Ensomhet i denne adventstida

Nu er det advent. For mange er det en flott tid mens man venter på jula. For andre er det enda en tid i ensomhet som toppes i selve jula. Der andres lykke bare forsterker følelsen av utenforskap. La oss tenke på de ensomme idag. Kanskje er det deg.

Jeg kjenner mange som ofte er alene men som takler det bra. Jeg vil snakke om de som virkelig er ensomme, og der ensomheten kan sies å være en tilleggsstraff. Noen er imidlertid hardere rammet enn andre, og det er ofte de samme grunnleggende årsakene til ensomhet, og noen ganger veksler ensomhet på å være årsak og virkning. Vondt kan det være, uansett.

Her er noen ord om ensomhet, et stort tabu i et samfunn der lykke ofte defineres etter rikdom, skjønnhet, popularitet, og selvrealisering. Noen vil alltid være bedre, rikere, mer spennende og vakrere enn deg. Driver du med daglig meningsmåling hos deg selv vil du aldri bli helt lykkelig, bare frustrert - og kanskje ensom. Mennesker har et stort, grunnleggende behov for å oppleve tilhørighet, omsorg, kjærlighet og anerkjennelse, bli sett, elsket og ikke krenket. Om man prøver å oppnå alt dette gjennom utseende, penger og medieskapt popularitet, kan det skape en slags kortvarig rus eller lykke, men siden det ikke inneholder vesentlig substans og slik popularitet kan være en flyktig vare, skaper det grobunn for frustrasjon, meningsløshet og ensomhet, ja til og med eksistensiell ensomhet. Det samme kan sies om sosiale media, spill, rusmisbruk, forbruk, plastiske operasjoner og alle ting som antas å gi lykkerus eller en rask quickfix av livet og dets problemer.

Ensomhet er ofte et resultat av tap, sykdom, stigmatisering, tap av omsorgspersoner, mobbing, omsorgsvikt, eller at du har ikke blir sett nok, ikke blitt beskyttet nok, ikke anerkjent nok, ikke elsket nok og som et resultat av konflikt, forfølgelse, hån, fornorskning, krenkelse, fremmedgjøring, sykdom, folks ondskap, ekskludering og marginalisering. Og som et symptom på psykisk lidelse eller psykiske vansker. Barn er alltid sårbare, og den aller største frykten er å bli utstøtt, fra flokken, vennegjengen, eller fra familien, fra far eller mor, eller alt på en gang. Ekskludering er nesten som å bli usynlig, du slutter å være noe eller noen. Derfor gjør barn nesten alt for å bli godtatt, være lik de andre, bli en av gjengen, ja til og med bli med på mobbing og ekskludering av andre om det så kreves. Og verst er det om mor eller far ikke anerkjenner deg og elsker deg, skjemmes over deg, viser en fin fasade utad, men driver med omsorgssvikt hjemme. Om mor ikke tar vare på deg som lite barn, gir deg nærhet, trygghet, varme og "svarer" deg kan du ha fått en tilknytningsforstyrrelse, som ofte vises senere i livet som psykiske vansker. Fars bidrag er også viktig, kanskje på et litt senere tidspunkt og på andre måter. Om far stikker av, svikter deg, ikke vedkjenner seg deg, misbruker deg eller driver med vold, kan dette skape et livslangt traume, noe undersøkelser fra fengsler viser.

Marginalisering betyr at du ikke føler tilhørighet til noen spesiell gruppe, kultur, folkeslag, menighet, tro, miljø eller gjeng. Du føler deg alene, ikke akseptert, og ikke verdt å elske. Ikke alle rammes, men mange er i risikosonen, som etniske minoriteter, innvandrere, flyktninger, homofile, ofre for seksuelle overgrep, funksjonshemmede, arbeidsledige, psykisk syke, fattige, hjemløse, rusmisbrukere, folk med kroniske lidelser, ADHD/ADD, Asbergers, og som ikke føler tilhørighet, støtte, forståelse, og menings-fellesskap eller sosialt fellesskap med andre. Resultatet er ofte reell og eksistensiell ensomhet, og marginalisering er definert som den mest utsatte og helseskadelige livssituasjonen. Innvandrere og flyktninger i andre og tredje generasjon er også rammet. De er verken/eller, de er ikke som landsmenn, ei heller som nordmenn. Marginalisering kan også ramme de som bryter ut av en religion, en sekt, en slekt, en bygd, en familie, og må klare seg alene. Resultatet kan bli ekstrem ensomhet. Som kanskje ikke ses så lett.

Hvem som helst kan bli rammet, og ensomhet kan være usynlig. Eller den kan forsøkes holdt skjult, der mennesker opptrer helt normalt utad, men de kan være dypt ensomme inne i seg. Noen livs-faser er spesielt utsatt, og vi må alle være obs på om det blir for destruktivt for noen, om det trenges akutt førstehjelp, varig støtte, omsorgsovertakelse, behandling, varsling eller massiv personlig støtte, spørsmål og vennskap. Utsatte og sårbare livsfaser er tilknytningsperioden, barnehagealder, spesielt 1-3 år, skolestart, pubertet, løsriving fra foreldre eller når barna/de unge flytter hjemmefra, får seg kjæreste, gifter seg, blir småbarnsforeldre, eller når mennesker rammes av mobbing, ekskludering, sykdom, høy alder, skilsmisse, partners eller barns død eller demens, venners død, arbeidsledighet, konflikter på jobben eller i familien, rettssak, diskriminering, baksnakking eller ved store dyptgående konflikter i religionen, i samfunnet, ved  kriser, vold, trusler, og annet destruktivt.

Egentlig alt, men noen er mer sårbare enn andre, og en relativt uskyldig ting eller hendelse kan utløse krise. Det er da et menneske trenger å bli sett, anerkjent, lyttet til, avlastet, besøkt, forstått og støttet, og at venner og medmennesker kan trå til. Poenget er at vi må se hverandre, lytte til de små signaler og våge å spørre og snakke direkte om det vi ser og fornemmer. Se derfor nøye på din venn, dine søsken, dine foreldre, din partner og din nabo. Om du kan fornemme noe, så spør - og fortell. Med ord, vennskap, lojalitet og kjærlighet kan ensomheten lindres - og noen gang helbredes. Det kan ta tid, men en slik innsats kan være det mest meningsfulle arbeid vi gjør for hverandre! Og vi kan begynne nå i denne fine adventstiden.

Og er du ensom, ta tak i en venn og si akkurat det. Jeg er ensom, kan vi snakke om det?

Fornorskningskonfliktene i norsk/samiske områder og hvordan det forplanter seg til menigheter og skaper konflikter

Problemet i overskriften er tabu for mange, ukjent for de unge, svært få tør å snakke om dette offentlig, det skal bare ties i hjel og man håper det går over av seg selv. Konflikt-stoffet er heldigvis i ferd med å ebbe ut, det har blitt fredeligere etter tre tiår med harde konflikter, men ofrene for denne konflikten finnes på begge sider. Få vet hvordan man skal snakke om det, hvordan man kan forsones og hvordan gjensidig tillit kan gjenopprettes, om mulig. Og sist, men ikke minst, hvordan de som ble presset ut skal kunne delta i møter uten frykt for å bli angrepet. Og hvordan man kan forstå bakgrunnen for at det kunne skje, og hvordan skal man reparere skadene og traumene etter tiårs bitre konflikter. Jeg bryter dette tabuet nå. For ordens skyld er jeg selv kristen og på "re-vitaliserings-sida". Håper at mitt bidrag vil øke forståelsen for at dette overhodet kunne skje, hvordan dette eskalerte, hvordan konflikten ble så bitter, hvordan det kunne gå så langt at noen ble ekskluderte, og hvorfor mange rett og slett rømte og aldri tør å komme tilbake. Og hvordan man kan begynne reparasjonsarbeidet og helbredelsen når alt har blitt tabu.

Hovedbakgrunnen for konfliktene er kombinasjon av den harde fornorskningen, den samiske re-vitaliseringen, kollisjonen mellom disse, konfliktene dette skapte - og en rå maktkamp mot det samiske - og mot enkelte familier og slekter, spesielt innerfjordinger som i all hovedsak er for det samiske. Norge har gjennomgått en omveltning og skifte fra fornorskning til samisk re-vitalisering. Dette har skjedd over hele landet, og blant lulesamene tipper jeg at en tredjedel av samene fortsatt vil assimileres (bli norske), en tredjedel er nøytral og den siste tredjedelen ønsker re-vitalisering. Når selve re-vitaliseringen startet fra ca 1980, skapte det en kraftig reaksjon hos de som ville assimileres dvs de som ville at det samiske gradvis skulle forsvinne fordi det for dem forbindes med skam, fattigdom og lavere status i samfunnet. Strategien er at man blir lik nordmenn, snakker bare norsk og man dermed får anerkjennelse og likeverd. I alle fall blir man ikke mobbet og sett ned på. Slik forsvant store deler av det samiske i landet, og den harde fornorskingspolitikken skapte personlige traumer og la grunnlaget for selvforakt, lav selvfølelse, og familiekonflikter. Dette kommer fram i debatt om det samiske, og det kommer fram mye raseri og grums. Man kan ganske enkelt ikke snakke om det uten at noen kjenner på smerten, fornektelsen, selvforakten, raseriet over alt det tapte og at man måtte gå i skjul. Det er viktig å forstå hvilke skader dette hadde på folk som ble presset til å gi avkall på sin egen identitet, livsform, språk og tradisjoner, og prøve å leve og fremstå som norsk. Prøver man å snakke om det, vekker det ofte raseri og motangrep, fordi mange skjønner ikke selv hva det er de føler og hvorfor.

Dette er også den direkte bakgrunnen for at konflikten forplantet seg til menigheter i samisk/norske områder. Det var de samme personene i de tre omtalte kategoriene som deltar i de aktuelle menighetene, og alle kan forstå at de samme konfliktene som skjer på samfunnsnivå etterhvert vil følge med de samme personene også inn i menighets-livet. Hadde alle vært tolerante, og tenkt at disse prosessene må vi bare gjennomleve og overleve, men vi skal forholde oss profesjonelt og dannet til alt den støyen det skaper. Vi skal være tolerante, snakke sammen og være enige om å være uenige. Dessverre klarte man ikke det, dermed konflikt og mange destruktive prosesser, personlige lidelser, ut-frysninger og direkte vantrivelige forhold. Det som tidligere var en felles arena for veldig mange, ble til en kamparena, og det enkleste for noen var bare å rømme, fordi man ikke klarte å forholde seg til konfliktene år etter år, og tiår etter tiår, uten klare løsninger.
.
I bygder, foreninger, bedrifter, menigheter, storfamilier og slekter, i nabolag og andre miljø der folk MÅ omgåes og mange bor tett er det stor fare for konflikter og uenigheter av ymse slag, og det er helt perfekte forhold for intriger, maktkamp, maktmisbruk, overgrep - og sladder. Misunnelse, sjalusi, hat og slike følelser blir kalt Janteloven etter Axel Sandemose, der du ikke skal tro du er noe, og du er ikke bedre enn oss. Når destruktive prosesser skjer i bygder eller i lukkede fora kalles det Bygdedyret. Og vi mennesker er skrudd slik sammen at klarer man ikke å løse konflikter internt, kan de eskalere, og involvere stadig flere mennesker og destruktive makter, samme hva man kaller dem. Mennesker blir traumatiserte og det samme kan et helt land og et helt folk bli. Traumene kan vare i generasjoner, og unge etterkommerne kan ha vanskelig med å forstå de voksnes og eldres problemer og plager etter en krig. Og få såkalte post-traumatiske lidelser.

Det som kan være mest skadelig er interne konflikter og krenkelser som forsøkes holdes skjult og der motparten demoniseres, og der krenker vet at lojaliteten til gruppen er så sterk og terskelen til å sladre er så høy at han eller de ikke risikerer noen verdens ting. Det aller første som ryker i en konflikt eller krig er alltid sannheten. I et møte eller i en personlig samtale greier de fleste å snakke sant og være saklig. Men i en konflikt brytes denne normen, og løgn, sladder, overdrivelser og kampanjer erstatter sannheten. Eskalerer det videre går man til neste skritt, nemlig å demonisere motparten, man forteller grove løgner, viderebringer det man vet er sladder og setter ut rykter om motiver og personlige egenskaper. For eksempel at de der er bare ute etter penger, eiendom, rikdom, ære, makt, status og særrettigheter for seg selv. Eskalerer det så videre kan man oppleve utrenskninger, ekskluderinger og splittelser. Det er det altfor mange eksempler på i hele samfunnet. Resultat er at alle taper, det finnes ikke vinnere i kriger og alvorlige konflikter. Det blir direkte utrivelig og uutholdelig, og etterhvert kommer flukten fra den gruppen, bygda eller menigheten, med de konsekvensene det innebærer.

I samisk/norske områder kan det være mer enn en konflikt som bølger fram og tilbake. Tradisjonelt har det vært konflikter under og etter fornorskningstiden, mellom norske myndigheter, nordmenn på den ene siden og samer på den andre. Og etter den samiske re-vitaliseringen startet interne samiske konflikter, med for og imot det samiske. Denne konflikten splittet og splitter bygder, slekter, menigheter, andre grupperinger og til og med enkeltfamilier i disse områdene, med alvorlige konsekvenser. Det er utelukkende fornorskingspolitikkens ansvar at det blir slik. Og det er også en del av målet, at det skal bli så problematisk å være same at man gir opp, og begynner å jobbe mot den andelen som tross alt vil bevare det samiske. Splitt og hersk, kalles det. Når man så har skapt konfliktene, overtar andre konflikter og krangler og til slutt tror folk at det er de andre i bygda som er fiender. Så ryker sannheten, løgnene og sladderen overtar og tilslutt mister man oversikten og tilbake står kaldhet, mistillit, utrivelig og flukt. Her er det veldig viktig for meg å understreke at i utgangpunktet er det ikke en religiøs konflikt i de aktuelle menighetene i samiske områder, men en fornorskningskonflikt i samfunnet som forplanter seg til menigheter. Når så fornorskningskonflikten prøves løst religiøst går det galt. Når man skal prøve å avgjøre om det samiske er galt eller rett, kan alle lett skjønne at det ikke går, og at de som prøver det skaper en helt uløselig og uforståelig konflikt.

Når religion blir brukt til å legitimere en av partene og deres strategi kan det ikke gå annet en galt. Dette er et uhyre tabubelagt tema, fordi det per definisjon sannheten man skal høre. Men når det skinner så tydelig gjennom at det er fornorskningspolitikk, maktmisbruk og ekskludering som forsøkes forkledd som sannhet, gjennomskues det fort. Folk får mistillit til det som sies i menigheten, og forsvinner, og de må bære smerten etter trakassering, uten at noen beklager. Konflikten blir tidd i hjel, og det skal alvorlig mye til at noen tør be om et møte om det de har gjennomgått, fordi de er redde for at de blir angrepet på nytt, eller at de blir møtt respektløst. Og er man heller ikke personlig kristen, men bare gått på møter av og til, føler man ikke at man kan bruke de vanlige kanalene for møter, forsoning og tilgivelse som er tilgjengelige i en slik menighet. Folk må da bære smertene og traumene alene, og løser hele problemet med å holde seg unna, og lide i stillhet. Det offentlige har heller ikke tilbud og behandling til dem det gjelder, fordi det mangler kunnskap, kompetanse og forståelse for slike problemer.

Når det i tillegg ikke eksisterer tiltak og forum for å behandle problemer, konflikter og den type traumer, og komme folk i møte, "fryses" og forlenges lidelsene hos de det gjelder. Det bør det absolutt gjøres noe med, se innlegget, Rom for smerte og forsoning, som en mulighet. Konsekvensene er at store deler av potensialet for en menighet forvitrer, og den forgubbes, og menigheten får et rykte på seg på å være samefiendtlig enda bare en mindre del av den er mot det samiske, som om det var galt i seg selv. Man kan aldri angripe ens etniske bakgrunn, ens morsmål, ens tradisjoner, samiskundervisning i skolen, litteratur, klær og slikt  med sikte på å gjøre det til noe galt. Da er det da det nettopp går galt. Like galt om man skulle demonisere finsken i være naboland og våre nabomenigheter, og påstå at de som snakker finsk har noen skumle baktanker og snart kommer den finske synden. Eller at man bes

Slik har situasjonen vært en stund, og dette er min analyse. Dette har skjedd og må tåle dagens lys. Dette er ikke angrep på kristendommen eller bestemte menigheter eller ledere. Jeg setter ord på et meget betent problem, med dårlige følelser på alle sider, og følelse av maktesløshet og at det ikke går an å gjøre noe med skadene. Jeg tror helt bestemt at det kan vi, men først må vi tørre å snakke om det, og si det som det er. Så kan vi snakke om hvilke muligheter vi har til å forsones, gjenopprette tillit alle veier, muligheter til å lytte til hverandre, beklage der det behøves og å starte på nytt. Er det ikke forsøket verdt?

Det er blodets band som drar - den moderne nomade

Det er blodets band som drar. Det svarte en gammel same i Storlule, Nord-Sverige, til pappa, på hvorfor han hvert år hele livet vendte tilbake fra byen til sine hjemlige trakter, til sin sijdda, til sin slekt, til sitt barndomshjem. Der, i den lulesamiske verden, langs den vakre Luleälv, der mamma vokste opp før pappa lurte henne over grensen til Tysfjord og Norge. Det utsagnet løste mitt store dilemma om hvor jeg kulle bo og hvor jeg hørte hjemme, hva jeg er, og hvorfor jeg stadig må hjem til Ålloluokta, til Hellmobotn, til Musken og Tysfjord. Det er blodets band som drar. Samene har i årtusener vært nomader eller halvnomader, og flyttet mellom sommer- og vinterland. Enten etter reinen eller etter fiske, fangst, bær, og andre naturressurser. Samisk kultur er en utpreget kollektiv samfunnsform, mer lik Østens folk og andre, kollektive stammesamfunn i verden, enn med norsk, germansk, europeisk eller vestlig kultur og samfunnsform. Dette er ikke enten/eller, jeg bor både i Tromsø og i Ållo/Musken/Hellmobotn og Tysfjord, men til ulike tider. En av mine brødre sier han er fra området Ålloluokta, Hellmobotn og Musken, og det er det som er sannheten.

Der vestlige, europeiske nasjoner erobret verden, brakte hjem gull, sølv, verdier, heder og ære, drev med etnisk rensing og undertrykkelse, drev samene og andre stammefolk med stillferdig forvaltning av naturen der de vandret. Stadig pendlende mellom ulike områder der de visste de kunne overleve, skaffe mat, vilt, fisk, brensel og materialer til gammer, lavvo, klær, våpen og redskaper og annet nødvendig. Med tid og stunder utviklet dette livet seg til sijddaer, med egne territorier gjerne knyttet til vassdrag, skog og en beskyttet plass for gamme og lavvo. De spredte ikke søppel, brukte ikke opp ressursene, forhandlet og handlet med nabosijddaer og utvekslet ekteskapspartnere, med medgift og det hele.

Det er historien og arven vår, nedtegnet i våre hjerter, i vår kollektive hukommelse, i våre gener og i vårt blod. Det er det som drar. Mange har mistet mye av denne felles historien, kunnskapen om det å berge seg i naturen, og språket har forandret seg. I stedet for å kalle det nomadisme, flytting, sijdda, og slike ting, sier mange de skal hjem, på hytta, til fjells, besøke slekta, få påfyll, møte venner osv. Ikke noe galt i det. Men dypt inn i våre hjerter og sjeler, i våre kropper og i vårt blod er det titusener av erfaringer gjennom generasjoner, historier, bånd, tilhørighet, identitet, selvoppfatning  og selvfølelse, som strekker seg fra tidens morgen og som vil fortsette så lenge vi lever. Vi er de moderne nomader, selv om vi bor i byer og tettbygde strøk. Vi hører til i en fjord, ved et vann eller vassdrag, eller en fjellsijdda i villmarken. Vi trekkes hjem, om vinteren dit foreldre og besteforeldre bor eller bodde. Om sommeren til våre sommerboplasser, til sommersijddaen, til fjells, til den samme moltbærmyra, til ahkko og addja, til slekta og til venner. Byene tømmes for samer om sommeren, og alle drar til sine respektive sommersijddaer. Har man en partner fra en annen sijdda, må man besøke begge hjemplasser, eventuelt annethvert år.

Vi blir til og med noen andre når vi kommer hjem. I byen defineres man gjerne etter yrke, utdanning, arbeidsplass, naboskap, eventuelt etter religiøs tilknytning og hvor du kommer fra. Man har andre roller, roller knyttet til et moderne samfunnsliv. Hjemme er vi den vi er, noen har kjent deg fra du var liten, du tilhører en bestemt familie og slekt, og du tilhører den og den sijddaen. Samene drar hver til sitt og jeg vet nøyaktig hvor den enkelte drar, og hvorfor. Man spør ikke hvorfor de pendler eller flytter, det er bare slik.

Gleden av å komme til din slektssijdda, til kjente og kjære områder, til vidda/duoddar, til fjorden, til elva eller gammetuftene kan være overveldende, rørende og svært tilfredsstillende. Selv om du reiser alene. Jeg kan huske alle stier og tråkk, alle fjell, bakker og vann, og alle ting har sin historie. Barndomserfaringer sitter som spikret, og opp kommer alle minnene, alle opplevelsene og minner om alle de som levde og døde der. Alle de som gjorde inntrykk, fortalte om slekta, berettet om skrømt og overnaturlige ting og alt det gammeldagan kunne by på. Man kan treffe på gamle barndomskamerater, og så synger man de gamle sangene om og om igjen. De gamle historiene kan vi på rams, vitsene og episodene og. Men de skal fortelles, til stadig nye sijddamedlemmer og til hverandre, vi må bekrefte hverandre, og slik vedlikeholdes tradisjonen, og slik fortsetter nomadismen. Det er blodets band som drar.

Dødslengsel, ensomhet, sykdom og lengsel etter fred

Jeg snakker om meg selv. Nei, jeg er ikke suicidal. Jeg vil prate om ting som jeg nesten aldri hører om, og som jeg lenge har trodd at bare jeg følte. Om lengselen etter fred, lengsel etter å finne hvile hos Gud, lengsel etter å prate dypt om religiøse og åndelige ting, om eksistensielle spørsmål, evigheta, meningen med livet, hva som gir oss håp, verdier, barna vårres, barneoppdragelse, alderdom, verdighet og om vi er så fornøyde med hvordan ting er blitt. Og evaluere våre foreldre uten å kritisere dem personlig. Snakke om livet, drømmer, håp og tap. Og lengsel etter å prate om hva fornorskningskonfliktene gjorde med oss. Og om de sår vi fikk på sjelen, og hva vi gjør med dem. Og sist, men ikke minst, lengselen etter å ha sjelevenner.

Jeg er 62 år, men føler meg ofte som 90. Jeg har altfor mye erfaringer, fått altfor mange prøvelser, vært gjennom altfor mange stormer, flyttinger, kriger, traumer og sykdommer. Ingen kan lastes, det er ikke poenget å finne noen å skylde på. Det er selve livet som har gjort det slik. Jeg har snakka med mange om både lengsel etter å dø, mangel på livsmening, kjedsomhet, tomhet, overfladiskhet, tap, mm. Og en ufattelig ensomhet når man nesten ikke kan prate helt konkret om det uten å bli møtt med prat om psykoterapi, lykkepiller, trening, frisk luft, kosttilskudd, se lyst på livet, og lignende. Jeg prøver å finne et språk og ord for alt dette. Dette faller ikke under psykiatrien, det er ikke en lidelse, man kan ikke ta en pille og så er det borte. Følelsene skal ikke fortrenges, men man skal heller ikke dyrke disse, bli for sentimental, eller føle seg som offer. Ja, følelsene kan klart være en del av en depresjon eller posttraumatisk stressyndrom, i mitt tilfelle er det vel litt av alt. Men disse lengslene og behovene har jeg hatt lenge også uten å ha vært deprimert.

Jeg lengter etter å komme til himmelen, til lykke, fred og harmoni. Jeg tror også jeg kommer dit til slutt. Og jeg vet at jeg mest sannsynlig kommer til å leve 20-30 år til, det er flott. Men lengselen etter å dø og den eksistensielle ensomheten har kommet for å bli, noen ganger sterkt, andre ganger mer som en flyktig tanke og andre ganger glemmer jeg den helt. Jeg har hørt eldre over 80 si at nu kan Gud Fader bare hente meg hjem. Da er man lei, eller trøtt av livet. Livstrett. Jeg skjønner nøyaktig hva de mener. Jeg tror mange eldre kjenner på disse følelsene, spesielt de som har blitt alene.

Jeg lengter etter å møte en gammel, klok mann som sa, kom, kjære venn og sett deg her, så prater vi om deg, oss selv og Livet. Han måtte nok venta en god time til jeg hadde grått meg ferdig om han hadde fantes. Bernard Knutsen, (predikant/medmenneske fra Bjørkvik i Tysfjord) var en slik type, med et helbredende blikk, vennlig tilstede, og jeg følte jeg kunne si akkurat hvordan jeg følte meg der og da. Synd han døde altfor tidlig.

I utgangspunktet leter jeg ikke etter en passende terapi, men et rom for alt dette, ord og et språk, og jeg leter etter medmennesker som kan møte meg der jeg er uten masse gode råd. Og kan jeg selv være et slikt menneske for andre er det også kjempefint. Det hadde vært en drøm om vi var en mindre gruppe som kunne være sammen en hel helg og prate om alt dette, gjerne flere ganger og. Finnes det andre som strir omtrent med det samme som meg og som kan tenke seg til å møtes? Eller mer presist; er det andre som kan tenke seg til å delta i en selvhjelpsgruppe, hver med sin personlige livshistorie, ikke nødvendigvis samme som min. Du behøver ikke være 90...

Penger, makt og ære-kortet

I et Janteland finnes det ikke et mer effektivt knep enn å dra "Penger, makt og ære"-kortet. Om man vil ramme en man ikke liker, er det bare å spre et rykte om at han og hun gjør det og det, bare for pengers, æras eller maktens skyld. Og vil man være ekstra ondskapsfull planter man et rykte om at han driver med incest, underslag av penger eller annet kriminelt. Det er flere forhold som gjør det mulig å plante rykter, her er noen. For det første må det være en viss mengde folk som bor relativt tett på hverandre, der de "må" forholde seg til hverandre. Som i en bygd, i en menighet, i en liten kommune eller i og mellom etniske grupper, eller mellom senter og distrikt, gjerne med et visst spenningsforhold mellom disse gruppene. Er alle kriteriene tilstede er det fin-fine forhold for det, og det utnyttes ofte, gjerne av noen få "brannstiftere" som får jobbe anonymt. På hele Nordkalotten er forholdene ypperlig tilstede, der har man alt dette, og mere til. Jeg kjenner best til Tysfjord der jeg har vokst opp, der er alt dette den dag i dag, men disse fenomenene er dessverre tilstede overalt der det er mennesker som bor tett på hverandre, og der det er ulikheter - og misunnelse.

Det starter gjerne med at noen lykkes, får en jobb, starter et firma, får litt ros, gjør en samfunnsinnsats, tar initiativ til et senter, eller han skrives om i avisa eller ved at noen tør å ta opp noe negativt eller kontroversielt. Eller ved samisk revitalisering. Noen misunner han eller henne, men får ikke rammet vedkommende direkte. Da dras dette kortet. Brannstifterne går da fra hus til hus, og tenner en brann. Som i korthet går ut på at han eller hun gjør det og det, bare for å bli rik eller for å få ære og makt. Det vil ikke vi ha noe av, ikke sant? Går man på nok antall gårder, eller ringer nok antall ganger, går ryktebørsen, løgn blandes inn, saken fordreies, fordobles for hvert ledd og man har lykkes i å demonisere vedkommende. Dette gjøres med jevne mellomrom, med bønn om ikke si at det var jeg som sa det. Samme ser man i kommentarfelt i media landet rundt. Får man boltre seg anonymt kommer grumset fram.

Dette er effektivt av flere grunner. For det første er vi alle preget av det norske likhetsidealet om at alle skal være like og ingen skal ha mer enn andre, verken av penger, eiendeler, status, bedrifter, ære, suksess eller andre goder. Ekte norsk misunnelse, og Bygdedyret passer veldig godt på hvor mye hver skal ha. I samisk-norske områder får vi i tillegg den tradisjonelle sijdda-tankegangen om at alle beslutninger skal tas kollektivt, og ingen skal berike seg selv. Dette idealet var helt nødvendig da en gruppe samer eller et flyttlag i reindriften skulle drive matauk og forvalte felles naturressurser i et gitt område. Om noen fisket opp all fisken eller skjøt alt viltet for å bli rik, ville alle sulte. Slik sologang ble straffet veldig hardt, ved at man degraderte vedkommende, han ble usynlig, fikk ikke partner eller fikk et dårlig navn. Alle fryktet en slik skjebne, og man kunne ikke rømme. Straffemetoden ble sjelden brukt fordi normene var innarbeidede og "loven" respektert. I likhet med dagens Norges lover, de virker avskrekkende.

Den eldste og sijddaforsamlingen som besto av den eldste i hver familie eller husstand hadde således stor makt som alle fryktet. Da læstadianismen kom ble ofte den eldste i sijddaen også sjef for menigheten, og de eldste i sijddaen fikk ulike roller i samme menighet, og religiøs og verdslig makt ble utøvet av de samme personene. Dette fungerte lenge bra da folk bodde i naturen eller i en fjord. Men da modernisering, utflytting og samisk revitalisering startet, ble også de samiske samfunnene mer differensiert, moderne og mangfoldig. Folk tok utdanning, tok vanlige jobber, flyttet til byer, og fikk ulike samfunnsroller etterhvert. De eldste reagerte på at noen gikk "solo", og i starten forsøkte de med de "vanlige" sanksjonene og straffemetodene. I tillegg misbrukte noen den religiøse rollen de hadde for å straffe "utbryterne".

Jeg er for kristendommen men mot misbruk av posisjoner. Ved at man blandet sijddarollene og de religiøse rollene skapte man rolleuklarhet, forvirring og muligheter for maktmisbruk. Enkelte benyttet seg dessverre av dette. Det virket som om lederne tenkte at har man ikke sijddamakt lenger bruker vi den religiøse plattformen, med det resultat at mange mistet tilliten til og flyktet fra menigheten. Jeg prøver å unnskylde dem med at de ikke visste bedre, og at det tok to generasjoer for å avklare at vi ikke lenger lever i en sijdda, og at også samer gjør hva de vil. Noen tjener veldig bra, same er ikke lik kristen, og vi har for alltid blitt en mye, mye mer mangfoldig og et mye mer individuelt samfunn. Ingen klarer lenger å kontrollere alle, og det er aldeles ikke lenger behov for det. Men denne overgangen har kostet, og mange betalte en høy pris for det. Spesielt de av oss som kjempet for det samiske, de som tok initiativ til Árran, til organisasjoer, de som tok utdanning, fikk ulike stillinger og de som deltok i de første sametingsvalgene og flere andre.

Poenget her er at en mulig og latent straffesanksjon i sijddasystemet blir i dag misbrukt til å demonisere de som stikker seg ut, gjør noe aktivt, begynner med noe nytt, får en posisjon eller tjener litt mer enn andre. Noen få starter en brann, og resten spør ikke om det er sant, godter seg og bare forteller det ukritisk videre. Har man noe mot den andre hekter man gjerne på en liten ekstra løgn og sender saken videre. Det er status å ha noe å fortelle og folks nysgjerrighet gjør at vi gjerne lytter eller spør stadig vekk, ka hør du? Sladderen resirkuleres flere ganger og ingen går direkte til vedkommende og spør om hva som er sant. Slik skapes myter om andre.

Det kaller jeg en krenkelseskultur. Idag begynner misbruket av sijddaelementet å ebbe ut, pga av at mange ikke lenger er avhengig av kollektivet, de gamle straffemetodene er ikke lenger effektive og fungerer ikke i et moderne samfunn. Andre autoriteter finnes og ingen må lenger stå til rette for en sijddasjef. Men har dette ebbet ut har vi dessverre nok av andre muligheter, som Janteloven, misunnelsen, ryktemakeriet, løgnen og fortielsene. De vil nok finnes for alltid, men hver og en av oss kan la være å bringe løgn videre, og spørre vedkommende direkte. Løgnen og misunnelsen lar seg ikke utrydde så lenge det finnes mennesker, men man kan beholde sin sti ren og sin integritet intakt, og lære barna hva sannhet og rettferdighet er. I tillegg kan man flytte til en by.

Gråt mitt hjerte - et vemodig tilbakeblikk på livet

Gråt mitt hjerte - et vemodig tilbakeblikk på livet

Jeg skriver poetisk, og noe er selvopplevd. Jeg skriver til godt voksne som ser tilbake på livet, til de som sliter, og er en oppsummering av den sorgen jeg har merket hos mange jeg har møtt. Vi mennesker er ikke så ulike, og sorg har ofte samme type opphav. Som gjør at alle kan kjenne seg igjen i deler av innlegget, eller at venner har fortalt hva de er opptatt av i et vemodig tilbakeblikk. Gjennom sorg og anerkjennelse av lidelse starter en helbredelse hos deg selv. Derfor er sorg ikke farlig, men heller nødvendig for å komme videre.
--------------------------------------------------------------------------------------------------

Gråt mitt hjerte, over alle tap, over venner du mistet, over din mor som måtte dø. Gråt tungt, mitt hjerte. Over alle harde ord du fikk, over venner som sviktet. Gråten helbreder, lytt til deg selv, syng det ut. Lytt til din egen ármme - din egen sørgesang. La tonene flyte fritt og hør på ditt innerste inne, en sang. Gråt til det ikke finnes tårer mer, bare stillhet, bare ømhet, bare tanker, bare smerte, og en uendelig lengsel etter fred og harmoni. En dyp, dyp lengsel etter å ligge i et varmt fang, uten en eneste bekymring, uten smerte, uten ansvar. Der du følger livets bevegelser uten å tenke, du bare er. Gled deg over de første minnene, da mamma tok deg opp i sitt fang, og sang. De inderligste toner du noen gang har hørt. Gled deg over hvor nært et barn kan være sin mor, ja dere var nesten samme kropp. Kjenn etter hos deg selv hvor mammas kjærlighet er lagret, i hver celle, i ditt blod og i hvert minne.

Gled deg over de søsken du fikk, som kom etter deg og krevde plass. Men gråt over alle sår de fikk, og alle kampene om foreldrenes kjærlighet, blikk og tid. Og følelsene om ikke å være elsket nok. Gråt over alle små og store problemer du hadde som du ikke torde å fortelle om. Om da du ble mobbet og trodde du fortjente det. Da stygge ord falt og all ertinga, du var lik den og den, og du dugde ikke. Smerten over erkjennelsen at du egentlig var helt alene, selv om du hadde folk rundt deg. Gråt over at folk så ned på deg fordi du ikke hadde samme far som dine søsken, over at moren din ikke var gift, og at din far ikke prioriterte deg, eller han dukket opp til din konfirmasjon, som fremmed. Gråt over alt du tapte, over livet som gikk, over all kjærligheten du mistet. Gråt fordi du måtte kjempe som barn, en kamp alle barn bør slippe. På den ene siden gir du foreldrene en ubetinget kjærlighet og hengivenhet, og på den andre siden føler du kanskje bitterhet og dyp skuffelse over å bli sviktet og kanskje krenket. Gråt fordi du er glad i din mor og din far, selv om de sviktet, i en spesiell stund eller hele livet. Og fordi det skadet deg og gir deg dårlige minner og psykiske vansker som voksen. Og fordi det kanskje ikke nytter å fortelle det, de vil forsvare seg, og bevare sitt selvbilde. Eller fordi de ikke lærte å prate om følelser.

Gled deg  over de gode vennene du fikk som liten, og på skolen. Over all galskapen og humoren barn har innebygd i seg til de begynner å passe seg. Gled deg over all latteren små ordfeil og ufrivillige bevegelser kunne gi. Gled deg over alle rare minner voksne kunne gi deg, over underlige blikk, og nifse historier. Og alle som har levd og gått bort. Ikke begynn å telle hvor mange det er, og hvor mange som er forlatt. Bare minnes dem i ærbødighet og takknemlighet. Selv om ikke alle var gode, så var de dine slektninger, naboer, søsken, foreldre, venner og uvenner. Ingen har levd forgjeves, men noen har lidd for mye.

Gråt over din første kjærlighet, da verden ville rase sammen da din kjære så en annen vei og han eller hun som bare ville være en venn. Gråt over alle drømmer som ble knust, inntil forelskelsen gikk over av seg selv. Minnes vemodig alle venner som måtte reise, til en skole langt unna eller til en jobb, og aldri kom tilbake. Gråt over han eller henne som tapte sitt hjerte til en fremmed og flyttet hjemmefra og fra deg. Og over brevene som aldri kom og ordene som aldri ble sagt. Ordene, jeg er glad i deg, jeg savner deg og du vil forbli i mitt hjerte.

Gråt og minnes over da du selv måtte reise hjemmefra. Over lange reiser, dårlig økonomi, få telefoner, og en brennende hjemlengsel. Og over smerten og lengselen etter mamma, pappa, søsken, venner og naboer. Gråt over ensomheten som møtte deg på den nye plassen inntil du fikk en venn, og all tvilen på om de der hjemme var glad i deg. Gled deg over de nye vennene du fikk, og de som ble forelsket i deg. Og over en telefon kanskje 30 år etter, eller et skoletreff. Tenk over at livet gikk så fort og alt du måtte forsake. Tenk over alt ansvar du fikk og over foreldrene dine som trengte deg. Gråt over din bror som tok livet av seg i sykdom og fortvilelse, eller som kjørte seg ihjel, eller fikk slag eller kreft. Gråt over din venn som fikk psykiske vansker etter et overgrep, og må bruke hele livet på å forstå seg selv og sin smerte. Eller at hun eller han måtte flytte langt i tid og rom, og kontakten som minsket. Og de som ble psykisk syke i ung alder og må bo på institusjon.

Minnes ditt første møte med han eller henne du giftet deg med, minnes den første slitsomme tiden, med barn, jobb, flytting og etablering. Slitet, våkenettene og alle pliktene. Gråt over umodne foreldre som følte seg skuffet over at du var sammen med noen andre, og du ikke kom hjem. Gråt over den manglende støtten og forståelsen. Minnes ditt barn som led, som ble syk og måtte på sykehus. Minnes barns lengsel etter vennene, etter deg og og savnet over å være normal og som de andre. Gråt over bane som ble mobbet og følte sterk ensomhet. Og over din egen hjelpeløshet og fortvilelse. Gråt over alderdommen og over at din kjære døde, eller flyttet fra deg. Minnes alle venner som døde og som ikke sa farvel.

Gråt over helsa som svikter, over den kroniske smerten som aldri gir seg. Gråt over alt du måtte slutte med og over de tapte krefter. Gråt over alle fjellturer du ikke lenger klarer og over venner du aldri mer treffer. Gråt fordi alt ble ikke slik du drømte om, over alle vennene som endret seg og ble fremmede. Minnes din fortrolige venn fra ungdommen som forsvant, døde, flyttet, eller sviktet, eller fikk Alzheimers. Gråt over de beste som måtte dø. Gråt over ditt barn som måtte dø som ung, og for den smerten han etterlot seg. Gråt for livet i din mage som sluttet før det ble født. Den sorgen er like reell som den over de fødte som dør. Gråt over ditt eget savn og dype sorg, som ingen kan sette seg inn i. Gråt for at du må leve med denne smerten hele livet, og stadig bli minnet om den. Ditt barn hører din sorg og sender deg styrke. Gråt over alle dine søsken som tapte sin barnetro, og som tok avstand fra kristendommen på grunn av andres feiler.

Gjennomlev ditt liv, øyeblikk for øyeblikk, time for time, dag for dag, år for år, med all den gleden og smerten livet har gitt deg. Minnes de gode ord, de kjærlige blikk, nærhet og klemmer andre ga. Gled deg over de barn som Gud sendte og som han mente du kunne ta vare på. Gled deg over at de kan være glade og at noe har du fått til. Gled deg over at du har alle følelsene i deg, sorg, smerte, skuffelse, og mørke følelser. Men også glede, tilfredshet, begeistring, beundring, og alle de gode følelsene det er mulig å ha.

Livet går fort, min venn. Benytt hver sjanse til å minnes, og bekreft hvert eneste vennskap du har. Har du noe godt å si, si det direkte og personlig, ikke vent til din venns begravelse med å si det. Følg ditt hjerte, se på din venn eller medmenneske, si helbredende ord, og smil. Når hjertets språk blir brukt, da kommer gråten. Da renner tårene, dels av glede og dels av sorg. Det er denne uendelige lengselen etter vennskap, nærhet og fellesskap, som vi tar for gitt i ungdommen, og som forvitrer med alderen. De tidligste vennene er de mest dyrebare og tapet av de vennene gir størst sorg. Men gled deg over de vennene du har, enten de er dine søsken, dine foreldre, dine barndomsvenner, dine ekser, din lærer, din elev, din nabo eller en du deler en tro med. Gråt sammen med han eller henne, og det vil til slutt lokke smilet frem.

Bygdedyret i arbeid

Bygdedyret sover aldri, men venter tålmodig på arbeid. Når noen gjør en feil, våkner den og begynner å spre info om feilen, og snart er det bare stort sett løgn tilbake. Finnes ikke det en feil, bruker man Penger, ære og makt-kortet, som omtales et annet sted på bloggen.

Å bo i en bygd kan ha sine fordeler, det bor masse kjente mennesker på et lite område og man treffer kjente, familie og slektninger på jobb, på butikken, på veien, på religiøse møter, på alle livets overgangsritualer som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser, på bursdager, og til og med på hytta og på ferier. Barna treffer besteforeldrene, det er nært til naturen og havet, og om sommeren får man som utflytter lyst til å være på bøgda hele tida. Gjester blir ofte sjarmert av varmen, gjestfriheten, humoren, koftene, naturen og det spesielle miljøet i bygda. Og det med rette, som jeg har skrytt av i innlegget De beste lulesamiske tradisjonene.

Men bygda har ofte en mørk side, som kommer fram når man bor der fast, eller i minst ett år. Og nu snakker jeg ikke spesielt om Hamarøy, men om alle små samfunn verden over. Det mørke har mange navn, ofte kalt Bygdedyret, som er et fellesbegrep på alt det negative. Elementene er først og fremst negativ sosial kontroll, ekskludering, plutselig angrep og kjefting, avisskriverier, anonyme kommentarer i media, sladder, gjensidig demonisering, Jantelov, der du ikke skal tro du er noe, misunnelse, klan-/slekts-hierarki, hevn og intoleranse mot nye ting, avvik og annerledeshet. Enkelte godter seg over andres ulykke og sier så tilpass. Avviker du fra hovedstrømmen, kan du merke dette dyret etter hvert. Kanskje ikke med én gang, men plutselig får du ikke jobb, noen i sjefens familie får jobben, noen ignorerer deg, hilser ikke, sladder når ditt øre, løgner spres, og alle negative ting hos en familie eller slekt blir fort kringkastet og generalisert til absolutt alle i den aktuelle familien eller slekta. Det blir til slutt "sannhet" og gjentas i det uendelige. Jeg har selv enkelte ganger deltatt slik i ulike roller, og er ikke uskyldig, noe jeg beklager, og har måttet be om unnskyldning overfor noen. Men jeg tillater meg å skrive om temaet likevel. Fordi jeg tror at sannheten frigjør og helbreder, og erkjennelse av det destruktive kan lage et grunnlag for bevissthet og forsoning, og at de som ble skremt vekk tør å nærme seg ulike miljøer der det destruktive skjedde. Det er alltid noe godt i alle miljøer, men det må oppdages.

Bygdedyret angriper alle som skiller seg ut, spesielt nykommere, alle med suksess, alle evnerike, alle alternative, populære, rike, politikere, religiøse ledere, rusmisbrukere, og alle slags avvikere kan bli utsatt på alle mulige slags subtile måter. I Hamarøy og mange andre sjøsamiske kommuner og områder kommer det i tillegg motsetninger mellom samer og bumenn, og andre plasser mellom bumenn, samer og kvener. Og i det seneste tiåret mellom innvandrere/asylsøkere og fastboende. Jo flere etniske grupper og jo mer forskjellighet dess mer å ta av. Bygdedyret jobber i det stille i hverdagen, og bestemmer hvem som er venn og fiende, helt og skurk, hvem man kan sladre om, kjennetegn på slekter og nabobygder, hvem som er topp og bunn i bygde- og slekts-hierarkiet, hvem som er kriminell og ond, og hvem som har forgrepet seg på barn, drevet voldtekt og omsorgssvikt, vært urettferdig angående arv og eiendom, hvem er grisk, løs på tråden, utro, høy på pæra, hvem sladrer mest og hvem skal man passe seg for. Litt for enhver smak.

Men det er ved større konflikter Bygdedyret virkelig får utfolde seg. For eksempel for og mot det samiske i en kommune og internt blant samer og i menigheter. I Hamarøy foregikk denne interne krigen fra ca 1980 nesten til denne dag. Bumenn og kommunens ledelse har i 150 år sett ned på det samiske, og betraktet det samiske som mindreverdig. De mobbet oss samer på mange måter, se blogginnlegget Rasismen i Kjøpsvik, selv om rasismen ikke bare er der. Internt blant samene ble alle virkemidler ble tatt i bruk, mellom de som var for og mot det samiske, først og fremst demonisering, løgner, skittkasting, og det at folk lot være å hilse på hverandre og besøke hverandre. Enkelte ledere og tillitsmenn i menigheten ble ekskludert og ble helt usynlige. Våpenet i alle konflikter og flere kriger er det samme, løgner og rykter. Det ble satt ut rykter om at de som var for det samiske og gikk i kofte ikke hadde rett tro, og at de kristne samene sto i ledtog med den samiske synden, og ville innføre joik, fester, samisk teater og samisk religion. Det skjedde jo ikke, men frykten ble pisket opp. Mange er påført traumer, mye skade har skjedd og mange har forlatt menigheten der kampen mot det samiske for enkelte ble dominerende. For ordens skyld nevner jeg at det er mye bedre nå, og de som er mot det samiske er ganske alene for tiden, og får ikke folk med seg lenger.

Andre ganger Bygdedyret virkelig får boltre seg er ved barnevernssaker, skilsmisser, volds- og overgrepssaker, arbeidskonflikter, skolenedleggelser og elev-lærerkonflikter, slåsskamper som eskalerer med hevn etter hevn, bedriftsetableringer og når noe nytt eller stort kommer eller skal komme til bygda, f.eks Árran, TDMS (Tverrkulturelt Distrikts Medisinsk Senter), kommunesammanslåing, eller hva som helst. Eller når noen innfødte blir beæret av samfunnet, får en pris, ros eller lignende. Da hostes all negativ informasjon fra hele ditt liv og familiens liv, som en slags motvekt mot rosen. Eller når noen blir for populære. Da skal rosen snakkes ned. Tidligere var også mange andre ting tabu og tema for sladder, som homofili, psykiske lidelser, fattigdom og annet, men som nu har blitt mer akseptert eller mer vanlig. Til og med hvis du fant en utenlandsk partner reagerer Bygdedyret, spesielt om det er en partner utenfor Norden, Russland for eksempel. Har du funnet noen på nettet gjør det ekstra ille. Besøks-boikott er første form for sanksjon. Boikott av bryllup i den nære familie har også hendt.

Hvordan man kan klare seg mot Bygdedyret kan være tema for et annet innlegg. Det letteste er å rømme bygda, en annen strategi er å ikke bry seg om det, og et tredje er å etablere egne nettverk både i bygda og utenom og puste fritt i dette miljøet og la sladder være sladder. En mellomløsning er å bo i by og bare besøke venner og nær familie i bygda. Det fungerer fint, synes jeg. Det viktigste er å ha god selvfølelse, høy toleranse for tullprat, nulltoleranse for løgn, ha trofaste venner og stå imot lysten til hevn dersom noe rammer deg selv. Og om mulig, en slags forståelse for at det kan ligge mye rart bak menneskers adferd. Massive samfunnsendringer påvirker alltid grasrota, og skaper konflikter. Noen kan ha elendig selvfølelse, noen har motiv for hevn for noe tidligere generasjoner har gjort mot hverandre, noen kan være psykopater, og at mange kan være påvirket av løgner som ingen sjekker og ingen spør om. Alle bryr seg om alt hele tiden, og derfor blir det ofte tullball. Det er det mest slitsomme, og derfor er det fint å bo i en by.

Rasismen i Kjøpsvik

Jeg er et tidsvitne i denne sammenhengen, er fra den lille, samiske bygda Musken, født 1958 og gikk på ungdomsskolen i Kjøpsvik 1971-74. Her er mine erfaringer fra denne tida. Fornorskningen varte offisielt fra 1850 til 1980-årene, og var på 1970-tallet fullt til stede. Vi gikk tom. 6. klasse i Musken, og måtte flytte til Kjøpsvik og bo på internat i tre år. På innsiden der var vi trygge, og passet på hverandre, men utenfor måtte vi passe oss som best vi kunne. De voksne kunne ikke redde oss, og vi måtte tåle mye. For mye, for sarte unge sjeler som ikke var vant med rasisme hjemmefra.  

Rasismen i Tysfjord generelt og i Kjøpsvik spesielt var sterk og langvarig. Den skapte apartheidlignende forhold i en liten, flerkulturell og flerspråklig kommune, som jeg nå vil fortelle om. Merk deg at jeg sier apartheidlignende, ikke apartheid. Apartheid bygger på at noen folk eller raser anses mindreverdige og kan behandles slik og slik. Ikke alle ble behandlet like dårlig men jeg vil påstå at vi fra Hellmofjorden sto nederst i hierarkiet, og vi ble ropt til, mobbet og forsøkt ydmyket. Andre slapp lettere fra det eller de fikk gå i fred. Spesielt de store og sterke. Rasismen i Tysfjord var veldig lik den i Narvik, Mo i Rana, Kirkenes og enkelte andre byer i Nord-Norge. Enkelte ensidige industristeder, fiskevær og nessekongeriker langs kysten fikk en brå velstandsutvikling etter krigen. Som skyldtes funn av malm, jern, kalkstein til cement og frakt av alt dette. Eller det var fiskevær og handelsbyer som hadde viktig betydning, der velstanden kom først og som styrket deres regionale posisjon. Felles for de mest rasistiske stedene eller miljøene var at god del av folkene ble raskt velstående etter dentidens målestokk, de var fornorsket, og på grunn av økonomiske og sosiale forhold før det, prøvde de å fremstå som bedre enn andre. Velstanden ble et bevis for at de sto høyere på den sosiale rangstigen enn andre, og at den norske kulturen var mer verdifull enn den samiske og kvenske kulturen. 

Nok om analyse, jeg vet hva jeg selv har sett, hørt og kjent på kroppen. Og jeg vet at mange på begge sider vil si at det var ikke så farlig, det var den tidens forhold, og nu er det jo så fint så. De såkalte norskes kronargument er at de har samiske venner, og at de så aldri noen mobbing og alle hadde like rettigheter og alle ble behandlet likt. Det er bare ett ord om det. Løgn. Samene ble massivt mobbet, diskriminert, hånet, forbigått og latterliggjort. Enkelte fra distriktet som bodde på internatet ble også utsatt for ting fra de i Kjøpsvik, selv om de ikke var samer, men mer bona fra bygdene rundt om.

Hvordan skjedde så mobbingen og diskrimineringen? Både skjult og åpent. Åpent ved at vi nesten daglig fikk slengt etter oss, Hellmolapp, jævla lappunge, lappjævel, og Hellmo ble et bannskapsord. Alle i kommunen måtte en tid gå på ungdomsskolen i Kjøpsvik og vi fra distriktan måtte bo på internatet eller bo privat. Mange i Kjøpsvik hermet etter den samiske aksenten, de hermet bevisst med såkalt dårlig norsk. Hver tirsdag kom det folk fra Musken med dampen på dagstur, og det ble vi også ertet for. Har du sett noen lappa i dag, sa de. I ettertid har vi fått vite at mange som stammer fra Kjøpsvik og omegn har samisk avstamning, De som var de verste var faktisk de som prøvde å skjule det mest. Som for å understreke at de var norske. Jeg ønsker ikke å nevne navn, mange begynner nå å vedkjenne seg både mobbingen og sitt samiske opphav. Men minst like mange var etnisk norske. Mange av oss ble banket, slått, fratatt skoleveske, og mobbet på andre måter. Og sjelden grep voksne inn. Vi tidde og led, og vi torde ikke å fortelle verken lærere eller foreldre om mobbingen. Det var den sterkestes rett, og deltok du ikke ble du selv mobbet. Slik ble apartheidlignende systemet skapt og praktisert.

Mobbingen var skjult ved at de ikke hilste på oss, vi fra Hellemoa ble aldri inkludert i deres vennekrets eller invitert i bursdager og slikt. De tisket, hvisket og pekte, gikk bevisst forbi, mumlet noe med lapp, eller kommenterte klær, væremåte og omtalte internatet svært nedlatende. Vi måtte gå i flokk for ikke å bli slått ned, og vi innførte NATO-system på internatet, en for alle, alle for en. Om vi ble truet varslet vi de store gutta i 9. klasse, eller nevnte navn på slektninger i Kjøpsvik eller i fjorden som alle var redde for. Ingen i Kjøpsvik torde å nærme seg internatet, eller de ville ikke pga de ikke ville bli forbundet med samer eller bona fra Drag, Storjord, Korsnes, Grunnfjord og ikke minst Hellmofjord. Ble det for ille måtte vi selv banke opp de verste, men ikke mange på en. Og bare såpass at de ikke turde å mobbe mer. Jeg ble møtt av to lokale cowboys da jeg kom på internatet for første gang, som spurte om lappen ville ha juling. Jeg gikk ut, sa okei, bare sett i gang. Etter noen lusinger hit og dit sprang de avgårde og ble aldri sett igjen. Etter det fikk jeg gå i fred.

Lærerne var stort sett greie, men grep aldri inn, og interesserte seg sjelden i hvordan vi hadde det. Det var de andre elevene som var verst. Og de hadde naturligvis holdningene og verdiene med seg hjemmefra. De av oss som var skoleflinke ble ekstra presset og mobbet, vi forstyrret visst selvbildet til byens beste barn, med at vi fikk bedre karakterer enn dem. Sønner til lensmann, Norcemsjefer, lærere og lokale helter tålte ikke at lappan var flinkere på skolen enn dem, og de truet oss med juling og testet oss i matematikk ute i skolegården! Og lånte gymnasmatte på biblioteket for å ikke å miste selvrespekten. Eller demonstrerte høylytt i klassen, og antydet at vi fikk bedre karakterer fordi vi var noen læreres favorittelever.

De samiske jentene ble mobbet på andre vis enn guttene, ikke med juling men med andre ting. Men brutalt nok, bakvasking, kalling, utestengning, herming og uthenging. En guttegjeng lurte en av jentene til å synge bæ, bæ, lille lam på en elevkveld og ble totalt utflirt, som det var meningen å gjøre. Mange av mobbeofrene fikk problemer etter all mobbingen og sliter den dag i dag med ettervirkningene. Jeg har hørt bare én eneste beklagelse eller erkjennelse fra noen av mobberne, eller de som passivt bare sto og så på.

Diskrimineringen fortsatte lenge, også på systemnivå. Kvalifiserte samer ble forbigått ved kommunale ansettelser, og Musken og Hellmofjorden ble til og med stemplet som fraflyttingsområde med forbud mot bygging med Husbanklån. Kommunestyret med Drag-ordfører i spissen vedtok at samtlige som fikk støtte fra Boligaksjonen skulle bygge på Drag. Der var det verken arbeidsplasser eller andre tilbud. Mange utflyttede samer ble arbeidsløse og kunne ikke livnære seg på tradisjonelt vis med ulike næringskombinasjoner som tidligere. Det forklarer en del av trygdingen og enkelte sosiale problemer som fulgte. Mange Kjøpsvikfolk, dog ikke alle, anså seg over alle de andre i kommunen og oppførte seg deretter. De var i flertall, var kommunesenteret, hadde fabrikken, og hadde arbeid. Og var ikke fattige fiskerbønder som de andre. De hadde storkaran, nessekongene, makta og posisjonene. Og enkelte hadde et oppblåst selvbilde. Enda de fleste var arbeidere på en fabrikk som laga cement. Om en same ble lege, ingeniør, lærer, og fikk høy utdanning så hjalp det bare ikke. De var lappa og laverestående like fullt. Og skulle ikke komme her og tro de fikk jobb i Kjøpsvik. Heldigvis ble de lett ansatt andre steder, og gjerne i bedre stillinger enn det de søkte på i sin hjemkommune.

Muskenfolk og andre fra distriktan ble bedt om å komme seg ut blant folk, og lære folkeskikk og lære å oppføre seg. Man skulle ikke isolere seg, sa de. Jeg kjenner ingen andre som har vært så isolert som Kjøpsvikfolk. Målet var fast ansettelse på fabrikken eller en bedagelig jobb på kommunen som stort sett varte livet ut. Mange pratet nedsettende om saman og de på Drag. Og de skulle lære oss folkeskikk og å bli verdensvant. Nu har de heldigvis jekka seg ned litt, folketallet stuper, fabrikken innskrenker, og husan er på billigsalg. Drag og vestsiden utvikler seg og folketallet og arbeidsplasser øker. Og mange flinke sama vender tilbake til kommunen, og det samiske blomstrer. Det er så synd at rasistene i Kjøpsvik fikk ødelegge så mye og så mange og nesten fikk oss til å tro vi var annenrangs. Det var bare i deres hode at vi var annenrangs. For alle andre var vi helt normale, og flinke. Er det noen som har behov for og tør å beklage all mobbingen og diskrimineringen?

Gamle Tysfjord-historier på FB, nu samla på bloggen

6 engelske grottere kom til Musken sommeren 1974 og skulle klatre ned gjennom Råggejávrrerájgge, over 600 m nesten rett ned gjennom fjellet. Jeg var 16 år og kunne brukbart engelsk og ble tolken demmes i en ukes tid. Så spurte de om æ kunne få tak i en båt, for å komme til Segelnes når de skulle gå opp til toppen av fjellet, da måtte de enten skysses eller de kunne leie en båt noen dager. En nabo sa han hadde båt, vi ble enige om leia, men han sa trebåten måtte trutne (tettes) for den hadde vært på land i et år. Dvs ligge i havet noen dager først. Jeg forklarte så godt jeg kunne, men de sa de kunne ikke vente. Så lasta de opp sekker og utstyr og la fra land. Jeg greide ikke å forklare på engelsk at de måtte vente, og fulgte med for jeg skjønte det gikk galt. A boat is a boat, sa de. Så skjøv de fra, vannet fosset inn og like etter holdt de på å drukne. Heldigvis var det bare noen meter fra land. Jeg sa de i allefall måtte ha med bøtte og auser. En kar henta en bøtte hjemmefra og så starta de på tur nr to. De klarte ikke å ause fort nok og bråsnudde og kom på land. De hadde fremdeles ikke tid til å vente og fikk tak i 4 bøtter. Etterhvert kom det mange folk for å se dette dramaet, og de ropte kom på land, men ingen av de ville snu, så vi satt der alle mann med skrekkblandet fryd, ropte, gråt og flirte omenannj. Helt til den kom fram. Sånt kan skje en helt vanlig sommardag i fjorden.

Bilhistorie 1. På begynnelsen av 80-tallet kjøpte jeg meg en gammel Volvo 145. Bilen ville hjem til Sverige en tur, og det var ikke meg imot. Stolt dro jeg, Erling og Stig til julesamlingen i Gällivare. Det var allerede mørkt da vi kom til Kiruna, og vi peisa berre på. Plutselig forsvant alle lys og vi kjørte i bekke mørkna, midt mellom Kiruna og Gållivare, i minus 25. Det var bare å stoppe ved en sidevei. Så kom en svensk bil samme vei, og vi hang oss på. De måtte tro det var en spøkelsesbil som forfulgte dem. Plutselig kom vi til en liten bygd og så et stort skilt "Verkstad", og vi svingte raskt inn og parkerte utenfor. Eieren kom ut, åpna døra til verkstedet, vifta oss inn og stengte døra bak oss. Uten ett ord. Fremdeles uten å snakke signaliserte han at jeg skulle åpne motorlokket, noe jeg gjorde. Så henta han en øks fra veggen. Nu er vår siste time kommet tenkte jeg, og livet passerte revy. Han kakket en gang på venstre sida, og en gang på høyre, og plutselig kom lysene tilbake. Fremdeles uten ett ord åpna han døra, vifta oss ut, lukket og vinket oss videre. Uten betaling. Det er det merkeligste verkstedbesøket noensinne. Etterpå fikk vi høre at gamle Volvo brukte å ha en slik reléfeil som fikk lysene til å forsvinne, noe han tydeligvis visste. Og tack och pris för det!

Bilhistorie 2. En annen jul, en annen bil. Stig hadde kjøpt en Simca 1100 og vi på tur til Sverige igjen, julesamling igjen. Mørkt og selvfølgelig kaldt. Iskaldt. Varmeapparatet virket ikke, dvs det blåste, men bare kaldt. Og vi satt med soveposer, termos med varm drikke og hua og votta på. Slik gikk nu jula. Da vi nesten var hjemme igjen, kom jeg borti en hendel og plutselig strømmet varmen ut fra alle kanter. Det var et spjeld som var lukket, som nu ble åpen. En minnerik jul.

Bilhistorie 3: Jeg, Erling og Kjell Edmund dro på badeferie til Piteå en sommer. Bare jeg hadde sertifikat, og bilen var den samme som i historie nr. 1, en Volvo 145. Det fine med den var at vi hadde madrasser med og når vi slo ned baksetene kunne vi sove bak alle tre. På vei fra Drag ble jeg så trett i nærheten av Gällivare, så vi la oss til å sove der. Dvs at jeg sov. De andre to hertingan, uten sertifikat, hadde starta opp bilen og kjørt videre. Plutselig ble jeg vekt utpå mårran, og de ropte jeg måtte våkne, og fløtte bilen. De hadde kjørt hele veien ned til Luleå, og kvalt motoren midt i et lyskryss i Luleå sentrum. Bilene tutet fra alle kanter, fullt kaos. Jeg ble sint der og da, og sa det var veldig fali, men mest av alt var det jo tjyvartig, ingen var jo kommet til skade. Hva kunne jeg gjøre?

Ca 1986 var det bispevisitas i Tysfjord, mener han heter Wisløf dengang. Nok om det, jeg var lærer ved Drag skole et par år, og biskopen kom også innom skolen som seg hør og bør. Det var svært høytidelig, vi lærere hadde pønta bord med kaffe og kaker og greier, og satt og småkonverserte oss imellom og med biskopen, mest om jordiske saker men også om mer ikke-jordiske saker. Praten gikk lett og vaktmestern hadde personlig bakt en kjempebløtkake som skulle rekke til hele hurven. Men biskopen skulle få servert først. Vaktmesteren hadde lagt den store kaka på glatt matpapir på et brett, og kommer seilanes inn døra med alles beundring for den her flinke vaktmesteren vårres. Først gir han kaka til han som satt ved siden av biskopen, som glatt tar i mot kaka, som allerede var i god fart fra før av. Så sa han sidemannen værsågod til biskopen og prøvde å stoppe kaka i dens videre ferd. Men kaka levde sitt eget liv, forlot matpapiret alene, snudde seg rundt i lufta og landet på bordet rett foran biskopen så kremspruten sto. Jeg telte sekundene, det gikk ca 4 sekunder da klarte ingen å holde seg, og vi brølte av latter. Biskopen med, han så ut som en julenisse med all kremen i ansiktet. Han tok en smak av kaka, og sa kaka var god den, så fikk han en hel tørkerull og vi bare fortsatte som om ingenting var hendt.

Jon Olai var vel kjent i Tysfjord, markasame fra Snubba og utsendingspredikant i årtier. Han og Arvid Horn var utsendinger til Tysfjord et år og for Arvid var det første gangen, i en alder av 33 år! Jon Olai var en god spøkefuggel, og når noen sa noe morsomt sa han berre "Åro jasska!" (Vær stille, i betydningen nei, du må ikje snakk).
Midt under middagen, sa han, dette klarer dere ikke, og så tok han en full dessertbolle og snurra den rundt hode uten at en dråpe gikk til spille. Mange prøvde men det ble det bare søl av. En annja gang sa han "Slepp luft" under preika, ham mente det var så varmt at de måtte åpne vinduan.

Etter Musken-samlinga fant han på at de skulle stikke innom oss i Musken på mårrakaffe på tur til båten. Mamma sprang rundt i nattkjole og skulle hente noen underklær under bordet. Ho hadde en klessnor der over stråleomnen for hurtigtørk. Og plutselig står de i kjøkkendøra. Der krøp ho mor under bordet, sa Jon Olai. Så gikk han og tok mamma i venstrefoten og sa takk for meg, Mamma skjemtes og hoppa til den andre sida under bordet. Jon Olai tok ho i høyrefoten og fortsatte med den hadetbra-seremonien. Mamma begynte å flire og Jon sa til Arvid at nu var det hannes tur til å ta mamma i foten og si ha det bra. Nei det nekta han og sprang ut. Mamma venta lenge med å komme fram for å vær sekker på at nu var de ute begge to. Og på båten flirte de alle godt av det hele.

Sommeren 1975 var forferdelig varm og med masse mygg. Det var storsamling i Musken på gammelskola som nu er samlingshus. Masse folk og gjester utenfra. Det var så fullt under samling at de pakket eldre oppe ved predikebordet. En eldre mann satte de like bak den eldste predikanten vårres, og så begynte samlinga. Folk satt der og halvsov i varmen, og ante verken fred eller fare. Så plutselig våkna vi onga av et smell. Mannen hadde knerta den første myggen, og var på utkikk etter neste. Her ble det action og vi onga fulgte med i dette dramaet. Smått slo han en mygg på låret så bare stolen rista, og smått reiste han seg og tok en mygg høyt oppe. Ingen fulgte med på hva de sa, bare på denne spennende jakten på stikkende utøy. Alle våkna etter hvert av dette smellrabalderet som ingen ende tok. Unntatt den eldste predikanten som hadde glømt å sette på øreapparatet, og satt der, halvt drømmende, halvt våken i den uutholdelige varmen. Så ser jeg som i en sakte film dette dramaet som fulgte. En diger mygg sikter seg på vår gode venn og vår actionhelt holder begge hendene klare til årets smell, myggens sikre død. Men myggen velger i siste liten å lande på hodet til predikanten, som ikke hadde hår på toppen, han satt fortsatt og halvsov, lykkelig uvitende om at han skulle oppleve sommerens dramatiske høydepunkt og snakkis. Mannen reiser seg, tar fart, konsentrerer seg og smeller til myggen på hauet til den andre. Som bråvåkner, roper noe jeg ikke skal nevne, og spretter opp i panikk. Etter 30 sek var vi ongan ute, og halve forsamlinga sprang kom etter fliranes.

Å fly kan være kjedelig. Spesielt om man flyr 3-4 ganger i måneden Tromsø-Oslo som jeg gjorde for noen år siden da jeg jobbet i Norsk Lærerlag, og gjespet meg gjennom møter og flyturer, uke etter uke, måned etter måned. En gang var vi tilfeldigvis bare 5 på hele flyet, og det så ut som de kabinansatte også syntes det var litt kjedelig. Da, og bare da, tenkte jeg at en gang, og bare denne gangen, skulle jeg teste ut mine skuespilleregenskaper i 1 time og 50 minutter, og klare å oppholde 4 flyvertinner like lenge (faren for å bli kastet ut er som kjent svært liten i 10000 m høyde). Da jeg kom inn sa jeg helt vill i blikket om jeg fikk gå på dass, og hvor er dassen, og hvordan man bruker den. Jeg sa at jeg er redd om jeg skiter i høyden og skyller ned, kommer DEN klumpen å fryse til is, fare med voldsom fart ned, og jeg er redd noen skader seg noe voldsomt, spesielt om vi flyr over Tysfjord, der jeg er så glad i så mange. Neida det er lukket system, mente de. Jeg lukka ikke døra og ropte kom å hold meg i handa for jeg er så redd å bli sugd ned i dassen om det var sånn vaakumgreier der. Ingen kom. Så fikk vi kaffe og roastbiff, og jeg begynte å småraute, og trykket på tilkallingsknappen. Er det ku dette, spurte jeg, hvor er den fra? Ja sa de, jeg tror jeg har fått kugalskap sa jeg og rautet litt ekstra. To av de satte seg ved siden av meg og trøstet meg at det går ikke så fort. Så begynte jeg å gråte og sa jeg var redd for å falle ned, og hvor er vi nu, og de sa over Trondheim. Så tok jeg fram en telefon som var fast i stolryggen foran og lot som jeg ringte til mamma. Mamma vi faller ned, hjelp meg, og du finne mæ i Trondheim, hjelp. En tredje kom til, og tilbød mæ beroligende, og den fjerde gikk inn i cockpiten, og torde ikke komme ut igjen. Etter litt ekstra rauting fikk jeg mer mat men ikke mere roastbiff, og masse kaffe. De bytta på å holde mæ i handa og trøst mæ, og fortalte kor sikkert det var å fly. Jeg fortalte den ene skrekkhistorien etter den andre og kor farlig alt var her i verden. Kapteinen kikka bekymra bak i kabinen av og til, låste døra, og alle viska og tiska, og skulle nok ønske vi var framme. De hjalp meg så med jakken, veska, fikk gode klemmer og masse medfølelse. Da jeg gikk ut stilte de seg alle, inklusive kapteinen på rekke og rad og tok meg i handa. Ingen sa velkommen tilbake. Da sa jeg med et lurt blikk, at dere hadde nok like lyst å flire som jeg...

Førr i tida var han virkelig sterk, spesielt sydvæsten.. Pappa fortælte at i Musken kunj han vær så sterk at han bløste malingen av væggan og navnan av folk, og folk holdte seg i gjerdan men de hang vannrett ut i lufta, men fram kom de. Og etterpå sa vi til hverandre, du heite Petter, ka heite æ? Sia det tross alt e far min som sa det så trur æ på kvært et ord..

For 25 år siden jobbet jeg ekstra i Oslo ved et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, der vi blant annet skulle lære de å gå på kafe, ta bussen og slike ting. En givende jobb der alt kunne skje. En gang var vi på kafe der en gutt jeg var sammen med gikk på do. Den ene etter den andre mannen kom flirende ut, og jeg måtte inn å sjekke, og skjønte det var noe ekstraordinært. Gutten hadde satt seg på do med døra åpen og hadde oppdaget en stang over døra. Han var så sterk og myk at han svingte fram og tilbake der i stanga med buksene på anklene, med sterke gledeshyl, og ville ikke ned. Etterhvert ble han så sliten at han kom ned selv, og mange dassgjester hadde nok fått en meget spesiell opplevelse den dagen!

LikerKommenterDel

Du er din personlighet, ditt verdigrunnlag, ditt selvbilde, og hvor åpen og ærlig du er overfor deg selv og andre

Hvem er du egentlig? Hvordan er din personlighet/karaktertrekk? Hva er ditt verdigrunnlag? Hvordan er ditt selvbilde? Og hvor åpen og ærlig er du egentlig, mot deg selv og andre? Og hvordan harmonerer alt dette mot det du blir oppfattet som av andre? Dette opptar oss til daglig, og vi prøver gjerne å finpusse vårt image for å fremstå som perfekt, godhjertet, populær og ærlig, osv. Og vi prøver helst å skjule våre svakheter, og de feil som er begått. Vi rasjonalisere bort feil, rettferdiggjør dem og lar være å be om unnskyldning. Ber du om unnskyldning innrømmer du feil, og det harmonerer ikke med det flotte selvbildet du har. Og du håper at feil og krenkelser av andre bare blir glemt eller unnskyldt. Det er denne kontinuerlige prosessen jeg vil fokusere på idag, og de eventuelle konfliktene og mulighetene dette gir i livet.


Ingen av oss er 100% ærlig eller 100% glatt hele tiden. Overfor de aller nærmeste er de fleste av oss åpen og ærlig om det meste og mindre åpen og ærlig overfor fremmede. Vi alle er en plass mellom Mor Teresa og en psykopat/overgriper, alt ettersom. En viss prosent er psykopater, krenkere eller kriminelle. Alle vi andre er mer eller mindre normale. Psykopati er en lidelse og personlighetslegning med krenking, utnyttelse og glatthet som typiske kjennetegn, der de aldri angrer eller ber om unnskyldning, og psykopater får offeret til å føle seg fanget og skyldig. De og de som bedriver grove krenkelser er de verste. De har en syk personlighet, ingen ærlighet, perfekt selvbilde og et elendig verdigrunnlag som gjør at de innerst inne vet hva de gjør, men det volder dem ingen problemer. Og de fortsetter helt til offeret rømmer. Da finner de straks nye offer. Utad har de ofte en plettfri fasade.

Du er en mix av din personlighet, ditt verdigrunnlag, ditt selvbilde og din ærlighet og åpenhet overfor deg selv og andre. Selvsagt er du en mix av mye mer, kjønn, sivil status, alder, bosted, yrkes- og utdanningsbakgrunn, religiøs, etnisk og åndelig bakgrunn, interesser, seksuell legning, foreldreskap, roller du innehar, erfaringer, krenkelseshistorie og livshistorie. Hovedpoenget med dette innlegget er hvordan du håndterer alt ditt eget, overfor deg selv og andre. Og hvor ærlig og åpen du er overfor dine venner, og overfor dine barn og etterkommere. Jeg mener ikke at du skal fortelle alt til alle hele tiden, men heller at en viss åpenhet og ærlighet om deg selv gir deg god psykisk helse, bedre livskvalitet, nærere kontakt med andre, mindre ensomhet og bedre vennskap.

En fin leveregel er at alt du forteller skal være sant, men alt som er sant skal nødvendigvis ikke fortelles. Det kommer helt an på hvem den andre er. En fremmed eller nær venn. Ditt barn, en kollega, partner. Målet er å finne en viss balanse som fungerer. Vil du fremstå som perfekt og feilfri hele tiden risikerer du både indre ensomhet, ytre overfladiskhet, få, nære venner og flate relasjoner. Og i verste fall få barn som blir som deg, med lite kontakt med sitt egentlige jeg og et forrokket selvbilde, skjør selvfølelse, overfladisk verdigrunnlag, og som ikke lærer åpenhet/ærlighet, verken mot seg selv eller andre. Disse barna blir ikke så robuste følelsesmessig, og kan lett henfalle til skuespilleri der de skjuler sitt eget og prøver å fremstå som perfekte. Og kanskje blir syke av stress, press og fasaderi.

Alle får sitt en dag, og alle vil oppleve tap, problemer, sykdom og død. Blir man spurt kan ærlighet og åpenhet hjelpe, til egen erkjennelse av problemene, til å få støtte og nærhet, til å fatte håp og til å få nye, nære vennskap. Det kan også hjelpe deg til å forsones med den nye livssituasjonen. Nåkka sånt.