøyta av skjæret med spellet. Mener det var to hundre folk på land som applauderte, og vi ble det store samtaleemnet den uka!

Petter var overtroisk og sa en gang at ka du trur om han fikk et par nye sjøstøvla på garnan sine neste dag, for det trengte han. Selvfølgelig fant vi nån ganske nye støvla i lasterommet og festa først venstrestøvelen på garnan hannes. Han var stopper som dro garnan opp med spellet, og brukte å hilse første fesken med Goddag, guolle!  (fesk). Dagen etter hilste han på den måten og like etterpå hørte vi berre når han spøtta og sa tvi-tvi, og korsa på støvelen med kniven. Ja, ja, kanskje æ får høyrestøvelen i mårra, sa han. Selvfølgelig fikk han det, men da kasta han begge støvlan på havet, og mente vi hadde fått draugen på garnan. Vi måtte gå bak styrhuset for å flir og torde aldri å fortelle han sannheten.

En eldre predikant skulle orientere samlingsfolk om den nye hengebrua i Musken, og så hørte vi i mikrofonen, konsekvent med «et» foran alt: "Vi har et meddelelse, som vi må ytre noget om. Vi har et bru, et skrøpelig bru, den tål ikje meir enn to persona, og ikje gå i takt!" For da begynte den å gynge, vi onga fulgte etter fremmedfolk som skulle over brua og gikk i takt med de så både brua og gjestan gynga noe voldsomt. Ei dame fra Narvik krøp til slutt på alle fire over brua.

Ievár monterte opp høytaleran på samling hver gang, og en gang virka de ikje. Men plutselig begynte de å virke og vi hørte berre "det en nån ugler i posen". En gang på samling i Musken plasserte innkvarterings-sjefen en gammel dame med dårlige føtter som gjest hos han og han måtte trille ho i trillebår til og fra samlingshuset i flere daga, og sa "påker, det e siste gang dåkker sende sånne gjesta til mæ!". Ievár laga et eget språk og sa i dokumentaren om lostrafikken under andre verdenskrig der han selv deltok, at «de skaut en krakett i lufte to!» og «at vesst e æ better», da reporteren spurte om han var bitter da losene etter krigen beskyldt for å berike sæ på flyktningene. De satte han ved siden av Kong Harald under en middag i Kjøpsvik, og kongen spurte han, hvor mange flyktninger har du lost, Ivar? Han spurte så kongen «ka skal du med den vetten?» Skoleongan skrev ned alle ord og uttrykk Ievár brukte!

Mikkel-Petter tok med sæ stråla øuår i en bøtte til Kong Harald på Slottet et år, og sa han må hjelp å redde bygda Musken. Og så må du kom på besøk til oss. Og husk å ta med kjerringa! Da kronprins Haakon kom til Musken et år fikk han bålkaffe, kaffeost og ekte sámegáhkko i en lavvo, der Muskenfolk var samla. Pappa som var kaffevert i lavvoen sammen med mamma der sa, at «kronprinsen ser at æ ikje har slips, det e ikje for at æ e uhøflig, men vi læstadianere bruka ikje slips.» Kronprinsen reagerte lynraskt, og spurte oss om «at er det lov for gjestene å ta av seg slipset sitt?» Ja, sa vi, og slipset hans forsvant i jakkelomma, og gjett hva som var forsideoppslaget i Nordlandsposten dagen etter? Ingen sa Deres kongelige høyhet, vi sa bare «du» til han. Æ inviterte han med til Grensen sommeren etter, og spurte han om han klara å gå opp 500 meter nesten rett opp fra Hellmobotn. Og korsn e formen din? «Bob-bob!», svarte han med den der kjente handbevegelsen hele Norge hermet etter.

En storsamling i Kjøpsvik fór vi over på nattkaffe over fjorden til Stranda med Nystø-sjarken, med mange (tunge) amerikanera ombord. Da vi nærma oss støa sprang alle amerikaneran fram på bakken for å se og da Anders skulle bremse båten, kom propellen i været, og vi traff støa med et smell og to damer fra Unaiten hamna i havet. Tror det ble et minne for livet for gjestan - og oss.

Selmer var sjefskokk på samling og til kaffen ble han bedt om å be de som hadde reist lengst om å komme først. Han åpna spisesalsdøra og ropte "de lengste først!". Lang-Jakob på 1.90 sa ja, ja da kjem æ! Om kvelden gikk de fri for pålegg og han satte bare agurk på brødskiva. Folk klaga, men då ropte han, "berre spis, dåkker veit ikje ka som e under agurken!" På kvelden sto han i stuedøra der predikantan var samla og ble spurt et spørsmål. Han vinka bare med handa bak øret og sa bare "bye-bye" - og forsvant! Og da han skulle bære vann på et brett til barnerommet på Drag, satte en luring kråkfot på han så han mista balansen og måtte sette på sprang for at ikje alt gikk i golvet. Det var like i nærheten av predikebordet og alle predikantan dukka. Men Selmer var så lealaus og myk at han berre bøyde kroppen i en S og unngikk så vidt å vanne alle de som satt der! Æ sa han skulle søke på Teaterhøyskolen. Ja, det sa mor mi og, sa han og så flirte vi godt.

Fem engelske grottere kom til Musken sommeren 1974 og skulle klatre ned gjennom Råggejávrrerájgge, en av Nord-Europas lengste gjennomgangsgrotter, over 600 m nesten rett ned gjennom fjellet. Æ var 16 år og ble tolken demmes i en ukes tid. Så spurte de om æ kunne få tak i en båt, for å komme sæ til Segelnes når de skulle gå opp til toppen av fjellet. En nabo sa han hadde en robåt på land, vi ble enige om leia, men han sa trebåten måtte trutne (tettes) i havet noen dager først. Jeg forklarte så godt æ kunne, men de sa de kunne ikke vente. Så lasta de opp sekker og utstyr og la fra land. Æ fulgte spent med for æ skjønte det gikk galt. A boat is a boat, sa de. Så skjøv de fra, vannet fosset inn og like etter holdt de på å drukne. Heldigvis var de bare noen meter fra land. Æ sa de i alle fall måtte ha med bøtte og auser. En kar henta en bøtte hjemmefra og så starta de på tur nummer to. De klarte ikke å ause fort nok og bråsnudde og kom på land. De hadde fremdeles ikke tid til å vente og fikk tak i 4 bøtter. Én av de rodde og fire ausa det de kunne. Etter hvert kom det mange folk for å se dette dramaet, og de ropte kom på land, men ingen av de ville snu, så vi sto der på land, ropte, gråt og flirte, helt til de kom fram. Sånt kan skje en helt vanlig sommardag i fjorden.

På begynnelsen av 80-tallet kjøpte jeg meg en gammel Volvo 145. Bilen ville hjem til Sverige en tur, og det var ikke mæ imot. Stolt dro vi en gjeng til julesamlingen i Gällivare. Det var allerede mørkt da vi kom til Kiruna, og vi peisa berre på. Plutselig forsvant alle lys og vi kjørte i bekke mørkna, midt mellom Kiruna og Gällivare, i minus 25. Det var det bare å stoppe ved en sidevei. Så kom en svensk bil samme vei, og vi hang oss på. De måtte tro det var en spøkelsesbil som forfulgte dem. Plutselig kom vi til en liten bygd og så et stort skilt "Verkstad", og vi svingte raskt inn der og parkerte utenfor. Eieren kom ut, åpna døra til verkstedet, vifta oss inn og stengte døra bak oss. Uten ett ord. Fremdeles uten å snakke signaliserte han at æ skulle åpne motorlokket, noe æ gjorde. Så henta han en øks fra veggen. Nu er vår siste time kommet, tenkte æ, og livet passerte revy. Han kakket én gang på venstre sida, og én gang på høyre, og plutselig kom lysan tilbake. Fremdeles uten ett ord åpna han døra, vifta oss ut, lukket og vinket oss videre. Uten betaling. Det er det merkeligste verkstedbesøket noensinne. Etterpå fikk vi høre at gamle Volvo brukte å ha en slik reléfeil som fikk lysan til å forsvinne, noe han tydeligvis visste. Och tack och pris för det!

 I 1986 var det bispevisitas i Tysfjord, og æ var lærer ved Drag skole et par år. Biskopen kom også innom skolen som seg hør og bør. Det var svært høytidelig, vi lærere hadde pønta bord med kaffe og kaker og greier, og satt og småkonverserte oss imellom og med biskopen. Praten gikk lett og vaktmesteren hadde personlig bakt en kjempebløtkake som skulle rekke til hele hurven. Men biskopen skulle få servert først. Vaktmesteren hadde lagt kaka på glatt matpapir på et brett, og kommer så seilanes inn døra, stolt og glad. Først gir han kaka til han som satt ved siden av biskopen. Sidemannen tar glatt tar imot kaka, som da allerede var i god fart fra før av. Så sa han værsågod til biskopen og prøvde å stoppe kaka i dens videre ferd. Men kaka levde sitt eget liv, forlot matpapiret alene, snudde seg rundt i lufta og landet på bordet rett foran biskopen så kremspruten sto. Jeg telte sekundene, det gikk ca 4 sekunder, da klarte ingen å holde seg, og vi brølte av latter. Biskopen med, han så ut som en julenisse med all kremen i ansiktet. Han tok med en finger en smak av kaka, og sa den var god! Så fikk han en hel tørkerull og vi bare fortsatte som om ingenting var hendt.

Jon Olai var vel kjent i Tysfjord, markasame fra Snubba og utsendingspredikant i årtier. Han og Arvid Horn var utsendinger til Tysfjord et år og for Arvid var det første gangen, i en alder av bare 33 år! Jon Olai var en god spøkefuggel, og når noen sa noe morsomt sa han berre "Åro jasska!" (Vær stille, i betydningen nei, du må ikje snakk). Etter Musken-samlinga fant han på at de skulle stikke innom oss i Ytter-Musken på mårrakaffe, på tur til båten. Mamma sprang rundt i nattkjole og skulle hente noen underklær under bordet. Ho hadde en klessnor der over stråleomnen for hurtigtørk. Og plutselig står de to herremennene i kjøkkendøra. Der krøp ho mor under bordet, sa Jon Olai. Så gikk han og tok mamma i venstrefoten og sa takk for mæ. Mamma skjemtes og hoppa til den andre sida under bordet. Jon Olai tok ho så i høyrefoten og fortsatte med den hadetbra-seremonien. Mamma begynte å flire og Jon sa til Arvid at nu var det hannes tur til å ta mamma i foten og takka for de trivelige dagan i Musken. Nei det nekta han og sprang ut. Mamma venta lenge med å komme fram for å vær sekker på at nu var de ute begge to. Og på båten flirte de alle godt av det hele.

Sommeren 1975 var forferdelig varm og med masse mygg. Det var storsamling i Musken på gammelskola som nu er samlingshus. Masse folk og gjester utenfra. Det var så fullt under samling at de pakket eldre folk oppe ved predikebordet. En eldre mann fra Grovfjord satte de like bak den eldste predikanten vårres, og så begynte samlinga. Folk satt der og halvsov i varmen, og ante verken fred eller fare. Så plutselig våkna vi alle av et smell. Grovfjordingen hadde knerta den første myggen, og var på utkikk etter neste. Her ble det action og vi onga fulgte storøyd med i dette dramaet. Smått slo han en mygg på låret så både han og stolen rista, og smått reiste han seg og tok en mygg høgt oppe. Ingen fulgte med på hva de sa, bare på denne spennende jakten på stikkende utøy. Alle våkna etter hvert av dette smellrabalderet som ingen ende tok. Unntatt den eldste predikanten som hadde glømt å sette på høreapparatet, og satt der, halvt drømmende, halvt våken i den uutholdelige varmen. Så ser jeg som i en sakte film dette dramaet som fulgte. En diger mygg sikter seg på vår actionhelt, som holder begge hendene klare til årets smell, myggens sikre død. Men myggen velger i siste liten å lande på hodet til predikanten, som ikke hadde hår på toppen, han satt fortsatt og halvsov, lykkelig uvitende om at han skulle oppleve sommerens dramatiske høydepunkt og snakkis. Den fremmede reiser seg, tar fart, konsentrerer seg og smeller til myggen på hauet til den andre. Som bråvåkner, roper noe jeg ikke skal nevne, og spretter opp i panikk. Etter ett minutt var vi ongan ute, og halve forsamlinga sprang kom etter fliranes.

Å fly kan være kjedelig. Spesielt om man flyr 3-4 ganger i måneden Tromsø-Oslo som æ gjorde for noen år sia da jeg jobbet i Norsk Lærerlag, og gjespa mæ gjennom møter og flyturer, uke etter uke, måned etter måned. En gang var vi tilfeldigvis bare 7 på hele flyet, og det så ut som de kabinansatte også syntes det var litt kjedelig. Da, og bare da, tenkte æ at én gang, og bare denne gangen, skulle jeg teste ut mine skuespilleregenskaper i 1 time og 50 minutter, og klare å oppholde 4 flyvertinner like lenge (faren for å bli kastet ut er som kjent svært liten i 10.000 m høyde). Da æ kom inn sa æ helt vill i blikket om æ fikk gå på dass før vi kom i lufta, og kor e dassen, og korsn bruker man den. Æ sa at jeg er redd om jeg skiter i høyden og skyller ned, kommer DEN klumpen å fryse til is, fare med voldsom fart ned, og æ er redd noen skader seg noe voldsomt, spesielt om vi flyr over Tysfjord, der æ e glad i så mange. Neida, det er et lukket system, mente de. Æ lukka ikke dodøra og ropte, kom å hold meg i handa for æ er så redd å bli sugd ned i dassen om det var sånn vaakumgreier der. Ingen kom. Så fikk vi kaffe og roastbiff, og æ begynte å raute som en ku og trykket på tilkallingsknappen. Er det ku dette, spurte jeg, hvor er den fra? Ja sa de, det var ku. Æ tror æ har fått kugalskap, sa æ og rautet høgt og lenge. To av de satte seg på hver sin side av mæ og trøstet mæ at det går ikke så fort å få kugalskap. Men æ kjenne det i hele mæ, ropte æ og skar grimaser. Så begynte æ å gråte og sa æ var redd for å falle ned. Så tok æ fram en telefon som var fast i stolryggen foran og lot som æ  ringte til mamma. Mamma, æ e så redd, vi faller ned snart, hjelp mæ. Og de på flyet har forgifta mæ med kugalskap! Kor e vi nu hen, skreik æ til de vertinnene. Over Trondheim, sa de. Du finne mæ i Trøndelag, bynn å leit i Trondheim, ropte æ til mamma. En tredje vertinne kom til, og tilbød mæ beroligende, og den fjerde gikk i fremskotten og torde ikke komme tilbake igjen. Æ trur ho satt klar der framme og passa på at æ ikje skulle bryt mæ inn i styrhuset og styrte flyet. Eller ho ringte politiet i Oslo så de kunne hente mæ. Etter litt ekstra rauting fikk æ mer mat, men ikke mere roastbiff, og masse kaffe. De bytta på å holde mæ i handa og trøst mæ, og fortalte kor sikkert det var å fly. Æ fortalte den ene skrekkhistorien etter den andre og kor farlig alt var her i verden. Så bynte æ med skrømthistoria og søngte samiske salma, og sa vi må dempe lysan for å kom i riktig stemning, så vi kunne gløm all verdens farer og elendighet. Selvfølgelig med korte rautepauser innimellom. Kapteinen kikka bekymra bak i kabinen av og til, låste døra, og alle viska og tiska, og skulle nok ønske vi var framme. I Oslo hjalp de mæ med jakken, fant veska, æ fikk gode klemmer og masse medfølelse. Da æ gikk ut stilte heile besetninga opp på rekke og rad og tok meg i handa. Ingen sa velkommen tilbake. Da sa jeg med et lurt smil, at dåkker hadde nok like lyst å flire som mæ...