Overnaturlige fenomener

Av overnaturlige fenomener kommer jeg på disse: Huvkadiddje, tjappis lådde, oavddusa, ijmmut, vuoledibme, bahá biellje, rámas sadje, noajddot, væppsáv ja snjieráv tjadnat, niehko, suonav tjadnat, låhkåt várgev, dálkev låhkåt, báhkajs gáttit, idjaráfev adnot, háhkamáddo, med flere. Skal oversette noe av dette, forklare og legge til en historie eller to.

Varsler kunne alle få. Det kunne være tjappis lådde/en svart fuggel som hakket på vinduet, eller fløy på en veldig uvanlig måte, og det varslet død. Det kunne også være et dyr som gikk usedvanlig nært deg, eller som skrek stygt i skogen. Eller som et skarpt lys, et blink, et syn av en kiste eller som en drøm/mareritt. Vuoledibme/et ungt menneske som du bare så overkroppen på, kunne være et varsel på at han var ment å dø ung. Det kunne også være skygger eller et syn av noen som var døde, eller et iskaldt gufs. Og om du så en person i et hus der du garantert visste ingen var hjemme, var det ofte et varsel om sykdom eller død. Derimot var oavddusa et godt tegn, det vil si du så eller hørte noen komme og som kom først etterpå. Den personen skulle leve lenge, ble det sagt. 

Gikk du på usikker is og hørte en stemme på land som ropte "kom på land", var det best å adlyde. Det opplevde en mann på vei til Vájsáluokta på ski, han hørte en kvinnestemme rope "kom på land". Han gikk da rett på land, overnatte i en gamme der, og dagen etter så han at hadde han ikke gjort det, ville han gått rett i en åpen råk. Mange kaller det skytsengel, beskytter eller en avdød slektning som passer på deg. Fikk man et varsel og kunne noe, kunne man forhindre ulykken, sykdommen eller døden, og det var gjerne med gudsord, ild eller stål. Fikk man et illevarslende tegn var det lurt å ikke reise, ikke dra med båt, stanse arbeidet du holdt på med eller ganske enkelt holde deg hjemme. Som regel unngikk man da det negative.

Et annet varsel var guottán/bærer, en svart fuggel som henter en liten ting fra noen som skulle dø, og bærer det til kirkegården, og slipper det der. Rakk du ikke å stoppe den, døde vedkommende etter en stund. Guottán måtte stanses, du kunne høre stemmen til den som skulle dø som en begravelses-salme og så høre hvilken vei den gikk. Da måtte du avskjære den og skjerme deg, under et tre eller med noe på hodet, og rope "hvor skal du?" Da slo den ned i treet, slapp tingen den hadde hentet, og da berget du livet til vedkommende.

Huvkadiddje/en som roper, kunne du høre på spesielle plasser like før uvær brøt ut. I Rávdda hørte vi en ung gutt rope fra en spesiell plass ved fjellet, og trur du ikje det kom en sydvestramling like etter. Forøvrig skulle man ikke svare noen som roper i naturen før man hørte det ropte tre ganger. Det kunne være skrømt eller en dauing som ropte. Bahá biellje/det onde øret skulle man passe seg for. Truet man med noe, slengte forbannelser eller sa at det og det skjer aldri deg, kunne det onde øret høre det og hevne seg. Men det var aller mest ute i naturen man hørte skrømt og andre fenomener. Alle visste om rámas saje/skrømtplasser, der skulle man ikke telte eller være unødig, og slettes ikke på natta.

Onde ånder og gjenferd kunne være overalt. Spesielt i gamle hus der det hadde skjedd noe ondt, eller folk hadde vært ulykkelige, noen hadde tatt livet sitt, eller det hadde vært alvorlige konflikter. Det onde kunne sitte i veggene, du kunne høre noen gikk eller en eller flere i familien kunne bli syke og utmattet. Mange har også opplevd nifse ting fra krigens dager, spesielt om huset sto på et område der krigsfanger ble holdt fanget, og der det kanskje skjedde tortur, drap, vold og andre forbrytelser. Da måtte du få noen til å rense huset og lese beskyttelse på alle i familien.

Og det finnes en rekke forholdsregler og triks som beskyttelse mot skrømt og måter å sende bort skrømt om du opplever det. Første bud var å oppføre seg med respekt for naturen med alle dets vesener og krefter. Man skulle ikke bruke opp naturressursene, ikke forurense og ikke true noe i naturen. Fisket man opp all ueren kom selve háhkamáddo, den store ur-ueren og tok deg, og plaget du mauren kom selve gårggåmáddo, den store ur-mauren og spiste deg. Slik lærte de yngre seg respekt for naturen, dens ressurser og krefter. 

Andre regler var at før man drikker vann direkte fra vann eller elv skal man spytte tre ganger for å unngå smitte. Helst skal man ause vann med nevven. Heller man ut kokende vann skal man si "pass deg for det varme!" Man kan også lese på veps for ikke å bli stukket og på mus for at den ikke skal spise på maten din. Og når du skal legge deg skal du idjaráfev adnot/be om nattefred.

Oppsummert kan man si at i naturen og i livet kunne du møte skrømt, ånder og andre kaoskrefter, men med ulike forholdsregler og respekt kunne man unngå å bli rammet. Og med Guds ord, stål og ild kunne man både sende bort skrømt, ondskap, lese beskyttelse og helbrede. Slik kunne mennesket og naturen leve i en slags symbiose, der naturen gav, men til gjengjeld måtte du respektere den, dens krefter og ikke bruke opp alle ressursene. Slik kunne man overleve i generasjoner, og hver genearasjon lærte opp den neste. Alt dette er en del av folkereligiøsiteten som inngår i tradisjonell samisk kultur, men som også inngår i de øvrige kulturene på Nordkalotten. Denne har overlevd mange religionskifter og eksisterer ved siden av den offisielle religionen. Dette og mye mer har Marit Myrvoll skrevet en spennende avhandling om, til og med fra vår lille hjemplass Musken!