lørdag 12. januar 2013

Lykken og landet som ikke lenger finst

Jeg så et fantastisk program på NRK en dag, om landet som ikkje lenger finst, en film som du kan se på denne lenken:
http://tv.nrk.no/program0/koid3202412/landet-som-ikkje-lenger-finst

Sånn levde mange av våre forfedre og -mødre, i Norge levde mange ved kysten med båt og fiske i tillegg, men ellers ganske likt. Filmen gjorde et dypt inntrykk på meg. Helt på slutten av filmen, etter 1 time og 14 minutter, sier Sture, den gamle mannen: Jeg saknar Britta, gjør jag. Fortfarande. Det lägs inte fort. Nää. Litt senere: Och en stark tro har både hon og jag haft, och det er det som hjälper meg fortfarande. Se filmen og jeg tror du blir tankefull. Og enten har du selv opplevd dette landet eller du har foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som levde akkurat slik.

Jeg har lenge grublet på hvorfor folk virket litt lykkeligere før, på tross av lavere levestandard, trangboddhet, død, sykdommer og slit. Svaret finnes ikke, det er ikke engang sikkert de var lykkeligere, men livet var i alle fall enklere. Vi kan bare tenke, gruble og filosofere. Og det er det jeg inviterer deg til. La tankene fly fritt, til landet som ikke lenger finnes. Det finnes ikke lenger, det er sant, men jeg tror vi mennesker er skapt slik at vi kan gjenskape noe av det som er bra fra gammeldagan, vi kan la oss begeistre av livet til våre forfedre/formødre og kjenne igjen verdier, filosofi, tanker, levesett, tro og livsstil fra en forgangen tid, og som enda duger i en travel hverdag.

Og så leser jeg i Dagbladets Magasinet, lørdag 12 .januar 2012, om gåten Ikaria, en øy i Middelhavet, et av fem steder i verden som er utpekt til såkalte Blue Zones - blå soner -  hvor innbyggerne har ti ganger så høy sannsynlighet for å oppleve 100-årsdagen sin. I tillegg til Ikaria er det Okinawa i Japan, Sardinia i Italia, Loma Linda i California og Nicoya i Costa Rica. Dan Buettner som leder Blue Zones-prosjektet, fremholder Power 9, ni fellestrekk ved livsstilen i områder der innbyggerne lever spesielt lenge. Disse er: 1. Moderat aktiv livsstil 2. Følelse av mening med livet 3.Lavt stressnivå 4. Måltider som demper sulten, men ikke gjør deg stappmett 5. Plantebasert kosthold 6. Litt vin hver dag 7. Gruppetilhørighet 8. Familiefokus 9. Sunne venner.

Bortsett fra at jeg er kristen, avholds og ikke vil drikke litt vin hver dag er dette en livsstil jeg gjerne kan tenke meg å gjøre til min egen. Og jeg tror travle stressede mennesker i tidsklemma vil si ja takk, men hvordan få gjennomføre det i praksis? Innerst inne er det et rolig liv mange lengter etter, og mange prøver å realisere det. Noen flytter på landet og prøver å leve av og i naturen, vi vil bo mange generasjoner ilag, og gjerne ved siden av venner. Vi ønsker at barna har et trygt utemiljø og at de kan springe fritt omkring men at de er beskyttet hele tiden. Vi vil gi barna sakte tid, vi ønsker å være i flytsonen og glemme tida. Vi drømmer om et kreativt yrke, som sammen med hester og andre dyr skal gi en brukbar lønn, vi drømmer om at barna koser med dyra og får en harmonisk og rik barndom, der de er full av kjærlighet, og blir trygge, harmoniske og reflekterende mennesker til nytte for seg selv og andre. Vi ønsker at de bosetter seg i nærheten og tar med kjæreste og barn hjem til oss og vi alle sitter ved et langbord og spiser langsomt og ler mot hverandre. Vi kunne alle flytte til et blåsonested, men det er ikke praktisk mulig. Alternativet er å realisere noe av dette der vi bor eller bli enige med andre om å skape et slikt sted. Vi må imidlertid erkjenne at landet som ikke lengre finst er borte men noe av dette kan dog realiseres i dag. I Danmark startet de Simple life - enklere liv - og lignende bevegelser finnes verden over. De som har samiske eller kvenske aner har i tillegg enda en dimensjon å ta med seg, språket, sijddaliv, leve i og berge seg i naturen og til fjells, og alle tradisjonene, skikkene, ritualene og fortellingene man har hørt og som er i ferd med å forsvinne. Jeg vet at man ikke blir lykkeligere av at vi blir enda rikere, enda mer moderne og at vi rekker enda mer, målet er vel heller å senke farten og komme i kontakt med naturen, de helende krefter, den sakte tida, besteforeldre og det beste i gammeldagan.

Om du blir syk, arbeidsledig eller fattig, da gjennomgår du gjerne en modningsprosess hos deg selv. Du begynner å tenke over livet du fører, alt det du skal rekke og alt det som er politisk korrekt og moderne. Du må finne deg sjæl, finne ut hvem du egentlig er og hva livet egentlig dreier seg om. Om du ikke får arbeid, eller sliter i jobben du har, vantrives der du er, lever i konflikt med noen, eller har andre vansker, ja da må du ta deg en granskningsrunde. Du kan kjøre deg helt ned, oppleve krise, få angst og psykiske vansker, og blir presset til å endre noe. Og så må du lage noen nye, grunnleggende antakelser om deg selv, mange ganger kan man ikke bare basere seg på utdanning, jobb, inntekt, slekt, anseelse og andre ytre ting som definerer deg i en moderne verden. Du må finne kjernen i deg selv. Som jeg tror du hadde som barn.

Selv ble jeg helt utbrent etter at jeg valgte feilt yrke (lærer), og etter at bror min Gunnar tok livet av seg som 25-åring i 1989, og på grunn av matintoleranse, mange sykdommer, flytting og ustabile kjærlighetsrelasjoner, og etter mange års forfølgelse av vår familie. Jeg var bare hjemme og hadde det elendig. Etter en stund fikk jeg ny kjæreste og jeg ble far helt plutselig og måtte våkne. Søster mi skrev i en melding at det var bra sønn min kom for da trengte noen meg! Noen trengte meg! Og da jeg kikket meg rundt hadde jeg søsken, foreldre, slektninger og venner. Ingen av vennene mine sviktet meg da jeg ble utbrent og deprimert, de brydde seg ganske enkelt ikke om at jeg ikke lenger var lærer, og at jeg ikke var på topp. Tenk det, og mange trengte meg. Sønn min hadde jeg ofte hele dagen eller en uke om gangen som samværspappa. Han brydde seg slettes ikke om at pappa "bare" var hjemme. Jeg fikk god tid til han, og fikk god tid til å tenke. Det å bli far og det å måtte redefinere meg på nytt, det å oppdage vennene jeg faktisk hadde, det å leve i nuet og spise steinalderkost, og erkjenne problemene og be om hjelp, alt dette fikk meg på bena igjen. Pluss at jeg valgte å bli kristen igjen etter en pause, samt å ta flere familiekonstellasjoner, og begynne å snakke om meg selv på et ærligere vis, alt dette førte til selvanerkjennelse, helbredelse og andres anerkjennelse, men på en ny måte. Jeg ble "bare" en venn, en bror, en sønn, en far, og bare meg. Livet ble enklere og jeg satte ned farta, fordi jeg måtte. Og jeg måtte konsentrere meg om kjernevirksomheten, å være meg selv, være en kjærlig og tilstedeværende far, en ekte storebror, en sønn og en venn og ha tid til de rundt meg. Jeg gikk på helt usannsynlige steder jeg ikke hadde tid til før, og tok kontakt med mange ulike mennesker. Og jeg sa jeg var deprimert og utbrent om noen spurte. Samtalene som ofte fulgte ble til gullkorn som jeg gjemmer på  i mitt hjerte.

Du har dette livet, og du selv må finne ut av dette. Jeg håper disse få ord får deg til å tenke og drømme. Mange ganger, og si drømmen din. Hver for oss og sammen kan vi gjenskape det glemte landet - inni oss - og fysisk i Musken! Når jeg blir 66 skal jeg flytte med kjerringa til et smultronställe, jeg skal leve langsomt, besøke venner og le. Og se nøye på mine gamle venner som jeg ennu har, jeg skal se på dem lenge, og studere alderdomstegn og fine rynker. Jeg skal ringe sønn min og si jeg er glad i han, og fortelle fra han var liten. Jeg skal si varme og inkluderende ord  til mine venner når de sliter. Og jeg skal aldri røpe våre felles hemmeligheter, jeg skal være lojal. Og sist, men ikke minst, skal jeg tro på Gud, og leve etter kjærlighetens bud. Han har gitt meg livet, og latt meg forstå litt og stykkedelt hva meningen med det er. Og dette landet, som ikke finst fysisk, kan gjenskapes, på en annen måte. Men tanken må først tenkes ut inne i deg!

Idag er jeg lykkelig gift, tar en master her i Tromsø, og skriver om psykisk helse og levekår i sjøsamiske miljø i et flerkulturelt perspektiv, spesielt med tanke på hvordan folk har greid overgangen fra tradisjonelt samisk levesett til et moderne livsstil, hva er negativt og hva er positivt, og hvordan barneoppdragelsen har endret seg. Jeg er ikke helt frisk, men jeg er en helt annen idag enn for noen år siden, takk til livet for det. Jeg gleder meg over livet, at min frue elsker meg, og at vi får nye felles venner. Jeg fryder meg over samværet med sønn min og mine to bonusdøtre. Jeg angrer ikke to sekund på at jeg hadde sønn min hjemme i tre år i samarbeid med hans mor. Jeg har kontakt med mennesker som vil meg godt og jeg mot dem. Jeg opplever at med godhet kommer du langt, og at fiender blir venner når du besøker dem på sykehuset, og viser at du bryr deg. Jeg har bearbeidet traumer og bitre minner og tilgitt meg selv - og mange andre. Og så har jeg en indre dialog med meg selv og noen ganger med Gud. Og hver morgen tenker jeg at jeg er for trøtt til å stå opp, og hva skal nu dette livet være til godt for. Helt til sønn min roper pappa, stå opp, og jeg kommer på at livet leves idag og akkurat i dag. Og noen trenger meg, og jeg trenger noen. I dag, og hele dagen. Og når jeg legger mitt barn, leser Fader Vår høyt, synger kjære sanger, småprater om livets finurligheter og stryker han på kinnet og på ryggen, og han legger armen min rundt meg og sovner. Da tenker jeg at jeg er verdens heldigste mann. Fattig på penger men rik på kjærlighet.