Så og si alle drømmer i søvne, og noen av drømmene husker man når man våkner. Og noen opplever at det man drømte om skjer i virkeligheten, kort tid etter, etter noen dager eller uker, eller til og med etter flere år. Da kalles det et varsel, eller varseldrøm. Andre varsler opptrer på andre måter, det kan være et syn, en stemme, dyr som opptrer rart, svart fuggel, man ser et kors i lufta, eller man bare får en spesiell følelse. Intuisjon kalles det da.
Noen får mange og alvorlige varsler, mens andre opplever ingenting. Selv hadde jeg en periode da jeg fikk flere varsler per år om ting som skulle skje. Det var nifst, og jeg fikk angst etter at mange varsler slo til. Spesielt nifst var det når jeg drømte at på den plassen skal det dø noen, men jeg visste ikke hvem, hvordan og når. Når jeg drømte om hjemplassen hadde jeg angst for at det var noen i vår familie som skulle dø. Det har jo skjedd også, og nesten alltid har jeg fått et eller flere varsler. Jeg har fått mange andre varsler om ting om skal skje, men det passer ikke å gjengi de her. Jeg skal heller fabulere litt om fenomenet varsler.
Hvordan er det mulig å være sanndrømt, eller få andre typer varsler når ingen egentlig vet noe om fremtida. Og i samme gate, hvordan er det mulig å fornemme noe fra fortida når du kommer i et gammelt hus, eller på en ny plass? Jeg har ikke noe eksakt svar, men tror det har noe med tidsdimensjonen å gjøre. I vestlig kultur ser man for seg tida som lineær, som starter en plass og går i rett linje fremover, og det som skjer kommer aldri tilbake. I samisk og andre kollektivistiske kulturer ser man ofte på tida som sirkulær, noe som går rundt og rundt og ting kommer tilbake. Derfor kan man både fornemme ting fra fortida og få varsler om fremtida.
I tillegg tror mange på spøkelser, ånder, engler, gjenferd, gubon, huldra og mange, mange andre usynlige vesener, som bor i andre dimensjoner og som kan vise seg for deg av og til. Og noen ganger for å varsle deg. Det er mange som har hørt noen som roper på deg når du ferdes i farlig terreng, og som har reddet livet ditt. Andre har drømt om farlige ting og latt være å reise eller arbeide den dagen som planlagt. Noen har berget seg med nød og neppe fra ulykker, ras, storm eller farlige situasjoner eller farlige personer. Da sier man de hadde englevakt. Og noen har sett eller hørt personer komme når de egentlig kom etter en stund. Såkalt oavddus eller vardøger, som man mente var et godt tegn. Man mener tanken gikk foran og man fikke et varsel. Underlig er det i alle fall.
Noen hadde spesielle evner, og i gamle dager opptrådte noajden som sannsiger, problemløser og helbreder. Han kunne reise både bakover og framover i tid, finne ting og dyr og se hvordan fremtiden ble. I samiske miljø ble dette stemplet som upassende når kristendommen overtok, og noajder, trommereiser og slikt døde ut. I andre kollektivistiske kulturer verden over er dette enda vanlig.
Idag har vi læsere som bruker Guds ord som helbreder, både fysisk og psykisk sykdom, eller at de ber om beskyttelse og velsignelse. Da kalles det forbønn. Mange tror ikke på læsing og mener det er humbug, og plasserer dette under kvakksalveri. Mange tror heller ikke på Gud, og mener at verden og virkeligheten er det du ser og den er høyst rasjonell.
Jeg tror på Gud, og på gode og onde krefter, i og rundt oss. Vi er disponert for begge deler, og ønsker man for mye ondt for andre kan det ramme en selv. Og holder man seg til det gode, kan det komme velsignelse av det. Jeg ber i alle fall til Gud om alt mulig, mest om å at min tro, mitt liv, og min helse blir bevart, og ber det samme for hele familien, mine venner, slektninger, ja gjerne hele verden. Det finnes mektige krefter i universet, og det er en kamp mellom det gode og det onde. Som kristen skal man ikke frykte for noen ting, vi er ikke spart for prøvelser, men til slutt får vi komme inn i himmelen. Og gudsordet er det mektigste våpenet om man møter noe ondt. Og så har vi skytsengler som passer på oss.
Det er mer mellom himmel og jord enn alle andre steder, sa en mann engang...
torsdag 12. desember 2013
Til minne om Gunnar, bror min.
Gunnar Mikal Urheim, min yngre bror, ville blitt 50 år i år. I forbindelse med det skriver jeg noen minneord om denne vår kjære bror, som på grunn av sykdom og depresjon valgte døden den 16. mai 1989. Han var da 25 år. Han var ung-schizofren, sluttet med medisiner, gikk inn i en psykose, og holdt ikke ut smerten i livet. Det kunne jeg skrevet mye om, men nu vil jeg minnes ham med å fortelle om andre sider ved hans liv, og alt det han ga oss.
Gunnar var nummer fem i en søskenflokk på åtte, med Lilla først, så meg, og så seks gutter til. Han ble født hjemme den gang vi bodde i Kjøpsvik noen år. Jeg hadde vært borte på besøk noen dager, kom hjem til leiligheta vår i Varmannsvei i Kjøpsvik, og plutselig kom Lilla fram med Gunnar og plasserte ham i fanget mitt. Da ble jeg storlig overrasket. Etter en periode i Kjøpsvik flyttet vi til Oppegård i Akershus når pappa tok et studieår og tok samisk grunnfag i Oslo, som en av flere dette første året det gas undervisning i nordsamisk ved Universitet i Oslo. Etter det flyttet vi tilbake til Musken, hvor begge mine foreldre var lærere nesten hele livet.
Det var noe spesielt med Gunnar, han var alltid beskjeden, litt stille, og veldig undrende og tenkende. Men snill dagen lang, og jeg opplevde han sjelden sint eller sur. Han gikk ungdomsskolen i Kjøpsvik, og bodde privat der. Året etter ble det ungdomsskole i Musken, og mine tre yngste brødre fikk gå på ungdomsskolen hjemme. Gunnar jobba flere år på sagbruket vårres i Hellmobotn da det var i drift på 80-tallet. Han var flink å snekre, og alltid presis på jobb. Han var ca et halvt år i militæret i Porsanger og var en av de beste skarpskytterne der. Han hadde trening fra mange jaktturer hjemme.
Gunnar var eldst av det jeg kaller kull nummer to hjemme, eldst av de fire yngste, selv om vi alle hadde samme mor og far. Vi var så mange søsken, så at når vi eldste flyttet på internatet når vi gikk ungdomsskolen, og videre på skoler og arbeid rundt omkring, så hadde vi lite kontakt med våre yngre søsken. De var hjemme og vi andre borte. Vi møttes enkelte helger, i høytider og i skoleferier. Men på sommeren var vi stort sett hele tida ilag. Den store fjellturen fra Hellmobotn til Vájsáloukta og videre med båt og buss til Oalloluokta, var ett av årets høydepunkter. Det året vi fylte åtte fikk vi gå den ruten med pappa, mens de under åtte tok toget til Sverige med mamma til hennes eventyrrike i Storlule. Jeg husker det året Gunnar fikk være med første gangen, det var morsomt for oss alle. Han var ikke lite stolt over å være med på fjellet sammen med pappa og mange storesøsken. Han var litt spinkel som liten, men ble fort en vant fjellgutt, som lærte kjapt og gledet seg over fjelllivet, fiske, moltbærplukking og de mange vandringene.
Han ble psykisk syk i tenårene, og var mest hjemme, sykdommen gjorde at han ikke klarte å jobbe etter årene ved sagbruket. Han hjalp til hjemme, leste litt matte og gikk på gårdan i Musken. Han hadde et ømt hjerte, og ba ofte sine sambygdinger om tilgivelse, og hadde en inderlig tro på Gud og trodde på ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Det bidro til å holde han oppe i vanskelige tider. Han gikk inn i en sterk psykose våren 1989 etter å ha bodd hos meg en periode i Oslo den vinteren. Han nesten sluttet å snakke, røyka i ett og snudde døgnet. Tilslutt valgte han døden ved å hoppe i elva i Musken, og ble ikke funnet i havet før etter åtte uker. Hans kristne tro gjorde at vi var overbevist om han kom til himmelen og han var så syk at han visste knapt nok hva han gjorde den mainatten i 1989.
Det jeg husker Gunnar mest for er hans snillhet, ydmykhet, godhet og enkle tro. Han spurte pappa en gang om man kunne føle smerte i himmelen. Jeg tror han lengtet dit når sykdommen plaget han, og når han følte seg ensom og mislykket. Han sa også ofte, "Jeg har en kjær Far i himmelen". En trøst er at han var elsket av foreldrene våre og alle sine søsken, og var sjelden helt alene. Hans død var et stort sjokk for oss alle, og for mamma og pappa var det nok det største traumet. Vi ble aldri de samme etter dette. Det gikk mange år før vi kunne prate om Gunnar uten å gråte. Og det ble ekstra tungt når noen ledere hjemme boikottet minnestunda hans i Musken, og pappa opplevde å bli suspendert som predikant like etterpå. Han preket lite på tolv år, og nu er han leder der inne. Det var slutten på den verste interne fornorskningstida i Tysfjord, og vi har strevd med å forstå hva galt han hadde gjort. Vi forsto etterhvert at det var hardhendt fornorskning på gang og pappa var altfor samisk. Men det er en annen historie.
Jeg minnes Gunnar med takknemlighet, og minnes det nære båndet vi hadde hele livet. Jeg fikk lov å være storebror til en snill gutt og nær bror. Mange har sagt fine ting om Gunnar, som jeg har gjemt i mitt hjerte. Jeg tror det finnes en gjensynsmorgen i himmelen når den tid kommer, og det er en stor trøst å vite og tro at vår kjære bror har det godt nå, og han har møtt sin mamma, sitt onkelbarn Erlend, og mange andre kjenninger i Guds paradis. Fred være med hans minne!
Gunnar var nummer fem i en søskenflokk på åtte, med Lilla først, så meg, og så seks gutter til. Han ble født hjemme den gang vi bodde i Kjøpsvik noen år. Jeg hadde vært borte på besøk noen dager, kom hjem til leiligheta vår i Varmannsvei i Kjøpsvik, og plutselig kom Lilla fram med Gunnar og plasserte ham i fanget mitt. Da ble jeg storlig overrasket. Etter en periode i Kjøpsvik flyttet vi til Oppegård i Akershus når pappa tok et studieår og tok samisk grunnfag i Oslo, som en av flere dette første året det gas undervisning i nordsamisk ved Universitet i Oslo. Etter det flyttet vi tilbake til Musken, hvor begge mine foreldre var lærere nesten hele livet.
Det var noe spesielt med Gunnar, han var alltid beskjeden, litt stille, og veldig undrende og tenkende. Men snill dagen lang, og jeg opplevde han sjelden sint eller sur. Han gikk ungdomsskolen i Kjøpsvik, og bodde privat der. Året etter ble det ungdomsskole i Musken, og mine tre yngste brødre fikk gå på ungdomsskolen hjemme. Gunnar jobba flere år på sagbruket vårres i Hellmobotn da det var i drift på 80-tallet. Han var flink å snekre, og alltid presis på jobb. Han var ca et halvt år i militæret i Porsanger og var en av de beste skarpskytterne der. Han hadde trening fra mange jaktturer hjemme.
Gunnar var eldst av det jeg kaller kull nummer to hjemme, eldst av de fire yngste, selv om vi alle hadde samme mor og far. Vi var så mange søsken, så at når vi eldste flyttet på internatet når vi gikk ungdomsskolen, og videre på skoler og arbeid rundt omkring, så hadde vi lite kontakt med våre yngre søsken. De var hjemme og vi andre borte. Vi møttes enkelte helger, i høytider og i skoleferier. Men på sommeren var vi stort sett hele tida ilag. Den store fjellturen fra Hellmobotn til Vájsáloukta og videre med båt og buss til Oalloluokta, var ett av årets høydepunkter. Det året vi fylte åtte fikk vi gå den ruten med pappa, mens de under åtte tok toget til Sverige med mamma til hennes eventyrrike i Storlule. Jeg husker det året Gunnar fikk være med første gangen, det var morsomt for oss alle. Han var ikke lite stolt over å være med på fjellet sammen med pappa og mange storesøsken. Han var litt spinkel som liten, men ble fort en vant fjellgutt, som lærte kjapt og gledet seg over fjelllivet, fiske, moltbærplukking og de mange vandringene.
Han ble psykisk syk i tenårene, og var mest hjemme, sykdommen gjorde at han ikke klarte å jobbe etter årene ved sagbruket. Han hjalp til hjemme, leste litt matte og gikk på gårdan i Musken. Han hadde et ømt hjerte, og ba ofte sine sambygdinger om tilgivelse, og hadde en inderlig tro på Gud og trodde på ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Det bidro til å holde han oppe i vanskelige tider. Han gikk inn i en sterk psykose våren 1989 etter å ha bodd hos meg en periode i Oslo den vinteren. Han nesten sluttet å snakke, røyka i ett og snudde døgnet. Tilslutt valgte han døden ved å hoppe i elva i Musken, og ble ikke funnet i havet før etter åtte uker. Hans kristne tro gjorde at vi var overbevist om han kom til himmelen og han var så syk at han visste knapt nok hva han gjorde den mainatten i 1989.
Det jeg husker Gunnar mest for er hans snillhet, ydmykhet, godhet og enkle tro. Han spurte pappa en gang om man kunne føle smerte i himmelen. Jeg tror han lengtet dit når sykdommen plaget han, og når han følte seg ensom og mislykket. Han sa også ofte, "Jeg har en kjær Far i himmelen". En trøst er at han var elsket av foreldrene våre og alle sine søsken, og var sjelden helt alene. Hans død var et stort sjokk for oss alle, og for mamma og pappa var det nok det største traumet. Vi ble aldri de samme etter dette. Det gikk mange år før vi kunne prate om Gunnar uten å gråte. Og det ble ekstra tungt når noen ledere hjemme boikottet minnestunda hans i Musken, og pappa opplevde å bli suspendert som predikant like etterpå. Han preket lite på tolv år, og nu er han leder der inne. Det var slutten på den verste interne fornorskningstida i Tysfjord, og vi har strevd med å forstå hva galt han hadde gjort. Vi forsto etterhvert at det var hardhendt fornorskning på gang og pappa var altfor samisk. Men det er en annen historie.
Jeg minnes Gunnar med takknemlighet, og minnes det nære båndet vi hadde hele livet. Jeg fikk lov å være storebror til en snill gutt og nær bror. Mange har sagt fine ting om Gunnar, som jeg har gjemt i mitt hjerte. Jeg tror det finnes en gjensynsmorgen i himmelen når den tid kommer, og det er en stor trøst å vite og tro at vår kjære bror har det godt nå, og han har møtt sin mamma, sitt onkelbarn Erlend, og mange andre kjenninger i Guds paradis. Fred være med hans minne!
Abonner på:
Innlegg (Atom)