Nu er det advent. For mange er det en flott tid mens man venter på jula. For andre er det enda en tid i ensomhet som toppes i selve jula. Der andres lykke bare forsterker følelsen av utenforskap. La oss tenke på de ensomme idag. Kanskje er det deg.
Jeg kjenner mange som ofte er alene men som takler det bra. Jeg vil snakke om de som virkelig er ensomme, og der ensomheten kan sies å være en tilleggsstraff. Noen er imidlertid hardere rammet enn andre, og det er ofte de samme grunnleggende årsakene til ensomhet, og noen ganger veksler ensomhet på å være årsak og virkning. Vondt kan det være, uansett.
Her er noen ord om ensomhet, et stort tabu i et samfunn der lykke ofte defineres etter rikdom, skjønnhet, popularitet, og selvrealisering. Noen vil alltid være bedre, rikere, mer spennende og vakrere enn deg. Driver du med daglig meningsmåling hos deg selv vil du aldri bli helt lykkelig, bare frustrert - og kanskje ensom. Mennesker har et stort, grunnleggende behov for å oppleve tilhørighet, omsorg, kjærlighet og anerkjennelse, bli sett, elsket og ikke krenket. Om man prøver å oppnå alt dette gjennom utseende, penger og medieskapt popularitet, kan det skape en slags kortvarig rus eller lykke, men siden det ikke inneholder vesentlig substans og slik popularitet kan være en flyktig vare, skaper det grobunn for frustrasjon, meningsløshet og ensomhet, ja til og med eksistensiell ensomhet. Det samme kan sies om sosiale media, spill, rusmisbruk, forbruk, plastiske operasjoner og alle ting som antas å gi lykkerus eller en rask quickfix av livet og dets problemer.
Ensomhet er ofte et resultat av tap, sykdom, stigmatisering, tap av omsorgspersoner, mobbing, omsorgsvikt, eller at du har ikke blir sett nok, ikke blitt beskyttet nok, ikke anerkjent nok, ikke elsket nok og som et resultat av konflikt, forfølgelse, hån, fornorskning, krenkelse, fremmedgjøring, sykdom, folks ondskap, ekskludering og marginalisering. Og som et symptom på psykisk lidelse eller psykiske vansker. Barn er alltid sårbare, og den aller største frykten er å bli utstøtt, fra flokken, vennegjengen, eller fra familien, fra far eller mor, eller alt på en gang. Ekskludering er nesten som å bli usynlig, du slutter å være noe eller noen. Derfor gjør barn nesten alt for å bli godtatt, være lik de andre, bli en av gjengen, ja til og med bli med på mobbing og ekskludering av andre om det så kreves. Og verst er det om mor eller far ikke anerkjenner deg og elsker deg, skjemmes over deg, viser en fin fasade utad, men driver med omsorgssvikt hjemme. Om mor ikke tar vare på deg som lite barn, gir deg nærhet, trygghet, varme og "svarer" deg kan du ha fått en tilknytningsforstyrrelse, som ofte vises senere i livet som psykiske vansker. Fars bidrag er også viktig, kanskje på et litt senere tidspunkt og på andre måter. Om far stikker av, svikter deg, ikke vedkjenner seg deg, misbruker deg eller driver med vold, kan dette skape et livslangt traume, noe undersøkelser fra fengsler viser.
Marginalisering betyr at du ikke føler tilhørighet til noen spesiell gruppe, kultur, folkeslag, menighet, tro, miljø eller gjeng. Du føler deg alene, ikke akseptert, og ikke verdt å elske. Ikke alle rammes, men mange er i risikosonen, som etniske minoriteter, innvandrere, flyktninger, homofile, ofre for seksuelle overgrep, funksjonshemmede, arbeidsledige, psykisk syke, fattige, hjemløse, rusmisbrukere, folk med kroniske lidelser, ADHD/ADD, Asbergers, og som ikke føler tilhørighet, støtte, forståelse, og menings-fellesskap eller sosialt fellesskap med andre. Resultatet er ofte reell og eksistensiell ensomhet, og marginalisering er definert som den mest utsatte og helseskadelige livssituasjonen. Innvandrere og flyktninger i andre og tredje generasjon er også rammet. De er verken/eller, de er ikke som landsmenn, ei heller som nordmenn. Marginalisering kan også ramme de som bryter ut av en religion, en sekt, en slekt, en bygd, en familie, og må klare seg alene. Resultatet kan bli ekstrem ensomhet. Som kanskje ikke ses så lett.
Hvem som helst kan bli rammet, og ensomhet kan være usynlig. Eller den kan forsøkes holdt skjult, der mennesker opptrer helt normalt utad, men de kan være dypt ensomme inne i seg. Noen livs-faser er spesielt utsatt, og vi må alle være obs på om det blir for destruktivt for noen, om det trenges akutt førstehjelp, varig støtte, omsorgsovertakelse, behandling, varsling eller massiv personlig støtte, spørsmål og vennskap. Utsatte og sårbare livsfaser er tilknytningsperioden, barnehagealder, spesielt 1-3 år, skolestart, pubertet, løsriving fra foreldre eller når barna/de unge flytter hjemmefra, får seg kjæreste, gifter seg, blir småbarnsforeldre, eller når mennesker rammes av mobbing, ekskludering, sykdom, høy alder, skilsmisse, partners eller barns død eller demens, venners død, arbeidsledighet, konflikter på jobben eller i familien, rettssak, diskriminering, baksnakking eller ved store dyptgående konflikter i religionen, i samfunnet, ved kriser, vold, trusler, og annet destruktivt.
Egentlig alt, men noen er mer sårbare enn andre, og en relativt uskyldig ting eller hendelse kan utløse krise. Det er da et menneske trenger å bli sett, anerkjent, lyttet til, avlastet, besøkt, forstått og støttet, og at venner og medmennesker kan trå til. Poenget er at vi må se hverandre, lytte til de små signaler og våge å spørre og snakke direkte om det vi ser og fornemmer. Se derfor nøye på din venn, dine søsken, dine foreldre, din partner og din nabo. Om du kan fornemme noe, så spør - og fortell. Med ord, vennskap, lojalitet og kjærlighet kan ensomheten lindres - og noen gang helbredes. Det kan ta tid, men en slik innsats kan være det mest meningsfulle arbeid vi gjør for hverandre! Og vi kan begynne nå i denne fine adventstiden.
Og er du ensom, ta tak i en venn og si akkurat det. Jeg er ensom, kan vi snakke om det?
