Finnes det ekte samer?

Snart feires Samefolkets dag igjen, 6. februar. Helt fra det ble bestemt at dagen var felles for hele Sápmi trakk man frem reindriften som det mest ekte samiske. Den er selvfølgelig samisk, men i sjøsamiske områder blir det helt feil å fremstille det sånn. Det er ikke reindriftens skyld, men vår egen trang til å rangere oss selv i forhold til andre mennesker og andre folkegrupper. Vi lette etter det som tradisjonelt hadde status, og kalte det ekthet. Hvordan kunne vi i hele Sápmi tenke sånn? Hvorfor det ble slik forklarer jeg her.

Først som sist, alle samer er ekte samer. Meningen om ekthet er etter min mening nokså meningsløs. Sammenligner du deg hele tida med reindriftssamen i kofte i midnattssol på Finnmarksvidda vil du for alltid føle deg annenrangs. Ingen dyr, klesdrakt, yrke eller bosted skal få definere din samiskhet. Forestillingen om ekthet og graden av den vedlikeholdes av en tradisjonell reindriftselite fra gamle dager, andre samer, storsamfunnet, skoler og nordmenn. I tillegg deles den dessverre av mange samer som føler seg annenrangs. Vi skal analysere dette i håp om at myten om ekthet knuses en gang for alle, og at alle samer kan puste fritt og vite at alle er like ekte, og ingen er underlegen andre!

Kriteriene for å stå i samemanntallet og få stemme til sametingsvalget skal heller ikke være avgjørende for om du vil kalle deg same. Der er det først et subjektivt krav om at du anser deg som same, og så er det et objektivt krav, basert på om en av dine foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre hadde samisk som hjemmespråk. Men oppfyller du ikke det objektive kravet skal ikke det forhindre deg i å kalle deg same. Det er mange, mange flere enn de som står i samemanntallet som er og kan kalle seg same. Fornorskningens brutale marginalisering gjorde at samiskhet døde ut og folk kalte seg norske, lenge før dine tippoldeforeldre. Qvigstad skriver at langs hele den nordnorske kysten fantes sjøfinnene overalt og deres samiske språk var finnagiella. I dag kaller etterkommere av disse seg for sjøsamer, men finnagiella, deres språk, har dødd ut. Slik kan halve den nordnorske befolkningen i dag kalle seg samer, dette gjelder også befolkningen i tidligere Tysfjord. Eller du kan si jeg har samiske aner, om du ikke vil være så bastant.

Om en liten andel er ekte samer, er de andre da uekte? Er det språket, blodet, gener, slekta, yrkesvalg, bosted og historie som avgjør? Hva er kriteriene og hvem skal være dommere? Man kan ikke måle slik, men for de som føler seg mer ekte enn andre er det lett å tro at man er på toppen av hierarkiet. Og at alle andre skal forsøke å strekke seg etter dem. Det kalles å ha definisjonsmakten, men den kan misbrukes til å tilegne seg status og følelsen av makt eller en slags følelse av å være bedre og mer ekte enn alle andre. Men la oss se på mulige årsaker til at det er slik.

Først en parallell til Det norske og forestillingen om den ekte nordmannen. Etter at Norge ble helt uavhengig ble den frie, norske storbonden i dalene sørpå opphøyet til det norskeste av det norske. Han var bofast, uavhengig, velstående patriark, med masse dyr, store eiendommer og verv i lokalsamfunnet. Hans slekt kunne gjerne føres tilbake til en kongeætt eller noe annet fint. Folka hans kledde seg i bunad til fest, de spilte fele, sang nasjonalsangen, spiste heimbaka brød, brunost og rømmegrøt. Husmenn og tjenestefolk var under dem, og tatere, sigøynere, omstreifere, jøder og samer sto aller lavest. De måtte helst steriliseres for ikke å formere seg, deres kultur var simpel, de var fattige og deres kultur skulle heves til et høyere nivå. Og resten var mellom disse en plass. Jeg kaller det norsk nasjonalisme, sterkt preget av sosialdarwinisme, det vil si forestillingen om at bare den sterkeste overlever. Det som er det rare, er at om noen nordpå har ei tippoldemor fra dalane sørpå, er de berget, altså er de erkenorsk. Enda det var nesten bare fattigfolk, kriminelle, enkelte embetsfolk og misjonærer som måtte flytte nordover. Men folk baserte seg på forestillingen om det ekte norske sørpå. Naturligvis var det storbønder der, men på 1700/1800-tallet var nok flertallet fattige, og folk ser ikke at det var nasjonalismen som laget et ideal om det norske. Basert på status. Det var med andre ord bedre å stamme fra fattigfolk sørfra enn å være same eller kven.

Det finnes et lignende hierarki blant samer. Folk trenger helter og noen man kan se opp til. Det ser ut til at valget falt på det som skilte seg ut, var eksotisk, og som man ikke fant hos nordmenn. For inntil nylig var det den frie, uavhengige, velstående reineieren som tronet på toppen. De har snakka samisk i utallige generasjoner, de hadde masse rein, de hadde tilgang til mange naturressurser, de kunne alt om vær, årstider, flytting, med mere. Under dem var reindrenger (tjenestegutter) og tjenestepiker, og under reinsamen var alle andre, inkludert fiskarlappen i Sverige, og sjøsamer i Norge, inkludert oss lulesamer ved kysten. Det vil si samer som ikke hadde rein eller hadde mistet rein, og dermed velstanden - og statusen. Noen av de kunne snakke nedsettende om de fornorskede samene, de uten rein og uten språk, som levde av fisk og potet, og som snakka dårlig samisk. I Sverige og dels i Indre Finnmark eksisterer dette hierarkiet ennå og forsøkes bevart av de som ennå er i reindriften. Et dyr definerer med andre ord status innen det samiske mange plasser, noe jeg nekter å innordne meg etter! Vi kan slå fast at det finnes en forestilling om det ekte samiske.

Der det ikke finnes rein er det andre hierarkier, som i tidligere tider i sjøsamiske områder. På toppen av dette fantes noen frie, uavhengige, velstående slekter med sjøsamer, lulesamer eller andre samer, med samiske aner fra Arilds tid, og med legender i slekta. De som har store eiendommer, jaktområder, fiskebåter, not, og tilgang til ulike naturressurser. Som tømmer, trevirke, fisk, fugl, bær, sennagress, vilt, storvilt og handel med svensksamer. De snakket perfekt samisk, behersket også norsk, har kontakter i Sverige, mange var religiøse og noen var predikanter. De laveste på denne stigen var fattige sjøsamer, avhengig av det offentlige, og ikke så språksterke. Og aller lavest er de som måtte flytte fra sijddaen (bygda/fjorden), de som mistet språket, de som ble fattige og hadde få samiske kjennetegn, og som har blandet seg med ládde/dáhtja (ikkesame). Og de som ble fornorsket. Mange av dem i Kjøpsvik, på Drag, i Hamarøy, og i hundrevis av ulike kystsamfunn i nord, og på Nord-Kalotten ellers.

Konklusjonen er at det finnes hierarkier overalt, og kriteriene varierer over tid. Kapital eller sosialkapital er alltid nøkkelfaktoren her, enten i form av rein, penger, tilgang til naturressurser, slekt, aner, språk, kofte, utdanning, religiøse verv, tillitsverv, utdanning, yrke og samisk bakgrunn i mange generasjoner. Ulik form for status har lenge definert deg som same – og som menneske. Men det skal aldeles ikke definere deg som same nå – og slettes ikke avgjøre om du er en ekte same!

Du kan forstå hvordan og hvorfor status og hierarki oppstår, men status skal aldri definere deg som same! Og ikke definer deg som annenrangs og uekte same. Du må aldri omtale ditt språk som kjøkkensamisk selv om du ikke kan alle ord og begreper og du ikke kan lese/skrive språket. Og du er ekte same selv uten rein, kofte, språk, duodje, rikdom, posisjoner og slikt. Vi skal kollektivt slutte å snakke om status, hierarkier og ekthet, og vi skal aldri videreføre dette til barna våre. Selv om de også har norsk eller utenlandsk blod i seg. Vi skal aldri regne samiskhet i andeler, som hel, halv, kvart, osv. Kall deg aldri plastsame, asfaltsame, o.l., selv om andre kanskje gjør det. Bruk språket når du kan, om så bare de ti ordene du kan. Og det er et stort paradoks at det er de samme samene som bare snakket norsk til barna sine i fornorskningstida, som latterliggjør unge samer for at de ikke snakker perfekt samisk i dag.

Nå skjønner du at det blir helt feil at Samefolkets dag i sjøsamiske strøk blir feiret med lassokasting, bidus og andre reindriftssamiske greier. Når bare 5 % av samene driver med rein. Man burde heller feire og markere den sjøsamiske kulturen, opprinnelse, historien, tradisjonene, språket, næringstilpasninger, Nord-Kalottens åtte årstider, samhandling og blanding med andre folkeslag, matskikker, andre lokale skikker, sanger, arrangere marknad og mange andre ting og det reindriftssamiske, men ikke bare det. Og samtidig belyse fornorskningen og konsekvensene av denne i hver region. Samt hva kan virke forsonende etter 150 års hard fornorskning.

Vi skal bekrefte hverandre slik vi er, og la menneskeverdet gjelde også i denne debatten. Slik kan vi unngå at mange unge samer anser seg som annenrangs, ikke bare i forhold til det norske, men også i forhold til det samiske. Vuorbbe tjuovvus! Lykke til!

 

Kulturens grunnleggende antakelser gir bedre forståelse av samfunnet og dets konflikter

Når vi endrer vår måte til å forstå kultur og samfunn på, fra det vi ser, hører og observerer på overflata til grunnleggende antakelser som ulike folk og grupperinger har om seg selv og andre, da kan vi forstå samfunnet og dets konflikter bedre. Det gir oss også verktøy til å løse og forebygge konflikter. Og til og med verktøy til å endre kulturen, og dermed oss selv. Endre fastlåste og vedtatte oppfatninger og måten å kommunisere på. Vi kan endre de grunnleggende antakelsene om oss selv, om de andre, endre måten vi omtaler hverandre på, og måten vi løser de ulike problemene på. Dette skriver Edgar Schein om, i boka si: Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig? Oppsummert lanserer han et nytt kulturbegrep, og han sier skal man endre kultur og måter å omgås på, må man endre de grunnleggende antakelsene folk har om ulike ting. Det er Scheins tanker og ideer jeg bruker på å belyse vårt eget samfunn og dets konflikter.

 I vårt lille, flerkulturelle Hamarøy er det mange ulike konflikter og saker, som bølger fram og tilbake. For å forstå det som skjer i Hamarøy, alle konfliktene, og all uroen, må vi identifisere noen viktige forhold og konfliktområder som få snakker om, men som bare er der. Og vi må attpåtil bruke et bestemt kulturbegrep for å beskrive disse, nemlig at kultur hovedsaklig består av grunnleggende antakelser. Vi må prøve å forstå mange forhold. Forholdet mellom ulike kategorier som: samer/nordmenn, læstadianere/avhoppere, interne forsamlingskonflikter med fire ulike samiske delkulturer, kirka/læstadianerne, overgripere/ofre, fornorskning/samisk revitalisering, sannhet/rykter, eldre/yngre, hersketeknikker/offermentalitet, fortid/nåtid, angrep/forsvar, åpenhet/fortielse, og forestillingen om at jeg personlig og min gruppe angripes ufortjent nå av fiendestyrker på alle kanter, vi som er så uskyldige. Vi må beskytte oss, ta igjen og degradere/demonisere fienden. Eller bare boikotte dem og bli boikottet tilbake. Internett gjør det også mye lettere å bare fyre løs, og spre det voldsomt, og tro at der fikk de, nå er problemet løst, og jeg får masse sympati. Oftest skjer det motsatte. Vi mangler det meste for å løse alle disse konfliktene. Vi mangler språk, ord og begreper for dette, vi mangler en megler, og et felles forum for gjensidig konfliktløsning, vi mangler flerkulturell forståelse og kultursensitivitet. Og en av de største utfordringene er når noen begynner å snakke om krenking bakover i tid og tar det opp, så er det ingen mottaker i dag. Aktører fra den tid er i hovedsak døde, og de fleste i de ulike gruppene i dag har liten skyld i det som skjedde før, og mange føler seg krenket. Og det er en stor, grunnleggende forskjell mellom de som tror på full åpenhet og erkjennelse og de som vil beholde ting internt, fordi ved åpenhet skjemmer vi ut oss selv. I sum mangler vi kompetent hjelpeapparat, kulturforståelse, meglere, rom for smerte og forsoning, kompetanse til konfliktløsning, og felles språk for alt dette. Vi mangler alt, la oss erkjenne det. Og vi klarer ikke å løse dette på privat nivå.

Folk er ikke onde, men gjett om vi er disponerte for konflikt, sladder og demonisering. Vi er forskjellige, og krenkelser alle veier bidrar bare til ytterlige konflikt. Så skal man ta igjen, eller i alle fall si fra, og sånn går no dagan. Når man er midt i denne energien påvirkes man av alt, tar side og snakker negativt om de andre som forsvar, boikotter hverandre eller bare beskytter seg selv. Kontakt mellom folk forsvinner, og det blir utrivelig. Og konfliktene er evige tema, eller at de ties i hjel. Jeg tror på sannhet, åpenhet, fakta, kulturforståelse, forsoning, erkjennelse og slike ting. Og at vi ikke later som at ens egen gruppe eller folkeslag er feilfri, og de andre er bare fiender som vil oss vondt. Det er ikke vanlig å spørre seg om hvorfor denne kritikken kommer. Og ikke vanlig å kontakte folk direkte for å høre om hva som er sant, og hvorfor det kommer kritikk. Det er ikke vanlig å beklage, og det er ikke vanlig å tilgi. Det er derimot vanlig å dreie en nyhet 90 grader, plusse på moms og sende den videre. Folk blir slitne av de mange sakene og konfliktene, de reduserer gjensidige besøk og folk prøver å leve litt beskyttet.

----------------------------------------------------------------------------

Jeg har lest Edgar Scheins bok, "Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig?", og er overbevist om at hans definisjon av kultur hjelper oss å forstå oss selv og de andre bedre. Spesielt om man tilhører en etnisk eller religiøs minoritet, er behandler, politiker, prosjektleder eller opplever konflikter der grunnleggende antakelser står mot andre grunnleggende antakelser. Spesielt interesserte bes lese boken.

Her er den "gamle" definisjonen på kultur:

Således har Edward B. Tylors definisjon fra 1871 vært det faste referansepunkt for senere diskusjoner av kulturbegrepet i antropologien: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.»

Norsk variant:
Den norske samfunnsforskeren Arne Martin Klausen har gitt denne definisjonen: "Kultur er ideer, verdier, regler og normer som et menneske overtar fra den foregående generasjonen, og som man forsøker å bringe videre - ofte noe forandret - til neste generasjon."

Edgar Scheins definisjon av kultur:
" Et mønster av grunnleggende antakelser - skapt, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etterhvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon - som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant og at til at det læres bort til nye medlemmer som den rette måten å oppfatte, tenke og føle på i forhold til disse problemene." (Schein, Er kulturendring mulig,1990:7)

Ifølge Schein har kulturen 3 nivåer: 1. Artifakter og produkter, som er synlige men ofte umulige å tyde. 2. Verdier, som tilhører et høyere bevissthetsnivå enn grunnleggende antakelser.

3. Grunnleggende antakelser, som er tatt for gitt, usynlige og før-bevisste. Legg her merke til at Scheins definisjon er konsentrert om nivå 3. Grunnleggende antakelser, selv om kulturen inneholder to nivå til. Han mener videre at de viktigste underliggende antakelsene i en kultur er:

1. Menneskets forhold til naturen.
2. Virkelighetens og sannhetens beskaffenhet.
3. Menneskenaturens beskaffenhet.
4. Den menneskelige aktivitets beskaffenhet.
5. De mellommenneskelige forholds beskaffenhet.

Det er svært vanlig å beskrive kulturer utfra det vi ser, hører, observerer, altså på nivå 1. Norsk kultur blir da språket, landet, naturen, fjordene, Nansen, brunost, felespill, fredsprisen, fiskerbonden, ski-helter, mm. Samisk kultur blir da kofta, språket, duodje, skikker, musikk, reindrift, mm. Læstadiansk kultur blir samling, klesdrakt, avhold, rørelse, tilgivelse, samlingshus, hilsemåter, skrifter, mm. Afrikansk kultur blir varme, sand, fattigdom, nomader, kameler, hudfarge, farger, borgerkrig, AIDS, Nelson Mandela, voodoo, mm. USAs kultur blir cowboy, presidenten, selfmade man, Hollywood, kvegdrift, indianere, rikdom, frihet, supermakt, mm. Viktig nok, men slike beskrivelser sier lite om de grunnleggende antakelsene de ulike etniske grupper, minoriteter, religioner, bevegelser, nasjoner, land og folk har om seg selv. Og som er på så dypt nivå at de blir tatt for gitte. Er det rart det blir krig og konflikter? De grunnleggende antakelsene blir til de grader tatt for gitt at de fremtrer som sannheter, noen ganger gudegitt, naturgitt eller som en selvfølge. Alle de andre tar per definisjon feil, og kan om nødvendig bekjempes. Eller de kan til nød tolereres, men står dog under oss i rang, og må helst rette seg etter oss som forvalter sannheten. Og retten til å instruere, evaluere og kontrollere de andre.

Slik kan man forstå hvordan folk med norsk og vestlig kultur har sett ned på samer, kvener, rom, romani, skogfinner, indianere, jøder, osv. Og menn har sett ned på kvinner. Mange har den grunnleggende antakelsen at den hvite rase, med utdannelse og dannelse, med eget land, bofast med skjøte, med et indoeuropeisk språk, står høyere enn tradisjonell samisk kultur, nomader, uten store eiendommer, som lever i og av naturen, uten skriftspråk, uten skriftlig historie, og med et utdøende språk. De må hjelpes opp på et høyere nivå, altså til norsk og vestlig nivå. Det var fornorskningens mantra og grunnlag. En annen grunnleggende antakelse i Europa var at kongen regjerte av nåde, adelen og geistlige hadde rett til å bestemme, den sterkestes rett gjaldt, og Paven var Guds stedfortreder og de kunne innkassere avlat. Mange donerte alt de eide til pavekirken pga frykt og press, og pavekirka ble allmektig. En annen antakelse var at europeere hadde rett til å legge resten av verden under seg, drepe innfødte som var på et lavere nivå, og med våpen i hånd fordrive og omvende de som overlevde. Hitlers grunnleggende antakelse var at tyskerne, arierne, sto øverst, de skulle innføre det tredje rike og underlegge seg hele verden med makt og utrydde alle de som sto lavere enn dem. Historien gjentar seg dessverre gang på gang, om ikke som verdenskriger, men som etnisk rensing, okkupasjon, geriljakrig, drap, forfølgelse, kontroll og represalier. Siste eksempel er Ukraina, der russiske ledere har en grunnleggende antakelse om at Russland er en stormakt, russisk kultur er overlegen andre, og de har rett og plikt til å ta tilbake tidligere Sovjetstater, og redde/beskytte etniske russere på Krim, og andre steder. Det er slike grunnleggende antakelser man må identifisere, mer enn en beskrivelse av russisk kultur, når man skal forstå russernes og Putins adferd.

Tradisjonelt hadde samer, nomader og etniske minoriteter rundt Polarsirkelen og i verden forøvrig ofte helt andre grunnleggende antakelser. Om seg selv, naturen og krefter i den, guddommen, læsing og helbredelse, gruppen, virkeligheten, sannheten, fellesskapet og alle andre grunnleggende antakelser. De betraktet seg som gjester på kloden, uten formelle eier-rettigheter, der man skal forvalte naturen og dens ressurser, ikke forbruke, ikke forsøple og ikke sette spor etter seg. Videre, en grunnleggende antakelse at man ikke skal krige, bruke vold, man skal forhandle til alle er enige, og at gruppen, kollektivet er viktig og står over enkeltindividet, oppdragelsen er frihet under ansvar. Mer, vi er ett folk i fire land, vi er forskjellige fra majoritets-befolkningen, vi er mange minoriteter, vi har egne språk, tradisjoner, klær, skikker, sanger, musikk, mm. Naturen har liv, man skal respektere den, de eldre, gud, og tradisjonene.

I tillegg må man trekke inn ulike akkulturasjons-strategier, altså ulike måter å forholde seg til majoritetskulturen, for å forstå hvordan konflikter kan forstås og forklares, mellom majoritet og minoritet, og internt i minoriteter. Man skulle tro samene sto samlet, holdt på sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Hvorfor skjedde det ikke og hvorfor ble det så mange, dype, interne konflikter? Akkulturasjon er valg av strategi en minoritet bruker i møtet med majoritet, fornorskning, undertrykkelse og kolonialisering på. De kan grovt kategoriseres på 4 ulike måter, som er assimilering, marginalisering, segregering og integrering. Innenfor hver av disse gruppene har det dannet seg ulike sett av grunnleggende antakelser, om seg selv, egenverdi, nytten av motstand, synet på egne verdier, egen kultur, synet på majoritets-kulturen, mm. Det har med andre ord utviklet seg 4 ulike samiske delkulturer, og er ikke lenger bare én enkelt samisk kultur. Disse fire kulturene har mer eller mindre diametralt motsatte grunnleggende antakelser i synet på seg selv, og spesielt i forholdet til majoritets-kulturen. Det forklarer forskjellene - og konfliktene!

De som lar seg assimilere (bli helt lik majoriteten) har disse grunnleggende antakelsene; norsk kultur er på et høyere nivå og vi oppnår anerkjennelse og likeverd gjennom å bli lik som dem. Samisk kultur er primitiv, gir fattigdom og den dør snart ut. Vi skal ikke skille oss ut, og våre barn skal bli norske. Denne gruppen følte i gamle dager ofte skyld og skam som samer, spesielt i de første generasjonene til det lykkes å bli norsk, og de ville viske ut det samiske totalt. Hensikten er det aller beste. Marginalisering betyr at de som mennesker ikke føler tilhørighet til noen av de etniske gruppene, de tar avstand fra det samiske men aksepteres ikke som norsk heller. De har verken tilhørighet eller støtte noe sted. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. De prøvde å opptre norsk, men ble likevel ikke akseptert av majoritets-befolkningen. Denne strategien er ansett som den mest helsefarlige, manglende tilhørighet kan føre til mye rart. Segregering betydde i USA raseskille, men i denne sammenheng betyr at man som minoritet holder seg for seg selv, bor i markebydger, fjorder eller i egne områder, som samebyer, sijddaer, o.l. og med bare nødvendig kontakt med de andre. Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste fornorskningen. Mange nordmenn gjør det i utlandet fordi de vil bevare det norske. Integrering er en både/og løsning. Den grunnleggende antakelsen her er at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andre, men vi behersker majoritets-kulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo sammen med andre, men likevel bevare vårt eget. Og det finnes naturligvis alle typer kombinasjoner, man kan jobbe integrert, men bo litt segregert. Pluss alle andre kombinasjoner, overganger, skifter, og de ulike generasjonene kan velge noe helt annet enn foreldrene, og søsken kan velge ulikt. Men hovedtypene er nu engang slik. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer til.

For bedre å forstå dette kan man tenke seg hvordan de ikke-russiske innbyggere på Krim reagerer når de blir en del av Russland, når nye skilt settes opp, russisk blir det offisielle språket og all kommunikasjon og alt innen media skjer på russisk. Da stilles krim-tartarer, etniske ukrainere og andre folkeslag og religiøse grupper overfor de samme 4 akkulturasjons-valgene, med de konsekvensene dette medfører. De grunnleggende antakelse i de ulike gruppene trer mer fram, antakelsene blir satt under press, de tydeliggjøres, overdrives og hvert individ og hver gruppe må velge. Gi opp og bli lik de andre, bo for seg selv, ikke tilhøre noen gruppe eller tro bare på sitt, kjempe for det, men samarbeide og la seg integrere. Eller flykte, som også kan være et valg i krigs- og konfliktområder.

For å gjøre det ytterlige komplisert kan vi føye til at mange på Nordkalotten er påvirket av læstadianismen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner. Samisk kultur er mange steder påvirket av læstadianisme, og ofte er det usikkerhet om hva som er samisk og hva som er religiøst. I begynnelsen var det to sider av samme sak, all den stund bevegelsen startet blant samer og Læstadius tok utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende antakelser. Ved at bevegelsen i hovedsak har gått over i majoritets-befolkningene i dag, og styres/påvirkes etter det, kan man skjønne hvorfor enkelte konflikter oppsto. De grunnleggende antakelsene hos den nasjonale ledelsen er norske, mens de grunnleggende antakelsene blant mange læstadianske samer er samiske. Og med det mener jeg de er av 4 sorter. De kristne grunnleggende antakelsene skal hos samiske kristne kombineres med de grunnleggende samiske antakelsene. Og forvirringen blir et faktum. Kristne, norskdominerte antakelser og verdier står mot kristne, samiske antakelser og verdier. Det står at det finnes ikke jøde eller greker, fri eller træl men alle er like for loven, og likeverdige. Gud forstår alle språk, og vi mennesker er ulike. På den andre siden er norsk mer verdt, samer skal styres, og den samiske synden kommer som en syndeflod om vi ikke stanser det samiske. Det samiske representerer i den sammenhengen før-kristen religion, joik, fest, teater og verdslig liv. Det norske har høyere status, og vi skal være like. Det holder ikke å være likeverdige. Med andre ord en stadig kamp om hvilke grunnleggende antakelser som er overordnet de andre. Det kan kalles et uløselig dilemma, der kompromisser er helt nødvendig.

Det er med andre ord de fire samiske hovedgruppene som møtes i en forsamling som hovedsaklig består av samer. De består av fire helt ulike delkulturer med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser, og som sjelden kan forenes. Spesielt går de to ytterliggående gruppene i klinsj, de som vil assimileres og de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig, også i menighetsarbeid. Denne samiske forsamlingen skal så samarbeide med andre deler av bevegelsen, og det er en stadig kamp og omkamp om hvilken fløy som vinner. Fornorskningen fortsetter således selv om den offisielle fornorskningen forlengst er over, bare på nye arenaer, og på nye måter. For å forstå denne konflikten må man forstå og erkjenne at det er snakk om helt ulike, ofte gjensidig utelukkende samiske kulturer som møtes. De grunnleggende antakelsene i hver av disse 4 samiske kulturene er så totalt forskjellige som det går an å bli. Spesielt mellom ytter-fløyene, helt norsk eller helt samisk. Det mest fatale var at de som ville assimileres påberopte seg sannheten og Gud, og da var det naturlig å tenke at de som ville bevare det samiske var av det onde. Men slik skjedde det, dessverre. Disse konfliktene ga dessverre negative helsekonsekvenser for en del. Same står mot same, og folk blir forvirret om hva som er sant og fornuftig. Noen fikk samvittighetskonflikter, andre opplevde posttraumatisk stress, noen ble utmattet etter flere tiår med konflikter, noen flyttet, og andre ble avhoppere. Heldigvis er det verste over nå, men de som hoppet av fikk ikke med seg revitaliseringen og forsoningen. Og når de så tar opp saken etter lang tid, blir det hovedsaklig tolket som vantroendes angrep på kristendommen. Altså det ondes kamp mot det gode. Igjen. Hadde vi alle hatt kompetanse og vilje til konfliktløsning, kunne vi forstått hva det dreier seg om, og om mulig løse noen av de mange problemene.

Alt dette på grunn av fornorskningen, dette forplanter seg til forsamlinger og samiske samfunn generelt. Konfliktene bunner i ulike sett med grunnleggende antakelser, i helt egne delkulturer, om hva vi er, hvem har rett, hva er best, hvilken kultur har høyest status, om har man rett til å bekjempe de andre, mm. Dette har ingenting med religion å gjøre. Slike spørsmål gjør seg gjeldende i alle kulturer, i alle kulturmøter, i alle kriger, i alle religioner, mellom land, klasser, yrkesgrupper og generasjoner. Det er når det blir en kamp om hva som er sannest og best at konflikten oppstår. Hadde alle betraktet seg selv og hverandre som likeverdige, og utvist toleranse og samarbeid, hadde det ikke vært disse giftige og splittende konfliktene.

Det er med andre ord en kulturkonflikt. Eller rettere sagt konflikter mellom ulike grupper med hvert sitt sett med grunnleggende antakelser. Og med den felles, grunnleggende antakelsen at våre grunnleggende antakelser er best. Og har man i tillegg en grunnleggende antakelse om at de andre må bekjempes, ja da har man virkelig en konflikt. Og derfra overtar bygdedyret, sannheten ryker og demoniseringen tiltar. For å forstå og løse konflikter er vi nødt til å se på de grunnleggende antakelsene i hver enkelt kultur, eller gruppering. Og da nytter ikke å beskrive ytre ting og artifakter, og verdier i kulturen. Ting på nivå 1 og 2 er mer overfladiske enn de grunnleggende antakelsene, men det er på det dypeste nivået, nivå 3, de største forskjellene ligger, og som styrer hva som skjer på de to andre nivåene. Helt enkelt fremstilt, det er ikke kofta og språket som er konfliktstoffet, eller samisk eller norsk, men de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv, om samer som folk, deres kultur, verdi og status. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort, for i Norge har man den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men dog likeverdige, og at ingen skal bekjempes, ja, da legges grunnlaget for fredelig sameksistens, og gjensidig forståelse av at vi er grunnleggende forskjellige., men det er ok. Først da kan forsonings-prosesser virkelig starte og lykkes. Man løser ikke alt med dette, men etterhvert tilegner man seg kompetanse til å møte stadig nye saker og konflikter på en egnet måte. Og slik begrenser man skadepotensialet, og man kan få det riktig så trivelig. Hovedspørsmålet er da, hvem skal gjøre alt dette, og hvordan få det til.

 

Rom for smerte og forsoning

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid er avsluttet, rapporter skrevet og mange instanser i Norge behandler nå rapporten om kommisjonens arbeid. Man ønsker å finne fram til nye tiltak som kan virke forsonende. Som ett av tiltakene foreslår jeg å følge opp kommisjonens arbeid med et regionalt forum jeg kaller Rom for smerte og forsoning.

Dette rommet er et representativt sammensatt forum i hvilken som helst samisk/kvensk/norskfinsk region der folk og samfunn har vært utsatt for fornorskning, diskriminering, overgrep, krenkelser, internering, tvangsflytting, okkupasjon og konflikter. Kommisjonen rakk å lytte til mange hundre personer, men behovet for anerkjennelse og forsoning vil fortsatt være til stede i lang tid fremover. Forsoningsarbeidet må i fremtida fortsette lokalt og regionalt. Folk kan fortelle om sin smerte og sin livshistorie til et lokalt forum, til mennesker/representanter i et legitimt forum som lytter og anerkjenner deres smerte. Kommunen, helsevesenet/SANKS kan tilby oppfølging. På denne måten kan enkeltpersoner og familier oppleve en viss forsoning nettopp ved at noen lytter og anerkjenner deres livshistorie og smerte. Og man kan stanse såkalte flergenerasjonelle traumer. Som ofte rammer urfolk, stammefolk og minoriteter som er utsatt for langvarige forfølgelser, marginalisering og negativt press.

I tillegg bør det tilbys en informasjonspakke, for eksempel én dag om hvilke traumer som fornorskning og andre negative ting kunne påføre vanlige folk. Folk kan få kunnskap og bevissthet om hva fornorskningen besto av, og hvordan den kunne forårsake så mange konflikter, fordommer, selvforakt, skam, mobbing, stigmatisering og personlig smerte. Mange samer/kvener/norskfinner har valgt å rømme fra sine hjemplasser og har gjemt seg i storsamfunnet, og delvis fortrengt smerten. For det mangler en mottaker - og riktig behandling. Andre har meldt seg ut fra enkelte miljø med høy grad av konflikter, der fornorskningen har fortsatt av ens egne, samer, kvener og norskfinner, lenge etter at den offisielle fornorskningen tok slutt. Konflikt og stadig nye krenkelser har vært resultatet, på toppen av selve fornorskningen og andre traumatiske ting i oppveksten. Disse personene kan be om å få prate i dette forumet, nærmest deres egen hjemplass.

Bakgrunnen for dette innlegget er en rørende opplevelse fra min hjemplass Måsske/Musken i Tysfjord, nå Hamarøy. Det skjedde for over 25 år siden, kanskje mer. Skolen var ennå ikke nedlagt og det bodde omtrent 60-70 lulesamer der. BUP Karasjok (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) hadde fått et nasjonalt, samisk ansvar og arrangerte informasjonsmøter i Sápmi om dette, og kommer så til den gang Divtasvuodna/Tysfjord, til Drag og Musken. Mener dette var en forløper til SANKS. De har med seg Tysfjord kommune, psykiatrisk helsepersonell, Tysfjord helselag og mange andre. Til dette møtet på skolen i Musken kommer det også mange Muskenfolk, som til sammen med de tilreisende representerer Tysfjordsamfunnet; kommunen, helsevesenet, samisk BUP, den kommunale psykiatrien, naboer, slekt, skolen, den lokale læstadianske forsamlinga og andre.

Idet møteleder skal starte sin PowerPoint-visning skjer det noe magisk som jeg sent vil glemme, og som er den direkte foranledningen til mitt forslag. En lokal Muskenmann, i femtiårene den gang, kommer inn døra og sier: Jeg er på jobb nå og kan ikke delta, men jeg har noe å fortelle dere, om dere vil lytte. Ja, sa vi alle i kor. Så fortalte han om sin oppvekst som same i Musken og i kommunen, om sin smerte, og det negative han hadde opplevd i sitt liv. Møteleder pakket sakte ned sine saker, og alle satt der stille og var rørte. Etter en stund avrundet han og takket oss rørt for at vi hadde lyttet. Det ble ikke noe formelt infomøte i Musken etter dette, bare lavmælt prat, undring og ettertanke. Flere på dette møtet sa noen veldig anerkjennende og trøstende ord til denne mannen, og de påfølgende dagene så jeg ham smilende rundt om i bygda. Han hadde skapt en Sannhets- og forsoningskommisjon for seg selv, der han kunne fortelle helt fritt. Deltagerne der og da bidro med lytting, anerkjennelse, forståelse, takk, trøst - og forsoning, alt på én gang. Om noen gjetter mannens identitet, kan jeg opplyse at jeg fikk lov av ham å fortelle om dette. Det virket som om han så at deltagerne på dette møtet representerte nettopp det samfunnet som hadde påført ham smerte, og han ga selv dette møtet den legitimitet han trengte for å åpne seg! Han fikk fortelle fritt uten å sensurere seg, og alle oss som lyttet fikk vite om hans byrde som han hadde båret på. Vi anerkjente hans livshistorie og ham selv. Vi som lyttet var representanter for dette samfunnet, selv om mange fra hans oppvekst allerede var døde, og ingen av oss hadde personlig påført ham smerte. Kort sagt, det ble en magisk og rørende opplevelse, som jeg ønsker at alle som har behov for det, kan selv få oppleve. Han døde for mange år siden, men han ble veldig spesiell for meg. Og denne opplevelsen minner meg stadig om at man ikke alltid klarer å se utenpå hvordan mennesker har det, og alt kan ikke løses med medisiner og av såkalt profesjonelle. Helbredelsen og forsoningen bidro han selv til med, ved at han åpnet seg i en for ham en legitim og vennligsinnet forsamling av medmennesker med ulike roller. Som til sammen representerte det samfunnet han vokste opp i. Dette møtet lindret helt sikker ikke all hans smerte, men ga tydeligvis en viss forsoning og anerkjennelse, som han trolig lengtet etter, og som han ellers ikke ville fått. Og han gav oss andre en unik opplevelse, der vi var vitne til at et menneske selv ber om å bli lyttet til og anerkjent, et behov han intuitivt forsto han hadde, og der han tok mot til seg for å fortelle.

Det jeg lærte den gang er at når smerten er påført noen kollektivt, i et samfunn, så er det viktig at det samme samfunnet får høre om smerten og anerkjenner den. Nettopp ved at gruppen som lytter er representativ for det aktuelle samfunnet, selv om det ikke er de samme aktørene til stede som påførte en person traumene.

Konsekvensene av fornorskningen er ofte problematiske, fortidde og som for enkelte har forårsaket mye smerte og lidelser. Og for enkelte, angst, frustrasjon, konflikter og diffuse psykosomatiske plager. For noen rus og dårlig livskvalitet. Alle som har behov for det må søke hjelp, men bare å prate én-til-én med en psykolog eller med enkeltpersoner om slike ting løser ikke alt. Jeg har selv opplevd å bli lærer om samisk/læstadianske forhold for en psykolog jeg oppsøkte, før jeg i det hele tatt kunne begynne å fortelle livshistorien min. I en terapigruppe som jeg senere deltok i en gang ble jeg direkte beskyldt for å anklage de norske i gruppa for mine plager. Jeg bare gikk. Jeg opplevde ingen forsoning, bare oppgitthet og en sterk følelse av ikke å få hjelp.

Vi trenger mer kompetanse og kunnskap generelt om hva fornorskningen var, og hva den medførte. I dag forventes det at rammede enkeltpersoner selv har innsikt i fornorskningen og dens konsekvenser, både for samfunnet og for seg selv. Storsamfunnet som skapte problemet, kan komme mange i møte nettopp ved å opprette tiltak og invitere til samtale om disse ting. I et lukket forum der man kan prate fortrolig. Det er ikke nok at Kongen og Kirken ber om unnskyldning, og håper det beste. Problemet er fremdeles tabu og fortidd, mange bærer på konsekvensene, lider i stillhet, og føler ofte avmakt i forhold til hvordan få riktig hjelp. Det finnes personer som hele livet har båret på hemmeligheten om det å tilhøre en etnisk eller språklig minoritet, og som har fortalt om det i meget høy alder. De har ikke vært mentalt i stand til det tidligere. Kommisjonens arbeid, massiv mediedekning, opplesing av rapporten, fornorskningens slutt og mye mer anerkjennelse av det samiske/kvenske/norskfinske har gjort det mulig. Endelig.

Rom for smerte og forsoning kan være et supplement til dagens helse- og sosialtilbud, og målet må være å fremme forsoning, erkjennelse, anerkjennelse, kunnskap, kompetanse, bevisstgjøring og sosial verdsetting. Og slik bidra til å bryte tausheten om disse problemene i hvert område, og bidra til at det blir helt legitimt å snakke fritt om dette. Også uten en stor kommisjon til stede. Rom for smerte og forsoning er en sannhetskommisjon i mindre skala, med omtrent samme formål. Fortielse vedlikeholder smerten. Tiltakene må tilbys over tid, for ting må modnes og ikke alle er klare straks arbeidet tar til. Hovedaktøren er personer eller familier som har behov for å fortelle om sin historie, om hva de har opplevd, sin smerte, sine plager og sin livssituasjon. Forumet kan være sammensatt av representanter for nettopp det samfunnet det traumatiske skjedde i. Det kan være representanter for kommunen, helsevesenet, skolen, kirka, den læstadianske forsamlingen, andre menigheter, kvinner og menn, og andre. I tillegg kan man vurdere behovet for andre representanter, som det samiske og norske helse- og sosialvesenet, medisinskfaglig personale, som lege, psykolog, psykiatrisk sykepleier og eventuelt historikere som vet hva som har skjedd i det aktuelle området. Men forsoning vil skje også uten representanter for såkalt profesjonelle. Dette kan du lese mer om på iopt.no. Identitetsorientert Psykotraumeterapi. En internasjonal bevegelse om helbredelse av flergenerasjonelle traumer. Deres metode er en gruppe mennesker som sitter i en ring og der familien til hovedpersonen blir satt opp midt i ringen, spilt av de andre deltakerne og der traumene til hovedpersonen utfolder seg på golvet. I resonans med hans eller hennes virkelige familie. Med arkaiske setninger, bevegelser og anerkjennelse av smerten og konsekvensene av den starter det en helbredelse og forsoning i familiesystemet. Det er kraft i det kollektive, og løsningen er alltid erkjennelse og avsløring av det traumatiske og anerkjennelse av den. En forsoning som vil pågå i mange år fremover. Og når en person opplever helbredelse så forhindrer det at traumet fortsetter i nye generasjoner. Det samme kan skje i Rom for smerte og forsoning.

Jeg utfordrer kommuner, politikere, helsefolk og ildsjeler til å etablere dette forumet i samisk/kvenske /norskfinske regioner. Slik at forsoningsarbeidet kan fortsette etter at den nasjonale kommisjonen har besøkt området, holdt åpne høringer og gjort enkeltintervjuer. Ingen enkeltaktør kan alene eie og drive dette tiltaket, det må gjøres samlet og drives i fellesskap. Imidlertid kan en institusjon søke om finansiering, for eksempler til prosjektleder, og til andre kostnader. Selve møtet med enkeltmennesker koster lite. Men kan bidra med mye forsoning.  Nettopp ved å lytte til folks smerte og anerkjenne smerten og traumet.