Lenge trodde jeg det var helt normalt å kjenne flere hundre eller flere tusen mennesker. Jeg er same, oppvokst i stor familie, i en stor slekt i to land, oppvokst i en bygd i en landlig kommune, og jeg er personlig læstadianer og kjenner et par tusen andre slike. Tilsammen flere tusen mennesker, noen nære, andre er jeg i slekt med og resten kjenner jeg ved navn og bosted. Mange av dem jeg kjenner bor i andre nordiske land, i Europa forøvig og mange i USA og Canada.
Det ble riktig morsomt da jeg tok på en haiker en dag som kjente bare 4 og alle var i nær familie. Da jeg sa jeg kjente noen tusen trodde han meg ikke. Ikke før han ble kjent med flere i mitt nettverk, var på besøk i min hjemkommune, jobbet litt der jeg bor og ble med på læstadiansk samling flere ganger, osv. Og han ble skikkelig imponert over at det gikk an å bare stikke innom folk, overnatte, uten å ringe først, uten å måtte yte noe tilbake, og at de personlige relasjonene var preget av gjensidig tillit, åpenhet, vennlighet og ærlig interesse for hverandre.
Det var da jeg for første gangen flyttet på hybel i en by i Nord-Norge at jeg oppdaget at mange kjente bare noen få, og enda færre som de hadde et nært forhold til. Og at de kjente stort sett bare familien, enkelte kolleger og at de hadde få, andre bekjentskaper. En kar i en blokk hadde ingen nær familie i byen, og han kjente ingen andre, heller ikke naboene i blokka. Jeg tror han var ensom, og han var i tillegg skeptisk til fremmede. Og slik var det ekstra mange av i Oslo, da jeg bodde der noen år på 1980-tallet. De fleste hadde små nettverk, og de som hadde større nettverk var gjerne fra Nord-Norge, begge Trøndelagene, Vestlandet og dalstroka innenfor. Og det var hovedsaklig dem man ble kjent med i Oslo. Nordlendinger av alle slag var høyrøstede, kontaktsøkende, joviale og merkelig nok hadde man minst 1 felles kjent med de aller fleste.
Det var liksom standaren i byer, at man omgikkes stort sett kjernefamilien, noen få i slekta, noen få kolleger og ellers svært få andre. Reiste man på ferie var det til Danmark eller Sydendestinasjoner, der man sjelden involverte seg personlig med andre. Man overnattet aldri hos kjente, og man følte man var til bry, og at man helst burde betale for seg eller yte noe tilbake. Og man stolte stort sett ikke på hverandre, og var mest hjemme. For meg var det helt uvanlig, og nesten sjokkerende. Og så begynte jeg å tenke på min egen situasjon. Og hvor priviligert jeg var, som kjente folk nesten overalt, i 6-7 land, og at jeg hadde mange nære venner, enda flere omgangsvenner, hundrevis av slektninger og tusenvis av andre jeg kjente ved navn.
På Nordkalotten kan jeg reise fra bygd til bygd, fra by til by og stadig hilse på noen jeg kjenner. Jeg kan overnatte privat mange plasser om det er ønskelig. Og jeg kommer til å bruke år på å besøke alle jeg kjenner, om jeg var en dag hos hver. I tillegg kan jeg reise utenlands i en 6-7 land og hilse på mange venner og bekjente. I Sameland finnes det normalt store nettverk, det samme innen læstadianismen. Er man begge deler har man som regel kjempestore nettverk. Og er man i tillegg utadvendt, kontaktskapende, likanes og reiseglad har man ekstra store nettverk. Det er en uvurderlig ressurs og et privilegium å kjenne så mange. Og alltid ha noen å besøke på ørten ulike plasser. Og stadig utvide bekjentskapskretsen.
Det er noe å være glad over på en onsdag i august!
onsdag 27. august 2014
søndag 24. august 2014
Hjemløshet
Jeg har en hemmelig lengsel, og jeg har hatt den lenge. Egentlig fra jeg var noen og tretti. Jeg har en dyp, dyp lengsel etter å være hjemme en plass. Helt hjemme. Blant venner, familie, slekt, foreldre, egen familie, barn og folk i bygda. Slik var det i barndommen, og slik var det i tenårene. Slik var det i Musken, Luokta, Hellmobotn, Helland og Bjørkvik. Og Ålloluokta, Parinjargga, Bieggaluokta, Savkka og Luspen. Det var fullt av folk overalt, og minst halvparten var det vi kaller originaler. I alle fall i oss barnas øyne. Omtrent som vi voksne er det nu for dagens unge. Bare det at de ikke tør å si det.
Men vi var hjemme, i alle betydninger av ordet. Det var her folk ville være, og om sommeren kom alle hjem. Alle som jobbet i byer og skulle hjem på ferie. De som på vinteren bodde i Oslo og jobbet på en fabrikk og som kjente få andre enn de andre nordlendingene i byen. Alle som måtte hjelpe foreldrene med slåtta, bæra, sauan, slaktninga, jakta og fisket. Guttan som kom fra militæret og fra Finnmarksfiske. Nabojenta som hadde gifta seg med ládde/ikkesame og levde et norsk liv i byen. Men som alltid kom hjem om sommarn og ble helt annerledes enn i byen. Hun ble seg selv.
Vi var mange som kom hjem. Vi møtte de andre unge, og nøt hver kveld og hver natt der vi sang, drakk kaffe, fortalte skrømt, flørtet og fortalte siste nytt. Og vi gikk til fjells sammen, plukka bær og nøt samværet rundt bålet på de mange fjell. Sommerstorsamling var obligatorisk for alle, med samling på dagen og ralling på natta. Og alle de nye, fremmede, spennende jentene og guttene som hadde forvillet seg inn i fjorden og som vi alle gikk inn for å imponere. Få av dem havna i fjorden, men det er en annen historie.
Da jeg ble far for 18 år siden gledet jeg meg til å lære sønnen min dette livet, og gi han de samme gode mulighetene og minnene som jeg selv hadde fått. Det var da jeg oppdaget at det meste var borte, eller var sterkt forvitret. Vårt kjære hjem hadde endret seg, og vi likeså. Jeg ble nesten hjemløs, og det skapte en dyp ensomhetsfølelse hos meg. Som fremdeles kan ramme meg når jeg tenker på mitt gamle hjem, vår fjord, vårt Ållo og Stor-Lule. Det er bare rester av det gamle livet igjen, og det gamle livet var så sterkt knyttet til de som levde akkurat da. Da de døde tok de det gamle samfunnet med seg. Heimfølelsen som før kunne fylle hele mitt hjerte og hele mitt liv forsvant nu mer og mer. Jeg ble hjemløs. Det er selvfølgelig mange andre årsaker til at ting endres, som harde fornorskningskonflikter, utflytting, modernisering, osv. Men det er ikke så viktig å fokusere på det nu. Det ble nu en gang slik det ble.
Hver gang jeg selv drar hjem nå, alene eller med min sønn, prøver jeg å se etter det som var heime med stor H. Jeg finner elementer ja, og til og med eldre mennesker som ikke har forandret seg så mye. Men noe er borte, noe som er umulig å forklare. Det moderne samfunnet har overtatt, og det vi før kalte heim er nu en feriekoloni om sommeren, og hytteliv. Vi blir mer og mer fremmede for hverandre, og vi har lite til felles. De gamle samfunn er ikke lenger vitale samfunn, fulle av liv og av mennesker. De er hyttebyer der, vi koser oss, går toppturer og tar bilder ment for Facebook.
Ingen av oss kan klage, verken over velstand, muligheter og eiendeler. Men den som nu er 40 og eldre tror jeg kan bekrefte at mye er endret og mye er tapt. De gamle samiske samfunn, sijddaer, fjorder og bygder er borte for alltid. Og de kommer aldri tilbake. Vi prøver å gjenskape noe av dette positive, og bra er det. Med fjellskole, Lulesamisk uke, matkurs, gammekurs og andre ting. Det er det eneste vi kan gjøre og så får man passe på å ta barna med på dette.
Men det er min lodd i livet, å føle seg hjemløs i et velstandsland. Jeg tror ikke min sønn og de andre barna føler det slik, men for meg ble det slik. Jeg har begynt å være mange dager i strekk der hjemme, og la tankene fly. Jeg gjenopplever gamle dager, jeg minnes de gamle og det herlige livet før. Og jeg er fullt klar over at såkalte gode, gamle dager ikke alltid var gode. Mye av gammeldagans slit, frykt, fattigdom, sykdom, fordommer og begrensede arbeidsmuligheter og slikt vil ingen av oss ha igjen. Bare det gode.
Det som gjør meg så lykkelig idag er når storfamilien kan være sammen, og gode venner kommer på besøk og sprer så mye glede at jeg rent glemmer å føle med hjemløs. Det er stunder, timer, dager og uker vi opplever fellesskap, latter, besøk, mat, kaffeslabberas og at ungan spring lykkelig omkring. Langt fra sosiale medier og spill. Der vi er sammen til fjells, i mamma sin barndomsheim og spesielt i Musken. Jeg nyter å se at unge vennskapsbånd knyttes og herlige sommerminner lages. Da ser jeg lykken i gutten min sine øyne, og alle barns og unges øyne. Og vi sammen lager lykkelandet for en stakket stund. Akkurat så mye at vi føler lykke.
Og så kommer undringen over korsn det egentlig var i gamle dager. Var de lykkelige hele tiden, eller drømte de om noe annet. Var de lykkeligere enn oss i dag, og går det an å lage seg en heim uten alt fra gammeldagan? Jeg bare undres.
Men vi var hjemme, i alle betydninger av ordet. Det var her folk ville være, og om sommeren kom alle hjem. Alle som jobbet i byer og skulle hjem på ferie. De som på vinteren bodde i Oslo og jobbet på en fabrikk og som kjente få andre enn de andre nordlendingene i byen. Alle som måtte hjelpe foreldrene med slåtta, bæra, sauan, slaktninga, jakta og fisket. Guttan som kom fra militæret og fra Finnmarksfiske. Nabojenta som hadde gifta seg med ládde/ikkesame og levde et norsk liv i byen. Men som alltid kom hjem om sommarn og ble helt annerledes enn i byen. Hun ble seg selv.
Vi var mange som kom hjem. Vi møtte de andre unge, og nøt hver kveld og hver natt der vi sang, drakk kaffe, fortalte skrømt, flørtet og fortalte siste nytt. Og vi gikk til fjells sammen, plukka bær og nøt samværet rundt bålet på de mange fjell. Sommerstorsamling var obligatorisk for alle, med samling på dagen og ralling på natta. Og alle de nye, fremmede, spennende jentene og guttene som hadde forvillet seg inn i fjorden og som vi alle gikk inn for å imponere. Få av dem havna i fjorden, men det er en annen historie.
Da jeg ble far for 18 år siden gledet jeg meg til å lære sønnen min dette livet, og gi han de samme gode mulighetene og minnene som jeg selv hadde fått. Det var da jeg oppdaget at det meste var borte, eller var sterkt forvitret. Vårt kjære hjem hadde endret seg, og vi likeså. Jeg ble nesten hjemløs, og det skapte en dyp ensomhetsfølelse hos meg. Som fremdeles kan ramme meg når jeg tenker på mitt gamle hjem, vår fjord, vårt Ållo og Stor-Lule. Det er bare rester av det gamle livet igjen, og det gamle livet var så sterkt knyttet til de som levde akkurat da. Da de døde tok de det gamle samfunnet med seg. Heimfølelsen som før kunne fylle hele mitt hjerte og hele mitt liv forsvant nu mer og mer. Jeg ble hjemløs. Det er selvfølgelig mange andre årsaker til at ting endres, som harde fornorskningskonflikter, utflytting, modernisering, osv. Men det er ikke så viktig å fokusere på det nu. Det ble nu en gang slik det ble.
Hver gang jeg selv drar hjem nå, alene eller med min sønn, prøver jeg å se etter det som var heime med stor H. Jeg finner elementer ja, og til og med eldre mennesker som ikke har forandret seg så mye. Men noe er borte, noe som er umulig å forklare. Det moderne samfunnet har overtatt, og det vi før kalte heim er nu en feriekoloni om sommeren, og hytteliv. Vi blir mer og mer fremmede for hverandre, og vi har lite til felles. De gamle samfunn er ikke lenger vitale samfunn, fulle av liv og av mennesker. De er hyttebyer der, vi koser oss, går toppturer og tar bilder ment for Facebook.
Ingen av oss kan klage, verken over velstand, muligheter og eiendeler. Men den som nu er 40 og eldre tror jeg kan bekrefte at mye er endret og mye er tapt. De gamle samiske samfunn, sijddaer, fjorder og bygder er borte for alltid. Og de kommer aldri tilbake. Vi prøver å gjenskape noe av dette positive, og bra er det. Med fjellskole, Lulesamisk uke, matkurs, gammekurs og andre ting. Det er det eneste vi kan gjøre og så får man passe på å ta barna med på dette.
Men det er min lodd i livet, å føle seg hjemløs i et velstandsland. Jeg tror ikke min sønn og de andre barna føler det slik, men for meg ble det slik. Jeg har begynt å være mange dager i strekk der hjemme, og la tankene fly. Jeg gjenopplever gamle dager, jeg minnes de gamle og det herlige livet før. Og jeg er fullt klar over at såkalte gode, gamle dager ikke alltid var gode. Mye av gammeldagans slit, frykt, fattigdom, sykdom, fordommer og begrensede arbeidsmuligheter og slikt vil ingen av oss ha igjen. Bare det gode.
Det som gjør meg så lykkelig idag er når storfamilien kan være sammen, og gode venner kommer på besøk og sprer så mye glede at jeg rent glemmer å føle med hjemløs. Det er stunder, timer, dager og uker vi opplever fellesskap, latter, besøk, mat, kaffeslabberas og at ungan spring lykkelig omkring. Langt fra sosiale medier og spill. Der vi er sammen til fjells, i mamma sin barndomsheim og spesielt i Musken. Jeg nyter å se at unge vennskapsbånd knyttes og herlige sommerminner lages. Da ser jeg lykken i gutten min sine øyne, og alle barns og unges øyne. Og vi sammen lager lykkelandet for en stakket stund. Akkurat så mye at vi føler lykke.
Og så kommer undringen over korsn det egentlig var i gamle dager. Var de lykkelige hele tiden, eller drømte de om noe annet. Var de lykkeligere enn oss i dag, og går det an å lage seg en heim uten alt fra gammeldagan? Jeg bare undres.
tirsdag 12. august 2014
Ritualer, normer og roller er livets trafikkregler
Det er som i en film. Du kommer til et bryllup og har rollen som bryllupsgjest. Hvis du da ikke er den som skal gifte deg da. Er du i Norge eller i Vesten vet man nøyaktig hva man kan gjøre eller ikke kan gjøre. Man kjenner til spillereglene, rollene, normene og ritualene for akkurat denne settingen. Og hvilket handlingsrom akkurat denne handlingen akkurat denne gangen akkurat i den slekta akkurat i den menigheta akkurat i den tidsalderen og akkurat for dette paret. Er du i nær familie, forlover, forelder, bror, søster, prest, organist, you name it, har du et utgangsmanus der ting forventes av deg og for hva som er normalt for akkurat din rolle. Og så kan du modifisere rollen slik det passer deg. Alt dette er livets trafikkregler som gjør at ting blir enklere, mer forutsigbart og gjør at vi ikke mister kontrollen, får panikk eller ringer politiet om noe skjer uventet.
Slik kan livet ligne en film med manus, med skuespillere, roller, handling, drama, happy ending, tragedie, komedie og andre ting som en film vanligvis inneholder. Derfor er også begrepet rolle, scene, handling og manus tatt fra det opprinnelige teaterets fagspråk. Vi utøver et rollespill overfor oss selv og andre. Det betyr ikke at vi er falske og teatralske og vi bare spiller roller. Det er slik vi mennesker er skapte og det er slik vi må forholde oss til hverandre. Vi lager programmer for alt i livet. For alle livets anledninger finnes det egne program, og den ene handlingen avløser den andre og vi lærer de unge hvordan man oppfører seg i de ulike settingene. Summen av alt dette blir kultur, der ting som gjentas får egne former, grunnleggende antakelser blir skapt, erfaringer høstes og programmer for ulike handlinger blir etablert, lært bort og videreført. Og sakte men sikkert blir de fleste kjøreregler endret i takt med tiden, med nye generasjoner, og med nye impulser fra nær og fjern.
Det er i møte med nye kulturer, fremmede mennesker og fremmede skikker vi blir litt forvirret og vi konsentrerer oss å om å lære de nye reglene. For turister holder det å holde seg til kjøreregelen, "When you are in Rome, do as the Romans!" Bare gjør slik de innfødte gjør, gjør ditt beste og de har ofte en høy toleranse for hva turister måtte finne på å gjøre. Det er når du flytter inn i et land eller kommer permanent inn i et nytt miljø at det forventes at du lærer deg nye ting kvikt. I USA og i mange andre land er det imidlertid så mange innvandrere av samme slag at man kan danne egne kulturer eller bindestrekskulturer, som Chinatown, Little Italy eller meksikansk-amerikanere, norsk-amerikanere og flere. I Norge har man også tilløp til Lille Pakistan og andre områder med ghettotrekk.
Norge har mange andre minoriteter, som samer, kvener, jøder, skogfinner, rom, romani og flere med. I varierende grad danner de egne samfunn men de aller fleste er velintegrert i det norske samfunnet, og de er ikke i direkte konflikt med andre. Disse gruppene og kulturene har ofte egne kulturtrekk og egne, interne kjøreregler enn majoritetsbefolkningen. Utad følger man de fleste nasjonale kjørereglene når det behøves og i tillegg følges egne ritualer når det passer. Man er to eller flerkulturell. Noen ganger blir det kulturkræsj. For å være morsom kan vi forestille oss at en gjeng Hells Angels medlemmer blir invitert til et læstadiansk bryllup. Eller at nordmenn blir invitert til en nepalsk begravelse. Eller til en middag i Kuala Lumpur. Eller til et religiøst møte i Sør-Amerika.
Også i ulike menigheter, bedrifter, parti, organisasjoner, landsdeler og miljø finnes det egne kulturer, ett eller flere sett med egne, interne ritualer, normer og kjøreregler. Det gjelder også egne regler for hva som passer for ditt kjønn, din alder, din etnisitet, ditt yrke, eller om du er gift, singel, på jobb eller du har fri. Små barn kan gjøre stort sett hva de vil, og det kan noen ganger være befriende. Barn og fulle folk har lov til å si sannheten. De har samme rolle som klovnen hadde i gamle dager, som kunne si det som var.
Etterhvert som livet skrider frem skifter forventningene til deg, og til din hovedrolle. Som regel har man vært gjennom alt og man blir gjerne mer tolerant overfor seg selv, for andre og for fremmede. Man har gjerne reist utenlands og ser at den norske væremåten er bare en av tusen måter å være på. Og noen ganger innser man at den norske væremåten også kan være både egosentrisk, etnosentrisk, intolerant og noen ganger vulgær og respektløs. Når for eksempel nordmenn prøver å lære utlendinger som faktisk er hjemme i sitt eget land om hva som er rett og galt. Eller når nordmenn klumper seg sammen i ghettoer, bare snakker norsk, og forventer at omgivelsene skal lære seg norsk, servere norsk mat og følge norske skikker.
Kulturelle og språklige forviklinger vil alltid skje, og noen ganger må man bare le av det hele. Og kulturforskjeller er også kilde til mye komikk og humor. Har man en tolerant og høflig holdning i livet klarer man seg godt i alle sammenhenger. Barn har ofte en forbausende fleksibel og forståelsesfull måte å møte nye ting, kulturforskjeller og nye mennesker på. De er globale i sinn, og de kan leke med barn fra absolutt alle språk, hudfarger og kulturer, samtidig. .De respekterer hverandre, blir kjent, inviterer hverandre og anser hverandre som likeverdige. I barns sinn finnes den flerkulturelle kompetansen, toleransen, nysgjerrigheten, interessen og imøtekommenheten. De inviterer hverandre til spill, rollespill, vennskap og utvikling av nye, internasjonale omgangsmåter. De er fremtiden og hadde vi alle kunne omgåddes alle med slike åpne sinn, kan alle folkeslag og kulturer fungere sammen.
Slik kan livet ligne en film med manus, med skuespillere, roller, handling, drama, happy ending, tragedie, komedie og andre ting som en film vanligvis inneholder. Derfor er også begrepet rolle, scene, handling og manus tatt fra det opprinnelige teaterets fagspråk. Vi utøver et rollespill overfor oss selv og andre. Det betyr ikke at vi er falske og teatralske og vi bare spiller roller. Det er slik vi mennesker er skapte og det er slik vi må forholde oss til hverandre. Vi lager programmer for alt i livet. For alle livets anledninger finnes det egne program, og den ene handlingen avløser den andre og vi lærer de unge hvordan man oppfører seg i de ulike settingene. Summen av alt dette blir kultur, der ting som gjentas får egne former, grunnleggende antakelser blir skapt, erfaringer høstes og programmer for ulike handlinger blir etablert, lært bort og videreført. Og sakte men sikkert blir de fleste kjøreregler endret i takt med tiden, med nye generasjoner, og med nye impulser fra nær og fjern.
Det er i møte med nye kulturer, fremmede mennesker og fremmede skikker vi blir litt forvirret og vi konsentrerer oss å om å lære de nye reglene. For turister holder det å holde seg til kjøreregelen, "When you are in Rome, do as the Romans!" Bare gjør slik de innfødte gjør, gjør ditt beste og de har ofte en høy toleranse for hva turister måtte finne på å gjøre. Det er når du flytter inn i et land eller kommer permanent inn i et nytt miljø at det forventes at du lærer deg nye ting kvikt. I USA og i mange andre land er det imidlertid så mange innvandrere av samme slag at man kan danne egne kulturer eller bindestrekskulturer, som Chinatown, Little Italy eller meksikansk-amerikanere, norsk-amerikanere og flere. I Norge har man også tilløp til Lille Pakistan og andre områder med ghettotrekk.
Norge har mange andre minoriteter, som samer, kvener, jøder, skogfinner, rom, romani og flere med. I varierende grad danner de egne samfunn men de aller fleste er velintegrert i det norske samfunnet, og de er ikke i direkte konflikt med andre. Disse gruppene og kulturene har ofte egne kulturtrekk og egne, interne kjøreregler enn majoritetsbefolkningen. Utad følger man de fleste nasjonale kjørereglene når det behøves og i tillegg følges egne ritualer når det passer. Man er to eller flerkulturell. Noen ganger blir det kulturkræsj. For å være morsom kan vi forestille oss at en gjeng Hells Angels medlemmer blir invitert til et læstadiansk bryllup. Eller at nordmenn blir invitert til en nepalsk begravelse. Eller til en middag i Kuala Lumpur. Eller til et religiøst møte i Sør-Amerika.
Også i ulike menigheter, bedrifter, parti, organisasjoner, landsdeler og miljø finnes det egne kulturer, ett eller flere sett med egne, interne ritualer, normer og kjøreregler. Det gjelder også egne regler for hva som passer for ditt kjønn, din alder, din etnisitet, ditt yrke, eller om du er gift, singel, på jobb eller du har fri. Små barn kan gjøre stort sett hva de vil, og det kan noen ganger være befriende. Barn og fulle folk har lov til å si sannheten. De har samme rolle som klovnen hadde i gamle dager, som kunne si det som var.
Etterhvert som livet skrider frem skifter forventningene til deg, og til din hovedrolle. Som regel har man vært gjennom alt og man blir gjerne mer tolerant overfor seg selv, for andre og for fremmede. Man har gjerne reist utenlands og ser at den norske væremåten er bare en av tusen måter å være på. Og noen ganger innser man at den norske væremåten også kan være både egosentrisk, etnosentrisk, intolerant og noen ganger vulgær og respektløs. Når for eksempel nordmenn prøver å lære utlendinger som faktisk er hjemme i sitt eget land om hva som er rett og galt. Eller når nordmenn klumper seg sammen i ghettoer, bare snakker norsk, og forventer at omgivelsene skal lære seg norsk, servere norsk mat og følge norske skikker.
Kulturelle og språklige forviklinger vil alltid skje, og noen ganger må man bare le av det hele. Og kulturforskjeller er også kilde til mye komikk og humor. Har man en tolerant og høflig holdning i livet klarer man seg godt i alle sammenhenger. Barn har ofte en forbausende fleksibel og forståelsesfull måte å møte nye ting, kulturforskjeller og nye mennesker på. De er globale i sinn, og de kan leke med barn fra absolutt alle språk, hudfarger og kulturer, samtidig. .De respekterer hverandre, blir kjent, inviterer hverandre og anser hverandre som likeverdige. I barns sinn finnes den flerkulturelle kompetansen, toleransen, nysgjerrigheten, interessen og imøtekommenheten. De inviterer hverandre til spill, rollespill, vennskap og utvikling av nye, internasjonale omgangsmåter. De er fremtiden og hadde vi alle kunne omgåddes alle med slike åpne sinn, kan alle folkeslag og kulturer fungere sammen.
søndag 10. august 2014
Sommer er jakten på flytsonen
Innerst inne jakter vi voksne på å komme i flytsonen, og være der. Spesielt på sommeren og i ferier. Som voksne klarer vi det av og til, mens små barn er i flytsonen lenge om gangen. Til vi voksne forstyrrer dem. Flytsonen kan sies å være en tilstand der vi er fullstendig oppslukt av noe, en oppgave eller en opplevelse. Følelsen av tid og sted opphører, alt flyter fritt og godt, og ingen forstyrrer opplevelsen. Det er bare å studere barn så skjønner du hva jeg mener.
Både evnen og mulighetene svekkes kraftig i voksen alder, og noen ganger betrakter vi det å komme i flytsonen å være bortkastet tid og en unyttig hobby. Tidsklemma, småbarnstid, nyttehensyn og effektivitet gjør at vi prioriterer det bort. I tillegg vil alle skal-må-bør-forventninger gå foran behovet for å leke, oppleve og det å være i en "unyttig" flytsone.
Krav og forventning om at alt skal være perfekt først kveler mulighetene til å komme i flytsonen, og perfeksjonismen gjør at du ikke tillater deg å slappe av, nyte, reise og ta for deg av livet, her og nå. Først skal du være slank, vakker, trent, sunn og alt det der. Så skal det passe. Resultatet blir ofte at du utsetter alle ønsker, drømmer, opplevelser og en dag kan det være for sent. Du ble gammel, syk, ingen venner vil være med. Og din indre kritiker forteller deg at det er ikke lenger et poeng, alle andre har gjort det før deg, og de gjør nye spennende ting, flasher det på sosiale medier, og de er mye, mye mer glade enn deg. Og du misunner dem antakelsen om at de sikkert er i flytsonen. Slik virker de på bildene i alle fall. Kanskje den viktigste årsaken til at ferien ikke blir som forventet, er at vi skal pakke alt i den. I løpet av 5 uker skal vi både slappe av og være aktive, besøke slekta, ordne hytta, lese alle bøkene fra i fjor, feste, gå i fjellet, dra til Syden, gå på kurs, ha kvalitetstid med barna, pleie forholdet, rydde opp i problemer hjemme og lade opp batteriiene. Det blir ganske enkelt for mye. Og slett ingen flytsone.
Det er i alle fall to hovedmåter vi voksne kan komme i flytsonen på. Og man kan veksle mellom de to. Det ene er å finne på ting, en aktivitet, en hobby, reise, alene eller sammen med venner, gjøre noe nytt og spennende, som kan gi deg denne følelsen. Den andre krever litt mer tid, og den krever at du virkelig rydder rom til det, både i kalenderen og i ditt sinn. Det er å finne roen, sjelefreden, uten klokke, PC, Facebook og mobil, uten tusen aktiviteter, uten å møte så mange mennesker, og uten å føle at du er unyttig og lat. Da nytter det ikke å stresse som en gal og dra på et kortkurs i mindfulness og håpe på at du kommer i flytsonen.
Vi er ulike men jeg antar utfra egne erfaringer det tar minst tre dager at roen begynner å senke seg. Man kan leie seg en hytte uten dekning, gjerne en gammeldags en med utedo og der du må hente vann. Langt fra butikk, kiosk og kafe. Poenget er at du ikke kan henfalle til kortsiktig nytelse på nett og mobil. Du kan gjerne ha med mange bøker og "unyttig" lesestoff. Du blir opptatt av vær og vind, lys og mørke, sol og regn, og enkle aktiviteter. Har du en partner eller familie med vil samværet være i fokus og ingen er forstyrret av ting utenom hytta. Denne følelsen kommer garantert også på fjellet og i naturen. Eller på en lang, langsom utenlandsreise. Mennesker i gamle dager levde ofte i pakt med naturen og fant mening i enkle ting.
Personlig er jeg så utmattet at jeg ikke har så mye krefter til å gjør ting og delta på aktiviteter. Men utmattelsen gjør at alternativ to passer bedre. I tillegg til turer i naturen, gir religiøse opplevelser meg mye. Åndelige opplevelser gir meg følelse av flyt. Det jordiske føles ikke så viktig lenger, jeg tenker mer lange tanker og mindre på å utnytte tiden mest effektivt. Skriving og lesing gir meg også svært mye.
Men alle må finne sin egen vei. I grunnen må vi alle være åpne for nye ting, og ikke fordømme noe på forhånd. Vi må bryte gamle mønster, gå nye veier, lære noe nytt. Og vi må pleie vår sjel, vårt hjerte og sinn, og passe på å ikke bli utbrent. Slik kan vi leve mer i pakt med oss selv, naturen, tida og våre egne forutsetninger. Og vi må ikke dra barna våre inn i vår egen altfor travle tid. De må gis mange muligheter til å være i sin egen verden. Og i flytsonen så lenge som mulig.
Barn kan gå direkte inn i flytsonen, i lek, rollespill, på tur i naturen, i en bursdag, ja til og med på skolen. De bare er, de ler, de er kjempeglade, og er tilstede i det de gjør. Flytsonen er den ultimate glede og lykketilstand for oss mennesker. Den gir livskvalitet, livslyst, den bryter kjedsomhet, og den gjør at vi oppsøker den på nytt og på nytt. Flytsonen gir stadig nye opplevelser, kanskje med nytt innhold fra år til år. Det er om å gjøre å beholde evnen slik at man kan komme i den når vi vil.
Både evnen og mulighetene svekkes kraftig i voksen alder, og noen ganger betrakter vi det å komme i flytsonen å være bortkastet tid og en unyttig hobby. Tidsklemma, småbarnstid, nyttehensyn og effektivitet gjør at vi prioriterer det bort. I tillegg vil alle skal-må-bør-forventninger gå foran behovet for å leke, oppleve og det å være i en "unyttig" flytsone.
Krav og forventning om at alt skal være perfekt først kveler mulighetene til å komme i flytsonen, og perfeksjonismen gjør at du ikke tillater deg å slappe av, nyte, reise og ta for deg av livet, her og nå. Først skal du være slank, vakker, trent, sunn og alt det der. Så skal det passe. Resultatet blir ofte at du utsetter alle ønsker, drømmer, opplevelser og en dag kan det være for sent. Du ble gammel, syk, ingen venner vil være med. Og din indre kritiker forteller deg at det er ikke lenger et poeng, alle andre har gjort det før deg, og de gjør nye spennende ting, flasher det på sosiale medier, og de er mye, mye mer glade enn deg. Og du misunner dem antakelsen om at de sikkert er i flytsonen. Slik virker de på bildene i alle fall. Kanskje den viktigste årsaken til at ferien ikke blir som forventet, er at vi skal pakke alt i den. I løpet av 5 uker skal vi både slappe av og være aktive, besøke slekta, ordne hytta, lese alle bøkene fra i fjor, feste, gå i fjellet, dra til Syden, gå på kurs, ha kvalitetstid med barna, pleie forholdet, rydde opp i problemer hjemme og lade opp batteriiene. Det blir ganske enkelt for mye. Og slett ingen flytsone.
Det er i alle fall to hovedmåter vi voksne kan komme i flytsonen på. Og man kan veksle mellom de to. Det ene er å finne på ting, en aktivitet, en hobby, reise, alene eller sammen med venner, gjøre noe nytt og spennende, som kan gi deg denne følelsen. Den andre krever litt mer tid, og den krever at du virkelig rydder rom til det, både i kalenderen og i ditt sinn. Det er å finne roen, sjelefreden, uten klokke, PC, Facebook og mobil, uten tusen aktiviteter, uten å møte så mange mennesker, og uten å føle at du er unyttig og lat. Da nytter det ikke å stresse som en gal og dra på et kortkurs i mindfulness og håpe på at du kommer i flytsonen.
Vi er ulike men jeg antar utfra egne erfaringer det tar minst tre dager at roen begynner å senke seg. Man kan leie seg en hytte uten dekning, gjerne en gammeldags en med utedo og der du må hente vann. Langt fra butikk, kiosk og kafe. Poenget er at du ikke kan henfalle til kortsiktig nytelse på nett og mobil. Du kan gjerne ha med mange bøker og "unyttig" lesestoff. Du blir opptatt av vær og vind, lys og mørke, sol og regn, og enkle aktiviteter. Har du en partner eller familie med vil samværet være i fokus og ingen er forstyrret av ting utenom hytta. Denne følelsen kommer garantert også på fjellet og i naturen. Eller på en lang, langsom utenlandsreise. Mennesker i gamle dager levde ofte i pakt med naturen og fant mening i enkle ting.
Personlig er jeg så utmattet at jeg ikke har så mye krefter til å gjør ting og delta på aktiviteter. Men utmattelsen gjør at alternativ to passer bedre. I tillegg til turer i naturen, gir religiøse opplevelser meg mye. Åndelige opplevelser gir meg følelse av flyt. Det jordiske føles ikke så viktig lenger, jeg tenker mer lange tanker og mindre på å utnytte tiden mest effektivt. Skriving og lesing gir meg også svært mye.
Men alle må finne sin egen vei. I grunnen må vi alle være åpne for nye ting, og ikke fordømme noe på forhånd. Vi må bryte gamle mønster, gå nye veier, lære noe nytt. Og vi må pleie vår sjel, vårt hjerte og sinn, og passe på å ikke bli utbrent. Slik kan vi leve mer i pakt med oss selv, naturen, tida og våre egne forutsetninger. Og vi må ikke dra barna våre inn i vår egen altfor travle tid. De må gis mange muligheter til å være i sin egen verden. Og i flytsonen så lenge som mulig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)