Enhver av oss er en eller annen plass på skalaen mellom oppofrelse/altruisme på den ene siden og egoisme på den andre. De fleste av oss er i balanse, og veksler mellom å gi og å ta. Og vi er midt imellom det å ofre alt for noen eller å utnytte andre til egen fordel. Denne balansen er utrolig viktig for vår psykiske helse og livskvalitet. Er vi ikke i balanse går det utover en selv, våre barn, partner, familie og venner. Det er ikke sikkert at noen vil fortelle deg om du heller til den ene eller den andre siden. Mange av oss vil ikke vite, og helst ikke involvere oss. Man vil være venner, og ikke fornærme noen. Slik kan elendigheten fortsette.
Derfor er det viktig å være bevisst sin egen situasjon og sine egne tilbøyeligheter. Man behøver ikke å være syk eller ha en diagnose for å havne i den ene eller andre situasjonen. Livet som sådan kan føre deg på ville veier. Det verste er at egoister og psykopater værer og finner de som oppofrer seg og utnytter disse. På en jobb eller i en familie skaper dette ubalanse, sykdom og dårlig psykisk helse og livskvalitet. Mange rettferdiggjør også sine handlinger, og forsvarer dem om man påpeker forholdene.
Som foreldre bør vi være bevisste hvordan vi selv behandler våre egne barn. I barndommen legges grunnlaget for hvordan de unge vil ha det og oppføre seg. Kjærlighet, tid og omsorg på den ene siden og grensesetting og ansvar på den andre. Kjærlighet uten grenser, og grenser uten kjærlighet kan begge skade, og presse våre barn til å utvikle seg til å enten å bli oppofrende eller egoister. Får man for mye ansvar for tidlig kan noen bli såkalte flinke piker og lære å bli altoppofrende. Og får man kjærlighet med betingelser er dette også skadelig. Dvs at man får kjærlighet kun når man jobber, gjør som foreldrene sier eller får gode karakterer. Det er også omsorgssvikt.
Om barna får styre for mye eller får for mange ting kan de bli late, drittsekker og egoister, og lære at bare man presser og maser nok får de alt servert. Denne oppførselen kan fortsette i voksen alder og overfor stadig nye mennesker. Og har de anlegg for egoisme og psykopatiske trekk så har de ikke fått en motvekt og grenser i barndommen, og dette får utvikle seg videre. Og noen blir fullblods psykopater som ødelegger alt på sin vei.
Et viktig trekk kan man lett finne hos egoister og psykopater. De innrømmer sjelden feil, og gjør de det er det for å få en fordel. De skylder derimot på deg selv, finner dine svakheter og terper på dem. Slik kan man miste både selvtilliten, selvfølelsen og den kritiske sansen, og stadig bli utnyttet. Egoister prater mest om seg selv, skryter og vil ha din anerkjennelse. De lytter sjelden oppriktig og gir ikke kjærlighet uten å selv vinne noe. Det kan være vanskelig å avsløre egoistene og psykopatene, for de har ofte et sjarmerende ytre, mens de tyranniserer de hjemme eller på jobb.
Vi må ha et kyndig blikk, både for de som ofrer alt og de som utnytter andre. Folk i de to kategoriene finner hverandre lett. De som er oppofrende blir sjarmert av egoisten, som raskt skjønner at den andre mangler noe i livet, og vil ha kjærlighet. Han lover gull og grønne skoger, inntil han har fanget den andre i et fast grep. Og begynner å utnytte og krenke vedkommende. Dessverre synes det som om det er flest menn som er egoister og psykopater. En psykopat forandrer seg aldri, så eneste mulighet er å holde seg unna, og advare andre. Man kan lett tro at bare man elsker og oppofrer seg nok blir det bedre. I verste fall må man skille seg fra dem.
