Vi må stå opp for hverandre, påpeke urett, gå i rette med de som demoniserer andre i en maktkamp, opprette rettferdige samfunn der vi tør å nevne demonisering, og der vi slutter å delta i stadige nye demoniseringer. Ofte i eget samfunn, i egen etnisk gruppe, i egen kommune, i egen menighet, i eget parti, i eget land.
Vi ser det igjen og igjen. Mange, men dog ikke alle, som skal vinne en maktkamp, et valg eller jobbe for en en etnisk gruppes overlegenhet, de demoniserer de andre. Et vanlig første steg er å definere de andre som en fiende som må nedkjempes. Da bruker man krigsretorikk, der man skaper en felles, ytre fiende. Det blir man populær på, på kort sikt. Budskapet er alltid det samme, nedkjemper vi ikke de andre, vil de ødelegge oss. I alle fall vil de ta fra oss alle rettigheter, overta arbeidsplasser, ta makten, oversvømme oss, snylte på oss og berike seg på oss. Dvs de andre har en plan om å ta makten og undertrykke oss. Man skaper med andre ord en rekke konspirasjonsteorier om den andre. Siste eksempel er da høyresiden vant valget i Tromsø pga motstanden mot det samiske. Samarbeidsavtalen med Sametinget ble demonisert, og det ble skapt en løgn om samene skulle få ekstra rettigheter og overta kommunen.
Menneskenaturen er lik over hele verden og de som søker makt eller en posisjon bruker de samme gjenkjennelige teknikkene. Fordi de vet at det fungerer, og at et folk eller en viss gruppe ikke skjønner at de blir brukt og misbrukt. Folk kan manipuleres, lyves for, og overbevises om at de må utføre uhyrlige ting bare for å oppnå et mål. Målet helliger midlet. Mange folk er villige til å lyve, viderebringe sladder, trakassere, ekskludere, ja noen er sågar villige til å torturere og drepe andre bare målet er edelt nok. Et laboratoriumforsøk viste at forsøkspersonene var villige til å sende et dødelig støt mot de som svarte feil, bare fordi en autoritetsperson ga ordre om det.
De destruktive prosessene kan skje overalt, i en uskyldig maktkamp i en organisasjon eller i et parti, i klassekonflikt, i religiøs konflikt, i en etnisk konflikt, og i krig i stor skala. Aktørene er ulike fra konflikt til konflikt men type aktører er stort sett det samme. Du har en stor gruppe mennesker som føler seg truet, eller som opplever nedgangstider eller som frykter store endringer. Pluss noen ledere med ambisjoner og maktbegjær som gjerne spiller på frykt og angst i en befolkningsgruppe eller i sin egen etniske gruppe. Finnes det ikke en angst i befolkningsgruppen får man lage den. Det passer å skape angsten like før man antar at det kommer store endringer, f.eks. like før EU-avstemningen, like før en revolusjon, like før en stats-deling eller statssammenslåing, like før en kulturell og språklig revitalisering, like før et valg, like før en kommunesammenslåing, like før en stor institusjon eller bedrift skal lokaliseres og mange andre ting. Folk blir redde og ønsker en sterk leder som skal passe på dem, og folk tenker alltid at ledere er rettskafne, ærlige og som skal slå tilbake fienden, opprette ro og gi folk det de trenger. Og folk fortrenger automatisk alle tegn på at noe er galt, for vår leder kan ikke feile.
Noen ganger er det bare fordi vi er et rettssamfunn at ikke vold, drap, tortur og slike ting skjer. Selv i siviliserte samfunn kan konflikten gå ganske langt og både ledere og menige skyr som regel ikke noe middel bare man får demonisert fienden godt nok. Noe i oss mennesker gjør at vi mister empatien, gangsynet og rettferdighetssansen i en konflikt. Sannheten er det første som ryker, for demoniseringen må gjennomføres. Dvs at løgnene, konspirasjonsteoriene, beskyldningene, trakasseringen og gruppepresset må være tilstede, og folk må frykte for at represalier rammer dem selv. De som ikke direkte utfører demoniseringen, blir tause vitner og medskyldige. For de ser og tør ikke å si fra for de frykter for egne posisjoner, vil ikke ha ubehageligheter, de tenker at det er ikke deres ansvar, og noen godter seg når andre får gjennomgå. Og tenker at det kommer sikkert noen personlige fordeler av at andre lider og blir rakket ned på og demonisert.
I verste fall må fienden avhumaniseres, som i krig og etniske rensinger, dvs man må fremstille fienden som ikke-menneskelig, og sammenligne dem med undermennesker, avskum, dyr, parasitter som må drepes, interneres, fratas rettigheter, utvises eller straffes på andre måter. Eksempler på demonisering av verste sort er blant annet andre verdenskrig med Tysklands jødeforfølgelser og drap på alle såkalte undermennesker, som jøder, funksjonshemmede, sigøynere, homofile, med flere. Det var nedgangstider og Der Führer fikk folk til å tro at jødene hadde skylda. Resten vet vi jo. Overalt der nedgangstider kommer utpeker man en fiende og demoniserer denne. Skruppelløse ledere får makten, og driter i om at folk bedriver borgerkrig, dreper hverandre og ødelegger samfunnet. Det ser vi i revolusjoner, på Balkan på 90-tallet, og i Ukraina i dag med gjensidig demonisering. Det så vi i Rwanda, i Sør-Afrika, i USA i slavetiden, og 9.11, i Afghanistan, Irak og overalt der radikale islamister driver på med sin terror. Det så vi under hekseforfølgelsene i Norge og i Europa. Og under katolisismen med Inkvisisjonen. Alt i Guds navn, som skal gi krenkelsene legitimitet, og plassere fienden på den ondes side.
I Norge demoniserer høyresiden tiggere, rom-folk, innvandrere og islam, og alle de bør helst ut av landet. Blir det bare nedgangstider blir det nok enda verre, som i Europa forøvrig. I Norge har også samene fått gjennomgå i 150 år, der samisk språk og kultur ble ansett som mindreverdig og samisk etnisk bakgrunn ble stigmatisert. Resultatet ble massiv fornorskning der demoniseringen fremstilte samene som skitne, drikkfeldige, fattige, med en laverestående kultur og der sjamanene var i ledtog med den onde. Løsningen ble å tie om det samiske og skammen, og bli norsk.
Og når den offisielle fornorskningen stanset og revitaliseringen startet, fortsatte samene selv å forfølge hverandre. De som ville forbli fornorsket angrep de som ville at samisk språk og kultur ble revitalisert. Disse ble beskyldt for å hige etter penger, ære og berømmelse, noe som vant gehør i store kretser. I tillegg ble de beskyldt for å innføre den samiske synden, dvs joik, sjamanisme, fester, alkoholmisbruk, samisk teater og andre kulturprodukter. Denne forfølgelsen varte ca. i 25 år i Tysfjord, fra 1979 til 2004. Folk som var for det samiske ble ekskludert, løyet om, de ble ikke hilst på, og løgnene florerte. De fikk folk til å tro på at det samiske var av det onde, og det onde må nedkjempes med alle midler. De så ikke at det var deres egen mindreverdighetsfølelse, og egen frykt for nye represalier og at de trodde at nu skal vi tilbake til fattigdom og skam. Mye urett ble begått, men ingen tør snakke om dette, og ingen vil beklage. Man skal liksom tilgi, glemme og gå videre.
Når skal folk snakke om dette traumet og tørre å si hva som skjedde? Og når skal de som demoniserte de andre stå til ansvar og beklage? Når skal man våge å snakke om dette i politikken, i helsevesenet, i menighetene, i kirka og blant folk flest? Jeg bare spør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar