Halvparten av jordens befolkning er kvinner, og takk og pris for det! Hadde det bare vært menn ville vi dødd ut som art. Eller de/vi ville drept hverandre etterhvert, og det ville bli kjedelig ganske snart. Gud skapte to kjønn av nesten alle arter, kanskje mest for å reprodusere oss fordi intet levende vesen lever evig. I tillegg la han en sjel inn i mennesket som andre levende vesener ikke har. Mennesker har da kropp, hjerte, sjel og ånd. Vi har i tillegg en skarp hjerne, og evne til å samarbeide med andre, vi kan få en visjon, etablere nettverk og utøve makt, kontrollere hverandre, lage samfunn, lover og lage systemer som holder mektige krefter i sjakk. Nok om det. Poenget er at her er vi, vi mennesker, vi er født og må gjøre det beste utav det.
Gud må ha hatt en god dag da han designet kvinnen. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er mann og tiltrekkes av henne på en helt naturlig måte. Det er fordi jeg beundrer kvinnen på alle måter, og klarer ikke å forestille meg hvordan jorda og samfunnet ville vært uten dem. Menn er enkle vesener, og lett å tilfredsstille. Mat, kos, en dame, og noe å konkurrere om, ja så vips er alt perfekt. En dame derimot trenger langt, langt mer for å bli og forbli lykkelig. En dame lager et hjem, et rede, der alt må stemme, og der det er et hjem selv uten en mann. Et manneløst samfunn med kvinner og barn er også et velfungerende samfunn, noe boka Fiskerbønder og andre kvinnfolk viser. Et kvinneløst samfunn kan derimot bli et maskulint, tøft, voldelig, konkurrerende arbeidsfellesskap, eller en gjeng desillusjonerte, rusmisbrukende, oppgitte menn som tror de er Guds gave til kvinnen. Vi menn kan fristes til å tro at vi er selve samfunnet, og så trenger vi damer, hus, mat, systemer, territorier, hierarki, familie og barn. Og noe å kjempe om, og lage hierarkiske statussystemer som alle må følge. I et typisk, patriarkalsk mannssamfunn er det lite plass til myke verdier, annerledeshet, refleksjon, filosofi, homofili, vurderinger og undringer. Det er beinhardt arbeid, klare svar, etablert hierarki, og sanksjoner om du ikke følger boka. Det tipper liksom over, og mye av det fine forsvinner i testeostorontåka.
Her er det jeg beundrer ved Kvinnen. Min kjære kone inkludert, såklart! Alle kvinner er vakre, hver på sin måte. Og det finnes en mann for hver av disse flotte damene. Det finnes ikke noe mer tilfredsstillende for en mann å være sammen med en kvinne man elsker eller liker. Da mangler man ingenting, livet er komplett og man er lykkelig som mann. Man blir rett og slett hel. Og det er helt unødvendig å utbrodere samlivet. Jeg blir aldri ferdig med å beundre kvinnenes former, ynde, sjarm, og grasiøs fremferd. Og jo mindre hun vet det selv, dess mer naturlig og sjarmerende. Og det er fullt mulig å være tro mot sin kjære samtidig som man beundrer kvinner. Jeg beundrer også kvinners omsorgsevne og empati. Barna fryder seg i mammas nærvær, og ho er som regel en trygg base for de små, og deres nærmeste omsorgsperson. Har de en bestemor tilgjengelig og et bæssmorfang er livet og lykken komplett. Et himmerike på jord.
Damene tar som regel altfor mye ansvar for alt. Heimen, maten, husholdningsbudsjettet, klærne, innredning, besøk, slektskontakt, feriene, julekort, kakene, skolematen, lekser, lykken og at mannen blir lykkelig. Hun skal både være topp kone, datter, bestemor, mor, kollega, venn, terapeut, og ekspert på det meste. I tillegg skal hun være vakker, sexy, stilig, slank, frisk, utdannet, ha hobbyer, gå på trening, reise og være oppdatert på alt. Stiller heller ikke mannen og de andre tilstrekkelig opp, klager eller krever for mye kan hun bli utbrent, frustrert, ulykkelig og syk. Og det verste av alt er at hun kan skylde på seg selv, føle seg utilstrekkelig og føle at ingen kan hun be om hjelp hos. Rammer traumer og tragedier henne og familien kan det bli skikkelig stritt. Kvinnene får som oftest den største belastningene, eller de tar rett og slett det største ansvaret. Dessverre. Kvinner har oftest størst empati, best omsorgsevne, relasjonskompetanse og de tar mest ansvar for kommunikasjonen, kontakten, vennskapene, omsorgen, og tar sine følelser på alvor og kjenner bedre sitt følelsesliv. Blir en av barna rammet av en psykisk lidelse, kronisk sykdom, blir mobbet eller krenket alvorlig blir mor ofte også syk. Det vil si at det går mest ut over henne, hun bekymrer seg mest og tar størst ansvar, i tillegg til at det som regel er mor som pleier sitt plagede barn, og det er mor barna henvender seg til. Jeg ønsker ikke å generalisere om kjønnene, men det jeg ser og hører følger som regel et klart mønster.
Men når barna har det bra, når mannen gir mer en han forventer, når han er oppmerksom, snill og tar et tak hjemme. Når han elsker sin kvinne ubetinget og er en god far for barna. Når han gir uttrykk for beundring, trofasthet, begjær og ønske om å yte sitt beste for nettopp for kvinnens lykke, da blomstrer kvinnen og blir lykkelig. Kan hun i tillegg ta en pause fra hverdagslivets mas og rutiner, kle seg attraktivt og få beundrende blikk fra andre, ha tre-fire nære venninner og frike litt ut og le seg skakk, er hun selv i himmerike. Når kolleger gir anerkjennelse for det hun gjør på jobben og venner setter pris på henne, blir livet optimalt.
Det er mye som skal stemme ser vi. Det sier jeg mest til meg selv. Vi menn tar som regel alt det kvinnen bidrar med som selvfølge, sløves, og glemmer å gi komplimenter og gi litt ekstra. Og er gnien med ord, blikk og andre ting, da trenger vi en vekker. Og det får vi stadig vekk, kanskje uten å forstå det. Om det er bare 1 ting som er negativt ved kvinnen og jeg tør å si det her, er det den negative kritikken som kommer snikende når man er lat, uoppmerksom, usjarmerende og uengasjert, den takler jeg og vi menn dårlig. Kritikken er sjelden konkret og saklig, men heller slik at vi ofte karakteriserer den som mas, misnøye, og usaklig kritikk. Men knekker vi koden, tolker budskapet riktig, ikke går i forsvar, ikke gjengjelder kritikken og går inn for å forstå, kan man virkelig avverge katastrofe, misnøye, vantrivsel og skilsmisse. Jeg er nygift og øver meg hver dag, og stryker annenhver gang. Men jeg prøver igjen, og opplever stadig litt fremgang. Det aller, aller enkleste er faktisk å begynne å rydde, ta oppvasken, holde kjeft, jobbe, hjelpe barna, ikke klage og kjøpe de nydeligste roser en gang i blant. Men mest av alt, gi uttrykk for at man er fornøyd og setter stor pris på alt det kvinnen gjør og hennes feminine bidrag her på jord!
Og ingen kan som kvinner prate om alt mulig, om alt det menneskelige, alt det fine, om det alternative, om relasjoner, om kjærlighet, helse, livsstil, oppdragelse, mat, strikking, ferier, humor, klær, moter, menn og sånn. Menn skal snakke sak, konkludere, få rett og løse problemer og lage hierarkier. Kvinner kan bare prate, lufte, drøfte, utveksle, lære, og lage flate strukturer og inkludere alle. De har et utrolig overblikk, er mektig kunnskapsrike, kompetente på det meste og kan gjøre mange ting samtidig. Kommer jeg i en slik venninnegjeng prøver jeg å tune meg inn på samtalen og oppleve all den summingen og all informasjonen, og jeg føler meg priviligert som kan inkluderes i et slik setting. Det gir meg masse.
Den aller, aller største gevinsten an mann kan oppleve er en kvinnes kjærlighet og hengivenhet. Det eksisterer ikke et mer vakkert syn, en større sjelelig opplevelse, og større lykkefølelse å ha en tilfreds kvinne i hus! Har hun tilfredse venninner i tillegg og forutsigbare livsbetingelser, få traumer og lite problemer lager kvinnen et lykkens himmerike på jord. For seg selv, for barna, for mannen, for kolleger, andre foreldre på skole og i barnehage, og for sine nære venninner. Det må vi menn, barn og ungdom forstå. Og sette pris på. Absolutt hver dag.
