Ordenes magiske kraft

Den beste gaven vi kan gi er varme, inkluderende, støttende, kjærlige ord og handlinger. Det anerkjennende blikket, den livsviktige omsorgen, den genuine interessen, kvalitetstid uten hastverk, den lange klemmen, de riktige spørsmålene, trøsten i sorgen, den ekte og livslange lojaliteten, de ærlige komplimentene, den livslange kjærligheten, den ærlige tilbakemeldingen og korrigeringen av den andre. Pluss de jevne telefonene, de mange meldingene, og vilje til å endre sine dårlige holdninger, verdier, normer og handlinger, redusere kritikk og sarkasme, be om tilgivelse, og selv tilgi! Og har noen fått for lite av alt dette, må man bare doble dosen, og skape en fredfull oase i hverdagen! Heldigvis er vi mennesker slike at om noen begynner å prate alvorlig, eller blir rørt, ja så lytter vi med hjertet, blir stille, og tar imot med hjertet. Og mange vil si viktige ord tilbake. 

Kan ord helbrede og lindre? Så klart, og vi tenker på læsing og healing. Og trøst når noen lider. Men det er også en utrolig mengde ord og setninger, ja også tanker, følelser og adferd som kan helbrede, trøste, lindre, ja til og med å forebygge. Som et paradoks tenker vi tusenvis av tanker og har mange følelser per dag, og det er bare en liten del av det som kommer ut av vår munn. I etterpåklokskapens lys sier vi til oss selv at jeg skulle ha sagt det og det, minnet han om det, advart henne, trøstet, ringt, sendt et brev, og sagt hvor høyt jeg elsket henne. Mange venter dessverre til begravelsen med å si de vakreste ordene, og nevner alle de flotte sidene ved den døde, og alt man satte pris på av livet hans eller hennes. Hadde han eller hun fått hørt en liten prosent av hva som ble sagt, tenkt eller følt mens vedkommende var i live ville det ha vært en enorm støtte, gitt bedre selvfølelse, han eller hun ville følt seg mer elsket og verdifull, og muligens lært seg å si kjærlige ting selv.

For det er kjærlighet det dreier seg om. La oss ta det fra begynnelsen. Et barn i magen fornemmer mammas tanker, ord og følelser, som for de aller flestes tilfelle er fulle av kjærlighet, hengivelse, omsorg, forventninger og gode ønsker. Så blir den lille født og blir straks omhyllet av masse nærhet, mat, blikk, bæring og kjærlige ord. Før barnet selv klarer å formulere ord blir mammas og andre viktige personers ord tolket og innarbeidet som kjærlighet og omsorg, og barnet lager seg en indre arbeidsmodell av mamma, og etter hvert av pappa, søsken og andre i nærheten. Uteblir omsorgen, blikket, berøringen, kjærligheten og ordene kan barnet faktisk dø, så viktige er alt dette.

Gjennom mammas kjærlighet og andres ord og nærvær føler barnet seg som sentrum i universet, og får være det lenge. Inntil det vokser til og må venne seg til tanken at det finnes også andre som trenger kjærlighet og oppmerksomhet. Det er fra da av at utfordringen for oss alle er å fortsette å si ordene, trøste, bære, hjelpe til, og med et vennlig og inkluderende kroppsspråk få alle våre barn, øvrige familie, venner og de rundt oss til å føle seg vel, føle seg likt og elsket. Som barn trenger vi så sårt den fysiske kontakten, oppmerksomheten, alle blikkene, alle ordene, men etter hvert som vi vokser til blir selve ordene desto mer viktige.

Eldre, livserfarne damer er mestere i å si varme, inkluderende ord. Mange husker nabokona som så oss, ga oss mat, en tier og som virkelig brydde seg. Hun sa varme, kloke, inkluderende ord, og for noen kunne hun være Den ene. Den som så deg når du følte deg alene, hun som så deg når du ble mobbet, og når du var trist. Og som torde spørre når du trengte det som mest. Det fine med dette er at du selv kan være eller bli Den ene. For den bråkete ungen, den stille jenta, henne som dessverre har opplevd et overgrep, for den ensomme ungdommen, den usikre mannen, og rusmisbrukeren som mange unngår. Vi har alle et stort register av virkemidler, og nøkkelen er ofte at vi glemmer oss selv, og fokuserer på den andre. Det er ens sinnelag det kommer an på. Vi behøver ikke å planlegge en tale, bare nærme oss han eller henne, holde blikket og nevne de ord som kommer fra hjertet, mer eller mindre usensurert. Gjentar vi en kjærlig handling kan det til slutt gi underverker. Ensomhet lindres, kjærlighetssorgen bearbeides, bånd styrkes, man føler seg sett, likt og selvfølelsen kan få en skikkelig boost!

Jeg kan ikke la være å nevne Mesteren selv, når det gjelder ord og kjærlighet, nemlig Jesus. Det var ikke bare det han sa, og som er nevnt i Bibelen. Men hans liv, død og oppstandelse var den ultimate kjærlighetshandlingen overfor oss mennesker. Ved selve Ordet om syndenes tilgivelse får vi ikke bare tro, men også en del av hans kjærlighet og adgang til himmelen. Det er virkelig ord som helbreder både kropp og sjel, nu og for alltid. Han er modellen, men vi behøver ikke være kristne for å spre kjærlighet og si helbredende ord, det kan vi alle gjøre. Ord som helbreder er også, kan du tilgi meg, unnskyld meg, og ikke minst, jeg tilgir deg! For oss kristne kommer i tillegg kraften fra Kristus selv i denne tilgivelsesprosessen, slik at man virkelig kan glemme, ikke bare til neste gang, men gjerne for alltid. Det betyr ikke at kristne er bedre enn andre mennesker, men bare at de har tilgang til denne tilgivelsens kraft. Det betyr heller ikke at kristne aldri krenker andre. Det sier mest om guddommens karakter. At vi som ganske skrøpelige mennesker kan få hjelp fra Gud. Både til å bli bevisst våre svakheter, be om tilgivelse fra de vi har krenket, og virkelig tilgi om andre ber om tilgivelse. Det sies at når Gud tilgir ser han oss gjennom sin sønn, og ser ingen dødssynd eller feil. Alt er komplett borte for evig. Som sett gjennom et krystallhav, det blir umulig å se noe som helst. Det er den absolutt viktigste saken i verden, og grunnen til at vi feirer jul. Vi kan tro på det, og ikke minst prøve å følge dette eksemplet. Å være kristen er først og fremst å tro, dernest leve rett og rette opp alle feil, be om tilgivelse, og aldri krenke og såre mer. Dessverre må man gjenta denne prosessen hele livet, man feiler stadig.

Samtidig som vi alle strever med å tilgi andre. Det beste hadde vært at alle de som gjorde og gjør feil, krenkelser og overgrep ber om tilgivelse. Først og fremst fra offeret. Og stanser videre destruktive handlinger. Og på den måten bidrar med rettferdighet og forsoning. Men den menneskelige naturen er så mangelfull og egoistisk, at det sitter langt inne å be om tilgivelse. Æren og fasaden hindrer det, og det meste drukner i glemselen hav, og man kan lett tro at ofrene har både glemt og tilgitt. Det har de som regel ikke, men lider i det stille. Mange lengter etter at den skyldige skal oppsøke en og be av hjertet om tilgivelse. Men det skjer sjelden. Og det blir helt galt når offeret må ta det opp og presse den andre om å si unnskyld. Slik kan lidelsene vare livet ut. Den aller verste unnskyldningen når ting er uoppgjort er at man skal ikke grave opp gammel skit, og bare glemme og tilgi. Om alle ba om tilgivelse for sin del, og ofrene kunne tilgi fra hjertet, og man kunne stanse krenkelser, ville verden blitt et mye, mye bedre sted å være. Og kjærligheten ville blomstre, mange ville bli helbredet, og folk kunne bli mer fri i sitt hjerte og sinn. Og folks psykiske vansker, angst, depresjon, rus og selvfornedrelse ville reduseres og noen ganger kunne folk blitt helt helbredet. 

Det finnes ord, setninger og arkaiske setninger vi kan tenke på, føle på og si når vi føler for det. Tenk først og fremst på hvem du skal be om tilgivelse fra, og gjør det! Spre tro, håp og kjærlighet! Og generelt, gi slipp på hemninger, ikke sensurer deg, frykt ikke Janteloven, men bry deg om ditt barn, din familie og han og henne som går med deg på veien. Overøs ditt barn med kjærlige ord og handlinger, si jeg elsker deg når du mener det. Lytt til ditt eget hjerte hva du vil si, og bestem deg for å si det. Ikke tenk på rettskriving og rett anledning. Den rette anledningen er nå. Hjertet tar aldri feil, og den som mottar ord og kjærlighet vil alltid forstå, og tolke det riktig. Kjærligheten tåler alt, er ikke misunnelig, og det er nok av der det kommer fra. Begynn gjerne med enkle ord og setninger, og sank erfaring. Barn klarer ikke å fortelle deg om virkningen før eventuelt i voksen alder, de bare mottar alt godt og lagrer det i sitt hjerte. La oss voksne gjøre vårt til at alle barn, ja voksne med, har et overfylt lager av gode ord og setninger i hjertet. Som vi alle kan ta fram når livet butter imot, spesielt om man er alene, syk, foreldreløs, krenket, eller ikke har noen nær seg. Ordene gir god selvfølelse så folk slipper å plages med det. De gode ordene som helbreder og lindrer blir aldri, aldri glemt. De er lagret i hjertet ditt for evig, og de er dine til odel og eie!

 

Kroppens sug, hjertets tro, sinnets tilstand, sjelens lengsel og åndens villighet

Mennesket er en kompleks skapning, med kropp, hjerne, hjerte, sinn, ånd og sjel. Hva er samspillet mellom alt dette? Det prøver mange å gi svar på. Religioner, filosofer, guruer, tidsånden og andre. Svarene spriker enormt. Det ene ytterpunktet er at vi er en art blant mange, med kropp, hjerne og instinkter, og når vi dør er vi borte. Det andre ytterpunktet er at vi er kropp, ja, men også åndsvesener med hjerte, sinn, ånd og sjel, og når kroppen dør, lever sjelen evig. Det egentlige hovedspørsmålet er hvordan kroppens sug skal balanseres mot resten, og hvem som skal ha kontrollen! Kropp mot ånd, det materielle mot det immaterielle. Det onde og det skrøpelige mot det gode, guddommen og kjærligheten. Som mennesker står vi alle midt i denne åndskampen, der kroppen krever, men hjerte, ånd, sinn og sjel må være i førersetet slik at vi ikke blir slaver av kroppens sug. Hvilke muligheter har vi da, og hvordan fungerer alt dette?

Mennesket har etter min mening to ulike deler, en fysisk del og en ikke-fysisk del. Den fysiske delen består av kropp, hjerne og det fysiske hjertet. Kroppen har instinkter, behov, drifter og det hele. Hjernen er en avansert styringssentral, den administrerer kroppen i samarbeid med tanker, nerver, transmittere, hormoner, og den koordinerer mange funksjoner. Med hjernen kan vi tenke, lære, sortere og fokusere. Hjernen står i direkte kontakt med ditt bevisste sinn. Resten er din underbevissthet som står mer i kontakt med din immaterielle del. Kroppen vil ha alle behov tilfredsstilt, basisbehov som mat, drikke, varme, beskyttelse, hus, penger, jobb, men også samliv, underholdning, utfordringer, vennskap og mye mer. Kroppens sug eier ikke begrensninger, derfor blir mange avhengige av jakten etter mer.

Den ikke-fysiske eller immaterielle delen er det åndelige hjertet, sinn, ånd og sjel. Kort om hva alt dette er. Sinnet kan være friskt og i balanse, og den består av en bevisst del og en underbevisst del. I ditt bevisste sinn kan du forestille deg ting, skape, be, manifestere og drømme. Dine drømmer, bønner og visjoner kan høres og realiseres. Det er dette som fascinerer meg mest, vi kan be og drømme om viktige ting og ting kan bli sant. Ved hjelp av våre bønner kan Gud helbrede sykdom, drive bort ondskap, beskytte oss og sende oss velsignelse. Våre tanker og ønsker når hvem som helst i sanntid, og tenker du på noen spesielle så tenker han eller hun gjerne på deg. Uavhengig av fysisk avstand, det skjer uten forsinkelse. Av samme grunn skal man avstå fra bannskap, besvergelser og onde ønsker. Det kan ramme andre – og deg selv! Det kalles det onde øre, det onde øye og karma. Sinnet kan også bli psykisk sykt etter traumer og belastninger. Og man kan arve disposisjonen sinnslidelse, men den behøver ikke å bryte ut. Sinnet kan spaltes i en ødelagt/syk/splittet del og en frisk del. Spesielt etter en voldtekt eller etter alvorlige, krenkende opplevelser. Den friske delen strever så med å helbrede det ødelagte eller det splittede sinnet. Klarer den friske delen ikke det, kan risikoen for varig sinnslidelse øke og til og med føre til selvmord. Behandling kan være nødvendig, eventuelt med psykofarmaka, samtaleterapi og ved at man kommer bort fra destruktive livssituasjoner. I kombinasjon med kjærlighet, omsorg, oppmerksomhet og støtte kan du få det bedre, hjelp til å bære det tunge og verktøy til å forstå deg selv bedre. Du blir garantert en annen etter prøvelser, men du får også et kyndig blikk for andres lidelser og kompetanse til å hjelpe andre og lytte til dem.  

Hjertet (og tarmen) er det vi føler med, der er pasjonene, intuisjonen, empatien og kjærligheten. Det er hjertet som føler tap og sørger, og det er hjertet som elsker. Med hjertet tror en til rettferdighet, som gjør at sjelen kan leve evig. I hjertet bor varmen, omsorgen, gjestfriheten, lojaliteten og takknemligheten, sånn at vi kan bli hjertelig! Menneskelig kjærlighet er en gave vi har fått, den rommes i vår sjel og i vårt hjerte, den gjør oss til levende, følende vesener, og jo mer vi dyrker den dess mer får vi tilbake. Kjærligheten gir omsorg og beskyttelse til barna til de klarer seg selv, og selv etter det skal de få høre at han eller hun er ditt elskede barn. Ingen har dødd av for mye kjærlighet!

Ånden er usynlig og immateriell, og binder det hele sammen. Den har med selve livet og pusten å gjøre og derfor heter det han utåndet når noen dør. Ånden sørger for at kropp, sjel og hjerte kan kommunisere. Vi har helt klart åndelige behov, det kan være nærhet og kontakt med noe større enn oss selv, mening med livet, naturens stillhet, meditasjon, musikk, undring, og åndelig fellesskap med andre. I tillegg tror kristne på Den hellige ånd, som er en del av treenigheten, Fader, Sønn og Hellige ånd. Den kan vitne med vår ånd om at vi er kristne. Den ånden er ren, villig, rettskaffen, den misunner ikke, og det er den som gir deg en levende tro. Får du høre ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod fra en annen som selv har en levende tro, så skjenker Gud deg samme tro gjennom Den hellige ånd. Og så blir du innlemmet i en forsamling, moderen, det åndelige herberget, stiftet av Frelseren selv, første påskedag, år 33.

Det dypeste nivå er sjelen, det nivået som skiller oss fra dyr og andre vesener. Jeg tror mennesket er det eneste vesen som har sjel her i universet, og sjelens beskaffenhet er at den lever evig. Har du fått en levende tro som nevnt ovenfor så får sjelen et evig og lykkelig liv i himmelen. Det er fra sjelen lengslene kommer, dypest sett. Sjelen lengter etter fred, harmoni, tilhørighet, den lengter etter en tvillingsjel, en sjelevenn, barn å elske og fellesskap med Gud. Sjelens språk er umiddelbar om vi bare lytter nøye, og den kommuniserer også gjennom hjertet som er en tanke mer jordnær. Og når folk virkelig brenner for noe, sier vi han gikk inn med hele sin sjel for arbeidet. Det er med andre ord hundre prosent.

Det finnes gode og onde krefter, eller beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer om du vil. Er du rammet av det onde må det heles gjennom det gode. Og da er det greit å vite hva vi består av, hvordan vi fungerer sånn omtrent, hva det gode kan være og mulige veier til helbredelse. Mitt hovedpoeng med dette er å gi deg håp om du sliter, og bevisstgjøre deg på ditt eget potensiale, kristen eller ikke. Du har alt i deg, fordi du er skapt av en mesteringeniør som skapte deg i sitt bilde. Det er når du fokuserer på det sjelelige, det åndelige og det hjertelige at din kropp og ditt sinn kan oppleve lykke, ro og mening. Og du kan forstå dine sår på sjelen. Lykken kommer innenfra, i kropp og sinn, gjennom alt det immaterielle og gjennom samspill mellom gener, sårbarhet, oppvekst, livsinnstilling, risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer. Det kan være en lang og tung vei å gå, men det vil gjøre deg hel til slutt. Det starter med din egen erkjennelse av at du er skadet av onde og negative ting, og at du trenger hjelp. Så følger bekjennelse, du må si det høyt, be om hjelp og involvere kjærligheten. For meg ble det Gud, kristendommen, gode venner og en lang søken etter helbredelse, kunnskap, visdom og en livsinnstilling som funker for meg. Jeg har lidd mye, hatt mange tap, mistet en bror i selvmord, fått ME, er ufør og er skilt. Men så har jeg også fått mye i gave. Først og fremst en herlig sønn som nå er 23 år, og som jeg elsker himmelhøyt! Og mye annet i gave, en lang rekke beskyttelsesfaktorer. Tro fra Gud, og herlige opplevelser på læstadianske samlinger og storsamlinger i inn- og utland innen den førstefødte retningen. Fantastiske fjellturer mellom Hellmobotn og Vájsáluokta. Beskyttende somre i Oalloluokta, mamma sin plass og i Hellmobotn, pappa sin plass, i fornorskningstida i Tysfjord. Og ekte lulesamisk sijdda-liv, med humor og samhold i Musken og i Hellemofjorden i min oppvekst på 1960/70-tallet, der vi var høgt og lågt. Pluss gode og viktige verdier fra mine foreldre, fra familie og slekt, fra nære venner, fra kloke og erfarne eldre, og helbredelse gjennom ulike terapier, litteratur, bønn, forbønn, livserfaring og gjennom kjærligheten.

Ikke vær redd for stillhet, sorg, kjedsomhet og alenehet. Det er i det stille du kan få kontakt med ditt indre. Sjelens og hjertets stemme overdøves ofte av kroppens behov, sosiale media, all verdens støy og vi kan lures til å tro at vi må tilfredsstille alle kroppens behov umiddelbart for å bli lykkelige. Men det skjer sjelden. I en stadig mer travel og materiell verden glemmer mange å puste og lytte til hjertets og sjelens dyp. Uansett vil det for alltid være en rest av undring, usikkerhet, leting etter svar og en dyp, virkelig dyp lengsel etter noe og noen. Etter lykke, hvile og harmoni, etter kjærlighet, etter barn, noen å elske, vennskap og tilhørighet. Og aller mest etter forsoning med Gud og en mening med det hele. Det er den egentlige skjebnen for oss alle. Vi får ikke alle svar her, vi slutter aldri å lengte, og vi vet knapt hva vi lengter etter. Men la oss beholde troen, håpet og kjærligheten. La oss leve og ikke tenke så mye. Det er når vi slipper kontrollen og ikke alltid er så opptatt av hva som gagner oss selv at vi kan begynne å leve. Slutt å fremstå som perfekt, det er ikke derfor folk liker deg. Det er når du er ærlig, sårbar, åpen og undrende at du kan få nære og gode venner.

Om man begrenser oppfatningen av mennesket til bare en kropp med instinkter og behov så får man også et liv deretter. Som går ut på å tilfredsstille alle tenkelige behov raskest mulig, spise, drikke, elske, og søke anerkjennelse, ære, berømmelse og rikdom. Du må heller lytte til både hjerte, sjel og ånd, og stadig undre deg over livet, kjærligheten, kulturen, guddommen og alle tings beskaffenhet. Hjerte, sjel og ånd kan bli ditt kompass, de skal man lytte til og ikke bare til kroppens sug. Det er et fint samspill mellom alle disse delene Skaperen har ment skal være deg. Ånden og det immaterielle skal kontrollere det materielle og kroppen, slik at vi ikke henfaller til fråtseri, grådighet, misunnelse, sløseri, kriminalitet, egoisme, maktmisbruk og endeløs jakt på mer. Kroppen skal være ditt tempel som hjerte, sjel, sinn og ånd bor i. Vi må jo bevege oss med noe, men kroppen og dets sug må ikke bli målet for alle ting. Det er dette fine samspillet som er selve Livet. Som rommer hele deg, som er i kontakt med Gud, universet og alle mennesker. Der du lever i dyp respekt for andre mennesker, for det kollektive, for din sijdda, for slekta og ditt folk, for alt liv i naturen, for de eldre, og i åndelig kontakt med dine formødre og fedre og livet bakover. Det er den fine arven vi har fått fra guddommen, fra kristendommen, fra de eldre og universet med alt det rommer.

Lykken er ikke å være rik, vellykket og å ha det komfortabelt hele tida. Livet er mye, mye mer. Det inneholder alle nedturer og oppturer, alle seire og nederlag, alle slags følelser og all slags erfaringer. Lykken er å stå i den berømmelige åndskampen og mestre å holde kroppen og dens sug i sjakk. Lykken er å tro på noe større enn deg selv, å bry deg om andre, overlate kontrollen og skjebnen til kjærlighetens vidunderlige forsyn, ikke bli bitter på noe eller noen, og forsone deg med ting som har skjedd. Sist, men ikke minst, elsk Gud, din sjel, deg selv og dine kjære. Vær takknemlig for det du har, og hver eneste dag kan du si. Jeg elsker deg, mitt kjære barn, min kjære kone, min kjære mann, og min kjære venn!

Mange kvinner lider. Hovedsaklig på grunn av menn

Mange kvinner lider, hovedsaklig på grunn av menn, og konsekvensene av det menn gjør og står for. Selvfølgelig finnes det en overvekt av gode menn og like selvfølgelig finnes en viss andel av destruktive kvinner som kan skade. Men nå er det menns skader på kvinner jeg snakker om. Mange kvinner har gjennom tidene vært utsatt for samfunnets og mange menns utestenging av kvinner fra arbeidslivet, kvinneundertrykkende og diskriminerende adferd, holdninger, verdier og kultur. I mange kulturer er kvinner menns eiendom. Kvinner dominerer lavtlønte og belastende yrker, som sammen med fødselspermisjoner og omsorgsoppgaver gir mange stram økonomi og dårlig pensjon som resultat. Samiske kvinner og andre minoritetskvinner kan bli utsatt for både personlig og strukturell diskriminering og rasisme. Og de er ofte mer utsatt for psykisk og fysisk vold, overgrep og andre belastninger enn andre, ifølge forskning. Minoritetskvinner opplever nesten uløselige dilemmaer der man på den ene siden vil bevare alt sitt og lære barna både sitt morsmål, kultur og ulike skikker. Og på den andre siden påvirkes barna av et fornorskningspress, påvirkning av storsamfunnet og av venner, som ofte står i motsetning til sin mors kultur. Religiøse minoritetskvinner opplever i tillegg andre dilemmaer, bevare troen og tilhørighet til en forsamling versus å oppleve at barna ikke følger hennes religion. Noe som kan gi en livsvarig sorg.

Men det er i privatlivet de største skadene kan skje, og som også kan ramme barna. Volden som skjer innenfor hjemmets fire vegger er privat og personlig, og prisen er ofte for høy for å sladre. Det finnes lite hjelp, og det er for skamfullt å fortelle om det. Man presses til å beholde fasaden og la det skure og gå. Altfor mange kvinner er én eller flere ganger i livet utsatt for én av eller flere av disse krenkelsene, belastningene og traumene i ulik grad. Mannens sjefing i familien, hans flørting og utroskap, partnervold, egoisme, maktmisbruk, psykisk terror, trusler, humørsvingninger, sykelig sjalusi, isolering på grunn av sjalusi, sinne, religiøs fanatisme, løgner, uærlighet, narsissisme, psykopati, drikking hjemme, vor- og nachspiel med fremmede menn, alkoholisme, narkotikamisbruk, og alle former for rus og avhengigheter. Som gambling, usunt forbruk, forfengelighet, altoppslukende arbeid med sykelige avhengighet av andre menns anerkjennelse og kvinners beundring, og avhengighet av sport, trening med og uten anabole steroider, porno, internett og sosiale media. Gjerne kombinert med blomster, bønn om tilgivelse og løfter om endring til det bedre når han skjønner at hun vil forlate ham. Denne runddansen og den svingende psykiske volden kan bidra til en sterk, langvarig og destruktiv tilknytning til en voldelig mann.

Kvinner lider og kan bli alvorlig traumatisert av seksuelle overgrep, spesielt som barn, langvarig trakassering, opprivende og bitre skilsmisser og barnefordelingssaker, og dype og langvarige familiære konflikter. Og de kan i tillegg bli rammet av andre forhold, som livstruende sykdom, dårlig helse, alvorlige psykosomatiske lidelser og vansker, altfor mange barn, tung omsorg for syke og gamle foreldre, bitre brudd med søsken, foreldre og egne barn, alderdom, demens og andre aldersrelaterte lidelser, funksjonshemming, arbeidsledighet, uførhet, manglende kontakt med slekt og venner, barns lidelser og rusmisbruk sammen med dårlige venner, destruktive lojaliteter, mange flyttinger, ensomhet, tosomhet, isolasjon, fattigdom, flere lavtlønte jobber, og stram økonomi som enslig forsørger, og etter hvert lav pensjon, med mer.

De fleste menn er good guys. Men en viss andel er bad guys og de rekker å skade mange kvinner og barn. Menn er fysisk sterkere og har et stort skadepotensial, og bad guys utnytter det. De som har anlegg for det misbruker ofte rå makt og mange hersketeknikker overfor kvinner og barn. Spesielt i forhold der bare han jobber eller tjener mest og som gjør at kvinnen blir økonomisk avhengig av ham. Noen ganger er trussel om vold nok til å skremme og holde familien i frykt. Disse mennene, spesielt narsissister og psykopater, finner kvinner de kan dominere, gjerne unge med lite erfaring, og som er ute etter kjærlighet, ofte med en litt dårlig selvfølelse i utgangspunktet. Eller kvinner som er lett å fange og sjarmere, for så å skremme med vold, bryte henne ned, veksle mellom destruktive ting og overstrømmende oppmerksomhet, gaver og andre positive ting en tid og på den måten får han henne til å bli. Og da får hun en dårlig selvfølelse og et dårlig selvbilde uansett. Alle belastningene blir den nye normalen, og prisen for å protestere blir for høy. Da kommer hun lett i en ond sirkel som kan være vanskelig å bryte. Slik fortsetter lidelsene over tid, hun kan utvikle angst, depresjon og psykosomatiske lidelser, og alt dette gir henne dårlig livskvalitet og mange kvinner og barn blir skadet i lang tid. Selv etter et brudd kan skadene vedvare, og for kvinner bidra til mindre omsorgsevne og empati. Og eventuelt eget rusmisbruk som igjen går ut over barna. Som etter hvert skader seg selv. En ond sirkel som kan pågå i generasjoner.

Vi kan takke ulike revolusjoner mot allmektige konger, tsarer, adel og pavekirka, positiv samfunnsutvikling, borgerrettighetsforkjempere og mange andre for at mange land, spesielt vi i vesten, for at vi har demokrati, sekularisering, friheter, stemmerett og mange ulike rettigheter for både menn og kvinner. Og vi kan takke alle enkeltkvinner og kvinneorganisasjoner som kjempet og kjemper for likestilling, likeverd, likelønn og som har påvirket partier, regjeringer, organisasjoner, lovverk og kulturer til at alle kvinner fikk og stadig får det bedre. Men på tross av positiv samfunnsutvikling er det er ofte vanskelig å avsløre og nøytralisere ondsinnede menn som ødelegger kvinner og barn. Altfor mange kvinner og jenter lider i stillhet, de er redd for represalier, det er tøft å anmelde, og det er sjelden at bevisene holder i en rettssak. Den onde mannen fortsetter bare med andre kvinner, samtidig som han kan trakassere eksen med psykisk terror, telefoner på natta, og prøve å overta barna og hjernevaske de til å ta parti med ham. Alle disse problemene rammer veldig mange kvinner på en eller annen måte, i ulik grad og av ulik varighet.

Kvinner ønsker å finne en mann, en sjelevenn, få barn og bli elsket, aktet, sett og beskyttet. Gjerne av en mann som er litt eldre, med makt, penger, hus, eiendom, status, sjarm og karisma. Eller en som viser interesse, og hun blir overbevist om at her er en mann som virkelig bryr seg om meg, elsker meg og vil respektere meg for alltid. Tror de. Den første tiden er det bare flott, og romantikken, sexen, lykkefølelsen og gode opplevelser bidrar sterkt til sterk tilknytning til en mann og til at hun senere blir. Blir mannen gradvis mer og mer ond, går det onde sikkert over, tenker hun, og min store kjærlighet og oppofrelse skal helbrede ham. Kvinner blir involvert og innviklet i mannens ondskap, maktmisbruk, krenkelser og svingninger, og snart er hun fast i ham. Og begynner å føye ham og holde fasaden utad. Og er hun så uheldig å bli fanget av en ondsinnet mann, er det ofte svært vanskelig å komme seg unna, det kan gjerne ta et helt liv. Spesielt når det er barn i bildet. Og hun mister mer og mer motstandskraft, blir manipulert til å tro det er hennes egen feil, gir opp, håper det beste, lider i stillhet, holder fasaden, forteller ikke til dette til noen og er overbevist om at hun fortjener ikke noe bedre. Frykten og angsten gjør at hun ikke tør bryte ut, og enkelte ganger blir hun glad for at mannen endelig forlater henne til fordel for en annen. Som også får lide. Noen ganger blir det altfor mye, alt for lenge, for mange overgrep, traumer og belastninger totalt, at det ender med depresjon, utmattelse, uføretrygding, psykiske vansker, dårlig livskvalitet, og til og med selvmord. Som igjen kan påføre eventuelle mindre barn store traumer, ofte rusmisbruk, uførhet og mange slags lidelser og problemer. Dette kalles ofte flergenerasjonelle traumer. Det er derfor det heter i Skriften at fedrenes misgjerninger skal straffes inntil tredje og fjerde ledd. Det er ikke Vårherre som straffer noen, men det betyr at menn har et stort skadepotensial og kan skade både kvinner, sønner og døtre og familien i stadig flere generasjoner. Også ved at rammede kvinner blir så skadet at de mister omsorgsevnen, blir rammet av lært hjelpeløshet, skader barna, er kun lojal sin partner og fortsetter å være i destruktive forhold og miljø. Alle oss vet av enkelte familier som er veldig skadet og der det miserable bare fortsetter og fortsetter. Der de verst rammede er badet i rus, krenkelser, vold, konflikter, stigmatisering og seksuelle overgrep. Likesinnede finner hverandre, de skaper egne, lukkede miljø på tvers av alder, kjønn og etniske skillelinjer. For noen er dette livet som et svart hull som ingen av de som er skadet slipper unna fra. Og som stadig rekrutterer nye medlemmer. Gjerne deres egne barn. Kjærligheten har umulige kår, og forsøker noen å bryte ut av et rusmiljø blir de raskt presset tilbake. Til slutt er det bare overlevelse.

Barna blir ofte vitner til ondskapen, mange traumatiseres, de skjuler elendigheta og lider i stillhet. Mange barn tror det er deres egen feil, de blir såkalte snille piker, omsorgsperson for sine foreldre, spesielt for mor. De kan utvikle psykosomatiske lidelser og kan innta en destruktiv og sykelig rolle i familien. Krenkede barn blir syke voksne, og må ofte gå i livslang terapi. Far krenker sine døtre og de blir oftere enn andre ofre for en ny, ondsinnet mann, nå som partner. Og selv om mange kommer seg bort fra den første drittsekken, havner de fort i et nytt destruktivt forhold. Onde menn, spesielt psykopater, værer hvilke kvinner som lett kan sjarmeres, som er lett å dominere, som tror på fagre løfter og som ikke er kritiske nok. Og snart blir det et fengsel, som omgivelsene ikke ser omfanget av. 

Fraværende fedre gjør også skade på ulike vis. 8 av 10 av menn i fengsel har hatt problemer med far. De har ikke hatt en far som stilte opp eller som ikke ga dem kjærlighet og støtte. De har hatt en ustabil far, som ikke holdt ord, som var egoist, som hadde rusproblemer og som ikke var den rollemodellen gutter trenger. Guttene søker anerkjennelse andre steder, gjerne i kriminelle gjenger og i rusmiljø. Der blir de utnyttet og ødelagt for livet. Så menn og fedre har virkelig et kjempestort ansvar, både for seg selv, og ikke minst for deres barn!

Julens egentlige budskap

Her er julens egentlige budskap, og grunnen til at Jesus ble født for lenge siden. Kristendom er en måte for sjelen å oppnå evig liv og lykke på. Her er kortformen på det hele. Dette innlegget er min personlige fremstilling, ikke et offisielt skriv fra den førstefødte, læstadianske forsamlingen som jeg tilhører, og heller ikke på vegne av den. Bare tanker i julen. Ikke mine tanker, men det jeg har blitt lært gjennom et helt liv. Se for øvrig læstadianerne.no

Adam og Eva hadde det perfekt i Paradis. Samtidig fantes Den onde, og fra samme øyeblikk som Gud skapte mennesket, så startet Den onde jakten på denne Guds yngste skapning. Gud hadde bare én advarsel, én lov, han hadde sagt at spiste de av Kunnskapens tre måtte de dø. De måtte med andre ord ikke basere sitt liv og forhold til Gud på kun kunnskap, fornuft, og egne krefter. De åt og de falt, godt hjulpet av den giftige slangen, altså Den onde. Og da de falt måtte Han holde ord. De skulle dø og utdrives fra Paradis. Men Gud har to sider som begge er like sterke, rettferdighet på den ene siden og kjærlighet på den andre. På grunn av sin rettferdighet måtte han dømme dem etter sitt eget ord, sin egen lov. At de skulle dø. Men på grunn av sin store kjærlighet kunne han ikke rolig se på at mennesket døde evig pga synd. Noen andre skulle straffes og dø for alle, og dette måtte være et menneske. Derfor sa han at "kvinnens sæd skal sønderknuse slangens hode". Det vil si at en av etterkommerne etter Eva og Adam, et menneske, men også Gud, nemlig Jesus, skulle komme en dag og knuse det ondes makt. Altså knuse Djevelens makt til å ødelegge menneskenes sjeler. Han laget en ny lov, et løfte om frelse til alle mennesker som tror Ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Dvs at Jesus måtte fødes som menneske for å ta denne dødsstraffen, samtidig som han var Gud selv. Egentlig tok Gud selv på seg straffen, og lar mennesket gå fri. Og berger oss mennesker, uten fortjeneste, uten gjerninger, kun gjennom tro. En levende tro, som Han selv gir et menneske, som er identisk med den levende troen disiplene fikk, og på samme måte. Selve forsoningen er en dyp hemmelighet som selv englene lengter etter å se og forstå. Forsoningen var nok etablert og utført fra evighet av, men Gud lot løftene skje fyllest på en fysisk og observerbar måte. Men man behøver ikke å forstå alt dette med fornuften, det viktigste er å tilegne seg en levende tro på riktig måte gjennom et annet menneske som har en levende tro.

Hele Det gamle testamentes budskap er nettopp det, profetien om Kristi komme. Det var et løfte om at hver den som tror på Jesus som forsoner og frelser ikke behøver å dø evig, men får komme til Paradis, altså til himmelen. Adam og Eva fikk en redningsplanke og berget seg på det, og alle etter dem kunne tro på det samme, men prisen for syndefallet ble dog at de og vi alle er født med arvesynden i oss. Og at vi dermed er disponert for både det onde og det gode. Og helst bør velge det gode fremfor det onde. Satan ble i sin tid kastet ut fra himmelen men ikke så langt bort, ondskapen er blant annet i vår kropp. Derfor er mennesker i stand til å begå de grusomste forbrytelsene og samtidig etablere samfunnssystemer der mennesker blir undertrykt, torturert og forfulgt, og der de skyldige går fri. Kampen mellom det gode og onde skjer overalt, også inni oss, og det onde er også inkarnert i ånder og andre vesener, med mange navn. Det er med andre ord en evig kamp mellom det gode og det onde, en kamp mellom kjærligheten og ondskapen. Men til slutt skal kjærligheten vinne. Imens kan det være en strid og mye lidelse. Stå derfor på det godes side. Ikke for at vi mennesker er så gode, men vi kan tross alt slutte oss til selve hærføreren på den gode siden. 

Alle som før Kristus trodde på dette løftet ble frelst, og alle som trodde på det som hadde skjedd etter at Kristus hadde kommet, levd, dødd, lidd og oppstått, ble og blir frelst, inklusive oss som lever i dag. Det nye testamente handler om Jesu liv, lidelse, død og oppstandelse, og hvordan det gikk med de første kristne. Jesus valgte seg ut 12 disipler, lærte dem opp, profeterte om sin egen død, men disiplene trodde først at han skulle innføre et verdslig rike og fri dem fra romernes herredømme. Og at de skulle bli høye herrer med makt og ære. Denne drømmen ble grundig knust da Jesus døde, og de gjemte seg i frykt for jødenes hevn.

Det de ikke skjønte var at alt var en grandios plan fra Vårherre, han oppfylte løftet om en Frelser, som ordnet med en gjeng disipler, lærte dem opp i basic kristendom, og Jesus etablerte selv den første kristne menigheten. Men her kommer et av hovedpoengene med kristendommen. Ved korset og i de tre dagene Jesus lå i graven mistet disiplene alt håp om jordisk ære og karrière, og de skjønte etter hvert at de var fortapte og alt var håpløst. Dvs uten noe form for håp om evig liv. Den tredje dagen står Jesus opp, går inn gjennom stengte dører inn til disiplene, som sørget kraftig. Både over sin Herres død, men like mye over sin egen fortapte sjelstilstand. I overført betydning gikk han inn til disiplenes stengte hjertedører, der hjertene var sønderknuste og beredt for troen. En levende og saliggjørende tro.

Så kommer Jesus inn, ånder på dem og sier Fred være med dere. Hvilken fred? Jo den aller viktigste freden, fred i sjelen, altså sa han at dere skal tro at all vantro og alle synder er tilgitt i hans eget navn og blod. Og de fikk en levende tro, Den hellige ånd, Kristi kjærlighet og gråt nu av glede, full av tro, håp og selvtillit. Før han da dro til himmelen lovte han dem full støtte alle dager inntil verdens ende, og gav dem Misjonsbefalingen, gå ut i all verden og omvend alle folkeslag til mine disipler. Og så ga han de himmelrikets nøkler, at det de løser på jorden er løst i himmelen. De skulle likevel vente på pinsedagen da han skulle sende dem Talsmannen, Den hellige ånd. Den kom etter 50 dager og da kunne disiplene tale med brennende tunger til enhver på deres eget språk, og 5000 ble lagt til menigheten. Dette kalles nå for pinse. Kristendommen hadde startet med ild og ord, bokstavelig talt.

Siden har denne apostoliske kristendommen levd sitt eget liv med opp og nedturer, først i Midtøsten og senere på alle kontinenter. I en downperiode pustet Luther nytt liv i den med Reformasjonen, og derfor kaller noen denne bevegelsen den apostolisk-lutherske kristendom. I nyere tid ga Læstadius den et nytt liv på Nordkalotten i 1840-årene og bevegelsen ble kalt læstadianisme. Før det hadde den mange navn. Navnet frelser ingen, men læstadianismen som jeg tilhører er den samme kristendommen som Jesus selv etablerte, og som jeg og hundretusener tror på. Den har vandret over store avstander og blusset opp her og der.  I USA og Canada kalles den samme bevegelsen The old Apostolic Lutheran Church, mens i Skandinavia kalles vi Den apostolisk-lutherske førstefødtes forsamling eller læstadianere. Det finnes mange andre menigheter og forsamlinger, men jeg personlig kan ikke anbefale andre enn denne som jeg selv har fått tro og sjelefred gjennom. Den fungerer for meg, for å si det sånn, og debatten om rett kristendom får andre ta. Dette er mitt høyst personlige budskap. For øvrig finnes det 2 milliarder barn og unge kristne på jord til enhver tid, da vi tror at alle som er unnfanget, og alle barn og unge er Guds barn. Himmelen fylles av minimum 25.000 sjeler daglig fordi det dør så mange barn i mors liv og barn og unge ellers. 

Oppsummert henger dette sammen slik: Alle som tror på det de får høre, om at alt er tilgitt i Jesu navn og blod, blir frelst. Forutsetningen er at den som sier det til en annen må ha en levende tro selv. Og kommer troen fra hovedkilden selv, nemlig Kristus, er alt ok. Finner man den rette menigheten som har en direkte link til den første apostoliske menigheten i sin tid, da er det riktig menighet og en riktig og levende tro. Men før du er i stand til å motta denne livgivende troen, må du som disiplene ha mistet alt håp i deg selv. Dvs du kan intet gjøre selv for å bli frelst. Da forberedes hjertet, det blir sønderknust og blir åpen for evangeliet, nemlig å tro dine synder er tilgitt i Jesu navn og blod. Da får du tro, Den hellige Ånd og Kristi kjærlighet.

Denne kjærligheten virker slik at du vil at alle mennesker skal bli kristne og komme til himmelen. Du får lyst til å tilhøre en forsamling, og gi ditt bidrag på ulike måter i denne forsamlingen. Spre ordet, bygge hus for møter, gi penger, tilby overnatting, drifte søndagsskoler, gi konfirmantundervisning. Og ikke minst, vitne om din egen tro og hvordan du fant den. Dvs hvordan bli rettferdiggjort gjennom tro på den ene siden, og leve i kjærlighet på den andre siden. Og gjestfrihet er en selvfølge, alle som vil, kan reise på møter eller samling i mange land, og bli tilbydd overnatting, mat, åndelig prat og vennskap. Har man den samme troen kjenner man igjen den hos andre, og dette binder kristne sammen over alle mulige grenser, aldre, etnisitet, land, språk, kulturer og skikker. Og så lever vi alle i hverdagen hver på vår plass, studerer eller jobber, går på søndagssamling og prøver å leve et verdig liv. Feiler man kan man be om tilgivelse, og har man såret andre skal man be vedkommende om tilgivelse, og rette opp urettferdighet der det er nødvendig.

Dette er idealet, men mennesket er all sin tid disponert for det onde, også vi kristne, og de/vi kan også gjøre onde ting, krenke, såre, sladre, lyve, ekskludere og andre onde gjerninger. Det er ikke kristendommens feil, kun menneskets egen og det ondes feil. Man må skille mellom om hvordan kristendommen egentlig er, og hvordan menneskenaturen og Den onde er. Mange tar avstand fra kristendommen pga kristnes feil og dårlige eksempel. Vi er alle disponert for onde ting, så derfor dette innlegget om kristendom. 

Jeg håper at du kan se storheten og det fantastiske ved kristendommen, og se bort fra enkeltes feil og krenkelser. Men du må lete, søke, be, spørre, lese. I enden finnes en skatt du knapt kan drømme om. En tro som gjør deg rolig, fredfull og håpefull, en tro som gjør at du ønsker å leve i kjærlighet, og lære barna dine opp i det samme. Og en kraft som gjør at du vil spre ordet, vise kjærlighet og virke til fred mellom mennesker. Vi lever i en urolig tid, der det onde slippes løs i hat, krig, konflikter og ulike krenkelser. Derfor er det så viktig å skjønne at kristendommen er et klart alternativ til det onde og det gudløse. Vi har en utømmelig kilde av kjærlighet og fred, som gir oss tro og liv på jord og et evig liv som starter allerede her. Og til og med trøst og håp om hele verden skulle igjen havne i en verdenskrig, og all ondskap slippes løs. For den onde klarer ikke å fjerne en levende tro fra et menneske, selv om du blir forfulgt, drept og plaget. Fordi du tror på universets sterkeste kraft, som berger din sjel selv om kroppen og alt det materielle/fysiske tilintetgjøres. Ikke mindre enn det. Husk du er hjertelig velkommen på våre samlinger og møter! Der kan du lytte til Guds ord som blir forkynt av ydmyke tjenere, der får du også samtaler, servering og nye venner!

Be i ditt hjerte, at Gud må lede deg hans menighet og forsamling på jord. Be om at akkurat du skal komme til himmelen, og at brødre og søstre i troen kan løse deg fra tvil og vantro. Følg Den Hellige ånds veiledning, og la deg lede til forsoning med Gud. I Jesu navn. Amen

Mitt elskede barn!

Jeg ønsker du kan føle og kjenne min og mammas kjærlighet og omsorg til fulle. Jeg håper at vi har gitt deg en trygg havn i livet. At du føler at når som helst kan du komme til mamma og pappa. Gråte, le og føle deg trygg. Der du føler at ingenting kan skade deg, og ikke et eneste problem er for lite eller for stort til å fortelle det til oss. Der du kan bare være, og virkelig kjenne at du er hjemme på alle mulige måter. Og at du ikke må flytte før du må, du må heller ikke prestere noe for å fortjene vår oppmerksomhet, tid og kjærlighet. Du ble til i kjærlighet, født i kjærlighet og lever nå i kjærlighet. I dag og for alltid.

Jag har gett dej detta liv, jag har sett dej bliva til, om du ber meg skal ja vända flodarna. Jag är förtiden for dej, du är framtiden för mej. Om du ber mej skal ja släcka stjärnorna. Isabelle. Dette synger Afzelius til sin datter Isabelle. Den summerer opp kjærligheten til et barn som betyr alt. Som far og mor er vi villige til å ofre alt for deg, mitt kjære barn. For at du skal være trygg, føle deg elsket og sett. For at du skal utvikle deg på en god og naturlig måte. For at du skal få og beholde venner, og at du skal være beskyttet. Mot mobbing, utestengning, nederlag, dårlig selvfølelse, alt ondt og alle onde mennesker.

Vi har sett deg bli til, vokse, forandres og utvikles. Vi fylles av glede når vi ser på deg, min kjære skatt. Tenk at du er mitt og mammas kjøtt og blod. Du er ennå så avhengig av oss, og kommer stadig tilbake. Full av opplevelser og erfaringer, både gode og onde. Du lærer forskjellen på godt og ondt, og du får erfare at ikke alle mennesker vil deg godt. Noen ganger må man unngå enkelte personer og visse miljø, og til du blir stor og gammel nok må vi vurdere dette for deg.

I tenårene vil du så gjerne stå på egne bein, bli selvstendig og bestemme alt selv. Det er dette vi så gjerne vil lære deg mye om, kjære barn. Du kan ikke få alt du ber om og du må få det porsjonsvis, alt til sin tid. Du skal ikke få for mye penger og ting, men heller ikke for lite, for da føler du deg utenfor. Men vi vil heller ikke at du skal passe deg for alt hele tiden, for vi passer på deg når vi må. Det aller, aller viktigste er at du føler deg elsket, ønsket, sett og holdt, men du behøver ikke være forberedt på alt i ung alder.

Så kommer det en tid for forelskelser og kjærester. Vi merker raskt om du møter noen og blir glad i noen, eller noen i deg, selv om du prøver å holde det skjult. Vi voksne skal liksom ikke vite det, og slettes ikke bry oss. Men selv der vil vi ha litt kontroll og vite at det skjer i trygge former. Etter en stund vet vi hvem den andre er, hvilke kvaliteter, skader og utsikter hun eller han har. Et brudd og en kjærlighetssorg kan være jordens undergang, du tror ikke du kan komme over det, og at det ikke kan finnes noen andre. Du kan være sikker på at mamma og pappa har opplevd det samme, og overlevd. Vi har gått gjennom alt, og vet at man kommer seg videre, og da kan det være godt å snakke om det og gråte på vår skulder. I det minste kan du lytte på oss, vår trøst, våre råd og formaninger. Vi kan ikke føle det du føler, men du kan være viss på vår kjærlighet og at vi virkelig bryr oss.

Så ønsker jeg og vi deg alt godt i livet, mitt elskede barn! Du er i mitt og mammas hjerte, og der forblir du hele livet. Fly og prøv dine vinger, ta for deg av livet og de mulighetene som byr seg. Men kom alltid tilbake til mammas og pappas trygge favn så lenge vi lever. Ta med deg din barnetro og din gode samvittighet. Feiler og faller man kan man reise seg. Gjør man noen noe vondt kan du be om unnskyldning, lære av det, og gå videre.

Vær da fri, min lille fugl. Kvitre glad og lystig på grenene på livets tre. Fly verden rundt om du må, men husk hvor du kommer fra. Lær deg kjærlighetens språk, og bruk den flittig. Vær glad i deg selv, i dine venner og i han eller hun som går med deg på veien. Gled deg over livet og vær stolt over din egen familie og slekt på begge sider, ditt hjem og din hjemplass. Gjem så alle gode ord i ditt hjerte og grunne på dem. Husk alt det gode vi foreldre har gjort for deg, og tilgi oss for alle dårlige ord og alle krenkelser. Si fra om jeg eller mamma har såret deg og ikke husket på å si unnskyld. Mamma og pappa elsker deg. Derfor er vi så bekymret så mange ganger. I våre hjerter betyr du alt, i dag og for alltid. Vi ønsker deg det aller beste, og håper du er beskyttet hvor enn du går.

Derfor vil vi av hjertet, hver eneste dag, og hver gang vi har kontakt, si jeg er glad i deg, mitt elskede barn! Du får en klem når vi møtes, og en klem når vi skilles. Vi tenker på deg mange ganger hver dag, og vi prøver å kjenne etter i magen om hvordan du har det. Er du på reise, må du svare på meldinger og telefoner. Og så skal vi gradvis sette deg mere og mere fri. Og håpe at det vi har gitt er nok til at du elsker deg selv, og oss selvfølgelig. Men mest av alt kjenner vi på en grenseløs kjærlighet til deg, vårt og mitt elskede barn. Den kjærligheten forblir i våre hjerter, og det er akkurat det vi håper og ber om, at du kjenner og har kjent på vår kjærlighet i alle disse år, og hver eneste dag. At vi har klart å gi deg den vissheten hos deg selv. Nemlig at du er elsket, og du har fått hørt det. Igjen og igjen, og som gjør deg i stand til å være lykkelig i ditt eget liv, og at du kan føle du er en del av noe evig, og noe større, nemlig kjærligheten selv.

Som er universets mektigste kraft, Kristi kjærlighet og guddommen på sitt vakreste, den sterkeste beskyttelsen, tilgivelsens kilde, salighetens grunn, og evighetens opprinnelse. Denne vidunderlige og helbredende kraften og beskyttelsen skal følge oss alle, deg, alle våre barn og alle dine og våre etterkommere i tusen ledd. Det er dette livet handler om. At vi som pappa og mamma får lov til å ta til oss kjærligheten, dyrke den, og gi den videre til deg. Vi må tro på den, og be til Gud at kjærligheten skal bestå i vårt eget hjerte. Nok til at vi ikke har vært for egoistiske, for dømmende, for fraværende og at vi har klart å beskytte deg mot demoniske krefter, destruktive miljø og onde mennesker. At vi på tross av våre menneskelige svakheter har maktet å gi kjærligheten videre til deg.

Etter et langt liv må vi likevel erkjenne at mange av oss er skadet av alle livets ulike belastninger, noen mer, noen mindre. Og så tenker vi at du og alle barn må unngå å bli skadet. Vi har mange ganger vært altfor beskyttende, nettopp fordi vi vet hvor galt det kan gå. Mange ting i livet er utenfor vår kontroll, og sykdom, brudd, konflikter, ensomhet, økonomiske kriser og andres ondskap kan ramme hvem som helst. All denne livserfaringen på godt og ondt gjør at vi prøver å beskytte barn. Og så ser vi at det ligger et vanvittig press på de unge, om å bli perfekt, vellykket, pen, topptrent, rik, populær og berømt, og mange dessverre føler seg mislykket etter å stadig se på sosiale medier hvor vellykket kjendiser og influensere er. Alt dette gjør at vi har blitt bevisste at vi må gjøre en ekstra innsats for deg og alle våre unge. Vise kjærlighet, være kompetente foreldre, være åpne, bryte tabuer og ha nær kontakt med deg og alle våre kjære.

Men mest av alt, at alt vi har gjort for deg, ved hjelp av Gud, kjærligheten, det gode, familie og våre venner, at det har gitt deg beskyttelse, tilhørighet, en god selvfølelse, et positivt selvbilde, evne til selvregulering av svingende følelser, et kyndig blikk for andres lidelse, evne for omsorg og hjelp for andre. At vi i sum har gitt deg en tilstrekkelig livskompetanse god nok til å møte alle livets krumspring, prøvelser og utfordringer. Gitt deg en mening med og i livet, og en fast tro og overbevisning om at livets mening er alltid å leve i kjærligheten og tro på Gud som har skapt oss. Og aller mest, en levende tro på at alle synder er tilgitt i Jesu navn og blod. En tro som bærer deg til et evig liv i himmelen til slutt. Og at du forstår at vi er gjester på jorden en tilmålt tid, at alt vi har er lånt og skal gis tilbake. At penger, utdannelse, eiendom, omdømme, titler, ære og berømmelse er flyktige verdier og bare verdslige saker. Ofte nødvendige til en viss grad, men at kjærligheten, hjertets tro, omsorgen, vennskapene, slektskontakten, og hvordan vi er mot oss selv og hverandre, det er det som betyr noe, og som gir livet en virkelig verdi og mening.

Så kan vi sammen skape en himmel for oss selv her på jorden, være glad i hverandre, le og gråte om hverandre, ha kontakt med venner, og forstå og hjelpe folk som lider. Og så kan du selv en gang, når den tid kommer, gi kjærligheten videre til din kjære og til dine egne barn. Og si, jeg er glad i deg, mitt elskede barn! Hilsen pappa!

Man må se, tørre og handle!

I et samfunn, bygd eller en bydel med minst tusen personer er det alltid en viss prosent som lider, som nylig har opplevd tap, død og sorg, som er ensomme, syke, fattige, ruser seg eller er skadet på en eller annen måte. Enhver av oss har sikkert opplevd stunder, perioder og livsfaser med kriser, sorg, skadet selvfølelse, fortvilelse og prøvelser. Det de/vi da har ønsket og bedt om er hjelp, trøst, vennskap, kjærlighet og bli sett. Da må noen faktisk gjøre det. Noen må være den Ene. Noen må se, tørre og handle! Det finnes heldigvis mange mennesker som trør til i krisens stund, det har jeg sett og opplevd selv ved mange andre anledninger. Jeg blir stadig imponert over omsorgen, omtanken, hjelpen, pengestøtten og de trøstende ordene ved tragedier, brå død, sykdom og andre store kriser. Jeg vil imidlertid sette fokus på den stille sorgen, og lidelsen vi ikke får vite om før vi spør.

Mennesker generelt vil være lykkelige, unngå problemer, og være sammen med andre folk som er lykkelige, og lukke det negative ute. Vi blir alle lett blinde for andre menneskers problemer, og tenker og håper, at de må klare å rydde opp i problemene selv, bli i orden fortest mulig, eller om nødvendig få hjelp av det offentlige og aldri nevne problemene igjen. Det enkleste er å aldri spørre, gå forbi eller bare snakke overflatisk om vær og vind, og på den måten aldri gi vår neste en sjanse til forsiktig å fortelle om sorgen, sykdommen og problemet. For de fleste av oss er mange livsproblemer fremdeles tabu, og vanskelige å prate om sånn uten videre, uten at noen spør.

Alle vil fremstå som lykkelige og problemfrie, og alle vil at de andre skal tenke godt om en og helst ikke se mine problemer. For vi håper de snart skal forsvinne av seg selv. For noen gjør de ikke det. Vi får dermed en ond sirkel der de lykkelige er blinde, tause og uinteresserte i andres problemer, og de ulykkelige ikke tør å fortelle, men de vil gjerne fremstå som lykkelige, skjule problemene og håper det går over snart. Konsekvensen for de som blir rammet blir lett følelsen av fortvilelse, avmakt, ensomhet og noen ganger skam og skyld.

Hva kan man så gjøre for å hjelpe? Egentlig behøver ingen bry seg om andres problemer, det er ikke mitt personlige ansvar og det er deres problem, og de må kontakte hjelpeapparatet. Men, man kan si til seg selv at jeg behøver ikke, men jeg vil likevel gjøre noe, det jeg kan, jeg vil gjøre en forskjell, og jeg kan gjøre noe der jeg ser problemet. Man kan starte i det små, vinne erfaring, og etterhvert som man blir trygg på seg selv og andres reaksjoner kan man bidra i mange, mange situasjoner. Gevinsten er stor, både for dem som gir, og dem som får. Det blir ofte gjensidig nytte og glede, og etterhvert kan du få tilbakemelding om at det lille du gjorde der og da, faktisk betydde enormt for ditt medmenneske og din venn. Du kan bidra til at noen fikk åpnet seg, fikk mot til å snakke, motivasjon til å søke hjelp, ord for å erkjenne problemet, og inspirasjon til og tro på at noe kan hjelpe og det finnes håp. Eller ganske enkelt være en venn i nøden, der tid og utholdenhet er svært viktig.

Kompetansen ligger i oss alle, hos alle voksne og spesielt hos de som selv har opplevd krise og kjent på den samme fortvilelsen og det inderlige håpet på at noen ser meg, tør å spørre, vil lytte til meg, og ikke minst, spør igjen neste gang vi ses. Det som virker er først og fremst at du ser den som har det vondt og er ensom. Blikk kan være helbredende. Dernest at du tør å spørre og tør å snakke direkte til den det gjelder, bryte taushetsbarrieren og det private og personlige skjoldet mange bærer. Man må tørre å være personlig. Og så man handle. Ord og lytting er ofte det som virker. Ordene vitner om kompetanse i å se, interesse for den andres ve og vel, og viljen til å høre om andres problemer. Når den andre tør å fortelle må man ikke pøse på med løsninger, men la den andre fortelle. Og vi kan gjerne spørre om hva vi kan bidra med. Og neste gang kan ta opp tråden, og fortsette det gode arbeidet. 

Når det gjelder barn og unge er det ikke sikkert de kan formulere problemet eller si deg hva du kan gjøre. Her er det ordene, spørsmålene, interessen, kjærligheten, vennskapet og blikket som helbreder. Og det blir sterkest når du oppfattes som den Ene. Den som så ham eller henne, brydde seg og torde å spørre. Og den som gjorde kjærlighetshandlinger. Det kan være ord, tid, vennskap og langvarig interesse for den andre. Og vissheten om at vi deler en hemmelighet, og på grunn av det lindres ensomheten og følelsen av avmakt og håpløshet.

For voksne kan man benytte nesten alle slags sosiale settinger til å hjelpe, i tillegg til det personlige møtet der dere bare er to. Er det flere samlet kan man henvende seg direkte til vedkommenede man vet har det vondt og ganske enkelt spørre om hvordan han eller hun har det. Føler man at man kan være konkret, kan man spørre mer direkte om problemet. Som regel vil den som har problemet juble og tenke at endelig ser noen meg, og at det gjør ingenting at flere hørte og får vite det. En annen innfallsvinkel er at man kan ta opp spesielle temaer som man vet er høyst aktuelle, og med det bryte tabuet og tausheten. Samtidig som den som eier problemet ikke behøver å bli fokusert på personlig. Det hjelper helt klart på problemeieren og kan bli et viktig steg på veien mot anerkjennelsen av krisen og gir håp om helbredelse.

Der man ikke vil snakke og spørre noen direkte, kan man drive med personlige kjærlighetshandlinger i det små. Et vennlig ord, et kompliment, et hverdagslig spørsmål, en anerkjennelse, litt skryt, en kjærlighetserklæring, en telefon, en melding, eller et Facebookinnlegg om et problemområde eller et tabu. Og litt framsnakking! Vi må ganske enkelt se hverandre, og gi det vi kan, når vi kan.

Noen må se. tørre og handle. Og det kan like gjerne være deg!

Det må en hel landsby til for å oppdra et barn

Med det menes at man kan ikke vokse opp helt alene, eller bare i en kjernefamilie, isolert fra omverdenen. Et barn er medlem av en familie, en storfamilie, slekt, en bygd og så videre. Og alle har vi en eller annen funksjon for hverandre, eller roller om man vil. Alle er viktige, men noen er mer viktige enn andre. Som ung er foreldre, søsken, venner, slekt og hjemplass svært viktige, og ofte fortsetter dette livet ut. Etterhvert kommer det til klassekamerater, skolen, nye venner, nye lærere og for noen, en annen hjemplass eller en by. Men selv i en by trenger alle, spesielt barn, de trenger familie, nære, venner og et nettverk. Det kan være vanskelig i starten om man flytter til en ny plass, men barn er utrolig tilpasningsdyktige og finner ofte venner snart.

Men ordtaket om at det må en hel landsby til for å oppdra et barn gjelder fortsatt. Selv i moderne tider og med mye ny teknologi. Landsbyen er der, for noen helt bokstavelig, og for mange andre i overført betydning. Barn har fremdeles nære, familie og slekt, selv om familien og slekta er spredt til vanlig. Mange av oss har foreldre, besteforeldre og søsken nettopp i en bygd eller i en landsby. Og vi kommer stadig tilbake til denne landsbyen. Snart er det barndåp, bryllup, rundt år, storsamling, slektstreff, eller en begravelse. 

Og barna våre blir så sosialisert inn i dette livet og inn i dette nettverket. Selv om mange bor i en by, så vender mange tilbake til bygda, slekta og til barndomshjemmet eller til hytta. Nye barn og unge kommer til, og lærer dette halvnomadiske levesettet. I en by er man en bestemt person og har et fåtall roller, mens i landsbyen har man mange roller og veksler mellom dem. Vi behøver ikke å tenke så mye på disse rollene, de er der bare. Du er sønn eller datter til den og den, med i den familien, i den slekta, i den hjembygda. Og du kan til og med høre til i to eller flere landsbyer, som du besøker når du kan.

Personlig er jeg fra Måsske/Musken, jeg har vokst opp der, og er stolt av det. Men dypt i mitt hjerte er jeg Hellmobotning der pappa kjem fra og fra Oalloluokta der mamma kjem fra. En bror av meg sier alltid, jeg er fra området Musken til Oalloluokta, inklusive fjellområdet Grensen, Gájssemierro, Njallajávrre, Rávdda og de store vannene i øst. Vi er også samer med tilhørighet til Sápmi/Sameland. Det er like mye et fysisk begrep som en spesiell tilhørighet til dette store området kalt Sápmi.

Jeg har stor glede av å se min egen gutt møte alt dette i min egen landsby, i mitt eget nettverk. Han skifter lett med å si hei, hallo og buoris, han vet hvem slekta er og hvor jeg som pappa er hjemme. Det samme gjelder når han drar sammen med sin mamma til hennes områder. Så finner han og alle unge seg nye venner, og nye nettverk. Alltid med pappas og mammas egen landsby i botnen. Verden forandres og vi med. Våre barn får med seg litt gammelt og litt nytt, og vi som er middelaldrende skjønner ikke alltid kodene på sosiale medier og de unges omgang med hverandre. Men vi har en viktig jobb å gjøre alle vi voksne. Lage og vedlikeholde en trygg havn for alle våre barn og barnebarn, ja venner med. Ut fra dette og med basis i den berømmelige landsbyen skal da våre kjære vokse opp, kanskje etablere nye par og familier. Og bevare og videreutvikle den kulturen og det språket de fikk. Slik går livet videre i stadig nye generasjoner. Og i nye landsbyer.

Barndommens eventyrland

Pappa Mikal og mamma Elin gifta sæ i 1956, storesøster kom først, og høsten 1957 fløtta de tre til Kjøllefjord etter at pappa ble ferdig med lærarskola i Tromsø. Han var lærer i Kjøllefjord i ett år, og der blei æ født i 1958, som nummer to. Etterhvert ble vi til 8, ei søster og 7 gutta. Senere fløtta vi til Musken, Kjøpsvik, Oppegård, og Musken igjen, der vi blei, alt etter lærerjobba for mamma og pappa. Æ tilhøre en generasjon som vokste opp både i gammeldagan, og som nu leve i en hypermoderne tid. Mange ganger lengta æ tilbake til de lange, varme somran, alle fjellturan og sprell i Hellmobotn, i Musken og i Ålloluokt. Og til alle de vennlige, gamle damene som ga oss ongan sukkerbrødskiva, og mange varme ord. Vi ble sett og holdt, og tatt med absolutt overalt, hvor vi storøyd fulgte med folk og noen originala når de snakka, arbeidde, gikk på samling og til fjells, og alt det rare og morsomme de sa. Tror ikke oppveksten i Hellmoa sto tilbake for alle sprell og all humor Emil i Lønneberga gjorde og opplevde!

Mitt aller første minne er at mamma tegna av handa mi i en minnebok ho hadde laga, kanskje var æ tre år dengang. Da bodde vi hos en annen familie i Musken, totalt tre generasjona. Vi selv var vel en fem-seks onga den gangen, og vi lå på bonstermadrassa tett i tett på loftet. Det var lávve (slekt)  i nesten kvær en gård, og fred og ro. I 1969 fløtta vi inn i lærerboligen i Ytter-Musken, som kommunen bygde ved internatet, som senere ble skole, og gammelskola ble læstadiansk samlingshus. Omtrent da kom strømmen til Musken, da de bygde et aggregat som bråka noe infernalsk døgnet rundt ved kaia. Lys-Sigurd monterte lysan, ledningan og kontaktan og spurte stadig vekk etter kaffe. Hver tirsdag kveld møtte vi dampen, den ene dagen "Hulløy" gikk to ganger tur-retur Musken - Kjøpsvik. Vi venta på dampen hos en nabo ved kaia, og røkte Tiedemanns blå, som vi bomma av han, og studerte de fine jentan fra Musken som var litt eldre enn oss. De var så sjarmerende, sang sangan de hadde lært på "Ønsken", altså Ønskekonserten, og av og til holdt de oss guttan fast og kyssa oss. Tirsdagene hadde mange vært i nødvendige ærend i Kjøpsvik og det var topp underholdning å se kem som kom, vi fikk kjøpe brus ombord, og etterpå sto vi stinn brakke i posten hos Post-Mikkel. Han ropte høyt navnan på hvert et brev, for hver en avis, og folk spurte om det var kommen "verdier", enten trygd, lønn eller betaling for fisk, tørrfisk, ull, skinn., kjøtt, levende sau eller ainna. Vi leka også partigjømt ofte, der to lag skulle lete etter hverandre etter tur. Laget som skulle lete telte til 500, og laget som gjømte seg måtte blinke 3 ganger med lommeløkt, og så starta moroa. Hele Musken med skogen rundt var gjemmeplass, og det tok tid å finne hverandre og det var om å gjøre å forvirre hverandre med lykteblink nu og da og springe derfra. Engang krøp mitt lag inn i en ur og fant en liten, gammel kiste innerst inne. Vi var snar å kom oss derfra, og alle ongan ble redd og gikk heim. 40 år etter fant vi resta av kista i samme ura. Vi ble livredde for vi hadde hørt så mye om æbok/utbor. Onga som var satt ut i naturen for å dø, og som gikk igjen.

Meine det var over over 200 persona i heile fjorden på 13 ulika plassa, med masse folk i Hellmobotn, Nordbukt, Inner- og Ytter-Vasja, Musken, Leirelv, Josommerseth, Pålsommerseth, Tømmervik, og før det i Tjieluobme, Basudissa, og Gábmásadje. Folk rodde og etterhvert kom påhengsmotoren "Seagull", og motorene "Bolinder", "Sabb", som ga fra seg et "bopp" hvert tredje sekund. Den gangen var heile Hellmofjorden, Grunnfjorden, Stefjorden, Bjørkvik og enkelte plassa i Hamarøy og Sørfold fullstendig samiskspråklig, derfor kan alle i vårres generasjon samisk. Folket levde som fiskerbønder og alle utenom oss som var lærerfamilie, hadde saua, og gjerne en ku, okse og en eller anna hest. Alle hadde båta, noen skøyte og det ble fiska året rundt. Saman er de åtte årstiders folk og hver sesong var preget av det de måtte gjøres da. Vi onga kom og gikk i kvær en gård og i kvært et fjøs, hjalp til og det mest spennende når sauan lamma og vi fikk holde dem. Kvinnfolkan holdt på med duodje (husflid) og laga alt som trengtes i heimen, i tillegg plukka folk bær og syragress, gikk på jakt, satte opp feller i skogen og skjøt nise på havet, og oter i fjæra. Masse ble solgt og slik fikk folk kontanter, i den tida før folketrygda ble innført. Litt kontanter måtte folk ha for å kjøpe kaffe, salt, sukker, mel, oljelamper, parafin, tobakk og snus! Det var mye byttehandel, også med svensksaman som av og til kom ned fra Vájsáluokta.

Året rundt sprang vi ute heile dagen, og det e et under at alle kom heim når det blei mørkt på vinteren. Så tente de voksne oljelampa, og de fyra heile dagen mens kaffekjelen putra på gammelgrut. Det va håll i loftgolvet over vedomnen og gjønna det hållet fikk vi med oss historian som var meint for berre voksne. Det var luksus for oss onga å sett lamme voksne og gamlinga og hør på historia, og all latteren som runga etter en morsom historie. Og når de godmodig erta hverandre, og vridde og vendte på alt, drev gjøn med hverandre og få blei fornærma.

Etterhvert bynte vi på skola like ved og trur du ikje vi måtte ha begge foreldran vårres som lærara, mamma på småskola og pappa på storskola. De gangan det ikje var en frøken fra dalan i Sør-Norge. På småskolen var vi i stua til en nabo, og gikk gjennom kjøkkenet hennes i hvert friminutt! Der var også bygdas talestasjon, og alltid fullt av folk på kvelden, og alle sa hysj når telefonen ringte og ingen kunne ha noen private samtala der. Vi var høgt og lågt, og i storefri som varte minst en time, gikk vi på vintern på ski til Hedningjorda, et par kilometer opp i lia, og drev med utfor i stor fart. Vi hoppa på ski og visste knapt nok om vi landa forlengs eller baklengs, og rekorden var 22 meter, satt av av en ungdom, som ble den store helten. Vi hadde skinnhua, tjukke ullvotta, kvitunderbuksa og beksemsko, og måtte bade én gang i uka i en stor stamp. Etterpå satt vi ved omnen med handuk over oss og fikk varm kakao og brødskiva. På storskola fortalte pappa en saftig skrømthistorie hver dag den siste halvtimen. Disse historian sett som spikra og æ har fortalt dem videre til sønn min. Og han sa alltid, fortell, og historian måtte være lang, skummel og ny! Du verden for en fantasiverden vi vokste opp i, med æbok/utbor, gani/hulder, rávgga/draug, jábmega/dauinga, åvddus/fægd og skjulte skatter i skogen som blinka hvert 7. år på julaften. Vi følgte alltid med om det blinka i skogen, klar til å grave skatten frem. Julaften gikk vi på javllaroahtta/julekveldsbesøk hos naboan og alle hadde samisk tradisjonsmat og det lukta julebakst i hele bygda.

På sommarn var det et virkelig eldorado, og det året vi fylte åtte år fikk vi gå over fjellet med pappa, fra Hellmobotn til Vájsáluokta, mens mamma tok toget med de minste fra Narvik til Gällivare og videre med buss til Ålloluokta i Jokkmokk kummune, der ho kom fra. Der áddjá (morfar), áhkko (mormor) og Edvard-æddnu (morbror) møtte oss og vi  var der en hel måned. Det var læstadiansk sommerstorsamling i 2 uker på 5-6 plassa rundt om i Storlule, og vi ble kjent med mamma sin slekt. I Sverige var vi alltid Elins pojkar og flicke, og vi fikk stadig vekk en svensk papir-tier som vi selvfølgelig brukte på butikken i Porjus. Vi spurte etter is og brus men fikk ingenting, før vi lærte oss å si glass og läsk! I slutten av juli gikk vi til Rávdda og plukka moltbær i ca 10 daga. Den gangen kom Lunken, altså Fiskflyg, med sjøfly og kjøpte moltbær fra oss. Et år var vi over 60 stk der og flyet kom hver dag og kjøpte ca. 300 kg bær så å si rett fra myra og så kunne vi bestille mat og ferskvara fra dem siden de også drev en landhandel i Porjus. Vi bestilte melk, fløte, kjøtt, falukorv, skinka og brus og snus! Æ hadde bestilt 10 Cola og en luring føyde til en ekstra null slik at det kom 100 boksa. Det var nestsiste dagen og vi satt og drakk Cola alt vi orket. En mann som var med oss fortalte siden at " i Rávdda var æ på Colafest, æ huska ingenting"! Utpå høsten fikk vi en sjekk for bæra minus maten og det var sommerjobben i gamle dager. På tur hjem til Hellmobotn bar vi 20 kilo moltbær hver, og det var vintersylta. 

Resten av sommeren var vi i Hellmobotn, pappa sin plass, og der møtte vi alle slektningan som hørte til der. Der fortsatte eventyret, det første vi gjorde var å ta på tøysko og leke lamme de andre ongan. Vi klatra på alle steinan, som hadde egne navn, vi lekte boksen går og slåball, og vi fiska børting i elva, sei i fjæra og fra robåt og gikk hver soldag opp til Hátsek og bada i en dam som ble lunka på sommarn. Et søskenbarn av oss skulle pakke til fjells og pakka kun badebukse og fire rulla toalettpapir! Kurt Tore var bandelederen, og vi gjorde mye rart, bygde Folkets Hus av furubak, og sang der halve natta og kokte kaffe og fortalte skrømt. Vi arrangerte Hellmocup med lagene Indre og Ytre, men mest spennende var Oldboyskampene, der de spilte med vernesko, spissko og totalt uten peiling på regler. En av de skåra med spissko fra egen banehalvdel og de som hadde vernesko turde ingen takle! De voksne leka sæ og, pappa og to naboa der inne bygde om ei skøyta til traktorferje, og kalla sæ AS Forenede Vaskailla. 

En høst dro vi en søskenbarngjeng inn dit med hagler og skulle skyte reven. Vi så ingen rev, og vi fordrev tida med å skyte på blink med lensmann og ligningssjefen var i nabohytta, og de turte aldri å kom ut. Vi skjøt ned et klesstativ, og de sa han hadde vært sterk den vinteren. Så ble vi lei og tok robåten vårres og laga seil av en filtduk og seilte utover i god fart. En nabo fra Musken kom med skøyta si mot oss og ropte til mannskapet sitt, se en ubåt! Så fikk vi haik til Nordbukt hvor vi fortsatte eventyret med noen andre ungdomma som muligens var hakket verre enn oss fra Hellmobotn. Ingen nevnt, ingen glemt. Vi ble vante fjellfolk etterhvert og gikk hver sommer rundt om i grenseområdene fra Hellmobotn, plukka moltbær, fiska og kosa oss rundt bålet. En dag gikk vi på toppen av Tjåråk, 1375 moh, og tente bål midt på natta. folk der nede trodde det var flystyrt eller UFO. Så la vi oss å sove kl 02, men kl 03 vekte den eldste av oss resten og sa vi måtte skynde oss ned. Tror han fikk et varsel for da vi gikk kom en graut-tjukk tåke som forfulgte oss lenge. Tåka hang der i en uke og han berga oss den gangen.

Vi skrev i hverandres minnebøker, og æ skrev alltid: Når solen går ned bakom åsen, og himmelen tennes i brann, da stiger de fagreste minner fra barndommens eventyrland! Æ skrev også et lite dikt som gikk slik: Jeg sitter her en lørdagskveld, her og tenker på. Solen forsvinner bak mørke mørke fjell, men Musken er bra likevel! Så laga æ et dikt om reven, som æ sendte til Nordlandsposten, med melodien til Blant alle lande.

Etter alle disse årene og somrene har mange av oss vært gode venner og vi mimrer stadig vekk om de gode og spennende barndoms- og ungdomsminnene. Vi synger de gamle sangene om og om igjen og ser på hverandre med megetsigende blikk, med lengsel i hjertet og takknemlighet til våre foreldre og slektninger som tok vare på oss og ga oss slike barndomsopplevelser. Og æ vil at sønn min, mine bonusbarn og alle våre barn og unge skal få oppleve en så rik og spennende barndom som mulig.

Tenk om vi kunne begynne på nytt?

Tenk om vi kunne begynne på nytt? Og at vi var hele og fine, med bare litt skrubbsår her og der. Tenk om heimen og hjemstedet vårt virkelig var det paradiset vi alltid drømmer om. Tenk om alle våre foreldre var kompetente, kjærlighetsfulle og visste om alle de sår vi fikk. Tenk om de kunne blåse på ondtene, etterhvert som de kom, både på kropp og sjel. Og så kunne vi igjen springe ut og utforske verden. Og komme slitne, våte og skrubbsultne hjem igjen. Til mammas hjemmebakte brød, gode kakao, rene klær og et karbad, mens vedomnen sprakte lystig i skjømmingen og det ble nesten som en bastu der hjemme.

Tenk om det fantes bare snille naboer, som ga deg sukkerbrødskive og mange varme ord. Der gubben i huset fortalte deg saftige skrømthistorier, og måtte følge deg hjem. Der nabobarna også var snille, og dere fant på mange artige leker. Der du kunne overnatte uten fare for overgrep, og ingen var redde. Tenk om vi kunne få lov til å passe nabokjerringa sin ku på sommeren, melke den og lage kaffeost.

Tenk om det var en allseende makt som kunne stanse alle krenkelser før de var tenkt, og der han eller hun spant fine lykketråder mellom deg og dine venner. Tenk om vi kunne le hver dag og fortelle de samme gamle historiene om og om igjen. Til latterkrampa tok oss og vi måtte gå hjem. Og der vi våkte alle ongan i lysoljelampeskjømmimg og kunne se lykkelige voksne rundt oss.

Tenk om misunnelse og hat ikke fantes. Der vi kunne si, mene, føle og tro på det vi ville. Tenk om de voksne kunne se oss som vi var, nysgjerrige, lykkelige barn som bare ville ha det godt. Tenk om det ikke fantes alle måtte-burde-skulle-greier i verden og vi barn fikk en fantastisk oppvekst. Der vi lærte å springe i heimfjellan, fyre bål, fiske, plukke moltbær og stirre inn i varmen. Der vi lyttet etter vær og vind og kunne forutse morgendagens vær. Og der du våkna av solsteiken mens du sakte kunne åle deg med soveposen til bålet og drikke svart morgenkaffe med en rullings til. Og så kunne du plukke 20 kg moltbær og bære hjem. Og selge halvparten og kjøpe godteri og en ny dongeribukse.

Tenk om du hadde en forstandig lærer som så deg og lærte deg livets overlevelseskunst. Som styrket din selvfølelse, og fikk deg til å le. Som tok hele klassen eller hele skolen med på skogstur, viste deg dyretråkk og overrasket med bålmat til alle. Der du for første gang smakte kruttsterk bålkaffe, og røkte en Petterøes 3 i smug.

Tenk om alle voksne var snille, der ingen hadde baktanker eller ville gjøre deg noe ondt. Der vi kom oss helskinna gjennom ungdomstida, og kunne begynne med videre skolegang og jobb. Og der pappa kunne følge oss til vårres første skoledag uansett hvor det var, og han hadde ordna hus og snille husverter som fulgte litt med. Og der mamma kom på besøk med nybakt gáhkko og et lunt smil. Der ho fortalte om da du var liten og der du så kjærligheten i hennes øyne. Og du rakk å savne henne allerede før hun måtte heim igjen.

Tenk om du kunne ha en ungdomskjæreste som beriket ditt liv. Tenk om du fant din kjære som ved et under kom fra det store intet og gjorde deg lykkelig. Og at dere sammen fikk verdens herligste barn, som dere passet på og gav kjærlighet.Tenk om mamma og pappa hadde så store tomter at alle kunne bo i nærheten av dem, og ingen behøvde å flytte. Tenk om alle kunne bo i hjembygda og kunne føle tryggheten der.

Tenk om det ikke fantes noe ondt i verden, ingen sårende ord, overgrep og krenkelser. Tenk om vi bare kunne begynne på nytt alle sammen. Og si at fra nu av avskaffer vi det onde, og så er vi bare kjærlige med hverandre. Der vi roser hverandre, dyrker vennskap og ler. Og der våre barn og barnebarn oppdager dette og sier at det skal vi jammen fortsette med til våre egne barn. Og at ondskapen aldri fikk fotfeste igjen, og alle kunne kjenne igjen symptomene og straks kvitte seg med det onde.

Og så kunne vi elske hverandre, være hverandres venner, slippe barna fri, besøke de syke og trøste den som var lei seg. Der vi kunne se glimtet i hverandres øyne, og hjerter fulle av kjærlighet og ha tid til hverandre. Tenk om alle vennskap bare varte hele livet og ingen døde som unge. Tenk om alle var friske og ingen var ensomme, ingen var utstøtt og folk rangerte ikke hverandre etter status. Tenk om vi alle kunne begynne på nytt?

Se på din mor!

Se på din mor, spesielt om hun er gammel. Hun er ikke feilfri, men hun er din mamma! Livet har gått gjennom en utellelig rekke av mødre fra tidenes morgen. Fra vår felles stammor Eva, gjennom fantastiske kvinner og kom akkurat til deg. På et helt bestemt tidspunkt, og som hele universet og englene beskuet og gledet seg over.

Din mor har selv vært et barn, sprunget og lekt i heimen sin og rundt omkring, med barnlige sysler, drømmer og lengsler. Og med en ufattelig kjærlighet og lojalitet til sine foreldre, sin familie, sin slekt, sitt folk og til sin families historie og hemmeligheter. Hun ble etter hvert en ung, vakker pike og ungdom! Hun har opplevd forelskelser, gleder og skuffelser, vennskap, kjærester, skolegang og arbeid, glade og triste dager og perioder, og ulike erfaringer som hun alltid bærer med seg. Hun har kanskje blitt utsatt for krenkelser og overgrep som også preger henne. Eller vokst opp i en tid med helt feile holdninger og verdier. Alt dette kan ha gått ut over deg og dine søsken.

Du ble båret på i 9 måneder, og mamma syntes det var strevsomt. Tenk deg dette unike oppdraget, skape, bære på, og passe på lille deg i sin mage. For at du etter hvert skulle bli født gjennom smerte, leve, utvikle deg, bli et helt og unikt menneske. Og til å begynne være helt avhengig av mamma og litt senere en pappa, men på en annen måte.

Din mor har de første årene passet på deg hele tiden, bare avbrutt av korte pauser, pappapass og barnevakter. De gangene hun ikke har hatt eller sett deg har hun tenkt på deg, hvor du er, om du har det bra, og om det er noe som mangler. Mens hun har hatt deg har du enten fått melk, kos, nærhet, oppmerksomhet, prating, vask eller du har sprunget inne eller ute i trygg forvissning om at hun er i nærheten. Hun har gitt deg den ultimate kjærligheten og tryggheten som bare mamma kan gi. Hun har bekreftet din barnetro, som du er unnfanget med, og gitt deg en kristen oppdragelse. Hun har lært deg forskjellen mellom rett og galt og sagt deg de vakreste ord du kan høre på jord. At alle dine synder er evig forlatt i Jesu navn og blod. Hun har vist deg himmelriket, en ufattelig gave gitt av Gud. Og beholder du din barnetro, så er din lykke evig!

Dere kom dere gjennom barneår, ungdomsår, skole, lek og alvor, og i dag står du mer støtt på egne ben, og klarer deg uten din mor i nærheten. Men hun er der likevel, i ditt hjerte, i dine gener, i ditt minne, i nabolaget eller på en annen plass. Bare en telefon unna, på et bilde, på et sykehjem, eller kanskje på en kirkegård. Jeg tror hun er den personen som har betydd mest for deg, spesielt da du var liten.

Når barna har det bra har foreldrene det bra, sies det, noe jeg tror er sant. Når barn gleder seg, utvikler seg, har venner, er tilfredse, får leke, utfolde seg og får gå i fred slapper foreldrene av og trives. Det gir hverdagslykke der foreldrene nyter synet av sine barn og tenker på alt barnet har gått gjennom fra livet i magen, fødsel og oppvekst, og alle de bekymringer for ting som kanskje aldri skjedde.

Og motsatt. Når barna ikke har det bra, blir mobbet eller krenket, ikke får venner og ikke kan utfolde seg eller er mye syke, kronisk syke, funksjonshemmet eller bor i et trafikkfarlig og destruktivt miljø, har feil venner og med i destruktive miljø, skader seg selv, ruser seg eller har lav selvfølelse og/eller selvtillit. Da sliter også foreldrene, og jeg vet at mor har det verst.

Tenk på alt hun har gjort for deg, gjerne i en mannsalder, bokstavelig talt. Alt er i deg, alle kjærlige ord og varme blikk, kjærlige omfavnelser, og fem-stjerners service livet

igjennom. Du aner knapt den totale innsatsen fra din egen mor, nettopp for deg, og alt for deg. Takk mamma tusen ganger eller mer for alt hun gjorde og betydde for deg, for kjærlighet, omsorg og all den tid hun brukte på deg. Er hun på sykehjem, fortell henne om de andre barna og barnebarna hennes. Fortell også om de døde og ær deres minne. Syng gamle sanger og ta med gamle ting hjemmefra. Fortell nytt hjemmefra og om gamle kjente.

Men mest av alt, husk å takke. Er hun dement og har mistet språk, kjenner hun deg igjen, i sitt hjerte og sinn. Hun føler deg og nyter ditt nærvær, din oppmerksomhet, alle kjærtegn, og spørsmål. I sitt hjerte både ler hun og gråter hun. Av hvordan det gikk med deg, av sin egen utilstrekkelighet og manglende språk og gode ord. Men kjærligheten hos henne forsvinner aldri. Hun ser deg, ønsker deg alt godt, gleder seg med deg og gråter sammen med deg over alle dem dere mistet, en sønn, en datter, et barnebarn, en ektemann eller en venn. Se på din mor. Alle spor livet har satt i og på henne. Alle de fine rynkene etter et langt liv. Møt hennes blikk, det blikket som har fulgt deg fra det første minuttet til nå. Alt hun har gjort og tenkt på, som du ikke engang husker.

Husk, se på din mor!

Finnes det ekte samer?

Snart feires Samefolkets dag igjen, 6. februar. Helt fra det ble bestemt at dagen var felles for hele Sápmi trakk man frem reindriften som det mest ekte samiske. Den er selvfølgelig samisk, men i sjøsamiske områder blir det helt feil å fremstille det sånn. Det er ikke reindriftens skyld, men vår egen trang til å rangere oss selv i forhold til andre mennesker og andre folkegrupper. Vi lette etter det som tradisjonelt hadde status, og kalte det ekthet. Hvordan kunne vi i hele Sápmi tenke sånn? Hvorfor det ble slik forklarer jeg her.

Først som sist, alle samer er ekte samer. Meningen om ekthet er etter min mening nokså meningsløs. Sammenligner du deg hele tida med reindriftssamen i kofte i midnattssol på Finnmarksvidda vil du for alltid føle deg annenrangs. Ingen dyr, klesdrakt, yrke eller bosted skal få definere din samiskhet. Forestillingen om ekthet og graden av den vedlikeholdes av en tradisjonell reindriftselite fra gamle dager, andre samer, storsamfunnet, skoler og nordmenn. I tillegg deles den dessverre av mange samer som føler seg annenrangs. Vi skal analysere dette i håp om at myten om ekthet knuses en gang for alle, og at alle samer kan puste fritt og vite at alle er like ekte, og ingen er underlegen andre!

Kriteriene for å stå i samemanntallet og få stemme til sametingsvalget skal heller ikke være avgjørende for om du vil kalle deg same. Der er det først et subjektivt krav om at du anser deg som same, og så er det et objektivt krav, basert på om en av dine foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre hadde samisk som hjemmespråk. Men oppfyller du ikke det objektive kravet skal ikke det forhindre deg i å kalle deg same. Det er mange, mange flere enn de som står i samemanntallet som er og kan kalle seg same. Fornorskningens brutale marginalisering gjorde at samiskhet døde ut og folk kalte seg norske, lenge før dine tippoldeforeldre. Qvigstad skriver at langs hele den nordnorske kysten fantes sjøfinnene overalt og deres samiske språk var finnagiella. I dag kaller etterkommere av disse seg for sjøsamer, men finnagiella, deres språk, har dødd ut. Slik kan halve den nordnorske befolkningen i dag kalle seg samer, dette gjelder også befolkningen i tidligere Tysfjord. Eller du kan si jeg har samiske aner, om du ikke vil være så bastant.

Om en liten andel er ekte samer, er de andre da uekte? Er det språket, blodet, gener, slekta, yrkesvalg, bosted og historie som avgjør? Hva er kriteriene og hvem skal være dommere? Man kan ikke måle slik, men for de som føler seg mer ekte enn andre er det lett å tro at man er på toppen av hierarkiet. Og at alle andre skal forsøke å strekke seg etter dem. Det kalles å ha definisjonsmakten, men den kan misbrukes til å tilegne seg status og følelsen av makt eller en slags følelse av å være bedre og mer ekte enn alle andre. Men la oss se på mulige årsaker til at det er slik.

Først en parallell til Det norske og forestillingen om den ekte nordmannen. Etter at Norge ble helt uavhengig ble den frie, norske storbonden i dalene sørpå opphøyet til det norskeste av det norske. Han var bofast, uavhengig, velstående patriark, med masse dyr, store eiendommer og verv i lokalsamfunnet. Hans slekt kunne gjerne føres tilbake til en kongeætt eller noe annet fint. Folka hans kledde seg i bunad til fest, de spilte fele, sang nasjonalsangen, spiste heimbaka brød, brunost og rømmegrøt. Husmenn og tjenestefolk var under dem, og tatere, sigøynere, omstreifere, jøder og samer sto aller lavest. De måtte helst steriliseres for ikke å formere seg, deres kultur var simpel, de var fattige og deres kultur skulle heves til et høyere nivå. Og resten var mellom disse en plass. Jeg kaller det norsk nasjonalisme, sterkt preget av sosialdarwinisme, det vil si forestillingen om at bare den sterkeste overlever. Det som er det rare, er at om noen nordpå har ei tippoldemor fra dalane sørpå, er de berget, altså er de erkenorsk. Enda det var nesten bare fattigfolk, kriminelle, enkelte embetsfolk og misjonærer som måtte flytte nordover. Men folk baserte seg på forestillingen om det ekte norske sørpå. Naturligvis var det storbønder der, men på 1700/1800-tallet var nok flertallet fattige, og folk ser ikke at det var nasjonalismen som laget et ideal om det norske. Basert på status. Det var med andre ord bedre å stamme fra fattigfolk sørfra enn å være same eller kven.

Det finnes et lignende hierarki blant samer. Folk trenger helter og noen man kan se opp til. Det ser ut til at valget falt på det som skilte seg ut, var eksotisk, og som man ikke fant hos nordmenn. For inntil nylig var det den frie, uavhengige, velstående reineieren som tronet på toppen. De har snakka samisk i utallige generasjoner, de hadde masse rein, de hadde tilgang til mange naturressurser, de kunne alt om vær, årstider, flytting, med mere. Under dem var reindrenger (tjenestegutter) og tjenestepiker, og under reinsamen var alle andre, inkludert fiskarlappen i Sverige, og sjøsamer i Norge, inkludert oss lulesamer ved kysten. Det vil si samer som ikke hadde rein eller hadde mistet rein, og dermed velstanden - og statusen. Noen av de kunne snakke nedsettende om de fornorskede samene, de uten rein og uten språk, som levde av fisk og potet, og som snakka dårlig samisk. I Sverige og dels i Indre Finnmark eksisterer dette hierarkiet ennå og forsøkes bevart av de som ennå er i reindriften. Et dyr definerer med andre ord status innen det samiske mange plasser, noe jeg nekter å innordne meg etter! Vi kan slå fast at det finnes en forestilling om det ekte samiske.

Der det ikke finnes rein er det andre hierarkier, som i tidligere tider i sjøsamiske områder. På toppen av dette fantes noen frie, uavhengige, velstående slekter med sjøsamer, lulesamer eller andre samer, med samiske aner fra Arilds tid, og med legender i slekta. De som har store eiendommer, jaktområder, fiskebåter, not, og tilgang til ulike naturressurser. Som tømmer, trevirke, fisk, fugl, bær, sennagress, vilt, storvilt og handel med svensksamer. De snakket perfekt samisk, behersket også norsk, har kontakter i Sverige, mange var religiøse og noen var predikanter. De laveste på denne stigen var fattige sjøsamer, avhengig av det offentlige, og ikke så språksterke. Og aller lavest er de som måtte flytte fra sijddaen (bygda/fjorden), de som mistet språket, de som ble fattige og hadde få samiske kjennetegn, og som har blandet seg med ládde/dáhtja (ikkesame). Og de som ble fornorsket. Mange av dem i Kjøpsvik, på Drag, i Hamarøy, og i hundrevis av ulike kystsamfunn i nord, og på Nord-Kalotten ellers.

Konklusjonen er at det finnes hierarkier overalt, og kriteriene varierer over tid. Kapital eller sosialkapital er alltid nøkkelfaktoren her, enten i form av rein, penger, tilgang til naturressurser, slekt, aner, språk, kofte, utdanning, religiøse verv, tillitsverv, utdanning, yrke og samisk bakgrunn i mange generasjoner. Ulik form for status har lenge definert deg som same – og som menneske. Men det skal aldeles ikke definere deg som same nå – og slettes ikke avgjøre om du er en ekte same!

Du kan forstå hvordan og hvorfor status og hierarki oppstår, men status skal aldri definere deg som same! Og ikke definer deg som annenrangs og uekte same. Du må aldri omtale ditt språk som kjøkkensamisk selv om du ikke kan alle ord og begreper og du ikke kan lese/skrive språket. Og du er ekte same selv uten rein, kofte, språk, duodje, rikdom, posisjoner og slikt. Vi skal kollektivt slutte å snakke om status, hierarkier og ekthet, og vi skal aldri videreføre dette til barna våre. Selv om de også har norsk eller utenlandsk blod i seg. Vi skal aldri regne samiskhet i andeler, som hel, halv, kvart, osv. Kall deg aldri plastsame, asfaltsame, o.l., selv om andre kanskje gjør det. Bruk språket når du kan, om så bare de ti ordene du kan. Og det er et stort paradoks at det er de samme samene som bare snakket norsk til barna sine i fornorskningstida, som latterliggjør unge samer for at de ikke snakker perfekt samisk i dag.

Nå skjønner du at det blir helt feil at Samefolkets dag i sjøsamiske strøk blir feiret med lassokasting, bidus og andre reindriftssamiske greier. Når bare 5 % av samene driver med rein. Man burde heller feire og markere den sjøsamiske kulturen, opprinnelse, historien, tradisjonene, språket, næringstilpasninger, Nord-Kalottens åtte årstider, samhandling og blanding med andre folkeslag, matskikker, andre lokale skikker, sanger, arrangere marknad og mange andre ting og det reindriftssamiske, men ikke bare det. Og samtidig belyse fornorskningen og konsekvensene av denne i hver region. Samt hva kan virke forsonende etter 150 års hard fornorskning.

Vi skal bekrefte hverandre slik vi er, og la menneskeverdet gjelde også i denne debatten. Slik kan vi unngå at mange unge samer anser seg som annenrangs, ikke bare i forhold til det norske, men også i forhold til det samiske. Vuorbbe tjuovvus! Lykke til!

 

Kulturens grunnleggende antakelser gir bedre forståelse av samfunnet og dets konflikter

Når vi endrer vår måte til å forstå kultur og samfunn på, fra det vi ser, hører og observerer på overflata til grunnleggende antakelser som ulike folk og grupperinger har om seg selv og andre, da kan vi forstå samfunnet og dets konflikter bedre. Det gir oss også verktøy til å løse og forebygge konflikter. Og til og med verktøy til å endre kulturen, og dermed oss selv. Endre fastlåste og vedtatte oppfatninger og måten å kommunisere på. Vi kan endre de grunnleggende antakelsene om oss selv, om de andre, endre måten vi omtaler hverandre på, og måten vi løser de ulike problemene på. Dette skriver Edgar Schein om, i boka si: Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig? Oppsummert lanserer han et nytt kulturbegrep, og han sier skal man endre kultur og måter å omgås på, må man endre de grunnleggende antakelsene folk har om ulike ting. Det er Scheins tanker og ideer jeg bruker på å belyse vårt eget samfunn og dets konflikter.

 I vårt lille, flerkulturelle Hamarøy er det mange ulike konflikter og saker, som bølger fram og tilbake. For å forstå det som skjer i Hamarøy, alle konfliktene, og all uroen, må vi identifisere noen viktige forhold og konfliktområder som få snakker om, men som bare er der. Og vi må attpåtil bruke et bestemt kulturbegrep for å beskrive disse, nemlig at kultur hovedsaklig består av grunnleggende antakelser. Vi må prøve å forstå mange forhold. Forholdet mellom ulike kategorier som: samer/nordmenn, læstadianere/avhoppere, interne forsamlingskonflikter med fire ulike samiske delkulturer, kirka/læstadianerne, overgripere/ofre, fornorskning/samisk revitalisering, sannhet/rykter, eldre/yngre, hersketeknikker/offermentalitet, fortid/nåtid, angrep/forsvar, åpenhet/fortielse, og forestillingen om at jeg personlig og min gruppe angripes ufortjent nå av fiendestyrker på alle kanter, vi som er så uskyldige. Vi må beskytte oss, ta igjen og degradere/demonisere fienden. Eller bare boikotte dem og bli boikottet tilbake. Internett gjør det også mye lettere å bare fyre løs, og spre det voldsomt, og tro at der fikk de, nå er problemet løst, og jeg får masse sympati. Oftest skjer det motsatte. Vi mangler det meste for å løse alle disse konfliktene. Vi mangler språk, ord og begreper for dette, vi mangler en megler, og et felles forum for gjensidig konfliktløsning, vi mangler flerkulturell forståelse og kultursensitivitet. Og en av de største utfordringene er når noen begynner å snakke om krenking bakover i tid og tar det opp, så er det ingen mottaker i dag. Aktører fra den tid er i hovedsak døde, og de fleste i de ulike gruppene i dag har liten skyld i det som skjedde før, og mange føler seg krenket. Og det er en stor, grunnleggende forskjell mellom de som tror på full åpenhet og erkjennelse og de som vil beholde ting internt, fordi ved åpenhet skjemmer vi ut oss selv. I sum mangler vi kompetent hjelpeapparat, kulturforståelse, meglere, rom for smerte og forsoning, kompetanse til konfliktløsning, og felles språk for alt dette. Vi mangler alt, la oss erkjenne det. Og vi klarer ikke å løse dette på privat nivå.

Folk er ikke onde, men gjett om vi er disponerte for konflikt, sladder og demonisering. Vi er forskjellige, og krenkelser alle veier bidrar bare til ytterlige konflikt. Så skal man ta igjen, eller i alle fall si fra, og sånn går no dagan. Når man er midt i denne energien påvirkes man av alt, tar side og snakker negativt om de andre som forsvar, boikotter hverandre eller bare beskytter seg selv. Kontakt mellom folk forsvinner, og det blir utrivelig. Og konfliktene er evige tema, eller at de ties i hjel. Jeg tror på sannhet, åpenhet, fakta, kulturforståelse, forsoning, erkjennelse og slike ting. Og at vi ikke later som at ens egen gruppe eller folkeslag er feilfri, og de andre er bare fiender som vil oss vondt. Det er ikke vanlig å spørre seg om hvorfor denne kritikken kommer. Og ikke vanlig å kontakte folk direkte for å høre om hva som er sant, og hvorfor det kommer kritikk. Det er ikke vanlig å beklage, og det er ikke vanlig å tilgi. Det er derimot vanlig å dreie en nyhet 90 grader, plusse på moms og sende den videre. Folk blir slitne av de mange sakene og konfliktene, de reduserer gjensidige besøk og folk prøver å leve litt beskyttet.

----------------------------------------------------------------------------

Jeg har lest Edgar Scheins bok, "Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig?", og er overbevist om at hans definisjon av kultur hjelper oss å forstå oss selv og de andre bedre. Spesielt om man tilhører en etnisk eller religiøs minoritet, er behandler, politiker, prosjektleder eller opplever konflikter der grunnleggende antakelser står mot andre grunnleggende antakelser. Spesielt interesserte bes lese boken.

Her er den "gamle" definisjonen på kultur:

Således har Edward B. Tylors definisjon fra 1871 vært det faste referansepunkt for senere diskusjoner av kulturbegrepet i antropologien: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.»

Norsk variant:
Den norske samfunnsforskeren Arne Martin Klausen har gitt denne definisjonen: "Kultur er ideer, verdier, regler og normer som et menneske overtar fra den foregående generasjonen, og som man forsøker å bringe videre - ofte noe forandret - til neste generasjon."

Edgar Scheins definisjon av kultur:
" Et mønster av grunnleggende antakelser - skapt, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etterhvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon - som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant og at til at det læres bort til nye medlemmer som den rette måten å oppfatte, tenke og føle på i forhold til disse problemene." (Schein, Er kulturendring mulig,1990:7)

Ifølge Schein har kulturen 3 nivåer: 1. Artifakter og produkter, som er synlige men ofte umulige å tyde. 2. Verdier, som tilhører et høyere bevissthetsnivå enn grunnleggende antakelser.

3. Grunnleggende antakelser, som er tatt for gitt, usynlige og før-bevisste. Legg her merke til at Scheins definisjon er konsentrert om nivå 3. Grunnleggende antakelser, selv om kulturen inneholder to nivå til. Han mener videre at de viktigste underliggende antakelsene i en kultur er:

1. Menneskets forhold til naturen.
2. Virkelighetens og sannhetens beskaffenhet.
3. Menneskenaturens beskaffenhet.
4. Den menneskelige aktivitets beskaffenhet.
5. De mellommenneskelige forholds beskaffenhet.

Det er svært vanlig å beskrive kulturer utfra det vi ser, hører, observerer, altså på nivå 1. Norsk kultur blir da språket, landet, naturen, fjordene, Nansen, brunost, felespill, fredsprisen, fiskerbonden, ski-helter, mm. Samisk kultur blir da kofta, språket, duodje, skikker, musikk, reindrift, mm. Læstadiansk kultur blir samling, klesdrakt, avhold, rørelse, tilgivelse, samlingshus, hilsemåter, skrifter, mm. Afrikansk kultur blir varme, sand, fattigdom, nomader, kameler, hudfarge, farger, borgerkrig, AIDS, Nelson Mandela, voodoo, mm. USAs kultur blir cowboy, presidenten, selfmade man, Hollywood, kvegdrift, indianere, rikdom, frihet, supermakt, mm. Viktig nok, men slike beskrivelser sier lite om de grunnleggende antakelsene de ulike etniske grupper, minoriteter, religioner, bevegelser, nasjoner, land og folk har om seg selv. Og som er på så dypt nivå at de blir tatt for gitte. Er det rart det blir krig og konflikter? De grunnleggende antakelsene blir til de grader tatt for gitt at de fremtrer som sannheter, noen ganger gudegitt, naturgitt eller som en selvfølge. Alle de andre tar per definisjon feil, og kan om nødvendig bekjempes. Eller de kan til nød tolereres, men står dog under oss i rang, og må helst rette seg etter oss som forvalter sannheten. Og retten til å instruere, evaluere og kontrollere de andre.

Slik kan man forstå hvordan folk med norsk og vestlig kultur har sett ned på samer, kvener, rom, romani, skogfinner, indianere, jøder, osv. Og menn har sett ned på kvinner. Mange har den grunnleggende antakelsen at den hvite rase, med utdannelse og dannelse, med eget land, bofast med skjøte, med et indoeuropeisk språk, står høyere enn tradisjonell samisk kultur, nomader, uten store eiendommer, som lever i og av naturen, uten skriftspråk, uten skriftlig historie, og med et utdøende språk. De må hjelpes opp på et høyere nivå, altså til norsk og vestlig nivå. Det var fornorskningens mantra og grunnlag. En annen grunnleggende antakelse i Europa var at kongen regjerte av nåde, adelen og geistlige hadde rett til å bestemme, den sterkestes rett gjaldt, og Paven var Guds stedfortreder og de kunne innkassere avlat. Mange donerte alt de eide til pavekirken pga frykt og press, og pavekirka ble allmektig. En annen antakelse var at europeere hadde rett til å legge resten av verden under seg, drepe innfødte som var på et lavere nivå, og med våpen i hånd fordrive og omvende de som overlevde. Hitlers grunnleggende antakelse var at tyskerne, arierne, sto øverst, de skulle innføre det tredje rike og underlegge seg hele verden med makt og utrydde alle de som sto lavere enn dem. Historien gjentar seg dessverre gang på gang, om ikke som verdenskriger, men som etnisk rensing, okkupasjon, geriljakrig, drap, forfølgelse, kontroll og represalier. Siste eksempel er Ukraina, der russiske ledere har en grunnleggende antakelse om at Russland er en stormakt, russisk kultur er overlegen andre, og de har rett og plikt til å ta tilbake tidligere Sovjetstater, og redde/beskytte etniske russere på Krim, og andre steder. Det er slike grunnleggende antakelser man må identifisere, mer enn en beskrivelse av russisk kultur, når man skal forstå russernes og Putins adferd.

Tradisjonelt hadde samer, nomader og etniske minoriteter rundt Polarsirkelen og i verden forøvrig ofte helt andre grunnleggende antakelser. Om seg selv, naturen og krefter i den, guddommen, læsing og helbredelse, gruppen, virkeligheten, sannheten, fellesskapet og alle andre grunnleggende antakelser. De betraktet seg som gjester på kloden, uten formelle eier-rettigheter, der man skal forvalte naturen og dens ressurser, ikke forbruke, ikke forsøple og ikke sette spor etter seg. Videre, en grunnleggende antakelse at man ikke skal krige, bruke vold, man skal forhandle til alle er enige, og at gruppen, kollektivet er viktig og står over enkeltindividet, oppdragelsen er frihet under ansvar. Mer, vi er ett folk i fire land, vi er forskjellige fra majoritets-befolkningen, vi er mange minoriteter, vi har egne språk, tradisjoner, klær, skikker, sanger, musikk, mm. Naturen har liv, man skal respektere den, de eldre, gud, og tradisjonene.

I tillegg må man trekke inn ulike akkulturasjons-strategier, altså ulike måter å forholde seg til majoritetskulturen, for å forstå hvordan konflikter kan forstås og forklares, mellom majoritet og minoritet, og internt i minoriteter. Man skulle tro samene sto samlet, holdt på sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Hvorfor skjedde det ikke og hvorfor ble det så mange, dype, interne konflikter? Akkulturasjon er valg av strategi en minoritet bruker i møtet med majoritet, fornorskning, undertrykkelse og kolonialisering på. De kan grovt kategoriseres på 4 ulike måter, som er assimilering, marginalisering, segregering og integrering. Innenfor hver av disse gruppene har det dannet seg ulike sett av grunnleggende antakelser, om seg selv, egenverdi, nytten av motstand, synet på egne verdier, egen kultur, synet på majoritets-kulturen, mm. Det har med andre ord utviklet seg 4 ulike samiske delkulturer, og er ikke lenger bare én enkelt samisk kultur. Disse fire kulturene har mer eller mindre diametralt motsatte grunnleggende antakelser i synet på seg selv, og spesielt i forholdet til majoritets-kulturen. Det forklarer forskjellene - og konfliktene!

De som lar seg assimilere (bli helt lik majoriteten) har disse grunnleggende antakelsene; norsk kultur er på et høyere nivå og vi oppnår anerkjennelse og likeverd gjennom å bli lik som dem. Samisk kultur er primitiv, gir fattigdom og den dør snart ut. Vi skal ikke skille oss ut, og våre barn skal bli norske. Denne gruppen følte i gamle dager ofte skyld og skam som samer, spesielt i de første generasjonene til det lykkes å bli norsk, og de ville viske ut det samiske totalt. Hensikten er det aller beste. Marginalisering betyr at de som mennesker ikke føler tilhørighet til noen av de etniske gruppene, de tar avstand fra det samiske men aksepteres ikke som norsk heller. De har verken tilhørighet eller støtte noe sted. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. De prøvde å opptre norsk, men ble likevel ikke akseptert av majoritets-befolkningen. Denne strategien er ansett som den mest helsefarlige, manglende tilhørighet kan føre til mye rart. Segregering betydde i USA raseskille, men i denne sammenheng betyr at man som minoritet holder seg for seg selv, bor i markebydger, fjorder eller i egne områder, som samebyer, sijddaer, o.l. og med bare nødvendig kontakt med de andre. Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste fornorskningen. Mange nordmenn gjør det i utlandet fordi de vil bevare det norske. Integrering er en både/og løsning. Den grunnleggende antakelsen her er at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andre, men vi behersker majoritets-kulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo sammen med andre, men likevel bevare vårt eget. Og det finnes naturligvis alle typer kombinasjoner, man kan jobbe integrert, men bo litt segregert. Pluss alle andre kombinasjoner, overganger, skifter, og de ulike generasjonene kan velge noe helt annet enn foreldrene, og søsken kan velge ulikt. Men hovedtypene er nu engang slik. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer til.

For bedre å forstå dette kan man tenke seg hvordan de ikke-russiske innbyggere på Krim reagerer når de blir en del av Russland, når nye skilt settes opp, russisk blir det offisielle språket og all kommunikasjon og alt innen media skjer på russisk. Da stilles krim-tartarer, etniske ukrainere og andre folkeslag og religiøse grupper overfor de samme 4 akkulturasjons-valgene, med de konsekvensene dette medfører. De grunnleggende antakelse i de ulike gruppene trer mer fram, antakelsene blir satt under press, de tydeliggjøres, overdrives og hvert individ og hver gruppe må velge. Gi opp og bli lik de andre, bo for seg selv, ikke tilhøre noen gruppe eller tro bare på sitt, kjempe for det, men samarbeide og la seg integrere. Eller flykte, som også kan være et valg i krigs- og konfliktområder.

For å gjøre det ytterlige komplisert kan vi føye til at mange på Nordkalotten er påvirket av læstadianismen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner. Samisk kultur er mange steder påvirket av læstadianisme, og ofte er det usikkerhet om hva som er samisk og hva som er religiøst. I begynnelsen var det to sider av samme sak, all den stund bevegelsen startet blant samer og Læstadius tok utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende antakelser. Ved at bevegelsen i hovedsak har gått over i majoritets-befolkningene i dag, og styres/påvirkes etter det, kan man skjønne hvorfor enkelte konflikter oppsto. De grunnleggende antakelsene hos den nasjonale ledelsen er norske, mens de grunnleggende antakelsene blant mange læstadianske samer er samiske. Og med det mener jeg de er av 4 sorter. De kristne grunnleggende antakelsene skal hos samiske kristne kombineres med de grunnleggende samiske antakelsene. Og forvirringen blir et faktum. Kristne, norskdominerte antakelser og verdier står mot kristne, samiske antakelser og verdier. Det står at det finnes ikke jøde eller greker, fri eller træl men alle er like for loven, og likeverdige. Gud forstår alle språk, og vi mennesker er ulike. På den andre siden er norsk mer verdt, samer skal styres, og den samiske synden kommer som en syndeflod om vi ikke stanser det samiske. Det samiske representerer i den sammenhengen før-kristen religion, joik, fest, teater og verdslig liv. Det norske har høyere status, og vi skal være like. Det holder ikke å være likeverdige. Med andre ord en stadig kamp om hvilke grunnleggende antakelser som er overordnet de andre. Det kan kalles et uløselig dilemma, der kompromisser er helt nødvendig.

Det er med andre ord de fire samiske hovedgruppene som møtes i en forsamling som hovedsaklig består av samer. De består av fire helt ulike delkulturer med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser, og som sjelden kan forenes. Spesielt går de to ytterliggående gruppene i klinsj, de som vil assimileres og de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig, også i menighetsarbeid. Denne samiske forsamlingen skal så samarbeide med andre deler av bevegelsen, og det er en stadig kamp og omkamp om hvilken fløy som vinner. Fornorskningen fortsetter således selv om den offisielle fornorskningen forlengst er over, bare på nye arenaer, og på nye måter. For å forstå denne konflikten må man forstå og erkjenne at det er snakk om helt ulike, ofte gjensidig utelukkende samiske kulturer som møtes. De grunnleggende antakelsene i hver av disse 4 samiske kulturene er så totalt forskjellige som det går an å bli. Spesielt mellom ytter-fløyene, helt norsk eller helt samisk. Det mest fatale var at de som ville assimileres påberopte seg sannheten og Gud, og da var det naturlig å tenke at de som ville bevare det samiske var av det onde. Men slik skjedde det, dessverre. Disse konfliktene ga dessverre negative helsekonsekvenser for en del. Same står mot same, og folk blir forvirret om hva som er sant og fornuftig. Noen fikk samvittighetskonflikter, andre opplevde posttraumatisk stress, noen ble utmattet etter flere tiår med konflikter, noen flyttet, og andre ble avhoppere. Heldigvis er det verste over nå, men de som hoppet av fikk ikke med seg revitaliseringen og forsoningen. Og når de så tar opp saken etter lang tid, blir det hovedsaklig tolket som vantroendes angrep på kristendommen. Altså det ondes kamp mot det gode. Igjen. Hadde vi alle hatt kompetanse og vilje til konfliktløsning, kunne vi forstått hva det dreier seg om, og om mulig løse noen av de mange problemene.

Alt dette på grunn av fornorskningen, dette forplanter seg til forsamlinger og samiske samfunn generelt. Konfliktene bunner i ulike sett med grunnleggende antakelser, i helt egne delkulturer, om hva vi er, hvem har rett, hva er best, hvilken kultur har høyest status, om har man rett til å bekjempe de andre, mm. Dette har ingenting med religion å gjøre. Slike spørsmål gjør seg gjeldende i alle kulturer, i alle kulturmøter, i alle kriger, i alle religioner, mellom land, klasser, yrkesgrupper og generasjoner. Det er når det blir en kamp om hva som er sannest og best at konflikten oppstår. Hadde alle betraktet seg selv og hverandre som likeverdige, og utvist toleranse og samarbeid, hadde det ikke vært disse giftige og splittende konfliktene.

Det er med andre ord en kulturkonflikt. Eller rettere sagt konflikter mellom ulike grupper med hvert sitt sett med grunnleggende antakelser. Og med den felles, grunnleggende antakelsen at våre grunnleggende antakelser er best. Og har man i tillegg en grunnleggende antakelse om at de andre må bekjempes, ja da har man virkelig en konflikt. Og derfra overtar bygdedyret, sannheten ryker og demoniseringen tiltar. For å forstå og løse konflikter er vi nødt til å se på de grunnleggende antakelsene i hver enkelt kultur, eller gruppering. Og da nytter ikke å beskrive ytre ting og artifakter, og verdier i kulturen. Ting på nivå 1 og 2 er mer overfladiske enn de grunnleggende antakelsene, men det er på det dypeste nivået, nivå 3, de største forskjellene ligger, og som styrer hva som skjer på de to andre nivåene. Helt enkelt fremstilt, det er ikke kofta og språket som er konfliktstoffet, eller samisk eller norsk, men de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv, om samer som folk, deres kultur, verdi og status. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort, for i Norge har man den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men dog likeverdige, og at ingen skal bekjempes, ja, da legges grunnlaget for fredelig sameksistens, og gjensidig forståelse av at vi er grunnleggende forskjellige., men det er ok. Først da kan forsonings-prosesser virkelig starte og lykkes. Man løser ikke alt med dette, men etterhvert tilegner man seg kompetanse til å møte stadig nye saker og konflikter på en egnet måte. Og slik begrenser man skadepotensialet, og man kan få det riktig så trivelig. Hovedspørsmålet er da, hvem skal gjøre alt dette, og hvordan få det til.