Dine innerste lengsler

Alle har behov, drifter, instinkter, følelser, tanker, forestillinger - og lengsler. Lengsel er noe helt for seg selv, ofte uforståelig og diffust, vanskelig å sette ord på, og det virker som om at man ikke skal få alt man lengter etter eller ber om. Lengslene forsvinner ikke likevel, og man får sjelden svar på hva det er du egentlig lengter etter. Mange lever i velstand, spesielt i Vesten og i Norge, men er ikke helt tilfredse likevel. Verdens aller rikeste slutter ikke å jobbe med å øke formuen, og det finnes ikke grenser for menneskelig grådighet og gjerrighet. Man kunne enkelt gitt bort hele formuen til veldedighet eller en stiftelse for et godt formål, hatt hus og heim, en passe reserve til dårlige tider og levd enkelt. Enkelte rike gjør det delvis men det er som oftest på siden av den lukrative geskjeften, og gjerne for å gi kapitalismen et mer humant ansikt. Kanskje for å skape en mening med tilværelsen. Noen lengsler bør oppfylles, fred der det er krig, mat nok, trygghet, beskyttelse, og tilgang til et hjem, utdannelse, arbeid, familieliv, venner, fritidssysler og rett til å påvirke egen livssituasjon. Og ikke minst retten til å ikke være utnyttet av arbeidsgiver, kapitalismen, menneskehandlere, psykopater, kriminelle miljø, destruktive sekter og grupper som hjernevasker deg for å tilfredsstille egne behov.

For andre svinger pendelen andre veien, man slutter i jobben, selger huset, og drar til India, Nepal eller en annen plass i Østen, og hengir deg til meditasjon, et asketisk liv og et liv i altruisme, dvs man hjelper andre uten å forvente å få noe selv. Idealet er Mor Teresa. Enkelte blir hinduister, buddhister og beundrer Dalai Lama, Sri Sri Ravi Shankar og andre guruer. Dette sier jeg totalt uten ironi, jeg har respekt for folks ærlige søken etter mening med livet, og et alternativ til materielle behov og alternativ til et ønske om stadig økende velstand og rikdom. Finner man ikke freden og lykkefølelsen en plass fortsetter man gjerne til neste. Alternativene er mange, flytte på landet, økologisk landbruk, frivillig innsats, mindfullness, Amnesty, alternativ eller komplementær medisin, familiekonstellasjoner, organisasjonsliv, menneskerettigheter, deltakelse i en menighet, bistandsvirksomhet, politikk, miljøarbeid, redde truede dyrearter, hjelpe fattige i Afrika, delta i utryddelse av sykdommer, vaksinasjonsprogrammer, være frivillig i store arrangementer, drive holdningsskapende arbeid, finne igjen barn som er utsatt for pedofile og kvinner som er utsatt for menneskehandel. Listen er uendelig. Takk de alle de som bruker seg selv, sin tid, kompetanse og ressurser til et ideelt formål til menneskehetens beste. Uten all denne innsatsen ville vi hatt betraktelig mye mer fattigdom, sykdom, undertrykkelse, forfølgelse, miljøkriminalitet, ensomhet og meningsløshet.

Jeg har ikke svar på hva dine innerste lengsler er, de er personlige, og de bare er der. Jeg skriver om temaet for at det interesserer meg og fordi jeg selv har mange lengsler, noe jeg har skrevet om på en annen plass i bloggen. Noen av dem er allerede oppfylt, som kone, barn og hjem, men jeg fyller stadig på nye momenter for sikkerhets skyld. Noe i meg vil ha alt, men for min sjels skyld ønsker jeg det blir en rest som aldri oppfylles, eller som bare blir oppfylt når jeg engang dør, for eksempel lengselen etter en evig fred og forsoning med Gud. Jeg mener at det er Gud, Skaperen, Universet eller hva du nu enn kaller denne kraften som har skapt lengselen i oss alle, nettopp fordi vi har en sjel og ånd, i tillegg til kropp. Lengselen etter å tilhøre noe større, finne mening, lengselen etter å tro på noe, dele med andre, få bekreftelse og anerkjennelse, leve i flytsonen, være åndelig og være fullstendig tilstede i ditt eget liv og være på riktig plass i tid og rom. For meg personlig finner jeg det i en personlig kristen tro og deltakelse i en menighet her i Tromsø med fellesskap i mange land og med mange folkeslag og språk. Det gir meg en dyp følelse av tilhørighet med håp om en evig tilværelse i fullstendig fred og harmoni sammen med mine. Dette er min dypeste lengsel, og som ikke oppfylles før etter døden. Man bare tror og vet ikke. Men noe i meg sier det er riktig for meg. Nok om meg selv.

Helt uavhengig av evige og etter-døden perspektiver har vi alle et jordisk liv, der vi må bale med lengsler og en utrettelig søken etter mening i tilværelsen. Dyr og lignende vesener har det trolig mer enkelt der de lever i nuet og etter instinkter, og de vet knapt nok hvilken verdensdel de er i. Barn som har det bra har en beundringsverdig evne til å leve i nuet og i flytsonen. De ser ikke på klokka, de plages ikke av at alt er relativt, de planlegger knapt neste aktivitet, de tar for seg av livet, foreldres kjærlighet og oppmerksomhet, og vil bare ha det gøy. De leker, ler, spiser, sover, gråter, klager, synger og gir seg hen i sysler, spill, bøker, filmer, turer og opplevelser og oppfatter ting mer intenst enn voksne. De bare er tilstede, de er i vater, og sier høyt og tydelig hva de vil og ikke vil. Men selv barn skal ikke få alt de ber om, det ødelegger dem. Goder og belønninger skal tilpasses, og alt skal ikke komme gratis, man må spare og se fram til ting i forventning. Grenser skal settes og man må vente, grenseløshet gir misfornøyde og kravstore barn. Men vi har mye å lære av barna. Av kjærligheten deres, hengivenheten, og den grenseløse tilliten til foreldre og voksne. Vi må aldri overlesse barna for mye med voksenansvar, bekymringer og konflikter, og vi skal ikke bli "venner" med våre egne barn. Vi skal ha autoritet og ikke være autoritære, vi skal elske barna men samtidig sette grenser og tilpasse livets sorger og gleder i passende doser. Barn som lider har derimot dype lengsler etter å få det bedre og bli sett og ivaretatt, og smerten forhindrer dem i en harmonisk utvikling. Mer om det senere.

Ser vi bort fra de førstnevnte tingene som behov, drifter, instinkter, og slikt som bør oppfylles i passe grad for å overleve mener jeg at lengslene bare skal være der, de skal respekteres, pleies og tas alvorlig. Dine innerste lengsler gir grunnlag for tanker, ideer, følelser, visjoner, og tar man det alvorlig nok og er tålmodig vil en god del tilslutt materialisere seg og virkeliggjøres. Dette gjelder spesielt oss samer som lever i et konstant press fra storsamfunnet og lengter etter å delta i og videreføre en rik og mangfoldig samisk kultur, med språk, duodje, kofter, skikker, sanger og salmer, helbredelse, folkemedisin, muntlig tradisjon, skrømt, naturopplevelser og tilhørigheten til et nasjon, Sápmi. Og den fantastiske gaven det er å kjenne andre samer i fire land, hilse buoris/bures/buorak og kjenne på fellesskapet på tross av nasjonale og lokale forskjeller.Vi lengter etter å være i fred og bli anerkjent og at det blir slutt med mobbing og mistenkeliggjøring. Og vi lengter etter å gi barna det beste av det samiske og at de fortsetter å være samer og vil være stolte av det. Og et det kan berike dem, i tillegg til hva de ellers får i Norge, verdens beste land å bo i. Vi ønsker barna blir kjent med tradisjonene, men også at de er personlig kreative og videreutvikler det samiske samfunn. Ungdommene er motige og innovative, og de gir blaffen i Janteloven. Jeg forbløffes stadig av nye ting, aktiviteter og nye perspektiver som de kommer med. Fortsett med det og ikke bry dere om oss gamlinger som ofte tror det gamle er best, og alt nytt betyr fare.

Det finnes mange andre lengsler, og de varierer naturligvis med alder, livssituasjon, interesser og personlig natur. Som ung lengter du etter en kjæreste som du kan smelte sammen med og kysse på dagen lang. Du lengter kanskje etter egne barn og etter å gi kjærlighet til dem. Man lengter etter å ta utdanning og jobbe med helt spesielle ting her i verden. Du lengter etter tilhørighet i ulike fellesskap, på jobben, i en organisasjon, en menighet, et nabolag, en familie, en slekt, en nasjon, en språkgruppe, et lokalsamfunn, en bygd, en kommune, et nettverk og til en visjon. Sist, men ikke minst, lengter vi alle etter å tro på noe større enn oss selv, vi lengter etter en større mening, og noe som ser etter oss, beskytter oss og vil oss vel. Vi lengter etter å bli anerkjent for det vi er og ikke det vi gjør, og vi lengter etter at en spesiell person skal oppdage oss, og si deg vil jeg være sammen med hele livet, du er spesiell og jeg elsker deg. Det er vårt lodd og vårt privilegium, det å lengte. Vi er skapt slik, med dype lag i tillegg til kropp, celler og fysikk.

Her skulle det komme noen visdomsord, gode råd og en snerten avrunding. Men det kom ikke.

Tabuer - la oss snakke om det

Mange ting er tabu, og det er vi selv som skaper og vedlikeholder dem. Vi lærer av de andre, lærer det bort, og til slutt blir det en del av kulturen. Ikke nødvendigvis fordi vi forteller til barna våre at hør her dette er tabu, men nettopp ved at vi ikke snakker om bestemte tema, og tier om dem. Og dermed videreføres ulike tabuer. Enkelte tabuer er nødvendige eller hensiktsmessige i bestemte samfunn, i visse situasjoner, til bestemte aldre og livssituasjoner, og til og med vedtas som lover. Noen tabu svekkes eller forsvinner i takt med samfunnsutviklingen, eller at tida svekker grunnlaget for tabuet, som for eksempel tyskerbarn. Imidlertid oppstår nye tabu, som for eksempel AIDS, vekt/overvekt, manglende vellykkethet, ensomhet, livsstilssykdommer, fattigdom, og ulike former for avhengighet; rusmidler, dop, arbeid, trening, sex, spill, skjønnhetsoperasjoner, slanking og sosiale medier. Lista kan gjøres lengre.

Noen tabu er unødvendige, andre er basert på fordommer og uvitenhet, og mange tabu svekkes, brytes eller forsvinner ved åpenhet, debatt eller ved at noen endrer adferd eller begynner å gjøre ting som var/er tabu. Jeg bryter et tabu ved å snakke om tabu, og det gjør jeg helt bevisst. Mange tabu bør rett og slett brytes og forsvinne fordi de skader oss og gjør oss handlingslammet. Å bryte tabu kan gjøre at personlige problemer, skyld og skam gjøres til offentlig tema, slik at det utvikles hjelpetiltak og flere får hjelp med problemer som forsøkes holdt hemmelig. For mye hemmelighold kan gjøre folk syke, handlingslammet, skamfulle og arbeidsuføre. Jeg beundrer folk som står frem med sine lidelser, sin legning, sine problemer, sin avhengighet, sin fortid og sine sykdommer. Det bidrar til å bryte destruktive og unødvendige tabuer, det brøyter vei for andre, det skaper åpenhet og tillit, og det gjør at samfunnet kan jobbe med alle disse små og store problemene. Og det gir oss andre mulighet til å hjelpe, lytte, trøste, høste kunnskap, lage tiltak, forebygge og etablere organisasjoner og hjelpetiltak knyttet til problemet. Bloggen min er mitt bidrag til å bryte tabuer, skape åpenhet og bevissthet om mange ulike ting, både for meg personlig og forhåpentligvis for andre.

Her er tabu forklart på Wikipedia.no:

Tabu er et kraftig forbud mot en bestemt handling bygd på troen eller forestillingen om at en slik oppførsel enten er for hellig eller forbannet for vanlige mennesker eller enkeltindivider, under trusselen om en overnaturlig, guddommelig straff. Slike forbud er tilstede i bortimot alle samfunn. Ordet har blitt noe utvidet innenfor samfunnsvitenskapen til å inkludere sterke forbud knyttet til alle menneskelige områder hvor skikker, sedvane og aktiviteter er hellige eller forbudte basert på moralsk bedømmelse eller religiøse forestillinger. Å «bryte et tabu» er vanligvis betraktet som upassende for samfunnet som helhet, ikke utelukkende for deler av en kultur. Noen tabuer er støttet av lov, andre ikke. I dagligspråket har tabu også betydningen «det vi ikke snakker om», eksempelvis vold mot ektefelle, alkoholisme, seksuelle vaner og lignende, enten for å vise hensyn eller for ikke skape dårlig stemning, eller av andre årsaker.
Når en aktivitet eller sedvane klassifiseres som tabu, blir den ofte forbudt og overtredelse er gjort kriminell. Visse tabuer eller sedvaner forbys ved religiøs lov eller rettsregel, og overtredelser kan da straffes i domstol. Andre tabubrudd resulterer bare i skam og sosiale sanksjoner.
....

Fellestabuer omfatter restriksjoner eller rituell regulering av drap og jakt; sex og seksuelle forhold av mer eller mindre alvorlig grad, som incest, pedofili, nekrofili, uegnete giftemål (som med familiemedlemmer), raseblanding, ekteskapsbrudd, homofili, utukt, og bestialitet (sex med dyr); reproduksjon (abort, barnemord); avdøde og gravlegging; mat og spiseskikker (kannibalisme, og påbud og forbud angående faste, vegetarianisme, ren og uren mat, og lignende), og kroppslige funksjoner (menstruasjonsykluser, men også avføring og urinering). Tabuer strekker seg også til samtaler og diskusjoner om emner som er vanskelige og preget av tabu, noe som fører til erstatning av tabuord og bruk av overførte ord eller forskjønnede omskrivninger (eufemisme).

I min oppvekst på 1950-/60-tallet var det mange tabuer, normer, forbud og påbud. Psykiske lidelser var et stort tabu, der manglende kunnskap og kompetanse rådet med tilhørende fordommer og sladder. Ord som sinnssyk, gal og tulling var vanlige og man snakket om at "det rablet for han"  eller "ho ble helt galen". Hull i gjerdet på Rønvik, og fingerbevegelser mot hodet kunne være nådeløse betegnelser på noen eller foreldrene dine om de var psykisk syke for kortere eller lengre tid. Slike karakteristikker var ofte stigmatiserende, og kunne også betegne en familie eller en hel slekt. I dag vet vi at psykiske lidelser og vansker kan ramme hvem som helst når som helst, og at det finnes både medisiner, behandling og forebyggende tiltak. 

I den verste fornorskningstida var samisk eller kvensk herkomst tabu for mange i Nord-Norge, noe som fremkalte både skam og skyld. Det var om å gjøre å fremstå som norsk, og helst mobbe de som beviselige var samer slik at fremsto som bedre. Mange konflikter og trauma har oppstått på grunn av storsamfunnets fornorskingspolitikk, som gjorde at samisk ble et sosialt stigma, dvs noe man skjemtes over, ville skjule, og tie om. Idag er det stadig flere som forsker på sin samiske røtter, er stolte over dem, lærer seg samisk og driver med samisk revitalisering på ulike vis.

Seksuelle overgrep og incest har alltid vært tabu og vil fortsatt være det. Imidlertid er det mye større åpenhet om disse ting, og ofre kan få hjelp og støtte. Overgrep anses ikke lengre som noe privat, og flere anmelder overgrep på tross av de personlige omkostningene. Overgrep blant kristne eller i menigheter anses ikke lengre som et "indre anliggende", og det er ikke nok å be menigheten om tilgivelse. Overgriper skal be offeret om tilgivelse, og i enkelte tilfeller anmeldes vedkommende. I enkelte miljøer anses prevensjon som tabu og dermed unnfanges mange flere barn enn ellers, spesielt fordi abort også er et tabu. Dette tabu er noen ganger påvirket av tabuet knyttet til sex før ekteskapet og forbudet mot prevensjon i ulike religioner. Barn utenfor ekteskap er ikke lenger tabu slik som tidligere, og ingen kalles lengre "uekte". Uttrykket er sterkt misvisende, og opprinnelig var det en betegnelse i kirkebøkene som betegnet "utenfor ekteskapet". altså u.ekte, og ikke "uekte". Tidligere var også det å få funksjonshemmede barn tabu, Det ble betraktet som straff for synd og mange ganger ble slike barn ligget i hjel, drept på annen måte eller lagt ut i skogen for å dø. Slik ble fenomenet "æbok" eller "utbor" skapt, barna viste seg for folk, ville ha navn, bli jordfestet og bli anerkjent som rettmessige barn.

Seksuelt overførbare sykdommer er ofte tabubelagte, spesielt AIDS, som man først trodde var smittsom ved berøring, noe som gjorde at de syke ble isolert. Sykdommen ble knyttet til homofil praksis, som også er tabu, og slik ble både de syke og homofile dobbelt stigmatisert. Sykdommen ble holdt skjult for å unngå stigmatisering, og andre kunne bli smittet uten å vite det. Idag kan AIDS holdes i sjakk, og anses ikke som en "homofil" sykdom, og vi vet at den ikke smitter ved berøring eller ved at man drikker av samme kopp. Homofili er ikke så tabu som tidligere, mange forteller åpent om sin legning, og samfunnet arrangerer kjønnsnøytrale ekteskap. I mange religioner anses slik praksis som synd og det endres neppe.

I mange samfunn, bygder, etniske grupper, lukkede miljø og enkelte menigheter er det tabu å anmelde hverandre for vold, seksuelle  overgrep, incest, kriminalitet, trusler, omsorgsvikt og psykisk terror. Parolen er at det skal man ordne opp i internt. Det skjer veldig sjelden og om det skjer tar man ofte overgripers eller krenkerens parti. Ofre blir sladret om, motivet for anmeldelse mistenkeliggjøres og offeret kan bli reviktimisert, altså gjort til offer på nytt. Forsvarer i en rettssak forsøker ofte å stemple offeret som umoralsk og ei som fristet unødig, og ei som ikke sa nei. En konsekvens er at folk lider unødig og må bære byrden alene og ofte i hemmelighet. Dette hindrer helbredelse og ukulturen fortsetter fordi mange vet at ting sjelden blir anmeldt. Og om det skjer henlegges mange saker og en anmeldelse blir ofte en tilleggsbyrde for alle parter- og tabu. Mange blir også skremt fra å anmelde og mottar trusler. 

Og selvmord er kanskje det største tabu, slik var det iallefall tidligere. De som tok livet sitt sjøl ble begravd utenfor kirkegården. Ennu i dag tror mange det er om å gjøre å ikke spørre de etterlatte om det som skjedde, for da ripper man opp i et sår. Sannheten er at spørsmål og interesse tolkes som omsorg, og at byrden blir lettere å bære og alt ikke er så hemmelig. De etterlatte kan få en følelse av å være stigmatisert, dvs en følelse av å bli betraktet på en spesiell negativ måte, som hindrer sosial kontakt, omsorg og empati. Det er ingen å snakke med, og hjelpeapparatet er heller ikke nok flink til å følge opp de etterlatte, kanskje bare i begynnelsen.

Kriminalitet er tabu, spesielt om noen i familien eller slekta havner i fengsel. Avhengighet av rusmidler og andre avhengigheter er tabu. Omsorgsvikt er også tabu, og det er tabu å anmelde slik svikt. Resultatet er at ingen gjør noe og ser bort, slik Alvdal-saken avslørte. Destruktive forhold i en familie anses private, og det er tabu å prate om det. Slik fortsetter lidelsene - og fortielsene. Alle vet, men ingen vet, og barn tør ikke å fortelle pga lojalitet og i frykt for represalier og for å bli tatt av Barnevernet. Først i voksen alder og etter års terapi tør folk å fortelle. Innen den tid er skaden skjedd og et helt liv kan være ødelagt, og det kan ha skadet din egen omsorgs- og arbeidsevne, helse og livskvalitet. Sorg er tabu, og det forventes at du er ferdig med sorgen etter ca ett år og ikke prater så mye etter det. Langvarig sorg skal behandles hos psykiater eller terapeut, og man skal helst forsone seg med tap og bli hel, fin og lære noe av det, og gjerne se en slags mening i prøvelsen. Må du gå på beroligende eller sovemedisiner er det også tabu, spesielt om det går over til langvarig misbruk. Livet skal ikke være lett. 

Ensomhet er tabu, noe jeg har skrevet i et eget innlegg her på bloggen. Normen er at man skal være vellykket, være slank, veltrent, pen og frisk, ha stort nettverk, mange nære venner og Facebookvenner, være aktiv, intelligent, ha høy utdanning, være bereist, ha og være den perfekte partner, være perfekte foreldre, ha det perfekte hus, ha perfekte barn, ha interessante hobbyer, lære språk, realisere deg selv, gjøre karriere og helst gjøre noe ekstraordinært som verden applauderer. Alt skal fortelles om på sosiale medier for å oppnå likes, anerkjennelse og gjerne misunnelse. Det er tabu å innrømme at det ikke alltid er slik, at du både har et A4-liv, har det kjedelig, lager uspennende mat, har en kjedelig partner, en ordinær jobb og bare en helt vanlig utdanning. Huset er fra 80-tallet, og sveisen likeså. Ikke har du vært på 25 topper og slett ikke i Nepal og på Himalaya. Du har ikke holdt foredrag på en verdenskongress og barna er middelmådige, og du kjeder deg på den samme hytta og alt er bare "same procedure as every year".  Og snart er du pensjonist og skrekk og gru. Å bli eldre kan også være et tabu, som kan oppfattes som å bli usynlig, unyttig, kjedelig, fattig og ubrukelig. Mange kompenserer dette med å skilles, starte ny familie, få barnekull nummer to og tre, være venner med og på samme nivå som barna, ta videreutdanning, spise lavkarbo og superfood, klatre i fjell, gå Birken, løpe maraton, engasjere seg i organisasjoner, trene, skjønnhetsoperere og kle seg for ungt og opptre patetisk som om man var 30 år yngre. Alt for å unngå å bli oppfattet som gammel og utgått på dato. Om vi alle kunne bli eldre med verdighet og aksepterer at ting endres og at man kan ta det mer rolig, så skaper det mindre press, og vi blir et tabu fattigere. Døden er også tabu, men det har jeg skrevet om på en annen plass i bloggen; "Døden og livet"

Her kunne jeg ha fortsatt i det uendelige, men det blir for langt. Tabuer vil alltid eksistere, gamle tabuer forsvinner og nye oppstår. Mitt poeng ar at vi skal bryte de tabuene som er skadelige og som bare eksisterer fordi ingen har brutt dem før. Åpenhet er bra og selv de tabuene som må være der kan man prate om, selv om de aldri forsvinner. Noen tabuer behøver ikke være så stigmatiserende, og målet må være at samfunnet skal være best mulig å vokse opp i. Barn skal ikke overbelastes med unødvendig skam og skyld, og de skal kunne prate fritt om alt mulig i denne verden, og få skikkelige svar på det meste. Og det skal ikke være tabu å være vanlig og gjennomsnittlig, og alle barn må elskes for det de er og fordi de er. Så lett og så vanskelig. Om vi alle analyserte våre egne tabuer, fordommer, inkompetanse og uvitenhet og bestemte oss for å gjøre noe med det, så tror jeg vi blir både bedre mennesker, bedre foreldre, bedre venner og dermed kan vi skape et bedre samfunn. Klarer vi det?