Gunnar Mikal Urheim, min yngre bror, ville blitt 50 år i år. I forbindelse med det skriver jeg noen minneord om denne vår kjære bror, som på grunn av sykdom og depresjon valgte døden den 16. mai 1989. Han var da 25 år. Han var ung-schizofren, sluttet med medisiner, gikk inn i en psykose, og holdt ikke ut smerten i livet. Det kunne jeg skrevet mye om, men nu vil jeg minnes ham med å fortelle om andre sider ved hans liv, og alt det han ga oss.
Gunnar var nummer fem i en søskenflokk på åtte, med Lilla først, så meg, og så seks gutter til. Han ble født hjemme den gang vi bodde i Kjøpsvik noen år. Jeg hadde vært borte på besøk noen dager, kom hjem til leiligheta vår i Varmannsvei i Kjøpsvik, og plutselig kom Lilla fram med Gunnar og plasserte ham i fanget mitt. Da ble jeg storlig overrasket. Etter en periode i Kjøpsvik flyttet vi til Oppegård i Akershus når pappa tok et studieår og tok samisk grunnfag i Oslo, som en av flere dette første året det gas undervisning i nordsamisk ved Universitet i Oslo. Etter det flyttet vi tilbake til Musken, hvor begge mine foreldre var lærere nesten hele livet.
Det var noe spesielt med Gunnar, han var alltid beskjeden, litt stille, og veldig undrende og tenkende. Men snill dagen lang, og jeg opplevde han sjelden sint eller sur. Han gikk ungdomsskolen i Kjøpsvik, og bodde privat der. Året etter ble det ungdomsskole i Musken, og mine tre yngste brødre fikk gå på ungdomsskolen hjemme. Gunnar jobba flere år på sagbruket vårres i Hellmobotn da det var i drift på 80-tallet. Han var flink å snekre, og alltid presis på jobb. Han var ca et halvt år i militæret i Porsanger og var en av de beste skarpskytterne der. Han hadde trening fra mange jaktturer hjemme.
Gunnar var eldst av det jeg kaller kull nummer to hjemme, eldst av de fire yngste, selv om vi alle hadde samme mor og far. Vi var så mange søsken, så at når vi eldste flyttet på internatet når vi gikk ungdomsskolen, og videre på skoler og arbeid rundt omkring, så hadde vi lite kontakt med våre yngre søsken. De var hjemme og vi andre borte. Vi møttes enkelte helger, i høytider og i skoleferier. Men på sommeren var vi stort sett hele tida ilag. Den store fjellturen fra Hellmobotn til Vájsáloukta og videre med båt og buss til Oalloluokta, var ett av årets høydepunkter. Det året vi fylte åtte fikk vi gå den ruten med pappa, mens de under åtte tok toget til Sverige med mamma til hennes eventyrrike i Storlule. Jeg husker det året Gunnar fikk være med første gangen, det var morsomt for oss alle. Han var ikke lite stolt over å være med på fjellet sammen med pappa og mange storesøsken. Han var litt spinkel som liten, men ble fort en vant fjellgutt, som lærte kjapt og gledet seg over fjelllivet, fiske, moltbærplukking og de mange vandringene.
Han ble psykisk syk i tenårene, og var mest hjemme, sykdommen gjorde at han ikke klarte å jobbe etter årene ved sagbruket. Han hjalp til hjemme, leste litt matte og gikk på gårdan i Musken. Han hadde et ømt hjerte, og ba ofte sine sambygdinger om tilgivelse, og hadde en inderlig tro på Gud og trodde på ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Det bidro til å holde han oppe i vanskelige tider. Han gikk inn i en sterk psykose våren 1989 etter å ha bodd hos meg en periode i Oslo den vinteren. Han nesten sluttet å snakke, røyka i ett og snudde døgnet. Tilslutt valgte han døden ved å hoppe i elva i Musken, og ble ikke funnet i havet før etter åtte uker. Hans kristne tro gjorde at vi var overbevist om han kom til himmelen og han var så syk at han visste knapt nok hva han gjorde den mainatten i 1989.
Det jeg husker Gunnar mest for er hans snillhet, ydmykhet, godhet og enkle tro. Han spurte pappa en gang om man kunne føle smerte i himmelen. Jeg tror han lengtet dit når sykdommen plaget han, og når han følte seg ensom og mislykket. Han sa også ofte, "Jeg har en kjær Far i himmelen". En trøst er at han var elsket av foreldrene våre og alle sine søsken, og var sjelden helt alene. Hans død var et stort sjokk for oss alle, og for mamma og pappa var det nok det største traumet. Vi ble aldri de samme etter dette. Det gikk mange år før vi kunne prate om Gunnar uten å gråte. Og det ble ekstra tungt når noen ledere hjemme boikottet minnestunda hans i Musken, og pappa opplevde å bli suspendert som predikant like etterpå. Han preket lite på tolv år, og nu er han leder der inne. Det var slutten på den verste interne fornorskningstida i Tysfjord, og vi har strevd med å forstå hva galt han hadde gjort. Vi forsto etterhvert at det var hardhendt fornorskning på gang og pappa var altfor samisk. Men det er en annen historie.
Jeg minnes Gunnar med takknemlighet, og minnes det nære båndet vi hadde hele livet. Jeg fikk lov å være storebror til en snill gutt og nær bror. Mange har sagt fine ting om Gunnar, som jeg har gjemt i mitt hjerte. Jeg tror det finnes en gjensynsmorgen i himmelen når den tid kommer, og det er en stor trøst å vite og tro at vår kjære bror har det godt nå, og han har møtt sin mamma, sitt onkelbarn Erlend, og mange andre kjenninger i Guds paradis. Fred være med hans minne!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar