Englevakt, kontakt og besøk fra den andre siden

Englevakt har vi alle, spesielt barn. Gud og engler passer på oss. Avdøde foreldre og barn passer på oss og de sender drømmer, varsler og kontakter oss når vi har det tungt. og sørger for at vi har marginene på vår side. Vi har dem alle i våre hjerter, og vi kan prate med dem. Det er viktig å besøke gravene, si noen ord og kanskje be om hjelp. Og det er spesielt viktig at barna vet om hvem som er forfedre og formødre, at de har god kontakt, og at de er med på alle familiebegivenheter, også begravelser. Her er noen av mine erfaringer.

Jeg ligger på UNN etter hjerneslag og har det ikke bra. Plutselig kjenner jeg en varm hand på venstre skulder. Ingen der. Takk for trøsten, tenkte jeg. Dagen etter depper jeg igjen og plutselig setter noen seg på beina mine. Jeg torde ikke se, men sa, er det deg, mamma? Og så forsvant tyngden etter en stund. Og noen har også læst på meg, jeg slepte foten når jeg gikk, men plutselig kjente jeg en kraft i hofta og beina og jeg gikk normalt igjen. Nu er det bare småtteri igjen, og når jeg sammenligner meg med andre pasienter skjønner jeg at jeg har hatt englevakt.

Som 16-åring gikk jeg på ski fra Hellmobotn til svenskhytta i Måskåsj, der var mange ungdomma en påske. Jeg prøvde å ta en snarvei på vestsida av Tjåråkvuoll-jávrre, men jeg visste ikke at der var det dype kløfter hele veien. Plutselig sto skiene bom fast, og jeg kjente på bakken om det var berg jeg sto på. Men det var ikke noe mellom skiene og heller ikke under. Så ser jeg at jeg sto på kanten av et stup og de mørke prikkene mellom skiene var store steiner 100 m rett ned i et juv. Og først da jeg prøvde å gå bakover løsnet skiene, så gikk jeg tilbake til den vanlige stien.

Jeg tok med meg Josef til slektninger i Trøndelag, han var bare 8 år, og vi fikk vite mye om familiebakgrunnen på den andre sida. dagen etter besøkte vi grava til mormor, som døde altfor ung. Hun lå på Moholt kirkegård i Trondheim. Jeg sa til henne er her er barnebarnet ditt, og til Josef sa jeg her ligger din andre áhkko/bestemor, men du har aldri sett ho. Så sier Josef ja da lager jeg to snyballer, en fra mæ og en fra dæ, og satte de på gravstøtta. Og så var vi stille lenge. Han skjønte at vi gjorde noe svært viktig.

Jeg takker for alt det rare jeg har fått med meg fra et samisk-læstadiansk miljø. Og all livsvisdom om Gud, de døde, om krefter i naturen og at man ikke skal bli redd. Noen passer på oss og gir oss styrke i sorg og motgang. Gudsord, stål og ild beskytter oss og sender bort det onde. Vi er aldri alene. Og en dag skal vi møtes igjen.

Oppofrelse og egoisme

Enhver av oss er en eller annen plass på skalaen mellom oppofrelse/altruisme på den ene siden og egoisme på den andre. De fleste av oss er i balanse, og veksler mellom å gi og å ta. Og vi er midt imellom det å ofre alt for noen eller å utnytte andre til egen fordel. Denne balansen er utrolig viktig for vår psykiske helse og livskvalitet. Er vi ikke i balanse går det utover en selv, våre barn, partner, familie og venner. Det er ikke sikkert at noen vil fortelle deg om du heller til den ene eller den andre siden. Mange av oss vil ikke vite, og helst ikke involvere oss. Man vil være venner, og ikke fornærme noen. Slik kan elendigheten fortsette.

Derfor er det viktig å være bevisst sin egen situasjon og sine egne tilbøyeligheter. Man behøver ikke å være syk eller ha en diagnose for å havne i den ene eller andre situasjonen. Livet som sådan kan føre deg på ville veier. Det verste er at egoister og psykopater værer og finner de som oppofrer seg og utnytter disse. På en jobb eller i en familie skaper dette ubalanse, sykdom og dårlig psykisk helse og livskvalitet. Mange rettferdiggjør også sine handlinger, og forsvarer dem om man påpeker forholdene.

Som foreldre bør vi være bevisste hvordan vi selv behandler våre egne barn. I barndommen legges grunnlaget for hvordan de unge vil ha det og oppføre seg. Kjærlighet, tid og omsorg på den ene siden og grensesetting og ansvar på den andre. Kjærlighet uten grenser, og grenser uten kjærlighet kan begge skade, og presse våre barn til å utvikle seg til å enten å bli oppofrende eller egoister. Får man for mye ansvar for tidlig kan noen bli såkalte flinke piker og lære å bli altoppofrende. Og får man kjærlighet med betingelser er dette også skadelig. Dvs at man får kjærlighet kun når man jobber, gjør som foreldrene sier eller får gode karakterer. Det er også omsorgssvikt.

Om barna får styre for mye eller får for mange ting kan de bli late, drittsekker og egoister, og lære at bare man presser og maser nok får de alt servert. Denne oppførselen kan fortsette i voksen alder og overfor stadig nye mennesker. Og har de anlegg for egoisme og psykopatiske trekk så har de ikke fått en motvekt og grenser i barndommen, og dette får utvikle seg videre. Og noen blir fullblods psykopater som ødelegger alt på sin vei.

Et viktig trekk kan man lett finne hos egoister og psykopater. De innrømmer sjelden feil, og gjør de det er det for å få en fordel. De skylder derimot på deg selv, finner dine svakheter og terper på dem. Slik kan man miste både selvtilliten, selvfølelsen og den kritiske sansen, og stadig bli utnyttet. Egoister prater mest om seg selv, skryter og vil ha din anerkjennelse. De lytter sjelden oppriktig og gir ikke kjærlighet uten å selv vinne noe. Det kan være vanskelig å avsløre egoistene og psykopatene, for de har ofte et sjarmerende ytre, mens de tyranniserer de hjemme eller på jobb.

Vi må ha et kyndig blikk, både for de som ofrer alt og de som utnytter andre. Folk i de to kategoriene finner hverandre lett. De som er oppofrende blir sjarmert av egoisten, som raskt skjønner at den andre mangler noe i livet, og vil ha kjærlighet. Han lover gull og grønne skoger, inntil han har fanget den andre i et fast grep. Og begynner å utnytte og krenke vedkommende. Dessverre synes det som om det er flest menn som er egoister og psykopater. En psykopat forandrer seg aldri, så eneste mulighet er å holde seg unna, og advare andre. Man kan lett tro at bare man elsker og oppofrer seg nok blir det bedre. I verste fall må man skille seg fra dem.

Gammeldags arbeid er fritidssysler i dag

Det er vanskelig å forestille seg at det vi jobber med idag, bruker og lager skal være de neste generasjoners fritidssysler og hobbyer. Men nesten alt de gjorde og lagde for bare to generasjoner siden er såkalt gammeldags, kultur, tradisjon, fritidssysler eller hobbyer. Duodje og husflid er in som bare det, det samme er museer, tradisjoner, tradisjonskunnskap, tradisjonsmat, kulturvandring, økologisk matdyrking, lokalhistorie, slektshistorie og muntlig tradisjon. Kort sagt det meste når det gjelder tradisjon, kultur og gammeldagan.

Alt dette kan forstås på ulike måter. Noe i oss lengter etter det enkle, det ekte, det stressfrie, det rene, og det stolte i vår slekt, i vår kultur på våre forfefedres/formødres hjemsteder, i språk, tradisjoner, natur og sijddaer. Vi knytter mye av vår identitet til alt dette, og vi samer bruker/syr kofta mer og mer, syr skalleband, syr njálmmefahtta og lager/kjøper duodje, armband, kart og samisk kunst. Og stadig flere driver profesjonelt med duodje, både hard- og myk, eller har det som en viktig tilleggsnæring. Man kan gå duodjeutdanning både i Guovdageaidnu og i Jokkmokk, og interessen for alle typer duodje øker stadig, det samme gjør prisene. Som igjen gjør det mulig å leve av det. Nye næringskombinasjoner oppstår.

Det meste av det de lagde før krigen og før det er nå viktige kulturgjenstander og fyller idag museer, naust, boder, tun og loft. Og en god del henges opp til pynt hjemme og fungerer som viktige kultur- og  identitsmarkører. Det er alt fra båter, seil, auskar, fiskeredskaper, hestegreier, vogner, melkespann, spinnrokker, trø-symaskiner, votter, luer, klær, radioer, og tusen andre ting folk i gamle dager brukte.

Og gamle dagers arbeid er dagens fritidssysler og hobbyer. Sying av klær, sko og kofter, veving av band, behandle skinn og farve garn. Lage kniver, nahppe, gukse, vevegrener, og mye annet. Bygge gamme, bruke lavvo, lære å tørke og røyke kjøtt og fisk, lære tradisjonelle mat- og middagsretter. Bruke naturlige ingridienser og oppskrifter, spise naturlig, enkelt og rent. Bake, koke, fermentere, og lete fram gamle kornsorter med ingen eller mindre gluten i. Tilbake til det enkle og det rene, tilbake til naturen. Bo enkelt på hytta, helst ikke innlagt strøm og vann. En enkel fiskebåt der du kan fiske i et rolig vann eller i havet og tilberede egenfiska mat.

Alt dette tolker jeg det blant annet som et svar på dagens hurtige og moderne samfunn. Vi blir stresset, syke, allergiske og får dårlig tarmflora av hurtigmat, sukker og e-stoffer. Mange av oss mimrer om gamle dager, og hvor enkelt og rent vi levde og spiste. Ingen narrasiner, antibiotika eller andre tilsetningsstoffer. Melk fra kua, fisk fra havet, potet og grønnsaker fra åkeren, bær og frukt fra naturen og naturlige fargeemner. Vi drev med fiske, jakt og fangst, men kun til det vi trengte. Og vi ryddet opp etter oss. Det var bærekaftig matauk og en bærekraftig natur- og ressursforvaltning.

Idag driver vi med revitalisering, både av språk, kultur og bruken av natur. Det arrangeres kurs i språk, tradisjonsstoff, vi bygger gammer, lærer oss å berge oss i naturen, forteller historier og synger gamle salmer og sanger, baker og syr. Slik hedrer vi våre forfedre/formødre, frisker/oppdaterer opp gamle tradisjoner, lever enklere, spiser sunnere og dyrker vår samiske bakgrunn. Eller norske. Vi reduserer stress, styrker banda bakover, vi er stolte av vår kulturelle arv, i motsetning til hva noen generasjoner før oss følte. Ut med gammeldagan, slit og fattigdom og ja til modernisering, forenkling, masseproduksjon, strøm, maskiner, og alt skulle gå så hurtig og effektivt.

Vi ønsker ren mat, ro i sjela, trygge oppvekstvilkår, leve i nuet, meditere, stolte tradisjoner, lage og bruke all slags typer duodje og kunst. Synge gamle sanger, treffe kjente med et felles mål, holde kurs og leve enkelt.

Bønnens kraft

Bønnens kraft er stor, selv for de som ikke tror på det. Man kan be for de syke, stoppe blod, stanse verk og betennelse, lindre psykiske vansker med mere. Man kan til og med endre og påvirke et destruktivt liv til det bedre. Noen har fått spesielle gaver med en ekstra helbredende kraft når de ber. Da merker man spontant helbredelsen. Mange kreftsvulster har forsvunnet, blodtap stanset og problemer har blitt borte. Til og med onde ånder kan fjernes, og skrømt og dauinger sendt tilbake der de kom fra. Man kan be om beskyttelse, velsignelse og råd i vanskelige saker, valg og livsproblemer. Helbredelsen kan også gå ut på at noe spesielt skjer som starter en videre helbredende prosess.

Man kan kalle alt dette for en åndskamp som skjer i det skjulte, det gode mot det onde, Gud mot Satan, helende krefter mot syke og onde krefter, kjærlighet mot hat og likegyldighet. Kjærlighetens kilde er etter min og manges mening Gud, og denne kjærligheten kan manifestere seg på ulike vis. I alle fall finnes det en god kraft. Alle mennesker er i utgangspunktet beskyttet av denne kraften, men du kan selv slippe løs onde krefter om du tenker ondt, ønsker hevn, misunner noen, krenker noen eller gjør overgrep eller utfører svært urettferdige og kriminelle handlinger. Med slike ting følger det ikke velsignelse, og etterkommerne dine kan bli straffet for fedrenes misgjerninger i inntil tredje og fjerde ledd, som det står i Bibelen.

Som kristen ber jeg til Gud, både Fadervår og andre bønner, men mest av alt svært personlige bønner for meg, familien og mine venner i trøbbel. I tillegg finnes det mange andre muligheter til å påvirke ditt eget og dine nærmestes liv og levnet. En av de er visualisering som jeg lærte på et Silvakurs her et år. Det går i korthet ut på at man går over i en slags meditativ tilstand med lukkede øyne, og ser for seg deg selv eller andre med de aktuelle problemene på et stort indre lerret. Så beveger man bevisstheten mer og mer til venstre, mot framtida, og da kan man se seg selv eller andre mer og mer lykkelig, der problemet løser seg opp, det blir fred, og en velsignelse senker seg over deg og din familie.

Man kan kombinere visualisering og bønn. Visualisering er jo en form for bønn der man ser for seg problemet eller sykdommen og ber om en helbredelse, samtidig som man ser for seg løsningen. For noen er intensjonskonstellasjoner effektive for å starte en generell helbredelse, med løsninger som du kanskje ikke ser umiddelbart. Ofte er man innviklet i foreldres og forfedres problemer, som gjør at man stadig vekk får problemer, og at relasjoner innen familien blir dårlige når kjærligheten ikke får flyte fritt. Konstellasjoner gjør at du vikles ut av disse innviklingene, og kan begynne å leve et selvstendig liv der kjærligheten ikke hindres av slektningers problemer.

Livet gir deg stadig vekk en strøm av valgmuligheter, livsproblemer, nye relasjoner og opplevelser. Det holder ikke å finne en endelig løsning en gang for alle. Man må stadig bevisstgjøre seg selv, om blant annet mulige innviklinger i andres liv. Man skal ta ansvar kun for sitt eget liv, og dine barns liv, og begynner man å bry seg om alt og alle kan det bli mye tullballinen. Derfor må man både be, sende gode tanker og velsignelser hver eneste dag hele livet. Dette er ditt åndelige immunsystem som kan hjelpe deg med livets mange krumspring og problemer.

Det tristeste jeg ser

Det tristeste jeg ser eller vet om er når det onde får herje fritt eller får overtaket blant mennesker på ulike måter. Der ondskapen ødelegger relasjoner og kontakt, skaper traumer, demoniserer alt og skaper elendige oppvekstvilkår for barn og unge. Der kjærligheten knuses, krenkelser og overgrep skjer, og der barna blir såkalte flinke piker for å overleve. Spesielt om barna også har syke foreldre og må ta for mye ansvar for tidlig, blir utrygge, usynlige og i tillegg prøver å dekke familien. Og de må bruke hele sitt voksne liv på å reparere seg og sin selvfølelse.

Sinnet kan bli psykisk sykt, også etter belastninger som kroppen og hjernen har fått. Og man kan arve disposisjonen sinnslidelse, men den behøver ikke å bryte ut. Sinnet kan spaltes i en ødelagt/syk/splittet del og en frisk del. Spesielt etter en voldtekt og eller grusomt krenkende opplevelser. Den friske delen strever så med å helbrede den ødelagte eller det splittede sinnet. Klarer den friske delen ikke det, kan risikoen for varig sinnslidelse øke og til og med føre til selvmord. Behandling kan være nødvendig, eventuelt med psykofarmaka, samtaleterapi, forutsigbarhet og ved at man kommer bort fra eventuelle destruktive livssituasjoner. Det er imidlertid stor fare for at man igjen havner i stadig nye, destruktive livssituasjoner og krenkelser. Som for eksempel samliv med psykopat, narsissist, voldsutøver, overgriper og andre personer og miljø preget av krenkelser, løgn, utnyttelse, frykt, skam, alkohol, narkotika og andre nedverdigende og sterkt ødeleggende livssituasjoner, der man ikke kommer unna. Resultatet kan ofte bli en vedvarende destruktiv livssituasjon, som øker lidelsene, og der du tror du ikke er verdt noe, ikke verdt kjærlighet, og der du i verste fall mister alt håp og all verdighet. Og til sist mister du deg selv, og gjør det slutt på alt. Det er denne kombinasjonen, der du på den ene siden i utgangspunktet trenger masse kjærlighet, omsorg og aktelse, og på den andre siden blir du utsatt for krenkelser, overgrep, psykopati, vold og rusmisbruk. Onde mennesker ødelegger deg fordi de fikk sjansen, og utnyttet din svakheter og lengsel etter lykke. Og psykopater og likesinnede værer umiddelbart din lengsel og sårbarhet, og utnytter deg totalt. Slik rammes dessverre mange, spesielt kvinner i en sårbar livssituasjon, og det er vanskelig å komme unna. Fordi en psykopat og narssisist vet både hvordan fange deg, og ikke minst hvordan å trykke deg så mye ned, at du gir opp og blir. Mennesker uten empati og hjerte, nærmest sjelløse, utnytter deg grovt. Og eventuelle barn arver all elendigheten. Og øker selvmordsstatistikken.

Det aller verste er når barn lider av omorgssvikt og blir misbrukt eller grovt krenket på andre måter. Eller når barn mister en eller begge av sine foreldre som ung, spesielt mammaen sin. Eller mister kontakt med en av foreldrene etter en bitter skilsmisse, spesielt om det har vært overgrep og psykisk eller fysisk vold involvert. Eller ved at barnefaren ikke vedkjenner seg sitt barn, skjemmes over det, har lite kontakt eller later som om han ikke har barn i det hele tatt. Eller at barn blir tatt av barnevernet og overlatt til andre, og som kan være starten på et vedvarende traumatisk liv. Der barnet ikke føler seg verken ønsket eller elsket av noen og straffer seg selv resten av livet. Eller barn som lider under mobbing eller andre livsproblemer som gjør livet håpløst. Og her er det verste at en ungdom begynner å ruse seg, eventuelt selge seg, skade seg selv, begynner å stjele og lyve og havner i et destruktivt, kriminelt miljø, og kanskje i fengsel. Eller får store psykiske vansker eller lidelser. Der selvbildet og selvfølelsen er knust og erstattet av selvforakt, skam, ensomhet og mange andre problemer. Og i verste fall selvmord.

Det er også ille om en familie splittes pga arv, penger, eiendommer, overgrep i familien, religiøs konflikt eller splittelse, eller andre store problemer. Der man presses til å ta parti, og til å være lojale mot den ene eller andre parten. og som innebærer at neste generasjon ikke får god og naturlig kontakt. Og der en splittelse får livsvarige konsekvenser. Slike problemer blir ofte tabu og forsøkt dysset ned overfor omverdenen, men omgivelsene merker lett noe av dette. Der man føler at det er tabu å snakke om problemet, og det er problematisk å spørre. Og spør man får man den ene partens versjon, som som oftest er halve sannheten ispedd med løgner og beskyldninger.

En stor og vedvarende konflikt i en menighet er ofte svært ødeleggende. Der man i utgangspunktet skal hente tro, kjærlighet, mening, vennskap, sosialt samvær og støtte. Det blir heller en kamparena hvor det gjelder å passe ryggen sin, kjempe mot de andres løgner og demonisering, og der man ikke lenger kan være fri. Der man ser familiemedlemmer og andre bare bakke ut, såret, krenket og løyet om. Om tidene blir etterhvert bedre får ikke de utstøtte det med seg, og de vil ikke tilbake. De føler seg varig ekskludert og finner andre mennesker som liker dem, og vice versa.

Tung og vedvarende rusmisbruk kan spise opp en familie innenfra. Spesielt om det er snakk om både rus og psykiatri. Med tilhørende bekymring for vedkommende rusmisbruker, berg- og dalbane i rusen, løgner og eventuell kriminalitet for å finansiere rusen. Og ekstra ille er det når man skjønner at den som ruser seg ikke selv klarer å slutte selv, og man bare venter på total kollaps og død.

Det finnes mange andre problemer, dessverre, men jeg nevner bare de problemene jeg synes er verst. Og det er de problemene som er forårsaket av voksne og går ut over uskyldige barn. De som ødelegger en trygg tilknytning og en trygg oppvekst. De som skaper den aller verste starten i et liv og forhindrer helbredelse. Og der de voksne ikke ser sin egen destruktive rolle og bare fortsetter. Og de problemene som er så store og komplekse at barn og unge mister alt håp om at det blir bra, og ser ingen å gå til. Og som noen ganger gjør at de skader og forakter seg selv resten av livet og få ser det. Verken private eller hjelpeapparatet. Og i stedet for kjærlighet og forståelse kanskje får et verstingstempel på seg og blir et sort får. Eller bare blir en usynlig, traumatisert ungdom som lider og ikke får hjelp.

Lukkede sosiale systemer

De fleste sosiale systemer er åpne, men lukkethet kan oppstå når det skjer noe negativt i systemet. For eksempel fraksjonsdannelse, maktkamp eller om noe problemfylt som egner seg til å svekke omdømme til systemet eller til enkeltpersoner i det. Og at noen i systemet har makt til å straffe eller ekskludere. Da kan systemet bli veldig lukket og medlemmene kan bli svært så lojale. Poenget med dette innlegget er blant annet å belyse hvorfor negative forhold får fortsette i lukkede sosiale systemer, hvorfor medlemmene føler avmakt og tier, hvorfor det er så vanskelig å bryte lojaliteten til et lukket sosialt system, og hva prisen er for å sladre utad. Et av de største problemene er når bare en enkeltperson tar opp et problem og ingen andre tør støtte vedkommende. Da er det lett å straffe/degradere den personen, og slik straff skremmer de andre for å ta opp dette eller andre problemer. Jfr. opposisjonelle i diktaturer, varslere og folk forut sin tid.

Jeg mener ikke at alle sosiale systemer er lukket, men det finnes ulike grader av åpenhet, taushetsplikt og lojaliteter. Skjer det noe negativt i et system, forventes det at problemet tas opp internt og at ingen sladrer utad. Kostnadene for å fortelle, anmelde noen for lovbrudd eller å ta opp ting i media er nesten alltid en form for straff. Enten reprimande, degradering, bortfall av fordeler, negativ omtale, ekskludering og trusler. Slik utnyttes ens lojalitet, og det gir ledere og systemet veldig stor makt over enkeltmedlemmer. Frykten for å miste jobben, miste sin posisjon, eller å bli ekskludert kan være stor, og gjør at negative ting får fortsette. Sladderhank skal sjøl ha bank, som det heter. Og jo færre valgmuligheter, dess større makt kan man ha over andre. Og tilsvarende større avmakt blant folk.

Vi kjenner alle til mer eller mindre lukkede/åpne sosiale systemer. Men de heter noe annet i dagliglivets tale. Familie, slekt, miljø, nettverk, menighet, organisasjon, bygd, bedrift, idrettslag, parti, forening, klubb, folkegruppe, etnisk gruppe, minoritet, migranter,, osv. Alle med hvert sitt karaktertrekk, krav til medlemskap, lojalitetskrav, lederskap, kriterier for å klatre i gradene, grader av lukkethet og åpenhet, konsekvenser om du bryter lover og taushetsplikt, og en rekke skrevne og uskrevne regler og normer. Den minste størrelsen er en relasjon, et vennskap, en familie, og det er de minste systemene som har størst betydning for hver enkeltes liv, livskvalitet, identitet, psykiske helse, utviklingsmuligheter og handlingsrom.

De mellomstore sosiale systemene er ikke skrudd sammen på samme måte som familie og slekt, og man kan melde seg ut, bli passiv, ta avstand, og eventuelt melde seg inn i andre sosiale systemer. Disse systemene kan ha både et formelt og et uformelt medlemskap, og ulike regler og forventninger til medlemmene. Hos noen er det et formelt medlemskap, mens hos de aller fleste er det et uformelt medlemskap, som f.eks. miljø, nettverk, ungdomsgjeng, menighet med flere. For manges vedkommende gjelder medlemskapet en viss tid av dagen eller del av livet ditt, som ved en jobb, medlemskap i et idrettslag, i en klubb. Disse systemene har krav, normer  og forventninger kun knyttet til den spesielle virksomheten og i deler av døgnet. Men ved medlemskap i en stor slekt, i en etnisk gruppe, i en minoritet, i en menighet, i en losje og i en bygd, der kan man ikke helt velge når man er medlem eller ikke. Krav, normer og forventninger kan da stilles til deg hele døgnet, hele livet, for hele familien eller for din etniske gruppe.

Felles for alle systemer er at det finnes fordeler med å være medlem, man når bedre og raskere et mål, man deler på ansvar, jobb, belastninger og funksjoner og tilsammen oppnår hver enkelt en fordel som ikke oppnås alene. Sammen er vi sterke, en for alle, og alle for en, vi hjelper hverandre, beskytter hverandre, vi oppnår felles mål, felles fordeler, vi får billige varer og tjenester, produserer ting, vi får tilbyr sosiale treff, religiøse samlinger, en mening med livet, vi samarbeider om å skape tilbud til barna våre eller vi kjemper for bedre levekår, rettferdighet, likestilling eller etniske minoriteters rettigheter.

Fordelene er klare, bare se på en familie, den tilbyr omsorg, vennskap, bolig, mat, sosialt samvær, tilknytning, tilhørighet og identitet. Og jo yngre et familiemedlem er, dess mer avhengig er han eller hun av at systemet eller gruppen fungerer, at det finnes kjærlighet, beskyttelse, varme, empati og av at ikke noen krenker den andre eller begår overgrep. Og det er i familiesystemet eller i en slekt man finner den største lojaliteten, fordi barn er kjempelojale til sine foreldre, totalt avhengige av dem, og det finnes ikke rømningsmuligheter før man er myndig. Og det er i familiesystemet de største emosjonelle skadene kan skje, ved overgrep, krenkelser, konflikt, omsorgssvikt, psykisk terror, o.l. Slik kan en familie være et av de mest lukkede systemene som finnes, for barn kan man bare ikke melde seg ut. Og lojaliteten og frykten for represalier eller å bli forlatt gjør at man tier. De voksne kan derimot bryte forholdet ved en skilsmisse, men for mange sitter også det ganske langt inne. Spesielt når barna er små, den andre er tross forelder til barna. Slik ser vi at blodsbånd, kjærlighet og emosjonell tilknytning holder en familie sammen, men familien kan også og bidra til stor skade for den enkelte når det går noe galt.

De største moralske dilemmaer finnes ved medlemskap i etniske og religiøse systemer. Man velger som regel ikke å være f.eks. same og har man en religiøs tro vil man gjerne beholde både tro og tilhørighet, og derfor kan man holde ut både maktkamp, intriger og sladder. Har man både en etnisk og religiøs tilknytning og tilhørighet kan dette skape dobbelte lojaliteter, og ofte motstridende interesser og verdier. Det ser vi i menigheter i mange norsk/samiske bygdemiljø. Mange presses til å ta et valg, enten-eller, eller et aktivt medlemskap i det ene og et passivt i det andre. Og man kan bli straffet uansett valg. Den berømte double-bind hypotesen.

Små bygder kan være trivelige men kan også være de verste. Men modernisering, velstandsøkning og større valgmuligheter gjør heldigvis at folk kan i større og større grad kan melde seg ut, velge sitt eget nettverk og ikke bry seg om negative prosesser. Eller man kan flytte til en by.

Så går en dag än från vår tid..

Så går en dag än från vår tid
och kommer icke mer,

och än en natt med Herrens frid

till jorden sänkes ner.

Men du förbliver den du var,

o Herre, full av nåd,

och våra nätter, våra dar

du tecknat i ditt råd.

Trygg i din vård jag lämnar mig

när solen från oss flyr,

och gladligt skall jag prisa dig

när dagen åter gryr.

Men om det stilla dödens bud

i denna natt jag hör,

det är min tröst att din, o Gud,

jag lever och jag dör.

Så går en dag än från vår tid är en aftonpsalm av Christoph Friedrich Neander, trol. 1766. Översatt av Johan Olof Wallin 1814. Tonsatt av Adam Krieger 1667. I 1819 års psalmbok tog Wallin åt sig hela äran av psalmens tillkomst, men i 1937 års psalmbok finns en uppgift om att psalmen ursprungligen skrevs av Johann Friedrich Herzog 1680 innan Neander översatte den, men uppgiften om Herzog finns inte med i senare utgåva.

Slik lyder denne vakre svenske salmen, som gjerne synges på samisk som sistesalme i begravelser der hjemme. Når den er oversatt til samisk vet jeg ikke, men den står både i den gamle, gotiske salmeboka vår og i den nye. Salmen har et innhold som også kan være en tankevekker i det daglige. Salmeteksten sammenligner en dag med et helt levd liv, kretser rundt eksistensielle og evige spørsmål, og maner til ettertanke. Foruten det kristelige innholdet kan salmen være en tankevekker for de/oss som både er midt i livet og i 60/70-årene. Årene flyr, vi blir ikke yngre, og vi spør oss selv stadig vekk om livet og årene som gikk, veivalg vi gjorde, tidsbruken vår, barneoppdragelsen vår, kjærligheten vi gav, verdiene våre, livsfilosofien, slektskontakten, utdanning og arbeid, krenkelser, overgrep og alt mulig annet her i livet. Hva er meningen med alt, var det verdt det, burde vi gjort annerledes, tok vi godt vare på de eldre før de døde, lærte vi noe av dem? Kort sagt, var det noe mening i det vi gjorde, prioriterte vi feil, og ble det altfor mye materielt og verdslig? Og kan noe om mulig rettes opp?

Om vi tolker salmeteksten helt bokstavelig snakkes det om en vanlig dag som har gått, og som aldri kommer tilbake. Bare det i seg selv kan få en til å tenke på seg selv i et større bilde. Lever vi i 80-90 år har vi for hver dag som går gjort det vi gjorde, tatt våre valg, sagt det vi sa, opplevd gleder, sorger, lyttet til andre, gitt og fått omsorg. Vi har funnet et fundament som fungerer, og den ene dagen avløser den andre. Vi får ondter her og der, orker kanskje mindre, og er ikke så redde for hva den andre vil si. Vi sammenligner oss mer med oss selv og det går roligere for seg.

Dager blir år, og vi feirer stadig nye bursdager, både våre egne, barnas, slektningers og venners. Det meste har vi opplevd før, og alt er ikke like spennende. Andre opplevelser er vel så viktige, bøker, naturopplevelser, kulturelle opplevelser, reiser, alenetid med partner, en rolig jul med barn og barnebarn, vennebesøk, mm. Livet suser avgårde uten at vi egentlig behøver å gjøre så mye, klokka går fra vi står opp, og plutselig er det kveld igjen. Tusen gjøremål konkurrerer med hverandre, og vi rekker ikke halvparten engang. Gamle planer og drømmer kan selvfølgelig realiseres, men de fleste må nok skrotes. Man må erkjenne at livet gikk for fort, man fikk ikke tid til alt, og det er kanskje for sent for noe. Eller at meningen med det forsvant.

En dag blir til en uke, uker til måneder, som blir til år, og som blir til tiår. Middagshøyden er nådd og vi glideflyr inn mot livets kveld. Den kommer sakte men sikkert, og livet spør oss ikke om vi godtar det eller ikke. Om man gir disse tankene rom og anerkjenner at livet har en middagshøyde og en kveld, blir man ettertenksom. Også med tanke på døden og evigheten.

Og vi går i hverandres begravelser, bokstavelig talt, det begynner med venner som døde altfor unge, venner som tok livet av seg, foreldre som ble gamle, syke, og som døde tilslutt. Bekjente som fikk kreft eller en annen livstruende sykdom, eller ulykker med fatal utgang. Det tynnes i rekkene i eldre generasjoner, og i løpet av ca 80 år er hele befolkningen borte og erstattet av andre. Alle voksne og eldre vi kjente fra barndommen er gjerne forlengst døde og har etterlatt seg bare minner og bilder. Vi sitter igjen med sorg og savn, og noen ganger med takknemlighet, om noen dør mett av dage og av år. Vi er selv i løypa et sted, og vi kan som regel ikke bestemme vår dødsdag. Men vi kan gjøre det beste av det, gi og få kjærlighet, oppdra barn, elske en annen, og være en venn i nøden. På våre eldre dager kan vi godt være rause med vår tid, vårt nærvær og vår støtte. Vi kan gjøre en forskjell i det små, mens andre kan redde verden i mens.

Overnaturlige fenomener

Av overnaturlige fenomener kommer jeg på disse: Huvkadiddje, tjappis lådde, oavddusa, ijmmut, vuoledibme, bahá biellje, rámas sadje, noajddot, væppsáv ja snjieráv tjadnat, niehko, suonav tjadnat, låhkåt várgev, dálkev låhkåt, báhkajs gáttit, idjaráfev adnot, háhkamáddo, med flere. Skal oversette noe av dette, forklare og legge til en historie eller to.

Varsler kunne alle få. Det kunne være tjappis lådde/en svart fuggel som hakket på vinduet, eller fløy på en veldig uvanlig måte, og det varslet død. Det kunne også være et dyr som gikk usedvanlig nært deg, eller som skrek stygt i skogen. Eller som et skarpt lys, et blink, et syn av en kiste eller som en drøm/mareritt. Vuoledibme/et ungt menneske som du bare så overkroppen på, kunne være et varsel på at han var ment å dø ung. Det kunne også være skygger eller et syn av noen som var døde, eller et iskaldt gufs. Og om du så en person i et hus der du garantert visste ingen var hjemme, var det ofte et varsel om sykdom eller død. Derimot var oavddusa et godt tegn, det vil si du så eller hørte noen komme og som kom først etterpå. Den personen skulle leve lenge, ble det sagt. 

Gikk du på usikker is og hørte en stemme på land som ropte "kom på land", var det best å adlyde. Det opplevde en mann på vei til Vájsáluokta på ski, han hørte en kvinnestemme rope "kom på land". Han gikk da rett på land, overnatte i en gamme der, og dagen etter så han at hadde han ikke gjort det, ville han gått rett i en åpen råk. Mange kaller det skytsengel, beskytter eller en avdød slektning som passer på deg. Fikk man et varsel og kunne noe, kunne man forhindre ulykken, sykdommen eller døden, og det var gjerne med gudsord, ild eller stål. Fikk man et illevarslende tegn var det lurt å ikke reise, ikke dra med båt, stanse arbeidet du holdt på med eller ganske enkelt holde deg hjemme. Som regel unngikk man da det negative.

Et annet varsel var guottán/bærer, en svart fuggel som henter en liten ting fra noen som skulle dø, og bærer det til kirkegården, og slipper det der. Rakk du ikke å stoppe den, døde vedkommende etter en stund. Guottán måtte stanses, du kunne høre stemmen til den som skulle dø som en begravelses-salme og så høre hvilken vei den gikk. Da måtte du avskjære den og skjerme deg, under et tre eller med noe på hodet, og rope "hvor skal du?" Da slo den ned i treet, slapp tingen den hadde hentet, og da berget du livet til vedkommende.

Huvkadiddje/en som roper, kunne du høre på spesielle plasser like før uvær brøt ut. I Rávdda hørte vi en ung gutt rope fra en spesiell plass ved fjellet, og trur du ikje det kom en sydvestramling like etter. Forøvrig skulle man ikke svare noen som roper i naturen før man hørte det ropte tre ganger. Det kunne være skrømt eller en dauing som ropte. Bahá biellje/det onde øret skulle man passe seg for. Truet man med noe, slengte forbannelser eller sa at det og det skjer aldri deg, kunne det onde øret høre det og hevne seg. Men det var aller mest ute i naturen man hørte skrømt og andre fenomener. Alle visste om rámas saje/skrømtplasser, der skulle man ikke telte eller være unødig, og slettes ikke på natta.

Onde ånder og gjenferd kunne være overalt. Spesielt i gamle hus der det hadde skjedd noe ondt, eller folk hadde vært ulykkelige, noen hadde tatt livet sitt, eller det hadde vært alvorlige konflikter. Det onde kunne sitte i veggene, du kunne høre noen gikk eller en eller flere i familien kunne bli syke og utmattet. Mange har også opplevd nifse ting fra krigens dager, spesielt om huset sto på et område der krigsfanger ble holdt fanget, og der det kanskje skjedde tortur, drap, vold og andre forbrytelser. Da måtte du få noen til å rense huset og lese beskyttelse på alle i familien.

Og det finnes en rekke forholdsregler og triks som beskyttelse mot skrømt og måter å sende bort skrømt om du opplever det. Første bud var å oppføre seg med respekt for naturen med alle dets vesener og krefter. Man skulle ikke bruke opp naturressursene, ikke forurense og ikke true noe i naturen. Fisket man opp all ueren kom selve háhkamáddo, den store ur-ueren og tok deg, og plaget du mauren kom selve gårggåmáddo, den store ur-mauren og spiste deg. Slik lærte de yngre seg respekt for naturen, dens ressurser og krefter. 

Andre regler var at før man drikker vann direkte fra vann eller elv skal man spytte tre ganger for å unngå smitte. Helst skal man ause vann med nevven. Heller man ut kokende vann skal man si "pass deg for det varme!" Man kan også lese på veps for ikke å bli stukket og på mus for at den ikke skal spise på maten din. Og når du skal legge deg skal du idjaráfev adnot/be om nattefred.

Oppsummert kan man si at i naturen og i livet kunne du møte skrømt, ånder og andre kaoskrefter, men med ulike forholdsregler og respekt kunne man unngå å bli rammet. Og med Guds ord, stål og ild kunne man både sende bort skrømt, ondskap, lese beskyttelse og helbrede. Slik kunne mennesket og naturen leve i en slags symbiose, der naturen gav, men til gjengjeld måtte du respektere den, dens krefter og ikke bruke opp alle ressursene. Slik kunne man overleve i generasjoner, og hver genearasjon lærte opp den neste. Alt dette er en del av folkereligiøsiteten som inngår i tradisjonell samisk kultur, men som også inngår i de øvrige kulturene på Nordkalotten. Denne har overlevd mange religionskifter og eksisterer ved siden av den offisielle religionen. Dette og mye mer har Marit Myrvoll skrevet en spennende avhandling om, til og med fra vår lille hjemplass Musken!

Demonisering som et ledd i maktkamp

Vi må stå opp for hverandre, påpeke urett, gå i rette med de som demoniserer andre i en maktkamp, opprette rettferdige samfunn der vi tør å nevne demonisering, og der vi slutter å delta i stadige nye demoniseringer. Ofte i eget samfunn, i egen etnisk gruppe, i egen kommune, i egen menighet, i eget parti, i eget land.

Vi ser det igjen og igjen. Mange, men dog ikke alle, som skal vinne en maktkamp, et valg eller jobbe for en en etnisk gruppes overlegenhet, de demoniserer de andre. Et vanlig første steg er å definere de andre som en fiende som må nedkjempes. Da bruker man krigsretorikk, der man skaper en felles, ytre fiende. Det blir man populær på, på kort sikt. Budskapet er alltid det samme, nedkjemper vi ikke de andre, vil de ødelegge oss. I alle fall vil de ta fra oss alle rettigheter, overta arbeidsplasser, ta makten, oversvømme oss, snylte på oss og berike seg på oss. Dvs de andre har en plan om å ta makten og undertrykke oss. Man skaper med andre ord en rekke konspirasjonsteorier om den andre. Siste eksempel er da høyresiden vant valget i Tromsø pga motstanden mot det samiske. Samarbeidsavtalen med Sametinget ble demonisert, og det ble skapt en løgn om samene skulle få ekstra rettigheter og overta kommunen.

Menneskenaturen er lik over hele verden og de som søker makt eller en posisjon bruker de samme gjenkjennelige teknikkene. Fordi de vet at det fungerer, og at et folk eller en viss gruppe ikke skjønner at de blir brukt og misbrukt. Folk kan manipuleres, lyves for, og overbevises om at de må utføre uhyrlige ting bare for å oppnå et mål. Målet helliger midlet. Mange folk er villige til å lyve, viderebringe sladder, trakassere, ekskludere, ja noen er sågar villige til å torturere og drepe andre bare målet er edelt nok. Et laboratoriumforsøk viste at forsøkspersonene var villige til å sende et dødelig støt mot de som svarte feil, bare fordi en autoritetsperson ga ordre om det.

De destruktive prosessene kan skje overalt, i en uskyldig maktkamp i en organisasjon eller i et parti, i klassekonflikt, i religiøs konflikt, i en etnisk konflikt, og i krig i stor skala. Aktørene er ulike fra konflikt til konflikt men type aktører er stort sett det samme. Du har en stor gruppe mennesker som føler seg truet, eller som opplever nedgangstider eller som frykter store endringer. Pluss noen ledere med ambisjoner og maktbegjær som gjerne spiller på frykt og angst i en befolkningsgruppe eller i sin egen etniske gruppe. Finnes det ikke en angst i befolkningsgruppen får man lage den. Det passer å skape angsten like før man antar at det kommer store endringer, f.eks. like før EU-avstemningen, like før en revolusjon, like før en stats-deling eller statssammenslåing, like før en kulturell og språklig revitalisering, like før et valg, like før en kommunesammenslåing, like før en stor institusjon eller bedrift skal lokaliseres og mange andre ting. Folk blir redde og ønsker en sterk leder som skal passe på dem, og folk tenker alltid at ledere er rettskafne, ærlige og som skal slå tilbake fienden, opprette ro og gi folk det de trenger. Og folk fortrenger automatisk alle tegn på at noe er galt, for vår leder kan ikke feile.

Noen ganger er det bare fordi vi er et rettssamfunn at ikke vold, drap, tortur og slike ting skjer. Selv i siviliserte samfunn kan konflikten gå ganske langt og både ledere og menige skyr som regel ikke noe middel bare man får demonisert fienden godt nok. Noe i oss mennesker gjør at vi mister empatien, gangsynet og rettferdighetssansen i en konflikt. Sannheten er det første som ryker, for demoniseringen må gjennomføres. Dvs at løgnene, konspirasjonsteoriene, beskyldningene, trakasseringen og gruppepresset må være tilstede, og folk må frykte for at represalier rammer dem selv. De som ikke direkte utfører demoniseringen, blir tause vitner og medskyldige. For de ser og tør ikke å si fra for de frykter for egne posisjoner, vil ikke ha ubehageligheter, de tenker at det er ikke deres ansvar, og noen godter seg når andre får gjennomgå. Og tenker at det kommer sikkert noen personlige fordeler av at andre lider og blir rakket ned på og demonisert.

I verste fall må fienden avhumaniseres, som i krig og etniske rensinger, dvs man må fremstille fienden som ikke-menneskelig, og sammenligne dem med undermennesker, avskum, dyr, parasitter som må drepes, interneres, fratas rettigheter, utvises eller straffes på andre måter. Eksempler på demonisering av verste sort er blant annet andre verdenskrig med Tysklands jødeforfølgelser og drap på alle såkalte undermennesker, som jøder, funksjonshemmede, sigøynere, homofile, med flere. Det var nedgangstider og Der Führer fikk folk til å tro at jødene hadde skylda. Resten vet vi jo. Overalt der nedgangstider kommer utpeker man en fiende og demoniserer denne. Skruppelløse ledere får makten, og driter i om at folk bedriver borgerkrig, dreper hverandre og ødelegger samfunnet. Det ser vi i revolusjoner, på Balkan på 90-tallet, og i Ukraina i dag med gjensidig demonisering. Det så vi i Rwanda, i Sør-Afrika, i USA i slavetiden, og 9.11, i Afghanistan, Irak og overalt der radikale islamister driver på med sin terror. Det så vi under hekseforfølgelsene i Norge og i Europa. Og under katolisismen med Inkvisisjonen. Alt i Guds navn, som skal gi krenkelsene legitimitet, og plassere fienden på den ondes side.

I Norge demoniserer høyresiden tiggere, rom-folk, innvandrere og islam, og alle  de bør helst ut av landet. Blir det bare nedgangstider blir det nok enda verre, som i Europa forøvrig. I Norge har også samene fått gjennomgå i 150 år, der samisk språk og kultur ble ansett som mindreverdig og samisk etnisk bakgrunn ble stigmatisert. Resultatet ble massiv fornorskning der demoniseringen fremstilte samene som skitne, drikkfeldige, fattige, med en laverestående kultur og der sjamanene var i ledtog med den onde. Løsningen ble å tie om det samiske og skammen, og bli norsk.

Og når den offisielle fornorskningen stanset og revitaliseringen startet, fortsatte samene selv å forfølge hverandre. De som ville forbli fornorsket angrep de som ville at samisk språk og kultur ble revitalisert. Disse ble beskyldt for å hige etter penger, ære og berømmelse, noe som vant gehør i store kretser. I tillegg ble de beskyldt for å innføre den samiske synden, dvs joik, sjamanisme, fester, alkoholmisbruk, samisk teater og andre kulturprodukter. Denne forfølgelsen varte ca. i 25 år i Tysfjord, fra 1979 til 2004. Folk som var for det samiske ble ekskludert, løyet om, de ble ikke hilst på, og løgnene florerte. De fikk folk til å tro på at det samiske var av det onde, og det onde må nedkjempes med alle midler. De så ikke at det var deres egen mindreverdighetsfølelse, og egen frykt for nye represalier og at de trodde at nu skal vi tilbake til fattigdom og skam. Mye urett ble begått, men ingen tør snakke om dette, og ingen vil beklage. Man skal liksom tilgi, glemme og gå videre.

Når skal folk snakke om dette traumet og tørre å si hva som skjedde? Og når skal de som demoniserte de andre stå til ansvar og beklage? Når skal man våge å snakke om dette i politikken, i helsevesenet, i menighetene, i kirka og blant folk flest? Jeg bare spør.

Venner

De aller fleste av oss har eller har hatt venner. Venner er helt fantastisk. Jeg behøver ikke å forklare hva et godt vennskap er, det vet alle. Men nære vennskap er noe helt spesielt, noe som forbindes av alle de fine ordene vi vet av. Nærhet, fortrolighet, lojalitet, betroelser, humor, og noen ganger krisehjelp, støtte og omsorg. Det aller viktigeste er at man stoler på den andre og ikke behøver å sensurere seg, selv om nære venner ikke får vite absolutt alt hele tiden. Nære venner følges ad i livet og deler utallige opplevelser sammen når man kan. Både når man er singel, om kjærlighetslivet eller mangel på det, og når man begynner å få familie. Fødsel, dåp, fadderskap, ferieturer, fjellturer, konfirmasjon, bursdager, barnetreff, besøk, og for noen død, begravelser, traumer og sorg.

Etter foreldre er det venner som vi setter aller størst pris på, eller har mest behov for. Har vi ikke det, kan vi føle oss ensom og forlatt, ja til og med ekskludert. Som barn er det nok lekekamerater vi som oftest leter etter, og de finnes overalt der det er barn. Det er svært få barn som mangler lekekamerater, fordi barn har en fantastisk evne til å bare begynne å leke med nesten hvem som helst om hva som helst. Men det hender at foreldre hindrer barn i å ha kontakt med hverandre, på grunn av hudfarge, etnisitet, politisk eller religiøst ståsted eller før i tiden, fordi moren var ugift, var tyskerbarn, same, kven eller innvandrer. Disse barna strever med å etablere vennskap, og de tror gjerne det er dem selv det er feil med. Mange familier har valgt å flytte til en annen plass for at barna skal få venner, der de er mindre stigmatisert og der ingen eller få kjenner til deres bakgrunn. Eller man tidde om den stigmatiserte bakgrunnen. Dette skjedde spesielt langs den nord-norske kysten i den verste fornorskningstida.

I skolealder begynner man mer og mer å få faste venner der man besøker hverandre, overnatter, deler hemmeligheter, leker, samler på noe og utforsker verden sammen. Og der den første spiren til livslange vennskap etableres. Akkurat disse tidlige, livslange vennskapene stiller i en særklasse når det gjelder vennskap, og man blir gjerne bestevenner og bestevenninner. Slike vennskap føles svært meningsfulle og verdifulle. Man har en livslang relasjon til hverandre, og til de respektive foreldrene og søsken. Man følges ad hele livet, også om bestevennene får egne familier etterhvert. Ofte blir barna deres venner eller bestevenner på grunn av den tette og nære kontakten mellom foreldrene. Mange av slike livslange vennskap stiftes mellom søskenbarn, på grunn av felles opphav, besteforeldrekontakt og hyppig kontakt mellom foreldrene. Gjerne på hjemstedet til besteforeldrene.

I ungdomstida utvikles en ny type vennskap, man kommer i puberteten, begynner å interessere seg for det annet kjønn, får kjærester og vennene kan danne mer eller mindre faste vennegjenger. Man får en identitet som gjeng, som ungdom, og man kan få idoler, gjerne av samme kjønn. Som regel store stjerner innen idrett, musikk, film, ekstremsport eller andre typer helter. Man utvikler musikksmak, stil, væremåte og det finnes klare koder for hva som er in eller ut. Noen kommer i ungdomsopprør, lever på tvers av foreldrenes verdier, tester grenser, blir rebelsk og prøver ut rusmidler, metallmusikk, spesielle klær og frisyrer. De fleste kommer over denne opprørstiden med de erfaringer dette gir og blir etterhvert ansvarlige voksne med utdanning, jobb, hus, partner, og for mange - nye venner.

Får man kjæreste eller gifter seg får man man som oftest mange nye bekjentskaper, man får flere nye roller, og noen får nye venner i den utvidede familien. Først og fremst blir man nær venn med kjæresten sin, man blir svært fortrolig og det blir viktig å være lojal mot hverandre. Selv overfor sine foreldre og svigerforeldree og svigersøsken. Spesielt gjelder dette om partnerne er svært ulike med hensyn til religion, etnisitet, alder, livsstil, verdier, klassetilhørighet, morsmål og hjemsted, eventuelt hjemland. Den andres barn bør man være vennlig med, men ikke nødvendigvis kompis med. I likhet med forholdet til egne barn skal man ikke være kompis med barna men en tydelig voksen. Her må man skille mellom å være venner og å være vennlig.

Som voksen kan man naturligvis få nye venner, ja til og med nære venner. Man kan bli venn med jobbkollegaer, med andre foreldre i klassen. med personer i samme menighet, i samme parti,  i nabolaget, i samme oppgang og på tusen ulike måter. Noen er situasjonsbestemte vennskap der man holder sammen så lenge situasjonen eller livssituasjonen varer. Opphører den opphører vennskapet, i alle fall kontakten, og man blir på nikk, eller man snakker bare når man tilfeldigvis treffes. De blir til gamle venner og bekjente. Det blir også tidligere klassevenner på en skole eller folkehøgskole. Imidlertid kan folkehøgskolevenner bli svært spesielle venner, vennskap som aktiveres ved treff, via facebooksider og på andre måter. Man mimrer gjerne om skoletida, hvem man var forelsket i, lærerne, turer og internatliv. Har man gått sammen på skole med venner hjemmefra eller som man hadde fra før av blir dette vennskapet enda mer spesielt. Et folkehøgskoleår er spesielt og setter som oftest dype spor og kan bidra til å endre din karakter, væremåte, verdier, livsvalg og livspartner.

Kvinner er verdensmestere i å etablere gjensidige vennskap, litt på en annen måte enn menn, uten at jeg helt kan forklare det. Menn danner hierarkier, de kan være mer kollegiale venner, eller deler samme interesse for fotball, annen sport, hobby, politikk, business eller annen aktivitet. Alle har venner fra mange faser i livet, men mitt inntrykk er at kvinner etablerer nære vennskap med andre kvinner oftere og på en annen måte, og mange ganger er de mer åpne mot hverandre om såre ting enn mot mannen sin. Eller nettopp om mannen sin. Eller at de deler andre ting med venninner enn med de hjemme. Slik blir deres liv mer komplett og variert, og jeg ser viktigheten av disse vennskapene. Noen holder sammen hele livet, uansett når og hvordan de møttes. Noen føder samtidig, andre får venninner gjennom livskriser der man trenger noen å støtte seg til. Mange får venninner på jobb, i menigheten og blant partnerens familie eller slekt. Ofte ser vi slike venninnepar på en cafe nær deg.

Jeg setter utrolig stor pris på de vennene jeg har, noen er jeg til og med søsken til. Det er en miks med venner fra hjembygda, fra barndom, skoletid, ungdomstid, fra menighetsliv, jobb, folkehøgskole, partners familie og noen er helt ferske, men allikevel givende vennskap. Og noen bare forsvinner, noen flytter, man mister kontakt, noen dør eller får store livskriser der de ikke makter særlig kontakt. Som ungdom hadde jeg hundrevis av venner, og fikk stadig nye. De fleste vennskap fra den tida stakk ikke særlig dypt og man vokste fra hverandre ettersom tida gikk, og livssituasjonen endret seg. Men noen vennskap har bestått det meste, prøvelser, kriser, brudd og alle endringer og flyttinger. Har man en håndfull nære venner til enhver tid har man nok, sier min bekjente og psykolog Oddgeir Friborg, som har forsket på det.