Troen på det gode

Jeg vil snakke om troen på det gode, i oss selv, hos guddommen, i andre mennesker, i demokratiet og i samfunnet. De fleste i verden har et hjem, en jobb, et visst økonomisk grunnlag, familie, nettverk og mange materielle goder. Men ikke alle lever i frihet og i et demokrati. Vi i Norge, i Norden, i deler av Europa, og i deler av det amerikanske kontinentet lever i et demokrati, i en velferdsstat, med grunnleggende demokratiske rettigheter, og beskyttelse i loven. Alt dette gode kommer ikke av seg selv, noen har kjempet, dødd, blitt torturert og gjort opprør. Mot kongemakt, adel, landeiere, pavekirken, mot alle som gjorde seg selv til makthavere - og misbrukte makten. Ulike revolusjoner, i Frankrike, Europa forøvrig, Amerika, i den arabiske verden, samt Reformasjonen, opprøret som Luther startet, og alle små og store oppgjør med maktmisbrukere verden over, alt dette har bidratt sterkt til utviklingen av demokrati, beskyttelse ved lov, mer rettferdig fordeling, og tredelingen av makten, lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Vi kan takke alle de rettskafne kvinner og menn, de ubestikkelige, som hadde en ide, en visjon om at det er mulig å kjempe for det gode, mot all undertrykkelse og maktmisbruk. Mot allmakten til en hersker, en diktator, en ettpartistat, en pavekirke, et naziregime, et multinasjonal bedrift med markedsmonopol, mot patriarkalsk styring og kontroll, der ordrer ble fulgt og likegyldighet, bekvemmelighet og personlige goder førte til at det bare fortsatte.

Disse rettskafne kvinner og menn fantes heldigvis, og de finnes den dag i dag. De tror på og trodde på det gode. De gjorde opprør, overtalte andre, spredte budskapet, organiserte seg, og jobbet iherdig videre på tross av motstand fra den destruktive makta og de korrupte menneskene som fryktet at de skulle miste alt. Ikke minst kjempet de sålenge til at de rettferdige prinsippene og idealene ble nedfelt i landets lover, og intet parti, ingen despot eller kapitaleier kunne tilrive seg makta og drive med vilkårlig maktmisbruk som om landet og folket var deres private eiendom. Folket skulle bestemme, gjennom representanter, ved åpne og stadig gjentakende valg, og der lovgivende myndighet skal være adskilt fra utøvende og dømmende makt. Institusjoner og maktpersoner med mye makt skal kunne kontrolleres, eventuelt avsettes av de andre institusjoner med mye makt, og dette skal respekteres av alle parter. Er man misfornøyd med noe kan man lovlig kjempe for sitt syn uten å bli straffet, kastet i fengsel, bli torturert eller bli fratatt alt man eier, eller at dine skal bli utsatt for represalier.

Dette er en kontinuerlig kamp, hver dag, hvert år og ved hvert valg. Ikke bare på det nasjonale planet, men i hvert samfunn, i hver by og i hver bygd, i hver bedrift, i hver religion, i hver menighet, og til og med i hver familie, i hvert nettverk og til enhver tid. Troen på det gode må kjempes og vedlikeholdes, det må bevisstgjøres og videreføres. Barna må læres opp til å utøve det gode, til å være rettferdige og til å tro på det gode. Alltid og hele livet, og aldri kompromisse på noe. De må øves i, og motiveres til å kjempe, den første tiden under foreldrenes, skolenes, idrettslagenes og samfunnets beskyttelse, for så å bli solide forkjempere for det gode. For seg selv, for sin tro, for sine foreldre og venner, for sin klasse og skole, for sin by eller bygd, for sin arbeidsplass, og for sin fremtidige familie og for sitt land. Ja, for hele menneskeheten og fremtiden.

Det gode og det rettferdige er under et vedvarende press. Det onde eksisterer, og de destruktive kreftene, noen antidemokratiske, globale verdensreligioner og mange mennesker forsøker hele tiden å underminere demokratiet, de vil innføre diktatur og egne lover, de vil ha makt, og de vil misbruke den. Enkelte partier ønsker å bevare etnisk renhet, og radikale grupperinger vil at de eneveldig skal bestemme hvem som skal bo i landet, og hva som er lovlig å gjøre og mene. Derfor er det viktig å kjempe, ta oppgjør  - og å tro på det gode.

Som kristen velger jeg å tro på det gode, og at det finnes en god makt, i mitt tilfelle en Gud. Jeg tror at han er kilden til det gode og til kjærligheten, men mennesker må velge det, og kjempe for det. Andre kan tro på en høyere makt, eller på det gode i mennesket eller gode krefter i verden, i samfunnet og i mange rettskafne mennesker. Det gode kan kalles mange ting, kjærlighet, demokrati, rettferdighet, skjebne, gudstro,  gode verdier, kulturer, normer og grunnleggende antakelser om alle tings beskaffenhet. Felles for en slik tro på det gode kan forene de fleste mennesker, mange samfunn og de rådende kulturer. Og i kampen for det gode er det helt avgjørende at noen tror på det gode og det rettferdige. Og at vi er villige til å kjempe, til å beskytte universelle, grunnleggende rettigheter, og til å organisere våre liv og våre samfunn til å stå opp for det gode.

Det betyr i praksis at vi er villige til og tør å påpeke maktmisbruk, varsle om overgrep, bevisstgjøre oss selv om at kampen er viktig. Selv om du møter motstand, latterliggjøring, hån, isolering og signaler om at det ikke nytter. Selv om du blir sliten, såret, og motløs. En filosof sa engang ar det er bedre å lide urett enn å gjøre urett, og jeg er helt enig. Å gjøre urett korrumperer din sjel, og skader mange mennesker, kanskje dine egne aller mest. Grådighet, og higen etter makt, ære og penger kan føre ethvert menneske på en destruktiv vei. Tilslutt vet du ikke engang at du er destruktiv. Jeg tror den viktigste årsaken til at man ikke tør å kjempe er menneskefrykt, frykt for represalier, og de sosiale kostnadene en kamp medfører. Frykten for å miste anseelse, frykten for å ikke å bli likt og frykten for å bli utstøtt.

 Likegyldighet og bekvemmelighet hemmer også en slik kamp, og det at man tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Man ser, og tier, man hører og tolererer, man ser ofrene men gjør ikke noe, man forstår men ser vekk. Derfor er det en viktig kamp, enten man er kristen eller ikke, enten man er gammel eller ung, enten man er etnisk nordmann eller en flyktning i landet. Enten man er same, kven, tater, rom, eller man er annerledes. Hat, urettferdighet, grådighet, og higen etter makt ligger latent i oss alle. Og disse tilbøyelighetene må stagges, gjennom lovverk, gjennom demokrati, gjennom debatt og stadig bevisstgjøring i oss selv og i våre barn. Og gjennom kamp for det rettferdige. Men aller mest må man tro på det gode, uavhengig av tro, kulturer, samfunn og tidsalder. Og aldri glemme at det gode skal praktiseres i alle deler av barneoppdragelse og i omgangen med andre mennesker. Barn som blir elsket, respektert og sett har et meget godt utgangspunkt for å bli rettskafne. Og det er oss voksnes jobb å utføre den kjærlighets-jobben overfor dem.

Skrømt

Nu er det advent og tid for skrømthistorier. Det er lenge siden jeg har sett eller hørt skrømt på nært hold, eller hørt en saftig, selvopplevd skrømthistorie. Vi mennesker er ikke de eneste vesener på jord, og alt kan ikke forklares. Noen få får oppleve disse mystiske fenomenene, og kan fortelle om dem, og heldigvis er mange historier skrevet ned. Skrømthistorier og andre fortellinger er en del av såkalt muntlig tradisjon, de fortelles igjen og igjen, og sånn måtte det være når folk ikke skrev ned sin historie. Det kan være forskjell på samiske og ikke-samiske skrømt, som på gani og huldra, gani hadde ikke hale mens huldra har det. Andre opererer i tillegg med troll, vetter, nøkker, hekser, ånder, skytsengler og andre vesener. Skrømt finnes, det er sikkert, overalt og til alle tider. Men de liker dårlig lys, trafikk og moderne teknologi, så de gjemmer seg litt mer nu enn før. 

Skrømt og overnaturlige ting er egentlig alt merkelig man opplever og som man ikke kan forstå og forklare rasjonelt. Mange tror skrømten eksisterer i en egen dimensjon, og viser seg for oss bare av og til. De kan være både onde og gode, eller de bare er der. De viser seg for folk, påvirker livet ditt, gir drømmer og varsler, beskytter deg eller forfølger deg. De kan gi svar på eksistensielle spørsmål, gi trøst og beskyttelse, hjelpe deg i å berge deg i naturen eller beskytte deg mot ondskap og fiender. Eller bare gi deg en skremmende opplevelse. Det er det vi mest får høre historier om. De kan fortelles ordrett slik folk opplevde det, fortalt med ærefrykt, og med et åpent spørsmål om hva de egentlig ville eller prøvde å si.

Men nok om teorien, og over til selve skrømten og de overnaturlige tingene. Her er oversikten over samiske skrømt, i tillegg finnes det norske eller internasjonale skrømt som bor i slott, opererer på hotell, i gamle bygninger eller på skip. Noen av skrømtene/fenomenene finnes i alle samfunn, som dauinger, gjenferd, varsler, drømmer, syn, troen på overnaturlige ting og lignende. Dette feltet kan deles inn i to kategorier, konkret skrømt og det andre er overnaturlige ting. Det finnes et titalls ulike skrømt og minst like mange overnaturlige fenomen, alt etter hvor man er og hvordan man deler dem opp. På samisk heter skrømten rávgga, jábmek, svájkas, æbok, gubåvnnå, julsvæjnna, vánasj, guottán, gani og stállo. Jeg oversetter så godt jeg kan til norsk, og beskriver dem nærmere i det følgende.

Av selve skrømten var det nok rávgga/draugen som ble ansett som den verste, fordi den kunne dra deg i havet og gjøre deg alvorlig syk. Den bodde i havet, i vann og elver, og folk mente draugen var gjenferdet til noen som hadde druknet, og som ikke ble funnet. Den manglet hode eller hadde bare et torskehau på seg, eller den kunne være dekt av tang. Draugen rodde enkelte ganger i en halv, svart båt, og prøvde du å ta den igjen forsvant den bare. Den kunne bevege seg sju fot fra vann, men kunne også følge med deg om du kom fra havet eller fra elva. Den kunne gjøre deg syk, og prøve å dra deg i havet slik at du druknet. Folk kunne se fingermerkene etter draugen sin hand om den hadde holdt i deg. Du kunne bli fortrollet/iemut, og stadig prøve å springe ned i fjæra. Folk som så det måtte holde deg fast og lese bort draugen. Hadde du mistanke om at draugen eller en annen skrømt forfulgte deg måtte du gå inn baklengs inn der du bodde. Og så noen draugen komme etter deg, ble du møtt med kniv på trappa, ble korset med stål og da måtte du også gå inn baklengs.

Draugen var ikke alltid synlig, og du måtte ikke skryte av at du ikke er redd for den eller erte den for da kom den. Og den kunne være hevngjerrig. En skårunge som var med på Lofotfiske ble advart mot draugen, og ble bedt om å rope "pass deg for det varme vannet", når han skulle helle ut kokende vann fra båten eller gjennom søppelhullet i golvet i rorbua, der fiskerne bodde under det årlige skreifisket i Lofoten. En dag kikket gutten ned gjennom søppelhullet og så draugen sitte på svaberget like under. Han tok da kokende vann, siktet og helte ut vannet på draugen, som skrek og hoppet ut i havet, og gutten fikk seg en god latter. Det skulle han aldri ha gjort. Senere spurte skipperen om han hadde satt lofotvottene på tørk til dagen etter, men det hadde han ikke. Han hadde glemt de i båten ved siden av og ble bedt om å hente de i mørkna. Straks han satte foten i båten var det noen som grep tak i foten hans og begynte å dra han på havet. Han skrek til, og resten av mannskapet kom springende til og hjalp han. De måtte bruke kniv for å få draugen til å slippe taket i gutten. Så måtte han fortelle om at han hadde erta draugen, og love å slutte med det.

Jábmek/dauing er noen som er død og som går igjen før liket var jordfestet. Man måtte ikke forstyrre liket, og helst ikke prate om den døde personen, da kunne han komme. En gang diskuterte sørgehuset hvor de skulle få tak i nok kokekar til begravelsen, og noen mente naboen hadde noen å låne. I spøk sa en av dem at den døde kunne selv gå for å hente de. Minuttet etter hører naboen at noen skramla med kaserollan i gangen, han tok lykta og lyste på mannen i gangen, som viste seg å være den døde. Men da sendte han tilbake gjenferdet og dagen etter skjentes han på folkan som spøkte med slikt! Du kunne også snakke med den døde om du torde, men da måtte du alltid forklare ditt ærend om du måtte inn der den døde lå. Noen ba også den døde ta sine sykdommer med seg i grava.

Man skulle heller ikke legge seg å sove på gamle gravplasser. En gang ble en en mann overrasket av uvær og overnattet i en sláhpa/steinhallar, og la seg til å sove ved bålet. Plutselig kjente han at noen ville opp punj bakken. Han ropte bare at nu var det uvær og han måtte få lov til å sove der til uværet ga seg, og det fikk han. Dagen etter jordfestet han den døde under bakken, og den hørtes aldri mer.

Døden kunne også opptre som en helt vanlig person som spurte etter haik hjem. To personer fra Nordbukt var i Kjøpsvik med sjarken og handlet da plutselig ei dame fra litt lenger ut i fjorden kom på kaia og spurte etter skyss hjem. Ja, hun skulle bare komme i 16-tida, sa de. Ingen dame kom da, de dro avgårde, men da de nærmet seg damas hjemplass så de lys i vinduet, så de skjønte hun var hjemme. Plutselig stoppa motoren og de begynte å sige på land akkurat der. Da kom de på at døden var ombord og ville av der. De brukte kniven til å skremme den helt fram i båten og da fikk de start på motoren. Så skremte de skrømten på land på et øde nes lenger inn i fjorden. Historien vil at dama senere flyttet inn ved siden av dette neset og døde kort etter.

Rájadus/tsækkok/svájkas er ulike navn på dauing, og kunne også vært sendt av noen, og gjøre mye ugagn, gjøre deg syk, skremme deg, og følge deg hvor som helst. Og det kunne du merke som en skygge, et kremt, en liklukt, et kaldt gufs eller noen som strøk borti deg i forbifarta, eller du kjente noen som la seg ved siden av deg i senga. Kunne du ikke fjerne dauingen måtte du få hjelp av andre til å få den bort. Andre har sett spesielle personer på kirkegården om natta og funnet mynter på gravplasser, og tror noen har betalt den døde for å skremme eller plage deg. Eller de har hentet kirkegårds-sand og kastet på noen eller i bilen til folk. Eller de har spredt frykt hos noen ved å antyde at de kan noe, er noajder eller lignende. Derfor sies det at fra mistenkelige personer skal man ikke ta imot tilfeldige gaver, en lighter eller noe som helst. Man den som sender dauinger på deg kan selv bli plaget, og få psykiske vansker eller andre problemer som straff.

Æbok/utbor var også farlig om du ikke visste hvordan du skulle stanse den, gi den navn og få den jordfestet. Æbok var gjenferdet av en onge som var død men ikke jordfestet. Ongen var satt ut i skogen for å dø, enten den var uønsket, sterkt funksjonshemmet, eller fordi det en tid var skam å få barn utenfor ekteskap, eller av andre grunner. Æbok hørte man til og begynne med som en rype som kaklet, så gikk den over til å gråte som et barn, mens den gikk i sirkel rundt deg, nærmere og nærmere. Før den hadde gått tre ganger rundt deg, måtte du enten springe fra den, helst over vann, om ongen ikke hadde passert vann før den døde. Eller du måtte bruke stål, ild eller gudsord og rope "stans", og "vis deg"! Da kunne du få se ongen som den opprinnelig var, og spørre hvordan den døde, hvem foreldrene var og hvor den lå. Men begynte den å bli grov i målet måtte du stanse, ellers kunne den hoppe i strupen på deg. Som regel ville den bli jordfestet, og få navn, og viste da veien dit der den lå. Da måtte du døpe den, gi den navn, Per eller Kari, eller begge deler om du var usikker på kjønnet, og jordfeste den. Da fikk den fred, og ingen andre fikk da høre den. Noen ganger hadde en av foreldrene stukket nåler i tungen eller fylt munnen med noe, nettopp for å hindre den i å fortelle noe. Da måtte du ta ut det som var i munnen, eller stryke tungen med en vott, ullklær eller lignende for å fjerne eventuelle nåler satt i tungen. Da kunne den fortelle fritt.

Gani (søskenbarn til huldra) var et underjordisk vesen og hermet ofte etter menneskene. De kunne ha kyr som de melket, eller andre dyr som for eksempel rein. Den kunne også bli usynlig. Men terget du en gani var den så sterk at den lett kunne vri om hodet på deg. Sommerstid kunne du høre fremmede kubjeller og se budeier som passet på buskapen. Kom du i nærheten og fikk snittet en av fingrene demmes med kniv, slik at det kom fram litt blod, forsvant evnen hos gani til å bli usynlig. Og guttene kunne så gifte seg med disse vakre, velstående, lyshårede og arbeidsomme ganijentene. Du kunne også overta dyrene demmes ved å kaste stål over flokken. Men du måtte være snill, ellers viste de bare hvordan de kunne rette ut en hestesko med bare hendene.

Gani kunne også ta din onge, såkalt bytting, og bytte det med en av sine gamle slektninger, som gjorde seg lik ongen din. Det hjelper å sette en saks i kors, salmebok eller bibel i bunnen av senga eller gerggam (komsa). Da kunne ikke gani bytte ongen din. Men merket du noe uvanlig med ongen din kunne du avsløre på ulike vis om det var en bytting. Om ongen var alene og du bodde i gamme kunne du ganske enkelt gå opp i røykholet og følge med. En mann som bodde i en gamme hang en gryte med grøt over grua, og gikk på taket mens han rørte i gryta med en lang sleiv. Da hørte han plutselig gani-ongen si, "æ har nu levd sju trealdre, men aldri sett en sånn måte å røre i grøten på". Da var han sikker på at det var en bytting, tok et ris og bisket ongen på ræva, så det hylte lenge og høyt. Plutselig åpnet en gani gammedøra, kasta inn ongen hannes, og sa: "her har du skitongen din, kom med oldemor min"! Gani kunne bo hvor som helst, og man måtte ikke bygge over det underjordiske huset demmes, eller på flytteveian demmes, da fikk du uro i huset, eller du kunne høre de gikk på taket. Før du bygde hus måtte du sove på tomta en natt, og drømte du noe stygt måtte du bygge en annen plass. Eller du kunne kjøpe tomta, sette mynter i hvert hjørne av tomta og si nu kjøper jeg den av dere og vil ha fred.

Julsveinen var en annen skapning, og satte du deg julaften kl 24, på en plass to begravelsesfølger brukte å møtes, kom julsveinen og vrei hodet rundt på deg. Men hadde du en bøtte uten hank på hodet, vrei den om på bøtta, og du kunne si, "siden du vrei hodet rundt på meg vil jeg ha en bøtte med gull eller sølv", og den ga deg det. Forøvrig gikk all skrømten ute sent på julaften og det var best å komme seg tidlig hjem. Fjøsnissen bodde i fjøset og melka kyrne dine av og til og sov i høyet på låven. Du måtte gi den grøt julaften, og ellers holde deg på godfot med den, da passet den på buskapen, og varslet om uvær, brann, og ulykker. Og den må ikke forveksles med julenissen.

Stállo er egentlig ikke noe skrømt, men mer en sagnfigur. Den var halvt troll og halvt menneske, var stor og kjempesterk, men ellers dum som et naut, og menneskene klarte ofte å lure den. Noen mener stállo betegnet ládde/en ikke-same som hadde makt men likevel kunne lures. En gutt ble en gang overrasket av en stallo, som kom inn i gammen, og gutten visste at for å berge livet måtte han lure den. Gutten satte seg til å stirre inn i varmen, og stallo spurte etter en stund hva han satt og så på. "Gull og sølv", sa gutten. "Jeg vil også se", sa stallo, og gutten sa at da måtte stallo få bly i øynene, for da kunne han se, og det gikk stallo med på. Gutten varmet opp blyet i en skje over varmen slik at det ble glødende og helte dette i stallo sine øyne slik at de brant opp. Stallo prøvde å få tak i gutten, som bare spratt unna, og stallo tok halve gammen med seg og sprang i blinde ut i havet og drukna.

Gubåvnnå/gubonen - den gode bonden, bodde i hus, i fjøs, i båter og i offentlige bygninger. Den passet på bygningen eller båten den bodde i. Ved fare kunne man se den, og vanligvis var det slik at så man gubonen flytte, var det et klart varsel om at noe skulle skje, enten at vinden tok huset, eller det ble brann, ras, eksplosjon eller forlis om det var en båt. En mann så engang fra land at en liten gubbe raslet med ankerkjettingen på skøyta si. Han skjønte straks at det var gubonen som varslet uvær. Han kommanderte mannskapet sitt om å ro ut til båten og å forsterke fortøyningene. Straks brøt uværet løs, men han berget skøyta.

Selv ble jeg jaget fra skolen i Musken i romjula 1975. Etter et forrykende uvær gikk både strømmen og telefonen i Musken. Vi flyttet ned i kjelleren i lærerboligen der vi bodde, og ble etter noen dager fri for ved. Pappa var lærer, hadde nøkler, og ba meg dra opp å låne ved fra skolekjelleren, veldig sent en romjulskveld. Da jeg hadde låst meg inn i kjelleren og hadde begynt å laste opp veden hørte jeg noen som kom ned trappa fra 1.etasje ned mot kjelleren. Jeg visste naturligvis at jeg var alene, og ble livredd. Noen beveget trøkkelen inn til vedlageret, men da var jeg snar om å rømme ut vinduet. Jeg sprang hjem og sa det var noen som passet på veden, og at de ikke fikk meg til å gå på skolen om natta.

Samme romjul rømte skolegubonen ned til oss, og jeg møtte han i yttergangen. Vi hadde rømt til kjelleren i uværet og jeg sprang vettskremt ned tilbake i kjelleren og sa at en fremmed mann sto ved siden av meg i gangen. En halvtime etter begynte et sterkt stormkast som flekket av skoletaket og halve biblioteket ble ødelagt. Gubonen hadde rømt ned til oss der det var trygt, og jeg regner med at den flyttet tilbake til skolen når taket var reparert! Flere år etter satt jeg på Sambrukerkontoret på skolen og skrev på en pc da det ble veldig sent en vinterkveld. Plutselig smalt det i kjelleren. Jeg forsto ikke signalet, og etter noen minutter smalt det enda høyere. Da så jeg på klokka, og den hadde akkurat passert midnatt. Jeg sa bare "ok, jeg går hjem nu" og sprang ut. Skolegubonen likte ikke at det var aktivitet etter midnatt!

Musken skole var opprinnelig internat for skolebarna fra hele Hellmofjorden. Der bodde både elever og lærere. To lærere bodde et år på internatet, ei lærerinna sørfra og en mann fra fjorden, og de  beskyldte en gang hverandre for å komme inn til den andre på natta og sitte på føttene demmes. En gang mannen så noen sitte i fotenden, sprang han opp, men så bare skyggen av en skrømt som forsvant ut i lufta. Han sprang inn i lærerinna sitt rom, men ho lå og sov. Da fant de ut at det nok var gubonen som spilte dem et puss.

Men uansett hva du opplevde kunne du både beskytte deg og sende bort skrømt, ånder og ondskap med Gudsord, stål og ild. Klarte du ikke selv måtte du be om hjelp. Og hadde du vært overmodig, ertet skrømten eller vært uforsiktig fikk du ofte en lærepenge. Men opptrådte du riktig og respektfullt gikk det deg vel. Kaosmaktene er der men vi mennesker skal ikke la oss skremme.