Det skjer hver eneste gang, straks det tordner så er jeg hensatt bakover i tid til Oalloluokta og de fantastiske somrene i Sverige i vår barndom og ungdom. Følelsene strømmer på, og jeg er samtidig takknemlig, nostalgisk, vemodig og trist. Det er så mye og mange å minnes, samtidig som det er en sorg over at mamma, áhkko og áddjá ikke lenger lever, og over at vår kjære Oalloluokta i praksis er fraflyttet. Når vi kommer dit til Södra, gården der mamma og hennes søsken vokste opp, står huset der tomt, det samme gjør 8-10 andre hus, og bare 2-3 bor der fast eller i helgene. På sommeren og i påska er det ganske mange slektninger i husene, men jeg får mindre og mindre kontakt med dem, og alt det lulesamiske livet langs Lule älv er nesten borte.
Men vemodet får ikke stå i veien for alle de gode minnene fra hele familiens opplevelser fra 1956 og fremover. Det var det året mamma og pappa ble gift i kapellet i Oalloluokta, og de er de eneste som har blitt viet i akkurat det kapellet. Lilla kom til i desember 1956, jeg i 1958 og enda 6 til ca annethvert år fram til 1969. De første årene husker jeg naturligvis ikke, men fra 4-5 års-alderen husker jeg mer og mer. Pappa og mamma var begge lærere i Tysfjord, og i de lange lærerferiene var vi alltid i Oalloluokta en måned og i Rávdda og Hellmobotn resten. Etter sommersamlingene rundt St.hans i Tysfjord reiste vi rundt Narvik og Gällivare med tog og buss, og kom fram til en lulesamisk bygd ved bredden av Stora Luleälv, som vi kalte Stuor-Julev. Derav navnet julevsáme eller lulesamene. Det er et sammenhengende lulesamisk belte fra Tysfjord/Hamarøy på norsk side og Stor-lule, Jokkmokk og deler av Gällivare på svensk side, der mange av oss er i slekt.
Andre uka i juli var det alltid storsamling ca 10 dager langs Stora Lulevatten, på en fem-seks ulike plasser, og overalt var det mammas slekt. Den gang gikk masse folk på samling og vi fikk hilse på nesten samtlige slektninger, også de som var kommet hjem fra byene de bodde i på vinteren. Mange fra Tysfjord var også på disse samlingene og på slektsbesøk og ferie. I 1982 var det siste gangen det var ordinær storsamling i Stor-Lule. Flere Tysfjordsama var gift i Sverige, de fikk også besøk, og mange dro etterpå til Rávdda for å plukke bær sist i juli, og så hjem etterpå.
Det året Lilla var 9 og jeg var 8 gikk vi for første gang sammen med mamma og pappa fra Hellmobotn til Vajsaluokta, og så videre med båt til Suorva og så buss til Aggala, rett over Oalloluokta. Så hentet áddjá oss med sjarken sin fra Aggala og heim til seg. Husker jeg var utrolig stolt over å ha gått 42 km i løpet av tre dager, og så komme til våre kjære besteforeldre i Sverige. Og slik fortsatte det, for hver av søskenene som hadde fylt åtte fikk de gå over fjellet med pappa og oss andre. For etterhvert som småsøsken kom til måtte mamma dra med alle småongan med toget fra Narvik til Gällivare, og med bussen til Porjus og med bil til Oallo. Og der møttes vi alle for å være en hel måned i Sverige.
Hver dag bada vi i timesvis, rodde og fiska abbor fra brygga. Når vi kom fram hadde áhkko laga ferdig kanelbullar, the og ångål med reinfett som agn. Så sprang vi på brygga for å være den første som fikk en abbor. Og så var det å undersøke hele gården, kike inn i alle ájtte og gammer, og se på alle museumsgjenstandene på gården. Så var det å springe eller sykle til Andra sidan, der alle mammas søskenbarn og noen onkler og tanter bodde. Edvard-æddnu (morbror) bodde hjemme på Södra til han giftet seg på 1970-tallet. Ebba-moahtá var tidvis hjemme og tidvis på jobb i Stockholm. Det var så artig å gå på alle gårdan, og ingen snakka om pappa, vi var bare "Elins pojkar og flicke". Vi fikk gáhkko, the och bullar i hver en gård, og vi lærte oss flytende svensk alle sammen. Og det snakka vi også oss imellom til lenge etter vi kom hjem til Musken.
Både áddjá og áhkko var trillerund, han en ekte Riemmbe, og áddjá sa alltid Jajamen. Når det ble for mye mygg spraya han heile huset med Radar så vi mista pusten og måtte springe ut. Áhkko fiska sjøl med garn og kokte abbor/vuoskun hver dag, eller stekte falukorv og småpotet. En sommer jeg kom dit og hadde vokst masse spurte ho mamma kem den store ládde (ikkesamen) var. Áddjá døde i 1975, og áhkko måtte etterhvert bo i omsorgsbolig i Porjus. Ho ble 92 år. De hadde sauer, ku og hest når mamma var liten, og levde av fjøsen, fiske, skogsdrift og jobb på smeltverket i Porjus.
Så var det slektsbesøk i Sauka, Parinjárgga, Bieggaluokta, Luspe og mange andre plasser. Vi gikk, sykla eller kjørte moped rundt omkring. På gårdan fikk vi ofte en tia, og så bar det til kiosken i Porjus, for dit måtte onkel Edvard kjøre oss flere ganger i uka. Det gikk i glass, läsk och must. Sauka var som hjem nr 2 for oss, for der bodde Sigga-moahtá og hennes barn. Vi lekte med Asta og Lisa i dager i strekk, og fartet med Gunnar, naboen til kiosken i Porjus. Vi ble også kjent med de andre ongan på Andra sidan.
Sommeren gikk fort når man hadde det morsomt. Siste kvelden før vi skulle dra gikk vi fra hus til hus i bygda og sa ha det. Overalt fikk vi en tia hver som vi kunne bruke i butikken. Så bar det til Rávdda for å plukke moltbær fra vi var en 9-10 år. Der var vi i ca 10 dager, og plukka både til oss selv men også til Lunken, altså familien Lundqvist i Porjus som hadde sjøfly. De kjøpte opp fjellfisk fra saman om sommarn og moltbær fra oss. Når vi kom fram til Rávdda i juli/august kom det hvert år også andre Tysfjordsama gåanes fra Hellmobotn for å plukke bær og feriere. Det var litt av et liv, og i rekordår kunne det være over 50 som plukka. Fiskflyg kom da hver dag og kjøpte ca 400 kg bær hver gang, og vi fikk bestille mat og ferskvara som kom dagen etter, for de eide også en landhandel i Porjus. Det var dentidens sommerjobb for oss ungdomma, og i tillegg var det tjyvartig å være til fjells i 2 uker hver sommer.
Etterhvert gikk vi ned til Hellmobotn og var den siste del av sommarn i Hellmobotn. 1960/70/80-tallet var noen fantastiske år for meg og familien. Det var masse folk både i Storlule og i Hellmofjorden. Folk gikk til og fra Hellmobotn og Vajsaluokta, eller reiste imellom med tog og buss. Det var herlige tider som jeg ofte minnes med glede, vemod, sorg og stor takknemlighet. Nu reiser sønn min og hans søskenbarn til Musken, til áddjá så lenge han levde, og får oppleve livet der, med Lulesamisk uke, Hellmocup, slektsbesøk, fiske, roing, møte hurtigbåten og turer til Hellmobotn. Jeg vet så inderlig godt hva det betyr for ongan å besøke sine besteforeldre og være i en samisk bygd i mange uker i strekk og i tillegg få en fjelltur på kjøpet i moltbærtida. Langt borte fra byen, mobiler og PC.
Mange i min generasjon er allerede besteforeldre selv, med sommerhus i Hellmofjorden, der man kan være hele sommarn sammen med store og små. Historien gjentar seg, nye generasjoner kommer til og nye eventyr må oppleves. Sommarn i en samisk fjord er bare helt fantastisk!
tirsdag 15. juli 2014
mandag 14. juli 2014
Angst og depresjon
Det er veldig mange i Norge og i verden som lider av angst og depresjon. Pluss hele spekteret av psykiske lidelser og vansker. Selvmord rammer ca 5-600 personer i året i dette landet, og de aller fleste er unge - eller veldig gamle. Mørketallene er store, og det er ti ganger flere som forsøker å ta livet sitt enn de som lykkes med det. Idag meldte de om at det er 35% flere unge jenter som tar antidepressiva en for ett år siden. Det er en svært urovekkende utvikling globalt, der psykiske lidelser og vansker øker, og er spådd å bli det største folkehelseproblemet i verden.
Jeg har selv slitt hele mitt voksne liv med depresjon og eksistensiell angst, som har kommet og gått, og jeg har lært meg å leve med det. Den eksistensielle angsten forsvant for godt for noen år siden etter en familiekonstellasjon, men hver vinter er jeg litt deprimert. På engelsk betegnende nok kalt SAD, Seasonel Affective Disorder. Det som hjalp meg var kognitiv terapi, kostholdsendring, familiekonstellasjon, læsing, gode venner og gjøre hyggelige ting for meg selv. Antidepressiva gjorde meg verre, men for noen virker det.
Brukte også galgenhumor. Jeg bestemte meg for å si til meg selv, ja der kom du igjen, kjære depresjon, du får være en stund men jeg vet du forsvinner om en stund. Og alle de destruktive stemmene inni seg må man bare overhøre, de stemmene som prøver å ta motet fra deg. Og så oppdaget jeg at jeg fremdeles har venner etter å ha fortalt om plagene, jeg fungerte som far, og har til og med giftet meg, og klarer oversetterjobben. Og noen ganger er det litt morsomt å si nei, jeg har det ikke bra når noen spør. Folk blir litt usikker og forventer å høre ja det går bra. Andre ganger sier jeg har det stabilt dårlig. Min historie er imidlertid ikke hovedpoenget i dette blogginnlegget, og dette er ikke en medisinsk eller en vitenskapelig utredning heller. Jeg ønsker å belyse problemet som sådan, for å skape litt mer åpenhet, og gi mitt bidrag til å gjøre psykiske lidelser mindre tabu, om mulig. Mest utbredt er angst og depresjon, som nesten alle mennesker opplever i løpet av livet.
Ikke alt er psykiske lidelser, men mye kan være psykiske vansker. Alvorlige lidelser rammer rundt 2-5 % av befolkningen, og kan være bipolar lidelse, schizofreni, sterk angst, vrangforestillinger og invalidiserende depresjon og en hel rekke andre alvorlige lidelser. Disse trenger medisinsk behandling, oppfølging, eventuell innlegging og andre tiltak. Moderne medisiner hjelper ofte på, og kan holde de verste lidelsene i sjakk, om man tar medisin og får oppfølging. Mange alvorlige lidelser bryter ut i unge år, og kan være svært skadelig for helsen, for psyken, for økonomien og for fremtidsmulighetene. Flere blir langtidssykemeldt og varig ufør. I tillegg sliter mange unge med lav selvfølelse, skam, ensomhet, fattigdom og kjedsomhet som en følge av lidelsen.
Men det er psykiske vansker som er mest utbredt i alle aldersgrupper, og aller mest blant unge. Og det er angst og depresjon som topper statistikken. En tredjedel av befolkningen rammes en eller flere ganger i livet, og kvinner mer enn menn. Og her må man også skille mellom vanlig nedstemthet, engstelse, fobier, dårlig humør, periodisk ensomhet og kjedsomhet, og psykiske vansker der vanskene varer over tid eller stadig kommer tilbake. Angst er frykt for katastrofer, for det ukjente, for å dø, for å bli alvorlig syk, for å bli forlatt eller at noe skal ramme barna eller noen i familien. Angst er mer enn periodisk engstelse som enhver av oss kan føle i ulike situasjoner. Depresjon er en lidelse, men vi skiller mellom alvorlighetsgraden. En alvorlig depresjon er en lidelse, mens en lett depresjon er en vanske som kan komme og gå.
Hva kan man gjøre om man selv blir rammet, og hva kan familien og nettverket bidra med? De lærde strides om både årsak, symptomer, definisjon, utbredelse og behandling til psykiske lidelser og vansker, men det er ikke noe poeng her. Jeg tror det aller viktigste for deg om du blir rammet er å erkjenne det hos deg selv, og be om hjelp, uansett for hva det måtte være. Alle som rammes må vite at med angst og depresjon følger en rekke tilleggsproblemer som er helt naturlige for disse problemene. Og det er blant annet, skam, skyld, lav selvfølelse, lav selvtillit, noen ganger ensomhet og en stadig frykt for at får noen vite det blir du venneløs og blir kalt både syk, gal og rar. Før i tiden var det svært tabu å bli psykisk syk, og mange tidde, og familien tidde. Psykiske lidelser forårsaket ofte fordømmelse, rykteflom, ensomhet og alenehet uten partner. Slik er det heldigvis ikke lenger.
Men selv om det generelt er mer åpenhet, økt forståelse, bedre behandling, bedre medisiner og alt det der er det likevel en høyst personlig utfordring når du selv blir rammet. Det første en tenker er at dette må nu snart gå over, og de fleste ønsker en quick-fix, et legebesøk, antidepressiva, og så må man holde kjeft om det. Spesielt om man er ung er det slettes ikke populært å bli verken psykisk syk eller rammet av psykiske vansker. Det er ikke noe man skriver om på Facebook akkurat.
Men vi voksne vet ofte hva som hjelper, og unge kan kontakte sine foreldre, sitt nettverk, helsesøster eller lege. Helst alle sammen. Jo tidligere man forteller dess bedre. Åpenhet om sine problemer er alltid bra, og jo tidligere tiltak settes inn dess bedre. Og tiltak er ikke alltid medisin og piller. Det kan i enkelte tilfeller være siste utvei, for mange antidepressiva og beroligende kan faktisk gjøre ting verre, eller bedøve deg slik at du ikke kjenner etter.
Familie og nettverk er uhyre viktig når unge blir rammet. Samtale, åpenhet, vennskap og kjærlighet og fellesskap kan både lindre og forebygge forverring. Nærmeste familie kan fortelle deg at du fremdeles er elsket og likt og venner kan fortelle deg at du ikke er eller kommer til å bli utstøtt eller upopulær. Lege, helsesøster, miljøterapeuter, lærere og andre fagfolk kan bidra til at du får hjelp, at noen lytter og forstår, og kan foreslå mulige tiltak. Mange rammes av psykiske lidelser og vansker, også mange du kjenner i ditt nettverk som du kanskje ikke vet. Du er aldeles ikke alene om det og i fremtiden blir det mest sannsynlig og dessverre enda flere som rammes. På nettet finnes det mange hjelpesider, hjelpetelefoner og det finnes mange organisasjoner for de som rammes.
Man kan ikke ønske de bort men man kan lære å leve med psykiske lidelser og vansker. Man kan fremdeles ta utdanning, få jobb, venner og familie. For noen forsvinner problemene etterhvert og for andre er de permanente, eller kommer stadig tilbake. Sorg ved død og tap er helt naturlige reaksjoner og må nødvendigvis ikke medisineres bort. Det er når problemene blir for store eller langvarige at man trenger behandling. Og det dummeste du gjør er å prøve å døyve det med alkohol, og enda verre, om du prøver narkotiske stoffer for å få en pause eller en lindring. Det kan føre til misbruk, avhengighet og til at kommer i kategorien rus/psykiatri.
Lege, psykolog, medisin og behandling er noen ganger svært viktige, men det må aldri erstatte forståelse, interesse og kjærlighet fra foreldre, familie, venner, skolekamerater og andre. Denne støtten kan være helt nødvendig og avgjørende for hvordan det går og ikke minst for din egen selvfølelse og fremtidige psykiske helse. Vi ser at det er selve samspillet mellom alle disse som er viktig for din tilfriskning. Din egen åpenhet og at du ber om hjelp, eventuell behandling fra medisinsk hold og familiens og nettverkets støtte og kjærlighet. Jeg håper at du ser du ikke er alene, og at det finnes både håp og hjelp. Og kanskje det aller viktigste, det er ikke skam å få psykiske vansker, det er ikke skam å be om hjelp eller å fortelle om problemene. Det at du forteller det til noen og ber om hjelp det er det som gjør at du får riktig hjelp i tide, slik at det ikke forverres. En god sommer til alle!
Jeg har selv slitt hele mitt voksne liv med depresjon og eksistensiell angst, som har kommet og gått, og jeg har lært meg å leve med det. Den eksistensielle angsten forsvant for godt for noen år siden etter en familiekonstellasjon, men hver vinter er jeg litt deprimert. På engelsk betegnende nok kalt SAD, Seasonel Affective Disorder. Det som hjalp meg var kognitiv terapi, kostholdsendring, familiekonstellasjon, læsing, gode venner og gjøre hyggelige ting for meg selv. Antidepressiva gjorde meg verre, men for noen virker det.
Brukte også galgenhumor. Jeg bestemte meg for å si til meg selv, ja der kom du igjen, kjære depresjon, du får være en stund men jeg vet du forsvinner om en stund. Og alle de destruktive stemmene inni seg må man bare overhøre, de stemmene som prøver å ta motet fra deg. Og så oppdaget jeg at jeg fremdeles har venner etter å ha fortalt om plagene, jeg fungerte som far, og har til og med giftet meg, og klarer oversetterjobben. Og noen ganger er det litt morsomt å si nei, jeg har det ikke bra når noen spør. Folk blir litt usikker og forventer å høre ja det går bra. Andre ganger sier jeg har det stabilt dårlig. Min historie er imidlertid ikke hovedpoenget i dette blogginnlegget, og dette er ikke en medisinsk eller en vitenskapelig utredning heller. Jeg ønsker å belyse problemet som sådan, for å skape litt mer åpenhet, og gi mitt bidrag til å gjøre psykiske lidelser mindre tabu, om mulig. Mest utbredt er angst og depresjon, som nesten alle mennesker opplever i løpet av livet.
Ikke alt er psykiske lidelser, men mye kan være psykiske vansker. Alvorlige lidelser rammer rundt 2-5 % av befolkningen, og kan være bipolar lidelse, schizofreni, sterk angst, vrangforestillinger og invalidiserende depresjon og en hel rekke andre alvorlige lidelser. Disse trenger medisinsk behandling, oppfølging, eventuell innlegging og andre tiltak. Moderne medisiner hjelper ofte på, og kan holde de verste lidelsene i sjakk, om man tar medisin og får oppfølging. Mange alvorlige lidelser bryter ut i unge år, og kan være svært skadelig for helsen, for psyken, for økonomien og for fremtidsmulighetene. Flere blir langtidssykemeldt og varig ufør. I tillegg sliter mange unge med lav selvfølelse, skam, ensomhet, fattigdom og kjedsomhet som en følge av lidelsen.
Men det er psykiske vansker som er mest utbredt i alle aldersgrupper, og aller mest blant unge. Og det er angst og depresjon som topper statistikken. En tredjedel av befolkningen rammes en eller flere ganger i livet, og kvinner mer enn menn. Og her må man også skille mellom vanlig nedstemthet, engstelse, fobier, dårlig humør, periodisk ensomhet og kjedsomhet, og psykiske vansker der vanskene varer over tid eller stadig kommer tilbake. Angst er frykt for katastrofer, for det ukjente, for å dø, for å bli alvorlig syk, for å bli forlatt eller at noe skal ramme barna eller noen i familien. Angst er mer enn periodisk engstelse som enhver av oss kan føle i ulike situasjoner. Depresjon er en lidelse, men vi skiller mellom alvorlighetsgraden. En alvorlig depresjon er en lidelse, mens en lett depresjon er en vanske som kan komme og gå.
Hva kan man gjøre om man selv blir rammet, og hva kan familien og nettverket bidra med? De lærde strides om både årsak, symptomer, definisjon, utbredelse og behandling til psykiske lidelser og vansker, men det er ikke noe poeng her. Jeg tror det aller viktigste for deg om du blir rammet er å erkjenne det hos deg selv, og be om hjelp, uansett for hva det måtte være. Alle som rammes må vite at med angst og depresjon følger en rekke tilleggsproblemer som er helt naturlige for disse problemene. Og det er blant annet, skam, skyld, lav selvfølelse, lav selvtillit, noen ganger ensomhet og en stadig frykt for at får noen vite det blir du venneløs og blir kalt både syk, gal og rar. Før i tiden var det svært tabu å bli psykisk syk, og mange tidde, og familien tidde. Psykiske lidelser forårsaket ofte fordømmelse, rykteflom, ensomhet og alenehet uten partner. Slik er det heldigvis ikke lenger.
Men selv om det generelt er mer åpenhet, økt forståelse, bedre behandling, bedre medisiner og alt det der er det likevel en høyst personlig utfordring når du selv blir rammet. Det første en tenker er at dette må nu snart gå over, og de fleste ønsker en quick-fix, et legebesøk, antidepressiva, og så må man holde kjeft om det. Spesielt om man er ung er det slettes ikke populært å bli verken psykisk syk eller rammet av psykiske vansker. Det er ikke noe man skriver om på Facebook akkurat.
Men vi voksne vet ofte hva som hjelper, og unge kan kontakte sine foreldre, sitt nettverk, helsesøster eller lege. Helst alle sammen. Jo tidligere man forteller dess bedre. Åpenhet om sine problemer er alltid bra, og jo tidligere tiltak settes inn dess bedre. Og tiltak er ikke alltid medisin og piller. Det kan i enkelte tilfeller være siste utvei, for mange antidepressiva og beroligende kan faktisk gjøre ting verre, eller bedøve deg slik at du ikke kjenner etter.
Familie og nettverk er uhyre viktig når unge blir rammet. Samtale, åpenhet, vennskap og kjærlighet og fellesskap kan både lindre og forebygge forverring. Nærmeste familie kan fortelle deg at du fremdeles er elsket og likt og venner kan fortelle deg at du ikke er eller kommer til å bli utstøtt eller upopulær. Lege, helsesøster, miljøterapeuter, lærere og andre fagfolk kan bidra til at du får hjelp, at noen lytter og forstår, og kan foreslå mulige tiltak. Mange rammes av psykiske lidelser og vansker, også mange du kjenner i ditt nettverk som du kanskje ikke vet. Du er aldeles ikke alene om det og i fremtiden blir det mest sannsynlig og dessverre enda flere som rammes. På nettet finnes det mange hjelpesider, hjelpetelefoner og det finnes mange organisasjoner for de som rammes.
Man kan ikke ønske de bort men man kan lære å leve med psykiske lidelser og vansker. Man kan fremdeles ta utdanning, få jobb, venner og familie. For noen forsvinner problemene etterhvert og for andre er de permanente, eller kommer stadig tilbake. Sorg ved død og tap er helt naturlige reaksjoner og må nødvendigvis ikke medisineres bort. Det er når problemene blir for store eller langvarige at man trenger behandling. Og det dummeste du gjør er å prøve å døyve det med alkohol, og enda verre, om du prøver narkotiske stoffer for å få en pause eller en lindring. Det kan føre til misbruk, avhengighet og til at kommer i kategorien rus/psykiatri.
Lege, psykolog, medisin og behandling er noen ganger svært viktige, men det må aldri erstatte forståelse, interesse og kjærlighet fra foreldre, familie, venner, skolekamerater og andre. Denne støtten kan være helt nødvendig og avgjørende for hvordan det går og ikke minst for din egen selvfølelse og fremtidige psykiske helse. Vi ser at det er selve samspillet mellom alle disse som er viktig for din tilfriskning. Din egen åpenhet og at du ber om hjelp, eventuell behandling fra medisinsk hold og familiens og nettverkets støtte og kjærlighet. Jeg håper at du ser du ikke er alene, og at det finnes både håp og hjelp. Og kanskje det aller viktigste, det er ikke skam å få psykiske vansker, det er ikke skam å be om hjelp eller å fortelle om problemene. Det at du forteller det til noen og ber om hjelp det er det som gjør at du får riktig hjelp i tide, slik at det ikke forverres. En god sommer til alle!
torsdag 3. juli 2014
Offerrollen
Har du blitt utsatt for noe destruktivt er du et offer. Men å dyrke denne rollen, utnytte denne og stadig henvise til den er ikke bra. Og ekstra ille er det når du blir fast i den og ikke kommer videre i livet ditt. Men la oss først som sist slå fast at er du utsatt for noe kriminelt, som voldtekt, ran, mobbing, vold, svindel og direkte lider av dette er det fullstendig legitimt å fortelle om din smerte, frykt, angst og fysiske og psykiske skade. Det er en form for bønn om hjelp og din fortelling er et uttrykk for denne skaden. Det er ikke det jeg behandler her. Det er derimot den lammende, passiviserende, unnskyldende, destruktive og deprimerende offerollen jeg vil fortelle om. Der du synes synd i deg selv og alle andre har skylda!
Jeg snakker om den offerrollen som du har gått fast i, som du bruker som unnskyldning overfor andre, og aller helst overfor deg selv. Offerrollen som ikke slipper taket. Eller som du ikke vil skal slippe taket. For da må du begynne å gjøre noe, begynne i arbeid, ta utdanning, ta oppgjør med andre, og kanskje det aller verste, ta oppgjør med deg selv. Kanskje du må slutte å drikke, slutte å nave, slutte å sluntre unna, slutte å prate dritt om andre, slutte å drive med omsorgsvikt, slutte å være utro, slutte med boikott av andre du mener er skyld i alt det negative hos deg, og slutte med å utnytte andre. Den friske delen av deg har nok stadig mint deg på om hva som er rett, og at du faktisk kan starte på nytt. Men offerrollen vinner enhver debatt inni deg, og du blir stadig eldre, og vil antagelig ende opp som en bitter, selvkritisk, skeptisk, usosial, kverulerende gamling som mange helst vil unngå.
Jeg har faktisk delvis gått i den fella selv, og dyrket min form for offerrolle og latt meg passivisere i altfor mange år. Om det er noen form for hjelp i å høre på mine erfaringer er det fint. For min del besto min egen offerolle i flere typer og flere lag. En av rollene var at vår familie ble forfulgt, en annen at innerfjordingene ble mistenkeliggjort, videre var det at jeg personlig ble forfulgt. Som om ikke det var nok var jeg som same forfulgt, ja egentlig var samefolket forfulgt, og selvfølgelig var urfolk verden over det. Mye av dette er jo sant, der er ikke det. Men en ting er sannheten, en annen hva vi gjør med den, og hva vi tillater at krenker gjør med oss. Havner vi i en destruktiv offerrolle har jo krenker maktet å passivisere og forsure vårt liv, og gjør at vi hele livet må tenke på krenkeren. Det vil vi vel ikke?
Jeg var også lojal overfor mange andre som hadde blitt krenket, jeg tok deres parti, jeg nærmest tilbød meg i å rydde opp, være terapeut, lytte, forstå, mm. Jeg var trippelt og kvadruppelt lojal og vasset i ofre og multiple offerroller. Jeg var offer for andres offerroller. Jeg ble totalt innviklet i andres offerroller og ble utbrent. Utmattelsen gjorde at jeg ikke klarte å involvere meg i andres skjebner lenger, og tilslutt gjorde jeg ingenting. Verken for meg selv eller andre. Så slo det meg at ingen tok livet sitt eller sank sammen bare fordi jeg ikke hjalp dem. Verden gikk ikke under, og tredje verdenskrig startet ikke. Det skjedde faktisk ingenting.
Så begynte jeg å eksperimentere, nu var jeg bare meg, jeg tok av meg alle offerrollene, sluttet å hjelpe andre og sluttet å tilby meg. Hvem var jeg egentlig, borsett fra å være en grei, hjelpsom og lyttende kar? Jeg begynte å skrive som var min hemmelige drøm lenge. Jeg begynte å tegne litt, synge, og faktisk startet jeg med et malerfirma og fikk mange fornøyde kunder. Jeg deltok i frivillig arbeid, på dugnader og slikt. Av alle ting giftet jeg meg for to år siden med henne som jeg følte var min tvillingsjel, jeg begynte å tro på meg selv og min intuisjon. Jeg studerer en master og skriver om meningsfulle ting. Jeg sier ting nokså direkte, også når det er noe negativt. Sier også mange gode ting når mitt hjerte minner meg om det. Og jeg har en utrolig meningsfull rolle i å være far! Mitt barn fortjener ikke å ha en passiv far som synes synd i seg selv. Jeg drev med andre ord med empowerment for meg selv. Myndiggjøring, mektiggjøring, selvstendiggjøring.
Oppsummert ønsker jeg å si at krenker ønsker du havner i en offerrolle, du kan bli fast i den og begynne å dyrke den. Den sykeliggjør deg og hindrer deg i å leve fullt ut. Du kan gjøre noe med saken, og du kan få hjelp til det arbeidet. Jeg bruker å tenke på mulige offerfeller som et TV-program, der du kan bli alvorlig engasjert og innviklet i dramatikken, men når du slår av TV`en glemmer du det hele. Ut av øye ut av sinn. Man kan opparbeide seg en slik holdning overfor mange destruktive ting. Ikke la seg engasjere, ikke bli innviklet, konfrontere krenker, avsløre han, anmelde om nødvendig. Og imens skal vi leve livet, være frie og glade, elske våre barn, vår familie og våre venner. Våg å være deg selv og utnytt alle muligheter livet byr på!
Jeg snakker om den offerrollen som du har gått fast i, som du bruker som unnskyldning overfor andre, og aller helst overfor deg selv. Offerrollen som ikke slipper taket. Eller som du ikke vil skal slippe taket. For da må du begynne å gjøre noe, begynne i arbeid, ta utdanning, ta oppgjør med andre, og kanskje det aller verste, ta oppgjør med deg selv. Kanskje du må slutte å drikke, slutte å nave, slutte å sluntre unna, slutte å prate dritt om andre, slutte å drive med omsorgsvikt, slutte å være utro, slutte med boikott av andre du mener er skyld i alt det negative hos deg, og slutte med å utnytte andre. Den friske delen av deg har nok stadig mint deg på om hva som er rett, og at du faktisk kan starte på nytt. Men offerrollen vinner enhver debatt inni deg, og du blir stadig eldre, og vil antagelig ende opp som en bitter, selvkritisk, skeptisk, usosial, kverulerende gamling som mange helst vil unngå.
Jeg har faktisk delvis gått i den fella selv, og dyrket min form for offerrolle og latt meg passivisere i altfor mange år. Om det er noen form for hjelp i å høre på mine erfaringer er det fint. For min del besto min egen offerolle i flere typer og flere lag. En av rollene var at vår familie ble forfulgt, en annen at innerfjordingene ble mistenkeliggjort, videre var det at jeg personlig ble forfulgt. Som om ikke det var nok var jeg som same forfulgt, ja egentlig var samefolket forfulgt, og selvfølgelig var urfolk verden over det. Mye av dette er jo sant, der er ikke det. Men en ting er sannheten, en annen hva vi gjør med den, og hva vi tillater at krenker gjør med oss. Havner vi i en destruktiv offerrolle har jo krenker maktet å passivisere og forsure vårt liv, og gjør at vi hele livet må tenke på krenkeren. Det vil vi vel ikke?
Jeg var også lojal overfor mange andre som hadde blitt krenket, jeg tok deres parti, jeg nærmest tilbød meg i å rydde opp, være terapeut, lytte, forstå, mm. Jeg var trippelt og kvadruppelt lojal og vasset i ofre og multiple offerroller. Jeg var offer for andres offerroller. Jeg ble totalt innviklet i andres offerroller og ble utbrent. Utmattelsen gjorde at jeg ikke klarte å involvere meg i andres skjebner lenger, og tilslutt gjorde jeg ingenting. Verken for meg selv eller andre. Så slo det meg at ingen tok livet sitt eller sank sammen bare fordi jeg ikke hjalp dem. Verden gikk ikke under, og tredje verdenskrig startet ikke. Det skjedde faktisk ingenting.
Så begynte jeg å eksperimentere, nu var jeg bare meg, jeg tok av meg alle offerrollene, sluttet å hjelpe andre og sluttet å tilby meg. Hvem var jeg egentlig, borsett fra å være en grei, hjelpsom og lyttende kar? Jeg begynte å skrive som var min hemmelige drøm lenge. Jeg begynte å tegne litt, synge, og faktisk startet jeg med et malerfirma og fikk mange fornøyde kunder. Jeg deltok i frivillig arbeid, på dugnader og slikt. Av alle ting giftet jeg meg for to år siden med henne som jeg følte var min tvillingsjel, jeg begynte å tro på meg selv og min intuisjon. Jeg studerer en master og skriver om meningsfulle ting. Jeg sier ting nokså direkte, også når det er noe negativt. Sier også mange gode ting når mitt hjerte minner meg om det. Og jeg har en utrolig meningsfull rolle i å være far! Mitt barn fortjener ikke å ha en passiv far som synes synd i seg selv. Jeg drev med andre ord med empowerment for meg selv. Myndiggjøring, mektiggjøring, selvstendiggjøring.
Oppsummert ønsker jeg å si at krenker ønsker du havner i en offerrolle, du kan bli fast i den og begynne å dyrke den. Den sykeliggjør deg og hindrer deg i å leve fullt ut. Du kan gjøre noe med saken, og du kan få hjelp til det arbeidet. Jeg bruker å tenke på mulige offerfeller som et TV-program, der du kan bli alvorlig engasjert og innviklet i dramatikken, men når du slår av TV`en glemmer du det hele. Ut av øye ut av sinn. Man kan opparbeide seg en slik holdning overfor mange destruktive ting. Ikke la seg engasjere, ikke bli innviklet, konfrontere krenker, avsløre han, anmelde om nødvendig. Og imens skal vi leve livet, være frie og glade, elske våre barn, vår familie og våre venner. Våg å være deg selv og utnytt alle muligheter livet byr på!
Abonner på:
Innlegg (Atom)