Englevakt har vi alle, spesielt barn. Gud og engler passer på oss. Avdøde foreldre og barn passer på oss og de sender drømmer, varsler og kontakter oss når vi har det tungt. og sørger for at vi har marginene på vår side. Vi har dem alle i våre hjerter, og vi kan prate med dem. Det er viktig å besøke gravene, si noen ord og kanskje be om hjelp. Og det er spesielt viktig at barna vet om hvem som er forfedre og formødre, at de har god kontakt, og at de er med på alle familiebegivenheter, også begravelser. Her er noen av mine erfaringer.
Jeg ligger på UNN etter hjerneslag og har det ikke bra. Plutselig kjenner jeg en varm hand på venstre skulder. Ingen der. Takk for trøsten, tenkte jeg. Dagen etter depper jeg igjen og plutselig setter noen seg på beina mine. Jeg torde ikke se, men sa, er det deg, mamma? Og så forsvant tyngden etter en stund. Og noen har også læst på meg, jeg slepte foten når jeg gikk, men plutselig kjente jeg en kraft i hofta og beina og jeg gikk normalt igjen. Nu er det bare småtteri igjen, og når jeg sammenligner meg med andre pasienter skjønner jeg at jeg har hatt englevakt.
Som 16-åring gikk jeg på ski fra Hellmobotn til svenskhytta i Måskåsj, der var mange ungdomma en påske. Jeg prøvde å ta en snarvei på vestsida av Tjåråkvuoll-jávrre, men jeg visste ikke at der var det dype kløfter hele veien. Plutselig sto skiene bom fast, og jeg kjente på bakken om det var berg jeg sto på. Men det var ikke noe mellom skiene og heller ikke under. Så ser jeg at jeg sto på kanten av et stup og de mørke prikkene mellom skiene var store steiner 100 m rett ned i et juv. Og først da jeg prøvde å gå bakover løsnet skiene, så gikk jeg tilbake til den vanlige stien.
Jeg tok med meg Josef til slektninger i Trøndelag, han var bare 8 år, og vi fikk vite mye om familiebakgrunnen på den andre sida. dagen etter besøkte vi grava til mormor, som døde altfor ung. Hun lå på Moholt kirkegård i Trondheim. Jeg sa til henne er her er barnebarnet ditt, og til Josef sa jeg her ligger din andre áhkko/bestemor, men du har aldri sett ho. Så sier Josef ja da lager jeg to snyballer, en fra mæ og en fra dæ, og satte de på gravstøtta. Og så var vi stille lenge. Han skjønte at vi gjorde noe svært viktig.
Jeg takker for alt det rare jeg har fått med meg fra et samisk-læstadiansk miljø. Og all livsvisdom om Gud, de døde, om krefter i naturen og at man ikke skal bli redd. Noen passer på oss og gir oss styrke i sorg og motgang. Gudsord, stål og ild beskytter oss og sender bort det onde. Vi er aldri alene. Og en dag skal vi møtes igjen.
