Se meg - en bønn om å bli elsket

Se meg, pappa, se meg! Mamma, se, du må se! Barn vil bli elsket, og de yngste har heldigvis ikke lært å vente på anerkjennelse og å bli sett. Om foreldrene blir for opptatte av seg selv, jobben, eller de andre voksne i en sosial setting, sier de rett ut, se meg! Eller de gjør et show, sier noe morsomt, begynner å gråte eller de vrir hodet ditt, slik at du må se dem. Vi mennesker er som planter, vi trenger lys og næring, og bra jordsmonn for å vokse og gro, ja også for å blomstre og trives. Slik er det for barn, unge, voksne og eldre. Får man ikke nok næring visner man og da blir det vanskelig å blomstre. Næringen er kjærlighet, anerkjennelse og å bli sett. Det gjelder i familien, i parforholdet, på jobben, i forsamlinga, blant venner og ellers.

De fleste barn har det bra, men mange barn og unge blir bedt om å være stille når voksne prater, ikke lage scener, og bare oppføre seg. Mange, men heldigvis ikke alle, ender stille opp på rommet sitt, eller ute, opptatt av spill, musikk, venner, rus og andre stimuli som kan erstatte foreldrenes tid, blikk og kjærlighet. Noen gir rett og slett opp. Og for barn som blir mobbet, har ADHD, har psykiske vansker, er kronisk syke, er funksjonshemmet, er snill pike eller er barn av psykisk syke foreldre eller er lavest på rangstigen kan tapet av kjærlighet, anerkjennelse og å bli sett og holdt bli katastrofal. På et tidspunkt gir de opp å få den livgivende anerkjennelsen som alle mennesker trenger, og de resignerer. Bønnen om å bli elsket blir ikke hørt, det blir nedprioritert, eller at de voksne ikke har den kompetansen, på grunn av at de selv har fått lite anerkjennelse i sin oppvekst. Et stille barn er ikke nødvendigvis et tilfreds barn.

Noe av det mest hjerteskjærende jeg opplever eller hører om er mennesker som er utsatt for omsorgssvikt, lite kjærlighet, overgrep, som har rusproblemer, kanskje føler seg hjemløs, har lite eller ingen kontakt med foreldre og som blir sett ned på og blir behandlet dårlig av mange. Smerten i deres liv er så stor at de fleste mennesker velger å se bort, og håper at det offentlige tar seg av dem. Smerten lar seg ikke skjule lenger og mange lever i en evig selvfornedring og selvforakt, som stadig næres av andres forakt og nedverdigelse. De fleste vil gjerne være sammen med noen som er høyere på rangstigen, og nesten ingen vil bli sett sammen med de nederst og de med store problemer. Derfor forblir de der. Ingen vil hjelpe.

Jeg har hørt på livshistorien til mange i en elendig livssituasjon. Felles for mange er at de har blitt sviktet, de har ikke blitt elsket nok, og flere er blitt utsatt for overgrep og krenkelser. Mange foreldre mener barna skal gjøre dem lykkelige og stolte, og tåler ikke at barn får problemer, er syke, gjør det dårlig på skolen, eller at de oppfører seg dårlig. Straffen er skjenn, moralisering, begrensninger og at foreldre ikke viser de er glad i de. Barna får ikke nok kjærlighet, anerkjennelse og blikk og får nesten aldri høre et godt ord. Barna på sin side er lojale mot sine foreldre, de tar på seg skylda for at det er slik og har ikke ord og mot til å ta et oppgjør. Barna tenker at de må være enda mer snill og medgjørlig i håp om at ting endrer seg og blir bedre. Tilslutt ender mange barn og unge opp som syke voksne, med skadet selvfølelse, psykiske vansker og lav livskvalitet. Mange gjør suksess og blir flinke i noe, og kompenserer lav selvfølelse med høy selvtillit. Det er nesten som de vil si, jeg elsker ikke meg selv men se hvor flink jeg er. Kanskje mamma og pappa vil se meg nu?

Masse kunne vært skrevet om temaet, men poenget med det jeg skriver nu kan egentlig sies med tre setninger. For det første må du elske og beskytte ditt barn slik at barnet får mer enn nok kjærlighet, anerkjennelse og gode ord, slik at barnet kan elske seg selv, sette egne grenser, og slik at ditt kjære barn slipper å bruke hele livet til å forstå det som har skjedd, og slite med helseplager og lav selvfølelse. Og at barna kan følge sitt hjerte og få utviklet seg. Det gjelder også din partner, din familie og dine venner.

For det andre må vi alle gå inn for å rekke en hand til de som ble skadet, til de som ikke fikk kjærlighet fra foreldrene, de som ble misbrukt og krenket, som ble rusmisbrukere, psykisk psyke og anses som annenrangs. Det betyr i praksis at vi avsetter tid til å prate, lytte og spørre. Vi kan tilby hjelp og tiltak, foreslå terapier, og vi kan si anerkjennende ord. Vi kan hjelpe til med å få tak i bolig, og arbeid. Vi kan vise kjærlighet og nestekjærlighet. Et anerkjennende ord, et kjærlig blikk og et besøk kan gjøre underverker og bli det lille puffet folk trenger til å begynne på en vei til helbredelse. Neste gang spør man igjen hvordan det går, lytter der det er behov - og sier flere anerkjennende ord.

For det tredje har hver eneste av oss behov for anerkjennelse, det må vedlikeholdes, av oss selv og av andre! Behovet for anerkjennelse og kontakt er det viktigste grunnlaget for Facebook, man kan bli sett og anerkjent for den minste ting, et måltid, en trening, en reise, et vakkert bilde, et dikt og et blogginnlegg. Ikke alle har noe synlig å vise, og mange lengter etter kjærlighet og anerkjennelse. Det kan vi gi hverandre, hver dag og hver gang vi møtes. Kjærlighet koster ikke noe, og kjærlighet skaper lykkelige barn, som senere kan bevare lykken og kjenne på alt det gode som man har fått på veien. Finner man ikke noe konkret å gi anerkjennelse for kan man i alle fall si, jeg liker deg, jeg er glad i deg, jeg bryr meg, velkommen på besøk og lignende. Og i tillegg vise det i praksis. Prøv det da vel, og du gjør livet bedre for et medmenneske som lengter etter å bli sett, men som selv ikke makter å si det med ord, eller har gitt opp. Du ser dem hver dag, i hver bygd og i hver by. Også i de  beste familier. At folk lykkes utad betyr ikke nødvendigvis at de er blitt sett og holdt.

Kjærlighet har ingen grenser, jo mer du gir dess mer får du tilbake. Onde sirkler kan brytes og kjærligheten kan videreføres fra generasjon til generasjon, i en uendelig rekke. Lytt til ditt hjerte, der er alle ordene og all kjærligheten. Bestem deg for å overse din indre kritiker, som bremser deg og sier at det er flaut å si kjærlige ting.

Gråt mitt hjerte - vemodig tilbakeblikk på livet

Jeg skriver litt poetisk, alt er ikke selvopplevd, og innlegget er ikke om vår familie. Budskapet er til godt voksne som ser tilbake på livet, til de som sliter, en oppsummering av den sorgen jeg har merket hos mange jeg har møtt. Vi mennesker er ikke så ulike, og sorg har ofte samme type opphav, som gjør at alle kan kjenne seg igjen i deler av innlegget, eller at venner har fortalt hva de er opptatt av i et vemodig tilbakeblikk. Gjennom sorg og anerkjennelse av lidelse starter en helbredelse hos deg selv. Derfor er sorg ikke farlig, men heller nødvendig for å kommer videre.
--------------------------------------------------------------------------------------------------

Gråt mitt hjerte, over alle tap, over venner du mistet, over din mor som måtte dø. Gråt tungt mitt hjerte. Over alle harde ord du fikk, over venner som sviktet. Gråten helbreder, lytt til deg selv, syng det ut. Lytt til din egen ármme - din egen sørgesang. La tonene flyte fritt og hør på ditt innerste inne, en sang. Gråt til det ikke finnes tårer mer, bare stillhet, bare ømhet, bare tanker, bare smerte, og en uendelig lengsel etter fred og harmoni. En dyp, dyp lengsel etter å ligge i et varmt fang, uten en eneste bekymring, uten smerte, uten ansvar.  Der du følger livets bevegelser uten å tenke, du bare er. Gled deg over de første minnene, da mamma tok deg opp i sitt fang, og sang. De inderligste toner du noen gang har hørt. Gled deg over hvor nært et barn kan være sin mor, ja dere var nesten samme kropp. Kjenn etter hos deg selv hvor mammas kjærlighet er lagret, i hver celle, i ditt blod og i hvert minne.

Gled deg over de søsken du fikk, som kom etter deg og krevde plass. Men gråt over alle sår de fikk, og alle kampene om foreldrenes kjærlighet, blikk og tid. Og følelsene om ikke å være elsket nok. Gråt over alle små og store problemer du hadde som du ikke torde å fortelle om. Om da du ble mobbet og trodde du fortjente det. Da stygge ord falt og all ertinga, du var lik den og den, og du dugde ikke. Smerten over erkjennelsen at du egentlig var helt alene, selv om du hadde folk rundt deg. Gråt over at folk så ned på deg fordi du ikke hadde samme far som dine søsken, over at moren din ikke var gift, og at din far ikke prioriterte deg, eller han dukket opp til din konfirmasjon, som fremmed. Gråt over alt du tapte, over livet som gikk, over all kjærligheten du mistet. Gråt fordi du måtte kjempe som barn, en kamp alle barn bør slippe. På den ene siden gir du foreldrene en ubetinget kjærlighet og hengivenhet, og på den andre siden føler du kanskje bitterhet og dyp skuffelse over å bli sviktet og kanskje krenket. Gråt fordi du er glad i din mor og din far, selv om de sviktet, i en spesiell stund eller hele livet. Og fordi det skadet deg og gir deg dårlige minner og psykiske vansker som voksen. Og fordi det kanskje ikke nytter å fortelle det, de vil forsvare seg, og bevare sitt selvbilde. Eller fordi de ikke lærte å prate om følelser.

Gled deg  over de gode vennene du fikk som liten, og på skolen. Over all galskapen og humoren barn har innebygd i seg til de begynner å passe seg. Gled deg over all latteren små ordfeil og ufrivillige bevegelser kunne gi. Gled deg over alle rare minner voksne kunne gi deg, over underlige blikk, og nifse historier. Og alle som har levd og gått bort. Ikke begynn å telle hvor mange det er, og hvor mange som er forlatt. Bare minnes dem i ærbødighet og takknemlighet. Selv om ikke alle var gode, så var de dine slektninger, naboer, søsken, foreldre, venner og uvenner. Ingen har levd forgjeves, men noen har lidd for mye.

Gråt over din første kjærlighet, da verden ville rase sammen da din kjære så en annen vei og han eller hun som bare ville være en venn. Gråt over alle drømmer som ble knust, inntil forelskelsen gikk over av seg selv. Minnes vemodig alle venner som måtte reise, til en skole langt unna eller til en jobb, og aldri kom tilbake. Gråt over han eller henne som tapte sitt hjerte til en fremmed og flyttet hjemmefra og fra deg. Og over brevene som aldri kom og ordene som aldri ble sagt. Ordene, jeg er glad i deg, savner deg og du vil forbli i mitt hjerte.

Gråt og minnes over da du selv måtte reise hjemmefra. Over lange reiser, dårlig økonomi, få telefoner, og en brennende hjemlengsel. Og over smerten og lengselen etter mamma, pappa, søsken, venner og naboer. Gråt over ensomheten som møtte deg på den nye plassen inntil du fikk en venn, og all tvilen på om de der hjemme var glad i deg. Gled deg over de nye vennene du fikk, og de som ble forelsket i deg. Og over en telefon kanskje 30 år etter, eller et skoletreff. Tenk over at livet gikk så fort og alt du måtte forsake. Tenk over alt ansvar du fikk og over foreldrene dine som trengte deg. Gråt over din bror som tok livet av seg i sykdom og fortvilelse, eller som kjørte seg ihjel, eller fikk slag eller kreft. Gråt over din venn som fikk psykiske vansker etter et overgrep, og må bruke hele livet på å forstå seg selv og sin smerte. Og som til slutt ikke klarte mer, og ga opp. Eller at hun eller han måtte flytte langt i tid og rom, og kontakten som minsket. Og de som ble psykisk syke i ung alder og må bo på institusjon.

Minnes ditt første møte med han eller henne du giftet deg med, minnes den første slitsomme tiden, med barn, jobb, flytting og etablering. Slitet, våkenettene og alle pliktene. Gråt over umodne foreldre som følte seg skuffet over at du var sammen med noen andre, og du ikke kom hjem. Gråt over den manglende støtten og forståelsen. Minnes ditt barn som led, som ble syk og måtte på sykehus. Minnes ditt barns lengsel etter vennene, etter deg og og savnet over å være normal og som de andre. Gråt over bane som ble mobbet og følte sterk ensomhet. Og over din egen hjelpeløshet og fortvilelse. Gråt over alderdommen og over at din kjære døde, eller flyttet fra deg. Minnes alle venner som døde og som ikke sa farvel.

Gråt over helsa som svikter, over den kroniske smerten som aldri gir seg. Gråt over alt du måtte slutte med og over de tapte krefter. Gråt over alle fjellturer du ikke lenger klarer og over venner du aldri mer treffer. Gråt fordi alt ble ikke slik du drømte om, over alle vennene som endret seg og ble fremmede. Minnes din fortrolige venn fra ungdommen som forsvant, døde, flyttet, eller sviktet, eller fikk Alzheimers. Gråt over de beste som måtte dø. Gråt over ditt barn som måtte dø som ung, og for den smerten han etterlot seg. Gråt for livet i din mage som sluttet før det ble født. Den sorgen er like reell som den over de fødte som dør. Gråt over ditt eget savn og dype sorg, som ingen kan sette seg inn i. Gråt for at du må leve med denne smerten hele livet, og stadig bli minnet om den. Ditt barn hører din sorg og sender deg styrke. Gråt over alle dine søsken som tapte sin barnetro, og som tok avstand fra kristendommen på grunn av andres feiler.

Gjennomlev ditt liv, øyeblikk for øyeblikk, time for time, dag for dag, år for år, med all den gleden og smerten livet har gitt deg. Minnes de gode ord, de kjærlige blikk, nærhet og klemmer andre ga. Gled deg over de barn som Gud sendte og som han mente du kunne ta vare på. Gled deg over at de kan være glade og at noe har du fått til. Gled deg over at du har alle følelsene i deg, sorg, smerte, skuffelse, bitterhet og hat. Men også glede, tilfredshet, begeistring, beundring, og alle de gode følelsene det er mulig å ha.

Livet går fort, min venn. Benytt hver sjanse til å minnes, og bekreft hvert eneste vennskap du har. Har du noe godt å si, si det direkte og personlig, ikke vent til din venns begravelse med å si det. Følg ditt hjerte, se på din venn eller medmenneske, si helbredende ord, og smil. Når hjertets språk blir brukt, da kommer gråten. Da renner tårene, dels av glede og dels av sorg. Det er denne uendelige lengselen etter vennskap, nærhet og fellesskap, som vi tar for gitt i ungdommen, og som forvitrer med alderen. De tidligste vennene er de mest dyrebare og tapet av de vennene gir størst sorg. Men gled deg over de vennene du har, enten de er dine søsken, dine foreldre, dine barndomsvenner, dine ekser, din lærer, din elev, din nabo eller en du deler en tro med. Gråt sammen med han eller henne, og det vil til slutt lokke smilet frem.