Offerrollen

Har du blitt utsatt for noe destruktivt er du et offer. Men å dyrke denne rollen, utnytte denne og stadig henvise til den er ikke bra. Og ekstra ille er det når du blir fast i den og ikke kommer videre i livet ditt. Men la oss først som sist slå fast at er du utsatt for noe kriminelt, som voldtekt, ran, mobbing, vold, svindel og direkte lider av dette er det fullstendig legitimt å fortelle om din smerte, frykt, angst og fysiske og psykiske skade. Det er en form for bønn om hjelp og din fortelling er et uttrykk for denne skaden. Det er ikke det jeg behandler her. Det er derimot den lammende, passiviserende, unnskyldende, destruktive og deprimerende offerollen jeg vil fortelle om. Der du synes synd i deg selv og alle andre har skylda!

Jeg snakker om den offerrollen som du har gått fast i, som du bruker som unnskyldning overfor andre, og aller helst overfor deg selv. Offerrollen som ikke slipper taket. Eller som du ikke vil skal slippe taket. For da må du begynne å gjøre noe, begynne i arbeid, ta utdanning, ta oppgjør med andre, og kanskje det aller verste, ta oppgjør med deg selv. Kanskje du må slutte å drikke, slutte å nave, slutte å sluntre unna, slutte å prate dritt om andre, slutte å drive med omsorgsvikt, slutte å være utro, slutte med boikott av andre du mener er skyld i alt det negative hos deg, og slutte med å utnytte andre. Den friske delen av deg har nok stadig mint deg på om hva som er rett, og at du faktisk kan starte på nytt. Men offerrollen vinner enhver debatt inni deg, og du blir stadig eldre, og vil antagelig ende opp som en bitter, selvkritisk, skeptisk, usosial, kverulerende gamling som mange helst vil unngå.

Jeg har faktisk delvis gått i den fella selv, og dyrket min form for offerrolle og latt meg passivisere i altfor mange år. Om det er noen form for hjelp i å høre på mine erfaringer er det fint. For min del besto min egen offerolle i flere typer og flere lag. En av rollene var at vår familie ble forfulgt, en annen at innerfjordingene ble mistenkeliggjort, videre var det at jeg personlig ble forfulgt. Som om ikke det var nok var jeg som same forfulgt, ja egentlig var samefolket forfulgt, og selvfølgelig var urfolk verden over det. Mye av dette er jo sant, der er ikke det. Men en ting er sannheten, en annen hva vi gjør med den, og hva vi tillater at krenker gjør med oss. Havner vi i en destruktiv offerrolle har jo krenker maktet å passivisere og forsure vårt liv, og gjør at vi hele livet må tenke på krenkeren. Det vil vi vel ikke?

Jeg var også lojal overfor mange andre som hadde blitt krenket, jeg tok deres parti, jeg nærmest tilbød meg i å rydde opp, være terapeut, lytte, forstå, mm. Jeg var trippelt og kvadruppelt lojal og vasset i ofre og multiple offerroller. Jeg var offer for andres offerroller. Jeg ble totalt innviklet i andres offerroller og ble utbrent. Utmattelsen gjorde at jeg ikke klarte å involvere meg i andres skjebner lenger, og tilslutt gjorde jeg ingenting. Verken for meg selv eller andre. Så slo det meg at ingen tok livet sitt eller sank sammen bare fordi jeg ikke hjalp dem. Verden gikk ikke under, og tredje verdenskrig startet ikke. Det skjedde faktisk ingenting.

Så begynte jeg å eksperimentere, nu var jeg bare meg, jeg tok av meg alle offerrollene, sluttet å hjelpe andre og sluttet å tilby meg. Hvem var jeg egentlig, borsett fra å være en grei, hjelpsom og lyttende kar? Jeg begynte å skrive som var min hemmelige drøm lenge. Jeg begynte å tegne litt, synge, og faktisk startet jeg med et malerfirma og fikk mange fornøyde kunder. Jeg deltok i frivillig arbeid, på dugnader og slikt. Av alle ting giftet jeg meg for to år siden med henne som jeg følte var min tvillingsjel, jeg begynte å tro på meg selv og min intuisjon. Jeg studerer en master og skriver om meningsfulle ting. Jeg sier ting nokså direkte, også når det er noe negativt. Sier også mange gode ting når mitt hjerte minner meg om det. Og jeg har en utrolig meningsfull rolle i å være far! Mitt barn fortjener ikke å ha en passiv far som synes synd i seg selv. Jeg drev med andre ord med empowerment for meg selv. Myndiggjøring, mektiggjøring, selvstendiggjøring.

Oppsummert ønsker jeg å si at krenker ønsker du havner i en offerrolle, du kan bli fast i den og begynne å dyrke den. Den sykeliggjør deg og hindrer deg i å leve fullt ut. Du kan gjøre noe med saken, og du kan få hjelp til det arbeidet. Jeg bruker å tenke på mulige offerfeller som et TV-program, der du kan bli alvorlig engasjert og innviklet i dramatikken, men når du slår av TV`en glemmer du det hele. Ut av øye ut av sinn. Man kan opparbeide seg en slik holdning overfor mange destruktive ting. Ikke la seg engasjere, ikke bli innviklet, konfrontere krenker, avsløre han, anmelde om nødvendig. Og imens skal vi leve livet, være frie og glade, elske våre barn, vår familie og våre venner. Våg å være deg selv og utnytt alle muligheter livet byr på!