Det aller, aller verste som kan skje

Dette innlegget er i all hovedsak ment til de som er rammet av en alvorlig tragedie i familien og alle tilleggsproblemer som kan følge, og det er en en høyst personlig beretning om smerte og om livets og menneskenaturens mørke sider - og trolig om de verste tabu som eksisterer. Jeg er 55 år og har opplevd nesten all den smerten som er mulig for et menneske i et vestlig samfunn, unntatt krig og flukt. Kan min historie og mine skriverier hjelpe deg og være til noen som helst trøst og hjelp er jeg villig til å betale prisen for å skrive åpent om problemer og tabu. Jeg har ikke mye å tape, og har tidd lenge nok. Jeg skriver direkte og brutalt og det er fordi jeg tror det er riktig.

Det aller, aller verste som kan skje er når ditt barn rammes alvorlig, enten det dør en brå død, blir alvorlig skadet og svever mellom liv og død, forsvinner, eller går til grunne i rus, eller det blir utsatt for seksuelle overgrep, vold, trusler eller alvorlige tap. Eksemplene er mange, bilulykke, selvmord, drap, bortføring, forsvinning og alvorlig alkohol- eller narkotika-avhengighet. Det er et ufattelig sjokk og et stort, stort traume. Livet stopper bokstavelig opp, først og fremst for den unge selv, men også for foreldre, søsken, barn, venner og de nærmeste. Jeg har to ganger opplevd det personlig, en gang ved at en bror tok livet av seg i 1989 og en annen gang når et onkelbarn druknet i en bil som kjørte utfor kaia for fire år siden. Enda større smerte var det for foreldrene, i dette tilfelle mamma og pappa, og bror min neste gang. Jeg husker den konstante smerten, det levende marerittet og ønsket om å dø bort fra alt det onde. Og den uendelige følelsen av total hjelpeløshet når man vet at den som er verst rammet må bære den store smerten alene og at det tar lang, lang tid før det letner litt. Blir man rammet for andre, tredje, fjerde gang er smerten nesten ikke til å bære. I den verste tiden eksisterer du bare fra dag til dag og ønsker bare at du får sove igjen, og helst ikke våkne dagen etter

Folks trøst var viktig, men den nådde liksom ikke inn. Trøsten virket mange ganger overfladisk, og jeg skjønte ikke at noen kunne le mens vår familie sørget. Meningen med livet forsvant, og det føltes og føles dypt urettferdig, at en familie skal utsettes for så mye, som om livet ikke hadde nok problemer fra før av. I tiden etter min brors selvmord ble vi og likesinnede  i tillegg forfulgt fordi vi kjempet for det samiske, og pappa ble suspendert som predikant i 18 år. Selv om han ble gjeninnsatt etter press fra høyere hold reduseres gleden sterkt fordi flere av mine søsken er skadet av den destruktive prosessen og klarer ikke eller vil ikke gå på samling, og bærer på en stor smerte og skuffelse over folks ondskap dengang. Den støtten vi sårt trengte etter tragedien varte kort og ble erstattet av psykisk terror, løgner og utfrysing.

Smerten ved død og terror kan sammenlignes med krig, og jeg ser den på medieoppslag for eksempel fra Syria og andre krigsområder. Først blir noen eller mange i familien drept, så blir de skutt på i begravelsen, og sviktet av myndighetene som skulle hjelpe og beskytte dem. Den fysiske og psykiske smerten kan du lese i deres ansikter og høre i stemmen, og man klarer nesten ikke å forholde seg til den. I tillegg følger andre problemer i en krig som fattigdom, mat- og vannmangel, utrygghet og flukt fra krigshandlinger. Ofte følger et langvarig opphold i en flyktningeleir, med alle de problemene dette medfører. Jeg tror mange tar livet av seg etterhvert, og blir alvorlig traumatisert. De rammede betaler en høy pris ved konflikter.

I dette landet slipper vi heldigvis direkte forfølgelse fra myndighetene, og krigshandlinger, og vi slipper å flykte, og det skal vi være glad for. Vi har et helsevesen som fungerer, og det finnes hjelp og apparat du kan henvende deg til. Men selv om andre kan ha det verre i utlandet er det til liten trøst når du blir rammet selv. Smerten kan være uutholdelig, og dominere ditt liv totalt. Og selv om tragedien slår deg ut må de av oss som har barn (fremdeles/heldigvis) ta vare på de. Barna trenger omsorg, glede, kjærlighet og forutsigbarhet, og det på tross av at du sørger, er fortvilt, har det vondt og ikke vil leve. Tror barna skjønner at du sørger, og de kan til og med få skyldfølelse av å kreve din oppmerksomhet og be om morsomme ting. Og du selv får skyldfølelse av å svikte dem og for å ta vare på deg selv. Det beste er å fortelle det slik det er, og si til barna at det ikke er deres skyld at du gråter, og du er glad i dem. Man må rett og slett be om hjelp, omsorg og støtte fra andre.

Ingen kriseteam kommer frivillig til deg og ordner opp i det følelsesmessige kaoset og alle de andre store utfordringene som kommer om du vil det eller ikke. Ekstraproblemene kommer på løpende bånd og myndighetene endrer ikke på reglene selv om en tragedie rammer deg. Du kan bli sykemeldt og bruke opp dine rettigheter, og få en katastrofal økonomi. Du kan få store kostnader til begravelse, behandling, reiser til deg selv og familien, og du må stå i kø til psykiatrisk behandling, krisehjelp og annen støtte. dette må du ordne selv. Livet går ubønnhørlig videre, familien krever sitt og du kan risikere å bli gjeldsslave.

Og selv om andre vet hva som har skjedd og forstår at du sørger og trenger kontakt, støtte, trøst og forståelse kan mange rett og slett unngå deg. Spør man hvorfor kan man få vage svar som, jeg skal la han sørge i fred, og det høres veldig nobelt ut, som om du var en ekstra belastning. Andre sier de ikke vet hva de skal si, og det er en ekkel følelse. Jeg mener det er en høyst egosentrisk holdning at din egen usikkerhet er det viktigste, og konsekvensen er at de sørgende blir ensomme. Selvmord, rus, ulykker ved fyllekjøring er store tabu som man unngår å snakke om, og dermed vil de rammede ha ingen å snakke med. Det blir utrolig taust og tyngende, og familien må trøste hverandre nesten på ren vilje. En av menneskenaturens mørke sider er likegyldighet til andre smerte, og hensynet til egne følelser blir viktigere enn kontakt, hjelp og trøst til dem som lider. I tillegg kan noen godte seg over andres tragedier, og synes at det var så til pass.

I en slik sorgprosess lærer man å skille mellom ekte venner og medgangsvenner. Mellom de som bryr seg og de som bare utnytter deg. Man ser klare mønstre av destruktive relasjoner, der hjelp og støtte bare går en vei. Jeg har støttet ganske mange andre i kriser i ganske mange år og på ulike vis. Når jeg eller min familie trengte hjelp og støtte var det få av de som dukket opp, tok kontakt eller hjalp til eller trøstet. Resultatet er at jeg blir utrolig bevisst på hvem som er ekte eller bare vil utnytte min tid og mitt vennskap. Tidligere var jeg utrolig bestemt på å besøke de fleste hjemme, og det på tross av at mange baktalte meg og vår familie. Jeg har vært naiv og trodd det beste om folk, og i oppveksten fortalte ingen at folk kunne være onde, svikefulle og at de kunne utnytte deg. Vi ble oppdratt til å tro godt om folk og alltid hjelpe til, uansett pris. Jeg og mange med meg har betalt en meget høy pris for denne holdningen, og for all den innsatsen opp gjennom tidene. Selv om jeg ikke angrer på min hjelp, vil jeg kalle det å kaste perler for svin. Du gir noe verdifullt til folk som tråkker på deg, og baktaler deg, og som i nødens stund og i kriser bare gir blaffen. På toppen ev det hele kan du igjen bli bedt om å hjelpe til på ny av de samme som sviktet deg.

Det var en befrielse å flytte til en by, og slippe å forholde seg til mange negative relasjoner, selv om det selvfølgelig finnes ærlige og trofaste folk på bygda. Den sosiale kontrollen, den gjensidige frykten og mistilliten og den stadige bygdesladderen kunne du nesten ikke unngå. Informasjonen om de mest banale detaljene, og andres feil kan du nesten ikke unngå i en bygd, ei heller Janteloven. Er du ikke helt A4, er du akademisk eller alternativt anlagt, eller gjør nye ting møter du motbør og blir demonisert. Kronargumentet er at du er ute etter penger, ære og makt, og det bare slenges ut. Spesielt om du eller din organisasjon får såkalt samepenger. I en by kan man velge venner, miljø, nettverk, arbeidssted og andre roller. Menighetstilnytning er frivillig og ingen utnytter posisjoner til noe verken for eller mot deg. Det religiøse blir det viktigste, og man har såpass liten kontakt ellers at det ikke gir grunnlag for sladder. Man har mer enn nok med seg selv og sin hverdag. Man får ganske enkelt puste fritt og være seg selv og man slipper stemplet av å være fra en bestemt familie og en bestemt slekt og alle de rollene du blir tildelt. Her blir man tatt for det man er og ikke det man tror du er.

Livet har lært meg at først og fremst må jeg klare meg selv, og at familien kan være min viktigste hjelp og støtte, og omvendt. Livet har også lært meg at jeg har bare noen få og nære venner som er lojale og ekte for meg, og at jeg selv har kapasitet og interesse bare for noen få venner som jeg selv kan være nær. Jeg har lært at  få hjelper deg ved økonomisk krise og lån skal alltid skal betales uansett om du har det vanskelig. Jeg har lært at en tjeneste skal være en annen tjeneste verdt, og at man må tilstrebe balanse. Jeg har smertelig lært at blir du utmattet av tragedier, traumer og problemer og ved at du må hjelpe andre får du sjelden hjelp tilbake og blir straffet økonomisk ved at du ikke klarer å jobbe og at din CV har store hull pga sykemeldinger og arbeidsudyktighet. Lider du i tillegg av kroniske lidelser som matallergi, revmatiske lidelser, og annet blir du hardt økonomisk rammet, i tillegg til at du må bale med selve lidelsen.

Min strategi for mitt eget barn er å elske han høyt, ikke krenke ham, beskytte han mot menneskenaturens mørkeste sider, etterhvert fortelle om menneskelig ondskap og kriminalitet, lære han å ikke være naiv, og ikke la seg utnytte, lære han å sladre om noen forsøker å gjøre noe usedelig med han, si fra om mobbing, nasking og snusk. Jeg skal beskytte han mot de verste personene jeg kjenner selv om det kan være slekt langt uti. Jeg skal lære han at ikke alle medlemmer i en etnisk gruppe eller en menighet er ærlige og rettskafne. Jeg skal følge han opp, hente han hjem fra besøk om jeg er usikker, og jeg skal være utrolig sikker på de folkene han omgås eller overnatter hos. Jeg har flere ganger dratt uanmeldt til familiene til flere klassekompiser ved Steinerskolen her i Tromsø, når sønn min har vært på besøk, og avdekket omsorgsvikt, vold, nachspiel med barna tilstede på natta, ruset mannebesøk hos enslige forsørgere, tillatte volds- og draps-spill og ikke-eksisterende leggetider, grenser og rutiner. Den som alltid tror det beste om folk, og aldri undersøker eller spør, er naiv og du utsetter deg selv og ditt barn for alvorlig risiko og for overgrep. Jeg sier det rett ut, det er enkeltpersoner og familier mitt barn aldri skal besøke eller ha kontakt med, selv når det gjelder såkalte ressurssterke familier og akademikere. Det som er så sjokkerende er at i en gjennomsnittsbefolkning som i Tromsø, at det kan være så mye elendighet, og mange barn som blir utsatt for et eller annet.

Sist, men ikke minst, det kan bli for mye for enhver. For mye motgang gjør ikke sterk, du har ikke noe å lære av tragedier, det finnes ikke en mening i alt, og ikke alle problemer kan løses permanent. Noen vil alltid mislike deg og sladre om deg. Og som om ikke en tragedie er nok, kriser kan utløse andre følelser, sinne, sjalusi, avmakt, skyld, skam og til og med hevnlyst. Tiden, gode venner og terapeuter er utrolig viktige faktorer etter kriser. Man må bare minne seg selv om at det første året er verst, og at man må være forberedt på absolutt alt av problemer. Mest av alt ber jeg om at du har minst 1 god venn og en god terapeut, og at du kan hente styrke noen plass. Kjærligheten kan gjøre underverker, men den må få virke på tross av menneskelige problemer og konflikter. Be for deg selv og.