Mange har tatt til ordet for å etablere en Sannhets- og forsoningskommisjon i Norge, Et meget godt forslag og jeg foreslår å kalle tiltaket Rom for smerte og forsoning. Dette rommet er et allsidig sammensatt forum i hvilken som helst region der folk og samfunn har vært utsatt for fornorskning, diskriminering, overgrep, krenkelser, internatliv, tvangsflytting, krig og konflikter. Tiltaket kan bestå av to hovedelementer. Det ene er Sannhetsdelen, å kartlegge hvordan fornorskningen foregikk i et bestemt område, med de konsekvensene det fikk. Her kan historikere, antropologer, og andre kartlegge og dokumentere dette. Akkurat det arbeidet kan bygge på allerede dokumentasjon på fornorskningen generelt i Norge, meget godt beskrevet i Henry Mindes skrift om temaet. Det andre elementet er selve forsoningen, å tilby folk som er rammet å fortelle sin livshistorie og om sin smerte. Da kan det väre i lukkede möter eller möter åpne for publikum og evt presse.
Dagens debatt fokuserer mest på om vi har behov for en stor, ressurskrevende kommisjon som nesten skal väre en slags domstol, som skal kartlegge både fornorskningen generelt og samtlige enkeltsaker og fortelle oss sannheten med stor S om fornorskningen av samer og kvener med alle dens konsekvenser. Da blir det lett til at det blir for omfattende, for dyrt og ikke gjennomförbart. Og det blir veldig lett å finne motargumenter. Et annet element i den debatten er om det ikke er nok at Kongen og kirka har bedt om unnskyldning, og at at vi i tillegg har fått samelov, Sameting og en rekke lover, tiltak og ressurser. Jeg foreslår å endre fokus: Hvilket forsoning har vi behov for, og hvordan kan vi få det til på individnivå, og lokalsamfunnsnivå. Hovedelementet i forsoningsarbeidet er at folk kan fortelle om sin smerte og få anerkjennelse for sin historie, og at et kompetent forum av utvalgte mennesker/representanter lytter og anerkjenner. Deretter kan helsevesenet tilby eventuell hensiktsmessig behandling og oppfölging. I sum kan enkeltpersoner oppleve reell forsoning og lokalsamfunn kan oppleve forsoning mellom folkegrupper og forsoning med en mörk forhistorie. Ikke minst kan folk få en mye höyere kunnskap og bevissthet om hva fornorskningen besto av, og hvordan den kunne forårsake så mange konflikter, fordommer, selvforakt, skam, mobbing, og personlig smerte.
Dette er negative ting som ofte er problematiske, fortidde og som for enkelte har forårsaket mye smerte, lidelser, rusmisbruk, frustrasjon, konflikter og diffuse psykosomatiske plager. Alle som har behov for det må søke hjelp, men det er ikke sikkert det hjelper så mye å prate en-til-en med en psykolog eller med enkeltpersoner om slike ting. Fordi fornorskningen skjedde på samfunnsnivå. Kunnskap og kompetanse om fornorskningen mangler, og så skal man som enkeltperson fortelle om konsekvensene for seg selv. Storsamfunnets fornorskning og tilhørende skader og konflikter blir slik et personlig ansvar som hver enkelt skal finne helbredelse og forsoning for. Samfunnet som skapte problemet kan komme mange i møte nettopp ved å invitere til samtale om disse ting. I et lukket forum der man kan prate fortrolig, og ved en mer offentlig diskusjon. Det er ikke nok at Kongen og kirka ber om unnskyldning, og håper det beste. Problemet er fremdeles tabu og fortidd, mange bærer på konsekvensene og myndighetene og helse/sosialvesenet må bryte tausheten, våge å erkjenne feiltakelser og fakta, tilby forsoning og gi andre tilpassede tilbud.
Rom for smerte og forsoning kan være et supplement til dagens helse- og sosialtilbud, og målet må väre å fremme erkjennelse, anerkjennelse, forsoning, bevisstgjøring og sosial verdsetting, og bidra til å bryte tausheten om disse problemene i hvert område. Tiltaket må vedlikeholdes over tid, for ting må modnes og ikke alle er klare straks. Hovedpersonen er personer eller familier som har behov for å fortelle om sin historie om hva de har opplevd, sin smerte, sine plager og sin livssituasjon. Forumet kan være sammensatt av representanter for nettopp det samfunnet dette skjedde i. Det kan være representanter for kommunen, skolen, kirka, menigheten, forsvaret, naboer og andre, i tillegg det samiske og norske helse- og sosialvesenet, medisinskfaglig personale, som lege, psykolog, psykiatrisk sykepleier og eventuelt historikere som vet hva som har skjedd i det aktuelle området.
Dette arbeidet kan være viktig for at lokalsamfunnet, kommunen, enkeltpersoner og familier kan prate om og belyse det som har skjedd, og slik skape helbredelse og forsoning. Folk kan få kunnskap om hva som faktisk skjedde, og konsekvensene av det. Jeg tror det er et stort behov for å prate om dette, både privat, i et forum og i det offentlige rom. Ingen enkeltaktør kan ta dette ansvaret alene, det blir neppe oppfattet som representativt for samfunnet. Noen bør ta ansvaret for å etablere forumet, skape nödvendig, legitimitet og samarbeide med andre.
