Å være eldst i en søskenflokk kan være en utsatt posisjon

Å være eldst i en søskenflokk kan være en utsatt posisjon

I dag vil jeg skrive om det å være eldst eller en av de eldste i en søskenflokk. Det finnes mange fordeler med det, men i en familie i krise, som mobbes, med sykdom, tragedier, eller i familier med enslige, syke forsørgere eller med umodne foreldre kan det å være eldst eller en av de eldste i søskenflokk, virkelig være en utsatt posisjon. Når jeg skriver om et tema vil det alltid være en blanding av selvopplevde ting og det jeg har hørt eller lest om. Av hensyn til min øvrige familie vil jeg ikke fortelle hva som er det ene eller det andre. Det gjelder forøvrig alt jeg skriver om i min blogg.

Først fordelene. Den aller første eller de aller første i en stor søskenflokk får naturligvis alltid mye oppmerksomhet, mye kjærlighet og tid. Man får ofte nye klær og har foreldrene "for seg selv" en stund. Og det er alltid stor stas med de to-tre første. Kommer det da flere kan det selvfølgelig gå bra, men det avhenger av veldig mange faktorer. Og så er det naturligvis litt forskjell på om du er enslig forsørger eller er en familie med mor, far og barn. For de flestes vedkommende klarer også enslige forsørgere å gi alle barna omsorg og kjærlighet. Jeg snakker om problemer i enkelte familier der det går galt og livssituasjoner der enslig-het kan gi noen ekstra utfordringer, uavhengig av grunnen til at du er alene med barna. Å være alene med mange barn kan ha mange gleder, men kan også være slitsomt, man er jo alene med nesten alt, samtidig som man ikke har støtte og kjærlighet fra en annen voksen. Man må liksom være både mor og far, både snill og grensesettende samtidig. Man kan ikke trekke seg tilbake, ikke bli syk, og ikke bli svak. Og barna kan ha svært varierende relasjon til den andre, faren eller moren, som kanskje har giftet seg på nytt og har nye barn. Veldig ofte har barna i farens eller morens kjernefamilie førsteprioritet og barna til enslige forsørgere blir salderingspost.

I kjernefamilier er man to, men her er det også veldig mye annet som spiller inn. Er begge foreldrene oppegående, gir de kjærlighet, er lite syke, er i jobb, har ordnet økonomi, slekt, venner og er lykkelige, vil alle barna som regel være lykkelige.  Det er når rollene blir unaturlige dette kan skade. Om en av foreldrene får problemer og begynner å betrakte sitt barn som venn og kanskje terapeut, dvs om foreldrene anser barnet som en annen voksen, det er da barnet kan få problemer. Hun eller han får ikke være fri for voksenansvar, tør ikke å protestere mot foreldrene i den tro at de får det verre. Barnet blir med andre ord medansvarlig for foreldrenes lykke. En slags usynlig omsorgssvikt. En annen type omsorgsvikt som heldigvis er i ferd med å ebbe ut er når barnet gjør opprør eller tar opp negative ting med foreldrene, da kan de voksne bli "syke" eller dårlige, og gå legge seg, og si, er dette takken for at alt jeg gir deg, og lignende. De voksne bruker skyldfølelse som våpen, og er "syke" til barnet gir seg. Slik lærer barnet at hun eller han er ansvarlig for fars eller mors lykke og at det ikke er lov å protestere.

I alle store familier kan den ene eller begge foreldre både bli syk, deprimert eller funksjonshemmet. Da overføres ansvaret desto mer til den andre, som i tillegg til omsorg for barna får omsorgsbyrde for den andre. Dør den ene er det ofte svært traumatisk for mindreårige barn. Og for de aller minste vil nok tapet av mor være verst. Og dør noen av barna er det også forferdelig. Da lider alle, og foreldrenes sorg kan overskygge all familielykke. Ved traumatisk død skjer dette ofte: den eldste eller de to-tre eldste av barna tør ikke lenger å være bare barn, men blir "snille piker". De trøster sine foreldre og sine yngre søsken, og overtar også både husarbeid og omsorgsarbeid. Dette skjer helt ubevisst og foreldre oppfatter disse hjelpsomme store barna som en stor ressurs og hjelp. Men ser ikke hvor mye de lider under et altfor stort ansvar.

Ved psykisk sykdom og/eller rus hos en eller begge foreldrene, eller ved at noen av foreldrene driver med overgrep skjer noe enda mer vanvittig. Barna begynner å skjule ting, glatte over problemene, lyve og overtar en altfor tidlig voksenrolle. De er også "snill pike". Barna skjemmes, tar aldri venner hjem, rydder opp, hjelper til, passer yngre barn og blir den voksne. Det er svært ødeleggende, og gir ofte varige psykiske vansker. Og da er det som oftest den eldste eller de eldste som nesten automatisk bare tar en voksenrolle. Dette skjer også der det finnes bare ett barn.

Om noen av de yngre søsknene får problemer, og foreldrene ikke griper fatt i det, skjer noe lignende, spesielt om foreldrene ikke får vite det, avviser negative ting eller er umodne. Rammes noen av søsknene av psykiske vansker eller lidelser, overgrep, rus, selvmordsforsøk, mobbing, og annet prøver den eldste eller de eldste å hjelpe sine yngre søsken og skjule dette for foreldrene. De eldste tror de er forpliktet til å gjøre foreldrene lykkelige, og stepper inn for de og sliter seg ut. Storesøsken blir reserveforeldre og kan bli selvutslettende. De er alltid engstelige, og vár for alle stemninger i familien og tør aldri å ta fritt. Ikke nødvendigvis for at foreldrene gjør noe galt men for at enhver kan bli rammet også av ytre ting. Men resultatet er alltid det samme.

Foreldrene har alltid hovedansvaret og er nøkkelen til hvordan det negative får utvikle seg, hvor lenge, og for hvor lenge de eldste må bære denne ekstrabyrden. Ser de ikke problemet, spør de ikke barna sine, skjemmes de over barnas problemer og er i tillegg konflikt-sky eller skylder på barna forlenger det bare lidelsene. I verste fall kan de eldste bli skadet for livet, i tillegg til at de yngre ikke får hjelp. Mange slike "snille piker" - og "snille gutter" blir ofte ugifte eller gifter seg sent. De har ofret seg for sine foreldre og søsken og blitt selvutslettende. Det kan ta mange år før de tar sin rettmessige plass og blir hel.

Som vi ser kan det å være eldst være noe fint, men i familier med problemer vil det å være eldst være en meget utsatt posisjon. I verste fall kan dette forårsake både psykiske vansker og utmattelses-syndrom. Man kan få følelsen av at folk liker en bare fordi man hjelper, og at man blir elsket bare når man yter og trøster. Det kan ta et helt liv å vikle seg ut av "snill pike"-syndromet. Problemet er usynlig, hjelpeapparatet reagerer sjelden og det finnes knapt nok behandlingstilbud for utslitte barn med altfor stort ansvar. I tillegg får slike "ansvarlige" barn ros for sin innsats, og de tror det skal være slik. Det skal det ikke og foreldre kan si til barna at jeg selv tar ansvar som far eller mor, og det er ikke ditt ansvar, mitt kjære barn. Jeg takker deg for hjelpa men det er ikke din personlige jobb. Slik kan en familie bli hel igjen og kan myndiggjøres. Men først må man se det - og innse det.

Empowerment, et viktig helseperspektiv - og tiltak

Det engelske/amerikanske begrepet empowerment blir ofte oversatt til norsk med bemyndigelse, myndiggjøring eller mektiggjøring. "Empowerment eller myndiggjøring står i dag fram som en sentral politisk målsetting rettet mot personer med funksjonsnedsettelser og andre med spesielle behov for hjelp, støtte og omsorg. Tilnærmingen setter fokus på hvordan den etablerte tenkningen om
rehabilitering og tjenestebasert omsorg kan føre til umyndiggjøring og undertrykking av
brukerne. Opp mot dette setter empowerment-tenkningen tjenestebrukernes rett til
innflytelse over sine tjenestetilbud og egen livssituasjon i fokus.” (google)

Myndiggjøring eller mektiggjøring. Av seg selv, familien, barna, gruppa, bygda, sin etniske gruppe, sin minoritet, sin bedrift, sitt land og sitt kontinent. Blir du ikke myndiggjort i ditt liv kan du bli syk og deprimert, og du kan innta en rolle der du ikke er deg selv. Det samme kan man si om alle de ovennevnte gruppene. Tar man ikke en rettmessig plass eller inntar en klientrolle, barnlig rolle, en ydmykende rolle, en undertrykket rolle, en asymmetrisk rolle eller en uklar rolle sykeliggjør man seg selv. Det er det motsatte som empowerment eller myndiggjøring.

Lar man andre bestemme, eller blir undertrykt, eller inntar den rollen en undertrykker eller kolonimakt ønsker og ikke protesterer, kan dette asymmetriske rollesettet gjøre mye skade. Den ødelegger ditt selvbilde, din selvfølelse og din selvtillit. Andre definerer alt, og du blir passiv mottaker av bestemmelser som angår ditt liv. Det sykeliggjør deg og tar fra deg initiativ, kreativitet, livsglede og i siste instans kan deg ta fra deg makten i ditt liv, livskvalitet og helse. Til slutt tror du det skal være slik, og tror at det er en svak egenskap eller lyte ved deg, din familie, slekt, etniske gruppe eller nasjon. Som gir deg følelsen av mindreverd, og du bare gir opp.

Det finnes mange eksempler både på umyndiggjøring og myndiggjøring. Alt fra individnivå til nasjoner og kontinenter. Siste eksempel er da Norge ble selvstendig i 1814, og helt fri i 1905. Folket aksepterte ikke lenger å være under Danmark og Sverige. De myndiggjorde seg selv og tok makten og dermed også definisjonsmakten. Fra å være et distrikt under Danmark administrert av embedsmenn kunne man nå kalle seg en nasjon. Norge gikk over fra å være et dansk/svensk lydrike til en selvstendig nasjon som bestemte over seg selv, altså empowerment i nasjonal skala. Nord-Norge kastet av seg husmannsstempelet, myndiggjorde seg selv, og skjemmes ikke i hovedstaden over å være nordlending. Helsefremmende.

Samene drev tiårs kamp for myndiggjøring og en rettmessig plass i nasjonen Norge, for like rettigheter, samisk folkevalgt parlament, språklov, samelov, samiskundervisning og mange andre rettigheter. Vi kastet av oss en undertrykt rolle som passiviserte oss totalt, og som i lange tider fikk oss å føle oss annenrangs. Vi var altså umyndiggjort, og mange ble fornorsket i den tro at det hevet menneskeverdet, og det var et kulturelt fremskritt. Noen gikk sågar over til å undertrykke og hetse sine egne, som delvis forklarer samehatet langs kysten. Den samiske myndiggjøringen er kanskje det aller viktigste tiltaket innen helse- og livskvalitet for samer som minoritet, og for enkeltindivider. Samene tok med andre ord sin rettmessige plass i nasjonen Norge, og tok en helt naturlig rolle som nordmenn de og. Komplett helsefremmende.

En by, en bygd, en fjord, en kommune eller en region kan myndiggjøre seg selv, skaffe ressurser, kjempe for seg, styrke sitt selvbilde, utvikle seg selv, og gi innbyggerne bra tilbud, en god selvtillit og en stolthet. Dette utløser kreativitet, gründervirksomhet, boglede, livsglede, og dermed god helse og livskvalitet. Genialt helsefremmende og forebyggende.

Sist men ikke minst, på individnivå, der vi alle lever, kan man myndiggjøre seg selv. Som individ og familie kan man leve myndiggjort, ta kontrollen over seg og sitt liv, skaffe seg ressurser, utdanne seg, jobbe, utvikle seg og bidra til samfunnet. Vi kan både ta og beholde makten i vårt liv, utnytte vårt potensiale, samarbeide med andre, bidra i frivillig arbeid og i utviklingsarbeid, ta nye initiativ. Slik kan man kombinere empowerment både for seg selv og for sitt samfunn. Man kan nekte å innta klientrollen med passivt mottak av NAV-midler, riste av seg offerrollen og slutte å dra lidelseshistoien atter en gang. Lever vi i et destruktivt forhold eller er utsatt for en psykopat må man ta makten, gjøre noe med problemet og om nødvendig flytte eller kaste noen ut. Er man i en destruktiv gruppe må man ta opp ting, og om nødvendig melde seg ut, Ser man omsorgsvikt eller kriminelle ting må man anmelde og på den måten bidra til at det tar slutt. Krenker noen deg, konfronter vedkommende, og om nødvendig kutt kontakten. Det samme gjelder destruktive forhold. Man skal gjøre personlig empowerment, ta makten og kontrollen hele tiden og leve myndiggjort. Det gir mye beskyttelse og fungerer som et viktig verktøy i livet.

Aller sist, og kanskje viktigst, man skal myndiggjøre eller mektiggjøre sine barn. De skal få kjærlighet, oppmuntres å gjøre noe de liker, utnytte sitt potensiale, og gradvis gjøres selvstendig. Tilslutt skal de klare seg selv, samtidig som vi skal være gode og kjærlighetsfulle foreldre hele livet. Barna skal myndiggjøres, først av oss foreldre, men etterhvert skal de myndiggjøre seg selv. Stå på krava, forhandle seg til goder og rettigheter, og stadig utvide sin aksjonsradius og prøve og feile. Prøver man å styre med jernhånd, straffe, rise, slå, undertrykke, kritisere, gi skyldfølelse og at de må spørre om den minste bing vil barna bli sykeliggjort, umyndiggjorte, uselvstendige og lette ofre for destruktive mennesker. Myndiggjorte barn er friske, har god selvfølelse og selvtillit. De får tillit til livet og samfunnet rundt. De kjenner sin verdi, er glad i seg selv og vil passe på seg selv. De vil bli en ressurs for seg selv, sin fremtidige familie og for samfunnet.

Empowerment eller myndiggjøring er helsefremmende og forebyggende, og gir mye, mye mer helse, livskvalitet og livsglede enn alle leger, sykehus, psykologer, terapeuter, vitaminer og kurer tilsammen. Disse reparerer hovedsaklig og driver lite med helsefremmende tiltak. Skal man ha et optimalt liv må man myndiggjøre seg selv, sine barn, sin etniske gruppe, sin region, sitt land og sitt kontinent. Man man må starte med seg selv og myndiggjøre sine barn. Som tar det med seg videre. Som voksne myndiggjør de sine omgivelser.

Hva skal man bruke et liv på?

Som barn og ungdom drømmer man om så mye. Eller bare en ting. Man vil bli brannmann, skuespiller, kjendis eller en som deler ut Michelin-stjerner til restauranter. Noen vil bare bli rike, helst uten å gjøre noe. Gjerne ved hjelp av Lotto, arv eller ved å gifte seg rik. Noen vil bli berømte, samme for hva, i verste fall for å bli filmet i et innestengt hus som Big Brother, eller ved å synge på TV og bli oppdaget av media. Og dermed av masse folk. Mange av oss ender med å bli publikum og heiagjeng til de som faktisk blir kjente, berømte og rike. Eller smarte, karismatiske og religiøse. Andre blir med i kriminelle gjenger der man bare stjeler og får en følelse av rikdom, makt og beundring. Og atter andre føler seg ensomme, mislykket, fattige og upopulære. Utrolig mange prøver å være evigunge og vakre og tar så mye Botox at de ikke klarer å smile naturlig. Eller tar den ene kuren etter den andre i håp om å bli yngre, mer frisk, tynnere, mer populær og må alltid ha et prosjekt. Hvorfor er det slik, og finnes det et alternativ til denne karusellen, der bare noen "lykkes" og resten føler seg som tapere, kjedelige og middelmådige?

Jeg bare filosoferer, jeg har også deltatt på min måte, gjort masse rart og dumt, prøvd det meste, og ikke blitt noe særlig lykkelig av det. Det eneste jeg har blitt rik på er erfaringer. Det har i sin tur tvunget meg til å se meg rundt, evaluere livet, vurdere hva som egentlig er meningsfullt og verdifullt her på jord, for deretter å endre holdning, verdier, adferd og å prioritere min tid, mine ressurser, mitt fokus, min kjærlighet og min lojalitet. Det er bare så synd at det kan ta et helt liv til å innse ting. Ofte er det sykdom, motgang, skilsmisser, død, ensomhet og slike ting som får en til å våkne. Og jeg unner ingen slike skjebner, i alle fall ikke mer enn en av dem. Om gangen. I løpet av et liv får alle sitt. Noen bukker under, eller tyr til alkohol og piller og lever i et sirkus med partnerbytter, omsorgssvikt overfor barn og livsløgner. Og et ufattelig svik mot seg selv. Man mister ganske enkelt fotfestet, og ingen er garantert å finne tilbake til sin egen kjerne, bli helbredet og lære noe av livet.

Jeg tror det grunnleggende behovet hos mennesket er å føle seg elsket, bli sett og få applaus i ny og ne. Vil vil være noen, og ikke bare noe. Og vi er villige til å gjøre hva som helst for å bli sett. Som barn blir de fleste sett av foreldrene og omgivelsene, det er når tenårene kommer og vi skal orientere oss utover familien vi kan bli foret med gærne verdier og syn på hva som er viktig og verdifullt. Som regel blir vi påvirket av ungdomsgjengen, media, mote og i dag, sosiale medier. Har man opplevd omsorgssvikt eller fått lite kjærlighet hjemmefra, og har kanskje ingen livsfiosofi eller mening, da kan man lett bli offer for gal påvirkning fra venner og media. Man starter rett og slett på rotteracet det er å leve i et hurtig omskiftende og overflatisk samfunn, med hovedfokus på rikdom, berømthet og suksess. Vi bare antar at rike, berømte mennesker er lykkelige hele tiden, og de beundres og applauderes. Det er en enkel logikk som like fullt er syk og absurd: Blir jeg rik og berømt får jeg beundring, applaus, kjærlighet, venner og penger. Det er det jeg er ute etter.

Det finnes et alternativ. Det finnes noe. Og noen. Som bare er, og som utstråler dette som jeg ikke kan definere, bare skrive litt om. Jeg har møtt mange slike, som jeg beundrer, og som jeg har fått samtalt med. Jeg har fått lære litt av deres livsvisdom, måte å takle motgang på, jeg har forstått litt av deres verdigrunnlag, for enkelte deres gudstro, deres livssyn, deres grunnleggende antakelser, deres kultur og innerste vesen. Ingen av dem er berømte og rike, få har gjort suksess i verdslig forstand, ingen prater i ett om alt de har gjort, gjør og skal gjøre. Ingen prøver å imponere, gjøre deg liten eller får deg til å føle deg mislykket. De bare er vennlig tilstede, de tror på noe større enn seg selv, mange er religiøse, og de fleste har opplevd motgang. Og flere har fått en viktig ballast hjemmefra. Både kjærlighet, tro og verdigrunnlag. Et blikk, en samtale, et godt ord fra slike mennsker er en utrolig rikdom, og jeg håper at absolutt alle har slike mennesker i sin nærhet.

Jeg klarer aldri å definere dette noe fullt ut, og prøver ikke heller. Men dette "noe" er livsvisdom og ydmykhet, koblet fri fra materielle ting, og er en del av noe større. Jeg tror ganske enkelt at dette noe er en del av noe uendelig, noe flott, immatrielt og evig. Jeg tenker ikke bare på en kristen livstil og tro, selv om det for meg er svært viktig. Dette noe må etter min mening være en del av den såkalte kjærligheten, som bare er. Får man del av den er man virkelig rik. Den går ikke ut på å bli rik og berømt, med den kan gjerne gå ut på å bli sett, elsket og holdt. Av dine foreldre, søsken, venner, lærere og ellers. Og den går ut på å gi. Gi av din kjærlighet, tid, kompetanse og penger. Til noen som trenger det. Gjerne i det stille, som et vennlig blikk, et spørsmål, hjelp, beundring og gode ord. Om vi alle hjalp våre nærmeste, og lot være å delta i den helt unødvendige karusellen som skaper så mange tapere, ville vi alle ha en bedre verden. Og den går ut på å ha en tro. På en Gud, eller noe annet som er større enn deg selv. Og den går ikke minst ut på å være ydmyk og takknemlig. For alt jeg får og alt jeg kan gi. Og sist, men ikke minst, går den ut på en grunnleggende antakelse om at vi er gjester på jorden, vi skal gi der vi kan, vi skal spre kjærlighet, fred, forsoning, vi skal være lojale venner, trøste der det er sorg og tap, se vår neste slik han eller hun er, og glede oss med hvarandre. Og aldri fordømme.  Selv rusmisbrukeren som mange fordømmer har drømmer, lengsler og ett kjempestort ønske og behov for å bli sett, forstått, elsket og få et meningsfullt liv.

Gir man seg selv lov, og får tak i nøkkelen til dette noe, kan man på tross av sykdom og motgang føle en uendelig indre glede og tilfredsstillelse over å være til, elske noen, bli selv elsket, være en del av noe evig, noe mektig stort, og ikke minst være et meget, meget betydningsfullt menneske. For deg selv, for din gud, for din partner, for den som lider, og ikke minst, for ditt eget barn om du har. Kjærlighet og tid til ditt barn er den aller, aller største gaven og starten man kan gi et barn. Som bare helt naturlig praktiserer kjærlighet til seg selv og andre, og ikke behøver å analysere og lete etter noe.

Men først må tro på at det går an.