Kulturens grunnleggende antakelser gir bedre forståelse av samfunnet og dets konflikter

Når vi endrer vår måte til å forstå kultur og samfunn på, fra det vi ser, hører og observerer på overflata til grunnleggende antakelser som ulike folk og grupperinger har om seg selv og andre, da kan vi forstå samfunnet og dets konflikter bedre. Det gir oss også verktøy til å løse og forebygge konflikter. Og til og med verktøy til å endre kulturen, og dermed oss selv. Endre fastlåste og vedtatte oppfatninger og måten å kommunisere på. Vi kan endre de grunnleggende antakelsene om oss selv, om de andre, endre måten vi omtaler hverandre på, og måten vi løser de ulike problemene på. Dette skriver Edgar Schein om, i boka si: Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig? Oppsummert lanserer han et nytt kulturbegrep, og han sier skal man endre kultur og måter å omgås på, må man endre de grunnleggende antakelsene folk har om ulike ting. Det er Scheins tanker og ideer jeg bruker på å belyse vårt eget samfunn og dets konflikter.

 I vårt lille, flerkulturelle Hamarøy er det mange ulike konflikter og saker, som bølger fram og tilbake. For å forstå det som skjer i Hamarøy, alle konfliktene, og all uroen, må vi identifisere noen viktige forhold og konfliktområder som få snakker om, men som bare er der. Og vi må attpåtil bruke et bestemt kulturbegrep for å beskrive disse, nemlig at kultur hovedsaklig består av grunnleggende antakelser. Vi må prøve å forstå mange forhold. Forholdet mellom ulike kategorier som: samer/nordmenn, læstadianere/avhoppere, interne forsamlingskonflikter med fire ulike samiske delkulturer, kirka/læstadianerne, overgripere/ofre, fornorskning/samisk revitalisering, sannhet/rykter, eldre/yngre, hersketeknikker/offermentalitet, fortid/nåtid, angrep/forsvar, åpenhet/fortielse, og forestillingen om at jeg personlig og min gruppe angripes ufortjent nå av fiendestyrker på alle kanter, vi som er så uskyldige. Vi må beskytte oss, ta igjen og degradere/demonisere fienden. Eller bare boikotte dem og bli boikottet tilbake. Internett gjør det også mye lettere å bare fyre løs, og spre det voldsomt, og tro at der fikk de, nå er problemet løst, og jeg får masse sympati. Oftest skjer det motsatte. Vi mangler det meste for å løse alle disse konfliktene. Vi mangler språk, ord og begreper for dette, vi mangler en megler, og et felles forum for gjensidig konfliktløsning, vi mangler flerkulturell forståelse og kultursensitivitet. Og en av de største utfordringene er når noen begynner å snakke om krenking bakover i tid og tar det opp, så er det ingen mottaker i dag. Aktører fra den tid er i hovedsak døde, og de fleste i de ulike gruppene i dag har liten skyld i det som skjedde før, og mange føler seg krenket. Og det er en stor, grunnleggende forskjell mellom de som tror på full åpenhet og erkjennelse og de som vil beholde ting internt, fordi ved åpenhet skjemmer vi ut oss selv. I sum mangler vi kompetent hjelpeapparat, kulturforståelse, meglere, rom for smerte og forsoning, kompetanse til konfliktløsning, og felles språk for alt dette. Vi mangler alt, la oss erkjenne det. Og vi klarer ikke å løse dette på privat nivå.

Folk er ikke onde, men gjett om vi er disponerte for konflikt, sladder og demonisering. Vi er forskjellige, og krenkelser alle veier bidrar bare til ytterlige konflikt. Så skal man ta igjen, eller i alle fall si fra, og sånn går no dagan. Når man er midt i denne energien påvirkes man av alt, tar side og snakker negativt om de andre som forsvar, boikotter hverandre eller bare beskytter seg selv. Kontakt mellom folk forsvinner, og det blir utrivelig. Og konfliktene er evige tema, eller at de ties i hjel. Jeg tror på sannhet, åpenhet, fakta, kulturforståelse, forsoning, erkjennelse og slike ting. Og at vi ikke later som at ens egen gruppe eller folkeslag er feilfri, og de andre er bare fiender som vil oss vondt. Det er ikke vanlig å spørre seg om hvorfor denne kritikken kommer. Og ikke vanlig å kontakte folk direkte for å høre om hva som er sant, og hvorfor det kommer kritikk. Det er ikke vanlig å beklage, og det er ikke vanlig å tilgi. Det er derimot vanlig å dreie en nyhet 90 grader, plusse på moms og sende den videre. Folk blir slitne av de mange sakene og konfliktene, de reduserer gjensidige besøk og folk prøver å leve litt beskyttet.

----------------------------------------------------------------------------

Jeg har lest Edgar Scheins bok, "Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig?", og er overbevist om at hans definisjon av kultur hjelper oss å forstå oss selv og de andre bedre. Spesielt om man tilhører en etnisk eller religiøs minoritet, er behandler, politiker, prosjektleder eller opplever konflikter der grunnleggende antakelser står mot andre grunnleggende antakelser. Spesielt interesserte bes lese boken.

Her er den "gamle" definisjonen på kultur:

Således har Edward B. Tylors definisjon fra 1871 vært det faste referansepunkt for senere diskusjoner av kulturbegrepet i antropologien: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.»

Norsk variant:
Den norske samfunnsforskeren Arne Martin Klausen har gitt denne definisjonen: "Kultur er ideer, verdier, regler og normer som et menneske overtar fra den foregående generasjonen, og som man forsøker å bringe videre - ofte noe forandret - til neste generasjon."

Edgar Scheins definisjon av kultur:
" Et mønster av grunnleggende antakelser - skapt, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etterhvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon - som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant og at til at det læres bort til nye medlemmer som den rette måten å oppfatte, tenke og føle på i forhold til disse problemene." (Schein, Er kulturendring mulig,1990:7)

Ifølge Schein har kulturen 3 nivåer: 1. Artifakter og produkter, som er synlige men ofte umulige å tyde. 2. Verdier, som tilhører et høyere bevissthetsnivå enn grunnleggende antakelser.

3. Grunnleggende antakelser, som er tatt for gitt, usynlige og før-bevisste. Legg her merke til at Scheins definisjon er konsentrert om nivå 3. Grunnleggende antakelser, selv om kulturen inneholder to nivå til. Han mener videre at de viktigste underliggende antakelsene i en kultur er:

1. Menneskets forhold til naturen.
2. Virkelighetens og sannhetens beskaffenhet.
3. Menneskenaturens beskaffenhet.
4. Den menneskelige aktivitets beskaffenhet.
5. De mellommenneskelige forholds beskaffenhet.

Det er svært vanlig å beskrive kulturer utfra det vi ser, hører, observerer, altså på nivå 1. Norsk kultur blir da språket, landet, naturen, fjordene, Nansen, brunost, felespill, fredsprisen, fiskerbonden, ski-helter, mm. Samisk kultur blir da kofta, språket, duodje, skikker, musikk, reindrift, mm. Læstadiansk kultur blir samling, klesdrakt, avhold, rørelse, tilgivelse, samlingshus, hilsemåter, skrifter, mm. Afrikansk kultur blir varme, sand, fattigdom, nomader, kameler, hudfarge, farger, borgerkrig, AIDS, Nelson Mandela, voodoo, mm. USAs kultur blir cowboy, presidenten, selfmade man, Hollywood, kvegdrift, indianere, rikdom, frihet, supermakt, mm. Viktig nok, men slike beskrivelser sier lite om de grunnleggende antakelsene de ulike etniske grupper, minoriteter, religioner, bevegelser, nasjoner, land og folk har om seg selv. Og som er på så dypt nivå at de blir tatt for gitte. Er det rart det blir krig og konflikter? De grunnleggende antakelsene blir til de grader tatt for gitt at de fremtrer som sannheter, noen ganger gudegitt, naturgitt eller som en selvfølge. Alle de andre tar per definisjon feil, og kan om nødvendig bekjempes. Eller de kan til nød tolereres, men står dog under oss i rang, og må helst rette seg etter oss som forvalter sannheten. Og retten til å instruere, evaluere og kontrollere de andre.

Slik kan man forstå hvordan folk med norsk og vestlig kultur har sett ned på samer, kvener, rom, romani, skogfinner, indianere, jøder, osv. Og menn har sett ned på kvinner. Mange har den grunnleggende antakelsen at den hvite rase, med utdannelse og dannelse, med eget land, bofast med skjøte, med et indoeuropeisk språk, står høyere enn tradisjonell samisk kultur, nomader, uten store eiendommer, som lever i og av naturen, uten skriftspråk, uten skriftlig historie, og med et utdøende språk. De må hjelpes opp på et høyere nivå, altså til norsk og vestlig nivå. Det var fornorskningens mantra og grunnlag. En annen grunnleggende antakelse i Europa var at kongen regjerte av nåde, adelen og geistlige hadde rett til å bestemme, den sterkestes rett gjaldt, og Paven var Guds stedfortreder og de kunne innkassere avlat. Mange donerte alt de eide til pavekirken pga frykt og press, og pavekirka ble allmektig. En annen antakelse var at europeere hadde rett til å legge resten av verden under seg, drepe innfødte som var på et lavere nivå, og med våpen i hånd fordrive og omvende de som overlevde. Hitlers grunnleggende antakelse var at tyskerne, arierne, sto øverst, de skulle innføre det tredje rike og underlegge seg hele verden med makt og utrydde alle de som sto lavere enn dem. Historien gjentar seg dessverre gang på gang, om ikke som verdenskriger, men som etnisk rensing, okkupasjon, geriljakrig, drap, forfølgelse, kontroll og represalier. Siste eksempel er Ukraina, der russiske ledere har en grunnleggende antakelse om at Russland er en stormakt, russisk kultur er overlegen andre, og de har rett og plikt til å ta tilbake tidligere Sovjetstater, og redde/beskytte etniske russere på Krim, og andre steder. Det er slike grunnleggende antakelser man må identifisere, mer enn en beskrivelse av russisk kultur, når man skal forstå russernes og Putins adferd.

Tradisjonelt hadde samer, nomader og etniske minoriteter rundt Polarsirkelen og i verden forøvrig ofte helt andre grunnleggende antakelser. Om seg selv, naturen og krefter i den, guddommen, læsing og helbredelse, gruppen, virkeligheten, sannheten, fellesskapet og alle andre grunnleggende antakelser. De betraktet seg som gjester på kloden, uten formelle eier-rettigheter, der man skal forvalte naturen og dens ressurser, ikke forbruke, ikke forsøple og ikke sette spor etter seg. Videre, en grunnleggende antakelse at man ikke skal krige, bruke vold, man skal forhandle til alle er enige, og at gruppen, kollektivet er viktig og står over enkeltindividet, oppdragelsen er frihet under ansvar. Mer, vi er ett folk i fire land, vi er forskjellige fra majoritets-befolkningen, vi er mange minoriteter, vi har egne språk, tradisjoner, klær, skikker, sanger, musikk, mm. Naturen har liv, man skal respektere den, de eldre, gud, og tradisjonene.

I tillegg må man trekke inn ulike akkulturasjons-strategier, altså ulike måter å forholde seg til majoritetskulturen, for å forstå hvordan konflikter kan forstås og forklares, mellom majoritet og minoritet, og internt i minoriteter. Man skulle tro samene sto samlet, holdt på sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Hvorfor skjedde det ikke og hvorfor ble det så mange, dype, interne konflikter? Akkulturasjon er valg av strategi en minoritet bruker i møtet med majoritet, fornorskning, undertrykkelse og kolonialisering på. De kan grovt kategoriseres på 4 ulike måter, som er assimilering, marginalisering, segregering og integrering. Innenfor hver av disse gruppene har det dannet seg ulike sett av grunnleggende antakelser, om seg selv, egenverdi, nytten av motstand, synet på egne verdier, egen kultur, synet på majoritets-kulturen, mm. Det har med andre ord utviklet seg 4 ulike samiske delkulturer, og er ikke lenger bare én enkelt samisk kultur. Disse fire kulturene har mer eller mindre diametralt motsatte grunnleggende antakelser i synet på seg selv, og spesielt i forholdet til majoritets-kulturen. Det forklarer forskjellene - og konfliktene!

De som lar seg assimilere (bli helt lik majoriteten) har disse grunnleggende antakelsene; norsk kultur er på et høyere nivå og vi oppnår anerkjennelse og likeverd gjennom å bli lik som dem. Samisk kultur er primitiv, gir fattigdom og den dør snart ut. Vi skal ikke skille oss ut, og våre barn skal bli norske. Denne gruppen følte i gamle dager ofte skyld og skam som samer, spesielt i de første generasjonene til det lykkes å bli norsk, og de ville viske ut det samiske totalt. Hensikten er det aller beste. Marginalisering betyr at de som mennesker ikke føler tilhørighet til noen av de etniske gruppene, de tar avstand fra det samiske men aksepteres ikke som norsk heller. De har verken tilhørighet eller støtte noe sted. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. De prøvde å opptre norsk, men ble likevel ikke akseptert av majoritets-befolkningen. Denne strategien er ansett som den mest helsefarlige, manglende tilhørighet kan føre til mye rart. Segregering betydde i USA raseskille, men i denne sammenheng betyr at man som minoritet holder seg for seg selv, bor i markebydger, fjorder eller i egne områder, som samebyer, sijddaer, o.l. og med bare nødvendig kontakt med de andre. Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste fornorskningen. Mange nordmenn gjør det i utlandet fordi de vil bevare det norske. Integrering er en både/og løsning. Den grunnleggende antakelsen her er at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andre, men vi behersker majoritets-kulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo sammen med andre, men likevel bevare vårt eget. Og det finnes naturligvis alle typer kombinasjoner, man kan jobbe integrert, men bo litt segregert. Pluss alle andre kombinasjoner, overganger, skifter, og de ulike generasjonene kan velge noe helt annet enn foreldrene, og søsken kan velge ulikt. Men hovedtypene er nu engang slik. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer til.

For bedre å forstå dette kan man tenke seg hvordan de ikke-russiske innbyggere på Krim reagerer når de blir en del av Russland, når nye skilt settes opp, russisk blir det offisielle språket og all kommunikasjon og alt innen media skjer på russisk. Da stilles krim-tartarer, etniske ukrainere og andre folkeslag og religiøse grupper overfor de samme 4 akkulturasjons-valgene, med de konsekvensene dette medfører. De grunnleggende antakelse i de ulike gruppene trer mer fram, antakelsene blir satt under press, de tydeliggjøres, overdrives og hvert individ og hver gruppe må velge. Gi opp og bli lik de andre, bo for seg selv, ikke tilhøre noen gruppe eller tro bare på sitt, kjempe for det, men samarbeide og la seg integrere. Eller flykte, som også kan være et valg i krigs- og konfliktområder.

For å gjøre det ytterlige komplisert kan vi føye til at mange på Nordkalotten er påvirket av læstadianismen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner. Samisk kultur er mange steder påvirket av læstadianisme, og ofte er det usikkerhet om hva som er samisk og hva som er religiøst. I begynnelsen var det to sider av samme sak, all den stund bevegelsen startet blant samer og Læstadius tok utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende antakelser. Ved at bevegelsen i hovedsak har gått over i majoritets-befolkningene i dag, og styres/påvirkes etter det, kan man skjønne hvorfor enkelte konflikter oppsto. De grunnleggende antakelsene hos den nasjonale ledelsen er norske, mens de grunnleggende antakelsene blant mange læstadianske samer er samiske. Og med det mener jeg de er av 4 sorter. De kristne grunnleggende antakelsene skal hos samiske kristne kombineres med de grunnleggende samiske antakelsene. Og forvirringen blir et faktum. Kristne, norskdominerte antakelser og verdier står mot kristne, samiske antakelser og verdier. Det står at det finnes ikke jøde eller greker, fri eller træl men alle er like for loven, og likeverdige. Gud forstår alle språk, og vi mennesker er ulike. På den andre siden er norsk mer verdt, samer skal styres, og den samiske synden kommer som en syndeflod om vi ikke stanser det samiske. Det samiske representerer i den sammenhengen før-kristen religion, joik, fest, teater og verdslig liv. Det norske har høyere status, og vi skal være like. Det holder ikke å være likeverdige. Med andre ord en stadig kamp om hvilke grunnleggende antakelser som er overordnet de andre. Det kan kalles et uløselig dilemma, der kompromisser er helt nødvendig.

Det er med andre ord de fire samiske hovedgruppene som møtes i en forsamling som hovedsaklig består av samer. De består av fire helt ulike delkulturer med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser, og som sjelden kan forenes. Spesielt går de to ytterliggående gruppene i klinsj, de som vil assimileres og de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig, også i menighetsarbeid. Denne samiske forsamlingen skal så samarbeide med andre deler av bevegelsen, og det er en stadig kamp og omkamp om hvilken fløy som vinner. Fornorskningen fortsetter således selv om den offisielle fornorskningen forlengst er over, bare på nye arenaer, og på nye måter. For å forstå denne konflikten må man forstå og erkjenne at det er snakk om helt ulike, ofte gjensidig utelukkende samiske kulturer som møtes. De grunnleggende antakelsene i hver av disse 4 samiske kulturene er så totalt forskjellige som det går an å bli. Spesielt mellom ytter-fløyene, helt norsk eller helt samisk. Det mest fatale var at de som ville assimileres påberopte seg sannheten og Gud, og da var det naturlig å tenke at de som ville bevare det samiske var av det onde. Men slik skjedde det, dessverre. Disse konfliktene ga dessverre negative helsekonsekvenser for en del. Same står mot same, og folk blir forvirret om hva som er sant og fornuftig. Noen fikk samvittighetskonflikter, andre opplevde posttraumatisk stress, noen ble utmattet etter flere tiår med konflikter, noen flyttet, og andre ble avhoppere. Heldigvis er det verste over nå, men de som hoppet av fikk ikke med seg revitaliseringen og forsoningen. Og når de så tar opp saken etter lang tid, blir det hovedsaklig tolket som vantroendes angrep på kristendommen. Altså det ondes kamp mot det gode. Igjen. Hadde vi alle hatt kompetanse og vilje til konfliktløsning, kunne vi forstått hva det dreier seg om, og om mulig løse noen av de mange problemene.

Alt dette på grunn av fornorskningen, dette forplanter seg til forsamlinger og samiske samfunn generelt. Konfliktene bunner i ulike sett med grunnleggende antakelser, i helt egne delkulturer, om hva vi er, hvem har rett, hva er best, hvilken kultur har høyest status, om har man rett til å bekjempe de andre, mm. Dette har ingenting med religion å gjøre. Slike spørsmål gjør seg gjeldende i alle kulturer, i alle kulturmøter, i alle kriger, i alle religioner, mellom land, klasser, yrkesgrupper og generasjoner. Det er når det blir en kamp om hva som er sannest og best at konflikten oppstår. Hadde alle betraktet seg selv og hverandre som likeverdige, og utvist toleranse og samarbeid, hadde det ikke vært disse giftige og splittende konfliktene.

Det er med andre ord en kulturkonflikt. Eller rettere sagt konflikter mellom ulike grupper med hvert sitt sett med grunnleggende antakelser. Og med den felles, grunnleggende antakelsen at våre grunnleggende antakelser er best. Og har man i tillegg en grunnleggende antakelse om at de andre må bekjempes, ja da har man virkelig en konflikt. Og derfra overtar bygdedyret, sannheten ryker og demoniseringen tiltar. For å forstå og løse konflikter er vi nødt til å se på de grunnleggende antakelsene i hver enkelt kultur, eller gruppering. Og da nytter ikke å beskrive ytre ting og artifakter, og verdier i kulturen. Ting på nivå 1 og 2 er mer overfladiske enn de grunnleggende antakelsene, men det er på det dypeste nivået, nivå 3, de største forskjellene ligger, og som styrer hva som skjer på de to andre nivåene. Helt enkelt fremstilt, det er ikke kofta og språket som er konfliktstoffet, eller samisk eller norsk, men de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv, om samer som folk, deres kultur, verdi og status. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort, for i Norge har man den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men dog likeverdige, og at ingen skal bekjempes, ja, da legges grunnlaget for fredelig sameksistens, og gjensidig forståelse av at vi er grunnleggende forskjellige., men det er ok. Først da kan forsonings-prosesser virkelig starte og lykkes. Man løser ikke alt med dette, men etterhvert tilegner man seg kompetanse til å møte stadig nye saker og konflikter på en egnet måte. Og slik begrenser man skadepotensialet, og man kan få det riktig så trivelig. Hovedspørsmålet er da, hvem skal gjøre alt dette, og hvordan få det til.