Rett som det er kjenner jeg en dyp, dyp lengsel etter noe. Tårene strømmer på, minnene tar meg, sorgen over det jeg og vi tapte blir for overveldende. Og jeg må bare ligge rolig, gråte, sortere det som kommer og bare være. Det er en utrolig mix av alt, sorg, glede, nostalgi, vemod, latter, oppvekst, tap, død, tragedier og uttallige minner fra de hundrevis av mennesker jeg kjente men som nu har gått bort. Alle de gode vennene, og mine og våre kjære i familien som måtte dø så unge. Jeg kjenner lengselen etter mamma som på grunn av Alzheimers ikke lenger forsto noe som helst. Og de blandede følelsene med sorg over en kjær mors død, og gleden og lettelsen over at hun slapp å lide mer.
Disse stundene er viktige, selv om det er trist. Jeg tror det er sorg- og helbredelsesarbeid, der sjelen og hjertet får sjansen til å sørge, minnes og bli hel igjen. Det er et ensomt arbeid, men det føles utrolig meningsfullt. Jeg håper at flere gjør det samme, og at vi føler forbindelsen med hverandre, med de døde og med det hellige. Der tiden står stille og vi må akseptere det som er. Si til oss selv, akkurat sånn var det den gang. For meg, for min familie, for mine venner og alle. Og sånn er det nå idag, akkurat sånn. Jeg kan ikke ønske det bort, jeg kan ikke endre det som skjedde. Jeg kan bare akseptere og forsone meg med det. Jeg gir alt dette plass i mitt hjerte, jeg grunner på det, og prøver å føle og ikke bare tenke og analysere.
Jeg tror at en sjel kan splittes når du opplever noe grusomt, og at man får en traumatisert del og en frisk del. Den traumatiserte delen vil bare fly bort, nesten som en ut-av-kroppen-opplevelse, den ønsker å rømme og den ønsker å dø, den føler alt er meningsløst, den tenker destruktivt og den fortsetter å skade deg. Men men man kan gi sjelen en sjanse til å bli hel. Den traumatiserte delen av sjelen søker mot den friske delen som igjen prøver å helbrede den syke og skadede delen.
De er dette helbredelsesarbeidet man kan kjenne på hos seg selv, og som man kan se hos andre som sørger, men er på vei mot en helbredelse. Det er veksling av sorg, fortvilelse og håpløshet på den ene siden til håp, tro og meningsfullhet på den andre. Slike mennesker lengter etter å bli sett, forstått, lyttet til og besøkt, der man elegant hopper over snikksnakk, og der man kan spørre direkte om hvordan det går og gjerne nevner traumet ved navn. Der det viktigste er å lytte og ikke gi råd. Der man fullt ut anerkjenner det som var og det som er.
Helbredelsesarbeidet består også i å finne ord på det som har hendt og det man føler. Det kan ta lang tid og mange forsøk, og der kan vi hjelpe hverandre med å finne disse ordene. Og følelsene. Følelsene kan være svært motsetningsfylte, de kan være onde og gode. Noen ganger må man bare ta det ene, helt til det blir behandlet grundig, og man føler at man kan gå videre. Og stadig må man anerkjenne at midt i en setning av håp og en gryende livslyst kan din venn bli overveldet av sorg, sinne, minner og negative følelser. Da må man stanse all lyst til å si at livet må gå videre, du må se fremover og slike ting. Slike råd florerer og alle vet om denne muligheten, men det er unødvendig å si det.
Mennesker er motsetningsfylte, det er også være følelser og det er vårt hjerte og vår sjel. Det er slik vi er til enhver tid. Jeg, vi og du må anerkjenne livet, menneskenaturen, forbindelsen med hverandre, kontakten med det hellige og livets mange krumspring. Slik kan vi overleve og slik kan vi bli hele. Men vi må starte med det første steget, og gjerne be om hjelp. Tror du på Gud, be og rop så høyt du kan på hjelp. Rop ut din fortvilelse og sorg, og be i ditt hjerte om hjelp. Tror du ikke på Ham, rop likevel. Rop det til universet og til andre mennesker, det er noe eller noen som hører på deg. Øv deg på sjelens og hjertets språk, og kjenn på det helbredelsesarbeidet du kjenner skjer inne i deg. Nemlig en dyp anerkjennelse av det som er.
mandag 16. juni 2014
mandag 9. juni 2014
En sommer og en oppvekst er lukter!
I voksen alder tar jeg meg i å lukte på ting, spesielt på sommeren. Dette skjer helst når jeg går i fjæra, her er en oppsamling av lukter, tang, sjø, gress og tjære. Eller i et gammelt hus, en låve eller ájtte (stabbur). Det minner meg om sorgfrie barndomsår, der minnene strømmer mot meg så eg knapt kan andas. Jeg bare må lukte på gamle Donald og gamle bøker, jeg forbinder lesing med lukter, alt lesestoff hadde hver sin lukt, aviser og.
Barns luktesans er sterk, disse luktene lagres en spesiell plass i hjernen, og knyttes til spesielle personer og opplevelser. Som igjen kan fremkalles når som helst. Barndommen er lagret i hjertet vårres, og merkelig nok lagret sammen med alle luktene. Det starter med lukten av mamma og morsmelka, et barn greier å lukte seg og kravle fram til puppen! Så kommer alle andre lukter etterhvert som man vokser opp. Luktesansen i voksen alder er svekket, men lukten av din egen baby er bare himmelsk, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snuset på min egen gutt de siste årene.
For oss som var så heldig å vokse opp i en bygd, i en fjord og til fjells var det mye og oppleve - og lukte! Alle hus luktet spesielt, og alle personene luktet forskjellig. Læreren luktet ofte en blanding av røyk og kaffe, og pustet det oss midt i fjeset når han hjalp oss. I fjøsen luktet det høy, ull og møkk, og det luktet det av folk som kom derfra. Alle dyra lukta, noe godt og noen mindre godt. For ikke å snakke om lukta av nyslått gress og høy som tørker, og lukta i høylåven når du hoppa der. Jenter lukta også godt, selv uten parfyme.
Inne røyka mange, og den lukta blandet seg med vedomnrøyk, og lukt som hvetebakst, suppe, kaffe, pannekake og tørkakjøtt. Lørdag kunne det lukte grønnsåpe inne og klærne som hadde hengt ute til tørk hadde en helt spesiell god lukt som jeg bare måtte snuse inn. På samling var det tusen lukter med så mange folk samla så tett, blandet med lukten av mat og kaffe.
I naustet var det en god blanding av lukter. Der var lukt av bensin, motor, garn, not, gamle oljehyrer, fiskekasser, agn og tørrfisk. I fjæra luktet det sterkt av havet, og av tanga. For du på havet og starta du påhengsmotoren lukta det bensin, og huka du en torsk lukta det av den og. Sagmugg og sagbruk lukter helt spesielt, blandet med lyden av saging. Vi som er halvt svenske har også svenske lukter og minner. Samene i Vajsaluokta hadde en egen lukt, det samme båten fra Svenska turistforeningen som førte oss over til Ritsem. Turistene på bussen luktet helt spesielt. Og áhkko og áddjá hadde i alle fall sin egen lukt. Huset i Oalloluokta lukter godt og minner meg om mamma og hennes slekt. Og det lukter godt i alle de små og store bygningene på Sødra (gården til mamma). For ikke å snakke om da det tordnet og lynte, den spesielle lukta som om lufta var renset. Og så kom regnet, som også lukta spesielt.
I naturen er det et hav av lukter, furuskog, granskog og bjørkeskog lukter forskjellig, det samme gjør ulike planter og bærtyper, mose, gress og alt som har liv. Ingenting slår lukta av høyfjell, myrer og viddene. Og når du steker deg en ørret på panna i lav kveldsol på Grensen, og kjenner bållukta rive deg i nesen, kjenner vinden suse og du føler deg fri. Om morgenen smaker bålkaffen perfekt, eventuelt blandet med en god røyk, og lukten av lyng og bare tær. Jeg har sluttet men må ha meg en fjellsnus som erstatning.
Byene har lukter de og, men ingen jeg forbinder med min egen barndom. Det er når jeg kommer hjem, til gamle hus, naust, til Sverige og til fjells at luktene fremkaller gamle minner og minner meg om personer som har gått bort. Jeg må hjem av og til og snuse på ting jeg ser, jeg går i fjæra, i gamle fjøs og på sagbruket vårres. Jeg snuser på den gamle turkaffekjelen min, på kaffesekken jeg fikk av áhkko og på turutstyret mitt. Jeg åpner gamle Donald og gamle bøker og snuser inn lukten av forna dar. Det gir meg noen salige øyeblikk og mange gode minner.
fredag 6. juni 2014
Kulturens betydning i samers møte med helsevesenet
Debatten om samer og likeverdige helse- og sosialtilbud har vart lenge, feltet er i utvikling, men er også preget av retorikk, politikk, ulike agendaer, manglende kunnskaper, fordommer, kulturkræsj og mange slagord. Fra samisk hold fremholdes slagord og poenger som, likhet er ikke det samme som likeverdighet, helsepersonell må ha kulturkunnskap, kultursensitivitet og kulturkunnskap, loven må oppfylles, tilbudene må tilpasses, det må legges til rette, visjonen er, osv. Fra enkelte norske kommuner, fagmiljøer og politikere fremholdes det at alle samer kan norsk, de skal ikke isolere seg, de skal integreres i det norske samfunnet, det blir for dyrt, samer skal ikke ha eget senter, osv. Isolert sett er det ikke noe galt i slagord, mål og visjoner, de er viktige, men skjuler ofte selve substansen i saken, og skjuler virkeligheten for mange.
Vi må også snakke helt konkret hva alt dette innebærer i praksis og hvordan kultur, etnisitet, minoritet/majoritet, lojalitet, fornorskning, akkulturasjon, tabuer, skam, skyld, slekt, status, læsing, religion, tradisjoner, språk og andre ting som ofte setter klare rammer for møtet mellom same og helsevesen, og er dermed bestemmende for både kvaliteten og kvantiteten på helsetilbudet. Og er i siste instans bestemmende for den enkeltes helse og livskvalitet, og for tilliten til helsevesenet. Det store spørsmålet vil for alltid være, hvordan er det mest optimale og kompetente helsetilbud for samer, hvordan kan dette innrettes, hvilket helsetilbud gis det, er tilbudet tilpasset det faktiske behovet, kan samer ha tillit til helsevesenet, møtes man med kunnskap, kompetanse, innsikt og respekt, kan jeg bruke morsmålet mitt, og må folk forsatt benytte seg av andre tilbud som læsing og andre alternative tilbud? Og bør vi ha et eget helsevesen, og tilbud som SANKS, også på det somatiske feltet.
Det er tilslutt politikerne, lover, kommuner, helseregionene og sentrale myndigheter som beslutter. Men de som beslutter har ofte ikke spesiell innsikt i konkrete behov og konkrete problemstillinger. Representanter for brukerne, i dette tilfellet samene, er de eneste som kan fortelle om hva som preger livssituasjonen deres, om aksepten for det samiske der de bor, hvilket behandlingstilbud er viktige, hvordan en vil bli møtt, hvordan religion preger samfunnet, helse og livskvalitet, innholdet i kulturen, fornorskningens konsekvenser, og ulike problemstillinger for de ulike generasjonene. For spesielt interesserte vises det til NOU 1995:6 Plan for helse-og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge. http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1995/nou-1995-6.html?id=139873
I denne debatten er det noen sentrale punkter som peker seg ut. Det er følgende: beskrivelse av det faktiske behovet, beskrivelse av innholdet i den samiske kulturen i området, minoritetssituasjonen, andel og antall samer i regionen, fornorskningens konsekvenser, det samepolitiske klimaet i landet generelt og der en bor spesielt, lojalitetskonflikter, religion og generasjonsforskjeller. Og faktisk behovet for en hensiktsmessig definisjon av begrepet kultur. Samt sammenhengen mellom de ulike faktorene, og hvordan dette manifesterer seg for den enkelte same. Er ikke dette utredet og beskrevet spesifikt vil det hemme fremdriften i utviklingen av helsetilbudet for samer, og debatten vil foregå mye på overflaten, og fremdeles fremstå som slagord, politikk, agendaer, regional plassering og økonomi. NOU 1995:6 er grundig, men tar hovedsaklig for seg overordnede problemstillinger, lovgrunnlag, internasjonale konvensjoners betydning, og enkelttema som har betydning for helse- og sosialtjenester for samer. Den beskriver også en hel del av enkeltproblemstillinger, men beskriver ikke hver enkelt samisk region nok spesifikt. Den omtaler også religion, men ikke nøye nok hvordan religionen påvirker det samiske og ikke grundig nok hvordan fornorskningen har påvirket det samiske. I tillegg er det ikke bare å smelle dokumentet i bordet, og si les. Det avgjørende er hvordan man argumenterer i sitt eget område, det faktiske behovet, beskrivelsen av dette, og innretningen av tilbudet. Det må helt klart en supplerende utredning til som gjelder eget område, for eksempel det lulesamiske området.
For å i det hele tatt forstå kultur og kulturmøter trenges det en hensiktsmessig definisjon, la oss ta det først. Den klassiske sosialantroplogiske definisjonen av kultur holder ikke i et moderne samfunn, her anbefaler jeg heller Edgar Scheins kulturbegrep: ”(Organisasjons)kultur er et mønster av grunnleggende antagelser – oppfunnet, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etter hvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon – som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant, og som derfor læres bort til nye medlemmer som den riktige måten å oppfatte på, tenke på og føle på i forhold til disse problemene.” Begrepet er tredelt, grunnleggende antakelser i bunn, verdier og normer i midten og det synlige og adferd øverst. Antakelsene kan omhandle alt mulig, om en selv, menneskenaturen, sin egen kultur, minoritetssituasjonen, tiden, guddommen, tro, barneoppdragelse, de andre, egenverd, selvbilde, mening med livet, pluss tusenvis av andre ting. I helsesammenheng hjelper det lite å bare beskrive selve kulturen og det synlige/hørbare som språk, duodje, skikker, næring, tradisjoner og slike ting. Denne kunnskapen er viktig men gir oss ikke forståelse for helsebehov.
Det er når man beskriver enkelte grunnleggende antakelser hos samer at det gir mening å snakke om kultur. For eksempel antakelsen om at vi er et eget folk (i fire land), vi er etnisk forskjellig fra majoritetsbefolkningen, vi har eget språk, større slekts-tilhørighet, slekta er viktig, mange tror på krefter i naturen, vi bruker læsing, noen av oss er religiøse, vi tenker mer kollektivistisk, har stor respekt for de eldre, tro helbreder, samer var/er utvalgt folk, jfr læstadianismen, og den berget folk fra elendighet, osv. Men også grunnleggende antakelser på bakgrunn av fornorskning: Vi har blitt ansett som mindreverdige og primitive, vi har blitt utsatt for en hardhendt og langvarig fornorskning, fratatt språket, vi har blitt mobbet, vi har måttet underkommunisere det samiske, vi har måttet klart oss selv, brukt læsing og slike ting, majoriteten vil oss ikke vel, de forstår oss ikke uansett, de har ikke kompetanse, de skjønner ikke noe om tro og religion, om jeg forteller noe vil det bli brukt mot meg, man skal ikke sladre og om jeg varsler om noe destruktivt blir jeg utsatt for represalier, lojalitet til eget folk er viktig, vi skal ordne opp internt, mye er tabu, man skal ikke greve opp gammel skit, man skal tilgi alt, pluss, pluss.
I møtet med helsevesenet har disse spesielle grunnleggende antakelsene kjempestor betydning. Mye, mye mer enn spesifikke og typiske elementer i samekulturen. Spesielt gjelder dette i psykisk helsevern, der disse antakelsene og folks erfaring med majoriteten og historien, og som får direkte betydning for hva man forteller, hvordan dette presenteres, hva man skjuler eller omskriver, hva man legger vekt på og hva man anser som privat, religiøst, skamfullt eller tabu. Mange prøver å fremstå som normalt norske, tier om mye, og får dermed ikke god nok hjelp. Og om man forteller alt er det aldeles ikke sikkert man blir forstått. Og i verste fall kan man bli feildiagnostisert, tvangsinnlagt, feilmedisinert, stigmatisert og enda mer syk og fortvilt. Den risikoen vil man ikke ta. Psykosomatiske plager kan også ha opphav i negative kulturmøter, og jeg tror at åpenhet om disse sammenhengene vil være helbredende.
I kjærlighet og tilhørighet til egen familie, slekt og til eget folk er også mange samer utrolige lojale. Man vil ikke røpe negative ting, vold, omsorgsvikt, rusmisbruk, overgrep og dermed "svikte" sitt eget folk, det skal ordnes opp internt og i tillegg vil varsling bare misbrukes der de andre kan si hva var det vi sa, det er mer problemer blant samene enn hos oss. Den grunnleggende antakelsen om at vi skal ordne alt internt, og belastningen dette medfører i en kollektivistisk kultur gjør at ting forsøkes tidd ihjel. Og dermed kan det negative fortsette. Ting er i bedring, også ved at samer tar utdanning i helse- og sosialprofesjoner og lojaliteten til pasienten, brukeren eller den den som lider overlast settes først, og den lojaliteten må settes først. Men hundreårs fornorskning og ditto negative erfaringer gjør at mange ikke stoler på det norske systemet ennå. Problembærerne kan føle seg marginalisert, dsv de kan føle at det ikke er hjelp å få noen sted, og dette medfører ytterlige lidelse og frustrasjon.
Det er i tillegg store generasjonsforskjeller blant samene, som også er relevante for helse- og sosialtilbudet. De yngre er ofte mer integrert, behersker norsk bedre, og er litt mer "norske" i denne sammenhengen. De eldre er de som har opplevd Annen verdenskrig og har muligens traumer fra krigen. De er også de som har opplevd den verste fornorskningen, og opplevd de hardeste fornorskningskonfliktene. Det er også her norskkunnskapene kan være dårligst hos mange. Språk er viktig for å kunne beskrive hjelpebehov, følelser, problemer, mangler og psykiske vansker og lidelser. De bruker læsing mye mer enn de yngre, flere av de er læstadianere, mange har ennu tabuer fra den tid de vokste opp og de er mest skeptiske til det norske samfunnet generelt og til helsevesenet spesielt. De er ofte redde for å havne på sykehjem, borte fra kjente og det samiske, forhindret fra å snakke samisk og forsatt bli behandlet som mindreverdig, for noen, borte fra religiøse samlinger, og kanskje aller mest borte fra sine kjære og nære i et for dem fremmed miljø.
Læstadianismen har preget samekulturen i mange områder, og det er i Tysfjord-området den fortsatt preger kulturen mest. Religionen har påvirket, modifisert, endret både kultur, miljø og levesett for mange, og har også bidratt til mange grunnleggende antakelser, uavhengig om man er det bevisst eller ikke. Mange klarer ikke helt å skille mellom det kulturelle og det religiøse. For de personlig kristne gjelder mange verdier og normer internt, som kanskje ikke gjelder for andre. I de siste tiårene har vi fått et større skille mellom samer som er læstadianere og mer "vanlige" samer. For de kristne gjelder også noen spesielle problemstillinger i møte med helsevesenet, noe vi får komme tilbake til. I enkelte tilfeller vil religionen også forsterke antakelsen og verdien om å ordne opp internt noe som vanskeliggjør saker om overgrep, konflikter, barnevernssaker og kriminalitet. Dette må også utredes. Jeg skriver ikke alt dette som argument mot kristendommen, som jeg mener er rett, men påpeker religionens påvirkning av det samiske, og kulturens påvirkning av religionen, og spesielt når det blir vanskelig. Tro og forsamlings-tilknytning kan gi mening, trøst og fellesskap, men også forverre konflikter religionen ikke takler godt nok. En gjennomgang av hva som tilhører det ene eller det andre er påkrevd, og i tillegg bør helsevesenet få god innsikt i religion versus kultur, og behandle noen av problemene som så langt er forsøkt løst internt.
Avrundningsvis kan man ikke forlange at hver enkelt same, spesielt de eldre, skal kunne forklare alle sine behov, ønsker og frykt, og forklare fornorskning, samisk kultur, sammenhenger og slikt. Noen andre må gjøre det for dem. Alle skal kunne få viktige behov dekt, bli forstått, kunne bruke morsmålet, kunne delta i religiøse tilstelninger og bli møtt også av sine egne. Dvs samer som har tatt en helseutdanning. Det er når man har tillit til helsevesenet, når man blir møtt med skikkelig kompetanse, og på det språket man behersker best at man får best hjelp. Og dermed best helse og livskvalitet. Det er når man slipper frykten, slipper lojalitetskonfliktene og slipper å sensurere seg selv at man kan få god psykisk helse. Og psykisk helse påvirker den fysiske helsen. Ved kompetent helsetilbud for samer reduserer dette mange psykosomatiske plager, som de færreste forteller den egentlige årsaken til.
Men noen må sette ord på alt dette. Helse Nord bør sette ned et utvalg som utreder dette snarest, og lage en kunnskapsbank som danner grunnlag for det videre utviklingsarbeidet. Og også utrede om hvorvidt tilbud for samer skal være spesielle som SANKS på det psykiatriske feltet, eller at det samiske skal integreres i alle ledd. Eller er en både/og-løsning best?
Vi må også snakke helt konkret hva alt dette innebærer i praksis og hvordan kultur, etnisitet, minoritet/majoritet, lojalitet, fornorskning, akkulturasjon, tabuer, skam, skyld, slekt, status, læsing, religion, tradisjoner, språk og andre ting som ofte setter klare rammer for møtet mellom same og helsevesen, og er dermed bestemmende for både kvaliteten og kvantiteten på helsetilbudet. Og er i siste instans bestemmende for den enkeltes helse og livskvalitet, og for tilliten til helsevesenet. Det store spørsmålet vil for alltid være, hvordan er det mest optimale og kompetente helsetilbud for samer, hvordan kan dette innrettes, hvilket helsetilbud gis det, er tilbudet tilpasset det faktiske behovet, kan samer ha tillit til helsevesenet, møtes man med kunnskap, kompetanse, innsikt og respekt, kan jeg bruke morsmålet mitt, og må folk forsatt benytte seg av andre tilbud som læsing og andre alternative tilbud? Og bør vi ha et eget helsevesen, og tilbud som SANKS, også på det somatiske feltet.
Det er tilslutt politikerne, lover, kommuner, helseregionene og sentrale myndigheter som beslutter. Men de som beslutter har ofte ikke spesiell innsikt i konkrete behov og konkrete problemstillinger. Representanter for brukerne, i dette tilfellet samene, er de eneste som kan fortelle om hva som preger livssituasjonen deres, om aksepten for det samiske der de bor, hvilket behandlingstilbud er viktige, hvordan en vil bli møtt, hvordan religion preger samfunnet, helse og livskvalitet, innholdet i kulturen, fornorskningens konsekvenser, og ulike problemstillinger for de ulike generasjonene. For spesielt interesserte vises det til NOU 1995:6 Plan for helse-og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge. http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1995/nou-1995-6.html?id=139873
I denne debatten er det noen sentrale punkter som peker seg ut. Det er følgende: beskrivelse av det faktiske behovet, beskrivelse av innholdet i den samiske kulturen i området, minoritetssituasjonen, andel og antall samer i regionen, fornorskningens konsekvenser, det samepolitiske klimaet i landet generelt og der en bor spesielt, lojalitetskonflikter, religion og generasjonsforskjeller. Og faktisk behovet for en hensiktsmessig definisjon av begrepet kultur. Samt sammenhengen mellom de ulike faktorene, og hvordan dette manifesterer seg for den enkelte same. Er ikke dette utredet og beskrevet spesifikt vil det hemme fremdriften i utviklingen av helsetilbudet for samer, og debatten vil foregå mye på overflaten, og fremdeles fremstå som slagord, politikk, agendaer, regional plassering og økonomi. NOU 1995:6 er grundig, men tar hovedsaklig for seg overordnede problemstillinger, lovgrunnlag, internasjonale konvensjoners betydning, og enkelttema som har betydning for helse- og sosialtjenester for samer. Den beskriver også en hel del av enkeltproblemstillinger, men beskriver ikke hver enkelt samisk region nok spesifikt. Den omtaler også religion, men ikke nøye nok hvordan religionen påvirker det samiske og ikke grundig nok hvordan fornorskningen har påvirket det samiske. I tillegg er det ikke bare å smelle dokumentet i bordet, og si les. Det avgjørende er hvordan man argumenterer i sitt eget område, det faktiske behovet, beskrivelsen av dette, og innretningen av tilbudet. Det må helt klart en supplerende utredning til som gjelder eget område, for eksempel det lulesamiske området.
For å i det hele tatt forstå kultur og kulturmøter trenges det en hensiktsmessig definisjon, la oss ta det først. Den klassiske sosialantroplogiske definisjonen av kultur holder ikke i et moderne samfunn, her anbefaler jeg heller Edgar Scheins kulturbegrep: ”(Organisasjons)kultur er et mønster av grunnleggende antagelser – oppfunnet, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etter hvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon – som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant, og som derfor læres bort til nye medlemmer som den riktige måten å oppfatte på, tenke på og føle på i forhold til disse problemene.” Begrepet er tredelt, grunnleggende antakelser i bunn, verdier og normer i midten og det synlige og adferd øverst. Antakelsene kan omhandle alt mulig, om en selv, menneskenaturen, sin egen kultur, minoritetssituasjonen, tiden, guddommen, tro, barneoppdragelse, de andre, egenverd, selvbilde, mening med livet, pluss tusenvis av andre ting. I helsesammenheng hjelper det lite å bare beskrive selve kulturen og det synlige/hørbare som språk, duodje, skikker, næring, tradisjoner og slike ting. Denne kunnskapen er viktig men gir oss ikke forståelse for helsebehov.
Det er når man beskriver enkelte grunnleggende antakelser hos samer at det gir mening å snakke om kultur. For eksempel antakelsen om at vi er et eget folk (i fire land), vi er etnisk forskjellig fra majoritetsbefolkningen, vi har eget språk, større slekts-tilhørighet, slekta er viktig, mange tror på krefter i naturen, vi bruker læsing, noen av oss er religiøse, vi tenker mer kollektivistisk, har stor respekt for de eldre, tro helbreder, samer var/er utvalgt folk, jfr læstadianismen, og den berget folk fra elendighet, osv. Men også grunnleggende antakelser på bakgrunn av fornorskning: Vi har blitt ansett som mindreverdige og primitive, vi har blitt utsatt for en hardhendt og langvarig fornorskning, fratatt språket, vi har blitt mobbet, vi har måttet underkommunisere det samiske, vi har måttet klart oss selv, brukt læsing og slike ting, majoriteten vil oss ikke vel, de forstår oss ikke uansett, de har ikke kompetanse, de skjønner ikke noe om tro og religion, om jeg forteller noe vil det bli brukt mot meg, man skal ikke sladre og om jeg varsler om noe destruktivt blir jeg utsatt for represalier, lojalitet til eget folk er viktig, vi skal ordne opp internt, mye er tabu, man skal ikke greve opp gammel skit, man skal tilgi alt, pluss, pluss.
I møtet med helsevesenet har disse spesielle grunnleggende antakelsene kjempestor betydning. Mye, mye mer enn spesifikke og typiske elementer i samekulturen. Spesielt gjelder dette i psykisk helsevern, der disse antakelsene og folks erfaring med majoriteten og historien, og som får direkte betydning for hva man forteller, hvordan dette presenteres, hva man skjuler eller omskriver, hva man legger vekt på og hva man anser som privat, religiøst, skamfullt eller tabu. Mange prøver å fremstå som normalt norske, tier om mye, og får dermed ikke god nok hjelp. Og om man forteller alt er det aldeles ikke sikkert man blir forstått. Og i verste fall kan man bli feildiagnostisert, tvangsinnlagt, feilmedisinert, stigmatisert og enda mer syk og fortvilt. Den risikoen vil man ikke ta. Psykosomatiske plager kan også ha opphav i negative kulturmøter, og jeg tror at åpenhet om disse sammenhengene vil være helbredende.
I kjærlighet og tilhørighet til egen familie, slekt og til eget folk er også mange samer utrolige lojale. Man vil ikke røpe negative ting, vold, omsorgsvikt, rusmisbruk, overgrep og dermed "svikte" sitt eget folk, det skal ordnes opp internt og i tillegg vil varsling bare misbrukes der de andre kan si hva var det vi sa, det er mer problemer blant samene enn hos oss. Den grunnleggende antakelsen om at vi skal ordne alt internt, og belastningen dette medfører i en kollektivistisk kultur gjør at ting forsøkes tidd ihjel. Og dermed kan det negative fortsette. Ting er i bedring, også ved at samer tar utdanning i helse- og sosialprofesjoner og lojaliteten til pasienten, brukeren eller den den som lider overlast settes først, og den lojaliteten må settes først. Men hundreårs fornorskning og ditto negative erfaringer gjør at mange ikke stoler på det norske systemet ennå. Problembærerne kan føle seg marginalisert, dsv de kan føle at det ikke er hjelp å få noen sted, og dette medfører ytterlige lidelse og frustrasjon.
Det er i tillegg store generasjonsforskjeller blant samene, som også er relevante for helse- og sosialtilbudet. De yngre er ofte mer integrert, behersker norsk bedre, og er litt mer "norske" i denne sammenhengen. De eldre er de som har opplevd Annen verdenskrig og har muligens traumer fra krigen. De er også de som har opplevd den verste fornorskningen, og opplevd de hardeste fornorskningskonfliktene. Det er også her norskkunnskapene kan være dårligst hos mange. Språk er viktig for å kunne beskrive hjelpebehov, følelser, problemer, mangler og psykiske vansker og lidelser. De bruker læsing mye mer enn de yngre, flere av de er læstadianere, mange har ennu tabuer fra den tid de vokste opp og de er mest skeptiske til det norske samfunnet generelt og til helsevesenet spesielt. De er ofte redde for å havne på sykehjem, borte fra kjente og det samiske, forhindret fra å snakke samisk og forsatt bli behandlet som mindreverdig, for noen, borte fra religiøse samlinger, og kanskje aller mest borte fra sine kjære og nære i et for dem fremmed miljø.
Læstadianismen har preget samekulturen i mange områder, og det er i Tysfjord-området den fortsatt preger kulturen mest. Religionen har påvirket, modifisert, endret både kultur, miljø og levesett for mange, og har også bidratt til mange grunnleggende antakelser, uavhengig om man er det bevisst eller ikke. Mange klarer ikke helt å skille mellom det kulturelle og det religiøse. For de personlig kristne gjelder mange verdier og normer internt, som kanskje ikke gjelder for andre. I de siste tiårene har vi fått et større skille mellom samer som er læstadianere og mer "vanlige" samer. For de kristne gjelder også noen spesielle problemstillinger i møte med helsevesenet, noe vi får komme tilbake til. I enkelte tilfeller vil religionen også forsterke antakelsen og verdien om å ordne opp internt noe som vanskeliggjør saker om overgrep, konflikter, barnevernssaker og kriminalitet. Dette må også utredes. Jeg skriver ikke alt dette som argument mot kristendommen, som jeg mener er rett, men påpeker religionens påvirkning av det samiske, og kulturens påvirkning av religionen, og spesielt når det blir vanskelig. Tro og forsamlings-tilknytning kan gi mening, trøst og fellesskap, men også forverre konflikter religionen ikke takler godt nok. En gjennomgang av hva som tilhører det ene eller det andre er påkrevd, og i tillegg bør helsevesenet få god innsikt i religion versus kultur, og behandle noen av problemene som så langt er forsøkt løst internt.
Avrundningsvis kan man ikke forlange at hver enkelt same, spesielt de eldre, skal kunne forklare alle sine behov, ønsker og frykt, og forklare fornorskning, samisk kultur, sammenhenger og slikt. Noen andre må gjøre det for dem. Alle skal kunne få viktige behov dekt, bli forstått, kunne bruke morsmålet, kunne delta i religiøse tilstelninger og bli møtt også av sine egne. Dvs samer som har tatt en helseutdanning. Det er når man har tillit til helsevesenet, når man blir møtt med skikkelig kompetanse, og på det språket man behersker best at man får best hjelp. Og dermed best helse og livskvalitet. Det er når man slipper frykten, slipper lojalitetskonfliktene og slipper å sensurere seg selv at man kan få god psykisk helse. Og psykisk helse påvirker den fysiske helsen. Ved kompetent helsetilbud for samer reduserer dette mange psykosomatiske plager, som de færreste forteller den egentlige årsaken til.
Men noen må sette ord på alt dette. Helse Nord bør sette ned et utvalg som utreder dette snarest, og lage en kunnskapsbank som danner grunnlag for det videre utviklingsarbeidet. Og også utrede om hvorvidt tilbud for samer skal være spesielle som SANKS på det psykiatriske feltet, eller at det samiske skal integreres i alle ledd. Eller er en både/og-løsning best?
Abonner på:
Innlegg (Atom)