Savn, tusen rare spørsmål og en øvelse

Savner du noen? Det gjør jeg. Jeg savner mange. Jeg savner min kjære kone som snart kommer hjem. Det skal bli godt å omfavne henne igjen. Savner også de to herlige bonusdøtrene mine som også kommer samtidig. Tror jeg skal være ekstra snill det første døgnet og kjøpe iskrem til alle, og tre roser til min kjære. Og jeg savner mamma som døde i fjor, syk av Alzheimers og mett av dage. Jeg tror hun er i himmelen nu i fullstendig fred og harmoni. Pappa savner nok henne mest, på en helt annen måte enn vi barn og barnebarn.

Men mest av alt savner jeg min egen gutt på 12, snart 13, og som er på ferie sammen med mor si i Tyskland. Jeg er så redd for han, spesielt når han er på utenlandstur, og ikke har dekning på mobilen. Men jeg vet han har en ansvarlig mor som er minst like redd for han som meg. Måtte Gud beskytte han, oss og alle jeg kjenner og vel så det. Savnet kan være så sterkt at man kan bli dårlig og kvalm. Er det bare kjærlighet eller er den iblandet bekymring og angst. Er det sunt å savne noen så fælt at du har lyst til å dø om du mister noen? Kan savn rett og slett være dødelig? Vi har ofte hørt om noen som dør like etter at kona eller mannen døde.

Hvem savner du og hvorfor? Hva er savn og er det sunt? Er det et tegn på kjærlighet eller er det bare frykt for at noe skal skje. Og hvor lenge skal man savne sine døde foreldre, og venner som har forlatt oss? Er savn det samme som gode minner eller er det et reelt behov i oss for å være sammen? Er det helt spesielle, usynlige, sterke bånd mellom foreldre og barn og mellom elskende? Jeg tror det. Mellom biologiske slektninger er det veldig sterke bånd som gjør at vi blir knust om det skjer noe tragisk eller om noen dør. Jo mer brutalt og uventet dess verre er det, som jeg skrev om i blogginnlegget, Det aller, aller verste som kan skje.

Foreldre vet om noe skjer med barna, de/vi bare vet det. Kall det intuisjon, sjette sans, slektskapsbånd, eller noe annet. Elskende par har mental kontakt med hverandre selv om man er borte fra hverandre. Og følelser og tanker når den andre i sanntid, det vil si i det nanosekund man tenker på den andre, uansett avstand. Drar du til månen når din kjæres tanke deg i samme øyeblikk som du tenker tanken. Det gjelder forøvrig alle mennesker på jorden. Har du noen gang tenkt på at når du tenker på en annen kan det like godt være at hun eller han tenker på deg først. Fra en eller annen plass på jord eller i universet.

Og ser de døde oss og kan de tenke på oss fra himmelen eller universet en plass? Ser mamma og pappa deg selv om de er døde, og sender de beskyttelse og velsignelse? Når du drømmer om dem er det fordi de tenker på deg eller ser deg? Eller er de i ditt hjerte. Livet etter døden er ikke avhengig av fysikk og tid. Er det en tidløs dimensjon et sted hvor vi alle er eller ikke er? Hvem vet.

Det sitter i veggene, sies det om du hører noe skrømt eller opplever noe mystisk eller ondt i et hus. Har ikke de døde dratt avsted allerede? Eller er det bare deres ånd som er igjen, og hvorfor er de her. Eller er det bare et ekko av livet som ble levd og gjerningene som ble gjort. Hvor lagres eventuelt alle hendelsene og alle livene og all energien. Og hvor er himmelen egentlig? Er den overalt og ingensteds, eller er den i hjertene våre. Vi tenker ofte rett opp når vi tenker på himmelen. For kineserne blir det da eventuelt rett ned, og da er vi like langt.

Utvider universet seg egentlig hele tiden, og finnes det en grense i det hele tatt? Hva består universet av og hva består universets yttergrense av? Er det en "vegg" som forflytter seg i alle retninger? Og hvor eksisterer tida, hva er tid og stopper den opp noen gang? Vil vi bli allvitende og gud lik noen gang, og får vi virkelig svaret på alt til slutt? Er Gud en ånd og hvor er han til daglig? Bryr han seg egentlig om lille meg i det store, store universet? Er himmelen egentlig inne i mitt hjerte, og der blir vi til evig tid? Hva er fortapelse og hvordan er det å være avskilt fra Gud? Vil vi kunne kjenne igjen noen i himmelen eventuelt på hvilken måte. Om vi ikke har en fysisk kropp, er vi da engler og hvor henter vi energien fra til å sveve. Snakker vi morsmålet vårt og alle forstår eller er vi helt uavhengig av språk slik det fungerer her?

Startet Big bang med et smell fra ingenting eller måtte det være en guddom som tok initiativet? Er Bibelens skapelsesberetning og Big bang det samme bare med forskjellige uttrykk og litt forskjellige versjoner? Stammer vi fra aper og når ble vi egentlig mennesker? Eller ble vi skapt fiks ferdig menneske med kropp, ånd og sjel? Og hva er nu egentlig meningen med livet? Er det fordi Gud ville ha noen elske? Eller er vi bare en del av livet og evolusjonen. Er det kanskje farlig å tenke for mye og spørre om alt mulig? Hvor får vi egentlig alle svar fra og eventuelt når. Hvem ville vi vært om vi ikke ble fortalt av våre foreldre hvem vi er? Er etniske skiller konstruerte og er land og nasjoner bare kunstige skiller helt unødvendige?

Har vi sjel og hvor sitter den? Har sjelen evig liv og ble den skapt engang eller var den i himmelen og så plassert i et foster en plass på jorda. Hvorfor ble jeg skapt og født akkurat av mine foreldre? Var jeg heldig som ble født i Norge, var det meningen eller kunne jeg like godt være en koreaner. Hvorfor ble jeg født i vår tid og ikke på 1500-tallet. Om jeg ble født da ville jeg da ha hatt etterkommere idag, eventuelt hvor. Har noen levd flere liv som Østens religioner sier, eller er det bare en gang per menneske? Er det naturlig å ha eksistensielle tanker og filosofere over alt mulig rart? Blir vi klokere av det eller bare mer usikker?

Innlegget avrundes med forslag om en øvelse som jeg har mye glede av de siste årene. Bryr meg ikke om det er så nyttig. Sett deg på et rolig sted, og la tankene fly. Bare kjenn at du lever og at du tenker og føler. Ikke la deg distrahere av at det er noe du skulle ha gjort, eller at en rolig stund er bortkastet, det er det aldri. Er du midt i en sosial setting, på samling, på et møte, bare lukk øynene og vær tilstede. Nyt hvert sekund og ikke prøv å være fokusert eller være opptatt av hvordan folk oppfatter deg. Bare lytt, føl, tenk og tenk på at denne stunden kommer ikke tilbake, jeg lever og opplever her og nå. Jeg er barn av noen og har kanskje barn selv. Jeg betyr noe for noen, og noen betyr noe for meg.

Tenk på absolutt alt som kommer i ditt sinn, ikke vurder og ikke fordøm. Tenk på dine kjære og dem du kjenner, nyt minner fra uttallige møter og mange rare situasjoner. Send vennlige tanker til dine kjære, ja be en bønn, og se for deg at ho som er syk blir frisk, og at det går bra med dine barn. Og stans deg selv umiddelbart om du kjenner på misunnelse. Stans deg selv, si unnskyld inni deg og se heller for deg at det skal gå bra med de du kjenner. La sladder være usagt, og pass din tunge.

Tenk på at vi er seks-sju milliarder mennesker på jorda skapt omtrent på samme måte, med de samme behov og lengsler. Mange tenker på andre og vi er alle i nettverk med hverandre. Vi påvirker hverandre på godt og ondt. Kommer det noen bort til deg, bare smil og se vennlig på han eller henne. Ikke spør om ferie eller noe annet, ikke fortell om hvor fantastisk du har det og om ditt siste stunt. Din venn lurer mest på hvordan du har det og senser det nok. Og du lurer på det samme. Vi vet stort sett det grøvste om hverandre fra før av og trenger bare litt oppdatering. Utover det vil vi gledes sammen, le, minnes, nyte en sterk kopp kaffe sammen og en tårta.

Damene er litt flinkere enn oss menn til å se andre, se barn og til å vurdere sosiale forhold. Vi menn blir svært fokusert og går på saker og skal løse de mens damer bryr seg om relasjoner, kjærlighet og om du er lykkelig. Damer kan følge med i et helt rom og gi oppmerksomhet og kjærlighet på en helt forbløffende måte som imponerer meg. De er noe herlige vesener forvillet seg inn oss blant menn. Det er egentlig lykken på jord, det å ha en dame i hus, en dame som venn, og en eller flere døtre. De må behandles med den ytterste respekt og vennlighet, det lønner seg i tusenfold! Vi er en Guds gave til hverandre, og skal helst behandle hverandre som om det var første gang vi såges. Det er ikke lett så det må bare skje på deltid etterhvert.

Tankene og følelsene våre kan ingen ta fra oss. Nyt dem, enten de er gode eller dårlige. Nyt stillheten inne i deg i en travel hverdag, og gi rom for tanker og livsfilosofi. Og en sjelden gang når du er lei trivielle, jordnære spørsmål og dagliglivets bekymringer, be en venn om å filosofere sammen med deg. Eller bare vær stille sammen. Det finnes bare 1-en regel, det er ikke lov å gi eksakte svar, det er bare lov å spørre og fundere. Og undres. Lenge. Jeg tror bestemt at det er et dypt og inderlig behov i oss alle, et behov som man vifter fort bort som noe unyttig og bortkastet. Når du ser meg neste gang, spør hvem er du og hva tenker du på. Kanskje vi blir kjent med hverandre på en helt spesiell måte, på en mer ærlig måte. Hvem vet?

Fjellivet!

Ráhtevadtsen lev mån riegádam        Som stivandrer er jeg født
Sijdadagá vájaldav gåjt mån              Hjemløs vandrer jeg omkring
Luondománán ælla mårråha              Et naturens barn har ikke bekymringer
Gå ber fridja bæssá årrot sån             Når man bare får være fri

Manen gålgå mujsta gatjádi              Hvorfor ræk du omkring spør de meg
Dav iv mahte riekta vásstedit            Det kan ikke jeg riktig svare på
Biehkan, dálken gávnnu tjielgadus    I vinden, i været finnes forklaringen
Ilmme dunji davva subtsasdus           Ilmme(universet) vil nok gi deg svaret

(ukjent forfatter, opprinnelig sigøynervise, skrevet på eller oversatt til finsk, Mustalainen, så til lulesamisk, så en fri oversettelse til norsk av meg)

Hurtigbåten fosser innover den lange Hellmofjorden, helt fra Kjøpsvik. Jeg går ikke i land i Musken der jeg kommer fra men drar målbevisst direkte til Hellmobotn eller Vuodnabáhta som vi sier på lulesamisk. Bare turen i seg selv er en opplevelse, der man kan se havørna lette og stupe etter en fisk. Vi nærmer oss fjordbotn og båten slakker helt opp foran kaia. Jeg møter de forventningsfulle og glade blikkene til slektninger og andre som møter hurtigbåten. Noen drar hjem etter uker på sommerboplassen demmes, andre er der bare en langhelg, noen besøker sijddabeboerne der, og en eller annen turist har forvillet seg inn til der Norge er som smalest. Og noen vil bare se hvem som kommer idag, og hvorfor. Hei, buoris, goddag, hallo alle veier. Her snakker man bare om fisken i elva, fiskekort, bær, vær, furuskogen, fjelltur, bading og bygging! Alt annet tar man ferie fra.

Jeg skal ikke bare en helgetur, men jeg skal på min årlige fjelltur, den jeg har gått på i 47 år nå, minus noen somre med veldig dårlig vær eller dødsfall i familien. Jeg hilser på huset vårres og på folkan der, noen av familien skal jo være med pluss noen gode venner. Jeg er så heldig at jeg fikk en herlig gutt for 13 år siden, og han skal være med til fjells så klart. Det har han vært siden han var 4 år, men da med helikopter hvert år fra Ritsem, og da til enten Njallajávrre eller Rávddajávrre. Kona mi og mine to bonusdøtre skal også være med, og det er første gangen at de fire skal gå sammen med meg opp fra Hellmobotn til Njallajávrre og være der en liten uke.

For meg er dette ekstatisk, det er den fjellturen som betyr aller mest for meg, og som jeg bare må ha med meg. Det hjelper ikke med toppturer i Tromsø, Kungsleden, dype finske skoger, og badestrender og alskens rare byer i verden. Det er her jeg hører hjemme, og jeg kommer hjem, og jeg mener bestemt at naturen kjenner meg igjen og hilser meg velkommen! Og den ser at i år har jeg med noen ekstra som ikke var med før, men som hører til i min familie. Jeg har tung sekk men føler meg lett og fri, oppstemt og forventningsfull på samme tid. Det skal bli en uforglemmelig tur. Igjen.

Karavanen begynner å bevege seg langsomt mot høydene. Først er det helt flatt i Hellmobotn på den gresskledde sletta, og jeg ser forandringene fra ifjor, en ny hytte, nymalte vegger, utbygging, fotballplass, tømmerhaug, et nytt skilt om fiskekort. Og så begynner moroa, nu møter oss over 500 meter stigning av varierende grad, før vi igjen møter flatt terreng ved Kanonen og Nuortakrågge og Gussajávrre. Nu er det fire timers slit nesten rett opp og har du ikke fått trening før er det på tide!

På toppen av Vierra (første bakken) er aller første stopp, der puster vi ut og beundrer denne vakre bygda der pappa, hannes familie i Øvergården og søskenbarnfamilien hannes i Nergården er fra. På 50/60-tallet fløtta de ut til Musken, Drag, Kjøpsvik, Oslo og nordnorske byer, og siden har det vært en sommerboplass for dem og alle oss etterkommere. Det er en fredens plass og jeg synes folk er mer seg selv og naturlig her enn i sivilisasjonen! Men nu er det fjelltur, vandring, várreviessom (fjelllivet) og sjølberging. Alle naturkunnskaper taes i bruk, og jeg føler meg skikkelig kompetent i det man kan kalles bierggit - å berge seg i naturen. Det har jag lært av mine foreldre og det lærer jeg bort til sønn min og til neste generasjon!

Vi passerer Unnalendusj og Stuorlænndo (furumoer), Første- og Andrebrua og starter på den skikkelige oppstigninga fra Vuodnabahtjávrre, også kalt Sájvvajávrre. Den ligger vakkert til ved enden av Ávttje (canyonen), og allerede ved foten av Tjåråk, (1375 moh) kan man se store deler av Ávttje og etter litt kan man se Kanonen høyest oppe, dit vi skal, og enda lenger. Stien snor seg naturlig etter naturen og en vant fjellmann ser hvor den må gå. Stien deler seg i to, en vei til Sverige og en rett opp til Hátsek, Hievsten og videre til Sulis. Vi tar til venstre ved skiltet Til Sverige, og må atter puste ut opp i bakken, en av mange pauser man må ta på vei oppover. Vi kommer til Hátsekskuhtjo, og videre til Biernnaskuhtjo, et gjel der man jaktet på bjørn i gamle dager.

Så kommer vi til Kjettingan, der de to lokale høvdingene Anders Mikkelsen og Anders Urheim senior med hjelpere skjøt ut hull i berget og borra fast kjettingstenger og strekte kjetting i flere hundre meters lengde for at ingen skulle falle ned de glatte flågene. De jobbet iherdig med å utbedre stien Hellmobotn til Vájsáluokta på norsk side, og Anders Urheim, min áddjá (farfar) jobbet også på svensk side i samarbeid med STF, Svenska Turistföreningen. Fjellruten Hellmobotn-Vájsáluokta har jeg forøvrig skrevet om i boka Ferdavegar i Nordland, i artikkelen "I samiske fotspor der Norge er smalest". Ruten er en fantastisk mellomriksvei med en rik kulturhistorisk tradisjon. Området er kjent på mange ulike måter, her kom læstadianismen med våre samiske slektninger over fra Sverige, området er viden kjent fra flyktningetrafikken under Andre verdenskrig, fra reindrift mellom Norge og Sverige, sesongvise flyttinger mellom innland og kyst, slekts- og frierbesøk, seterdrift og utnyttelse av utmarka. Bær, fisk, jakt, fangst, villreinfangst, høyproduksjon, syragress, tømmerdrift, saging, fehold, hester og mye annet. Og Lars Monsen kom ned her et år med elleve funksjonshemmede, de gikk fra Luleå og kom ned den bratte nedstigninga til Hellmobotn!

Så er vi i tredje etasje, og går en lang stund i Biesslåpptå, med Gurttejávrre/Lomvatnet på høyre side og den første moltbæra dukker opp. Vi ser Kanonen helt klart, og vi våger oss bort til kanten av Ávttje og kikker rett ned noen hundre meter. Ávttje er en flere kilometer lang og mange hundre meter dyp og bred canyon, og en av de største i Nord-Europa i sitt slag. Der nede er det stort sett bare stein, ei elv klukker imellom steinan og innerst er det et vatn, og du ser en hvit, lang foss falle ned i vatnet, et fantastisk skue, som bror min Erling har foreviget på et bilde. Når det blåser vestlig vind presses lufta inn i Ávttje og tar med seg elva rett opp i lufta! Nederst i Ávttje har vi Finnkjerka, et stor sprekk i berget, og man kan gå ca 50 meter inn. Der fant vi, en ungdomsgjeng i gamle dager forbrent kull etter ofringer.

Så begynner stigningen til fjerde etasje, gjennom skog, myr og bergnabber. Utsikten er upåklagelig, vi ser oss rundt alle veier, og kan se innerste delen av den vakre Hellmofjorden ligge der speilblank med en eller annen båt på vei inn eller ut. På veien opp passerer vi et par tyske bunkers fra Andre verdenskrig, en tysk tropp skulle passe på at ikke noen flyktninger fikk passere til Sverige. Meg bekjent flyktet det 2-2500 flyktninger fra Hellmobotn/Nordbukt og andre steder i Tysfjord, få ble tatt. Flyktningtrafikken kan andre fortelle om. Plutselig dukker Ganijávrre opp som et svart, lite tjern på høyre side av stien. Der bor huldra, derav navnet. Like under er en fast kaffeplass, og der brukte vi å ta første overnatting i telt når vår familie gikk vår årlige tur til Vájsáluokta på 1960/70-tallet, og videre med båt og buss til Oalloluokta, der vi besøkte áhkko og áddjá (mormor og farmor). Stien går akkurat mellom høye Tjåråk og Ávttje, og begge deler er like mektig. Den snor seg etter naturformasjoner med litt tilrettelegging, og du følger de røde T-skiltene som betyr Turistvei.

Endelig når vi toppen, pappa har kalt den Ávvodievvá, gledens bakketopp. Kanonen ligger rett foran, skogen har tatt slutt forlengst og det er bare lyng og småbusker igjen. Vinden kan ta tak, og det gjelder å ha varme klær i denne delen av fjellverdenen, spesielt på høsten. Kanonen ser ut som en kanon, og vi går sikk-sakk oppover og over den, og drister oss bort til kanonløpet, en steinformasjon som går ut ca 10 meter og henger over Ávttje. Jeg satte meg ytterst på den spissen som 15-åring da jeg og en kompis ledsaget Aftenposten som skulle gå Norge på tvers. Jeg skulle dratt meg juling da folk så det i avisa! Ved Kanonskogen til venstre er det et lite vatn og der var det et stort militærtelt mange år som åpen fjellstasjon for folk. Nu har vi bygd stasjon i Nuortakrågge litt lenger opp med gamme, lavvo og utedass(!). Mange overnatter der på vei videre inn i fjellverdenen, enten man bare skal til grenseområdet eller gå til Vajsaluokta, Læjppá, Narvik eller Abisko.

Nu er det så og si flatt heretter, og på vei til Grensen er det stort sett berg, lyng, vann, elver og steiner. Naturen åpner seg vidt og du har mektige fjell på alle kanter med en slags flat mellomriksvei i midten. Vi kommer til Gussajávrre/Kuvatnet og som navnet sier var her seterdrift med ku og geiter tidligere. Vi passerer Gierggeråvve/Steinbrua som Urheim sr og en mann fra STF egenhendig har bygd for å kunne gå over en tynn tarm av Gussajávrre. Så kommer vi til Unnavaltasj, der stien fra Luokta/Nordbukt møter vår sti og så bærer det rett øst! Vi har elva på venstre side og Valldajávrre på høyre og lenger sør har vi Tjåråkvuolljávrre der vi brukte å lande med sjøfly i gamle dager på vei fra Rávdda ned til Hellmobotn.

Grenseskiltet er midt på Stuorvallda, det er gult, 2 meter høyt og der står det hhv Grensen mot Sverige, og Grensen mot Norge på den andre siden. Som barn syntes vi det var kjempeartig å hoppe mellom to land hvor mange ganger som helst. Så er det bare noen kilometer til Njallajávrre, målet for vår tur! Stien går helt nede ved vatnet, vi passerer det og tar til venstre, nordover for så å vasse over utløpet av vatnet, over til vår tradisjonelle leirplass. Der er det litt skog, en bekk som sildrer ned og der starter elva fra Njallajávrre, og som går i rolige svinger ned til Áho, den store elva som til slutt ender i Áhkkájávrre.

Av med sekkene, og tenne leirbålet, det er det første vi gjør. Buoris læjrra, buoris Njallajávrre roper vi, og jubler både høyt og inni oss. Jeg kan ikke beskrive gleden og tilfredsstillelsen av å enda engang å komme til fjells, og til vår kjære leirplass litt inn i Sverige, vårt andre hjemland. Mamma er jo svensk, og døde dessverre i 2012 av Alzheimers. Hennes siste tur hit var trolig i 2003, etter at vi først fløy til Nuortakrågge. Og hadde mamma ikke vært svensk ville vi likevel ha hatt to hjemland, pga slekt, egentlig bare ett, siden Sapmi for meg er udelt, og grensen egentlig bare er et skilt, og jeg har ennu ikke funnet den røde streken på bakken!

Så begynner leirlivet for alvor. Vi lever etter det gylne sijddaprinsippet, en eldgammel, samisk, tradisjonell samfunnsmodell som fungerer for nomadesamfunn. alle vet hva de skal gjøre, ingen kommanderer og man gjør alt til felles beste. Man forbruker ikke naturen, man forsøpler ikke, man ødelegger ikke, og man henter ved lengst mulig bort, og hugger ikke veden ved leiren. Så setter vi opp lavvoen og teltene, sager ved, henter vann og henger opp i plastsekker, samler tørrved og never til dagen etter, pakker ut, ordner soveplass og beskytter ting og mat mot eventuell regn. I verste fall bygger vi en sehka, en vegg av bjørketrær og løv, dekker til med plast og sitter under den ved uvær. Mest spennende er det om det er moltbær, hvor mye og hvor hen. De første stikker på myra og henter seg en kopp bær til brødskiva. Så dreg vi fram fiskestanga og går ut på den samme bergnabben som alltid. Der biter fesken av og til, men mest får vi den i elva mot kveldinga når du ser den vaker. Her kan du bruke sluk, makk, spinner, du får fesk uansett. Så vi spiser nystekt og nykokt ørret og røye dagen lang med litt nypotet eller mos, drikker bålkaffe, og legge oss og ser opp i lufta og glemmer tid og sted. Noen gamlinga tente en røyk til kaffen før i tida, og slik lærte jeg å røyke i unge dager, det så så koselig ut! Erstattet det med snus etterhvert, og tro det eller ei, jeg bare må he en General Løs med meg til fjells, selv om jeg forlengst har sluttet med den slags rottegift.

Dagen etter spres forsamlinga i alle himmelretninger alt etter kondis og moltbærkunnskap. Livet smiler og det samme gjør moltbæra og elgen (tror jeg). Moltbærsekken blir fylt opp, og den første kaffekoken gjøres i mektige omgivelser i Lulesameland. Jeg blir ikke mett av å se på naturen, fjellene, stiene og elvene. Jeg minnes uttallige turer hit og enda lenger innover, mot Gájssemierro, Rávdda, Vierasj og Læjppá. Mener vi har hatt tilsammen 7-8 faste leirplasser alt ettersom. Tidligere kunne det være 50-60 Tysfjordsama i mange, ulike leire i området, de plukka moltbær, tørka sennagress, fiska eller bare sosa rundt omkring. Nu er det få som gjør slik vi gjør, men gleden blir ikke mindre av den grunn.

Folk kjem heim på kveldinga, veier bæra, legge den kaldt, forteller nytt og foreslår turer for morgendagen, noen går i elva eller i vatnet og dreg seg kveldsfisk som brånes i panna så heile leiren dufter nystekt ørret! Kveldskosen kan begynne, man koker suppe, steike pølse, eller suovas, halvtørka, lettsalta reinkjøtt, en delikatesse! Og resten av kvelden og halve natta går til å stirre i varmen, tørke klær, og fortelle skrømt! Historien om Den finske Kapteinen fra Andre verdenskrig må bare fortelles om igjen, han ligger jo begravet i området. Det finnes plenty med skrømt, jábmek, drauga, æbok (utbor), og huvkadiddje (som roper), det er bare å velge og vrake. Vi blir så redde at på kvelden må vi be om nattero.

Natten og mørket senker seg over vår lille leir, og det er bare fugler, mygg, knitring fra bålet og en svak susen fra bekken vi hører. Det er ubeskrivelig stille og klart i været så høyt oppe. På natta kommer også suollne/tåka og bløtlegger alt på høsten. Vi gjemmer alt under teltet eller under regnklær ute, og gjemmer maten for musa. Om du da ikke kan lese på den, da gjør den ikke skade eller spiser av din mat.

Den tredje dagen opprinner og jeg vet at nu kommer den store roen, det kjenner jeg på meg. En egen natur-ro senker seg over slitne og travle by-kropper og -sinn. Og det skal man bare nyte så mange dager som mulig i denne fantastiske Herrens natur. Vi bryr oss ikke lenger om klokka, aviser, internett og all verdens elendighet. Vi bryr oss bare om været, omskiftningene, værtegn, om vi har nok ved og mat, moltbæra, fisken, leiren og hverandre. Det er det som er helbredelsen i og av Moder Jord, det at jeg er i ett med naturen og med all den energien i den, jeg nyter fugle- fiske- og dyrelivet, (og insektene om jeg må). Jeg kan bare vandre stille rundt omkring, puste fritt inn den rene, klare fjellufta og studere alle skyformasjonene på himmelen. Og studere gammetuftene, gamle bålplasser og andre spor etter våre formødre og -fedre før oss. Og så lager vi gáhkko (klappakake) på steinhelle. Vi bygger opp et stort bål, sette bjørkestammer i flere etasjer og legge en steinhelle øverst. Så laga vi deigen, helst med anis eller brødkrydder, elte ut den flat med nævvan, sette litt mel på "omnen" og steike gáhkko. Etter at de har stivna litt setter vi de foran flammen, der de glødes ferdig, og får en fin skorpe. Også kalt "glødkaka", eller hællogahkko. Med smør og moltbær på er dette en gourmetisk opplevelse.

Etter flere dager bryter vi opp leiren og går hjem, med en helt spesiell ro i kropp og sinn. Mett av inntrykk, sekken full av bær, og man behøver ikke å si noe som helst. Jeg ser i øynene til sønn min, kona mi og de to herlige bonusdøtrene mine at de er lykkelige. De har lært mye i det å berges, og jeg har vært priviligert som har fått lov til å lære bort. Mest ved bare å gjøre det. Vi legger igjen leiren som den var og ikke en plastbit er å se. Det meste av moltbæra er igjen på myrene, vi mennesker høster bare en liten del av det. Og naturen blir overlatt til seg selv igjen, og venter på oss til neste år!

Vi har fått lov til å være gjester i denne vakre og ville fjellverdenen atter en gang, og levd på ursamisk vis som hundrevis av våre forfedre og formødre har gjort før oss. Det er med stor takknemlighet og ærbødighet i hjertet vi takker for oss denne gang, Takk til alle våre slektninger som har vært før oss og gitt oss livet! Takk til våre foreldre som tok oss med hit og lærte oss å berges, og lærte oss å gledes over samelivet i fjellet. Takk for all kunnskapen som er nødvendig både i solskinn og i storm. Takk, mamma for at du var med oss i så mange år og på så mange turer til fjells. Takk for livet og for at du ga oss Oalloluokta, vårt barndoms paradis, og som reddet vår mentale helse i harde tider. Takk, pappa for all fjellvisdom og tusen skrømthistorier, kulturhistorie og krigshistorie! Gleden ved å få lov til å oppleve dette og ta med våre barn, familier og venner hit kan ikke beskrives med ord. Jeg sier bare takk, takk og evig takk!

Ferie - glede og utfordringer

Ferietid du gode tid! I år skal jeg/vi ha den perfekte ferie, vi skal planlegge alt, bestille biletter, besöke gamle venner og skolekamerater, ta et meningsfullt kurs, få ekstraordinäre opplevelser i utlandet, sende bilder på Facebook og Instagram, besöke foreldrene våre, samle familien, ha slektstreff, ordne hytta, pusse på båten, ordne alle hyllene hjemme, fikse kjökkenet, gå fjelltur, meditere, väre våken på natta, nyte stillheten i et kloster, gå barbeint i gresset på en hytte i Vârmland, roe ned et stresset sinn. Plukke tre-fire sorter bär, fylle fryseren med selvfisket fisk, og la barna få väre i ro i fire uker på samme plass slik at de får gode barndomsminner og en helt spesiell tilknytning til ditt hjemsted, hytta, slektsgården, ferieplassen eller en annen plass. Du skal bli bedre kjent med din partner, dele gode opplevelser, nyte lykken, reise en ny plass, gå på samlivskurs og vandre fra hytte til hytte. Du skal ha nok voksentid, eller du skal finne en kjäreste om du er singel, du skal på festival, höre din favorittartist, bygge hytte, gå pilegrimstur i Spania, få åndelig påfyll, gå fjelltur i Catalönia og kjöre Route 66 tvers over USA. Du skal besöke Sör-Amerika, treffe indianere, läre deres kultur og ta tida tilbake. Dyrke urter, bare bruke hjemmelaga ting, kutte ut sukker, dra på helseferie. Pluss enda 22 ting. Helst väre uthvilt, lykkelig, brun, trent, vakker, populär, kunnskapsrik, gift, få barn, og ha kontakt med alle de tohundre du husker på de siste tiårene. Bare på 4 uker. Akkurat i år. I perioden 15.juni-20.august. Og til hösten skal du väre lykkelig og få ny guts i jobben, studere hardt og finne lykken på ny. Du skal ganske enkelt toppe det hele. Også til neste år. For hele familien, og snart er det höstferie og jul. Og rundt år. Alt för det er for sent, og du blir for gammel.

Derfor er tittelen slik, ferie, det er både glede og utfordringer, det er om å gjöre å finne balansen, väre realistisk, oppleve lykken i det små og i det näre. Og av og til få store opplevelser og utenlandsreiser. Tiden rekker ganske enkelt ikke til, og alle drömmer og planer må realiseres litt etter litt. Eller ganske enkelt forbli drömmer, du dör ikke av det. Utfordringene kan kalles dilemmaer, og dem blir du utsatt for hele tiden. Målet kan ikke å väre å få alt til enhver tid og mest mulig på kortest muilg tid. Det kan du bli totalt utslitt av, og til og med syk og ulykkelig av. Man kan forskräve seg på godt nordnorsk. Med finsk ä som jeg ikke får bort.

Du trodde vel ikke jeg var bedre? Det er bra, da slipper du å ergre deg over at jeg tror jeg vet alt, og er superlykkelig. klok og sindig og tenker bare lange tanker, og omgåes bare lykkelige, viktige folk som er enda klokere og at vi blir bare bedre og bedre. For slike tanker er med på å presse deg, du tror alle de andre har det bedre, og at får du ikke med deg alt i år, sakker du etter, og du taper lykkekonkurransen. Du tror alle du kjenner reiser til utlandet på århundrets ferie og blir superlykkelige. For slik ser det nemlig ut på nettet, FB, på bilder, i media, blant venner, der folk samles og overalt. Det kan väre vanskelig å tro det finnes normale folk med normalt liv og helt normal gjennomslittslykke i din omgangskrets og i verden forövrig. Og akkurat du er for gjennomsnittlig, for kjedelig, for tradisjonell, for forutsigbar, og du tör ikke ta sjanser. Mitt råd er er at du konsentrerer deg om deg selv, din familie, sösken, foreldre og gamle venner, og ikke sammenligner deg for mye med andre, og slettes ikke kjendiser i media.

Lykken er ikke at du skal rekke alt og at helt spesielle ting skal til at for at livet blir meningsfullt. Det er mer holdningen og hvordan du ser på ting. Kort sagt gjleder det hvilket perspektiv og ambisjonsnivå du velger, og om du klarer å väre tilstede i öyeblikket og i livet ditt. Og om du faktisk sier til deg selv at akkurat dette er livet mitt akkurat nå og det er jeg fornöyd med. Når jeg selv mister bakkekontakten, lengter bort fra der jeg er, klager over hvor kjedelig det er, og alle drömmene jeg ikke får gjennomfört, da er jeg så heldig at jeg har en sönn og en kone som sier helt klart fra hvor urimelig og urealistisk det er. Tragisk, sier sönn min, og du er dum, og slutt å mas, og det har du ikke noe med å gjöre og jeg klarer det selv. Kona sier rett ut at det sårer henne om jeg klager, og om jeg ikke setter pris på hennes ting, hennes familie, hennes liv og viktige steder fra oppveksten. Og hun har så uendelig rett, og får meg til å bråvåkne. Korte, klare og ärlige meldinger gjör alltid nytten, og heldig er den som har noen som kan korrigere deg. Har du ikke en partner og barn kan venner väre slik korreks. Og du for dem.

Har du barn og unge i huset er det en lykkeportal som alltid er tilgjengelig, barn er av natur glade og full av sprell. De lever akkurat nå¨og fryder seg over öyeblikket, de får venner på to minutt, og de grubler ikke over at er jeg nu egentlig lykkelig. Og de venter ikke på ferie og sommer, de bare er, og gir seg selv og oss voksne masse glede, bare vi er åpne for det. Vi må bare respondere hensiktsmessig på dem, väre sensitive, rettferdige, og väre en trygg base, og gi tröst og omsorg når vi ser de trenger det. Barn gir oss hemmeligheten på lykke servert på et fat, det er bare å studere dem og läre. Du slipper spektakuläre reiser og kurs, du finner bare en hyggelig plass med muligheter for lek, aktiviteter og utfoldelse, samtidig som du er åpen for nye ting og hopper over alkohol og egoting du tror må til for å bli happy. Får du besök av venner i ferien, omså bare noen få, og litt voksentid for deg/dere selv har lykken egentlig kommet til deg uten at du aner det. En rolig plass med enkelt liv der alle lever slik de vil gir sinnsro og tenkero. For mye reising og kjöring blir man bare sliten av, det kan man gjöre av og til. Og man må få også åndelig påfyll i ferien!

For meg personlig er også storsamling viktig i ferien og det å snakke om kristelige/åndelige ting. Jeg tror vi alle har et dypt behov for å tro på noe, höre til og föle at dette er meningsfullt for meg og at av og til har vi et behov for å samles mange om en spesiell ting. Jeg velger samling og kristne venner. Selvfölgelig ikke bare det men det elementet må inngå i en ferie, om mulig. Andre drar på andre happenings, jobber frivillig, og opplever den spesielle gleden av å väre mange samlet med et hovedfokus. Det er mange fordeler ved det, man treffer mange kjente på en gang, får opplevelser og föler tilhörighet og glede. Jeg skal ikke moralisere over andres valg, bare jeg får lov til å fortelle om mine valg og verdier uten at noen starter krig er jeg fornöyd. Jeg önsker alle en opplevelsesrik, rolig, åndelig og ettertenksom ferie. Som kan gi deg nye krefter, nytt mot, nye perspektiver og et håp om en bedre verden. Og at eventuelle barn stadig sier det var så fint det og det og jeg husker det og det. Og at du kommer närmere dine venner. Hva kan väre bedre enn det?

Lulesamisk uke og ungdommen!

Jeg er så imponert over vår lulesamiske ungdom at jeg bare må skrive om de og skryte uhemmet! Jeg fölger med på nettet, på FB og Julevsamij vahkko/Lulesamisk uke der, ser bilder, filsnutter, innlegg og kommentarer, og skulle önske jeg var der med sönn min. For en glede de viser, og ideene bare flommer over. Full honnör til Odd Levi som dro i gang Lulesamisk uke her et år, Inga Mikkelsen og styret som fulgte opp, og Viktor med årets styre som fortsetter! Og takk til alle de ildsjelene för dem igjen som har arrangert Hellmo Cup år etter år, det eneste virkelig rusfrie samiske arrangementet jeg vet om.

Jeg vet det er nedlagt masse arbeid bak slike arrangement, timer med söknader, planlegging, styremöter, idedugnader og tilrettelegging. Men först og fremst finnes det driftig umdom med ideer, visjoner, tro på det samiske, vilje, guts og gjennomföringskraft! Jeg husker Odd Levi hörte på et foredrag av pappa om hvordan det var å väre same for 2-3 generasjoner siden, og det var ikke bare positive ting. Like etter sa han bare, vi skal ta vare på det samiske, väre stolte over det, og vi skal arrangere masse samiske aktiviteter, og gi ungdom masse gode opplevelser.  Resultatet ser vi i dag, og jeg er mektig imponert over den der fyren!

Ingen kan gjöre alt alene, mange, mange deltar og jeg gleder meg over all den iveren jeg ser hos de andre i DSJ og blant lulesamisk ungdom forövrig. Noen arrangerer og noen deltar, og så bytter de på det. Den aller störste gleden jeg har, er når jeg ser gleden og stoltheten i de unge sinn og fjes. Gleden over livet, over sommeren og aktivitetene. Gleden av å väre same, og den uendelige stoltheten av å väre nettopp lulesame, av å väre fra en fjord i Divtasvuodna/Tysfjord, eller fra Hamaröy. Eller å ha en mor eller far fra vårt område, og kunne spille på et av lagene i Hellmo Cup (HC). Gleden av å sitte halve natta i storlavvoen sammen med venner og noen spennende fremmede som ikke var der i fjor. Synge de gamle sangene, og höre de samme historiene pluss noen nye. Oppleve nye talenter, se inn i bålet, drikke kaffe, spise gahkko, gni seg i auan når röyken blir for påtrengende. Og bare nyte kvelden og natta og den rusfrie rusen av ungdom, forelskelse, lyset, stemningen og hverandre.

Jeg hilser vår flotte ungdom, og jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er i dere alle. Jeg önsker at Lulesamisk uke/HC og alt som skjer i Hellmofjorden aldri måtte ta slutt. Jeg forteller min egen gutt på 12 at han må se på den der gjengen, og at til neste år skal han selv dit, og at deretter kan han bare reise dit selv. Og jeg skal ikke hente han hjem for å sove, han skal få oppleve det samme som meg og hundrevis av samisk ungdom de siste 40 årene. Arrangementet som startet i Hellmobotn som en vennskapskamp mellom Indre og Ytre, og som vokste og vokste, flere lag deltok, for så å bli flyttet til Musken. Historien må skrives ned og dokumeteres!

Jeg vet hvor positivt og helbredende det er å ha en sterk identitet, et positivt selvbilde og en god selvfölelse. Og det er nettopp det Lulesamisk uke bidrar til. Men jeg skal ikke utbrodere det her. Idag vil jeg bare väre stolt av dere, nyte det på avstand, ringe hjem og oppdatere meg av og til. En virkelig stor takk til alle dem som gjör en innsats for de andre unge - og for seg selv! Dere skal vite at mange, mange voksne fölger med og vi foreldre, besteforeldre og vi med aner fra Hellmofjorden gleder oss over alt dere gjör. Dere virkeliggjör visjonen om å bevare og utvikle den lulesamiske kulturen og språket, på en aldeles utnerket måte, og jeg önsker dere alle lykke til!!

Det aller, aller verste som kan skje

Dette innlegget er i all hovedsak ment til de som er rammet av en alvorlig tragedie i familien og alle tilleggsproblemer som kan følge, og det er en en høyst personlig beretning om smerte og om livets og menneskenaturens mørke sider - og trolig om de verste tabu som eksisterer. Jeg er 55 år og har opplevd nesten all den smerten som er mulig for et menneske i et vestlig samfunn, unntatt krig og flukt. Kan min historie og mine skriverier hjelpe deg og være til noen som helst trøst og hjelp er jeg villig til å betale prisen for å skrive åpent om problemer og tabu. Jeg har ikke mye å tape, og har tidd lenge nok. Jeg skriver direkte og brutalt og det er fordi jeg tror det er riktig.

Det aller, aller verste som kan skje er når ditt barn rammes alvorlig, enten det dør en brå død, blir alvorlig skadet og svever mellom liv og død, forsvinner, eller går til grunne i rus, eller det blir utsatt for seksuelle overgrep, vold, trusler eller alvorlige tap. Eksemplene er mange, bilulykke, selvmord, drap, bortføring, forsvinning og alvorlig alkohol- eller narkotika-avhengighet. Det er et ufattelig sjokk og et stort, stort traume. Livet stopper bokstavelig opp, først og fremst for den unge selv, men også for foreldre, søsken, barn, venner og de nærmeste. Jeg har to ganger opplevd det personlig, en gang ved at en bror tok livet av seg i 1989 og en annen gang når et onkelbarn druknet i en bil som kjørte utfor kaia for fire år siden. Enda større smerte var det for foreldrene, i dette tilfelle mamma og pappa, og bror min neste gang. Jeg husker den konstante smerten, det levende marerittet og ønsket om å dø bort fra alt det onde. Og den uendelige følelsen av total hjelpeløshet når man vet at den som er verst rammet må bære den store smerten alene og at det tar lang, lang tid før det letner litt. Blir man rammet for andre, tredje, fjerde gang er smerten nesten ikke til å bære. I den verste tiden eksisterer du bare fra dag til dag og ønsker bare at du får sove igjen, og helst ikke våkne dagen etter

Folks trøst var viktig, men den nådde liksom ikke inn. Trøsten virket mange ganger overfladisk, og jeg skjønte ikke at noen kunne le mens vår familie sørget. Meningen med livet forsvant, og det føltes og føles dypt urettferdig, at en familie skal utsettes for så mye, som om livet ikke hadde nok problemer fra før av. I tiden etter min brors selvmord ble vi og likesinnede  i tillegg forfulgt fordi vi kjempet for det samiske, og pappa ble suspendert som predikant i 18 år. Selv om han ble gjeninnsatt etter press fra høyere hold reduseres gleden sterkt fordi flere av mine søsken er skadet av den destruktive prosessen og klarer ikke eller vil ikke gå på samling, og bærer på en stor smerte og skuffelse over folks ondskap dengang. Den støtten vi sårt trengte etter tragedien varte kort og ble erstattet av psykisk terror, løgner og utfrysing.

Smerten ved død og terror kan sammenlignes med krig, og jeg ser den på medieoppslag for eksempel fra Syria og andre krigsområder. Først blir noen eller mange i familien drept, så blir de skutt på i begravelsen, og sviktet av myndighetene som skulle hjelpe og beskytte dem. Den fysiske og psykiske smerten kan du lese i deres ansikter og høre i stemmen, og man klarer nesten ikke å forholde seg til den. I tillegg følger andre problemer i en krig som fattigdom, mat- og vannmangel, utrygghet og flukt fra krigshandlinger. Ofte følger et langvarig opphold i en flyktningeleir, med alle de problemene dette medfører. Jeg tror mange tar livet av seg etterhvert, og blir alvorlig traumatisert. De rammede betaler en høy pris ved konflikter.

I dette landet slipper vi heldigvis direkte forfølgelse fra myndighetene, og krigshandlinger, og vi slipper å flykte, og det skal vi være glad for. Vi har et helsevesen som fungerer, og det finnes hjelp og apparat du kan henvende deg til. Men selv om andre kan ha det verre i utlandet er det til liten trøst når du blir rammet selv. Smerten kan være uutholdelig, og dominere ditt liv totalt. Og selv om tragedien slår deg ut må de av oss som har barn (fremdeles/heldigvis) ta vare på de. Barna trenger omsorg, glede, kjærlighet og forutsigbarhet, og det på tross av at du sørger, er fortvilt, har det vondt og ikke vil leve. Tror barna skjønner at du sørger, og de kan til og med få skyldfølelse av å kreve din oppmerksomhet og be om morsomme ting. Og du selv får skyldfølelse av å svikte dem og for å ta vare på deg selv. Det beste er å fortelle det slik det er, og si til barna at det ikke er deres skyld at du gråter, og du er glad i dem. Man må rett og slett be om hjelp, omsorg og støtte fra andre.

Ingen kriseteam kommer frivillig til deg og ordner opp i det følelsesmessige kaoset og alle de andre store utfordringene som kommer om du vil det eller ikke. Ekstraproblemene kommer på løpende bånd og myndighetene endrer ikke på reglene selv om en tragedie rammer deg. Du kan bli sykemeldt og bruke opp dine rettigheter, og få en katastrofal økonomi. Du kan få store kostnader til begravelse, behandling, reiser til deg selv og familien, og du må stå i kø til psykiatrisk behandling, krisehjelp og annen støtte. dette må du ordne selv. Livet går ubønnhørlig videre, familien krever sitt og du kan risikere å bli gjeldsslave.

Og selv om andre vet hva som har skjedd og forstår at du sørger og trenger kontakt, støtte, trøst og forståelse kan mange rett og slett unngå deg. Spør man hvorfor kan man få vage svar som, jeg skal la han sørge i fred, og det høres veldig nobelt ut, som om du var en ekstra belastning. Andre sier de ikke vet hva de skal si, og det er en ekkel følelse. Jeg mener det er en høyst egosentrisk holdning at din egen usikkerhet er det viktigste, og konsekvensen er at de sørgende blir ensomme. Selvmord, rus, ulykker ved fyllekjøring er store tabu som man unngår å snakke om, og dermed vil de rammede ha ingen å snakke med. Det blir utrolig taust og tyngende, og familien må trøste hverandre nesten på ren vilje. En av menneskenaturens mørke sider er likegyldighet til andre smerte, og hensynet til egne følelser blir viktigere enn kontakt, hjelp og trøst til dem som lider. I tillegg kan noen godte seg over andres tragedier, og synes at det var så til pass.

I en slik sorgprosess lærer man å skille mellom ekte venner og medgangsvenner. Mellom de som bryr seg og de som bare utnytter deg. Man ser klare mønstre av destruktive relasjoner, der hjelp og støtte bare går en vei. Jeg har støttet ganske mange andre i kriser i ganske mange år og på ulike vis. Når jeg eller min familie trengte hjelp og støtte var det få av de som dukket opp, tok kontakt eller hjalp til eller trøstet. Resultatet er at jeg blir utrolig bevisst på hvem som er ekte eller bare vil utnytte min tid og mitt vennskap. Tidligere var jeg utrolig bestemt på å besøke de fleste hjemme, og det på tross av at mange baktalte meg og vår familie. Jeg har vært naiv og trodd det beste om folk, og i oppveksten fortalte ingen at folk kunne være onde, svikefulle og at de kunne utnytte deg. Vi ble oppdratt til å tro godt om folk og alltid hjelpe til, uansett pris. Jeg og mange med meg har betalt en meget høy pris for denne holdningen, og for all den innsatsen opp gjennom tidene. Selv om jeg ikke angrer på min hjelp, vil jeg kalle det å kaste perler for svin. Du gir noe verdifullt til folk som tråkker på deg, og baktaler deg, og som i nødens stund og i kriser bare gir blaffen. På toppen ev det hele kan du igjen bli bedt om å hjelpe til på ny av de samme som sviktet deg.

Det var en befrielse å flytte til en by, og slippe å forholde seg til mange negative relasjoner, selv om det selvfølgelig finnes ærlige og trofaste folk på bygda. Den sosiale kontrollen, den gjensidige frykten og mistilliten og den stadige bygdesladderen kunne du nesten ikke unngå. Informasjonen om de mest banale detaljene, og andres feil kan du nesten ikke unngå i en bygd, ei heller Janteloven. Er du ikke helt A4, er du akademisk eller alternativt anlagt, eller gjør nye ting møter du motbør og blir demonisert. Kronargumentet er at du er ute etter penger, ære og makt, og det bare slenges ut. Spesielt om du eller din organisasjon får såkalt samepenger. I en by kan man velge venner, miljø, nettverk, arbeidssted og andre roller. Menighetstilnytning er frivillig og ingen utnytter posisjoner til noe verken for eller mot deg. Det religiøse blir det viktigste, og man har såpass liten kontakt ellers at det ikke gir grunnlag for sladder. Man har mer enn nok med seg selv og sin hverdag. Man får ganske enkelt puste fritt og være seg selv og man slipper stemplet av å være fra en bestemt familie og en bestemt slekt og alle de rollene du blir tildelt. Her blir man tatt for det man er og ikke det man tror du er.

Livet har lært meg at først og fremst må jeg klare meg selv, og at familien kan være min viktigste hjelp og støtte, og omvendt. Livet har også lært meg at jeg har bare noen få og nære venner som er lojale og ekte for meg, og at jeg selv har kapasitet og interesse bare for noen få venner som jeg selv kan være nær. Jeg har lært at  få hjelper deg ved økonomisk krise og lån skal alltid skal betales uansett om du har det vanskelig. Jeg har lært at en tjeneste skal være en annen tjeneste verdt, og at man må tilstrebe balanse. Jeg har smertelig lært at blir du utmattet av tragedier, traumer og problemer og ved at du må hjelpe andre får du sjelden hjelp tilbake og blir straffet økonomisk ved at du ikke klarer å jobbe og at din CV har store hull pga sykemeldinger og arbeidsudyktighet. Lider du i tillegg av kroniske lidelser som matallergi, revmatiske lidelser, og annet blir du hardt økonomisk rammet, i tillegg til at du må bale med selve lidelsen.

Min strategi for mitt eget barn er å elske han høyt, ikke krenke ham, beskytte han mot menneskenaturens mørkeste sider, etterhvert fortelle om menneskelig ondskap og kriminalitet, lære han å ikke være naiv, og ikke la seg utnytte, lære han å sladre om noen forsøker å gjøre noe usedelig med han, si fra om mobbing, nasking og snusk. Jeg skal beskytte han mot de verste personene jeg kjenner selv om det kan være slekt langt uti. Jeg skal lære han at ikke alle medlemmer i en etnisk gruppe eller en menighet er ærlige og rettskafne. Jeg skal følge han opp, hente han hjem fra besøk om jeg er usikker, og jeg skal være utrolig sikker på de folkene han omgås eller overnatter hos. Jeg har flere ganger dratt uanmeldt til familiene til flere klassekompiser ved Steinerskolen her i Tromsø, når sønn min har vært på besøk, og avdekket omsorgsvikt, vold, nachspiel med barna tilstede på natta, ruset mannebesøk hos enslige forsørgere, tillatte volds- og draps-spill og ikke-eksisterende leggetider, grenser og rutiner. Den som alltid tror det beste om folk, og aldri undersøker eller spør, er naiv og du utsetter deg selv og ditt barn for alvorlig risiko og for overgrep. Jeg sier det rett ut, det er enkeltpersoner og familier mitt barn aldri skal besøke eller ha kontakt med, selv når det gjelder såkalte ressurssterke familier og akademikere. Det som er så sjokkerende er at i en gjennomsnittsbefolkning som i Tromsø, at det kan være så mye elendighet, og mange barn som blir utsatt for et eller annet.

Sist, men ikke minst, det kan bli for mye for enhver. For mye motgang gjør ikke sterk, du har ikke noe å lære av tragedier, det finnes ikke en mening i alt, og ikke alle problemer kan løses permanent. Noen vil alltid mislike deg og sladre om deg. Og som om ikke en tragedie er nok, kriser kan utløse andre følelser, sinne, sjalusi, avmakt, skyld, skam og til og med hevnlyst. Tiden, gode venner og terapeuter er utrolig viktige faktorer etter kriser. Man må bare minne seg selv om at det første året er verst, og at man må være forberedt på absolutt alt av problemer. Mest av alt ber jeg om at du har minst 1 god venn og en god terapeut, og at du kan hente styrke noen plass. Kjærligheten kan gjøre underverker, men den må få virke på tross av menneskelige problemer og konflikter. Be for deg selv og.

En samisk mafialignende underverden

Det eksisterer en samisk, mafialignende underverden flere steder i Sameland. Ikke så mektig som i Italia, men mer fragmentert, og du får ikke et skudd gjennom kneet. Heller skjulte trusler, telefoner på natta med våpenlyder, et blåøye og en sko i trynet om du faller på en fest. Elementene er det samme, metodene likeså. Man styrer med frykt, trusler og vold. Heldigvis er de ikke så mange, men de finnes. Et visst antall personer  i Sapmi opererer under politiets radar, er direkte kriminelle, de lever av svindel, og truer ofre og vitner med vold. De beskytter hverandre, og den sterkestes rett gjelder.

De fleste av oss vet en del, men vi overlater til politi og varslere å rydde opp. Man vil ikke ha problemer selv, og mange bagatelliserer deres kriminelle adferd bortimot som guttestreker. Ja, for det er i hovedsak gutter og menn som dette mafialignende miljøet består av. Unge gutter og voksne menn stjeler, voldtar, svindler, spiller/gambler, bruker og selger narkotika og hjemmebrent, truer vitner, driver torpedovirksomhet, kjører i fylla, undertrykker kjærester, mishandler barn og partnere, lyver, unndrar skatt og moms, og jobber svart mens de hever penger fra NAV. De rekrutterer yngre gutter som kanskje synes gutta boys er kule, de har penger, og de har makt, trekker damer og skryter av den kriminelle geskjeften.

Ofrene er mange, og altfor mange tier og lider, flytter bort og lever et liv i frykt, er skadet psykisk, truet og har en lav selvfølelse. Snakker du er du ferdig og du slipper ikke unna. Vi vet hvor du bor, vi er mange, vi vet hvem barna dine er og du vil vel ikke at de skal bli skadet. Jeg har hørt flere historier om jenter og gutter som er voldtatte og som ikke tør å anmelde, folk som er slått ned og etterpå truet. Om folk som er rundlurt for titusener, et kjøretøy eller en båt som er prøvd og som ikke kommer tilbake til sin eier, tyveri og heleri, forskudd på arbeid for deretter å forsvinne, og til og med voksne menn som direkte truer ungdommer til å ta narkotika i håp om at de blir avhengige for å tjene penger på det etterpå. En kan voldta og en annen truer etterpå. De dekker hverandre i rettsaker og gir hverandre falskt alibi. Får de trøbbel på en plass flytter de til en ny og fortsetter det kriminelle livet til de blir innhentet av noen som er sterkere enn dem selv. Mange samarbeider med torpedoer for å true eller jule opp plagsomme konkurrenter.

Jeg lurer faktisk på hvorfor og hvordan et menneske kan bli så kriminell, så kynisk, så voldelig, og så ødelagt. Og jeg tenker med gru på alle ofre på deres vei, og de kvinnene som blir sjarmert den første tiden for så lojalt følge og forsvare sine kriminelle undertrykkere. Det verste er om det blir barn av det, og disse barna får det virkelig tøft. De må forholde seg til en mor under press og skam og en voldelig, ustabil og kriminell far. Ofte må de vokse opp i rus, frykt, skam og forsøke å skjule elendigheten. Disse barna blir for ofte selv alvorlig mentalt skadet, og dessverre havner mange selv i samme løpebane, eller de lever i rus, skam og dyp selvforakt. Undersøkelser i fengsler viser at innsatte menn ofte har enten en fraværende far, eller er ofre for seksuelle overgrep, har vokst opp i belastede hjem, med flytting og ustabile relasjoner som bakgrunn. Andre har ADHD/ADD, mentale lidelser, eller de har selv kriminelle foreldre.

Jeg har ingen løsning på dette, jeg bare skriver om det, jeg vil bryte også dette tabuet, i håp om at ingen kommer inn i dette svarte hullet for kanskje aldri å komme ut igjen. Kriminalitet skjer i alle etniske grupper, i alle sosiale lag, og i alle land og i de fleste aldersgrupper. Det er naivt å tro at det ikke skjer blant samer og i samiske miljø. Selvfølgelig ikke bare der, men også der. Noen ganger kan en etnisk tilhørighet bety at du er ekstra lojal mot egen gruppe og du vil nødig varsle eller anmelde. For da skjemmer du ut gruppen din eller kulturen din. Tette miljø og storfamilier//klaner kan gjøre det meget vanskelig å varsle. Du kan rett og slett bli utfrosset eller presset til å trekke anmeldelser, lyve i rettsalen eller pynte på sannheten. Eller du opplever andre, mer subtile og skjulte sanksjoner. Mulighetene er mange.

Interne konflikter i familier eller slekter kan også føre til tilstander som grenser opp mot kriminalitet, som for eksempel trusler, løgner, sanksjoner, odelsgutter som tar hevd på eiendommer på en urettferdig måte, og bruk av rå makt i konflikter. Motparten blir forsøkt frosset ut, løyet om og etterkommere etter de i konflikt mister kontakten med hverandre og arver elendigheten. Konfliktene kan pågå i generasjoner, og mange får psykiske vansker og posttraumatiske lidelser. Folk lever ikke fritt, de må passe på hvert ord og ikke omgås fienden. Ved skilsmisser, barnefordelingssaker, arv og eiendomsoverdragelser kan dette spille inn, der den ene parten passer på å demonisere den andre i håp om å skade mest mulig. Det er jo ikke kriminelt å snakke, men det onde resultatet av dette snakket, løgnen, hatet og konflikten er alt annet enn sant burde vært stemplet som straffbart.

I en samisk revitalisering prøver man å fremstille det samiske på best mulig måte, og selvfølgelig er det riktig, det gjør jeg selv. Strategien er at det samiske skal forbindes med noe positivt, og dermed skal vi oppnå respekt og anerkjennelse. Men det kan medføre at vi ikke tør å snakke om interne problemer, for da skjemmer man ut sin egen etniske gruppe. Dette tabu må vi bryte, de fleste problemer ute i verden finnes i alle etniske grupper, også vår. Av de antatte 100.000 samer i fire land er det en liten kriminell prosent. De lever og opererer skjult, de omtales ikke, og forteller du blir du truet. Det er derfor det er så taust om dette. Det er ikke noe populært samtaleemne når man blir kjent med nye folk og et dårlig sjekketriks. Det er kort og godt et tabu. Tør vi å prate om det? Og ikke minst, forteller vi det til våre barn, eller må de risikere at de selv kommer direkte borti kriminaliteten og må forholde seg til den. De kriminelle er ikke for seg selv men her og der, og på de mange fester der alkohol flyter, de går ikke spesielt kledd og du kjenner dem som hyggelige karer. Inntil muligheten byr seg for å utnytte deg.

I byer er det lettere, der forbyr man barna sine å gå i sentrum etter et bestemt klokkeslett og i helger, og man advarer direkte mot mye rart. I byer er det mer kriminalitet, og de kriminelle opererer gjerne i mer lukkede miljø og er lettere å identifisere. Og advare mot. Men på bygda omgås de fleste hverandre, og ungdommen blir alltid kjent med hverandre, også med de man ikke ønsker. Det er her man må være bevisst, tørre og fortelle, hente hjem barna, og ha kontroll. Det viktigste er at barn har det godt hjemme, at de får kjærlighet nok, og alternative tilbud slik at de slipper å lete etter spenning på fester og i tvilsomme miljø.

Gleden og sorgen dem vandrer tilhope

Mangt kan sies om kjærlighet, ekteskap, familie, barn, samliv samt vennskap, glede, drømmer og opplevelser. Disse ting er antagelig de mest omtalte tema i litteratur, film, drama, kulørt presse og oss mennesker i mellom. Ordene gir positive assosiasjoner, og representerer lykke, lengsler, sosialt samvær, barnlig smil og latter, gode opplevelser og harmoni. Livet kan dog ha en bakside, og ingenting er mer sant enn at gleden og sorgen dem vandrer i hope. Plusser du på svik, intoleranse, utroskap, incest, overgrep, krenkelser, vold i nære relasjoner, sorg, utmattelse, kriminalitet, kroniske lidelser, sykdom, død, skade, ensomhet, marginalisering, migrasjon, arbeidsledighet, fattigdom, språkvansker, feil partner, kjedsomhet, rusproblemer, familiehemmeligheter, manglende kontakt med familie, rasisme, trusler og lignende, har du bortimot alt som kan prege menneskelige relasjoner og livet som sådan. Håper helst du er minst mulig rammet, og av færrest mulige ting på en gang.

Alle får sitt, sa en god venn av meg, trolig som en trøst etter at jeg klaget en gang på livets motganger. Han mente at en eller annen gang blir vi alle rammet av et eller annet, noen mer en  andre, og hver gang kan det føles urettferdig. Døden er uunngåelig, sorgen likeså. Alle opplever problemer i nære relasjoner, og kan sørge over det meste, og det utroligste. Når jeg blir kjent med deg for første gang, eller litt bedre enn til vanlig, lurer jeg alltid på hva er din lidelseshistorie, hva har du opplevd, og hva er din sorg, hva holder deg oppe og hvor stort er ditt håp. Hvor er du idag, og har du fått sorgen og problemet litt på avstand, eller er du midt i ditt livs krise? Er du det vil jeg stå ved din side, lytte, trøste, forstå - og være lojal mot deg og det du forteller. Jeg har selv trengt en god venn, eller to, og vet hvor avgjørende en slik venn kan være i en stor krise - og etterpå.

Men mest av alt interesserer jeg meg for hva livet har gitt deg på godt og vondt, og hvordan har alt dette formet deg. Har du vokst på det, lært noe, har det modnet deg og har du vært tro. Eller har det skadet deg for mye, er du desillusjonert, blitt kynisk, lyver du, er du utro, ruser du deg på et eller annet, og elsker du dine barn og din partner? Har du tid kun når du selv trenger hjelp og snur ryggen til når andre har behov for det samme? Våger jeg å fortelle deg noe sensitivt eller hemmelig, og ikke minst, om du noen gang kommer i konflikt med meg, vil du da svike meg, hevne deg og spre det som en gang var veldig, veldig fortrolig. Det er akkurat denne frykten som vi alle bærer på, finnes det noen jeg kan stole absolutt på. Nå og hele livet, selv om vi skulle bli uenige en dag, og er du bare en medgangsvenn, og ikke en venn i motgang. Altfor mange svikter i avgjørende øyeblikk og snakker stygt om deg, utnytter deg, og kanskje det verste av alt er at når du virkelig trenger en venn har den andre ikke tid, og gidder ikke forholde seg til problemer, sorg og gråt. Resultatet er ofte en ny sorg, følelse av å bli sveket og latterliggjort.

Et gjennomsnittsbarn har det stort sett bra, og får det det trenger. Ingen får for mye kjærlighet, men mange får for lite, dessverre. Det ser du kanskje ikke der og da, for barn sladrer sjelden og er altfor glad i sine nærmeste og altfor lojal mot sine foreldre til å fortelle om omsorgssvikt, krenkelser og manglende kjærlighet og kontakt. De har neppe ord og begreper for det, ikke for i voksen alder da man skjønner at det som jeg opplevde var omsorgsvikt eller overgrep. Eller ganske enkelt et hjem uten kjærlighet og oppmerksomhet. Fattigdom betyr ikke nødvendigvis at du er ulykkelig, og rikdom er ingen garanti for lykke. En plettfri fasade kan skjule mye elendighet, og nettopp velstand kan gjøre at du skjuler problemer og ikke søker hjelp. Man tror folk liker deg pga din såkalte vellykkethet, og ikke for det du er.

Har du opplevd omsorgsvikt, fått tilknytningsforstyrrelser, blitt bråvoksen, fått tildelt for mye ansvar, har vært midt i en stor søskenflokk, fått manglende tid og kjærlighet i oppveksten, opplevd brå død, sorg, langvarige traumer og forfølgelse altfor tidlig og altfor mye har du virkelig en utfordring når du selv engang møter motgang, egne sorger og store trauma og utfordringer. Da kan du virkelig trenge hjelp på mange ulike vis, og en nær og lojal venn, kompetente foreldre, og en flink terapeut kan bety forskjellen på om du klarer deg eller går til grunne. Eller bare lar det skure og gå, der du forteller det folk vil høre, og er dypt ensom på innsiden.

Sorgen kan vendes til noe konstruktivt, selv om du aldri blir like glad som før. Målet er ikke å juble hver dag, men å kunne leve livet fullt og helt. La komme det som kommer, og møte det du møter. Egentlig er livet enkelt i sin kompliserthet. Den danske terapeuten Søren Ventegodt (!) har skrevet en knallgod bok om lykken og om den kan måles, og han sier at å bli lykkelig er ganske enkelt. Har du problemer og er ulykkelig løser du det med en tretrinnsrakett: 1. Fatt håp! 2. Løs indre konflikter. 3. Lev livet! Grunnlaget er viktig og barndommen helt sentral, ja avgjørende. Du er privilegert om du har vokst opp med kjærlighet, om du er sett og holdt og ikke blitt krenket for alvorlig. Har du hatt minst en god barndomsvenn og to andre venner er du over faregrensen sånn generelt sett. Har du unngått noe forferdelig før fylte tjue år, er du enda heldigere, og er du over tredve før en eller begge dør kan du bare synge tra-la-la. Og finner du den store kjærligheten der dere begge gjør hverandre gode er det bare fryd i gammen! Starten på livet er viktig, og helt uvurderlig, skjønner du.

Det er det du opplever som voksen og hvordan du takler det, hvilken ballast du har fra oppveksten, og hvem du møter og deler livet som avgjør hvordan du har det idag. Så enkelt og så vanskelig. Du kan spørre andre hvordan de vurderer deg, og din mentale helse, og spør dem om de kan være ærlige om dine kvaliteter eller mangel på dem. Husk at få forteller om dine dårlige sider, det blir det sladret om til andre, og gode sider blir fortiet. Fordi få vil framsnakke deg unødig, og janteloven gjelder.

Er du skadet og skader deg selv, kan du skade dine barn og dine nærmeste alvorlig. Samtidig som du aldeles ikke er det bevisst. En av de største skadene er at du ikke ser det selv, du mister empatien og selvinnsikten og lyver for deg selv og andre. Ruser du deg på alkohol, spill, mat, penger, selvskryt, sex, kjærester, karriere, reiser og andre påfuggelgreier er det et sikkert tegn på skade der du forsøker å reparere en lav selvfølelse med ulike former for rus, og du en potensiell fare for deg selv og andre. Lykken er om noen tør fortelle deg det og du våkner opp. Løsningen er som i alt annet, du må anerkjenne problemet, bekjenne det og tro på forsoning og gjøre opp for deg. Skjønner du forbinder det med kristen tro, prinsippet finnes der og, men det har også med menneskelig helbredelse å gjøre. Det ligger noe dypt, dypt inne i deg, som er uløselig knyttet til menneskenaturen, universet og livet. Det er hemmelighet som må oppdages og undersøkes. Det kan ligge skjult, og nærmest være like rundt hjørnet, ja kanskje aller nærmest i en god venn eller terapeut. Eller i ditt hjerte eller hos Gud. Når man erkjenner problemet blir man bevisst det, og når man tør å si det til en venn deler man byrden, og åpner for andres trøst og støtte. Og har man gjort mye tull underveis og sviktet de rundt deg må man snakke med dem, si det som det er, eventuelt beklage og be om hjelp og støtte. Da kan du forsones både med deg selv og de andre. Det er når selvfølelsen er i vater, og når du klarer å tilgi deg selv og markere en ny start det begynner å hjelpe.

Det avgjørende er om du finner fram til denne helbredelsen selv, eller noen kan fortelle deg hemmeligheten, om du er åpen for det, tror på det - og bruker det. Da kan livet leves igjen, smilet kan lokkes frem gjennom gråten og sorgen, og du får igjen merke at det går fremover, også for deg. Da er du i en meget konstruktiv prosess, sikkert med mange tilbakeslag og tanker om å gi opp. Mye kan repareres, men ikke alt. Men du kan bli en kostelig perle, slik et rusk kommer inn i en musling og den kapsler sakte, sakte inn rusket. Og til slutt blir det til noe meget, meget verdifullt som alle kan se og merke, og aller mest du selv!