Tore som vi ofte kalte deg, om du hadde levd ville du snart fylt 65 år! Du ble født 5. desember 1953. Du var et fantastisk menneske, søskenbarn og en god venn, som jeg med enkle ord vil takke og minnes.
Takk, kjære Kurt, for alt du har vært, har gjort og alt du har betydd, for din familie og dine barn, for meg, for slekta, for sámegiella, for Hellmobotn, for hverdagsskolen og for den førstefødte læstadianske forsamlingen i Tysfjord forøvrig, på andre steder, og for ungdommen på din tid. Det er helt uvurderlig, og kan knapt sies med ord. Helt til du ble syk var du en sterk og tydelig lederskikkelse som ofte sa at det går godt, tidene blir bedre og du sto fast på din kristne tro, din overbevisning, din samiske identitet, og dine røtter. Ingenting fikk deg til å tvile eller vakle. Du var en av dem som sto støtt når stormene raste i fornorskningstida, og det var turbulent i det samiske Tysfjord. Først nå ser jeg virkelig den fulle betydning av alt du betydde den gang.
Da jeg var tenåring var du min store helt. Du var bandelederen som ledet oss, med humor og alvor. Tok de litt yngre med på storsamling i Norge, Sverige og i Finland. Du var 9 måneder i Lahti og jobbet i et lastebilfirma der, og lærte finsk. Da du kom hjem og fortalte om alt i Finland mente jeg du hadde vært i himmelen. Og hvor jeg ønsket jeg kunne reise dit en dag. Og når du fikk dine finske venner på besøk til Hellmobotn ble de også våre helter, Heikki og Lasse. Du og dere lærte oss finske sanger og salmer som vi ennu kan! Og det skapte virkelig en Finlandsfeber, og snart var mange av oss på tur dit. Vi bestilte finsk Linguaphonekurs, og sa Hyvä päiva og mikä on sinun nimi. Forøvrig er jeg idag gift med ei vakker, finsk dame!
Du har hatt den beste sangstemmen jeg vet om, med en utsøkt vibrato, og mener du kunne flere hundre sanger utenat, på 4-5 språk. Du har laget og oversatt mange sanger og salmer, og de fleste synger vi fra den nye lulesamiske salmeboka. Du har gjort en formidabel innsats for det lulesamiske språket, som lærer, oversetter, forfatter, sanger og inspirator. Mest av alt torde du være same og du lærte oss faktisk å være stolt av det samiske, og at det var noe svært verdifullt og verdt å lære videre.
Du gikk på gymnas i Narvik, og var vår beste ambassadør. Du ble til og med bandeleder i det læstadianske miljøet i Narvik og. Ledet ungdomstreff, sang, og oppmuntret oss alle til å gå på samling, og lage et godt ungdomsmiljø. Ikke minst så du hver enkelt av oss unge, og jeg for min del følte meg utrolig priviligert som din venn. Alltid et lurt smil om munn, en god historie og siste nytt fra hvor som helst. Du sprudlet av påfunn og gode ideer. For en ressurs!
I Hellmobotn satt vi ofte i Theodorhytta eller på Saga vårres og sang, fortalte historier, vitset, spiste og tullet som verst. Jeg kan aldri glemme da vi radbrekte Njeprasangen og lagde vår egen versjon. Ruska bjørna spisa lilla Norga, vise klørna, untertrykkana. Njet, njet, Bresjnev, snjopa holt deg borte. Vi sang, diktet og hylte av latter. Og kokte te, fiska sei midt på natta og kokte den i fjæra i blikkboks! Så sprang vi to-tre ganger opp på Hátsek og bada, plukka markjordbær og krøkkebær. Og ut på høsten var det å finne mest mulig moltbær, selge til Lunken og utforske nye områder på Grensen! Så begynte vi å spell fotballkamp mot Ytre, og det ble til slutt Hellmocup og etterhvert flytta til Musken. Oldboyskampene var topp underholdning, der Evald scoret fra egen banehalvdel med spissko, og pappa torde ingen takle for han spilte med vernesko. Så bygde vi Folkets Hus i en fei, og satt der rundt bålet hele natta. For så å fiske børting på mårrakvisten. Oj, for en barndom og ungdomstid i Hellmobotn.
Jeg besøkte deg på Tunet når jeg var i Tysfjord. Du kjente meg igjen og bare lyttet. Hver gang sang jeg flere av de sangene du har laget eller oversatt, og du nynnet med! Da måtte jeg gråte vemodig over at du var blitt så syk. Jeg savner deg, kjære Kurt, min aller beste venn gjennom tidene. Hadde du bare forstått alt jeg vil si deg, og hvor jeg elsker deg. Jeg tenker ofte på Anna og barnan dåkkers og ber for dem. Men du betyr fremdeles mye, mye. For meg og for de fleste i Tysfjord. Og for mange, mange i den kristne verden. Du fortjener den største takk og anerkjennelse. Takk, Kurt, for det fantastiske mennesket og vennen du alltid har vært!
