Selvmord, eller selvdrap er et av de største tabu i verden. Det rammer først og fremst den som gjør det, men også familien, de nærmeste, klassen, arbeidsplassen, lokalsamfunnet og storsamfunnet. Det er ti ganger flere som forsøker men mislykkes med det, og da flest jenter/kvinner. Gutter/menn gjør det ofte mer brutalt og uten mulighet for redning. Årsakene til selvdrap kan være mange, men fellesnevneren er nesten alltid følelsen av meningsløshet, tristhet, ekskludering, avmakt, tap og det at de har mistet håp om hjelp eller bedring. En viktig årsak er psykiske lidelser der vedkommende ikke klarer å vurdere ting som normalt, men sliter med lidelsen og med voldsom angst, depresjon, forvirring og mange tapsfølelser, og ser ingen annen utvei enn døden. Også personer med langvarig misbruk av alkohol eller narkotika, gjerne i kategorien rus/psykiatri. Eller personer som er veldig traumatiserte etter krig, forfølgelse, seksuelle overgrep. dype krenkelser, eller som er sterkt stigmatiserte av ulike grunner. Noen på grunn av langvarig og massiv mobbing, og andre på grunn av tapt ære og verdighet. Livet har med andre ord blitt for meningsløst, for smertefullt og uutholdelig.
Jeg har selv opplevd at en bror av meg tok livet av seg 16.mai 1989. Han ble 25 år, og var såkalt ung- schizofren, det vil si at han utviklet lidelsen i relativt ung alder, og slet voldsomt til tider. Lidelsen fører ofte til døden, og da spesielt for gutter. Han prøvde først å skjære seg til døds hjemme, og hoppet deretter i elva, og ble ikke funnet før etter åtte uker, da i fjæra ca 1 mil hjemmefra. Jeg vil ikke beskrive hendelsen mer detaljert enn som så, for det er ikke det viktigste i denne sammenhengen. Det viktigste er å bryte dette tabuet, snakke om det, og - om mulig - forhindre nye tragedier. Samt gjøre alt som er mulig å forebygge selvmord. Oppdage mulige kandidater, se etter tegn, bry seg, tørre å spørre, få folk til behandling, skape mer inkluderende samfunn, og at forskningen og behandlingen på dette feltet blir bedre.
Alt kan ikke forutses, men det er mye som kan gjøres når tragedien inntreffer. Først og fremst bry seg, snakke med alle i nærmeste familie, hjelpe til, være støtte, lytte, arrangere felles minnehøytid, og gi alle en mulighet til å delta på en eller annen måte. Før eller senere skjer det, i hver eneste kommune, blant alle etniske grupper, i mange slekter og på enkelte arbeidsplasser. Enhver av oss kan bidra, og vi bør tenke gjennom hva vi selv kan gjøre, og hvordan. Det verste er å ikke gjøre noe som helst, tie det ihjel, gå omveier på gata, slutte å besøke folk og slike ting, med den noble begrunnelsen at "vi skal la de sørge i fred", som om vi gjør de sørgende en stor tjeneste. Man skal huske at familien selv er kanskje ikke i stand til å trøste hverandre, mange er i sjokk, alle i sorg, noen har sterk skyldfølelse eller er ganske enkelt lammet eller traumatisert. Da og nettopp da trenger en slik familie støtte, varme, hjelp, noen å prate med, og noen til å bry seg om barna i en slik familie. Det gjelder forøvrig ved alle former for tragedier.
Vår familie opplevde imidlertid mye støtte når det skjedde, mener det var 3-400 mennesker som lette ukesvis på land og hav i den lille bygda Måsske/Musken, den våren og sommeren. Folk organiserte letemannskap, og skolen ble brukt som kommandosentral og matstasjon. Noen opprettet hjelpekonto i den lokale banken, og folk ga over 200.000 til hjelpeaksjonen. Det ble brukt til mat, drivstoff til båter, miniubåt og lignende kostnader. Enkelte læstadianske menigheter andre steder ga også penger. Steigen Røde Kors hjelpekorps gikk manngard på land, leder dengang var en god venn av meg som jeg hadde gått på folkehøgskole sammen med. Alt dette er vi veldig takknemlige for!
Det vi opplevde er ikke typisk har jeg forstått. I samfunnet forøvrig forbigås ofte selvmord i det stille, noen føler skam og ønsker å tie det ihjel, andre lager en dekkhistorie og bare lider i stillhet. Lenge var selvmord svært tabu og en tid ble ofrene gravlagt utenfor kirkegården. Det er mye bedre nå, det er større åpenhet om psykiske lidelser generelt, og myndighetene/helsevesenet jobber spesifikt med forebygging, behandling og forskning. Og folk tør mer å prate om psykisk helse, psykiatriske lidelser, familieproblemer og selvmord. Men ennå har vi en vei å gå.
Det vi aldri må glemme, er at sorgen etter å miste et barn ved brå død er det mest alvorligste og traumatiske et menneske kan oppleve overhodet, uavhengig av den dødes alder, sorgen er ofte livsvarig selv om den svekkes etter en tid og antar andre former. Det er en utbredt myte at etter ett år er man liksom ferdig å sørge og blir normal igjen. En annen myte er at man ripper opp i gamle sår ved å snakke om den døde og tragedien. De nærmeste og familien blir aldri de samme igjen, og tragedien vil prege disse livet ut på ulike måter. Derfor kan man trygt snakke om det som har skjedd, minnes, vise omtanke, besøke de rammede, gi en håndsrekning, skrive noe trøstende og lignende. Alle former for positiv oppmerksomhet helbreder, og bidrar til mindre smerte og ensomhet.
