Rus i alle former - lidelser som trenger behandling

Jeg drikker ikke alkohol pga at jeg er kristen. Men mange gjør det. En eller to enheter alkohol skader neppe noen, men du skal i alle fall ikke kjøre bil. Et lavt og sjeldent forbruk er ikke et problem for de aller fleste. Det er når man blir avhengig av det som skaper en lidelse, også for de nærmeste. Rus forbinder vi oftest med alkohol, og at folk blir fulle og gjør mye rart. Vurderingsevnen svekkes, folk er utro, folk kjenner ikke kulden og kan fryse ihjel, og de er ustødige og kan bli påkjørt, nedslått, sovne med røyken, sovne ved komfyren, steke noe og sovne av, og de kan ha ølsinne og bli kranglevoren. Og i enkelte tilfeller kan en bli voldelig, eller ikke komme seg på jobb dagen etter. En tredjedel av korttidsfraværet skyldes dette.

Det er mange former for rus, på engelsk addiction, i tillegg til alkohol er det tobakk, narkotika, tabletter, sterke medisiner, og annet. Alt dette kan skape abstinens og deretter avhengighet. I tillegg finnes det mange avhengighetslidelser. Spilleavhengighet, mat, trening, sex, sukker, brus, hvetemel og andre proteiner om du har intoleranse, arbeid, sosiale medier, hjelpevirksomhet, ekstremsport, og alt som kan gi et kick, en rus og en spesiell opplevelse. Man vil ha det igjen og igjen og livet blir både kjedelig og tomt om du ikke får det. På et eller annet tidspunkt begynner det å styre deg og du har fått en avhengighetslidelse.

Få liker å være svak og vi ønsker kontroll og bagatelliserer ofte problemer. Først tenker du dette må jeg slutte med, for jeg har jo kontrollen. Avhengigheten følger sin egen utvikling, og slutter du ikke kan den overta mer og mer. Mer tid og penger brukes, noe annet nedprioriteres, og de nærmeste kan merke symptomer og si noe til deg. Som du vifter vekk, og bagatelliserer. Det er så tabu og skambelagt at du begynner å lyve om hva du gjør, hva du har gjort og hva du bruker penger på. Du tenker at du er ikke som de og de, og slettes ikke som den fylliken og taperen. Jeg har jo  jobb, familie, venner og status.

Misbruket kan øke, og stadig nytt misbruk føyes til. Empatien forsvinner, og du begynner kanskje å søke om nye kredittkort, låne penger av andre, og lyve når de skal få det tilbake. Friske penger går til å betale de første kreditorene inntil alt ramler sammen. Slutter du ikke nå kan det virkelig gå galt. Du kan bruke opp alle pengene på rus, miste partner og familie, selge felles eiendeler, lyve for deg selv å andre, drive svindel, skatteunndragelse, få hjem ting på krita som ikke betales, og slutte å åpne brev og regninger. Overdreven og langvarig rus i mengder ender dessverre som regel i døden. Det er mange som har mistet de nærmeste i tung rus og avhengighet.

Det er som en ond makt som har overtatt hans eller hennes liv og kontrollerer han eller ho totalt. Normal vurderingsevne og empati forsvinner og vedkommende er bare fokusert på å skaffe penger og ny rus. Og det verste synes jeg er at rusen kan ha startet med overgrep, voldtekt, psykisk terror, vold, tilknytnings-forstyrrelser, omsorgsvikt, foreldre i fengsel, traumer, skilsmisse, miste barn, opplevd krig og forfølgelse, og mange, mange andre ting. Folk ruser seg for å glemme, bedøve følelser, døyve smerter og som følge av ekstrem lav selvfølelse. Det er en tilleggsstraff for mange.

Og rømmer ikke familien kan de selv gjennomgå et helvete med den rammede. De pårørende kan gjøre alt, låne penger, glatte over, rydde opp i problemer, forklare/bortforklare, gi kjærlighet og omsorg, hente/bringe, trøste ved kriser og masse, masse andre ting. De blir med-avhengige, og kan utvikle andre lidelser. Som angst, depresjon, skam, skyld, og barna tør ikke å ta besøk hjem,og de kan leve i stor skam og frykt. Noen barn kan utvikle et snill-pike-syndrom og tro at deres kjærlighet og service skal redde ham.

Andre kan skrive om behandlingstilbud og veier ut av dette uføret. Det finnes behandlingstilbud verden over, og 12-trinnsprogrammet i Anonyme Alkoholikeres behandlingstilbud brukes jevnt over i behandlingen for mange  typer avhengighets-lidelser. Løsningen begynner alltid med at rusmisbrukeren må erkjenne problemet og misbruket, og søke hjelp. I tillegg til behandlingen må de slutte totalt med rusen, for sjansen for tilbakefall er stor. En gang alkoholiker, alltid alkoholiker, men dog tørrlagt. En liten drink kan få deg ut i uføret igjen.

De som er rammet må også få hjelp til å se nærmere på om det er noe i livet som kan forklare hvorfor det startet. Kanskje andre typer behandling må til, og familien kan gjøre en innsats på det følelsesmessige planet og gi omsorg, men nu på en annen måte. Så følger en total avholdenhet. og forsoning med seg selv og andre. Kanskje kan man få tak på de underliggende problemene i avvenningsperioden og i tida etterpå.

Livets rytme, tida, uendelighet og sånn

Har du tenkt på alle livets rytmer, alle skifter, alle motsetninger og livets uendelighet. Rytmene viser seg i alle ting, vinter kommer etter sommer, natt etter dag, søvn etter våkenhet, barndom etter fødsel, alderdom etter ungdom, sol etter regn, hvile etter arbeid, heling etter sår, yin og yang, alt utfyller hverandre, avslapning etter arbeid, lys etter mørke, sorg etter latter. Det er evig, fast  rytme som ingen kan stanse. Planetene surrer i sine faste baner, jorda går rundt seg selv, morgen følger etter natt, og lyset slutter aldri å fly ut i universet.

Uendeligheten eller evigheten kan man også se i mange ting. Det finnes ikke grense for tallene, du kan aldri slutte å telle, verken bakover eller framover. Vi kan ikke skjønne verken begynnelsen eller slutten på universet, uavhengig av hvordan du tror det ble skapt. Energi kan aldri gå tapt, det kan bare endre form. Var det energi ved Big Bang eller ved Skapelsen, måtte den være der fra før av. Og om den ikke kan gå tapt, ja da blir den der til evig tid. Med eller uten livet på jorda. Det finnes et stort univers som vi kan se en bitteliten del av med det blotte øyet når vi ser på himmelen. Og det finnes et mikrounivers under våre føtter, i jorda og i havet. I en teskje jord kan det være milliarder bakterier, små dyr og mikro-organismer, kanskje like mange enheter totalt i jorda som utenfor? Vi får aldri vite.

Om universet utvider seg hele tiden betyr det at det egentlig ikke er grense for den heller, og det går fort, med lysets hastighet. Ingen kjenner antallet stjerner, planeter, galakser eller dimensjoner, og hvor eksisterer tida? Er den begrenset til deler av universet for at det fysiske skal gå rundt, og så eksisterer den ikke ellers? Er tida lineær eller går den i sirkel og kommer tilbake. Hvordan kan man forklare at man kan sense ting fra fortiden og få varsler for fremtiden? Hvordan kan man oppleve at tida går både sakte og fort? Sakte når man er ung og kjeder seg og fort når man gjør noe morsomt og når man blir eldre. Og at den står stille når man er i flytsonen, man rett og slett glemmer tida. Særlig barna, når de får plikter og når de skal legge seg.

Vi forholder oss til tida og evigheten, bevisst eller ubevisst, aksepterer eller fornekter, avhengig av ditt eget hovedperspektiv på menneskets, livets, universets, tidens og eventuelt guddommens eksistens. Kanskje halvparten av jordas befolkning bare lever og har laget seg en mening i livet, eller aller mest bare kjemper for det daglige brød og for sin familie. Men en ganske stor del er mer eller mindre involvert i religion. Religiøse mennesker tror i hovedsak på et evig liv for sjelen etter en fysisk død, med ulike utganger, eller at du må leve mange liv på jorden, såkalt reinkarnasjon, men at det til slutt ender i Nirvana. Og så finnes det ulike kriterier for hvordan du skal oppnå lykke i det hinsidige, alt etter tro og hovedreligion. Og noen tror ikke på noe evig liv i det hele tatt, at når man dør er det ganske enkelt slutt. Det er jo også en måte å forholde seg til tida og evigheten på. I tillegg finnes det uttallige åndelige retninger som ikke involverer en guddom, men andre ting. Disse bevegelsene vokser hurtig. Voksne mennesker gjør sine egne valg, jeg har gjort mine, og min kristne tro skinner vel igjennom i enkelte blogginnlegg. Men intensjonen er ikke skjult misjon for min tro og religion, men heller undring, analyse, samtale og spørsmål om absolutt alt i dette livet, på denne jorda og en sjelden gang litt mer filosofiske betraktninger om ulike tings beskaffenhet, som i dag.

I bunn og grunn er det snakk om hvordan vi prøver å skape en mening og en ordning i livet. Hvordan vi forholder oss til kaoskrefter og til det gode. Hvordan vi forholder oss til alle tings beskaffenhet, og som til slutt blir våre verdier og normer, og til vår kultur. Tenker mange nok nokså likt preger dette landets, din etniske gruppes eller din religions kultur. Blir vi lært opp si og så betrakter vi dette som sant og riktig for meg, ja da fortsetter vi gjerne i samme sporet og lærer opp neste generasjon på samme måte. Vi gjør det for å skape mening, orden, struktur, forståelse, forutsigbarhet, og for ganske mange, også en forberedelse til livet etter døden. Disse grunnleggende antakelsene blir ofte ubevisste som vi ikke behøver å tenke så konkret på, de bare er der og styrer og påvirker verdier, normer og vårt daglige liv.

Hver dag må vi forholde oss til mer jordnære, praktiske og konkrete ting, som arbeid, bolig, familie, økonomi, helse, oppdragelse, matlaging, søvn/hvile, meningsfulle aktiviteter og mål på kort og lang sikt. Tiden går ubønnhørlig videre og venter ikke på oss. Verden og samfunnet rundt oss ruller også videre, den utvikles, det går bedre eller verre alt etter som og mye av de store linjer kan vi ikke kontrollere. Vi kan hovedsaklig gjøre valg og påvirke vårt eget liv, hjemmet, arbeidsplassen, nærmiljøet, vennekretsen og vår egen familie, og knapt nok det. I tillegg må vi og kan vi forholde oss til livet som sådan og til tida. Vi planlegger ofte for et helt liv, og vet utmerket godt at vi har en tilmålt tid. Mange ser for seg en lineær tid med en begynnelse og slutt og der må vi putte inn mest mulig og bli så lykkelig som mulig.

Det store spørsmålet er da, hvilke grunnleggende antakelser har jeg om alle tings beskaffenhet, hvilke verdier og normer er de viktigeste, hva er meningen med dette livet, eventuelt etterpå, og hvordan organiserer jeg alt dette konkret i mitt liv og min families liv? I dag, og i morgen. Jeg bekymrer meg, jeg tenker på om blir jeg stresset av at tida flyr og om jeg taper noe? Og på alt jeg ikke rekker. Og alt jeg burde gjort. Går det for fort og er jeg utbrent allerede? Burde jeg gire ned litt og flytte på landet? Hvordan oppnår jeg egentlig ro i sinnet og sjelefred. Hvordan skal jeg bevare kroppen min slik at jeg lever til minst åtti, med god helse, og at barna ikke blir alene for tidlig. Og hvor velstående må jeg være for å ta meg et friår. Og hva skal jeg gjøre da? Prøve å få med meg mest mulig av resten av verden? Og når skal jeg få lest alle bøkene mine, besøkt alle vennene, reist til alle plassene, lært meg spennende og sunn mat, lært flere språk, og realisert mine drømmer? Og hvordan i alle dager skal jeg kunne oppleve sinnsro når det er så mye å gjøre og hverdagen er så presset? Når skal jeg si det er nok, og hva skal jeg kutte ut? Og blir jeg lykkelig av det? Må man bli religiøs for å oppleve mer mening og hva er riktig? Og hva har kjønnsrollene med dette å gjøre? Altfor mange spørsmål og muligheter og altfor lite tid, og få gir deg gode svar.

Det er hvordan du forholder deg til alle disse spørsmålene som avgjør din livskvalitet, mening i livet, tro på noe og din sinnsro. Personlig har jeg vært utbrent og har en indre uro etter et liv med altfor mange traumer, hendelser og endringer. Det er jo derfor jeg kan skrive om alt dette. Jeg har blitt tvunget til å stanse litt, jeg har måttet tatt lange pauser, tenkt gjennom mange ting, gjort endringer, og må fortsette enda mer. Noen ganger gjør jeg absolutt ingenting, bare er, spiser, sover, funderer over livet og gir omsorg til mitt barn. For å få litt mer krefter til i morgen og når det trengs. Det er en stor utfordring for de av oss som ikke klarer å stå i fullt arbeid hele livet, med sår på kropp og sjel, kanskje med psykiske vansker til tider, og der kroppen sier i fra når det har vært nok.

Jeg håper du aldri får slike problemer. Men om du har det eller får det i fremtiden finnes det fremdeles håp. Du må da lage deg en mening og du må tro på noe. Du må kanskje tenke gjennom livet, hva du gjør og hvorfor. Og du må takle det å stå utenfor arbeidslivet i perioder. Takle det å ikke ha en jobb, en tittel, arbeidsplass og det at du har en lavere status enn mange andre. Men det er så uendelig mye annet i livet enn jobb og status som kan gi mening. Det gjelder å finne denne meningen, tro på den, akseptere din livssituasjon og fremdeles være et godt menneske, en god far eller mor, fremdeles være en god venn og samfunnsborger. Også når du er singel, eller har blitt alene etter etter et langt samliv er du verdifull, og livet har en mening. Eller du blir tvunget til å skape deg et liv og en mening. Jeg gir deg ikke svarene, de må du finne selv. Jeg bare snakker om det.

Din indre kritiker - arrester den og styrk selvfølelsen!

Den er alltid der - din indre kritiker. Jeg tror det er genetisk betinget, en slags psykologisk  mekanisme for at for at vi skal oppføre oss. Det gir sikkert selvkontroll, men tipper for ofte over til selvkritikk. Men det blir nesten for mye av det gode, spesielt i ungdommen da selvbildet skal stabiliseres og utvikles. Den starter for tidlig, og begynner for alvor i tenårene, og begynner ikke å gi seg før langt uti tredveårene eller enda lenger uti livet. Ved passerte 30 har man såpass kontroll og erfaring at vi bryr oss mindre og mindre om den - og andres kritikk. Barn opptil 10-12 år har heldigvis enda ikke lært at de skal være beskjeden, de skal ikke ønske noe, ikke kreve, de skal ikke drømme, ikke fremheve seg selv, ikke skryte, ikke tro de er noe og helst ikke si sin ærlige mening.

I tenårene er de unge ofte livredd for å skille seg ut, de kan bli mer og mer redd for å være stygg, dum, tynn, tykk, upopulær, for flink, for lav eller høy eller for lite med på sosiale medier. Uansett hvor normale de er, er det en stemme som sier at de er mislykket, de kommer aldri til å bli noe, de får seg aldri kjæreste og de er stygg eller for tjukk, de betyr ingenting, de er utenfor, noen liker deg ikke, de har for mye kviser, de kler seg dårlig, de er ikke flink nok i idrett, de har ikke kul nok smak, foreldrene er fattige som ikke kan gi dem siste nytt på alle fronter og ta de med utenlands fire ganger i året, og de kommer til å stryke til eksamen. TV, video, spill, aviser, ukeblad og reklame viser kule, populære, rike, berømte, vakre, intelligente og slanke kjendiser i fleng som aldri har en dårlig dag eller en depresjon. De er midtpunkter i gjengen, har penger og henger med de riktige folka. De har rike kjendisforeldre og lykkes med alt. Det får dem til å føle seg mislykket. Kort sagt en følelse av å aldri være god nok. Når 1 av 5 unge i tillegg får psykiske vansker og depresjoner forsterkes selvkritikken, og selvfølelsen kan få en varig knekk. Her trenges det hjelp både av hjelpeapparat, skole, foreldre og voksne.

Tenk hvilken sløsing av tid, ressurser, evner, tanker og følelser og muligheter. Alle er helt okei, og alle er vakre hver på sin måte, alle har sitt eget uttrykk og sin egen identitet. Da er det beklagelig at kritikk både innenfra og utenfra kan gjøre så mye skade og hindre fri livsutfoldelse. Vi må lære de unge å kontrollere og regulere denne kritikeren, det er mye opp til en selv, men venner, voksne, lærere, foreldre og slektninger kan bidra enormt til å styrke selvfølelsen og selvtilliten. Så de slipper å sloss med den for mye. Barn vokst opp med kjærlighet, ros, anerkjennelse, vennskap og med normale og gode familierelasjoner får mye gratis og stiller sterkt når det gjelder å være glad i seg selv, ha en god selvfølelse og en god selvtillit. Selvtillit er knyttet til noe du kan, mens selvfølelse betyr selvaktelse og selvbevissthet om egen verdi. Dårlig selvfølelse kjennetegnes ofte av usikkerhet og skyldfølelse. Les Mia Tørnbloms bok, Selvfølelse og Mer selvfølelse og skriv i Hadetbra-boka, tre positive ting om deg selv hver dag!
Se: http://www.ung.no/psykiskhelse/2161_Selvtillit_og_selvf%C3%B8lelse.html

Barn får aldri for mye kjærlighet, varme, ros og anerkjennelse, de tar ikke skade av det, de blir ikke forvente, de blir ikke kravstore, de blir ikke hovne bleier og høy på pæra. De blir bare glade i seg selv, i livet, de andre og dere! Det er bare manglende grenser som gir slike problemer, og disse må ikke forveksles. For hver negativ tanke en ung gutt eller jente har, gi dem minst tre positive! Lær dem å imøtegå den indre kritikeren som hindrer vår flotte ungdom i å tenke godt og positivt. Lær dem å være vennlig, tålmodig og forståelsesfull mot seg selv, klarer du ikke det første og andre gangen prøv igjen, det går sikkert bra! Vær selv det beste eksempelet på at man kan feile og at det gjør ingenting, livet gir mange, mange muligheter og nye sjanser. Snakk positivt og anerkjennende om barnet, deg selv og dine. La dine håpefulle oppleve at nesten ingenting er flaut, dumt og utilgivelig. Le av deg selv, men ikke av barnet. Le med dem, og fortell om da du mislyktes, men prøvde igjen, og tilslutt klarte du det. Går det dårlig en plass kan det ofte bety at det er lurt å gjøre noe annet og det er ikke et nederlag.

Gi ditt barn varme klemmer, blikk, skryt og masse fysisk kontakt. Gi massasje ved legging, og benytt alle naturlige anledninger til å stryke din lille gutt eller jente over håret, løfte han eller ho, herje, leke og le. Fortell om hvor glad du er i ditt barn, og bruk masse tid til vennlig samvær og mindre på kjøring til alskens aktiviteter. Gi ros for det de gjør og spar på kritikken over alt som ikke gjøres. Det kan bli en selvoppfyllende profeti. Det er så mye som kan svekke selvfølelsen, så vi foreldre og voksne må veie opp for det enorme presset barna opplever i livet og i samfunnet. Vi må skape det rolige og anerkjennende rommet der barna bare er, nøyaktig slik de er, og det er helt greit. Vi må redusere presset om å prestere og at barnas verdi blir knyttet til prestasjoner på skolen, idrettsbanen, gjennom fritidsaktivitetene og innsats hjemme.

Vi voksne kan også arrestere vår egen indre kritiker, og tilgi oss selv. Si jeg er god nok, og jeg er fornøyd med forholdene slik de er. Og at det er lov å drømme, og å gjøre noe ekstra utav livet utfra lystprinsippet, ikke fordi livet vårt er dårlig. Først må vi overvinne frykten. Vi må oppdage og overbevise oss selv at alle de andre er mer enn opptatt med sitt eget liv til å studere meg og min familie. De plages kanskje av lav selvtillit og lav selvfølelse de og av og til og er også redd janteloven og andres dom. Den allestedsværende frykten for hverandre hindrer oss i livet, yrkeslivet, i kjærligheten og i det å realisere våre drømmer. Prøv noe nytt, flytt om du må, ta en ny utdanning, skriv en bok, prøv deg som journalist eller skift klesstil. Røp gjerne dine drømmer, kanskje noen kan hjelpe deg. Spør, les, utforsk, lær, annonser, tilby. Det kan begynne i det små, og bare fortsette. Det kan bli en liten butikk av det eller en tjeneste eller et produkt. Bare se for deg at du får det til og gi deg selv en stor tabbekvote som stadig utvides, og der du kan le av dine feil når de kommer. Du dør heller ikke av det.

Sist, men ikke minst. Et anerkjennende ord, ærlig ros, framsnakking, skryt til andre og et beundrende blikk vil aldri bli glemt! De gjemmes i hjertet som gull, og kan taes fram når livet blir tungt av og til. Gir vi disse livgivende og styrkende ord og setninger til hverandre blir livet lettere og morsommere, vi får motivasjon til å fortsette og stadig finne på noe nytt og ikke gi opp. Det gir energi, håp og tro på at det går an, og at livet er ikke det verste vi har, og om litt er kaffen klar!

De flotteste lulesamiske tradisjonene

Jeg er stolt over vårt lulesamiske levesett og våre fantastiske tradisjoner og verdier der hjemme i Tysfjord/Hamarøy. Et samfunn er jo aldri svart/hvitt, det finnes selvfølgelig negative sider ved oss, men nu er det de gode sidene av vårres samfunn der hjemme jeg vil fortelle om. Jeg vil fortelle litt om hverdag, fest, sorg, høytider og overgangsritualer. Ikke for å fortelle om at vi har det best, men heller å fortelle om det verdifulle vi har og som jeg håper aldri dør ut. Både duodje/håndtverk/handicraft, bierggim (berge seg i naturen), fiskerbondeliv, og muntlig tradisjon er blant de flotteste tradisjonene, men her forteller jeg mest om sosiale opplevelser, og må få komme tilbake til alt det andre.

Når jeg har vært for lenge i byen, og forholdt meg til bylivet og til et normalt norsk samfunnssystem lenge nok, så lengter jeg hjem. Til hjemplassen min, til fjorden, havet, fjellene, vennene, til den samiske væremåten, julevsámegiella (språket), bygdelivet, gjestfriheten og den uformelle tonen. Jeg lengter etter humoren, historiene, originalene (jeg er helt sikkert en av dem..), og møtet med den vakre ungdommen vår. Jeg lengter etter å prate lulesamisk iblandet norsk, i forholdet 80/20, for det er slik det skal være. Jeg lengter spesielt til fellesskapet med andre i alle de forskjellige sammenkomstene i livet og i dette samfunnet. Barnedåp, konfirmasjon, bryllup, storsamling og begravelser, Måsske Cup, grunneierlagsmøte, folkemøter og alle de gangene den rette gjengen møtes hos noen for å ha det hyggelig. Der vi kan snakkes, le, spise god mat, synge og møte gamle kjente.

Jeg tror det ikke finnes et mer varmere og mer gjestfritt samfunn når samene er på sitt beste, når vi bestemmer oss for at nu er det alvor, nu skal både vi og gjestene trives og føle seg velkommen. Jeg ser ungdommen viderefører disse verdifulle og vakre tradisjonene, og de kan sjarmere hvem som helst, og få enhver til å føle seg personlig velkommen og helt unik her i verden. Og det er jo vi alle, men det er utrolig viktig å få oppleve det av og til.

Bryllup, dåp og konfirmasjoner er spesielle overgangsritualer i dette samfunnet, der folk settes i et helt spesielt modus, og det er duket for fest. Selv om begravelser er en sorgens dag, spesielt for de nærmeste pårørende, tror jeg likevel de/vi er glade for den massive oppslutningen, salmene, praten, trøsten, bespisningen, og minnestundene. Og alle trøstens telegrammer og varme ord fra flere hundre som bruker å komme. Da klemmer alle hverandre, konflikter settes til side, og man konsentrerer seg å være tilstede for de sørgende. Man kler seg i kofte eller i sort, opptrer ydmykt og inkluderende, og hjelper til. Noen lager mat, serverer, innkvarter folk, mange gir penger, og hjelper til på alle mulige måter. Det har vi som familie opplevd flere ganger.

Når det er fest så er det fest. Det serveres ikke alkohol fordi kristendommen respekteres og fordi gjorde man det ville man utelukke ganske mange. Og man behøver ingen rusmidler for å komme i stemning, det klarer folk selv. Man tar på seg sin fineste stas, halvparten tar på seg kofte, og resten festklær. Man kunne nesten hatt kofteparade, for nesten alle slags samer er representerte ved store fester, pga at folk er inngifte, har kjærester eller har venner fra ulike deler av Sápmi. Man hilser med varme klemmer til alle, selv om man både like før og etter den dagen sier bare hei, buoris eller bare nikker. Komplimentene flyr veggimellom, alle er i godt humør og klare for taler, god, samisk tradisjonsmat, ulike stunt, en standupforestilling, en god historie, vennemøter, gode samtaler og sanger/salmer av en annen verden.

Vi kan over hundre sanger på minst fem språk, og enten er det laget sanghefte eller så begynner vi bare helt spontant. Utpå kvelden trylles en gitar frem, og man begynner å synge de mer uoffisielle sangene som vi kan. Det kan være hele spekteret, viser fra Frem fra glemselen, Afzelius, kristne sanger, salmer, Amazing Grace, svenske salmer, popviser, evergreens og flerstemt sang, og på alle språk. Når de rette sangerne er tilstede, og det er mange nok, kan man føle at taket løfter seg, og man synger som i rus. Alt stemmer, noen synger solo, noen brummer bass og man senker stemmen, improviserer og høyner den til et utrolig cresendo.  Man sender lengselsfulle og vennlige blikk til hverandre, det virker som om man vil bekrefte hverandres vennskap, og synge til man ikke klarer mer eller blir sulten. Dette skjer også ved storsamlinger, der vi først synger på samling, deretter på kaffebesøk, og utpå natta overtar ungdommen regien, og synger det som kanskje ikke passet tidligere på dagen.

På samling og i begravelser synges det ofte i moll, både på norsk og på samisk, og det er det mest vakreste, mest tristeste og mest inderligste jeg noen gang kan høre. Hjertet gråter, minnes og lengter, og for meg er det helt, helt spesielt, og jeg nyter hvert minutt når de gamle synger de inderligste samiske salmene med halv- og kvart-toner, alle krummelummene og synger sakte, sakte. Etterpå er det helt stille der alle sitter tyst og nyter øyeblikket uten et ord, og bare er. Nærmere himmeriket og en total meditativ tilstand tror jeg ikke det er mulig å komme i denne verden. Det er gylne øyeblikk, og det vakreste jeg ser er de eldre som sitter andektig og synger, uten salmeboka fordi de husker teksten og med et salig blikk og et gyngende kroppsspråk. Da slutter jeg gjerne selv å synge og bare nyter synet og salmen, og tenker hvor vakker kan en eldre mann eller kvinne bli, og jeg tror ikke de vet hva de betyr for oss.

Så overtar humoren og galskapen, når den offisielle delen er over og humoristene overtar, de er både unge og gamle, kvinner og menn. Når de aksjonerer og begynner med stunts og historier da er det bare å lene seg tilbake, for da kan man le seg skakk og vel så det. Jeg vet hvem som kan hva, men blir stadig overrasket over stadig nye, unge talenter som viderefører både alvor og skjemt. De fleste historiene har vi hørt før, men vi ler likevel, det er situasjonskomikk, fortellerkunst, humor og geberder i særklasse, der det er lov å legge til, overdrive og dikte. Etter en slik kveld/natt humrer jeg i mange timer etterpå og til og med dagen etter. For noen morsomme folk og for noen utrolige historier og for noen forviklinger. Noen er underholdende bare ved å si noen setninger eller gi en treffende kommentar. Komikveld med historier, stunts, god mat, venner og sang er det aller, aller triveligste jeg vet om, og det opplever jeg aller sterkest i Tysfjord. Når livet i byen blir for ordentlig og forutsigbart sier jeg til kona at nu må æ/vi dra hjem for å kose oss, møte venner og le oss skakk. Så kan man overleve to måneder til som normal i byen.

Om man vil kan man gå fra hus til hus der man kjenner folk, ikke ringe på og bare banke lett på og si hå, hå, er det noen hjemme. Kaffen kommer på bordet, gjerne en god matbit og tilbud om seng om det er sent på kvelden. Vi lærte som barn at kommer folk på besøk skal vi alltid sette fram mat og kaffe, og blir klokka 9/10 på kvelden skal vi tilby overnatting om de var tilreisende. Og så er det å fræge nytt, fortelle hvor du bor og hvordan det går. Nesten ingen spør om hva du jobber med, det vet man sånn cirka, men mer om hvordan det går. Tonen er komplett uformell, du behøver aldri invitasjon, det er bare å ramle innom og være så lenge du vil. Er du husvenn henter du kaffe selv, eller tar deg en matbit, eller slapper av på sofaen. Om man er i humør til det kan man dra med husvertene på besøk til naboen, på kafe, til fjells, på bærtur eller på havet eller innover fjorden. I Musken og i Bjørkvik er det spesielt gjestfritt slik det har vært i lange tider, og der kan man gå fra hus til hus i løpet av en kveld og det er helt i orden.

Slik fortsetter dette halvnomadiske samelivet, med en fot i byen og en på bygda. Vi nyter begge deler, for vi vet at det finnes en hverdag også i Lulesameland. Men jeg vil for all del ikke gå glipp av det beste som vårt samiske samfunn kan gi av opplevelser, verdier, vennskap, storsamlinger, fest, og alle ritualer. Da viser Sápmi seg fra sin vakreste side, og man kan ta en pause fra problemer og konflikter. Da bestemmer man seg kollektivt for å hygge seg og å være hyggelig og vennlig. Det er våre festivaler! Det er det høytid og fest, da er det humør og vennskapsmøter, da er den beste maten på bordet, og varmen og gjestfriheten på høyden av det mulige. Det lever vi lenge, lenge på. Og jeg vet at om livet blir litt for kjedelig i byen, ja da er det bare å sett seg i bilen!!

Å eldes med stil

Jeg har blitt middelaldrende, og har vært det lengre. Jeg prøver å eldes med stil, hva nu det enn er. Jeg ser meg tilbake, retter blikket fremover, jeg prøver ikke å herme etter noen og jeg vil ikke bli lik noen. Jeg prøver da bare å være meg selv, og selv det kan være vanskelig nok! Det sies at 70% av det vi tenker er andres tanker og vurderinger. Nifst, spør du meg. Nå vil jeg bruke resten av mitt liv til å finne kjernen av meg selv. Det vil ta tid, men veien er målet. Bare det å vite at nesten hele livet kan ha gått til å gjøre, tenke, føle det andre mener jeg skal gjøre er rett og slett deprimerende. Jeg har nok brukt en stor del av livet på familien, venner, barn, egne foreldre, elever, naboer og tilfeldige bekjente. Bare stått på, og trodd at jeg blir likt og akseptert fordi jeg er så vennlig, hjelpsom, lyttende og morsom. Og fordi jeg har besøkt mange, trøstet, ryddet opp, vært gråteskulder, venn, kjæreste, terapeut og mye annet. For noen års siden sa det stopp, og jeg nektet mer og mer å stille opp. Mange ble sinte! Men jeg så de overlevde uten min hjelp, og noen ble til og med mer selvstendige da de måtte ta tak i eget liv uten en rådgiver og generalsekretær tilgjengelig døgnet rundt.

Å bli middelaldrende betyr vel egentlig å være midt i livet, ut ifra et gjennomsnittsliv på 90 skulle det ca bli i alderen  40-50. Det er noe annet å være middelaldersk. Jeg føler meg kompetent, har livserfaring, er far og bonuspappa til ungdommer, og jeg stoler mer på egne vurderinger enn tidligere. Så søker jeg en ny jobb som jeg også er kompetent for og blir forbigått! Av en nyutdannet broiler med null ballast. Må medgi hun er flink likevel, og med litt godvilje ville jeg nok ansatt henne selv om jeg var i ansettelsekomiteen. Det er bare forbigåelsen jeg ikke liker. Jeg ble forespeilet en lysende karriere som lærer i sin tid, prøvde det noen år, men hoppet av. Jeg kunne søke på inspektørstillingen og etterhvert på rektorstillingen etter 20 år. Jeg kunne ta videreutdanning i økologi, og klassesamarbeid, og få litt høyere lønn mens vi ventet på sommerferien. Og elevene skulle arrangere 25-årstreff om en stund og hylle den beste og morsomste læreren. Her måtte det settes inn et støt. Og i friminuttene skulle vi løse verdensproblemene på 10 minutter, minus den tiden det tar å tygge 2 brunostbrødskiver og skylle ned med kaffe. Minner leserne på at dette er vennligsinnet selvironi.

Det er deilig å bli voksen. Det er enda deiligere å si æ bryr mæ ikje om, for deretter å glemme saken. Det er befriende å la voksne mennesker løse sine egne problemer. Det er fantastisk å ikke bry seg om hva andre tenker om en, og fundere på hvor populær du er. Det er så utrolig tilfredsstillende å reise dit en vil og ikke fortelle noen om det. Gjerne til en avsidesliggende bygd eller til en viktig plass for noen du er glad i. Det er en sann glede å snakke meningsfullt med en venn uten å se på klokka, uten å ha løsninger, og bare prate fritt og fortrolig. Uten frykt for hva den andre synes og om det blir fortalt videre. Det er helbredende å si ting som de er og vise sin nakenhet og fortelle om ens svakheter og dårlige sider. Jeg kan hvile i det at tre-fire hjertevenner vet mye om mitt liv som bare blir mellom oss. Selv kona mi får ikke vite alt om meg, og det har hun ikke godt av heller. Og motsatt. Jeg sender ofte varme tanker til mine gode venner, og samtaler mentalt med dem. Hvor er du nå, hva gjør du, hvordan går det saken du fortalte om, håper du har det bra, og håper du merker mitt vennskap og gode ønsker. Og når vi så møtes igjen gir vi hverandre en lang klem og fortsetter der vi slapp.

Og det er direkte avslappende og si æ mein at, og ikke gå omveier, og slippe å si "man", det er energisparende å si hva jeg mener når jeg mener noe. Eller å si æ veit ikje. Det er utrolig bra at jeg tør å ringe noen og spørre direkte hvordan det går eller si min ærlige mening til noen. Jeg fryder meg stort når jeg bare lar ord, setninger og blikk bare flyte fritt omkring og til dem jeg vil skal høre det. Jeg skjemmes ikke lenger av å føle avsky mot onde og ekle mennesker, og la være å være høflig og hyggelig slik normen er. Jeg har plass til alle slags følelser og de er riktige for meg. Inntil de eventuelt endres. Jeg har stor glede av å være hyggelig mot noen som ikke liker meg, om jeg selv føler at det er riktig. Jeg røres dypt av mennesker som slutter å mislike meg og blir venner med meg. Jeg går på sykebesøk om jeg mener det er riktig, og snakker fra hjertet. Det kan være den siste gangen jeg ser han eller ho. Jeg takker de som takkes skal, og vil gjerne ha nye venner. Og det er en virkelig befrielse at jeg tør å skrive det jeg skriver, og står for det.

Jeg ler når jeg tenker hvordan vi så ut på 1960/70 tallet, med slengbukser, platåsko, midtskill, korte dressjakker, og åttitallet med angoragenser, palestinaskjerf og mye annet rart. Når jeg ser rare ungdoms stiler i dag tenker jeg dere skulle bare visst hvilke romvesener vi var. Jeg drømmer meg bort i serien Heartbeat og tenker på hvor ukomplisert alt var før. Jeg elsker gamle hus med alt som kan finnes av antikke ting, jeg har kjøpt en trø-Singer symaskin uten å ha plass til den. En gammel spinnrokk og, uten å vite hvorfor. Jeg prøver å fornemme de som bodde i forlatte hjem og i mine foreldres barndomshjem. Hvem var de, hva gjorde de og hva tenkte de? Og hvorfor er det så stille og fredelig der de har bodd.

I grove trekk er vi middelaldrende halvveis i livet og har bare kanskje en tredjedel av livet igjen. Det går fort og fortere, min venn. Det går en dag i från vår tid och kommer aldri mer, heter det i den vakre salmen, både på svensk og samisk. Det tenker jeg ofte på. Jeg både studerer og jobber innimellom. Jeg jobber for å overleve økonomisk og fordi det er godt å komme ut blant folk. Jeg studerer det jeg vil for å sette ord på det jeg er mest opptatt og jeg skal ikke ta en doktergrad. Jeg leser underlige bøker fordi noe sier meg at det er viktig og meningsfullt. Jeg leser andres tanker og vurderinger og bytter ut noe av det jeg har fra før av. Jeg lærer noe hver dag og forteller litt om det om noen vil høre. Men mest vil jeg undres, tenke, filosofere, oppleve, snakke, synge, le, gråte, og kjenne på mine venners vennskap.

Og aller, aller mest vil jeg være min kones kjære mann, min sønns trofaste far, min fars og mors eldste og elskede sønn, mine søskens lojale storebror, mine venners ærlige venn, mine medmenneskers gode eksempel, mine forfedres og formødres rettskafne etterkommer og slekt og min Gud's kristne barn. Takk til alle de jeg møtte og møter og de som påvirket meg i riktig retning, og de som lærte meg hva sannhet, tro og rettferdighet er. Takk til de som lærte meg å håpe, be, tro, trøste og å be om hjelp. Jeg har fått mye, tross motgang og traumer. Jeg gir det nå videre til mitt elskede barn, og til min familie. Tenk hvor rik jeg er, og jeg vil at du også kan se hvor rik du selv er. Tenk på alt det du har opplevd, alle mennesker du møtte, alt du gav og alt du fikk, og for at du ble slik du ble. Gjem på alt dette i ditt hjerte og grunne på det. Det er ikke så ille å eldes, og gjør det gjerne med stil!

Til ungdommen

Jeg skal bli rik! Eie et stort hus med 5 soverom, balkong, bastu, garasje, utsikt og stort uteareale. Og hytte, båt, bil, og jeg skal kunne reise utenlands mange ganger i året. Jeg skal ta en skikkelig kul utdanning, og få den jobben, og bli leder. Og jeg skal starte eget, få mye fritid og gjøre suksess på verdensmarkedet. Jeg skal skrive en bestselger-bok, holde foredrag og bli omtalt. Jeg skal bli enda vakrere, slankere, mer moteriktig, trene smart, spise riktig, ta nøyaktig vitamin- og mineralanalyse. Jeg skal spise slow food, raw food, lavkarbo, ta pulverkurs og ta et matkurs. Og lage mat fra bunnen av og variere maten hver dag med utenlandske retter. Jeg skal enten bli fotballproff, lege, jurist, medieekspert, journalist, reatauranteier, filmskaper, fotomodell eller suksessfull firmaeier. Får jeg ikke til dette vil jeg vinne 10 mill i Lotto, sikre min alderdom, hjelpe familien og lage et fond for dårlige tider.

Jeg skal finne den kjæresten, som både er vakker, rik, populær og har gode indre kvaliteter, og der vi flyr inn i lykkens himmel, og vi får aldri en nedtur. Min utdanning skal ha høy status, bli enda mer ettertraktet i fremtiden, og den skal gi varig høy inntekt, med reiser, frynsegoder og mange ferier. Og det skal ikke være kassajobb, vasker, murer, helsearbeider, eller vanlig saksbehandler, det er kjedelig og du blir ikke kul av det. Jeg skal ha åndelig påfyll, reise på eksotiske plasser, på litteraturkurs i Toscana kombinert med vinkurs og fjellvandring. Meditasjon i Kroatia kombinert med seiling. Barna skal få bo litt landlig og oppleve ro, men de skal likevel delta på 4-5 organiserte aktiviteter i uke, for da blir de trent, kunnskapsfull og dannet. Og være best, derfor må de delta i mange turneringer i inn- og utland. De skal også få seksere på skolen og komme inn på de beste skolene.

Man må ikke velge feil, for utdanningen skal både ha status i dag og om 20 år. I tillegg skal jeg ha både grunnutdanning, master- og doktorgrad, jeg må ikke sakke etter, og folk må ikke tro jeg er middelmådig. Jeg kan ikke ha dårlig råd heller så derfor jobber jeg halvt i tillegg til studiene, og blir sliten. Media viser vellykkede kjendiser, med tilhørende livsstil, religion, matstil og operasjoner her og der. Med nye sveiser, klær, tatoveringer, piercing, slankeoperasjon og en liten søt hund. De ferierer på riktige plasser, og gir til veldedighet. Og verst av alt, de prøver å signalisere at for å bli lykkelig må jeg bli kjent, rik og berømt, og stadig være på topp. Mange kjenner ikke til medaljens bakside, og popularitetens pris.

Det er absolutt ikke galt med ambisjoner, talent, evner, drømmer, firma og ekstraordinære utdanninger og yrker. Det er faktisk slik verden går fremover, og utvikles. Jeg fokuserer på konsekvensene for de unge idag. Barn og unge skal absolutt gå på skole, få jobb etterpå, de skal prøve å kjøpe bolig etterhvert og gjerne stifte familie. Så langt virker dette helt normalt og tilforlaterlig. Og for mange er det nettopp det. Men for en del er og blir dette et problem. Valgmulighetene er så mange, både innenlands og utenlands, og samfunnet utvikler og endrer seg raskere og raskere. Verden forøvrig opplever nedgangstider, og mange kommer hit i sin søken etter arbeid, og lykke. Vi har derimot et stort luksusproblem. Så lenge det varer.

Ingen moralisering fra min side. Jeg ser bare at 1 av 5 unge får psykiske vansker og depresjon og må søke hjelp, mange er stresset, blir utslitt, får angst og bekymrer seg. Mange ruser seg, og tar stoffer for å holde seg våkne, for å sove, for å prestere, for å holde seg slanke og få brunfarge. De både skjærer bort og fyller på der naturen har vært sparsom, de tar Botox mot rynker, trener som gale eller lar være å spise. Er foreldrene travle og ambisiøse kan dette presse de unge, og de opplever knapt foreldrenes tilstedeværelse, og det er ikke rom for et hvileår eller folkehøgskoleår. Signaler er at slapper du av et år, tar fri, jobber på Rema, er håndtlanger eller jobber på sykehjem tar det seg ikke ut på CV'en og du sakker kraftig etter. I tillegg er det ikke kult nok.

Jeg håper ungdommen får en god fremtid for seg selv og samfunnet. Gamle daga var ikke bare gode, det vet jeg. På den andre siden går det ofte for fort, og folk blir stresset, og noen blir syke, utbrente og deprimerte. Det blir ikke tid til å være vanlig, gjøre en ting om gangen og det helt ordinære er ikke godt nok. Det samlede presset gjør at folk jages stadig fremover, og må stadig bli mer utdannet, mer rik, mer vakker, mer slank, og mer populær. Klarer du det ikke presses du til å ta kunstige preparater eller narkotiske stoffer. Du MÅ være på sosiale medier ellers er du utenfor, eller rar. Du kan ikke ta fri, og undres. Det du gjør må ikke være unyttig og det må ikke svekke din CV. Du kan ikke gjøre frivillig arbeid, og slikt vas.

Bare ett ord fra min side. Det finnes en verden der du kan leve roligere, og finne deg selv. Det finnes viktige samfunnsoppgaver som ikke har status og flombelysningen på. Det finnes titusenvis av syke, gamle, funksjonshemmede og ensomme som blir henrykt og dypt takknemlig for et lite besøk, en telefon, en håndsrekning eller samtale. Det finnes barn som lider som trenger deg som Den Ene. Og du taper bare litt tid, for belønningen for å gjøre noe uten betaling og uten at noen ser deg og skryter av det på FB kan være stor og svært meningsfull. Du kan få kontakt med ekte mennesker, kloke mennesker, mennesker med livserfaring og spennende livshistorier. Du kan berike deg selv på en måte du ikke trodde det var mulig. Men først må du prøve, og ikke gi opp etter to ganger. Du kan oppdage en dyp åndelig verden, hos andre mennesker og ikke minst inne i deg selv. Du får oppdage sider hos deg selv du ikke ante eksisterte.

Det aller, aller beste er at du kan bli rikere i ditt sinn, oppdage gleden i hjertet utenom en rasjonell verden og ytre ting. Og oppdage at du taper ikke noe, men heller kan vinne noe. Du kan lære deg å undres, og samtale med andre slik at dype vennskap skapes og andre kvaliteter ved livet trer frem. Du får oppdage naturen og hvilken lykke og ro i sinnet den kan gi deg. Og jeg håper at alle unge kan lære seg at den gylne middelvei er en god vei. Sånn passe av alt, og alt til sin tid. Ikke prøv å få til alt på en gang, du skal jo tross alt leve til de 90! Fordel alt du MÅ gjøre over mange år, og vær hjemme med barna i tre år. Snakk rolig om mer kvalitative tema, som verdier, vennskap, helse, selvfølelse, livskvalitet, åndelighet, religion og tro, tiden, evigheten, universet, om barn, familie, pyskisk helse, gode matopplevelser, opplevelser som gir ro og undring.

Snakk med dine gamle foreldre og ta deg en tur på sykehjemmet, og meld deg gjerne som besøksvenn i Røde Kors. Ta med tante- og onkelbarn på en overraskende tur eller aktivitet, og inviter en eldre på kafe. Spør om livet deres og hva som har vært viktig og hva har livet lært dem. Kommer du i god kontakt med deg selv og andre mennesker og får du god livskompetanse tidlig vil du bedre kunne vurdere hva som er viktig for deg selv, og ikke bare hva andre synes er viktig og populært. Finner du sinnsro og lykke hos deg selv er du et rikt menneske!

Livets gang

Ved solnedgang en gammel kropp
Med mange små skavanker
Ser oldebarnet vokse opp
For ham hans hjerte banker

Hans sinn er ungt og tanken klar
På tross av slit og smerte
Nå har han blivet oldefar
Med mange i sitt hjerte

Hans ungdom var en vakker drøm
Tross fattigdom og lede
Han husker alt som i en drøm
Med vemod, sorg og glede

Han traff sin kjære i en eng
Og hjertet ville briste
Han spurte: Vil du dele bord og seng
Og livet til det siste?

Ja, svarte Elin, som hun het
Det vil jeg mer enn gjerne
Det heter visstnok kjærlighet
Og gjør et par helt gærne!

En herlig sommer helt i rus
Med Elin ved sin side
Alt skjedde i en jubelbrus
På viddene, de vide

Med våren kom en liten gutt
Hans hår var sort som ravnen
Hans fader feiret med salutt
Og bar han trygt i favnen

En oppvakt, liten pjokk han var
En engel for sin mor
Han fulgte pappas fotefar
Og mammas kloke ord

Og sommer fulgte etter vår
Og snart så ble de flere
De vokste opp i enkle kår
Kan man vel kreve mere?

Og livet gikk sin vante gang
Og alt var fryd i gammen
De synger nå sin aftensang
Og har blitt gamle sammen

De gamle leste i sin bok
At større glede venter
Vårherre gav, Vårherre tok
Snart Gud dem begge henter!

Folkemedisin, helbredelse, læsing, stoppe blod og ganning

Nytt tema, flere tabu, fordommer, misforståelser, og ordet ganning som blir brukt til å omtale eller til å stigmatisere samer. De fleste voksne har hørt om læsing, at du ringer til noen som kan helbrede deg, stoppe blod, lese på på verk og betennelse, rense  hus og mye annet.

Alt dette blir brukt i det stille, og skal gjerne være det. Det er ikke meningen at nu skal alt fortelles, at alt skal være åpent og i media. Jeg har stor respekt for hele dette feltet minus ganning. Jeg ønsker bare å omtale disse tema fordi jeg skriver om tabubelagte ting, vanskelige ting, fordommer, helt feil kunnskap, familieproblemer, foreldre og barn og ting som blir brukt til å stigmatisere andre etniske grupper og hverandre. Jeg er ikke tenkt å skrive detaljert om disse tema, bare omtale de. 

I gamle dager fantes det ikke så mye leger, sykehus, behandlingstilbud og legevitenskapen var ikke kommet så langt som i dag. Dessuten bodde det folk nesten overalt, og det var både langt, dyrt og tidkrevende å reise. Samene bodde ofte til fjells, i fjordbotner, i markebygder og ofte i to land, langt fra kirkesteder der det som oftest var lege og andre helsetilbud. Rettighetene var det så som så med, og enkelte leger behandlet allmuen, samer og kvener nedlatende, fordomsfullt, bedrevitersk og til og med feil. Jeg tror at når folk må klare seg selv så utvikles det helbredende evner hos dette folket. I alle fall finnes det sterke helbredelsestradisjoner verden over, spesielt blant nomadefolk, stammer, urfolk, blant østlige folk og i andre kollektivt orienterte kulturer. Norge, resten av Vesten og industrialiserte land er i høyeste grad individ-orienterte kulturer, men selv her er det mange etniske grupper, bygder og kulturer der disse tradisjonene enda lever, side om side med skolemedisin og vanlig helsetjeneste. Og ikke bare blant samer. Og slik tror jeg det vil forbli.

Folkemedisin, samisk folkemedisin og nå til dags alternativ eller komplementær medisin eksisterer, er blitt mer stuerent, markedsføres i media, og har kan hende økt i bruk og popularitet. Snåsamannen, kronprinsesse Märtha og andre har gjort helbredelse enda mer kjent og mange har stått fram i media om sine evner, og kirka har til og med laget et eget, kristelig rituale for rensing av hus. TV-program som Åndenes makt, Det okända, Jakten på den sjette sans har også bidratt på sin måte.

De som har evner skal ikke snakke om det, ikke skryte og ikke ta betalt. Slik er det i alle fall blant de mest tradisjonelle og kristelige læsere, og slik kommer det til å være. Man kan miste evnene, sies det. Det vet jeg svært lite om, men jeg har en teori om hvorfor det er slik. Uavhengig om du kan miste evnene, så har læsere hatt stor, potensiell makt i sitt miljø og i en isolert gruppe. Folk kunne komme i stor takknemlighetsgjeld til disse og det ble lagt klare føringer for hvordan de skulle opptre, vederlag for tjenester, åpenhet (lukkethet) og slike forhold. I noen kretser skal man ikke engang takke, men i spesielle tilfeller kan man gi en gave til jul eller lignende.

Ganning og trolldomstrommer er noe helt for seg selv, og er knyttet spesifikt til samene i Skandinavia. Det tilhører førkristen religion. Beskyldninger om ganning brukes til å stigmatisere samer, som et bevis på at de er ukristelige, og er jamngodt med satanisme. Jeg sier ikke at ganning ikke eksisterer, men det er ytterst få som driver med slikt. De fleste bare truer med det, for å skape en mystisk aura rundt seg og for å true noen til taushet. I mange kulturer i verden forøvrig er forbannelser, voodo, besvergelser, ritualer, tromming, sjamanisme og bruk av berusende planter relativt utbredt, selv i moderne tid. Dette blir både brukt og misbrukt. Misbrukt for å skremme og binde folk, spesielt for å presse folk innen menneskehandel som prostitusjon. Mange som blir utsatt for voodo blir syke og noen dør fordi de lammes av frykt og angst. Jeg har også hørt historier om kasting av kirkegårdssand, og at folk leser forbannelse i vann og gir til folk eller andre ting. Spesielt de som er psykisk syke kan begynne å fantasere om at de er utsatt for noe ondt, og noen ringer læsere som forhåpentligvis er sterkere enn den som sendte ondskap, og slik kan en runddans fortsette.

Jeg tror det er mulig å holde på med ondskap til en viss grad, misunne andre og ønske ondt over folk. Jeg tror noen har evner til å forbanne, og jeg tør ikke spekulere i hvilke krefter som tas i bruk. Men jeg tror også på at noen beskytter oss mot onde krefter i og rundt oss, og som kristen stoler jeg på Gud. På den andre siden skal man ikke være redd noen, man skal ikke lammes av frykt, man skal ikke gjengjelde ondt, man skal ikke tenke så mye om det kommer trusler om ganning og trolldom. Er du redd, be til Gud, fortell det til noen, og ikke la det styre ditt liv. Eller bare blåse av det. En del bruker dette som trusler og vil at du skal bli redd, men det skal du ikke.

Jeg tror også at det er bedre å lide urett enn å gjøre urett. De som eventuelt gjør ondskap opplever ikke velsignelse, det kommer aldri noe godt utav det, jeg tror det til og med kan korrumpere en og ens sjel. Man kan benytte læsere og takke dem i sitt hjerte, eller takke helbredelsens kilde. Som er Kjærligheten. For oss kristne er det rett og slett Gud. Ikke alt kan læges av skolemedisinen, og læsere og alternativ medisin kan tilby mye som ikke legene kan. De har som regel bedre tid, og er også åpen for åndelige dimensjoner og problemer, og er mer åpen for andre sider av livet og menneskenaturen.

Lär deg livets stora gåta, älska, glömma och förlåta

Jeg tror det ligger mye og dyp visdom i dette ordspråket. Hva er egentlig hemmeligheten? Man kan like ordspråk, dele visdomsord, si kloke ord, snakke dypt med den venn, men å forstå dybden, bredden og høyden i livets hemmeligheter er vel ikke så lett. Men det går an å forsøke, og for hvert forsøk kan man forstå litt mer, ane et litt dypere lag, forstå sammenhenger, og forme nye spørsmål. Og bli litt klokere. Men la oss se litt nærmere på dette ordspråket.

En gåte er et spørsmål der du må fundere og undres litt på. Man tvinges til å endre perspektiv, sette sammen kunnskap, forsøke å se sammenhenger og løsninger. Etter mye tankevirksomhet dukker det da en løsning opp, og svaret virker så svært enkelt når man til slutt løser gåten. At man ikke skjønte det før, det var jo så lett! Men har man kjørt seg fast i et tankemønster, ser man bare begrensninger og problemer og hjernen spinner rundt de samme tingene. Og kommer til de samme konklusjonene. Gang på gang. Tilslutt blir både tankemønstre, handlinger og holdninger automatisert, det blir en permanent del av deg selv, og du har stagnert. Det er en fare for alle over tretti, man tror man er utlært, man tror man vet sannheten om alt og alle, og man bruker de samme forståelsesmåter på alt nytt. Du blir et ekko av deg selv, og begynner å dømme og karakterisere, moralisere og hate. Og du tror du har rett til det. Bare du forstår, andre er dumme og lever helt feil.

Mitt store forbilde er Jesus. Han levde og snakket på et metanivå, dsv et overordnet nivå, som disiplene og de andre ikke forsto til å begynne med. Han visste hva som var kjærlighet, og frelsens store hemmelighet. Han visste hva som ville skje, og han visste at det ikke var noe vei utenom lidelsen. Men han visste også hvilken seier det ville bli, en seier over død og over fortapelse, og denne seieren ga han videre til oss helt gratis. Han sa, tro og du skal bli frelst. Jesus var jo Gud selv, han var ganske enkelt Kjærligheten selv. Kjærligheten er universets største og viktigeste kraft, alt går ut i fra den, til og med livet, og det er det største av de tre, tro, håp og kjærlighet. Og det er det eneste som følger oss inn i himmelen, og som er evig.

Det er nettopp denne vidunderlige kraften, nemlig kjærligheten som gjør det mulig å få til resten, nemlig elske, glemme og tilgi. For meg som kristen er kjærlighetens opphav Gud, og Gud er kjærlighet, enkelt og greit. Og for at de som ikke hærer kristendommen så skal jeg straks gå over til å filosofere mer generelt om denne livets store gåte. Uansett hvor kjærligheten kommer fra, dets kilde, dets vesen og bruksområder håper jeg vi kan være enige om at det finnes en god kraft og en ond kraft i verden, og alle vi er disponert for begge deler. Ved de riktige omstendigheter kan vi alle drepe, såre, straffe, snakke ondt, drive omsorgssvikt og være grådige og egoistiske. Elementer av dette vises i uttallige kriger, etniske konflikter, interessekonflikter, arveoppgjør, og kamp om posisjoner. Spesielt om risikoen for å bli oppdaget eller straffet er borte eller minimal. Derfor har vi maktdeling i samfunnet, rettsvesen, politi og institusjoner med vide fullmakter til å gripe inn i og regulere ulike interessekonflikter.

Når man elsker noen er man ofte villig til å tilgi og glemme. Det er bare å studere barn, de kan være så sinte på deg om de ikke får viljen sin, men når du har tatt en rettferdig beslutning glemmer de hele greia, aksepterer den og starter på nytt. De glemmer faktisk hele saken. De kan tilgi oss voksnes feiltrinn, og feilvurderinger, og de kan starte med blanke ark dagen etter. Og har man som voksen krenket et barn og ber av hjertet om tilgivelse kan man også få tilgivelse og starte på nytt. Jeg snakker ikke om grove og utilgivelige overgrep der det må andre midler til, og som setter varige negative spor i et barns kropp og sjel, men dagliglivets små og store konflikter.

Hva kan så vi voksne lære av barna? Jo, det at kjærligheten skal være betingelsesløs og ren, og at man skal ikke dvele ved gamle synder som er oppgjort, og heller ikke dømme. Man skal faktisk være villig til å glemme og tilgi, nettopp fordi man er glad i noen og noen er glad i deg. Det er den store hemmeligheten i livet og på jord. Jeg vet det kan være vanskelig å tilgi grove krenkelser som ikke innrømmes og ikke bes om tilgivelse for. Man skal ha respekt for det. I slike tilfeller kan det være svært forløsende å selv ta opp problemet direkte og si at det og det såret meg alvorlig med de og de konsekvenser, og jeg vil snakke om det. Ofte beklager krenker det inntrufne, og gjør han ikke det kan du få fred uansett, fordi du fikk satt ord på problemet overfor rette vedkommende.

Og for hver gang du snakker om krenkelsen eller traumet kan du forlenge lidelsen og bli retraumatisert. Det er viktig uansett å snakke om problemet til noen, og tør du ikke å ta det direkte opp kan du snakke om det med en terapeut eller sjelesørger. Noen andre kan også ta opp det aktuelle med krenker, altså via stedfortreder. I verste fall kan man om man må ta det opp rettslig, i forliksråd eller i Forbrukerrådet. Dere kan bli forlikt så det ikke plager deg lenger, eller at det blir så bra som det bare kan. Det er også en kjærlighetshandling overfor deg selv, og faktisk overfor krenker og. Om barn opplever krenkelser kan vi som foreldre lage til et møte mellom offer og mobber, gjerne med foreldre og/eller lærer tilstede. Det lærer barnet konflikthåndtering og respekt, og som kan bli en viktig kompetanse hos dem for å møte lignende problemer. Og det lærer mobber at hun/han blir oppdaget og det får konsekvenser.

Vi må derfor spørre våre barn om noen mobber og problemer på skolen og i livet, følge med og bruke intuisjonen for å avdekke krenkelser og mobbing. Barna lærer fort at man ikke sladrer og at det straffes. Vi skal stå opp for de, sjekke, og mekle ved konflikter. Det er en helt konkret kjærlighetshandling som barna forstår.

Vi skal elske, glemme og tilgi oss voksne imellom. Nettopp fordi vi elsker oss selv så høyt, og våre nære likeså, og fordi vi vet at våre med mennesker ligner på oss og vår natur, skal vi hjelpe hverandre til å lære denne stora gåta, älska, glömma och förlåta? Ikke sant?

Skilsmissebarn

Barn i skvis mellom to foreldre som kjemper om de og som demoniserer hverandre er det tristeste jeg ser. Det er en høyst egosentrisk kamp der egeninteressene rår, kompromissvilje og -evne mangler, og der en eller begge parter regner med at får man nok drit på den andre, så vil en eventuell rett dømme slik at barna bor hos akkurat hos han eller henne. Jeg tenker ikke på noen spesielle i denne sammenhengen, men ønsker å sette ord på hvor destruktivt det er når foreldre går i åpen konflikt rett foran dem de elsker, og tror det er kjærlighet. Om de visste hvor skadelig det er der og da og på sikt ville nok de fleste stanse krigen.

Utgangspunktet er kjærligheten mellom to elskende, som gifter seg. Så kommer et eller flere barn, så et brudd etterhvert. Det rammer ca 20.000 barn i Norge hvert år, såkalt skilsmissebarn. I virkeligheten er tallet enda større fordi samboende ikke regnes med, og heller ikke der barn kommer etter korte forhold, eller tilfeldigheter. Naturligvis får ikke alle barn det trasig, og takk og pris for det. Det finnes foreldre som samarbeider greit, og der barna får være sammen med begge etter avtale, gjerne i samme by, og beholder besteforeldrekontakten og slektskontakten på begge sider.

Noen ganger er det best å skille lag, spesielt når det er mer alvorlige ting i bildet enn at foreldre ikke elsker hverandre lenger. Eller at de er så forskjellige, så uenige at en skilsmisse vil være en befrielse, og gi barna fred. Et brudd er til og med direkte nødvendig dersom alvorlige problemer er i familien, som vold, overgrep, rus, psykisk terror, utroskap, løgn, kriminalitet og tunge konflikter der foreldrene er i konstant konflikt med hverandre, og alle, spesielt barna lider og utvikler psykiske vansker og atferdsproblemer. Barnevern og politi kan gripe inn og presse fram et brudd, og i verste fall omsorgsovertakelse.

Et brudd kan komme altfor sent til og med, der konfliktene og problemene har fått malt i stykker en familie og alle er ofre. Uansett hvor gamle barna er kan de skades alvorlig. Små barn kan rammes av såkalt reaktiv tilknytningsforstyrrelse (google det), der den naturlige tilknytningen forstyrres av ulike grunner. Litt større barn kan presses til å være lojale mot en av partene, og de kan utvikle et såkalt snill-pike-syndrom, der de tror at om de er snille, hjelpsomme og usynlige vil det hjelpe. De tror det er de som er problemet. De kan utvikle angst, depresjon, adferdsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, selvforakt, dårlig selvfølelse og selvskading. Barn kan begynne å ruse seg, bli voldelige og aggressive, miste skolemotivasjonen, miste venner og må kanskje glatte over forholdene hjemme. Slik kan de bli venneløse, ensomme, selvdestruktive og som gir alvorlige senskader i livet og som blir et helseproblem på mange ulike måter.

Mange trenger hjelp til å løse opp i konfliktene, og mange barnefordelingssaker ender i retten. Har en eller begge flyttet slik at de ikke lenger bor på samme plass, vil hele familien få et stort problem. Begge parter skjønner at om de ønsker barna hos seg må de vinne krigen, få retten på sin side, koste hva det koste vil. Det er hva jeg kaller det tristeste jeg ser, og at alle står og ser bortimot hjelpeløse på resultatet og barnas lidelse. Venner, besteforeldre, lærere, kolleger, eventuelle bonusbarn, deres foreldre og andre. Det nytter vel ikke å beskrive problemet ytterligere. Hva kan bidra til at alle parter får det bedre, og hva kan hjelpe barna? Jeg bryr meg mest om barna, de voksne kan velge konfliktnivå, strategier, kompromisser og hva man sier om den andre parten. Barn har ikke noe valg, og må bare forholde seg til bruddet og dets konsekvenser.

Jeg skal ikke fremstille meg som familieekspert og rådgiver, jeg bare skriver om ulike problemer vi mennesker kan komme ut for, og som nesten ingen snakker om. Det er min selvvalgte rolle. Men jeg har også opplevd brudd uten at vi var gift, med et kjært barn i bildet, så jeg har en god del erfaringer med nettopp dette, og vi begge ble tvunget til å finne løsninger. Jeg har stor respekt for min tidligere kjæreste, selv om jeg ikke er glad i henne lenger slik kjærester skal, og vi har måttet kompromisse i bøtter og spann. Jeg er gift med en annen og har to bonusdøtre og må forholde meg til det og. Altså mine barn, dine barn, men antagelig ikke våre barn. Heretter vil jeg ikke være så privat om dette bare snakke mer generelt om temaet.

Løsningen er barnas beste, og det kan være vanskelig nok å vite hva det er. Begge foreldre kan være kompetente og ha barna, og den andre kan fungere som samværsforelder. Jeg synes når barna er små skal de bo hos sin mamma, med pappa som samværsforelder, og så kan man gradvis øke samværet. Det aller, aller viktigeste er at begge foreldrene holder kjeft, passer sin munn og ikke prater dritt om den andre og planter løgner og mistillit. Og ikke minst, aldri krangle åpenlyst foran barna. Man kan heller prate respektfullt om den andre og si som det er, at mamma og pappa er ikke glade i hverandre lenger eller vi kan ikke bo sammen lenger. Men jeg elsker deg/dere og vi skal gjøre vårt aller beste for at dere skal ha det bra og at dere får være sammen med både oss begge. Bare ved det ene tiltaket og den holdningen kan man stanse en eventuell destruktiv spiral, og barna kan slappe av, leve et tilnærmet normalt liv og føle kjærligheten fra begge foreldrene. Uten krig.

Resten er praktisk/økonomiske valg, samværsavtaler, logistikk, fordeling av ferier, fordeling av kostnader, besteforeldre- og slektskontakt, arrangering av bursdager og andre merkedager, opplevelser, deltakelse i idrett og andre organiserte aktiviteter, leksehjelp, helsehjelp, tannregulering, foreldremøter, dugnader på skolen og tusen andre ting.

Men størst av alt er kjærligheten. Alltid. Du skal elske dine barn, vise det tydelig, si det minst en gang per dag, og hver gang dere skilles. Barna vil lenge være usikker på din kjærlighet, og for at de skal slippe å lure på det, si det. Klart og tydelig, med rene ord. Se barnet i øynene, gi henne/han/de en lang varm klem, og si husk mitt elskede barn, mamma er glad i deg for evig. Du er mitt kjære barn og jeg elsker deg. Når du er borte savner jeg deg, og jeg tenker på deg hele tiden. Du er alltid velkommen tilbake og det gleder jeg meg til. Nu skal du til pappa og der får du det også fint. Du skal være hos begge, det fortjener du. Og når du blir større kan du velge hvor du vil bo. Husk det. Og pappaer må si det enda mer tydeligere om du er samværsforelder.

Det er slike såkalte arkaiske setninger som går rett til hjertet hos våre kjære små. Og som helbreder sår i sjelen og fjerner mye av usikkerheten som følger med en skilsmisse. Kjærligheten heler i vanskelige tider og det vil barna huske og nyte godt av. Du kan ganske enkelt berge barnet ditt  fra et selvdestruktivt liv, og gi han eller henne et meget godt grunnlag for å få et fint liv på tross av en skilsmisse eller et brudd.

Det pappa gjør er alltid viktig

Pappa er viktig. Hele livet. Det er en person du må forholde deg til, uansett hvor gammel du er, hvor du bor, om han lever, er død, er syk eller frisk, er singel, gift eller enkemann. Og det på godt og ondt. Spesielt på ondt. Har du manglet en far, har han sviktet deg, vært for streng, krenket deg, misbrukt deg, eller vært mye borte kan det ha skadet deg, lite, moderat eller voldsomt. Slik kan din far ha påvirket deg i negativ retning hele livet, selv etter at han eventuelt er død. Mange har også opplevd at far har dødd i ung alder. I tillegg til den naturlige sorgen etter at far gikk bort kommer savnet etter pappa, med stor P. Spesielt i tenårene og ung-voksen alder har nok savnet etter han vært stort. Barn og unge trenger en far som omsorgs-person, som støtte, en som ser deg, en som elsker deg, og en du kan bryne deg mot. Alle trenger en stødig voksen, helst to, som forstår deg, gir råd, hjelper til og som kan være en samtalepartner om vanskelige ting. Og som bare er der.

Jeg har selv vært så heldig å få en sønn for snart 13 år siden, jeg er ikke gift med hans mor, og jeg er idag gift med en annen kvinne og er bonuspappa til to døtre. Jeg vet mye om farskap og de utallige små og store problemstillinger som nødvendigvis må komme. Jeg har fått kjent på alle følelser knyttet til et pappa-skap til et uskyldig barn som bare vil bli elsket slik det er. Jeg har vært rasende på hans mor og vice versa, måttet kompromisse, men også vært tro mot mitt eget barn. Bare han kan dømme om jeg har lyktes. Jeg vet inderlig godt at jeg har verken vært eller er en perfekt far selv, men jeg har tatt det på største alvor, og prøvd så godt jeg kan. Jeg anser det å bli foreldre som det største, viktigste og det mest betydningsfulle oppdraget et menneske kan få. Jeg har gjennom det å få barn fått et visst erfaringsgrunnlag til å skrive om det å ha en pappa og være en pappa. I tillegg vet jeg litt om å være såkalt bonuspappa, det er ikke alltid lett, men kan gi store gleder. Jeg er inderlig klar over at jeg ikke er mine bonus-døtres far og vil aldri bli det. Men jeg tror at jeg kan være en viktig voksen for dem, spesielt siden jeg er gift med deres mor og de ser meg ofte. Hvordan skal mitt barn behandles i min nye familie, og hennes barn av meg? Sammen må vi velge en strategi til vår alles beste, og løsningene kommer ikke alltid straks. Noe kommer naturlig, noe må forhandles om, og noe går seg til over tid. Dette innlegget skal forøvrig ikke handle om mitt personlige farskap, men om hvordan far kan påvirke våres alles liv på godt og ondt.

Men nu mer om pappa. Det er neppe det mest tabubelagte temaet, men et av de mest private og personlige forhold man kan oppleve. I tillegg til forholdet til mamma, et forhold som om mulig er enda nærmere, kanskje viktigere, og annerledes, fordi hun har båret deg under sitt hjerte, ammet deg og gitt deg varme, nærhet, kjærlighet og du har vært, og er tilknyttet henne, din fostermor, eller bestemor eller hun som ble en nær, primær, kvinnelig omsorgs-person for deg. Du har vært i en mors mage uansett, og mest sannsynlig knyttet deg til en mamma eller morsperson. Far kan av helt ulike grunner ha vært totalt borte fra ditt liv, både fysisk, mentalt, åndelig og som omsorgs-person. Faktisk hele livet. Det er det som er problemet, far kan ha vært borte i alle betydninger av ordet. Og selv om far har vært borte og ikke har hatt mulighet til å påvirke deg direkte, verken negativt eller positivt, vet jeg av utallige historier at nettopp forholdet til far kan være problematisk, og det vil jeg snakke om nå. Og fordi du kan kjenne deg igjen i deler av innlegget snakker jeg ikke om en bestemt person jeg kjenner, og ikke om et helt bestemt farsforhold, det ville heller ikke vært rettferdig overfor noen. Men jeg oppsummerer kunnskap om ulike problemstillinger som kan ha med far å gjøre, og som kan berøre mange, og som kan omtales.

Hva skal en far være, og bør være for deg? Jeg tror ikke det er vanskelig å sette ord på det. Litt avhengig av din alder, ditt kjønn, livssituasjon og familieforhold kan det oppsummeres slik. Far skal være pappa i vid forstand og i alle betydninger. Fullt og helt og hele tiden. Selv etter hans død skal han være pappa. Han skal være med på din fødsel, være stolt, myk, sensitiv, tilstede, snill og han skal være snill og hjelpsom mot din mor. Han skal elske din mor. Har de skilt lag skal han fremdeles respektere din mor og ta seg fullt ut av deg og dine behov. Og i alle fall da! Skiller foreldre lag kan det være utrolig smertefullt for barn å oppleve det. Blir det krig mellom foreldrene, lider barn, og krangel og konflikt og psykisk vold kan være like skadelig som fysisk vold. Garantert.

Er du jente skal far være din støtte, din helt og representere det maskuline, det stødige, og han skal beundre deg og være stolt av deg. Han skal ta deg med overalt og lære deg alt mulig, han skal være morsom, elske deg og være pappa hele livet. Også når du kommer i puberteten og kommer i opposisjon. Spesielt da. Han skal tåle dine nykker og utslag av hormoner, han skal elske deg i storm og stille, lytte til deg, stryke deg over håret og si du er pappa sin jente, nå og hele livet. Han må si det hele livet, og aldri svikte deg. Han skal aldri røpe dine og deres hemmeligheter, og være lojal. Og han skal besøke deg, lære deg å kjøre bil, betale ditt førerkort, kjøre deg til den nye skolen og hente/bringe deg uansett hvor du flytter og sammen med, uansett hvem. Til og med når du gifter deg skal han betale kalaset, hjelpe deg, støtte deg, gå på kafe og gi deg en klem. Og pappa kan ha vært modell for hvordan en mann skal være i et forhold, og som kan være en enorm inspirasjon for ditt eget forhold i fremtiden. Når barnebarna kommer skal han være bestefar i tillegg til pappa, og han skal ha god tid til alle. Ikke mindre enn det, og helst litt til.

Er du gutt har din pappa en desto større oppgave og rolle, om mulig. I tillegg til alt som er beskrevet ovenfor skal din pappa nettopp være pappa, han skal være det maskuline, han er din helt, han er sterkest i hele verden og han ordner opp i alle problemer. Han lar deg være med på alle slags jobber og gjøremål, du får lov til å prøve alt, lære alt, du får være både veslevoksen og liten, og pappa skal si du er flink, du er pappa sin venn, og jeg er glad i deg. Pappa skal være tilstede, han skal herje med deg og få deg til å le, han skal legge deg og fortelle god-natt-historier og synge kjære sanger. Han skal stryke deg over håret og la deg ligge på magen sin, og massere deg på ryggen til du sovner. Pappa skal være vennlig, men bestemt, han skal sette grenser, være rettferdig og forutsigbar. Han skal ikke kritisere mamma og ikke krangle om deg. Dere skal legge planer for sommeren og gå på fjellet, han skal lære deg å svømme, tenne bål, sette opp telt og lære deg å berges i naturen. Det skal en pappa gjøre. Minst!

Har du opplevd alt dette er du heldig, da slipper du mange følelsesmessige problemer og mye usikkerhet. Har du i tillegg hatt en kjærlig mamma og ikke blitt krenket er du sannsynligvis i vater, du er lykkelig og kan stå på egne bein. Jeg håper det. Du har videre blitt veldig kompetent, klok og rettferdig, og han eller hun er heldig som får deg tilslutt. Og den største gevinsten får nok dine barn, som får en kompetent forelder. Først som sist, jeg kjenner mange, mange gode mennesker som ikke har vokst opp med en tilstedeværende far, men som likevel er kompetente. De har fått kjærlighet av mamma og av andre, og kanskje av storfamilien, onkler, tanter, besteforeldre, naboer og andre. I denne verden er alt mulig, heldigvis.

Kjenner du meg og denne bloggen rett vet du hva som kommer nå. Nemlig problemer, og i dette tilfellet problemer når en far ikke er der, ikke er der nok, om han er inkompetent, borte, har krenket deg eller har gjort noe galt, og ikke innser det og prater om det, eller aller helst når han ikke har vært tilstrekkelig tilstede i ditt liv. Om han døde for tidlig, var for mye syk, for mye på jobb og reise, og ikke så deg nok verken i oppveksten eller senere. Slikt kan skape utrolig mye sorg, skuffelse, frustrasjon, savn og problemer i dine senere relasjoner, overfor barn, barnebarn, partner, og andre voksne. Registeret er så vidt og omfangsrikt at jeg kommer bare inn på noen enkelt-tema i denne omgangen. Her er et utvalg.

En tid var det vanlig at mor ble overlatt til seg selv med barnet om man ikke var gift. Det var skam å være såkalt lausunge, og til og med kunne bli kalt uekte. Mange fostre og beibier ble i gamle dager tatt livet av eller lagt i skogen for å dø. Barna ble ikke regnet med og gjerne ekskludert når mor giftet seg. Barnet eller barna kunne bli overlatt til bestemor, en tante eller en nabo, og man lot som om det ikke eksisterte. Jeg tror personlig det er den verste livssituasjon noen kan komme ut for og det er nok det som skader mest. Først bli glemt av far og så ekskludert av mor, og du må leve i skyggen av familielivet, og personlig leve med skammen andre har påført deg, i stedet for å bli elsket. Dine søsken innenfor ekteskapet skjønner ikke situasjonen før i voksen alder og da er det som regel for sent å bli nære, fortrolige og få en normal søskenrelasjon. Du vil for alltid føle utenforskapet, kjenne på ekskluderingen og lure på hvorfor. Selvfølelsen kan ha fått seg en varig knekk, og mange har trøstet seg med rus, grenseløse forhold og rotløshet. Andre har klart seg relativt bra, giftet seg, fått barn og fungert noenlunde, men dog med dype sår på kropp og sjel.

Det mest vanlige problemet er en fraværende far, der mor ble gravid etter et kort forhold eller ved en tilfeldighet. Rett ut sagt etter et samleie med en mann som det ikke var meningen å bli gravid med. Far bodde et annet sted, og det var ikke vanlig at fedre i slike situasjoner tok ansvar, kom på besøk og holdt kontakt med barnet. Først i voksen alder kom kontakten, om den kom, men barna gikk glipp av viktig farskontakt og kontakt ble gjerne opprettet av barnet selv. Elsker pappa meg, husker han på meg, er jeg i hans tanker, bryr han seg. Er jeg lik han og farsfolket, og hva sier pappas kone om at dattera eller sønn hans vil ha kontakt. Kommer han i min konfirmasjon, vil han se sine barnebarn og hvorfor tok han aldri kontakt selv, eller hvorfor ventet han så lenge. Det er mange vanskelige spørsmål barn med en fraværende far må spørre seg, og kanskje aldri få svar på.

Andre problemer er at far har vært for streng, for sint, for hard og urettferdig. Og at det viktigste er at barna skal oppføre seg og gjøre foreldre glade. Noen barn, spesielt de eldste i en barneflokk, har fått for mye ansvar, blitt bråvoksen og har ikke fått være barn lenge nok, de har måttet hjelpe til, passe barn og overtatt mye av foreldrerollen. Har en eller begge foreldre vært psykisk eller fysisk syke, har barna overtatt de voksnes rolle og blitt skadet. Har foreldre ruset seg, sittet i fengsel, gjort noe kriminelt, gjort  overgrep, sviktet eller krenket barna på noe vis, kan barna lide mye i stillhet. Det verste er når barna må glatte over problemer, være foreldres forelder, den voksne og ansvarlige. Barna lider av voksnes problemer, og samtidig kan de ikke snakke om disse problemene med sine foreldre. De blir dobbelt utsatt. Foreldrene skaper store problemer for sine egne barn, og barna får ingen følelsesmessig hjelp til å takle eller å bearbeide dette, og får ikke en normal oppvekst. Får barna tilknytningsforstyrrelser fra starten av predikerer dette for senere senskader og psykiske vansker og lidelser.

Far kan ha vært en drittsekk mot deg, kritisert alle dine valg og skjemtes over deg. Han vil at du skal gjøre som han mener, og gjør du det ikke elsker han deg ikke. Kjærligheten kan være full av betingelser. Barn trenger betingelsesløs kjærlighet og en kjærlig og forutsigbar oppvekst. Far kan ha vært fanatisk religiøs og mene at dattera hans skal være et dydsmønster, ikke gå ut med gutter, bare være inne og aldri snakke om følelser for gutter. Han kan ha vært sjalu på friere og ha en trang til å eie deg. Guttene kan ha hatt det litt friere, men også de måtte oppføre seg, ikke drikke, ikke røyke, ikke være sammen med jenter på natta, og alt var synd og skam.

Det motsatte kan også være problemet, far kunne selv være grenseløs, bli borte på natta og i dagevis, han satte ingen grenser, han brydde seg ikke om skolen, lekser og hva du gjorde. Han kunne være en stor egoist, ha psykopatiske trekk, være narsissist, være voldelig, ruse seg, og krenke deg, dine søsken og mor. Du kunne være livredd hjemme og føle at ingen så deg eller hjalp deg. En slik livssituasjon er forferdelig og jeg håper at ingen får oppleve slikt, selv om jeg vet at det skjer. Det er her historier om Den ene kommer inn. Har du blitt sett av minst 1 voksen kan det ha berget deg, eller du er et resilient barn, dvs barn med stor motstandskraft, eller et blomsterbarn som fungerer på tross av far og foreldre og ikke på grunn av dem.

Far kan også være helt ukjent. Enten ved at mor er usikker på farskapet eller ved at hun ikke forteller hvem som er far. Uten å generalisere for mye viser undersøkelser fra fengsler og barne- og ungdoms institusjoner at innsatte og beboere har hatt enten fraværende foreldre eller foreldre som har ruset seg, vært voldelig, overgripere og/eller drevet med omsorgssvikt, eller tillatt andre å drive med overgrep. Problemene fortsetter over generasjoner, og mange lider, dessverre.

Etter en krig eller en lengre okkupasjon får ofte fiendens soldater barn med landets kvinner, i Norge finnes det mange såkalte tyskerbarn, som ble stigmatisert og mobbet. Mødrene fikk håret klipt av ved prosessene etter krigen og man mente de skulle skamme seg. Det eneste de hadde gjort var å bli forelsket i en ungdom fra Tyskland, som mot sin vilje ble sendt i krigstjeneste til et kaldt land i nord. Heldigvis finnes det gode historier der barnet ble inkludert av mors nye partner og kunne leve tilnærmet normalt sammen med andre søsken. Jeg beundrer slike menn.

Listen kan gjøres enda lenger, dessverre. Jeg stanser her og du kan selv reflektere over ditt forhold til din egen far. Jeg har ingen råd til deg, bare disse ord. Jeg har lært å kjenne mange som ikke fikk leve slik med far tilstede, eller hadde bare sporadisk kontakt, og sett hvor flott man kan bli på tross av at pappa ikke var der for barna sine. Det gleder meg inderlig, samtidig som jeg sørger sammen med alle de som lider på grunn av en far som ikke var der eller som fungerte dårlig. Dette innlegget beskriver lidelse, men er egentlig ment som en trøst. Håper jeg.

Å ha venner, kontakt nok, en mening med livet og ensomheten på avstand

Lykken, kjærligheten, evner, penger, venner, mening i livet og ressurser forøvrig er aldeles ikke jevnt fordelt på jord. Bare tenk på de du kjenner eller befolkningen i en by. Noen sitter veldig godt i det, nesten som du ikke vil dra på besøk for at du plages med misunnelse, eller en mindreverdighetsfølelse. Og kanskje aller mest følelsen av mislykkethet når du sammenligner deg med dem og andre. De kan i tillegg ha god kontakt mellom søsken og bo i nærheten av hverandre der de vokste opp, og har aldri måttet flytte rundt omkring. De aner ikke hva ensomhet er, og barna får en god start og finner make i nabolaget. Det er det ene ytterpunktet.

Det andre ytterpunktet er at en familie spres vidt omkring og ingen kan bo i eller ved barndomshjemmet. Dere har ikke fått noe økonomisk hjelp fra foreldrene, og har lite eller dårlig kontakt med hverandre. Kanskje dere har vært i en konflikt eller opplevd overgrep og krenkelser fra andre i oppveksten slik at man i tillegg har svært dårlige minner hjemmefra. De andre fra barndommen har også måttet flytte langt bort, og du ser dem sjelden. Kanskje du har en kronisk sykdom, en funksjonshemming eller er fattig. Du må leie dyrt istedet for å eie og du bor i en dyr by. Det går tregt med å få venner eller vennene flytter etterhvert som du blir kjent med dem. Og du er singel, eller ble skilt etterhvert. Er det noen i familien som sliter med rusproblemer i tillegg, er det ikke greit. Du lever marginalt, har for få venner og ensomheten spøker rundt hvert hjørne, og av og til tar den deg med i bunnløs fortvilelse og følelse av dyp urettferdighet. Tror det er mange i Norge som har det bortimot slik, og det er trist. Jeg håper at de aller fleste har det sånn passe, og at livssituasjonen ikke sliter deg ut.

Tidligere normer og verdier gikk stort sett ut på å få en kort utdanning og en grei jobb, familie og et rimelig hus. Man skulle være nøktern, takknemlig, hjelpsom, arbeidsom, ærlig og beholde jobben til du fikk gullklokke, dvs bli værende i jobben i minst 25 år. Og så nyte dine pensjonistdager i ro og i mak på den selvbygde hytta på hjemplassen, plukke tyttebær, fiske torsk, og ikke reise lenger enn til Arjeplog i en eldre Amazon eller Boble uten sikkerhetsseler. Reiste du til Amerika kom du neppe tilbake, og alle forventet at du ble selfmade, rik og sendte fine kort hjem og en feit sjekk i ny og ne.

Idag er det annerledes, heldigvis og dessverre. Heldigvis, for at den verste fattigdommen er avskaffet eller marginal. Dessverre fordi mange sliter med andre problemer nettopp fordi de fleste er velstående, uavhengige og familier er spredte, og forskjell på fattige og rike er enorm og skrikende. Jeg vil naturligvis ikke at vi skal få det dårligere, men at det er lov å fokusere på velstandens og utviklingens konsekvenser på godt og ondt. Norge er verdens rikeste land men kanskje det landet det eksisterer mest ensomhet, mest selvmord, følelse av mislykkethet, skjønnhetspress, utdanningspress, press om å bli vellykket og slike utslag, hva vet jeg?

Fattigdommen er ikke avskaffet, den er bare relativ, mer usynlig og gjerne tabu. Er du kronisk syk, langtidsledig, arbeidsufør, psykisk syk, enslig syk forsørger, med svake rettigheter og bor i en dyr by, er du ganske fattig. Ikke for at du tjener lite men for at mesteparten av inntekta går til faste utgifter, og du kan sjelden dra på ferie med barna og holde tritt men mote- og utstyrs-presset. Det er når man sammenligner seg med andre at man føler seg fattig, og noen er faktisk det. Før var de fleste fattige og forskjellen til naboer ikke så stor. Nå er det større forskjeller, og som merkes på barna, hva de får, og hva de får oppleve. Noen blir isolert og mobbet for at de ikke har siste mote og ikke får reise utenlands. Barn klarer sjelden å forstå slike relative forskjeller og bli mobbet og ekskludert fra vennegjengen er like brutalt hver gang. Og det hjelper ikke å forklare at det er en relativ fattigdom, og at svært få sulter.

Det er også andre utfordringer på andre plan. For de som ikke kan bo i hjembygda, som ikke har stor familie rundt seg og besteforeldre til barna langt unna eller de er døde, eller de som har lite eller elendig kontakt med søsken, med kroniske lidelser og lave ytelser fra staten og liten bevegelighet. For de blir det en daglig kamp om verdigheten, selvfølelsen, økonomien, det sosiale, meningen med og i livet og en stadig kamp om å holde ensomheten på avstand. Det kan være mye innsats med å få og beholde venner som faktisk ønsker å holde kontakt med deg. Jo eldre du blir dess mer kan evnen til å få nye venner reduseres eller forsvinne, sammenlignet med barna og de unge, som klarer det på minutter. Noen har blitt sære, sure og nærmest originaler i andres øyne, og fått et urettferdig ytre stempel på seg.

Andre kjemper en kamp om å etablere og vedlikeholde en mening i og med livet, noen blir kristne eller beholder sin barnetro og vil ikke kompromisse med det. Konsekvensen er at det kan bli få arenaer igjen til å få nye venner, spesielt om man ikke kan reise. Personlig synes jeg det er veldig viktig å beholde sin tro og jeg vil heller ikke kompromisse med det, bare så det er sagt. Andre engasjerer seg i organisasjoner, melder seg som frivillig, blir politisk eller melder seg inn i tur-foreningen og/eller singletreff. Andre kjemper mot eksistensiell ensomhet, det vil si ensomhet som har med selve livet som sådan å gjøre og ikke bare om å ha venner og sosial omgang med andre. For dem er det en kjempeutfordring, spesielt om man sliter med helse og økonomi fra før av.

For noen kan ferier være verst, mens hverdagen ruller og går på et vis. Spesielt kan jula bli veldig ensom og meningsløs. Sommerferier kan bli ensomme når man ser hva andre gjør, og de skryter av det på sosiale medier. Og går det lenge mellom kontakt og besøk kan dagene og nettene bli lange, selv om man overlever økonomisk. Problemet er nettopp å ha nok av alt og nok av mange, ulike ting, det hjelper ikke bare med penger og mat, vi mennesker er sosiale, vi ønsker å føle tilhørighet, å tro på noe og gjerne hjelpe andre. Vi vil ha litt støy rundt oss, gjerne høre barnelatter, lage god mat, servere og se fornøyde venner rundt bordet. Vi ønsker aller mest å bli elsket, støttet, likt, besøkt og være fortrolig med minst 1 venn. Vi vil reise, ha litt forandring og ha valgmuligheter, vi ønsker å gi familien eller foreldre en gave og vi vil invitere noen på middag. Vi vil bli invitert på en tur, en middag og en opplevelse sammen med noen vi liker.

Det er den store og daglige utfordringen for oss alle, fattig eller rik. For noen skjer det naturlig og automatisk, andre må kjempe en vedvarende kamp om å få venner, besøk, kontakt, opplevelser og en mening med alt. Tenk på det en dag, gå gjennom vennelista di i hodet og bestem deg at du skal glede en venn som kanskje kjemper sitt livs kamp for å bevare sin verdighet, sin selvfølelse, meningen med livet og kjemper mot håpløshet. Vet man ikke av noen spør om hvem det kan være. Du kan være den ene, ikke bare for barn og unge men også for en voksen venn som trenger deg.

Følelsen av august!

Jeg velger meg august! Jeg tror det er fordi jeg har så mange positive minner fra denne måneden helt fra barnsben av. Jeg husker den helt spesielle stemningen på høsten, og hvor mye som kunne skje, og det vil jeg skrive om.

Etter en lang og gjerne varm sommer kommer august snikende med forventninger mot høst. Det er ikke lenger fullsommer, men aldeles ikke høst. Det er mildt som nå, og vi kan til og med oppleve tropenatt og fønvind fra fjellet som er så deilig! De fleste er hjemme, på ferie eller de er i utlandet og sender bilder hjem. Kort har man sluttet med, nå er det Facebook som gjelder. Alle som har mulighet og helse til det tar seg en tur til fjells, noen plukker bær, fisker, vandrer eller er bare i en leir med de oppgavene det medfører. En fjelltur gir virkelig opplevelser, utsikt, ro i sinnet, lange tanker og masse trening. Den gir også myggstikk, gnagsår, røyklukt, våte klær, svettelukt og mot slutten kan den gi en uutholdelig lengsel etter en iskald Pepsi max, dusj, rene klær, avis og Dagsrevyen. Kjenner du dette er fjellturen vellykket, du er fjellmett og klar for hverdagen.

I august begynner skolen for mange, og mange flytter hjemmefra for første gang. Foreldre gråter, gruer seg og har angst for hvordan det skal gå. Samtidig som man vet at det måtte komme, da våre kjære døtre og sønner river seg løs fra mamma og pappa og prøver å stå på egne ben. Noen har gode venner i studie- eller arbeidsbyen og kontakter dem for hjelp, støtte, vennskap og nettverk. Noen ordner kontakter innen slekt, samlingsmiljøet, idrettsmiljøet, organisasjoner eller blant venner. Uansett kan det være en liten krise dette her. Spesielt om det er det siste barnet som flytter ut, da blir det ekstra tomt og stille. Det går kanskje mange, mange år til det kommer eventuelle barnebarn, og man kan bare regne med hjemmebesøk noen ganger i året. Dagens foreldre er heldigvis mye flinkere til å besøke sine der de bor, og har råd til det.

Naturen er ennu på sitt vakreste, snart spraker det i farger før løvet faller og fargelegger skogen med de skjønneste farger og kombinasjoner. Himmelen tennes i  brann, og man kan ikke unngå å bli både glad og imponert. Bæra blir moden, og det samme blir all slags grøde i jorda. Man kan plukke både moltbær, rips, blåbær, krøkkebær, bringebær og senere tyttebær. Frysere fylles, magene likeså. Paier bakes og det syltes over hau. Kvinnene rammes kollektivt av samler- og sankergenet, og fyller hus, kjøleskap og frysere med den herligste maten av naturen, noe som kommer kjempegodt med utpå vinteren. Om de i tillegg lager hjemmelaga melbakst og godluktende fårikål fra egen slakt, er du heldig.

Høyet slås og tørkes, gjerdestaurer skal fikses, og låven får seg et strøk fjøsmaling fra Pers fargehandel. Lamman og sauan kjem heim meir mot september og laga liv og røre på gården. Reinen har kosa sæ på sommerbeite og ongan demmes har blitt større. Barnan har fått merke i øret, og skal nu følge sine foreldre hjem igjen til kaldere og myggfriere strøk og fortsette den evige syklusen som reinen følger i sitt rike. De spiser seg fete og sterke for i september skal noen i en fryser nær deg, heldigvis vet de ikke det.

Grunnskolen begynner og barnan skal en klasse opp. Disse kjære små krabatene vokser raskt og snart veks de deg over hodet. Noen kommer i ungdomsskolen, de skal være ungdommer, men heldigvis er de enda barn. I alle fall i oss foreldres øyne. Barna trenger grenser, masse mat, stadig nye klær og masse gode ord fra mamma og pappa. Kanskje kommer det noen nye i klassen, er det en jente eller gutt, og gid hvor spennende det er. Og hva har klassekompisene gjort i sommer, hvem har vært lengst, og hvem har vært i utlandet, og hvem har bada mest? Kanskje har noen bare vært hjemme hos bestemor og har ikke så mye å fortelle? Jeg håper inderlig at det også blir omtalt og verdsatt, også av læreren som gjerne spør om ferien. Jeg husker en historie om der en samegutt fra Karasjok bare hadde vært hjemme hos addja (bestefar) hele sommeren, og de andre i klassen syntes synd i han. Men da han fortalte om hva han hadde gjort og opplevd, ble sydenturen og Disneyworld ikke lenger så viktig. Gutten fortalte han hadde vært roer for addja i en elvebåt i Karasjåhkka, og de hadde fått masse fisk! Han hadde gått en uke til fjells i hjemmefjella og fiska røye, og sett masse rein, elg og mange dyr og fugla. Og addja hadde fortalt fra gammeldagan og om skrømt. Og han hadde bare vært hjemme, liksom!

Naturen forbereder seg til høst og vinter, planter, dyr og fugler lagrer fett og energi for de vet hva som kommer. Stormene begynner så vidt i august og de første kuldegradene til fjells kan komme mot slutten av måneden. Så kjem potetmørkna, det lune mørket som kommer gradvis som et varsel om vinter, men sola kan enda varme en stund før den tar farvel utpå høsten. Det kan regne noe voldsomt, det kan bli flom og orkan. Den første sydvestramlingen er like om hjørnet mens vi kan sitte i trygge hus og høre suset og trommingen av slagregnet mens vi til slutt sovner inn lykkelig og full av inntrykk fra den lange sommeren. Noen tar en siste fjelltur mens det ennu er mulig og noen finner til og med moltbær i kratt og i skogen der sola ikke har tatt så hardt. Noen få har sett bjørn med unger som feter seg opp på bær og fisker i ørretvann. Ikke med halen som det står i eventyret men med skarpe klør på labbene.

Vi er mange som dro på storsamling til Narvik og Lofoten i august, og traff på hundrevis av nye venner som man har kontakt med den dag idag. Selve samlingen var viktig men de andre ungdommene var desto mer viktigere dengang! Og noen få av oss dro til Finland på storsamling og ferie i august. Det var spennende med nye venner, nytt land, nye språk, sauna, hoppe etterpå i en av de 600.000 sjøar, synge finske sanger i moll, og, okei, de vakre finske jentene! Jeg er faktisk gift med ei av dem idag. Det melankolske i det finske hadde en magisk virkning på meg som same. Og jeg tror vi følte et sterkt slektskap til det finske, og lærte oss språket fort.

Og jeg husker at når høstmørkna kom siganes så tentes alle lamper i de tusen hjem på 1950-60-tallet. Strømmen var ikke montert og man måtte klare seg med vedfyring, oljelamper, lommelykter og Petromax. Man kjøpte tobakk, hvetemel, sukker, kaffe, kamfer og lysolje til lampa. Men det gikk lang tid før man faktisk tente lampa, for man fikk nattsyn og måtte spare på olja. Folk satt rolig rundt kjøkkenbordet, kaffe putra med gammelgrut på vedomnen og det var godt og varmt. Og så begynte gamlingan (de over tretti) å fortelle. Den ene etter den andre av nifse historier, skrømt og morsomheter. Latteren runget for hver overdreven historie og trakk du ikke fra halvparten for en kjenning var det din egen feil! Vi barna sovna etterhvert på sofaer, på golvet og under bordet, mens du ble transportert til sengs etterhvert. Å hvor jeg savner disse milde, mørke og spennende høstkveldene. Vi gikk ute med lykter, lekte partigjømt, tente bål i skogen og fortalte skrømt og sang. For en uskyldig tid og for intense følelser, og for min del ren lykke for jeg fikk være med min ahkko, pappas mor. Og både addja og ahkko i Sverige, det fikk vi alle søsken oppleve.

Sist, men ikke minst, har noen kommet til livets høst, og ser hva som må komme. Et langt liv har blitt levd, og mye har skjedd. Sykdom og elde kommer ubedt og trenger seg på. Mange har dødd og kanskje har du mistet din mann eller kone forlengst og må leve livet alene. Eller så er din kjære så syk eller funksjonshemmet at hun/han må være på sykehjem. Det er også en del av livets høst. Du har kanskje mistet noen av barna dine og, og vet hvilken sorg det er. Jeg vet du kan ha tenkt at det var bedre at du selv døde og ditt kjære barn eller barnebarn fikk leve.

Dine venner faller fra, en etter en, og du har gått i mange begravelser nå. Altfor mange. Venner forsvinner og ensomheten kommer snikende. Du har blitt alene på alle måter. Dine etterkommere har det travelt og tenker sjelden på deg som sitter igjen hjemme, mye alene, du har alt du trenger, ja nesten for mye. Og du skulle gjerne byttet penger og eiendeler med kontakt, kjærlighet, barnebarnlatter og liv i huset. Samtidig har du blitt klok og vis og er fremdeles viktig for barn og barnebarn og de vennene som fremdeles lever. Selv om du har blitt gammel må du huske på at du er unik, viktig og har mye å bidra med for dine etterkommere og andre. Får du sjelden besøk, dra selv på besøk. Det er stor stas å få besøk hjemmefra. Fortell barn og barnebarn om deres barndom, minn oss på om morsomheter og hva vi sa. Fortell hvor vi bodde og fortell for all del om dine egne foreldre og besteforeldre, det gjør godt for vår sjel.

Og helt til slutt. Husk å takke!