Savner du noen? Det gjør jeg. Jeg savner mange. Jeg savner min kjære kone som snart kommer hjem. Det skal bli godt å omfavne henne igjen. Savner også de to herlige bonusdøtrene mine som også kommer samtidig. Tror jeg skal være ekstra snill det første døgnet og kjøpe iskrem til alle, og tre roser til min kjære. Og jeg savner mamma som døde i fjor, syk av Alzheimers og mett av dage. Jeg tror hun er i himmelen nu i fullstendig fred og harmoni. Pappa savner nok henne mest, på en helt annen måte enn vi barn og barnebarn.
Men mest av alt savner jeg min egen gutt på 12, snart 13, og som er på ferie sammen med mor si i Tyskland. Jeg er så redd for han, spesielt når han er på utenlandstur, og ikke har dekning på mobilen. Men jeg vet han har en ansvarlig mor som er minst like redd for han som meg. Måtte Gud beskytte han, oss og alle jeg kjenner og vel så det. Savnet kan være så sterkt at man kan bli dårlig og kvalm. Er det bare kjærlighet eller er den iblandet bekymring og angst. Er det sunt å savne noen så fælt at du har lyst til å dø om du mister noen? Kan savn rett og slett være dødelig? Vi har ofte hørt om noen som dør like etter at kona eller mannen døde.
Hvem savner du og hvorfor? Hva er savn og er det sunt? Er det et tegn på kjærlighet eller er det bare frykt for at noe skal skje. Og hvor lenge skal man savne sine døde foreldre, og venner som har forlatt oss? Er savn det samme som gode minner eller er det et reelt behov i oss for å være sammen? Er det helt spesielle, usynlige, sterke bånd mellom foreldre og barn og mellom elskende? Jeg tror det. Mellom biologiske slektninger er det veldig sterke bånd som gjør at vi blir knust om det skjer noe tragisk eller om noen dør. Jo mer brutalt og uventet dess verre er det, som jeg skrev om i blogginnlegget, Det aller, aller verste som kan skje.
Foreldre vet om noe skjer med barna, de/vi bare vet det. Kall det intuisjon, sjette sans, slektskapsbånd, eller noe annet. Elskende par har mental kontakt med hverandre selv om man er borte fra hverandre. Og følelser og tanker når den andre i sanntid, det vil si i det nanosekund man tenker på den andre, uansett avstand. Drar du til månen når din kjæres tanke deg i samme øyeblikk som du tenker tanken. Det gjelder forøvrig alle mennesker på jorden. Har du noen gang tenkt på at når du tenker på en annen kan det like godt være at hun eller han tenker på deg først. Fra en eller annen plass på jord eller i universet.
Og ser de døde oss og kan de tenke på oss fra himmelen eller universet en plass? Ser mamma og pappa deg selv om de er døde, og sender de beskyttelse og velsignelse? Når du drømmer om dem er det fordi de tenker på deg eller ser deg? Eller er de i ditt hjerte. Livet etter døden er ikke avhengig av fysikk og tid. Er det en tidløs dimensjon et sted hvor vi alle er eller ikke er? Hvem vet.
Det sitter i veggene, sies det om du hører noe skrømt eller opplever noe mystisk eller ondt i et hus. Har ikke de døde dratt avsted allerede? Eller er det bare deres ånd som er igjen, og hvorfor er de her. Eller er det bare et ekko av livet som ble levd og gjerningene som ble gjort. Hvor lagres eventuelt alle hendelsene og alle livene og all energien. Og hvor er himmelen egentlig? Er den overalt og ingensteds, eller er den i hjertene våre. Vi tenker ofte rett opp når vi tenker på himmelen. For kineserne blir det da eventuelt rett ned, og da er vi like langt.
Utvider universet seg egentlig hele tiden, og finnes det en grense i det hele tatt? Hva består universet av og hva består universets yttergrense av? Er det en "vegg" som forflytter seg i alle retninger? Og hvor eksisterer tida, hva er tid og stopper den opp noen gang? Vil vi bli allvitende og gud lik noen gang, og får vi virkelig svaret på alt til slutt? Er Gud en ånd og hvor er han til daglig? Bryr han seg egentlig om lille meg i det store, store universet? Er himmelen egentlig inne i mitt hjerte, og der blir vi til evig tid? Hva er fortapelse og hvordan er det å være avskilt fra Gud? Vil vi kunne kjenne igjen noen i himmelen eventuelt på hvilken måte. Om vi ikke har en fysisk kropp, er vi da engler og hvor henter vi energien fra til å sveve. Snakker vi morsmålet vårt og alle forstår eller er vi helt uavhengig av språk slik det fungerer her?
Startet Big bang med et smell fra ingenting eller måtte det være en guddom som tok initiativet? Er Bibelens skapelsesberetning og Big bang det samme bare med forskjellige uttrykk og litt forskjellige versjoner? Stammer vi fra aper og når ble vi egentlig mennesker? Eller ble vi skapt fiks ferdig menneske med kropp, ånd og sjel? Og hva er nu egentlig meningen med livet? Er det fordi Gud ville ha noen elske? Eller er vi bare en del av livet og evolusjonen. Er det kanskje farlig å tenke for mye og spørre om alt mulig? Hvor får vi egentlig alle svar fra og eventuelt når. Hvem ville vi vært om vi ikke ble fortalt av våre foreldre hvem vi er? Er etniske skiller konstruerte og er land og nasjoner bare kunstige skiller helt unødvendige?
Har vi sjel og hvor sitter den? Har sjelen evig liv og ble den skapt engang eller var den i himmelen og så plassert i et foster en plass på jorda. Hvorfor ble jeg skapt og født akkurat av mine foreldre? Var jeg heldig som ble født i Norge, var det meningen eller kunne jeg like godt være en koreaner. Hvorfor ble jeg født i vår tid og ikke på 1500-tallet. Om jeg ble født da ville jeg da ha hatt etterkommere idag, eventuelt hvor. Har noen levd flere liv som Østens religioner sier, eller er det bare en gang per menneske? Er det naturlig å ha eksistensielle tanker og filosofere over alt mulig rart? Blir vi klokere av det eller bare mer usikker?
Innlegget avrundes med forslag om en øvelse som jeg har mye glede av de siste årene. Bryr meg ikke om det er så nyttig. Sett deg på et rolig sted, og la tankene fly. Bare kjenn at du lever og at du tenker og føler. Ikke la deg distrahere av at det er noe du skulle ha gjort, eller at en rolig stund er bortkastet, det er det aldri. Er du midt i en sosial setting, på samling, på et møte, bare lukk øynene og vær tilstede. Nyt hvert sekund og ikke prøv å være fokusert eller være opptatt av hvordan folk oppfatter deg. Bare lytt, føl, tenk og tenk på at denne stunden kommer ikke tilbake, jeg lever og opplever her og nå. Jeg er barn av noen og har kanskje barn selv. Jeg betyr noe for noen, og noen betyr noe for meg.
Tenk på absolutt alt som kommer i ditt sinn, ikke vurder og ikke fordøm. Tenk på dine kjære og dem du kjenner, nyt minner fra uttallige møter og mange rare situasjoner. Send vennlige tanker til dine kjære, ja be en bønn, og se for deg at ho som er syk blir frisk, og at det går bra med dine barn. Og stans deg selv umiddelbart om du kjenner på misunnelse. Stans deg selv, si unnskyld inni deg og se heller for deg at det skal gå bra med de du kjenner. La sladder være usagt, og pass din tunge.
Tenk på at vi er seks-sju milliarder mennesker på jorda skapt omtrent på samme måte, med de samme behov og lengsler. Mange tenker på andre og vi er alle i nettverk med hverandre. Vi påvirker hverandre på godt og ondt. Kommer det noen bort til deg, bare smil og se vennlig på han eller henne. Ikke spør om ferie eller noe annet, ikke fortell om hvor fantastisk du har det og om ditt siste stunt. Din venn lurer mest på hvordan du har det og senser det nok. Og du lurer på det samme. Vi vet stort sett det grøvste om hverandre fra før av og trenger bare litt oppdatering. Utover det vil vi gledes sammen, le, minnes, nyte en sterk kopp kaffe sammen og en tårta.
Damene er litt flinkere enn oss menn til å se andre, se barn og til å vurdere sosiale forhold. Vi menn blir svært fokusert og går på saker og skal løse de mens damer bryr seg om relasjoner, kjærlighet og om du er lykkelig. Damer kan følge med i et helt rom og gi oppmerksomhet og kjærlighet på en helt forbløffende måte som imponerer meg. De er noe herlige vesener forvillet seg inn oss blant menn. Det er egentlig lykken på jord, det å ha en dame i hus, en dame som venn, og en eller flere døtre. De må behandles med den ytterste respekt og vennlighet, det lønner seg i tusenfold! Vi er en Guds gave til hverandre, og skal helst behandle hverandre som om det var første gang vi såges. Det er ikke lett så det må bare skje på deltid etterhvert.
Tankene og følelsene våre kan ingen ta fra oss. Nyt dem, enten de er gode eller dårlige. Nyt stillheten inne i deg i en travel hverdag, og gi rom for tanker og livsfilosofi. Og en sjelden gang når du er lei trivielle, jordnære spørsmål og dagliglivets bekymringer, be en venn om å filosofere sammen med deg. Eller bare vær stille sammen. Det finnes bare 1-en regel, det er ikke lov å gi eksakte svar, det er bare lov å spørre og fundere. Og undres. Lenge. Jeg tror bestemt at det er et dypt og inderlig behov i oss alle, et behov som man vifter fort bort som noe unyttig og bortkastet. Når du ser meg neste gang, spør hvem er du og hva tenker du på. Kanskje vi blir kjent med hverandre på en helt spesiell måte, på en mer ærlig måte. Hvem vet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar