Angst og depresjon

Det er veldig mange i Norge og i verden som lider av angst og depresjon. Pluss hele spekteret av psykiske lidelser og vansker. Selvmord rammer ca 5-600 personer i året i dette landet, og de aller fleste er unge - eller veldig gamle. Mørketallene er store, og det er ti ganger flere som forsøker å ta livet sitt enn de som lykkes med det. Idag meldte de om at det er 35% flere unge jenter som tar antidepressiva en for ett år siden. Det er en svært urovekkende utvikling globalt, der psykiske lidelser og vansker øker, og er spådd å bli det største folkehelseproblemet i verden.

Jeg har selv slitt hele mitt voksne liv med depresjon og eksistensiell angst, som har kommet og gått, og jeg har lært meg å leve med det. Den eksistensielle angsten forsvant for godt for noen år siden etter en familiekonstellasjon, men hver vinter er jeg litt deprimert. På engelsk betegnende nok kalt SAD, Seasonel Affective Disorder. Det som hjalp meg var kognitiv terapi, kostholdsendring, familiekonstellasjon, læsing, gode venner og gjøre hyggelige ting for meg selv. Antidepressiva gjorde meg verre, men for noen virker det.

Brukte også galgenhumor. Jeg bestemte meg for å si til meg selv, ja der kom du igjen, kjære depresjon, du får være en stund men jeg vet du forsvinner om en stund. Og alle de destruktive stemmene inni seg må man bare overhøre, de stemmene som prøver å ta motet fra deg. Og så oppdaget jeg at jeg fremdeles har venner etter å ha fortalt om plagene, jeg fungerte som far, og har til og med giftet meg, og klarer oversetterjobben. Og noen ganger er det litt morsomt å si nei, jeg har det ikke bra når noen spør. Folk blir litt usikker og forventer å høre ja det går bra. Andre ganger sier jeg har det stabilt dårlig. Min historie er imidlertid ikke hovedpoenget i dette blogginnlegget, og dette er ikke en medisinsk eller en vitenskapelig utredning heller. Jeg ønsker å belyse problemet som sådan, for å skape litt mer åpenhet, og gi mitt bidrag til å gjøre psykiske lidelser mindre tabu, om mulig. Mest utbredt er angst og depresjon, som nesten alle mennesker opplever i løpet av livet.

Ikke alt er psykiske lidelser, men mye kan være psykiske vansker. Alvorlige lidelser rammer rundt 2-5 % av befolkningen, og kan være bipolar lidelse, schizofreni, sterk angst, vrangforestillinger og invalidiserende depresjon og en hel rekke andre alvorlige lidelser. Disse trenger medisinsk behandling, oppfølging, eventuell innlegging og andre tiltak. Moderne medisiner hjelper ofte på, og kan holde de verste lidelsene i sjakk, om man tar medisin og får oppfølging. Mange alvorlige lidelser bryter ut i unge år, og kan være svært skadelig for helsen, for psyken, for økonomien og for fremtidsmulighetene. Flere blir langtidssykemeldt og varig ufør. I tillegg sliter mange unge med lav selvfølelse, skam, ensomhet, fattigdom og kjedsomhet som en følge av lidelsen.

Men det er psykiske vansker som er mest utbredt i alle aldersgrupper, og aller mest blant unge. Og det er angst og depresjon som topper statistikken. En tredjedel av befolkningen rammes en eller flere ganger i livet, og kvinner mer enn menn. Og her må man også skille mellom vanlig nedstemthet, engstelse, fobier, dårlig humør, periodisk ensomhet og kjedsomhet, og psykiske vansker der vanskene varer over tid eller stadig kommer tilbake. Angst er frykt for katastrofer, for det ukjente, for å dø, for å bli alvorlig syk, for å bli forlatt eller at noe skal ramme barna eller noen i familien. Angst er mer enn periodisk engstelse som enhver av oss kan føle i ulike situasjoner. Depresjon er en lidelse, men vi skiller mellom alvorlighetsgraden. En alvorlig depresjon er en lidelse, mens en lett depresjon er en vanske som kan komme og gå.

Hva kan man gjøre om man selv blir rammet, og hva kan familien og nettverket bidra med? De lærde strides om både årsak, symptomer, definisjon, utbredelse og behandling til psykiske lidelser og vansker, men det er ikke noe poeng her. Jeg tror det aller viktigste for deg om du blir rammet er å erkjenne det hos deg selv, og be om hjelp, uansett for hva det måtte være. Alle som rammes må vite at med angst og depresjon følger en rekke tilleggsproblemer som er helt naturlige for disse problemene. Og det er blant annet, skam, skyld, lav selvfølelse, lav selvtillit, noen ganger ensomhet og en stadig frykt for at får noen vite det blir du venneløs og blir kalt både syk, gal og rar. Før i tiden var det svært tabu å bli psykisk syk, og mange tidde, og familien tidde. Psykiske lidelser forårsaket ofte fordømmelse, rykteflom, ensomhet og alenehet uten partner. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Men selv om det generelt er mer åpenhet, økt forståelse, bedre behandling, bedre medisiner og alt det der er det likevel en høyst personlig utfordring når du selv blir rammet. Det første en tenker er at dette må nu snart gå over, og de fleste ønsker en quick-fix, et legebesøk, antidepressiva, og så må man holde kjeft om det. Spesielt om man er ung er det slettes ikke populært å bli verken psykisk syk eller rammet av psykiske vansker. Det er ikke noe man skriver om på Facebook akkurat.

Men vi voksne vet ofte hva som hjelper, og unge kan kontakte sine foreldre, sitt nettverk, helsesøster eller lege. Helst alle sammen. Jo tidligere man forteller dess bedre. Åpenhet om sine problemer er alltid bra, og jo tidligere tiltak settes inn dess bedre. Og tiltak er ikke alltid medisin og piller. Det kan i enkelte tilfeller være siste utvei, for mange antidepressiva og beroligende kan faktisk gjøre ting verre,  eller bedøve deg slik at du ikke kjenner etter.

Familie og nettverk er uhyre viktig når unge blir rammet. Samtale, åpenhet, vennskap og kjærlighet og fellesskap kan både lindre og forebygge forverring. Nærmeste familie kan fortelle deg at du fremdeles er elsket og likt og venner kan fortelle deg at du ikke er eller kommer til  å bli utstøtt eller upopulær. Lege, helsesøster, miljøterapeuter, lærere og andre fagfolk kan bidra til at du får hjelp, at noen lytter og forstår, og kan foreslå mulige tiltak. Mange rammes av psykiske lidelser og vansker, også mange du kjenner i ditt nettverk som du kanskje ikke vet. Du er aldeles ikke alene om det og i fremtiden blir det mest sannsynlig og dessverre enda flere som rammes. På nettet finnes det mange hjelpesider, hjelpetelefoner og det finnes mange organisasjoner for de som rammes.

Man kan ikke ønske de bort men man kan lære å leve med psykiske lidelser og vansker. Man kan fremdeles ta utdanning, få jobb, venner og familie. For noen forsvinner problemene etterhvert og for andre er de permanente, eller kommer stadig tilbake. Sorg ved død og tap er helt naturlige reaksjoner og må nødvendigvis ikke medisineres bort. Det er når problemene blir for store eller langvarige at man trenger behandling. Og det dummeste du gjør er å prøve å døyve det med alkohol, og enda verre, om du prøver narkotiske stoffer for å få en pause eller en lindring. Det kan føre til misbruk, avhengighet og til at kommer i kategorien rus/psykiatri.

Lege, psykolog, medisin og behandling er noen ganger svært viktige, men det må aldri erstatte forståelse, interesse og kjærlighet fra foreldre, familie, venner, skolekamerater og andre. Denne støtten kan være helt nødvendig og avgjørende for hvordan det går og ikke minst for din egen selvfølelse og fremtidige psykiske helse. Vi ser at det er selve samspillet mellom alle disse som er viktig for din tilfriskning. Din egen åpenhet og at du ber om hjelp, eventuell behandling fra medisinsk hold og familiens og nettverkets støtte og kjærlighet. Jeg håper at du ser du ikke er alene, og at det finnes både håp og hjelp. Og kanskje det aller viktigste, det er ikke skam å få psykiske vansker, det er ikke skam å be om hjelp eller å fortelle om problemene. Det at du forteller det til noen og ber om hjelp det er det som gjør at du får riktig hjelp i tide, slik at det ikke forverres. En god sommer til alle!