Lukkede sosiale systemer

De fleste sosiale systemer er åpne, men lukkethet kan oppstå når det skjer noe negativt i systemet. For eksempel fraksjonsdannelse, maktkamp eller om noe problemfylt som egner seg til å svekke omdømme til systemet eller til enkeltpersoner i det. Og at noen i systemet har makt til å straffe eller ekskludere. Da kan systemet bli veldig lukket og medlemmene kan bli svært så lojale. Poenget med dette innlegget er blant annet å belyse hvorfor negative forhold får fortsette i lukkede sosiale systemer, hvorfor medlemmene føler avmakt og tier, hvorfor det er så vanskelig å bryte lojaliteten til et lukket sosialt system, og hva prisen er for å sladre utad. Et av de største problemene er når bare en enkeltperson tar opp et problem og ingen andre tør støtte vedkommende. Da er det lett å straffe/degradere den personen, og slik straff skremmer de andre for å ta opp dette eller andre problemer. Jfr. opposisjonelle i diktaturer, varslere og folk forut sin tid.

Jeg mener ikke at alle sosiale systemer er lukket, men det finnes ulike grader av åpenhet, taushetsplikt og lojaliteter. Skjer det noe negativt i et system, forventes det at problemet tas opp internt og at ingen sladrer utad. Kostnadene for å fortelle, anmelde noen for lovbrudd eller å ta opp ting i media er nesten alltid en form for straff. Enten reprimande, degradering, bortfall av fordeler, negativ omtale, ekskludering og trusler. Slik utnyttes ens lojalitet, og det gir ledere og systemet veldig stor makt over enkeltmedlemmer. Frykten for å miste jobben, miste sin posisjon, eller å bli ekskludert kan være stor, og gjør at negative ting får fortsette. Sladderhank skal sjøl ha bank, som det heter. Og jo færre valgmuligheter, dess større makt kan man ha over andre. Og tilsvarende større avmakt blant folk.

Vi kjenner alle til mer eller mindre lukkede/åpne sosiale systemer. Men de heter noe annet i dagliglivets tale. Familie, slekt, miljø, nettverk, menighet, organisasjon, bygd, bedrift, idrettslag, parti, forening, klubb, folkegruppe, etnisk gruppe, minoritet, migranter,, osv. Alle med hvert sitt karaktertrekk, krav til medlemskap, lojalitetskrav, lederskap, kriterier for å klatre i gradene, grader av lukkethet og åpenhet, konsekvenser om du bryter lover og taushetsplikt, og en rekke skrevne og uskrevne regler og normer. Den minste størrelsen er en relasjon, et vennskap, en familie, og det er de minste systemene som har størst betydning for hver enkeltes liv, livskvalitet, identitet, psykiske helse, utviklingsmuligheter og handlingsrom.

De mellomstore sosiale systemene er ikke skrudd sammen på samme måte som familie og slekt, og man kan melde seg ut, bli passiv, ta avstand, og eventuelt melde seg inn i andre sosiale systemer. Disse systemene kan ha både et formelt og et uformelt medlemskap, og ulike regler og forventninger til medlemmene. Hos noen er det et formelt medlemskap, mens hos de aller fleste er det et uformelt medlemskap, som f.eks. miljø, nettverk, ungdomsgjeng, menighet med flere. For manges vedkommende gjelder medlemskapet en viss tid av dagen eller del av livet ditt, som ved en jobb, medlemskap i et idrettslag, i en klubb. Disse systemene har krav, normer  og forventninger kun knyttet til den spesielle virksomheten og i deler av døgnet. Men ved medlemskap i en stor slekt, i en etnisk gruppe, i en minoritet, i en menighet, i en losje og i en bygd, der kan man ikke helt velge når man er medlem eller ikke. Krav, normer og forventninger kan da stilles til deg hele døgnet, hele livet, for hele familien eller for din etniske gruppe.

Felles for alle systemer er at det finnes fordeler med å være medlem, man når bedre og raskere et mål, man deler på ansvar, jobb, belastninger og funksjoner og tilsammen oppnår hver enkelt en fordel som ikke oppnås alene. Sammen er vi sterke, en for alle, og alle for en, vi hjelper hverandre, beskytter hverandre, vi oppnår felles mål, felles fordeler, vi får billige varer og tjenester, produserer ting, vi får tilbyr sosiale treff, religiøse samlinger, en mening med livet, vi samarbeider om å skape tilbud til barna våre eller vi kjemper for bedre levekår, rettferdighet, likestilling eller etniske minoriteters rettigheter.

Fordelene er klare, bare se på en familie, den tilbyr omsorg, vennskap, bolig, mat, sosialt samvær, tilknytning, tilhørighet og identitet. Og jo yngre et familiemedlem er, dess mer avhengig er han eller hun av at systemet eller gruppen fungerer, at det finnes kjærlighet, beskyttelse, varme, empati og av at ikke noen krenker den andre eller begår overgrep. Og det er i familiesystemet eller i en slekt man finner den største lojaliteten, fordi barn er kjempelojale til sine foreldre, totalt avhengige av dem, og det finnes ikke rømningsmuligheter før man er myndig. Og det er i familiesystemet de største emosjonelle skadene kan skje, ved overgrep, krenkelser, konflikt, omsorgssvikt, psykisk terror, o.l. Slik kan en familie være et av de mest lukkede systemene som finnes, for barn kan man bare ikke melde seg ut. Og lojaliteten og frykten for represalier eller å bli forlatt gjør at man tier. De voksne kan derimot bryte forholdet ved en skilsmisse, men for mange sitter også det ganske langt inne. Spesielt når barna er små, den andre er tross forelder til barna. Slik ser vi at blodsbånd, kjærlighet og emosjonell tilknytning holder en familie sammen, men familien kan også og bidra til stor skade for den enkelte når det går noe galt.

De største moralske dilemmaer finnes ved medlemskap i etniske og religiøse systemer. Man velger som regel ikke å være f.eks. same og har man en religiøs tro vil man gjerne beholde både tro og tilhørighet, og derfor kan man holde ut både maktkamp, intriger og sladder. Har man både en etnisk og religiøs tilknytning og tilhørighet kan dette skape dobbelte lojaliteter, og ofte motstridende interesser og verdier. Det ser vi i menigheter i mange norsk/samiske bygdemiljø. Mange presses til å ta et valg, enten-eller, eller et aktivt medlemskap i det ene og et passivt i det andre. Og man kan bli straffet uansett valg. Den berømte double-bind hypotesen.

Små bygder kan være trivelige men kan også være de verste. Men modernisering, velstandsøkning og større valgmuligheter gjør heldigvis at folk kan i større og større grad kan melde seg ut, velge sitt eget nettverk og ikke bry seg om negative prosesser. Eller man kan flytte til en by.