Jeg skal verken dø, emigrere, eller slutte å besøke Tysfjord. Jeg skal bare ta farvel til Tysfjord kommune, som snart er historie. Du, min kjære kommune, har forsvunnet som egen kommune, og jeg og mange med meg på vestsida og i de nærmeste fjordene har blitt Hamarøyværinger. Deriblant hele Hellmofjorden, vårres fjord. Og de i Kjøpsvik og omegn har blitt Narvikværinger. Du forsvant fra kommunekartet, du ble fordelt på dine naboer, og historikerne må skrive nye, avsluttende kapitler til din lange og flerkulturelle historie. Bare selve Tysfjorden som fjordsystem består, med sine 6-7 fjordarmer. Fjorder som helt eller delvis er fraflyttet. Det er ikke bare kommunen som forsvinner. Det er veldig mye annet som allerede har forsvunnet, og som stadig vekk forsvinner. Fjordafolket, sjøsamisk kultur og språk, bosetting i fjordene, tradisjoner, levesett, næringskombinasjoner, folketro, gammeldagan, ord og uttrykk, muntlig tradisjon, skrømthistorier, kunnskap om naturressurser og det å berge seg i naturen og av det naturen gav. Og sist men ikke minst, vi er mange slags Tysfjerdinger, vi er ulike, og spredt på alle sider av fjordsystemet. Alt dette har skapt mange konflikter. Jeg skriver både om det beste ved Tysfjord, og det verste. Sett fra mitt perspektiv. Andre har andre opplevelser. Det beste synes jeg er det tradisjonelle sijddalivet fram til 1980-tallet, som var relativt stabilt innen det samiske og det læstadianske. Det verste er alle konfliktene forårsaket av fornorskningen, konfliktene mellom det samiske og norske og mellom samer internt. Ingen er direkte onde, og vi ble alle utsatt for dette. For mange er det ennå sårt. Konfliktene kan godt forsvinne for godt, og det verste er nok over.
Mye blir igjen hos hver enkelt av oss, spesielt hos oss eldre, det vil aldri forsvinne. Dette her er fremdeles en viktig del av meg, på tross av at det er en mannsalder siden jeg flyttet ut av kommunen. Tilhørighet til Divtasvuodna/Tysfjord og til min hjemplass Måsske/Musken, og til min Oarjjevuodna/Hellmofjord, og til mitt Vuodnabahta/Hellmobotn, pappa sin plass. Videre, muv gieres julevsáme-iednegiella/mitt kjære lulesamiske morsmål, min samisk/læstadianske identitet, min kristne tro, min Sisgiehtje/Innerfjord/Hellmobotn-tilhørighet, og min grenseløse tilknytning til Stuor-Julev/Stor-Lule og Oalloluokta, mamma sin plass. Mange av oss tenker og føler kollektivistisk, dvs vi føler en gruppetilhørighet og sterkt fellesskap til fx Vuodnabat Sijdda eller Måske sijdda. Til Hellmofjorden eller lulesamene som sådan. På godt og ondt. Selv for oss som ikke bor der. Vi forholder oss til vår egen folkegruppe og til en sijdda, som jeg skriver om en annen plass på bloggen. Sijddaforsamlingen, den eldste i hver husstand, drøftet viktige saker helt til man oppnådde allmenn enighet, og da forholdt man seg lojalt til det. Slik måtte det være, ingen kunne fiske opp all fisken fx, eller skyte alle dyra for å tjene mest mulig. Man fant ut hva som var bærekraftig, og flyttet mellom ulike ressursområder alt etter hva naturen gav til ulike årstider. Man meglet i konflikter og hjalp hverandre. Og handlet og omgikkes med nabosijddaer i begge land. Slik var det nok de fleste plasser i gamle dager, hos alle folk på hele Nordkalotten. Sijdda er et begrep for både et hjem/barndomshjem, en bygd med omegn, en fjord, et flyttlag i reindriften og et ressursområde. Selv om området kunne stå tomt deler av året. I tillegg til selve bygda består gjerne en sijdda av hele området rundt, der folk utnyttet ressursene. Der man fikk tak i mat, fisk, kjøtt, bær, ved, vann, byggematerialer, sennagress og alt det andre. Man grenset til andre sijddaer, respekterte dem, handlet og forhandlet med dem, og helt sikkert utvekslet ekteskaps-partnere. Gjerne i og med sijddaer i Sverige. Det er jeg selv et resultat av.
Ikke minst har mange beholdt minoritets-perspektivet, for samer er en minoritet i seg selv, og vi lulesamer er en minoritet i minoriteten. Både i antall og språklig sett. Lulesamisk er ett av 10 samiske språk, fordelt på fire land, hvorav 9-10 er utrydningstruet. Det er kanskje bare nordsamisk som prates om 100 år. I tillegg til oss gjelder dette sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, enaresamisk, skoltsamisk, akkalasamisk, kemisamisk og de samiske språkene på Kolahalvøya i Russland, kildin og ter. Og når man er en minoritet, spesielt under press og fornorskning, forholder man seg hovedsaklig på 4 ulike måter overfor majoriteten og storsamfunnet rundt. Integrering, segregering, assimilering og marginalisering. Det blir for omfattende å skrive om dette her, men kortversjonen er at sjøsamene og sjøfinnene i ytre deler av Tysfjord og deler av lulesamene i samme område valgte assimilering. Dvs språk/kultur/identitetskifte til å bli norsk. Lulesamene i innerfjordene og nomadene valgte lenge segregering, dvs å bo og leve for seg selv, med bare nødvendig kontakt med andre, kjøpstader, kirka, martnaer, myndigheter, o.l. De siste 50-70 årene har disse hovedsaklig vært integrert, dvs at de behersker både norsk og samisk språk og kultur, anser dem begge for likeverdig og svitsjer mellom dem. Forskningen sier at det er den beste tilnærminga, også helse- og livskvalitetsmessig. Det verste alternativet skal visstnok være marginalisering, dvs at man har tilhørighet verken i det norske eller samiske, blir isolert og føler ikke aksept noen sted. Dette gjaldt mange i ytre deler av Tysfjord og flere steder der det fantes mange sjøsamer. Og selvfølgelig lulesamer. De fleste av disse ble fornorsket, kalte seg norske mens alle visste de egentlig var samer. Men de ble tilslutt assimilert, og marginaliseringen gled over på et vis. Løsningen ble å tie stille om egne og naboenes samiske opphav, en slags borgfred. Og mange var i slekt med lulesamer, vi har mange slektninger i Kjøpsvik, blant annet Skjelnes og mange andre. Han som mener de ikke var nok hard i klypa overfor samene. Skriver han sånn må han tåle å få svar på tiltale.
Jeg skriver alt dette for at man lettere kan forstå fornorskningskonfliktene i norsk/samiske områder. Og at konflikter ikke har med personlige egenskaper eller trekk ved folkegrupper. I tillegg til nordmenn, lulesamer og sjøsamer finnes det således i tillegg fire ulike måter for alle samer å forholde seg til de andre på. Ofte med internt motsatte holdninger og verdier. Dette har skapt og skaper konflikter, både mellom nordmenn og samer men også internt mellom samer. Det skaper negativ debatt, enkelte triste skjebner på alle sider, stygge taklinger og gjensidige fordommer. Og nasjonalstaten Norge er skyld i dette. Norge og Sverige var de eneste land i verden med egne rasehygienske institutt. De norske myndighetene brukte fra 1800-tallet og utover både sosialdarwinismen, den sterkestes rett fra Darwin, og nasjonalismen, dvs å gjøre alle folk til nordmenn for å hevde råderett over nordområdene. Spesielt overfor Russland, Finland og Sverige, som lenge skattla folk i nord, samtidig. Både skolen, kirka, forsvaret og andre ble misbrukt til å fjerne det samiske og det kvenske, ved å forby disse, fjerne barn fra foreldre til isolerte internater, leger skrev stygge medisinalrapporter om samer, og nordmenn direkte trakasserte samer og kvener. Dette ble lov siden selveste Regjeringa og alle norske myndigheter, spesielt skola, støttet det kulturelle folkemordet. Denne krigen fikk sin spesielle variant i Tysfjord, og det er mange ofre. Jeg skriver ikke dette for å drite ut Kjøpsvik, nordmenn og sjøsamene der. Alle ble utsatt og sterkt påvirket til å anse samisk som mindreverdig, noe skammelig og de måtte hjelpes opp på et høyere nivå. Hovedsaklig ved å bli norsk. Derfor lot mange seg assimilere, og noen av disse igjen trakasserte dessverre andre samer. Fornorskningen fikk adskillig flere titalls millioner fra Staten enn det bevilges til samiske formål i dag. Henry Minde skriver meget godt om dette. Se egen posting.
Vi lulesamer i Norge har hele tiden hatt en sterk tilknytning til folk, slektninger og lulesamisk område i Sverige. Hovedsaklig til Jokkmokk og Gällivare kommuner, som både Tysfjord, Hamarøy og Sørfold grenser til sånn omtrent. Språk, skrivemåte, kultur, kofte og mye annet er felles, og tidligere flyttet folk fram og tilbake mellom landene. De siste hundreårene fulgte mange samer tamreinen med sommerbeite ved kysten og vinterbeite i innlandet. Før det var det villreinfangst. Reindrift skriver Oddmund Andersen, forsker ved Árran, mye om. Samene gikk/flyttet i forbindelse med byttehandel, markedsbesøk, slektsbesøk, frierier, tamreindrift, villreinjakt, annen jakt og annen høsting av naturens ressurser, sommersete for kua til fjells, utmarks-slått, og fra 1850-årene i forbindelse med læstadianismen, gjennom lulesamiske slektninger fra svensk side. Riksgrensen var ikke så viktig, og den stadige flyttinga mellom ulike ressursområder til ulike årstider, nomadismen, bidro til at myten oppsto om at lulesamene egentlig er svenske innvandrere, og dermed verken norske eller Tysfjerdinger. Så feil kan man ta. Lulesamene var verken norske eller svenske i utgangspunktet, det var jo Norge og Sverige som laga en strek på kartet midt i Sameland, og plutselig ble vi innvandrere, liksom. Mange av oss har således en spesiell lulesamisk/norsk/svensk tilhørighet og identitet som andre i kommunen ikke har. Vi har en dobbel tilhørighet, ikke bare til Tysfjord kommune, men også til hele det lulesamiske området i to land. Men vi er ikke mindre Tysfjerdinger av den grunn.
Læstadianismen er en lavkirkelig, luthersk bevegelse som ga folk tro og håp, og bidro til en enda sterkere tilknytning til Stor-Lule og Lappmarken i Sverige. Den bedret folks levekår, høynet menneskeverdet og selvfølelsen, den bidro til totalavhold og til bevaring og verdsetting av lulesamisk språk, salmetradisjoner og en følelse av samhold og fellesskap. I sum har læstadianismen preget lulesamene i høy grad og over lang tid i begge land, og gjør det delvis den dag i dag i Tysfjord. Imidlertid har både modernisering, inngifte, utflytting og avskalling ført til at det muligens er bare 15-20 prosent av lulesamene som idag er læstadianere. Det er interessant at i Norge er læstadianismen til å begynne med spredt fra Lars Levi Læstadius sitt virkeområde fra ca 1842 i Karesuando, Pajala og etterhvert Nattavaara og andre steder med reindrift, i en 120 graders vinkel fra Sørfold i sør til russegrensen i nord. Alt etter hvor reinen gikk mot kysten. Den går alltid rett til nærmeste kyst av seg selv. Fra Nattavaara ved Gällivare, via Ritsem og Stor-Lule kom omvendte reinsamer som vi var i slekt med, til sine sommerbosteder i Nord-Salten, og misjonerte gjennom sommeren mens reinen bedrev sommerbeite på halvøyene i området. Fra Karesuando, Torneträsk, Kiruna og nordover kom bevegelsen til Vassdalen, Fossbakken, Spansdalen og det området. Og fra enda lenger nord kom den til Lyngenfjorden, Skibotndalen, Alta og Varanger. Bevegelsen spredte seg eksplosivt til hele Nordkalotten og etterhvert til Sør-Finland, USA, Canada og litt til Danmark via Hamarøy, og til England og Tyskland. Således er Nord-Salten det sørligste området i Norge der den slo an den første tida fra ca 1845. Den historien skriver Kurt Tore Andersen om i sin bok.
Nomadismen i vårt område har i praksis opphørt, men fellesskapsfølelsen til svensk Lulesameland eksisterer fremdeles for mange. Tysfjord er i tillegg vennskapskommune med Gällivare, og de har et felles Rádjebálges/Grensesti-prosjekt, og føler et sterkt fellesskap ellers. Folk fra begge sider går sammen på denne stien mellom de kommunene, og de har også andre felles prosjekter, gjensidige besøk og samarbeid forøvrig. Det vil bli interessant å se hvordan alt dette vil bli videreført, all den tid stien ender/begynner i Sørfjorden, som skal tilfalle nye Hamarøy, og vennskaps-samarbeidet blir idag hovedsaklig styrt fra rådhuset i dagens kommunesenter Kjøpsvik. Som snart opphører å være både rådhus og kommunesenter, og blir en utkant i nye Narvik kommune. Akkurat dét er ikke vondt ment, og jeg ønsker selvsagt at alle former for kontakt og samarbeid over grensen skal fortsette. Men det er nye Narvik som er nærmest Gällivare, og nye Hamarøy er nærmest Jokkmokk. Så disse to dimensjonene vil mest sannsynlig fortsette å eksistere selv om selve kommunen forsvinner. Et kommunalt vennskaps-samarbeid mellom Narvik og Gällivare, og et folk til folk-samarbeid mellom Hamarøy og Jokkmokk, som gjerne må forsterkes i et formelt og reelt vennskapskommune-samarbeid.
Du Divtasvuodna/Tysfjord, du har gitt meg de lykkeligste øyeblikk, men også de verste traumer og utfordringer. Du har formet mitt liv, min oppvekst, mitt språk, mitt selvbilde, selvfølelse og identitet. Du har gitt meg de utroligste minner, de mest verdifulle opplevelsene, de beste vennene, de verste traumer, de verste sår på sjelen og det verst tenkelige fornorskningspresset. Du har dratt meg, min familie, min slekt, mine venner, ja de fleste, gjennom traumatiserende konflikter, gjennom samehatet og den sterke fornorskningen, og gjennom konflikter blant mitt eget folk. Du har presset meg og mange andre til å forlate deg for godt. Og i fremtiden er det bare mine ekte venner og Hellmobotn jeg vil oppsøke der. Og selvfølgelig min gamle far i Musken, så lenge han lever og bor der. Og Musken når min sønn ønsker å dra dit på Hellmocup. Jeg kommer som oftest alene, noen ganger sammen med min sønn, andre ganger med min kone og en sjelden gang med alle, inklusive mine to bonusdøtre. De har også røtter i fjorden gjennom sin far. Når vi kommer heim er det som regel noe som hender, men ikke alltid. Det kan være et bryllup, en begravelse, læstadiansk storsamling, barnedåp, konfirmasjon, Hellmocup, fjelltur, ferie i Hellmobotn og sånt. Så kontakten og reisene tar egentlig aldri slutt, og det er heller ikke noe mål. Først litt om lykkelige tider, forhold og hendelser, men også om traumer og konflikter. Jeg velger å fortelle også om destruktive forhold, jeg tror bestemt at skal vi bli hele må alle sider frem. Det er ubehagelig å høre om det negative, mange vil ikke høre om slikt, og tror det bare er å glemme. Jeg håper at den nasjonale Sannhets- og forsoningskommisjonen tar tak i alt dette. Først sannhet, så forsoning.
Farvel, min barndoms Hellmofjord! Du forsvinner ikke, men lite er som før. Takk for de beste minnene, fra barndommen og ungdommen. Takk, alle naboer og venner for den unike oppveksten, med høst/vinter/vår i Musken. Og somrene på vandring, alltid første uka av juli, 42 km fra Hellmobotn til Vájsáluokta, og videre med båt/buss/sjark til Oalloluokta og Stor-Lule, mamma sin plass. Etter ukene blant våre svenske Rimpier (mamma hette Elin Rimpi før) og læstadianske samlinger på 4-5 plasser der, ble det to uker moltbærtur til Rávdda, fløggen opp med Fiskflyg. Og de siste sommerferieukene i Hellmobotn, pappa sin plass. Takk, mamma, for at du var svensk lulesame, at du tok oss med til áhkko, áddjá, æddnu, muohtá, Siess-áhkko og andre lávve/slektninger langs Stora Lulevatten, i Oalloluokta og i Sávkká. Takk, pappa, for at du tok oss med til fjells, til svensk Lulesameland, år etter år, først til Vájsáluokta på vei til Oalloluokta, og etterpå til Rávdda, Gájssemierro, Læjppá, Njallajávrre, Vierasj, Svenskhytta, og Johansena-jávre/vannene. Takk til alle kjenninga som ennå gikk til fjells i 1960/70/80-årene og plukka moltbær i vårres oppvekst. Vi kunne være 50-60 på én gang i ulike leire, og alle hadde sine faste plassa, eller to-tre favorittplassa. Vi plukka moltbær, fiska, bada og besøkte hverandre der på fjellet. Oppdaterte hverandre om bær, vær og historier. Øvergårdingan i Hellmobotn, Urheimingan, fordelte seg på Gussajávrre, Grensen, Njallajávrre, Rávdda, mm. Nergårdingan, Mikkelsan, dro til Vierasj, Læjppá og Rávdda, og de hadde hest til langt utpå 1960-tallet. De hadde faste hestetråkk oppigjønna stien til Grensen, du kan ennå se den røde skriften på berget enkelte plasser langs stien, "HEST". Og mange plukka bær i Biesslåpptå, like ovenfor Hellobotn. Vuodnabat sijdda hadde lenge bestemt at bæra i Biesslåpptå som var nærmeste moltbærplass, skulle tilfalle småbarnsfamilier. Muskenfolk leira som regel ved Anders Mikkelsen-slahpa. Folk fra Hamarøy og Sørfold forvilla sæ ofte til Gájssemierro og Læjbbá, eller andre plasser med lite bær, de var mer interessert i fisk. Enkelte turista kom ned til Hellmobotn, de fleste godt kledd og utstyrt, men også nån med koffert og finklær/spiss-sko, og to med sykkel! Mest populært var stien Hellmobotn-Vájsáluokta eller omvendt. Den ruta har jeg skrevet om i artikkelen, "I samiske fotspor der Norge er smalest", i boka Ferdavegar i Nordland.
Kjære mamma i himmelen, fra 1958/59 og nordover tok du og pappa oss med på toget fra Narvik til Gällivare og videre med buss til Porjus og bil til Oalloluokta, de første sju somrene av våre liv. Fra og med det året vi fylte åtte kunne vi vandre med pappa fra Hellmobotn til Vájsáluokta i Sverige. Muligens allerede fra 1964/65. Disse somrene i alle disse unge år ga oss beskyttelse, kjærlighet, venner, tilhørighet, slektskaps-kontakt, minner og opplevelser som gjorde at vi senere kunne klare oss i de verste fornorskningsårene. For ikke å glemme våre unge år i Musken, og all fartinga inn og ut av fjorden. Til Bjørkvik, Helland, Storå, Vika, Nes og Gressvik. Til langt utpå 1980-tallet var vi beskyttet, også hjemme på vintrene, bortsett fra unntaksårene i Kjøpsvik på ungdomsskolen. Musken og de andre samefjordene var fiskerbondesamfunn, med samenes og de andre Nordkalott-folkenes åtte årstider og alle mulige slags næringskombinasjoner. Folk hadde saua, hest, melkekyr, oksa, grisa, geiter, høner, hunda og katter, og nån hadde syterein. De slakta sjøl, laga márffe/blodpølse og ainna blodmat, de dyrka potet, dreiv på med slåtta, skogsdrift med og uten hest, sagbruk, solgte gjerdstaur, famnved, materiala og juletre. De laga alle redskapan sjøl, av mange sorta treverk, og av horn, bein, huder, skinn, sener, kvista, rikuler, greina, røtter og metall/knivstål. De bygde gamme, sydde lavvo, tømra hus, laga duollje/tørka reinhud med hår, til å ligge på. De fiska med all sorta redskap, som landnot, ringnot, juksa, dorg, garn, kveitva, auårsnik, og sájgge/spyd med bål ved stranda eller elvebredden i gammeldagan. De tørka, bokna og salta fesk, som også ble solgt. De lagra og fermenterte sild i tønne som ble selvlysende, og laga tran av lever. Alle hadde kaldkjellera og delvis underjordiske gammekjellere med evigvarende is innerst som kjølte ned alt. De drev med jakt, fangst og fiske på alle mulige slags dyr, fugla og fesk, som dyran elg, villrein, nise, kval, bjørn, rev, oter, mår, røyskatt, ulv og hare. Og fuglan rype og orrhøne, og fesk i ferskvann som laks, ørret, røye, sik, abbor, gjedde og malle. Og fesk i havet, som auår, torsk, sild, hyse, sei, kveite, flyndre, breiflabb, steinbit, lange, ål, pluss hummer, skjell, mm. De tørka sennagress til komagan, plukka all sorta bær, som moltbær, tyttbær, bringbær, jordbær, blåbær, krøkkbær og blokkbær. Damene holdt også på med baking, koking, safting, sylting, tørking, salting, modning og henging. De laga/sydde alle klær og skotøy, og holdt på med med duodje, koftesying, komagsying, veving, strikking, toving og alt mulig ainna. Og mannjan laga kniva, gukse/kopp, nahppe/melkekar, auskar, åra, ro-båta, nugle, rive, verktøy og mykje ainna. Og så bytta de produkta med reinsaman fra øst eller lokale reinsama, alt fra reinhuda med hår/duollje, skinn, reinkjøtt, sener, horn og bein, ost og snus, med fesk, tørrfesk, kvalkjøtt, tran, sauekjøtt, ráffe/saueskinn, ull, garn og ainna som naturen gav og de hadde laga. Og så solgte de litt av overskuddet derute og i Lofoten, fikk kontanter og kunne kjøpe kaffe, tobakk, bensin, parafin, sukker, salt, fyrstikker, oljelamper, båtmotora, båta, spiker, vindusglass, metall, kopper og kar og masse ainna. En del av dette fikk vi lære oss og praktisere, også vi som var lærer-onga.
Det meste er borte nå, og bare minnene og sporene lever. Fiskerbondesamfunnet har forsvunnet, og det er bare under Lulesamisk Uke i Musken og ved gamme-kurs at litt av dette livet vekkes til live igjen. Min sønn har tilhørighet vel så mye til sin føde- og oppvekst-by Tromsø, som til deg, min kjære kommune. De eldre samene i fjorden er forlengst døde, og jeg minnes dem med vemod og respekt. De tilhørte virkelig det gamle Tysfjord og samiske livet der. De hadde en sterk tilhørighet til kristendommen og læstadianismen, som kom med deres slektninger fra svensk Lulesameland fra 1840-årene og utover. Min generasjon tilhører utflytterne ut fra fjordene, og mange av våre barn og barnebarn vokser opp i byer og i mer sentrale strøk i Tysfjord og andre steder i Norge/Sverige. Vi tar dem med til fjorden, til våre fjell og til våre vann og myrer, på hytta/sommerbosteder og på ferie. Borte er matauken, kulturen og all spisskompetansen som ble bygd opp i løpet av flere generasjoner. Vi gjør så godt vi kan med å videreformidle alt dette til våre etterkommere. Dog med den erkjennelsen at de blir aldri som oss, de lever sine egne liv. Og de vil formidle sin kultur til sine etterkommere, og vi eldre blir bare historie. Bokstavelig talt.
Tysfjord-samfunnet har endret seg radikalt siden 1960-årene fram til i dag, på alle måter og på alle steder. Det er den mest gjennomgripende endring noensinne. Hele Tysfjord har gjennomgått en total forvandling, og det er bare de eldste som kan beskrive samfunnet slik det var for 50-100 år siden. Det er bare å lese Bjørg Evjen og Alf Ragnar Nielsen sine bygdebøker om Tysfjord. All slags folk gjennomgikk dette, samer, bumenn, sjøfinner og innfløttere. Finnagiella, det opprinnelige sjøsamiske språket forsvant, men etterkommerne etter sjøfinnene bor hovedsaklig i Kjøpsvik og på Drag. Den lulesamiske befolkningen, kulturen, levemåten, sjølberginga, samfunnet, ja alt, gjennomgikk en forvandling fra isolerte, delvis fattige fiskerbondesamfunn, preget av læstadianismen og kontakten med slektninger i Sverige. Med et altomfattende sijddasystem, et utpreget kollektivt samfunnssystem, et fiskerbondesamfunn med svært mange ulike næringskombinasjoner gjennom de samiske og Nordkalottens åtte årstider, der absolutt alle var involvert. Til utflytting til mer sentrale strøk, modernisering, utdanning, lønnsarbeid, blanding med andre folkeslag, økning av levestandard, pengehusholdning, og et mer variert samfunn med mye mindre sosial kontroll, men også språkdød, samiskundervisning, samisk litteratur, samisk revitalisering, etablering av Árran, samisk i media, mm.
Fra 1989, da Sametinget ble etablert, oppsto det fornorskningskonflikter blant samene. I hele landet, også hos oss. Dette fikk negative konsekvenser for vår tilknytning til Tysfjord-samfunnet, og for vår helse og livskvalitet. I tillegg til familiære tragedier, krenkelser, manglende støtteapparat og individuelle forhold. Selvfølgelig gikk det utover andre, og de på den andre siden var neppe lykkelige, de handlet i desperasjon, i skam over det samiske og med en lengsel etter å bli godtatt av de norske, ved å totalt utviske det samiske i seg og i samfunnet. Eller ved å opptre norsk utad. Alle samer ble utsatt for interne fornorskningskonflikter, i likhet med alle de andre samisk/norske lokalsamfunn langs den nord-norske kysten. Uenighet og konfliktene om det samiske, mellom de som ville bli assimilert på den ene siden, det tause flertall som de kalte seg, og de som ville bevare og videreutvikle det samiske på den andre siden, det er kanskje den lengstvarende og alvorlige enkeltfaktoren de siste 30 år som mest har preget vårt lille, sårbare lulesamiske Tysfjord/Hamarøy-samfunn på godt og ondt. Andre viktige konflikter og saker er Tysfjord-saken, nedlegging av Musken skole, eiendoms-konflikter, Drag-Kjøpsvik-konfliktene, strid om Árran, og om norsktalende barn i den lulesamiske barnehagen, avsetting av rektor ved Drag skole på 90-tallet, og sist men ikke minst, deling av Tysfjord og grensekonflikt mellom Hamarøy og Narvik. Vi er et prøvet folk og en prøvet kommune.
Det spesielle ved etniske minoriteter og bygder er at nesten alle konflikter etterhvert involverer så og si alle. Og saklig uenighet går snart over i konflikt, splittelser og sladder. I sum ødelegger dette tilliten oss i mellom, mellom folkegrupper, mellom familier, slekter og enkeltpersoner. Mange stoler bare stort sett på sin partner, sin egen familie og trofaste venner. Man kan ikke fortelle sin livshistorie og hemmeligheter til hvem som helst, dette bli fort allmenn sladder og helt forvrengt etter å ha blitt gjenfortalt noen ganger. Også av meg enkelte ganger, ingen går fri. Jeg velger å ikke bo der hjemme, og ikke å oppdra barnet mitt der, selv om det er tjukke slekta, og ikke lenger en bitter kamp for og imot det samiske. Jeg velger selv hvem jeg vil omgås, når og hvordan, jeg vet hvem som er lojal mot meg, og hvem jeg vil være lojal mot. Jeg og mange andre med meg velger oss et annet liv, gjerne i byer, og å etablere andre nettverk, få nye venner og delta i mer normale menigheter. Vi velger også andre verdier, og ikke bare de som er hjemme. Det blir for ensidig, og mange ganger for kjedelig bare å høre om naboen som gjør ditt og datt, og om grensekampen og deling av kommunen. Likevel støtter jeg delingen, og ønsker dermed forsvinningsnummeret av Tysfjord kommune velkommen. Jeg synes vi på vestsida passa veldig godt med Hamarøy på alle måter. Men vil neppe si jeg er Hamarøyværing med det første!
