Troen på det gode

Jeg vil snakke om troen på det gode, i oss selv, hos guddommen, i andre mennesker, i demokratiet og i samfunnet. De fleste i verden har et hjem, en jobb, et visst økonomisk grunnlag, familie, nettverk og mange materielle goder. Men ikke alle lever i frihet og i et demokrati. Vi i Norge, i Norden, i deler av Europa, og i deler av det amerikanske kontinentet lever i et demokrati, i en velferdsstat, med grunnleggende demokratiske rettigheter, og beskyttelse i loven. Alt dette gode kommer ikke av seg selv, noen har kjempet, dødd, blitt torturert og gjort opprør. Mot kongemakt, adel, landeiere, pavekirken, mot alle som gjorde seg selv til makthavere - og misbrukte makten. Ulike revolusjoner, i Frankrike, Europa forøvrig, Amerika, i den arabiske verden, samt Reformasjonen, opprøret som Luther startet, og alle små og store oppgjør med maktmisbrukere verden over, alt dette har bidratt sterkt til utviklingen av demokrati, beskyttelse ved lov, mer rettferdig fordeling, og tredelingen av makten, lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Vi kan takke alle de rettskafne kvinner og menn, de ubestikkelige, som hadde en ide, en visjon om at det er mulig å kjempe for det gode, mot all undertrykkelse og maktmisbruk. Mot allmakten til en hersker, en diktator, en ettpartistat, en pavekirke, et naziregime, et multinasjonal bedrift med markedsmonopol, mot patriarkalsk styring og kontroll, der ordrer ble fulgt og likegyldighet, bekvemmelighet og personlige goder førte til at det bare fortsatte.

Disse rettskafne kvinner og menn fantes heldigvis, og de finnes den dag i dag. De tror på og trodde på det gode. De gjorde opprør, overtalte andre, spredte budskapet, organiserte seg, og jobbet iherdig videre på tross av motstand fra den destruktive makta og de korrupte menneskene som fryktet at de skulle miste alt. Ikke minst kjempet de sålenge til at de rettferdige prinsippene og idealene ble nedfelt i landets lover, og intet parti, ingen despot eller kapitaleier kunne tilrive seg makta og drive med vilkårlig maktmisbruk som om landet og folket var deres private eiendom. Folket skulle bestemme, gjennom representanter, ved åpne og stadig gjentakende valg, og der lovgivende myndighet skal være adskilt fra utøvende og dømmende makt. Institusjoner og maktpersoner med mye makt skal kunne kontrolleres, eventuelt avsettes av de andre institusjoner med mye makt, og dette skal respekteres av alle parter. Er man misfornøyd med noe kan man lovlig kjempe for sitt syn uten å bli straffet, kastet i fengsel, bli torturert eller bli fratatt alt man eier, eller at dine skal bli utsatt for represalier.

Dette er en kontinuerlig kamp, hver dag, hvert år og ved hvert valg. Ikke bare på det nasjonale planet, men i hvert samfunn, i hver by og i hver bygd, i hver bedrift, i hver religion, i hver menighet, og til og med i hver familie, i hvert nettverk og til enhver tid. Troen på det gode må kjempes og vedlikeholdes, det må bevisstgjøres og videreføres. Barna må læres opp til å utøve det gode, til å være rettferdige og til å tro på det gode. Alltid og hele livet, og aldri kompromisse på noe. De må øves i, og motiveres til å kjempe, den første tiden under foreldrenes, skolenes, idrettslagenes og samfunnets beskyttelse, for så å bli solide forkjempere for det gode. For seg selv, for sin tro, for sine foreldre og venner, for sin klasse og skole, for sin by eller bygd, for sin arbeidsplass, og for sin fremtidige familie og for sitt land. Ja, for hele menneskeheten og fremtiden.

Det gode og det rettferdige er under et vedvarende press. Det onde eksisterer, og de destruktive kreftene, noen antidemokratiske, globale verdensreligioner og mange mennesker forsøker hele tiden å underminere demokratiet, de vil innføre diktatur og egne lover, de vil ha makt, og de vil misbruke den. Enkelte partier ønsker å bevare etnisk renhet, og radikale grupperinger vil at de eneveldig skal bestemme hvem som skal bo i landet, og hva som er lovlig å gjøre og mene. Derfor er det viktig å kjempe, ta oppgjør  - og å tro på det gode.

Som kristen velger jeg å tro på det gode, og at det finnes en god makt, i mitt tilfelle en Gud. Jeg tror at han er kilden til det gode og til kjærligheten, men mennesker må velge det, og kjempe for det. Andre kan tro på en høyere makt, eller på det gode i mennesket eller gode krefter i verden, i samfunnet og i mange rettskafne mennesker. Det gode kan kalles mange ting, kjærlighet, demokrati, rettferdighet, skjebne, gudstro,  gode verdier, kulturer, normer og grunnleggende antakelser om alle tings beskaffenhet. Felles for en slik tro på det gode kan forene de fleste mennesker, mange samfunn og de rådende kulturer. Og i kampen for det gode er det helt avgjørende at noen tror på det gode og det rettferdige. Og at vi er villige til å kjempe, til å beskytte universelle, grunnleggende rettigheter, og til å organisere våre liv og våre samfunn til å stå opp for det gode.

Det betyr i praksis at vi er villige til og tør å påpeke maktmisbruk, varsle om overgrep, bevisstgjøre oss selv om at kampen er viktig. Selv om du møter motstand, latterliggjøring, hån, isolering og signaler om at det ikke nytter. Selv om du blir sliten, såret, og motløs. En filosof sa engang ar det er bedre å lide urett enn å gjøre urett, og jeg er helt enig. Å gjøre urett korrumperer din sjel, og skader mange mennesker, kanskje dine egne aller mest. Grådighet, og higen etter makt, ære og penger kan føre ethvert menneske på en destruktiv vei. Tilslutt vet du ikke engang at du er destruktiv. Jeg tror den viktigste årsaken til at man ikke tør å kjempe er menneskefrykt, frykt for represalier, og de sosiale kostnadene en kamp medfører. Frykten for å miste anseelse, frykten for å ikke å bli likt og frykten for å bli utstøtt.

 Likegyldighet og bekvemmelighet hemmer også en slik kamp, og det at man tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Man ser, og tier, man hører og tolererer, man ser ofrene men gjør ikke noe, man forstår men ser vekk. Derfor er det en viktig kamp, enten man er kristen eller ikke, enten man er gammel eller ung, enten man er etnisk nordmann eller en flyktning i landet. Enten man er same, kven, tater, rom, eller man er annerledes. Hat, urettferdighet, grådighet, og higen etter makt ligger latent i oss alle. Og disse tilbøyelighetene må stagges, gjennom lovverk, gjennom demokrati, gjennom debatt og stadig bevisstgjøring i oss selv og i våre barn. Og gjennom kamp for det rettferdige. Men aller mest må man tro på det gode, uavhengig av tro, kulturer, samfunn og tidsalder. Og aldri glemme at det gode skal praktiseres i alle deler av barneoppdragelse og i omgangen med andre mennesker. Barn som blir elsket, respektert og sett har et meget godt utgangspunkt for å bli rettskafne. Og det er oss voksnes jobb å utføre den kjærlighets-jobben overfor dem.

Skrømt

Nu er det advent og tid for skrømthistorier. Det er lenge siden jeg har sett eller hørt skrømt på nært hold, eller hørt en saftig, selvopplevd skrømthistorie. Vi mennesker er ikke de eneste vesener på jord, og alt kan ikke forklares. Noen få får oppleve disse mystiske fenomenene, og kan fortelle om dem, og heldigvis er mange historier skrevet ned. Skrømthistorier og andre fortellinger er en del av såkalt muntlig tradisjon, de fortelles igjen og igjen, og sånn måtte det være når folk ikke skrev ned sin historie. Det kan være forskjell på samiske og ikke-samiske skrømt, som på gani og huldra, gani hadde ikke hale mens huldra har det. Andre opererer i tillegg med troll, vetter, nøkker, hekser, ånder, skytsengler og andre vesener. Skrømt finnes, det er sikkert, overalt og til alle tider. Men de liker dårlig lys, trafikk og moderne teknologi, så de gjemmer seg litt mer nu enn før. 

Skrømt og overnaturlige ting er egentlig alt merkelig man opplever og som man ikke kan forstå og forklare rasjonelt. Mange tror skrømten eksisterer i en egen dimensjon, og viser seg for oss bare av og til. De kan være både onde og gode, eller de bare er der. De viser seg for folk, påvirker livet ditt, gir drømmer og varsler, beskytter deg eller forfølger deg. De kan gi svar på eksistensielle spørsmål, gi trøst og beskyttelse, hjelpe deg i å berge deg i naturen eller beskytte deg mot ondskap og fiender. Eller bare gi deg en skremmende opplevelse. Det er det vi mest får høre historier om. De kan fortelles ordrett slik folk opplevde det, fortalt med ærefrykt, og med et åpent spørsmål om hva de egentlig ville eller prøvde å si.

Men nok om teorien, og over til selve skrømten og de overnaturlige tingene. Her er oversikten over samiske skrømt, i tillegg finnes det norske eller internasjonale skrømt som bor i slott, opererer på hotell, i gamle bygninger eller på skip. Noen av skrømtene/fenomenene finnes i alle samfunn, som dauinger, gjenferd, varsler, drømmer, syn, troen på overnaturlige ting og lignende. Dette feltet kan deles inn i to kategorier, konkret skrømt og det andre er overnaturlige ting. Det finnes et titalls ulike skrømt og minst like mange overnaturlige fenomen, alt etter hvor man er og hvordan man deler dem opp. På samisk heter skrømten rávgga, jábmek, svájkas, æbok, gubåvnnå, julsvæjnna, vánasj, guottán, gani og stállo. Jeg oversetter så godt jeg kan til norsk, og beskriver dem nærmere i det følgende.

Av selve skrømten var det nok rávgga/draugen som ble ansett som den verste, fordi den kunne dra deg i havet og gjøre deg alvorlig syk. Den bodde i havet, i vann og elver, og folk mente draugen var gjenferdet til noen som hadde druknet, og som ikke ble funnet. Den manglet hode eller hadde bare et torskehau på seg, eller den kunne være dekt av tang. Draugen rodde enkelte ganger i en halv, svart båt, og prøvde du å ta den igjen forsvant den bare. Den kunne bevege seg sju fot fra vann, men kunne også følge med deg om du kom fra havet eller fra elva. Den kunne gjøre deg syk, og prøve å dra deg i havet slik at du druknet. Folk kunne se fingermerkene etter draugen sin hand om den hadde holdt i deg. Du kunne bli fortrollet/iemut, og stadig prøve å springe ned i fjæra. Folk som så det måtte holde deg fast og lese bort draugen. Hadde du mistanke om at draugen eller en annen skrømt forfulgte deg måtte du gå inn baklengs inn der du bodde. Og så noen draugen komme etter deg, ble du møtt med kniv på trappa, ble korset med stål og da måtte du også gå inn baklengs.

Draugen var ikke alltid synlig, og du måtte ikke skryte av at du ikke er redd for den eller erte den for da kom den. Og den kunne være hevngjerrig. En skårunge som var med på Lofotfiske ble advart mot draugen, og ble bedt om å rope "pass deg for det varme vannet", når han skulle helle ut kokende vann fra båten eller gjennom søppelhullet i golvet i rorbua, der fiskerne bodde under det årlige skreifisket i Lofoten. En dag kikket gutten ned gjennom søppelhullet og så draugen sitte på svaberget like under. Han tok da kokende vann, siktet og helte ut vannet på draugen, som skrek og hoppet ut i havet, og gutten fikk seg en god latter. Det skulle han aldri ha gjort. Senere spurte skipperen om han hadde satt lofotvottene på tørk til dagen etter, men det hadde han ikke. Han hadde glemt de i båten ved siden av og ble bedt om å hente de i mørkna. Straks han satte foten i båten var det noen som grep tak i foten hans og begynte å dra han på havet. Han skrek til, og resten av mannskapet kom springende til og hjalp han. De måtte bruke kniv for å få draugen til å slippe taket i gutten. Så måtte han fortelle om at han hadde erta draugen, og love å slutte med det.

Jábmek/dauing er noen som er død og som går igjen før liket var jordfestet. Man måtte ikke forstyrre liket, og helst ikke prate om den døde personen, da kunne han komme. En gang diskuterte sørgehuset hvor de skulle få tak i nok kokekar til begravelsen, og noen mente naboen hadde noen å låne. I spøk sa en av dem at den døde kunne selv gå for å hente de. Minuttet etter hører naboen at noen skramla med kaserollan i gangen, han tok lykta og lyste på mannen i gangen, som viste seg å være den døde. Men da sendte han tilbake gjenferdet og dagen etter skjentes han på folkan som spøkte med slikt! Du kunne også snakke med den døde om du torde, men da måtte du alltid forklare ditt ærend om du måtte inn der den døde lå. Noen ba også den døde ta sine sykdommer med seg i grava.

Man skulle heller ikke legge seg å sove på gamle gravplasser. En gang ble en en mann overrasket av uvær og overnattet i en sláhpa/steinhallar, og la seg til å sove ved bålet. Plutselig kjente han at noen ville opp punj bakken. Han ropte bare at nu var det uvær og han måtte få lov til å sove der til uværet ga seg, og det fikk han. Dagen etter jordfestet han den døde under bakken, og den hørtes aldri mer.

Døden kunne også opptre som en helt vanlig person som spurte etter haik hjem. To personer fra Nordbukt var i Kjøpsvik med sjarken og handlet da plutselig ei dame fra litt lenger ut i fjorden kom på kaia og spurte etter skyss hjem. Ja, hun skulle bare komme i 16-tida, sa de. Ingen dame kom da, de dro avgårde, men da de nærmet seg damas hjemplass så de lys i vinduet, så de skjønte hun var hjemme. Plutselig stoppa motoren og de begynte å sige på land akkurat der. Da kom de på at døden var ombord og ville av der. De brukte kniven til å skremme den helt fram i båten og da fikk de start på motoren. Så skremte de skrømten på land på et øde nes lenger inn i fjorden. Historien vil at dama senere flyttet inn ved siden av dette neset og døde kort etter.

Rájadus/tsækkok/svájkas er ulike navn på dauing, og kunne også vært sendt av noen, og gjøre mye ugagn, gjøre deg syk, skremme deg, og følge deg hvor som helst. Og det kunne du merke som en skygge, et kremt, en liklukt, et kaldt gufs eller noen som strøk borti deg i forbifarta, eller du kjente noen som la seg ved siden av deg i senga. Kunne du ikke fjerne dauingen måtte du få hjelp av andre til å få den bort. Andre har sett spesielle personer på kirkegården om natta og funnet mynter på gravplasser, og tror noen har betalt den døde for å skremme eller plage deg. Eller de har hentet kirkegårds-sand og kastet på noen eller i bilen til folk. Eller de har spredt frykt hos noen ved å antyde at de kan noe, er noajder eller lignende. Derfor sies det at fra mistenkelige personer skal man ikke ta imot tilfeldige gaver, en lighter eller noe som helst. Man den som sender dauinger på deg kan selv bli plaget, og få psykiske vansker eller andre problemer som straff.

Æbok/utbor var også farlig om du ikke visste hvordan du skulle stanse den, gi den navn og få den jordfestet. Æbok var gjenferdet av en onge som var død men ikke jordfestet. Ongen var satt ut i skogen for å dø, enten den var uønsket, sterkt funksjonshemmet, eller fordi det en tid var skam å få barn utenfor ekteskap, eller av andre grunner. Æbok hørte man til og begynne med som en rype som kaklet, så gikk den over til å gråte som et barn, mens den gikk i sirkel rundt deg, nærmere og nærmere. Før den hadde gått tre ganger rundt deg, måtte du enten springe fra den, helst over vann, om ongen ikke hadde passert vann før den døde. Eller du måtte bruke stål, ild eller gudsord og rope "stans", og "vis deg"! Da kunne du få se ongen som den opprinnelig var, og spørre hvordan den døde, hvem foreldrene var og hvor den lå. Men begynte den å bli grov i målet måtte du stanse, ellers kunne den hoppe i strupen på deg. Som regel ville den bli jordfestet, og få navn, og viste da veien dit der den lå. Da måtte du døpe den, gi den navn, Per eller Kari, eller begge deler om du var usikker på kjønnet, og jordfeste den. Da fikk den fred, og ingen andre fikk da høre den. Noen ganger hadde en av foreldrene stukket nåler i tungen eller fylt munnen med noe, nettopp for å hindre den i å fortelle noe. Da måtte du ta ut det som var i munnen, eller stryke tungen med en vott, ullklær eller lignende for å fjerne eventuelle nåler satt i tungen. Da kunne den fortelle fritt.

Gani (søskenbarn til huldra) var et underjordisk vesen og hermet ofte etter menneskene. De kunne ha kyr som de melket, eller andre dyr som for eksempel rein. Den kunne også bli usynlig. Men terget du en gani var den så sterk at den lett kunne vri om hodet på deg. Sommerstid kunne du høre fremmede kubjeller og se budeier som passet på buskapen. Kom du i nærheten og fikk snittet en av fingrene demmes med kniv, slik at det kom fram litt blod, forsvant evnen hos gani til å bli usynlig. Og guttene kunne så gifte seg med disse vakre, velstående, lyshårede og arbeidsomme ganijentene. Du kunne også overta dyrene demmes ved å kaste stål over flokken. Men du måtte være snill, ellers viste de bare hvordan de kunne rette ut en hestesko med bare hendene.

Gani kunne også ta din onge, såkalt bytting, og bytte det med en av sine gamle slektninger, som gjorde seg lik ongen din. Det hjelper å sette en saks i kors, salmebok eller bibel i bunnen av senga eller gerggam (komsa). Da kunne ikke gani bytte ongen din. Men merket du noe uvanlig med ongen din kunne du avsløre på ulike vis om det var en bytting. Om ongen var alene og du bodde i gamme kunne du ganske enkelt gå opp i røykholet og følge med. En mann som bodde i en gamme hang en gryte med grøt over grua, og gikk på taket mens han rørte i gryta med en lang sleiv. Da hørte han plutselig gani-ongen si, "æ har nu levd sju trealdre, men aldri sett en sånn måte å røre i grøten på". Da var han sikker på at det var en bytting, tok et ris og bisket ongen på ræva, så det hylte lenge og høyt. Plutselig åpnet en gani gammedøra, kasta inn ongen hannes, og sa: "her har du skitongen din, kom med oldemor min"! Gani kunne bo hvor som helst, og man måtte ikke bygge over det underjordiske huset demmes, eller på flytteveian demmes, da fikk du uro i huset, eller du kunne høre de gikk på taket. Før du bygde hus måtte du sove på tomta en natt, og drømte du noe stygt måtte du bygge en annen plass. Eller du kunne kjøpe tomta, sette mynter i hvert hjørne av tomta og si nu kjøper jeg den av dere og vil ha fred.

Julsveinen var en annen skapning, og satte du deg julaften kl 24, på en plass to begravelsesfølger brukte å møtes, kom julsveinen og vrei hodet rundt på deg. Men hadde du en bøtte uten hank på hodet, vrei den om på bøtta, og du kunne si, "siden du vrei hodet rundt på meg vil jeg ha en bøtte med gull eller sølv", og den ga deg det. Forøvrig gikk all skrømten ute sent på julaften og det var best å komme seg tidlig hjem. Fjøsnissen bodde i fjøset og melka kyrne dine av og til og sov i høyet på låven. Du måtte gi den grøt julaften, og ellers holde deg på godfot med den, da passet den på buskapen, og varslet om uvær, brann, og ulykker. Og den må ikke forveksles med julenissen.

Stállo er egentlig ikke noe skrømt, men mer en sagnfigur. Den var halvt troll og halvt menneske, var stor og kjempesterk, men ellers dum som et naut, og menneskene klarte ofte å lure den. Noen mener stállo betegnet ládde/en ikke-same som hadde makt men likevel kunne lures. En gutt ble en gang overrasket av en stallo, som kom inn i gammen, og gutten visste at for å berge livet måtte han lure den. Gutten satte seg til å stirre inn i varmen, og stallo spurte etter en stund hva han satt og så på. "Gull og sølv", sa gutten. "Jeg vil også se", sa stallo, og gutten sa at da måtte stallo få bly i øynene, for da kunne han se, og det gikk stallo med på. Gutten varmet opp blyet i en skje over varmen slik at det ble glødende og helte dette i stallo sine øyne slik at de brant opp. Stallo prøvde å få tak i gutten, som bare spratt unna, og stallo tok halve gammen med seg og sprang i blinde ut i havet og drukna.

Gubåvnnå/gubonen - den gode bonden, bodde i hus, i fjøs, i båter og i offentlige bygninger. Den passet på bygningen eller båten den bodde i. Ved fare kunne man se den, og vanligvis var det slik at så man gubonen flytte, var det et klart varsel om at noe skulle skje, enten at vinden tok huset, eller det ble brann, ras, eksplosjon eller forlis om det var en båt. En mann så engang fra land at en liten gubbe raslet med ankerkjettingen på skøyta si. Han skjønte straks at det var gubonen som varslet uvær. Han kommanderte mannskapet sitt om å ro ut til båten og å forsterke fortøyningene. Straks brøt uværet løs, men han berget skøyta.

Selv ble jeg jaget fra skolen i Musken i romjula 1975. Etter et forrykende uvær gikk både strømmen og telefonen i Musken. Vi flyttet ned i kjelleren i lærerboligen der vi bodde, og ble etter noen dager fri for ved. Pappa var lærer, hadde nøkler, og ba meg dra opp å låne ved fra skolekjelleren, veldig sent en romjulskveld. Da jeg hadde låst meg inn i kjelleren og hadde begynt å laste opp veden hørte jeg noen som kom ned trappa fra 1.etasje ned mot kjelleren. Jeg visste naturligvis at jeg var alene, og ble livredd. Noen beveget trøkkelen inn til vedlageret, men da var jeg snar om å rømme ut vinduet. Jeg sprang hjem og sa det var noen som passet på veden, og at de ikke fikk meg til å gå på skolen om natta.

Samme romjul rømte skolegubonen ned til oss, og jeg møtte han i yttergangen. Vi hadde rømt til kjelleren i uværet og jeg sprang vettskremt ned tilbake i kjelleren og sa at en fremmed mann sto ved siden av meg i gangen. En halvtime etter begynte et sterkt stormkast som flekket av skoletaket og halve biblioteket ble ødelagt. Gubonen hadde rømt ned til oss der det var trygt, og jeg regner med at den flyttet tilbake til skolen når taket var reparert! Flere år etter satt jeg på Sambrukerkontoret på skolen og skrev på en pc da det ble veldig sent en vinterkveld. Plutselig smalt det i kjelleren. Jeg forsto ikke signalet, og etter noen minutter smalt det enda høyere. Da så jeg på klokka, og den hadde akkurat passert midnatt. Jeg sa bare "ok, jeg går hjem nu" og sprang ut. Skolegubonen likte ikke at det var aktivitet etter midnatt!

Musken skole var opprinnelig internat for skolebarna fra hele Hellmofjorden. Der bodde både elever og lærere. To lærere bodde et år på internatet, ei lærerinna sørfra og en mann fra fjorden, og de  beskyldte en gang hverandre for å komme inn til den andre på natta og sitte på føttene demmes. En gang mannen så noen sitte i fotenden, sprang han opp, men så bare skyggen av en skrømt som forsvant ut i lufta. Han sprang inn i lærerinna sitt rom, men ho lå og sov. Da fant de ut at det nok var gubonen som spilte dem et puss.

Men uansett hva du opplevde kunne du både beskytte deg og sende bort skrømt, ånder og ondskap med Gudsord, stål og ild. Klarte du ikke selv måtte du be om hjelp. Og hadde du vært overmodig, ertet skrømten eller vært uforsiktig fikk du ofte en lærepenge. Men opptrådte du riktig og respektfullt gikk det deg vel. Kaosmaktene er der men vi mennesker skal ikke la oss skremme. 

Det er blodets band som drar - den moderne nomade

Det er blodets band som drar. Det svarte en gammel same i Storlule, Nord-Sverige, til pappa, på hvorfor han hvert år hele livet vendte tilbake fra byen til sine hjemlige trakter, til sin sijdda, til sin slekt, til sitt barndomshjem. Der, i den lulesamiske verden, langs den vakre Luleälv, der mamma vokste opp før pappa lurte henne over grensen til Tysfjord og Norge. Det utsagnet løste mitt store dilemma om hvor jeg kulle bo og hvor jeg hørte hjemme, hva jeg er, og hvorfor jeg stadig må hjem til Ålloluokta, til Hellmobotn, til Musken og Tysfjord. Det er blodets band som drar. Samene har i årtusener vært nomader eller halvnomader, og flyttet mellom sommer- og vinterland. Enten etter reinen eller etter fiske, fangst, bær, og andre naturressurser. Samisk kultur er en utpreget kollektiv samfunnsform, mer lik Østens folk og andre, kollektive stammesamfunn i verden, enn med norsk, germansk, europeisk eller vestlig kultur og samfunnsform. Dette er ikke enten/eller, jeg bor både i Tromsø og i Ållo/Musken/Hellmobotn og Tysfjord, men til ulike tider. En av mine brødre sier han er fra området Ålloluokta, Hellmobotn og Musken, og det er det som er sannheten.

Der vestlige, europeiske nasjoner erobret verden, brakte hjem gull, sølv, verdier, heder og ære, drev med etnisk rensing og undertrykkelse, drev samene og andre stammefolk med stillferdig forvaltning av naturen der de vandret. Stadig pendlende mellom ulike områder der de visste de kunne overleve, skaffe mat, vilt, fisk, brensel og materialer til gammer, lavvo, klær, våpen og redskaper og annet nødvendig. Med tid og stunder utviklet dette livet seg til sijddaer, med egne territorier gjerne knyttet til vassdrag, skog og en beskyttet plass for gamme og lavvo. De spredte ikke søppel, brukte ikke opp ressursene, forhandlet og handlet med nabosijddaer og utvekslet ekteskappartnere, med medgift og det hele.

Det er historien og arven vår, nedtegnet i våre hjerter, i vår kollektive hukommelse, i våre gener og i vårt blod. Det er det som drar. Mange har mistet mye av denne felles historien, kunnskapen om det å berge seg i naturen, og språket har forandret seg. I stedet for å kalle det nomadisme, flytting, sijdda, og slike ting, sier mange de skal hjem, på hytta, til fjells, besøke slekta, få påfyll, møte venner osv. Ikke noe galt i det. Men dypt inn i våre hjerter og sjeler, i våre kropper og i vårt blod er det titusener av erfaringer gjennom generasjoner, historier, bånd, tilhørighet, identitet, selvoppfatning  og selvfølelse, som strekker seg fra tidens morgen og som vil fortsette så lenge vi lever. Vi er de moderne nomader, selv om vi bor i byer og tettbygde strøk. Vi hører til i en fjord, ved et vann eller vassdrag, eller en fjellsijdda i villmarken. Vi trekkes hjem, om vinteren dit foreldre og besteforeldre bor eller bodde. Om sommeren til våre sommerboplasser, til sommersijddaen, til fjells, til den samme moltbærmyra, til ahkko og addja, til slekta og til venner. Byene tømmes for samer om sommeren, og alle drar til sine respektive sommersijddaer. Har man en partner fra en annen sijdda, må man besøke begge hjemplasser, eventuelt annethvert år.

Vi blir til og med noen andre når vi kommer hjem. I byen defineres man gjerne etter yrke, utdanning, arbeidsplass, naboskap, eventuelt etter religiøs tilknytning og hvor du kommer fra. Man har andre roller, roller knyttet til et moderne samfunnsliv. Hjemme er vi den vi er, noen har kjent deg fra du var liten, du tilhører en bestemt familie og slekt, og du tilhører den og den sijddaen. Samene drar hver til sitt og jeg vet nøyaktig hvor den enkelte drar, og hvorfor. Man spør ikke hvorfor de pendler eller flytter, det er bare slik.

Gleden av å komme til din slektssijdda, til kjente og kjære områder, til vidda/duoddar, til fjorden, til elva eller gammetuftene kan være overveldende, rørende og svært tilfredsstillende. Selv om du reiser alene. Jeg kan huske alle stier og tråkk, alle fjell, bakker og vann, og alle ting har sin historie. Barndomserfaringer sitter som spikret, og opp kommer alle minnene, alle opplevelsene og minner om alle de som levde og døde der. Alle de som gjorde inntrykk, fortalte om slekta, berettet om skrømt og overnaturlige ting og alt det gammeldagan kunne by på. Man kan treffe på gamle barndomskamerater, og så synger man de gamle sangene om og om igjen. De gamle historiene kan vi på rams, vitsene og episodene og. Men de skal fortelles, til stadig nye sijddamedlemmer og til hverandre, vi må bekrefte hverandre, og slik vedlikeholdes tradisjonen, og slik fortsetter nomadismen. Det er blodets band som drar.

Døden og livet

Døden kan være det mest brutale som finnes. Spesielt om du mister ditt barn, eller søsken, og om du ikke fikk tatt farvel. Ditt liv og din verden kan ramle totalt sammen, og alt, absolutt alt kan bli meningsløst. Selv det å leve, finne motivasjon til å stå opp om morgenen, holde ut smerten, og alle de destruktive tankene som kverner i hodet, i hjertet og i hele kroppen. Skyldfølelse, utilstrekkelighet, anger, angst, frykt, tretthet og en ulidelig smerte. Hadde det bare blitt kveld igjen, og du fikk sove. Og gjerne følge etter den som døde. Hva er poenget, det finnes ikke mening, og attpåtil kan man oppleve direkte uforstand fra andre. Som ymter frampå at det kanskje var en mening, og at det skulle føre til noe, at han eller hun forstår hvordan du har det, at tiden leger alle sår, du får et barn til og mange, og mange andre utsagn som faktisk gjør vondt verre.

Selv det å miste sine foreldre kan være smertefullt. Spesielt om en av de dør mens du som barn er ung, eller en av dem dør brått og uventet, og enda verre, om begge dine foreldre dør med kort mellomrom, og sorg fortsetter etter sorg. De som var samlingspunktet, de som var udødelige og alltid hjemme eller bare en telefon unna. De du besøkte til jul, til påske, om sommeren, på bursdager, eller i forbindelse med fødsel, dåp, konfirmasjon, bryllup, andres begravelse, slektsbesøk, storsamling eller de kom og besøkte deg. De skulle liksom leve hele tiden, til du selv ble gammel, de skulle se deg vokse opp, utdanne deg, flytte hjemmefra, få en kjæreste, gifte deg, få barn, og alle sorger og gleder man turde fortelle dem. Eller tie om. De skulle se deg, elske deg, alltid være hjemme, være stolte, synes du var klok, og alltid lage middag mens du sov til klokka tolv på dagen.

Men så gikk tida. Og en eller begge ble syke. Rollene ble byttet om, nå var det du som måtte gi omsorg, hjelp, trøst, du måtte besøke mamma eller pappa, kanskje på et sykehus eller i et sykehjem. Ble mor di syk måtte du i tillegg trøste din far eller omvendt, de ble gamle, glemske og snakket ustanselig om den andre, om gamle dager og alt det de ikke fikk gjort for deg og dine søsken. Vemodets time har kommet for dem, anger over alt de ikke rakk og all den smerten de ikke visste du hadde, og alt som vi barn ikke ville fortelle for da ville de bli ulykkelige.

Men i løpet av denne sorgen og ulidelige smerten, kan det likevel skje noe uendelig vakkert. Det tenker man slettes ikke på i det første forferdelige året eller i de første grusomme årene.  Det kan hos deg vokse fram en kostelig perle. Slik et rusk som kommer inn i en musling, og den spinner et vev rundt den, mer og mer, og etter en stund ligger den en vakker perle der, det fineste smykke, skapt av smerte og noe uønsket. Denne prøvelsen gir deg noe du kanskje ikke hadde fra før av. Den gir deg et kyndig blikk for andres lidelse, og den gir deg kompetanse i å forstå, fornemme ting og gi andre trøst og oppmuntring. Den gir deg mot til å ta direkte kontakt med den som lider og sørger, og den gir deg de rette ordene, rett fra hjertet. Du kan med andre ord bli et viktig medmenneske i andres sorg og smerte. Med andre ord, du kan ha blitt den kosteligste perle for andre. Det hadde du ikke blitt uten prøvelser, sorg og smerte. 

Jeg har utallige ganger sett nære og kjære i dyp sorg, og hvor uendelig naken og sårbart et menneske kan bli når døden rammer. Midt i sorgen hentes det fram usynlige ressurser, og de helende krefter settes i sving, og etter en stund starter forsoningsprosessen. Du godtar at han eller hun ikke lever lenger, og utrolig masse må ordnes i forbindelse med begravelsen, og tusen andre ting. De andre rundt deg skjønner at du er i sjokk og i sorg og de fleste gir uttrykk for medfølelse, og at en lang omfavnelse lindrer, og at de riktige ordene, sagt på en forsiktig, respektfull og vennlig måte kan gi deg en viss hvile mens du bare kjenner det dypt i hjertet, at takk og pris at denne vennen finnes, og at han eller hun kan si noe så vakkert og trøstende.

Den som døde vil for alltid leve i ditt hjerte, og du snakker med han eller henne, høyt eller inne i deg. Det mest gripende og mest hjerteskjærende jeg ser, er når noen i familien eller en venn tar farvel med sitt kjære barn eller foreldre før begravelsen, mens hun eller han ligger der i kista, enten i skjåen, i garasjen eller i et bårehus. Den stunden og handlingen er hellig, da står tiden, himmelen og universet stille, selv englene bøyer sitt hode i ærbødighet mens de mest ærlige, de mest kjærlige ordene og setningene kommer fra din munn. De kommer fra hjertets dyp, fra det dypeste av det dypeste, med ord som du ikke visste fantes. Og klagesangen, ármme, toner fra din munn og fra ditt hjerte, der du bøyer deg mot din kjære med et siste kyss og berøring og aller siste farvel. Mens alle andre er stille, gråtende, medfølende, og de ber en stille bønn om at du klarer å bære smerten, og at du kan smile en dag, langt der fremme. Og at du har støtte og nære venner og at du ikke mister livslysten for alltid.

Etter en stund, gjennom ufattelige smerter, kan du igjen begynne å leve. Men du blir aldri den samme, de grunnleggende følelsene er fremdeles der, men ikke så dominerende. Tiden leger litt, men erstatter aldri din kjære. Men du kan komme veldig nær dine søsken, eller andre. Du forstår og erkjenner at livet er skjørt, og at døden kan ramme hvem som helst, når som helst. Og at du kan gå sammen med din venn, din søster, eller bror. Du kan gi et vennlig blikk, erklære din kjærlighet, eller gi uttrykk for vennskap og troskap, besøke den som du ikke har sett på en stund, og gi ros og komplimenter. Om du er over 40-50 år forstår du sakte men sikkert at livet går fort, og fortere, at dine foreldre kan dø, og at vi ikke har hverandre for evig. Og at du selv snart tilhører den eldste generasjonen, og at nå er det er du som skal være vis og klok, videreføre tradisjonene eller bryte de. Du skal gi råd og kjærlighet til de som er unge og friske, og som er så skråsikre på alt, som synes du er dum som far og mor, og som oppfører seg som de skulle leve evig. Akkurat som du selv gjorde i ungdommen. Livet gjentar seg. Døden og. Til slutt. Ta vare på vennskapet, de gylne øyeblikk, de gode ideene, de innerste ønsker og behov, og ta vare på den gode samtalen. Det kan være gull i din venns munn og hjerte, og du selv kan være den kosteligste perle, foredlet gjennom tårer, sorg og smerte. Og du kan gi din venn det mest verdifulle som finnes. Nemlig kjærlighet.

Smerte - en del av livet

Jeg ser ofte smerten i andres liv og i andres øyne. Nettopp for at jeg har opplevd smerte selv, eller har den ennu. Min egen smerte er spesiell for meg, jeg føler den, den er mer eller mindre plagsom, og jeg må bære den selv. Ved død, tragedie, farlig sykdom, skilsmisse, ekskludering, mobbing, tap, og andre store prøvelser er smerten ofte svært synlig. Noen ganger er det lett og legitimt å vise den, prate om den og søke lindring, trøst, behandling, utveksle erfaringer eller bare gi og få gode råd. Andre ganger kan smerten være usynlig for andre, eller det er bare noen få som vet om den. Hos barn kan man lettere se smerten og ubehaget fordi de ennå ikke har lært å regissere livet sitt og kontrollere følelser, tanker og adferd i samme grad og på samme måte som oss voksne.

Det er så mange ulike typer smerte, og det er minst to hovedtyper. Den synlige og den usynlige/fortidde. For foreldre er det uten sammenligning det verste å miste et barn, spesielt ved drap og ulykker som skyldes andres vannvittige adferd, og der den andre ikke erkjenner dette. Eller at et barn tar livet av seg, forsvinner eller blir uhelbredelig skadd slik at det verken kan snakke eller bevege seg. Og den hjelpeløsheten man kan føle om man ikke kan hjelpe et barn, eller når et barn tar avstand fra foreldrene eller søsken. Tap av en eller begge foreldre i ung alder er ofte svært traumatisk. Det samme er å bli ekskludert fra nære omsorgspersoner eller venner. Eller å bli forfulgt, løyet om, uthengt i media, og utsatt for psykisk terror i lang tid. Eller å bli utsatt for forakt hele livet, enten du er same, romfolk, homofil/lesbisk, funksjonshemmet, mindre pen, barn av tyskere under krigen, eller at dine foreldre har gjort noe kriminelt eller er av en lite aktet slekt. Eller det å vokse opp som såkalt uekte barn før i tida. Angst og andre psykiske lidelser og vansker kan være svært så smertefullt, også når andre i familien har lidelser, og man er redd for dem. Det samme er det med kroniske lidelser, dårlig økonomi og mange andre ting. Og flytting til en fremmed plass, spesielt om man ikke kan være seg selv, eller må være lojal mot enten far eller mor. Listen kan gjøres lang.

Den andre hovedtypen smerte jeg tror er verst for enkelte er den usynlige smerten, krenkelser og overgrep som ties ihjel, selvforakten, den skammelige smerten, familiehemmeligheter og -konflikter, og tapet av verdighet, selvtillit og selvfølelse. Tap av morsmålet, kulturen og alt som gikk tapt i fornorskningens navn.  Og den smerten man nesten ikke tør å vedkjenne seg, som man nesten ikke er bevisst, som man kanskje prøver å døyve med rus og et grenseløst liv. Omsorgssvikt er ofte usynlig, tabu og det tar ofte lang tid å bli seg bevisst det. Som regel forteller man om det i voksen alder, og noen må kanskje bruke resten av sitt liv til å bearbeide dette. Den verste konsekvensen av dette er at barnet ikke elsker seg selv og ser ikke seg selv som verdifull, eller at det skylder på seg selv. Omtrent i samme kategori kommer snill-pike-syndromet, det at den eller de eldste i en stor søskenflokk blir presset altfor tidlig til omsorg for både søsken og foreldre, der foreldre ikke er kompetente nok, eller sykdom rår. Barn av psykisk syke og rusmisbrukere rammes ofte hardt av dette. Det blir ofte en ond sirkel og en selvoppfyllende profeti. Man kan bli en person, et menneske som synes man ikke fortjener kjærlighet, kjæreste, barn, god helse, verdighet, aktelse, utdanning, jobb, et meningsfylt liv og alt det livet, samfunnet og andre mennesker kan by på. Den smerten kan bokstavelig ta livet av en, eller at smerten og problemene tar så stor plass i ens liv at man ikke kan leve normalt.

Egentlig har jeg bare ett budskap her. Vi kan alle gjøre noe, enten for oss selv og gjerne for andre. Det finnes  utallige muligheter til å hjelpe, til bli helbredet, eller til å få lindring og trøst. Man må bare tørre og ville. Det første steget er alltid erkjennelse og anerkjennelse, av smerten, av tapet, av deg selv, av livet ditt, ja alt det smertefulle. Noen ganger må man hjelpe andre med hans eller hennes egen anerkjennelse av smerten, med direkte spørsmål, konfrontering, åpenhet, omsorg, blikk, en omfavnelse og ærlig tale. Man kan fortelle om seg selv, være fortrolig, foreslå terapi, og lytte. Igjen og igjen. Der man ser en smerte, og man vet man kan gjøre en forskjell, der har vi voksne nærmest en plikt til å handle. Vi har en moralsk plikt til å se et barn som lider, og aksjonere. Vi skal hjelpe en venn, en bror eller søster, en far eller mor, en venn eller en skadet sjel. Med kjærlighet kan man helbrede, et kompetent blikk kan lege, et vennlig ord kan få demninger til å briste, et lyttende øre og hjerte kan skape håp og tro på at jeg kan få hjelp. En venn kan være den støtten man trenger for å gå den lange veien gjennom smerten - og bli hel. Og for at barna våre, de unge og de sårbare ikke skal bli skadet, og for at de skal mestre livets smerte, er det bare en ting som hjelper. Og det er en ubetinget kjærlighet, sagt med ord, vist i praksis, bevist med omfavnelser, og et daglig løfte om ikke å krenke det kjæreste du har. Barna våre fortjener å bli fullpakket med kjærlighet, hver dag og igjen og igjen. Da vil de mestre livet, bli glad i seg selv, elske andre, og da blir de rustet til å møte sin egen smerte, bære den, og forhåpentligvis ikke bli så skadet av livet. Handle idag - du vil daglig se andres smerte og kanskje kjenne på din egen. Du kan være den ene, den som ser, bryr seg, tar affære, skaffer hjelp og berger noen fra ytterlige lidelser og problemer. Det er faktisk vårres alles ansvar!

Rom for smerte og forsoning

Mange har tatt til ordet for å etablere en Sannhets- og forsoningskommisjon i Norge, Et meget godt forslag og jeg foreslår å kalle tiltaket Rom for smerte og forsoning. Dette rommet er et allsidig sammensatt forum i hvilken som helst region der folk og samfunn har vært utsatt for fornorskning, diskriminering, overgrep, krenkelser, internatliv, tvangsflytting, krig og konflikter. Tiltaket kan bestå av to hovedelementer. Det ene er Sannhetsdelen, å kartlegge hvordan fornorskningen foregikk i et bestemt område, med de konsekvensene det fikk. Her kan historikere, antropologer, og andre kartlegge og dokumentere dette. Akkurat det arbeidet kan bygge på allerede dokumentasjon på fornorskningen generelt i Norge, meget godt beskrevet i Henry Mindes skrift om temaet. Det andre elementet er selve forsoningen, å tilby folk som er rammet å fortelle sin livshistorie og om sin smerte. Da kan det väre i lukkede möter eller möter åpne for publikum og evt presse.

Dagens debatt fokuserer mest på om vi har behov for en stor, ressurskrevende kommisjon som nesten skal väre en slags domstol, som skal kartlegge både fornorskningen generelt og samtlige enkeltsaker og fortelle oss sannheten med stor S om fornorskningen av samer og kvener med alle dens konsekvenser. Da blir det lett til at det blir for omfattende, for dyrt og ikke gjennomförbart. Og det blir veldig lett å finne motargumenter. Et annet element i den debatten er om det ikke er nok at Kongen og kirka har bedt om unnskyldning, og at at vi i tillegg har fått samelov, Sameting og en rekke lover, tiltak og ressurser. Jeg foreslår å endre fokus: Hvilket forsoning har vi behov for, og hvordan kan vi få det til på individnivå, og lokalsamfunnsnivå. Hovedelementet i forsoningsarbeidet er at folk kan fortelle om sin smerte og få anerkjennelse for sin historie, og at et kompetent forum av utvalgte mennesker/representanter lytter og anerkjenner. Deretter kan helsevesenet tilby eventuell hensiktsmessig behandling og oppfölging. I sum kan enkeltpersoner oppleve reell forsoning og lokalsamfunn kan oppleve forsoning mellom folkegrupper og forsoning med en mörk forhistorie. Ikke minst kan folk få en mye höyere kunnskap og bevissthet om hva fornorskningen besto av, og hvordan den kunne forårsake så mange konflikter, fordommer, selvforakt, skam, mobbing, og personlig smerte.

Dette er negative ting som ofte er problematiske, fortidde og som for enkelte har forårsaket mye smerte, lidelser, rusmisbruk, frustrasjon, konflikter og diffuse psykosomatiske plager. Alle som har behov for det må søke hjelp, men det er ikke sikkert det hjelper så mye å prate en-til-en med en psykolog eller med enkeltpersoner om slike ting. Fordi fornorskningen skjedde på samfunnsnivå. Kunnskap og kompetanse om fornorskningen mangler, og så skal man som enkeltperson fortelle om konsekvensene for seg selv. Storsamfunnets fornorskning og tilhørende skader og konflikter blir slik et personlig ansvar som hver enkelt skal finne helbredelse og forsoning for. Samfunnet som skapte problemet kan komme mange i møte nettopp ved å invitere til samtale om disse ting. I et lukket forum der man kan prate fortrolig, og ved en mer offentlig diskusjon. Det er ikke nok at Kongen og kirka ber om unnskyldning, og håper det beste. Problemet er fremdeles tabu og fortidd, mange bærer på konsekvensene og myndighetene og helse/sosialvesenet må bryte tausheten, våge å erkjenne feiltakelser og fakta, tilby forsoning og gi andre tilpassede tilbud.

Rom for smerte og forsoning kan være et supplement til dagens helse- og sosialtilbud, og målet må väre å fremme erkjennelse, anerkjennelse, forsoning, bevisstgjøring og sosial verdsetting, og bidra til å bryte tausheten om disse problemene i hvert område. Tiltaket må vedlikeholdes over tid, for ting må modnes og ikke alle er klare straks. Hovedpersonen er personer eller familier som har behov for å fortelle om sin historie om hva de har opplevd, sin smerte, sine plager og sin livssituasjon. Forumet kan være sammensatt av representanter for nettopp det samfunnet dette skjedde i. Det kan være representanter for kommunen, skolen, kirka, menigheten, forsvaret, naboer og andre, i tillegg det samiske og norske helse- og sosialvesenet, medisinskfaglig personale, som lege, psykolog, psykiatrisk sykepleier og eventuelt historikere som vet hva som har skjedd i det aktuelle området.

Dette arbeidet kan være viktig for at lokalsamfunnet, kommunen, enkeltpersoner og familier kan prate om og belyse det som har skjedd, og slik skape helbredelse og forsoning. Folk kan få kunnskap om hva som faktisk skjedde, og konsekvensene av det. Jeg tror det er et stort behov for å prate om dette, både privat, i et forum og i det offentlige rom. Ingen enkeltaktør kan ta dette ansvaret alene, det blir neppe oppfattet som representativt for samfunnet. Noen bør ta ansvaret for å etablere forumet, skape nödvendig, legitimitet og samarbeide med andre.

Fornorskningsskader

Fornorskningsskader. Nytt ord og nytt felt for debatt, forskning, dokumentasjon og tiltak. Finnes langs hele den nordorske kysten, og spesielt i sjøsamiske områder. Temaet er veldig tabu, og framkaller ofte sinne og aggresjon fra alle parter. Min motivasjon for å skrive om dette er at jeg er overbevist om at det kun er åpenhet som hjelper, og at skal vi stanse skadene må vi tørre å anerkjenne problemene, og begynne å jobbe med oss selv og med de samiske samfunnene. Våre barn og barnebarn fortjener at vi tar tak i dette, gjør opp, og ikke påfører dem videre skade i det stille. Det blir ikke bedre av at vi nekter for at dette eksister, og får noen problemer er vi raske til å si det er ditt problem, oppsøk psykolog og terapi, ikke grav opp gammelt skit, og ikke plag meg med dette. Selv om mange har det bra, finnes det de som bærer en stor byrde og føler at det finnes ikke hjelp. Om man får psykiske vansker av dette er det fremdeles tabu og skambelagt, og mange vil bare lide i stillhet, og anse det som privat. I tilleg skal vi ikke skjemme ut samene og vi skal ta slike ting opp internt. Som oftest betyr at man ikke gjør noe som helst, bare tier.

Fornorskningsskader er alle de negative konsekvensene av den offentlige fornorskninspolitikken og -tiltakene de siste 150 årene i Norge. Den offiselle fornorksningen er nå avsluttet, men konsekvensene bare fortsetter. De gamle holdningene er der fremdeles, om ikke så sterke, og kommer godt fram i debatt om det samiske, spesielt i navnesaker, i reindriftssaker og i debatt om samisk opplæring, språk, tolking med mer. Grumset er der, bare litt mer skjult, og kommer ofte fram anonymt. Alle samene er naturligvis ikke skadet eller like mye skadet, men jeg snakker om et fenomen som det snakkes lite om, og mange vil ikke kalle det typisk samisk. På sett og vis er det riktig, det er typisk menneskelig. For alle mennesker, etniske grupper, minoriteter, legninger som blir krenket og utsatt for langvarig negativ behandling og vil få større eller mindre problemer. Og problemene skaper nye, interne problemer, der konflikter er det mest typiske. Og de fleste av oss kjenner til problemene, men alle problemer skyldes selvfølgelig ikke fornorskning. Disse problemene finnes verden over, men er overrepresentert i minoriteter, blant urfolk, og blant stigmatiserte grupper. Jeg vil at dette debatteres bredt, og at vi stadig holder oppmerksomheten rettet mot disse utfordringene. Forslag om Sannhets- og forsoningskommisjon kommer ikke en dag for tidlig.

I samfunnet er det et økende fokus på disse skadevirkningene, og mange har allerede skrevet om fornorskningen, blant annet Henry Minde i et hefte fra Galdu, som dokumenterer at Norge brukte flere millioner til fornorskning, og mye mer enn det som går til samiske formål idag. Asle Høgmo har også skrevet mye om dette, blant annet i artikkelen Det tredje alternativ, og i den ferske boka Hvor går Nord-Norge. Ketil Lenert Hansen har tatt doktergrad på samme tema. Virkemidlene for fornorskningen var mange, og kan godt kalles strukturell rasisme og strukturell diskrimiering. Med andre ord så planlagt at den ble innebygd i alle strukturer og i offentlig politikk overfor samer og kvener, i forskning, skolen, forvaltning, kirka, arbeidsliv, og blant folk flest. Verdiene og holdningene ble sannheter for majoritetsbefolkningen, tilslutt fordommer, og ble etterhvert trodd på av samene og kvenene selv. Resultat: lav selvfølelse, usikker identitet, relasjonsskader, passivitet, avmakt, skam, skyld, undertrykt sinne, selvforakt, posttraumatiske lidelser og en adferd der det var om å gjøre å skjule sitt opphav eller å underkommunisere det samiske. Som om man ville si: Se vi er lik dere, altså må dere akseptere oss som likeverdige. Noen overkompenserte og ble mer katolsk enn paven. Man ble supernorsk, negativ til det samiske, og for sikkerhets skyld mobbet man samene for ikke å bli avslørt. De destruktive konsekvensene av langvarig diskriminering, stresstilstand, mobbing, og manglende anerkjennelse på alle plan resulterte ofte i forskjellige skader. Disse negative prosessene bidro til såkalte urfolksproblemer for mange. Som diffuse lidelser, dårlige levekår, opphoping av levekårsproblemer, angst, depresjon, systemisk lidelse, psykososiale og sosiale problemer, rus, overgrep, krenkelser, vold, trusler, lojalitetskonflikter, psykisk terror, psykiske lidelser, omsorgssvikt, trusler om ganning, tilknytningsforstyrrelser, lav livskvalitet og mindreverdighetsfølelse. Man behøver ikke være same for å bli skadet, bare les: Hvordan krenkede barn blir syke voksne, av Anna Luise Kirkengen. Samfunnet tilbød aldri noen behandling eller tilbud til folk og lokalsamfunn som var rammet, og disse problemene blir ofte kalt: Den samiske smerten. Denne smerten får ulike utslag i ulike generasjoner, noe som igjen har skapt uforsonlige generasjonskonflikter og gjensidig skepsis. De eldre beskylder de unge for ikke å følge tradisjonene og gamle normer, og de unge spør de eldre hvorfor de ikke lærte dem samisk, og de eldre blir beskyldt for å være for konservative, dogmatiske og fordømmende. Mange unge blir latterliggjort når de prøver å snakke samisk, skaffe seg kofte og lære seg gamle tradsjoner. Disse unge har en varig følelse av å ikke være gode nok. Familier blir splittet, kontakt brutt og barn og barnebarn havner i en uløselig lojalitetskonflikt.

For mange, spesielt for eldre samer, er et av symptomene for den samiske smerten hardnakket benekting om at det fantes diskriminering og mobbing, og at samene aldri led overlast, og at vi har det så bra i dette landet. Spør man direkte om de ble diskrimnert blir man ofte møtt med sinne, aggresjon og beskyldninger om å grave opp gammelt skit, rippe opp i sår, osv. Konklusjonen er klar: Vi ble aldri mobbet, vi ble ansett som likeverdige, vi kan norsk, vi trenger ikke tolk, vi skal ikke ha særrettigheter og vi har alle de samme rettighetene. Man kan forstå disse reaksjonene hos de over 50-60. Vanligvis er det de eldre som lærer de unge,holder tradisjonene i hevd, har kompetanse og livserfaring. Plutselig kommer det nye generasjoner som utdanner seg, har nye jobber, engasjerer seg, og bryter radikalt med gamle tradisjoner og normer. De unge integrerer seg i storsamfunnet, og må det for å overleve, tidligere tiders kompetanse holder ikke, i alle fall ikke bare det, spesielt i byer og i et moderne arbeidsliv. Mange unge beskyldes for å svike det samiske, blir kalt asfaltsamer, plastikksamer, uekte samer, og slikt. Oppskriften på en generasjonskonflikt.

I dag tør vi å prate om den, skrive om den, dokumentere den, forske og utvikle behandlingstilbud. Ennu har vi en vei og gå, og alt tyder på at man må ha en helhetlig tilnærming til dette. Norsk og vestlig terapi og behandling er for individrettet, og inkluderer ikke tro, følelser, mytologi, storfamilier og slekter, lojalitet, minoritetsituasjon og forhold innen det samiske. Leger, psykologer leter etter en lidelse for å gi behandling eller medisin. Når de ikke forstår sammenhengene kalles det bare "psykisk", noe som bare forsterker fordommene. Samene vil fortelle om alle de plagene fornorskningen har forårsaket, om frustrasjon, konflikter, og levekårsproblemer, men blir ofte møtt med manglende kompetanse, uvitenhet, fordommer og avvisning av det samiske, spørsmål om tro, folkereligiøsitet,lesing, syn, varsler, skrømt, skikker, verdier og holdninger. Mange kvier seg om å fortelle om negative sider i de samiske samfunnene, de føler seg illojale og at de bidrar til å sverte det samiske. Resultatet er alltid det samme: Samer får ikke riktig hjelp, eller lite hjelp, mange resignerer, skylder på seg selv eller foreldrene, lider i stillhet eller leter etter andre alternativer. Ofte tar det år å forstå sammenhemgene, bli bevisst, tørre å innrømme at det er fornorskningsskader, og ikke minst, det kan ta år å finne hjelp og behandling. Ofte må man hjelpe seg selv, snakke og snakke om det, debattere, og ikke minst, man må finne støtte hos gode venner som lytter, anerkjenner smerten og gir god støtte i prosessen. Andre som også har behov for denne hjelpen kan ofte være den beste støtte. Jeg ønsker lykke til de som tør å kjenne på denne smerten hos seg selv, sine foreldre og besteforeldre, i slekta eller i lokalsamfunnet. Resultatet kan bli noe fint, og man kan faktisk bli hel, forsone seg med det som har skjedd, snakke om det, skrive om det og gjør vi en god jobb slipper neste generasjon å slite med de samme problemene. Det fortjener de.



http://tidsskriftet.no/article/1351779

Til pappa!

Kjære pappa! Her er et brev til deg, fra din eldste sønn. Dypt i mitt hjerte vet jeg at jeg elsker deg, pappa. Og mamma så klart. Ikke for at dere har vært perfekte, langt ifra, Jeg har tatt opp med deg det som skulle sies, alt er sagt, og jeg ser ikke liksom meningen med det nå når du har en halv mil igjen. Jeg ser du er merket av alle prøvelser og krenkelser, jeg ser en mann med altfor mye livserfaring og motgang. Jeg sørger jeg også, og det gjør vi alle i familien. I all vår sorg og ensomhet spør vi hvorfor vi måtte miste så mange, og hvorfor så mange prøvelser. Det har ikke noen misjon og det er ingen mening i det. Bare lidelse.

Men bakom det sørgende hjerte ser jeg deg, pappa! Jeg er så uendelig glad i deg, og jeg vet for sikkert, at i dine siste leveår skal jeg hjelpe deg og støtte deg. Jeg har tilgitt deg alt. Forlengst. Nå fortjener du det beste, og jeg skal mer enn gjerne gi mitt bidrag. Derfor dette brevet. Et takkebrev.

Takk, kjære pappa, for alt! Absolutt alt. Takk for livet, du og mamma. Takk for det du og dere ga oss, på godt og ondt. Takk for at du var der for oss, selv om du var mye borte og opptatt i vår barndom. Takk for tro og kristendom, og at du gikk om vår hals med inderlige ord. Takk, mamma, for de fantastiske ordene: Mitt elskede barn! Disse få ordene har holdt meg og hele familien oppe i alle disse årene. Takk, pappa for alle fjellturer, og for at du lærte oss å pakke til fjells, sy lårings, velge klær, bake gahkko på stein, lage bål, finne moltbær, fiske og berge oss i all slags vær. Takk du og mamma for fantastiske somre i Oalloluokta, i Sverige og i Hellmobotn, takk for alle fortellinger, skrømthistorier, krigsforedrag, og altfor lange utlegninger om alle uviktige og viktige ting her i verden. Du bare pratet du, mens vi kunne lage mat, vaske golv, gå inn og ut, koke kaffe til gjester og sove på sofa. Kom det gjester fortsatte du bare med dem. Kalle ligner på deg. Men nu har historiene fått et annet innhold, din tale inneholder mamma, sorg, savn, helseproblemer og oss. Ditt fokus har skiftet, og avslører både ensomhet, motgang og prøvelse. Men også en uendelig kjærlighet til mamma og oss.

Takk for at du er og har vært pappa for meg og mine søsken. Takk for at du er addja for mange, og nu oldefar, og at du ennu lever. Jeg glemmer aldri dine ord på Erlend sin minnestund på sykehuset i Bodø. "Ahkko ville gladelig dødd i ditt sted, kjære Erlend!" Takk for alle gode ord til oss og de du møtte. Nu er det du som trenger gode ord, kjærlighet, takk og støtte. Ta imot vår kjærlighet, og la oss mimre, glede hverandre, og være glade i hverandre resten av livet. Vi ønsker at du lever lenge. Samtidig ønsker jeg deg en evig hvile i himmelen, og at du og mamma kan fryde dere sammen der, og at alle dine kommer etter. Du har gjort din samfunnsinnsats og vel så det. Vi barn betalte prisen, men det er tilgitt nå. Hvil deg ut, besøk dine egne barn og barnebarn. Ta imot all kjærlighet, vår takk, våre blikk og våre ord. La deg ikke lenger tynge av alle krenkelser og prøvelser, og prat om kristendommen til oss. Og enda en gang, bli så lenge som mulig! Vi trenger deg og du oss. Måtte Gud bevare oss alle, og la oss oppleve litt lykke og mening med tilværelsen, la oss få tid til å prate om livet som gikk så fort, vår barndom, våre problemer og livserfaringer, gleder og hemmeligheter. Men mest av alt, la meg og oss vise deg og vår kjærlighet og hengivenhet. Takk, takk og evig takk!