Smerte - en del av livet

Jeg ser ofte smerten i andres liv og i andres øyne. Nettopp for at jeg har opplevd smerte selv, eller har den ennu. Min egen smerte er spesiell for meg, jeg føler den, den er mer eller mindre plagsom, og jeg må bære den selv. Ved død, tragedie, farlig sykdom, skilsmisse, ekskludering, mobbing, tap, og andre store prøvelser er smerten ofte svært synlig. Noen ganger er det lett og legitimt å vise den, prate om den og søke lindring, trøst, behandling, utveksle erfaringer eller bare gi og få gode råd. Andre ganger kan smerten være usynlig for andre, eller det er bare noen få som vet om den. Hos barn kan man lettere se smerten og ubehaget fordi de ennå ikke har lært å regissere livet sitt og kontrollere følelser, tanker og adferd i samme grad og på samme måte som oss voksne.

Det er så mange ulike typer smerte, og det er minst to hovedtyper. Den synlige og den usynlige/fortidde. For foreldre er det uten sammenligning det verste å miste et barn, spesielt ved drap og ulykker som skyldes andres vannvittige adferd, og der den andre ikke erkjenner dette. Eller at et barn tar livet av seg, forsvinner eller blir uhelbredelig skadd slik at det verken kan snakke eller bevege seg. Og den hjelpeløsheten man kan føle om man ikke kan hjelpe et barn, eller når et barn tar avstand fra foreldrene eller søsken. Tap av en eller begge foreldre i ung alder er ofte svært traumatisk. Det samme er å bli ekskludert fra nære omsorgspersoner eller venner. Eller å bli forfulgt, løyet om, uthengt i media, og utsatt for psykisk terror i lang tid. Eller å bli utsatt for forakt hele livet, enten du er same, romfolk, homofil/lesbisk, funksjonshemmet, mindre pen, barn av tyskere under krigen, eller at dine foreldre har gjort noe kriminelt eller er av en lite aktet slekt. Eller det å vokse opp som såkalt uekte barn før i tida. Angst og andre psykiske lidelser og vansker kan være svært så smertefullt, også når andre i familien har lidelser, og man er redd for dem. Det samme er det med kroniske lidelser, dårlig økonomi og mange andre ting. Og flytting til en fremmed plass, spesielt om man ikke kan være seg selv, eller må være lojal mot enten far eller mor. Listen kan gjøres lang.

Den andre hovedtypen smerte jeg tror er verst for enkelte er den usynlige smerten, krenkelser og overgrep som ties ihjel, selvforakten, den skammelige smerten, familiehemmeligheter og -konflikter, og tapet av verdighet, selvtillit og selvfølelse. Tap av morsmålet, kulturen og alt som gikk tapt i fornorskningens navn.  Og den smerten man nesten ikke tør å vedkjenne seg, som man nesten ikke er bevisst, som man kanskje prøver å døyve med rus og et grenseløst liv. Omsorgssvikt er ofte usynlig, tabu og det tar ofte lang tid å bli seg bevisst det. Som regel forteller man om det i voksen alder, og noen må kanskje bruke resten av sitt liv til å bearbeide dette. Den verste konsekvensen av dette er at barnet ikke elsker seg selv og ser ikke seg selv som verdifull, eller at det skylder på seg selv. Omtrent i samme kategori kommer snill-pike-syndromet, det at den eller de eldste i en stor søskenflokk blir presset altfor tidlig til omsorg for både søsken og foreldre, der foreldre ikke er kompetente nok, eller sykdom rår. Barn av psykisk syke og rusmisbrukere rammes ofte hardt av dette. Det blir ofte en ond sirkel og en selvoppfyllende profeti. Man kan bli en person, et menneske som synes man ikke fortjener kjærlighet, kjæreste, barn, god helse, verdighet, aktelse, utdanning, jobb, et meningsfylt liv og alt det livet, samfunnet og andre mennesker kan by på. Den smerten kan bokstavelig ta livet av en, eller at smerten og problemene tar så stor plass i ens liv at man ikke kan leve normalt.

Egentlig har jeg bare ett budskap her. Vi kan alle gjøre noe, enten for oss selv og gjerne for andre. Det finnes  utallige muligheter til å hjelpe, til bli helbredet, eller til å få lindring og trøst. Man må bare tørre og ville. Det første steget er alltid erkjennelse og anerkjennelse, av smerten, av tapet, av deg selv, av livet ditt, ja alt det smertefulle. Noen ganger må man hjelpe andre med hans eller hennes egen anerkjennelse av smerten, med direkte spørsmål, konfrontering, åpenhet, omsorg, blikk, en omfavnelse og ærlig tale. Man kan fortelle om seg selv, være fortrolig, foreslå terapi, og lytte. Igjen og igjen. Der man ser en smerte, og man vet man kan gjøre en forskjell, der har vi voksne nærmest en plikt til å handle. Vi har en moralsk plikt til å se et barn som lider, og aksjonere. Vi skal hjelpe en venn, en bror eller søster, en far eller mor, en venn eller en skadet sjel. Med kjærlighet kan man helbrede, et kompetent blikk kan lege, et vennlig ord kan få demninger til å briste, et lyttende øre og hjerte kan skape håp og tro på at jeg kan få hjelp. En venn kan være den støtten man trenger for å gå den lange veien gjennom smerten - og bli hel. Og for at barna våre, de unge og de sårbare ikke skal bli skadet, og for at de skal mestre livets smerte, er det bare en ting som hjelper. Og det er en ubetinget kjærlighet, sagt med ord, vist i praksis, bevist med omfavnelser, og et daglig løfte om ikke å krenke det kjæreste du har. Barna våre fortjener å bli fullpakket med kjærlighet, hver dag og igjen og igjen. Da vil de mestre livet, bli glad i seg selv, elske andre, og da blir de rustet til å møte sin egen smerte, bære den, og forhåpentligvis ikke bli så skadet av livet. Handle idag - du vil daglig se andres smerte og kanskje kjenne på din egen. Du kan være den ene, den som ser, bryr seg, tar affære, skaffer hjelp og berger noen fra ytterlige lidelser og problemer. Det er faktisk vårres alles ansvar!