Venner

De aller fleste av oss har eller har hatt venner. Venner er helt fantastisk. Jeg behøver ikke å forklare hva et godt vennskap er, det vet alle. Men nære vennskap er noe helt spesielt, noe som forbindes av alle de fine ordene vi vet av. Nærhet, fortrolighet, lojalitet, betroelser, humor, og noen ganger krisehjelp, støtte og omsorg. Det aller viktigeste er at man stoler på den andre og ikke behøver å sensurere seg, selv om nære venner ikke får vite absolutt alt hele tiden. Nære venner følges ad i livet og deler utallige opplevelser sammen når man kan. Både når man er singel, om kjærlighetslivet eller mangel på det, og når man begynner å få familie. Fødsel, dåp, fadderskap, ferieturer, fjellturer, konfirmasjon, bursdager, barnetreff, besøk, og for noen død, begravelser, traumer og sorg.

Etter foreldre er det venner som vi setter aller størst pris på, eller har mest behov for. Har vi ikke det, kan vi føle oss ensom og forlatt, ja til og med ekskludert. Som barn er det nok lekekamerater vi som oftest leter etter, og de finnes overalt der det er barn. Det er svært få barn som mangler lekekamerater, fordi barn har en fantastisk evne til å bare begynne å leke med nesten hvem som helst om hva som helst. Men det hender at foreldre hindrer barn i å ha kontakt med hverandre, på grunn av hudfarge, etnisitet, politisk eller religiøst ståsted eller før i tiden, fordi moren var ugift, var tyskerbarn, same, kven eller innvandrer. Disse barna strever med å etablere vennskap, og de tror gjerne det er dem selv det er feil med. Mange familier har valgt å flytte til en annen plass for at barna skal få venner, der de er mindre stigmatisert og der ingen eller få kjenner til deres bakgrunn. Eller man tidde om den stigmatiserte bakgrunnen. Dette skjedde spesielt langs den nord-norske kysten i den verste fornorskningstida.

I skolealder begynner man mer og mer å få faste venner der man besøker hverandre, overnatter, deler hemmeligheter, leker, samler på noe og utforsker verden sammen. Og der den første spiren til livslange vennskap etableres. Akkurat disse tidlige, livslange vennskapene stiller i en særklasse når det gjelder vennskap, og man blir gjerne bestevenner og bestevenninner. Slike vennskap føles svært meningsfulle og verdifulle. Man har en livslang relasjon til hverandre, og til de respektive foreldrene og søsken. Man følges ad hele livet, også om bestevennene får egne familier etterhvert. Ofte blir barna deres venner eller bestevenner på grunn av den tette og nære kontakten mellom foreldrene. Mange av slike livslange vennskap stiftes mellom søskenbarn, på grunn av felles opphav, besteforeldrekontakt og hyppig kontakt mellom foreldrene. Gjerne på hjemstedet til besteforeldrene.

I ungdomstida utvikles en ny type vennskap, man kommer i puberteten, begynner å interessere seg for det annet kjønn, får kjærester og vennene kan danne mer eller mindre faste vennegjenger. Man får en identitet som gjeng, som ungdom, og man kan få idoler, gjerne av samme kjønn. Som regel store stjerner innen idrett, musikk, film, ekstremsport eller andre typer helter. Man utvikler musikksmak, stil, væremåte og det finnes klare koder for hva som er in eller ut. Noen kommer i ungdomsopprør, lever på tvers av foreldrenes verdier, tester grenser, blir rebelsk og prøver ut rusmidler, metallmusikk, spesielle klær og frisyrer. De fleste kommer over denne opprørstiden med de erfaringer dette gir og blir etterhvert ansvarlige voksne med utdanning, jobb, hus, partner, og for mange - nye venner.

Får man kjæreste eller gifter seg får man man som oftest mange nye bekjentskaper, man får flere nye roller, og noen får nye venner i den utvidede familien. Først og fremst blir man nær venn med kjæresten sin, man blir svært fortrolig og det blir viktig å være lojal mot hverandre. Selv overfor sine foreldre og svigerforeldree og svigersøsken. Spesielt gjelder dette om partnerne er svært ulike med hensyn til religion, etnisitet, alder, livsstil, verdier, klassetilhørighet, morsmål og hjemsted, eventuelt hjemland. Den andres barn bør man være vennlig med, men ikke nødvendigvis kompis med. I likhet med forholdet til egne barn skal man ikke være kompis med barna men en tydelig voksen. Her må man skille mellom å være venner og å være vennlig.

Som voksen kan man naturligvis få nye venner, ja til og med nære venner. Man kan bli venn med jobbkollegaer, med andre foreldre i klassen. med personer i samme menighet, i samme parti,  i nabolaget, i samme oppgang og på tusen ulike måter. Noen er situasjonsbestemte vennskap der man holder sammen så lenge situasjonen eller livssituasjonen varer. Opphører den opphører vennskapet, i alle fall kontakten, og man blir på nikk, eller man snakker bare når man tilfeldigvis treffes. De blir til gamle venner og bekjente. Det blir også tidligere klassevenner på en skole eller folkehøgskole. Imidlertid kan folkehøgskolevenner bli svært spesielle venner, vennskap som aktiveres ved treff, via facebooksider og på andre måter. Man mimrer gjerne om skoletida, hvem man var forelsket i, lærerne, turer og internatliv. Har man gått sammen på skole med venner hjemmefra eller som man hadde fra før av blir dette vennskapet enda mer spesielt. Et folkehøgskoleår er spesielt og setter som oftest dype spor og kan bidra til å endre din karakter, væremåte, verdier, livsvalg og livspartner.

Kvinner er verdensmestere i å etablere gjensidige vennskap, litt på en annen måte enn menn, uten at jeg helt kan forklare det. Menn danner hierarkier, de kan være mer kollegiale venner, eller deler samme interesse for fotball, annen sport, hobby, politikk, business eller annen aktivitet. Alle har venner fra mange faser i livet, men mitt inntrykk er at kvinner etablerer nære vennskap med andre kvinner oftere og på en annen måte, og mange ganger er de mer åpne mot hverandre om såre ting enn mot mannen sin. Eller nettopp om mannen sin. Eller at de deler andre ting med venninner enn med de hjemme. Slik blir deres liv mer komplett og variert, og jeg ser viktigheten av disse vennskapene. Noen holder sammen hele livet, uansett når og hvordan de møttes. Noen føder samtidig, andre får venninner gjennom livskriser der man trenger noen å støtte seg til. Mange får venninner på jobb, i menigheten og blant partnerens familie eller slekt. Ofte ser vi slike venninnepar på en cafe nær deg.

Jeg setter utrolig stor pris på de vennene jeg har, noen er jeg til og med søsken til. Det er en miks med venner fra hjembygda, fra barndom, skoletid, ungdomstid, fra menighetsliv, jobb, folkehøgskole, partners familie og noen er helt ferske, men allikevel givende vennskap. Og noen bare forsvinner, noen flytter, man mister kontakt, noen dør eller får store livskriser der de ikke makter særlig kontakt. Som ungdom hadde jeg hundrevis av venner, og fikk stadig nye. De fleste vennskap fra den tida stakk ikke særlig dypt og man vokste fra hverandre ettersom tida gikk, og livssituasjonen endret seg. Men noen vennskap har bestått det meste, prøvelser, kriser, brudd og alle endringer og flyttinger. Har man en håndfull nære venner til enhver tid har man nok, sier min bekjente og psykolog Oddgeir Friborg, som har forsket på det.