Seksten, sytten år, og allerede på videregående. Det har gått fort,
og det kjennes som om barndommens uskyld er over og en ny tidsepoke har
begynt for deg. Du har startet på løsrivelsen fra oss foreldre, samtidig
som du trenger oss som en trygg base. Jeg er glad for alt du ikke vet
om livet, lykken og alle tårer. Og alle de gangene ditt hjerte kommer til å
briste. Men jeg håper, tror og vet at du også vil møte mye
positivt i ditt liv, alle møtene med venner og andre mennesker, og all
farting og utprøving. Du skal sannelig gjennom mye, du og alle
tenåringer.
Tenårene, kanskje den mest dramatiske og
omskiftelige tida i livet. Rektor på Steinerskolen sa at alle
ungdomsskoleelever burde ha et skilt på seg der det sto: Under
ombygging! Idag skriver jeg om refleksjoner rundt det å ha et barn som
er tenåring. Mye kan sies i en privat og personlig blogg, men de
innerste hemmeligheter og en rekke andre personlige ting skal aldri
røpes, det skjønner alle. Derfor formes dette blogginnlegget mer
generelt om tanker og følelser om det å ha et barn i tenårene. Jeg tror
jeg skriver omtrent som enhver far og mor ville skrevet, tenkt eller
følt om sitt kjære barn, som gradvis blir mer og mer ungdom.
Kjærligheten
til et barn rommer alle slags følelser og tanker. Overfor en tenåring
blandes blant annet disse følelsene og tankene. Takknemlighet, minner,
ømhet, selvransakelse, selvkritikk, bekymringer, erfaring, håp, tro og
ønsker. Kjærligheten til barna er den aller sterkeste kraft mellom
mennesker på jord. Foreldre kan dø for sitt kjære barn om nødvendig, og
om vi får valget mellom å flytte en periode for å hjelpe et barn som har
det vanskelig, og det å bli hos en partner, vil nok de fleste av oss
prioritert barnet. Vi klarer ikke å bekymre oss for barnet uten å gjøre
absolutt alt som er mulig for at vår sønn eller datter skal få det
bedre. Vi ønsker at våre barn skal være lykkelige, at de skal lykkes med
det de gjør, og at de selv engang finner kjærligheten med noen som er
snille og trofaste mot dem, og at de er og kan være gode mennesker. Og
at de får oppfylt sine drømmer. Og ikke minst, at vi får beholde den gode relasjonen for all fremtid.
Når man ser tilbake på
alle disse årene som har gått, er det egentlig bare ett, stort spørsmål
som står tilbake. Har jeg gitt mitt barn nok kjærlighet og tid, og vil
det være nok til å bli selvstendig, frisk og lykkelig? Har jeg og den
andre forelderen skadet vårt barn på noe vis, og har det fått en
tilknytningsforstyrrelse? Dvs at en av foreldrene var for mye og lenge
borte i unge, sårbare år, for eksempel de første tre årene, eller vært
for lite sensitive og kjærlige? Har det vært balanse mellom kjærlighet
og grensesetting? Er barnet vårt rustet til å møte en urettferdig og
brutal verden, har vi vært overbeskyttende eller vært for naive i
forhold til andre mennesker. Har han eller ho blitt langvarig mobbet,
har det en psykisk lidelse, eller bærer han eller hun på et usynlig
traume resten av livet? Er hun eller han homofil eller lesbisk og
hvordan takler barnet, og en selv, akkurat det. Vil det bli mobbet eller
stigmatisert for det, og hvordan kan vi foreldre være en best mulig
støtte om det er tilfelle. For oss som er kristne kommer
tilleggsspørsmålet, har vi gitt dem nok kristelig lærdom og ballast, er
det gjort med kjærlighet og ikke med skremsler og trusler, har vi vært
for strenge og urettferdige, og vil barna fortsatt være kristne som
ungdom og voksen?
Det kommer som du ser en dyp
selvransakelse etter at barna blir større, og nu når vi gradvis skal
utvide grensene og skal la de unge leve mer og mer alene, eller
sammen med venner, medelever, på ferieturer, på byen selv om det er dag,
i gata når de sykler eller går turer. Vi ransaker oss selv bakover i
tid, driver selvkritikk, og bekymrer oss fremover i tid. Her er noen av
disse bekymringene.
Vil barnet mitt bli utsatt for noe
fælt og skadelig, krenkelse, psykopati, tung kjærlighetssorg, svik,
spilleavhengighet, rusavhengighet eller havne i svært uheldige miljø som
hjernevasker han eller hun. Vil barnet mitt bli påkjørt eller utsatt
for annen ulykke, eller få en uhelbredelig sykdom eller bli sterkt
funksjonshemmet. Vil mitt kjære barn elske seg selv, ha god selvfølelse
og være et godt menneske? Og kanskje det aller verste, vil mitt barn
miste livslysten og ta sitt eget liv? Eller bli drept av andre? Vil noen
kidnappe mitt barn på en utenlandstur eller får hun eller han aids,
kreft, ME, eller en annen forferdelig eller dødelig sykdom. Og slik
kunne jeg fortsatt i det uendelige, det finnes ikke grenser for hvor mye
bekymringer man kan ha som forelder. Slike tanker må bare komme, men de
kan ikke lamme oss.
Samtidig må vi kunne ha tro på
våre kjære unge og alt det de skal møte. Vi må stole på at vi har gitt
dem det de trenger for å klare seg i livet. Vi må tro på at vi har gitt
dem nok kjærlighet og ballast til å være glad i seg selv, og at de kan
bli glade i andre. Og er vi usikker på om vi har det kan vi jo spørre
dem direkte når det passer. Vi kan be om tilgivelse for det gale vi har
gjort, og om vi har forsømt dem på noe vis. Og vi må signalisere at de
kan komme til oss med absolutt alt i livet, og at vi blir ikke mindre
glade i barna om de opplever noe dårlig og forteller det. Og vi skal
ikke gi barna ansvar for å gjøre oss voksne lykkelige, de skal ikke bli
noe flott for vår skyld og for vår æres eller status's skyld. De må
følge sitt hjerte og gjøre det de vil. Og vi må tro at Gud bevarer våre
unge for all fremtid og gir dem kraft og styrke til å bære alle livets
motganger.
Til lykke med livet, alle barn og unge. Dere
er det aller kjæreste vi har. Vi foreldre tenker på dere absolutt hver
dag, ja mange ganger om dagen. Vi kan til og med kjenne og føle på
hvordan dere har det. Vi er forbundet med kjærlighet for evig tid, og
dere er vårt eget kjøtt og blod. Vi ønsker dere det aller beste i livet.
Og håper at alt dere har fått av oss skal være nok til å møte alle
livets med- og motganger. Husk at vi er til for dere, hele tida og hele
livet. Ingenting er for hemmelig eller for skamfullt til for at vi ikke
tåler å høre det. Den første tida har vi nok betydd mest, men heretter
vil andre få større og større betydning i deres liv. Andre unge,
medelever, lærere, venner, kjærester, og litt senere, arbeidsgivere,
kolleger, og forhåpentligvis en snill og kjærlighetsfull kjæreste. (som
vi foreldre skal godkjenne :-))
Til sist håper jeg og
alle foreldre at vi lever til dere er minst tretti/førti år, fordi det
er traumatisk om dere mister en eller begge foreldre når man er for ung.
Jeg gjentar det aller viktigste og høyeste budskap og
kjærlighetserklæring som jeg og alle foreldre kjenner på i mitt og vårt
hjerte: Jeg elsker deg, mitt kjære barn!
