Alle skjønner at en norsk lege kan behandle en brukket fot på en same, skrive ut en resept, og til og med få sendt pasienten til sykehus. Det er kronargumentet for at Drag ikke skal få dette senteret. At norsk helsepersonell kan gjøre en vel så bra jobb for samer som samisk personell. At alle forstår norsk og nesten ingen prater samisk lenger. Og at det blir for dyrt for en enkelt kommune. Isolert sett høres det riktig ut, men jeg synes ikke at det er det ordinære legebehovet og økonomien som er det viktigste i denne sammenhengen. Det må gjerne jobbe norske/utenlandske leger og annet helsepersonell på dette senteret. Det er til og med en fordel at både norsk og samisk er representerte, all den tid det skal kalles et tverrkulturelt senter. Det vil bli en gjensidig utveksling og kompetanseheving på begge sider, på hele senteret, og som kommer den blandede befolkningen og den tokulturelle regionen til gode på alle måter. I tillegg frykter nok politikerne/befolkningen i Kjøpsvik at Drag og vestsiden skal vokse, bli selvforsynt med tilbud og at det samiske skal bli for sterkt. Hamarøy på sin side ser nok helst at senteret kommer til Oppeid, og unner ikke Drag to store, samiske sentra. Det er mange vikarierende argumenter, og inntil videre bruker man argumentet om at samer ikke behøver et eget senter, og at det vil bli for dyrt.
Visjonen for et slikt senter må være å tilby likeverdige helse- og sosialtilbud til befolkningen. Det innebærer at de samiske pasientene skal kunne ta med hele seg, uten å måtte skjule noe, fortie noe, og bli møtt med kunnskap, kompetanse og anerkjennelse, og møtes på det språket som er mest naturlig og hensiktsmessig. Det betyr at man må anerkjenne de faktiske forhold og de faktiske behovene i den befolkningen man skal betjene. Bare det å bli møtt med respekt, anerkjennelse, på egne premisser og med skikkelig kompetanse er helbredende i seg selv. For å gi et best mulig behandlingstilbud må man vite om og ta hensyn til de viktigste faktorene i pasientens liv og i det samfunnet han eller hun lever i.
Alle helsetilbud må tilpasses spesielle behov i befolkningen. Behovene i vår region har etter min mening seks hovedårsaker. For det første har mange samer ulike plager og vansker fordi de har levd under et fornorskningspress. Etnisk bakgrunn ble et sosialt stigma og mange forsøkte å bli norske eller å underkommunisere sin samiske bakgrunn, både for å unnslippe diskriminering og å få anerkjennelse av den norske majoriteten. Fornorskningen skapte også konflikter mellom de to folkegruppene men også konflikter internt blant samene. Kampen for og mot det samiske har vært den desidert alvorligste konflikten internt og i kommunen, og har forårsaket lidelser, plager og dårlig klima internt. Selvforakt, stigmatisering, assimilering og marginalisering kan innebære store negative helsekonsekvenser for folk. Dette er en meget viktige faktorer som påvirker manges liv, og det trenges det kunnskap om.
For det andre får ikke mange samer brukt sitt morsmål i møtet med helse- og sosialsektoren, og dette kan medføre misforståelser, feilbehandlinger, og mange samer føler at en ikkesamisk lege ikke har kompetanse, kulturforståelse, tid og interesse for det spesielle i samisk/læstadianske forhold. For det tredje har samene vært en minoritet i alle betydninger av ordet, følt avmakt, og har ikke hatt nok innflytelse på sin hverdag, sine liv, sine omgivelser og på ulike samfunnstilbud i alminnelighet. De har hele tiden måttet forholde seg til et norskdominert samfunn, norsk språk og tilbud basert på norske forhold. Det samiske ble usynliggjort, og ble ansett som ikke-relevant. For det fjerde har mange samer en læstadiansk bakgrunn, som både har påvirket dem personlig men også den samiske kulturen. Tro og religiøse forestillinger blir ansett personlig og privat, og definert bort fra helsesektoren og psykiatrien. Manglende kunnskap og forståelse om dette i helsesektoren kan ha negative konsekvenser, og kan gi grobunn for fordommer.
For det femte har samer ofte et annet livssyn, verdigrunnlag og verdensanskuelse enn majoritetsbefolkningen. Samisk kultur har til tider vært svært kollektivistisk (sterkt fellesskap), der man har forholdt seg til en stor slekt, kollektivet, de eldste, en sijdda, flyttlaget, bygda eller menigheten. For det sjette har den samiske befolkningen i utstrakt grad benyttet læsing i tillegg til helsetilbud, og dette forteller man ikke i møtet med norsk system. Det blir ansett som veldig privat, religiøst, og mange er redde for å bli latterliggjort, og for at dette kan oppfattes som en fornærmelse mot legen. Læsing og samisk mytologi, tro på kaosmakter, kampen mellom det onde og det gode, beskyttelse, nærhet til naturen og dens krefter er fortsatt sterkt tilstede, men er ikke tema i møtet med helsesektoren.
Mange nedtoner og fortier slike behov fordi det kan oppfattes som en erkjennelse av svakhet, dårlig genmateriale, dårlig norsk språk, overtro og dermed en underlegen bakgrunn og kultur. Da blir det viktig å vise at jeg er da som alle andre, jeg har ikke særbehov, jeg skal ikke ha særrettigheter, jeg trenger ikke tolk, og jeg klarer meg. Målet blir da tydeligvis å vise at samisk bakgrunn er like god som norsk bakgrunn. Prisen for en slik holdning er at man ikke får fullverdig behandling, og at pasienten føler at han/hun fikk ikke fortalt alt. Og nordmenn bruker dette kronargumenmtet som nevnt innledningsvis nettopp fordi de vet at argumentet for et senter nødvendigvis må innebære en erkjennelse av annerledeshet, særbehov og spesiell tilpasning til den samiske befolkningen. Men ingen vil si det høyt. Frykten er at samers spesielle behov og spesielle bakgrunn skal oppfattes som en innrømmelse av at vi er mindreverdig, at vi er svake, at vi ikke behersker norsk språk og kultur godt nok. Frykten er og har vært en frykt for ikke å bli anerkjent som likeverdig. Derfor vinner argumentasjonen om at samer ikke trenger tilpassete tilbud.
Disse behovene kan være utgangspunkt for drøftinger, forskning, utvikling og samarbeid. I et tverrkulturelt senter skal ikke samiske pasienter bare møte samisk helsepersonell, men alle som jobber ved dette senteret må ha god kulturforståelse, kultursensitivitet, og være bevisst den historiske bakgrunnen for befolkningen, enten de er samisk eller norsk. Om det er bare kommunen som skal eie og drifte senteret er et annet spørsmål..Det er mulig at et regionalt eierskap er løsningen, fordi senteret må kunne tilby tjenester til en samisk befolkning utover Tysfjord, og som bor spredt, i tillegg til den kommunale befolkningen. Senteret kan også omfatte SANKS, som nettopp tilbyr helsetilbud til hele den samiske befolkningen, som et spesialhelsetilbud..
Det må bli legitimt å snakke om ulike og spesielle behov i befolkningen som ikke dekkes av dagens (norske/vanlige) tilbud, og at dette senteret kan bli en virkeliggjøring av visjonen om likeverdige helsetilbud, og ikke bare like tilbud. Jeg håper politikere og andre tør å snakke om de faktiske forhold, og kan vise til utredningen om "Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkningen i Norge", der temaet behandles mye mer utførlig, og der man snakker om hele den samiske befolkningen, og hvordan likeverdige tilbud kan gis.
http://www.regjeringen.no/Rpub/NOU/19951995/006/PDFA/NOU199519950006000DDDPDFA.pdf
onsdag 26. februar 2014
lørdag 15. februar 2014
Good bye to you, my trusted friend!
Alle voksne har en ungdomstid bak seg. Min generasjon er ikke lett å avgrense, vi hadde jo kontakt både oppover og nedover pluss/minus 10 år. Jeg begynte på ungdomsskolen i Kjøpsvik i 1971, bodde tre år på internat, og følte meg som ungdom, bare14 år gammel. Vi lærte å røyke, drikke kaffe, høre på musikk, flørte med jenter, se film, lære skøyterundetider til de 4 S`ene, spille Hellmocup-fotball, gå ungdomsturer til fjells, døgne, synge tusen sanger, kle oss med slengbukser, anlegge halvlangt hår, og gå over til midt-skill på hauet. Men ikke bare det, vi reiste på storsamling, var på ungdomstreff, ble kjent med annen ungdom, vi lo oss skakke, fikk sommerjobber, kjærester, og fikk etterhvert reise på samlingstur helt til Kiruna, Gällivare, og da vi dro til Lahti i 20-årene var jeg helt sikker på at vi hadde vært på jorda-rundt-tur!
Ungdomstida var en reise i hormoner, kviser, forelskelser, utprøving, bekjentskaper, samhold, sang, hjerteskjærende Frem fra glemselen-viser, 70-talls protestviser, nære vennskap, sjalusi, hybel-liv, helt feil utdanninger, kassetter, reiser, teltturer, Folkets Hus-netter i Hellmobotn, fisketurer, klimpring på gitar, te-kvelder, romantikk, skrømthistorier, usikkerhet, dårlige vitser, opprør mot foreldre, folkehøgskole og helt klare visjoner om at vi alle skulle være venner og holde sammen for ever. Vi måtte møtes i hjembygda hver jul, påske, sommer og storsamling. Ingenting skulle få ødelegge evige vennskap, og Grete i Musken foreslo som 22-åring at når vi ble gamle skulle vi alle flytte til Musken, bo i en stor ring med et felleshus i midten og møtes hver kveld for å synge, drikke kaffe, dyrke vennskapet og le. Ingen måtte heller gifte seg, det ville ødelegge moroa.
Jeg er 63 år nu (2020), får sjelden nye, nære venner, og har beholdt god kontakt med bare et fåtall av datidens ungdomsvenner. Og det var ikke få. Mange av mine beste venner er dessverre også døde. Jeg savner inderlig Kurt Tore og Anders Nystø. Og selve kontakten med mine venner i dag er kraftig forandret. Sånn må det bare være, men det hindrer meg ikke i å tenke tilbake, bli nostalgisk, savne gamle venner, gråte en skvett over alle vennskap som gikk føyken og kontakten som bare forvitret til ingenting. Noen relasjoner er til og med blitt fiendtlige i den forstand at det har skjedd tragiske ting, krenkelser og konflikter som har involvert mange, storfamilier, ja hele lokalsamfunn. Slike saker er svært ødeleggende for relasjoner, uansett tidligere vennskap. Man er ganske enkelt lojal mot egen familie, deler av den, slekta, forsamlinga, bygda eller ene eller andre siden i en bitter samfunnskonflikt. Og slike vennskap er for det meste umulige å gjenopprette, og går over til nikk, et håndtrykk og høflighetsfraser, og enkelte ganger ikke til noe som helst.
Men minnene består. Min ungdomstid varte lenge, fra tidlig 70-tall til utpå 90-tallet, takket være at jeg var ungkar, og ingen kastet meg ut fra Hellmo-cup-lavvoen eller fra ungdomstreffet. Helt til jeg følte det ble for ensomt, og mine jevnaldrende hadde allerede tenåringsbarn. I 2000 ble jeg far og fikk mer naturlig kontakt med min egen generasjon på nytt, men nu i rollen som forelder. Da var det mye snakk om barn, oppdragelse, alternative ting, helbredelse, bøker vi hadde lest, og samisk revitalisering, samisk barnehage, språkdød, jobber, huskjøp, flytting og redding av både Musken, skolen og ny giv. For ikke å snakke om alle minnene og morsomhetene fra ungdommen, alle skrømthistorier vi hadde hørt om, om gamlekjærester, og for ikke å snakke om alle visjonene for fremtiden.
Jeg vil av hjertet takke alle mine gamle venner for en fin, litt turbulent men også givende ungdomstid, spesielt fra den tiden jeg virkelig var ungdom på 1970-80-tallet. Da vi møttes så og si daglig eller i helgene. Da vi reiste på storsamling i store og små flokker, og da vi hadde bandeledere som tok oss med hit og dit. Takk for alle våkenetter, sangkvelder, for tusen skrømthistorier, stand-up-show og hylende latter. Takk for uskyldig massasje og pusking, reiser, fjellturer, hytteliv, storsamlinger, rustik-netter med potetskrelling og koking av kjøtt. For bålkvelder i Heidigiedde, i Hellmobotn, i Biesslåpptå, i Rávdda og på Grensen, for dreging av landnot, Lofotfiske, turer til Muskenholmen og campingturer til Jokkmokk, Luleå og Piteå. For tullturer rundt om i Skandinavia, all tullpratet og ertinga. For alle Hellmocup-kamper, spesielt i Hellmobotn. For børtingfiske, moltbærplukking til Fiskflyg og toppturer til alskens fjelltopper. Og for flerstemt sang, og hellig avsynging av Tysfjordsangen.
Takk for kjærlighetsbrev, kort og telefoner fra telefonkiosker rundt om i landet. Takk til alle gamlekjærester for korte og lange forhold, fine kvelder, gråtkvalte brudd og savn. Og følelsen av å aldri komme over kjærlighetssorgen. Takk for støtte og leting da Gunnar bror min tok livet sitt og forsvant i havet i 1989. Takk for sanger vi lærte, og for at noen lærte å spille gitar. Takk at noen hørte tålmodig på meg i mine kriser, og for at jeg fikk være fadder til tre av dåkkers barn. Takk for alle gratulasjoner på bursdager og runde år. For vennlig deltakelse på Josef sin dåp, og på alle familiens begravelser og store sorger. Takk til gamle venner som kom til vårt bryllup i 2012. Takk til alle i vår familie som har holdt sammen i tykt og tynt, i glede og i sorg.
Vi er voksne nu, alle vi som delte ungdomstiden sammen. Vi har både barn og barnebarn, mange har mistet en eller begge foreldre, søsken og til og med egne barn. Vi har våre sår på sjelen, vi har vår personlige sorg og hemmeligheter som vi aldri kommer til å fortelle til noen. Vi bor hver for oss, har ulike skjebner, møtes av og til, men samles sjelden i store gjenger som da vi var unge. Vi er de vi ble til, og noen av oss har beholdt gamle vennskap. For de aller flestes vedkommende omgåes man noen få fortrolige og besøker hverandre der vi føler oss velkomne og der vi kan slappe av. Man møter også tidligere venner, og minnes tilbake til barne- og ungdomsår. Kontakten blir aldri den samme igjen, men noen ganger drømmer jeg om at vi alle kunne samles et sted, at vi kan legge konflikter til side, og synge de samme, gamle sangene, le av de samme historiene, våke hele natta, drikke kaffe, røyke og snuse. Og le, og le og aldri slutte å le. Grete i Jokkmokk, kom hjem, du må samle oss i Musken, og du har litt av en utfordring nu!
Ungdomstida var en reise i hormoner, kviser, forelskelser, utprøving, bekjentskaper, samhold, sang, hjerteskjærende Frem fra glemselen-viser, 70-talls protestviser, nære vennskap, sjalusi, hybel-liv, helt feil utdanninger, kassetter, reiser, teltturer, Folkets Hus-netter i Hellmobotn, fisketurer, klimpring på gitar, te-kvelder, romantikk, skrømthistorier, usikkerhet, dårlige vitser, opprør mot foreldre, folkehøgskole og helt klare visjoner om at vi alle skulle være venner og holde sammen for ever. Vi måtte møtes i hjembygda hver jul, påske, sommer og storsamling. Ingenting skulle få ødelegge evige vennskap, og Grete i Musken foreslo som 22-åring at når vi ble gamle skulle vi alle flytte til Musken, bo i en stor ring med et felleshus i midten og møtes hver kveld for å synge, drikke kaffe, dyrke vennskapet og le. Ingen måtte heller gifte seg, det ville ødelegge moroa.
Jeg er 63 år nu (2020), får sjelden nye, nære venner, og har beholdt god kontakt med bare et fåtall av datidens ungdomsvenner. Og det var ikke få. Mange av mine beste venner er dessverre også døde. Jeg savner inderlig Kurt Tore og Anders Nystø. Og selve kontakten med mine venner i dag er kraftig forandret. Sånn må det bare være, men det hindrer meg ikke i å tenke tilbake, bli nostalgisk, savne gamle venner, gråte en skvett over alle vennskap som gikk føyken og kontakten som bare forvitret til ingenting. Noen relasjoner er til og med blitt fiendtlige i den forstand at det har skjedd tragiske ting, krenkelser og konflikter som har involvert mange, storfamilier, ja hele lokalsamfunn. Slike saker er svært ødeleggende for relasjoner, uansett tidligere vennskap. Man er ganske enkelt lojal mot egen familie, deler av den, slekta, forsamlinga, bygda eller ene eller andre siden i en bitter samfunnskonflikt. Og slike vennskap er for det meste umulige å gjenopprette, og går over til nikk, et håndtrykk og høflighetsfraser, og enkelte ganger ikke til noe som helst.
Men minnene består. Min ungdomstid varte lenge, fra tidlig 70-tall til utpå 90-tallet, takket være at jeg var ungkar, og ingen kastet meg ut fra Hellmo-cup-lavvoen eller fra ungdomstreffet. Helt til jeg følte det ble for ensomt, og mine jevnaldrende hadde allerede tenåringsbarn. I 2000 ble jeg far og fikk mer naturlig kontakt med min egen generasjon på nytt, men nu i rollen som forelder. Da var det mye snakk om barn, oppdragelse, alternative ting, helbredelse, bøker vi hadde lest, og samisk revitalisering, samisk barnehage, språkdød, jobber, huskjøp, flytting og redding av både Musken, skolen og ny giv. For ikke å snakke om alle minnene og morsomhetene fra ungdommen, alle skrømthistorier vi hadde hørt om, om gamlekjærester, og for ikke å snakke om alle visjonene for fremtiden.
Jeg vil av hjertet takke alle mine gamle venner for en fin, litt turbulent men også givende ungdomstid, spesielt fra den tiden jeg virkelig var ungdom på 1970-80-tallet. Da vi møttes så og si daglig eller i helgene. Da vi reiste på storsamling i store og små flokker, og da vi hadde bandeledere som tok oss med hit og dit. Takk for alle våkenetter, sangkvelder, for tusen skrømthistorier, stand-up-show og hylende latter. Takk for uskyldig massasje og pusking, reiser, fjellturer, hytteliv, storsamlinger, rustik-netter med potetskrelling og koking av kjøtt. For bålkvelder i Heidigiedde, i Hellmobotn, i Biesslåpptå, i Rávdda og på Grensen, for dreging av landnot, Lofotfiske, turer til Muskenholmen og campingturer til Jokkmokk, Luleå og Piteå. For tullturer rundt om i Skandinavia, all tullpratet og ertinga. For alle Hellmocup-kamper, spesielt i Hellmobotn. For børtingfiske, moltbærplukking til Fiskflyg og toppturer til alskens fjelltopper. Og for flerstemt sang, og hellig avsynging av Tysfjordsangen.
Takk for kjærlighetsbrev, kort og telefoner fra telefonkiosker rundt om i landet. Takk til alle gamlekjærester for korte og lange forhold, fine kvelder, gråtkvalte brudd og savn. Og følelsen av å aldri komme over kjærlighetssorgen. Takk for støtte og leting da Gunnar bror min tok livet sitt og forsvant i havet i 1989. Takk for sanger vi lærte, og for at noen lærte å spille gitar. Takk at noen hørte tålmodig på meg i mine kriser, og for at jeg fikk være fadder til tre av dåkkers barn. Takk for alle gratulasjoner på bursdager og runde år. For vennlig deltakelse på Josef sin dåp, og på alle familiens begravelser og store sorger. Takk til gamle venner som kom til vårt bryllup i 2012. Takk til alle i vår familie som har holdt sammen i tykt og tynt, i glede og i sorg.
Vi er voksne nu, alle vi som delte ungdomstiden sammen. Vi har både barn og barnebarn, mange har mistet en eller begge foreldre, søsken og til og med egne barn. Vi har våre sår på sjelen, vi har vår personlige sorg og hemmeligheter som vi aldri kommer til å fortelle til noen. Vi bor hver for oss, har ulike skjebner, møtes av og til, men samles sjelden i store gjenger som da vi var unge. Vi er de vi ble til, og noen av oss har beholdt gamle vennskap. For de aller flestes vedkommende omgåes man noen få fortrolige og besøker hverandre der vi føler oss velkomne og der vi kan slappe av. Man møter også tidligere venner, og minnes tilbake til barne- og ungdomsår. Kontakten blir aldri den samme igjen, men noen ganger drømmer jeg om at vi alle kunne samles et sted, at vi kan legge konflikter til side, og synge de samme, gamle sangene, le av de samme historiene, våke hele natta, drikke kaffe, røyke og snuse. Og le, og le og aldri slutte å le. Grete i Jokkmokk, kom hjem, du må samle oss i Musken, og du har litt av en utfordring nu!
lørdag 8. februar 2014
Til mammaer på morsdagen!
Gratulerer med dagen, alle mammaer! Til min egen mamma i himmelen, til min kjære frue som er mor til mine to herlige bonusdøtre, til mora til min kjære sønn, og til alle mødre på jord. Takk for livet! Livet og fødsler er det aller største under i universet, og ingen kan helt forklare om hvordan det kan bli et helt menneske av et lite frø. Som blandes av gener fra mann og kvinne, ofte som et resultat av kjærlighet. Uansett hva mannen velger å gjøre etterpå er det og blir det kvinnens ansvar å bære dette livet fram, all den stund hun ikke mister barnet eller velger det bort. Noe som kan være vel så smertefullt. Mamma må ofte kjenne på den ofte voldsomme hormonelle endringen som et svangerskap innebærer, der et annet menneske bor i magen, skal ha mat og påvirkes både av det du spiser, drikker og alt du gjør. Pluss alle tanker, følelser og bekymringer et svangerskap ofte innebærer.
Så kommer den lille, og for de aller fleste er det en fest og en glede, og snart er kvalme, slitenhet og smerte glemt. Noen mammaer opplever det ikke slik, man kan få fødselsdepresjon, komplikasjoner, og en eller begge kan dø, bli syke, eller barnet kan bli hjerneskadd eller funksjonshemmet. Det må man må også ta hensyn til. For de fleste kommer det seg, og gleden kan nytes etterhvert. Og pappaer som slipper den delen av jobben har værsågod bare å stille opp! Med tilstedeværelse, hjelpsomhet, forståelse, våkenetter, bleieskift, og kjærlighet og ømhet til kvinnen. Og i alle fall ikke bli misunnelig på det lille nurket som for noen år vil stjele det meste av mammas energi og tid. Og slettes ikke være utro med andre kvinner mens man venter på bedre tider.
Jeg blir aldri ferdig med å beundre kvinner, spesielt mammaer, jfr. blogginnleggene Se på din mor! og Hyllest til kvinnen! I dag skal vi feire alle mødre, spesielt våre egne, men også fruen, kjæresten og alle som er mammaer. Er din mamma død kan du minnes henne, ta fram bilder og sende takk og varme tanker til din egen mor. Som har gjort så mye for deg og for dine søsken om du har det. La oss barn og menn la mor sove så lenge hun vil, servere henne kaffe og morsdagskake på sengen, lage middag, rydde i huset, sette fram de vakreste roser på bordet, og gjerne et hyggelig kort i tillegg. Klarer man å si noe kjærlig fra hjertet så kan dagen bli perfekt for mor. Og barns kjærlighet og gode ord gir mammaer glede og takknemlighet resten av livet.
En morsdag i året er egentlig altfor lite, så la oss alle feire mor litt oftere. Kanskje ikke alltid med kake, men mest med kjærlig oppmerksomhet, interesse og hjelpsomhet. Og redusere utakknemlighet og kritikk, og slettes ikke ta vår mor for gitt. Din/vår tid og hjelpsomhet overfor henne vil uansett bare være en brøkdel av all den tida hun har brukt på deg.
Gratulerer med morsdagen alle mødre! Den er vel fortjent. I tillegg til kake og oppmerksomhet vet jeg at alle foreldres største glede og interesse er at det går godt med alle barna. Går det ikke så godt noen ganger vil vi foreldre høre det, og ikke la barna bære det alene. Og går det godt og du har fått nok kjærlighet, så si det til mor og far. Spesielt til mamma, det er den aller beste gaven til henne. Både på morsdagen og alle andre dager i livet!
Så kommer den lille, og for de aller fleste er det en fest og en glede, og snart er kvalme, slitenhet og smerte glemt. Noen mammaer opplever det ikke slik, man kan få fødselsdepresjon, komplikasjoner, og en eller begge kan dø, bli syke, eller barnet kan bli hjerneskadd eller funksjonshemmet. Det må man må også ta hensyn til. For de fleste kommer det seg, og gleden kan nytes etterhvert. Og pappaer som slipper den delen av jobben har værsågod bare å stille opp! Med tilstedeværelse, hjelpsomhet, forståelse, våkenetter, bleieskift, og kjærlighet og ømhet til kvinnen. Og i alle fall ikke bli misunnelig på det lille nurket som for noen år vil stjele det meste av mammas energi og tid. Og slettes ikke være utro med andre kvinner mens man venter på bedre tider.
Jeg blir aldri ferdig med å beundre kvinner, spesielt mammaer, jfr. blogginnleggene Se på din mor! og Hyllest til kvinnen! I dag skal vi feire alle mødre, spesielt våre egne, men også fruen, kjæresten og alle som er mammaer. Er din mamma død kan du minnes henne, ta fram bilder og sende takk og varme tanker til din egen mor. Som har gjort så mye for deg og for dine søsken om du har det. La oss barn og menn la mor sove så lenge hun vil, servere henne kaffe og morsdagskake på sengen, lage middag, rydde i huset, sette fram de vakreste roser på bordet, og gjerne et hyggelig kort i tillegg. Klarer man å si noe kjærlig fra hjertet så kan dagen bli perfekt for mor. Og barns kjærlighet og gode ord gir mammaer glede og takknemlighet resten av livet.
En morsdag i året er egentlig altfor lite, så la oss alle feire mor litt oftere. Kanskje ikke alltid med kake, men mest med kjærlig oppmerksomhet, interesse og hjelpsomhet. Og redusere utakknemlighet og kritikk, og slettes ikke ta vår mor for gitt. Din/vår tid og hjelpsomhet overfor henne vil uansett bare være en brøkdel av all den tida hun har brukt på deg.
Gratulerer med morsdagen alle mødre! Den er vel fortjent. I tillegg til kake og oppmerksomhet vet jeg at alle foreldres største glede og interesse er at det går godt med alle barna. Går det ikke så godt noen ganger vil vi foreldre høre det, og ikke la barna bære det alene. Og går det godt og du har fått nok kjærlighet, så si det til mor og far. Spesielt til mamma, det er den aller beste gaven til henne. Både på morsdagen og alle andre dager i livet!
Bygdedyret, jantelov, misunnelse og annerledeshet.
Å bo i en bygd kan ha sine fordeler, det bor masse kjente mennesker på et lite område og man treffer kjente, familie og slektninger på jobb, på butikken, på veien, på religiøse møter, på alle livets overgangsritualer som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser, på bursdager, og til og med på hytta og på ferier. Barna treffer besteforeldrene, det er nært til naturen og havet, og om sommeren får man som utflytter lyst til å være på bøgda hele tida. Gjester blir ofte sjarmert av varmen, gjestfriheten, humoren, koftene, naturen og det spesielle miljøet i bygda. Og det med rette, som jeg har skrytt av i innlegget De beste lulesamiske tradisjonene.
Men bygda har ofte en mørk side, som kommer fram når man bor der fast, eller i minst ett år. Og nu snakker jeg ikke spesielt om Tysfjord, men om alle små samfunn verden over. Det mørke har mange navn, ofte kalt Bygdedyret, som er et fellesbegrep på alt det negative. Elementene er først og fremst sosial kontroll, ekskludering, plutselig angrep og kjefting, avisskriverier, anonyme kommentarer i media, sladder, gjensidig demonisering, Jantelov, der du ikke skal tro du er noe, misunnelse, klan-/slektshierarki, hevn og intoleranse mot nye ting, avvik og annerledeshet. Enkelte godter seg over andres ulykke og sier så tilpass. Avviker du fra hovedstrømmen, kan du merke dette dyret etter hvert. Kanskje ikke med én gang, men plutselig får du ikke jobb, noen i sjefens familie får jobben, noen ignorerer deg, hilser ikke, sladder når ditt øre, løgner spres, og alle negative ting hos en familie eller slekt blir fort kringkastet og generalisert til absolutt alle i den aktuelle familien eller slekta. Det blir til slutt "sannhet" og gjentas i det uendelige. Jeg har selv deltatt slik i ulike roller, og er ikke uskyldig, noe jeg beklager, og har måttet be om unnskyldning av noen. Men jeg tillater meg å skrive om temaet likevel. Fordi jeg tror at sannheten frigjør og helbreder, og erkjennelse av det destruktive kan lage et grunnlag for bevissthet og forsoning, og at de som ble skremt vekk tør å nærme seg ulike miljøer der det destruktive skjedde. Det er alltid noe godt i alle miljøer, men det må oppdages.
Bygdedyret angriper alle som skiller seg ut, spesielt nykommere, alle med suksess, alle evnerike, alle alternative, populære, rike, politikere, religiøse ledere, rusmisbrukere, og alle slags avvikere kan bli utsatt på alle mulige slags subtile måter. I Tysfjord og mange andre sjøsamiske kommuner og områder kommer det i tillegg motsetninger mellom samer og bumenn, og andre plasser mellom bumenn, samer og kvener. Og i det seneste tiåret mellom innvandrere/asylsøkere og fastboende. Jo flere etniske grupper og jo mer forskjellighet dess mer å ta av. Bygdedyret jobber i det stille i hverdagen, og bestemmer hvem som er venn og fiende, helt og skurk, hvem man kan sladre om, kjennetegn på slekter og nabobygder, hvem som er topp og bunn i bygde- og slektshierarkiet, hvem som er kriminell og ond, og hvem som har forgrepet seg på barn, drevet voldtekt og omsorgssvikt, vært urettferdig angående arv og eiendom, hvem er grisk, løs på tråden, utro, høy på pæra, hvem sladrer mest og hvem skal man passe seg for. Litt for enhver smak.
Men det er ved større konflikter Bygdedyret virkelig får utfolde seg. For eksempel for og mot det samiske i en kommune og intern blant samer og i menigheter. I Tysfjord foregikk denne interne krigen fra ca 1980 nesten til denne dag. Bumenn og kommunens ledelse har i 150 år sett ned på det samiske, og betraktet det samiske som mindreverdig. De mobbet oss samer på mange måter, se blogginnlegget Rasismen i Kjøpsvik, selv om rasismen ikke bare er der. Internt blant samene ble alle virkemidler ble tatt i bruk, mellom de som var for og mot det samiske, først og fremst demonisering, løgner, skittkasting, og det at folk lot være å hilse på hverandre og besøke hverandre. Enkelte ledere og tillitsmenn i menigheten ble ekskludert og ble helt usynlige. Våpenet i alle konflikter og flere kriger er det samme, løgner og rykter. Det ble satt ut rykter om at de som var for det samiske og gikk i kofte ikke hadde rett tro, og at de kristne samene sto i ledtog med den samiske synden, og ville innføre joik, fester, samisk teater og samisk religion. Det skjedde jo ikke, men frykten ble pisket opp. Mange er påført traumer, mye skade har skjedd og mange har forlatt menigheten der kampen mot det samiske for enkelte ble dominerende. For ordens skyld nevner jeg at det er mye bedre nu, og de som er mot det samiske er ganske alene for tiden, og får ikke folk med seg lenger.
Andre ganger Bygdedyret virkelig får boltre seg er ved barnevernssaker, skilsmisser, volds- og overgrepssaker, arbeidskonflikter, skolenedleggelser og elev-lærerkonflikter, slåsskamper som eskalerer med hevn etter hevn, bedriftsetableringer og når noe nytt eller stort kommer eller skal komme til bygda, f.eks Árran, TDMS (Tverrkulturelt Distrikts Medisinsk Senter), eller hva som helst. Eller når noen innfødte blir beæret av samfunnet, får en pris, ros eller lignende. Da hostes all negativ informasjon fra hele ditt liv og familiens liv, som en slags motvekt mot rosen. Eller når noen blir for populære. Da skal rosen snakkes ned. Tidligere var også mange andre ting tabu og tema for sladder, som homofili, psykiske lidelser, fattigdom og annet, men som nu har blitt mer akseptert eller mer vanlig. Til og med hvis du fant en utenlandsk partner reagerer Bygdedyret, spesielt om det er en partner utenfor Norden, Russland for eksempel. Har du funnet noen på nettet gjør det ekstra ille. Besøksboikott er første form for sanksjon
Hvordan man kan klare seg mot Bygdedyret kan være tema for et annet innlegg. Det letteste er å rømme bygda, en annen strategi er å ikke bry seg om det, og et tredje er å etablere egne nettverk både i bygda og utenom og puste fritt i dette miljøet og la sladder være sladder. En mellomløsning er å bo i by og bare besøke venner og nær familie i bygda. Det fungerer fint synes jeg. Det viktigeste er å ha god selvfølelse, høy toleranse for tullprat, nulltoleranse for løgn, trofaste venner og stå imot lysten til hevn om noe rammer deg selv. Og om mulig, en slags forståelse for at det kan ligge mye rart bak menneskers adferd. Massive samfunnsendringer påvirker alltid grasrota, og skaper konflikter. Noen kan ha elendig selvfølelse, noen har motiv for hevn for noe tidligere generasjoner har gjort mot hverandre, noen kan være psykopater, og at mange kan være påvirket av løgner som ingen sjekker og ingen spør om. Pluss at det kan skje så lite i en bygd at alt blir noe nytt å snakke om, selv hvem som får dokterbåt, operasjoner, lidelser, lårhalsbrudd, brudd med kjærester, været, ferjeruter, skoleskyss, you name it. Dvs at alle bryr seg om alt hele tiden, og derfor blir det ofte tullball. Det er det mest slitsomme, og derfor er det fint å bo i en by.
Men bygda har ofte en mørk side, som kommer fram når man bor der fast, eller i minst ett år. Og nu snakker jeg ikke spesielt om Tysfjord, men om alle små samfunn verden over. Det mørke har mange navn, ofte kalt Bygdedyret, som er et fellesbegrep på alt det negative. Elementene er først og fremst sosial kontroll, ekskludering, plutselig angrep og kjefting, avisskriverier, anonyme kommentarer i media, sladder, gjensidig demonisering, Jantelov, der du ikke skal tro du er noe, misunnelse, klan-/slektshierarki, hevn og intoleranse mot nye ting, avvik og annerledeshet. Enkelte godter seg over andres ulykke og sier så tilpass. Avviker du fra hovedstrømmen, kan du merke dette dyret etter hvert. Kanskje ikke med én gang, men plutselig får du ikke jobb, noen i sjefens familie får jobben, noen ignorerer deg, hilser ikke, sladder når ditt øre, løgner spres, og alle negative ting hos en familie eller slekt blir fort kringkastet og generalisert til absolutt alle i den aktuelle familien eller slekta. Det blir til slutt "sannhet" og gjentas i det uendelige. Jeg har selv deltatt slik i ulike roller, og er ikke uskyldig, noe jeg beklager, og har måttet be om unnskyldning av noen. Men jeg tillater meg å skrive om temaet likevel. Fordi jeg tror at sannheten frigjør og helbreder, og erkjennelse av det destruktive kan lage et grunnlag for bevissthet og forsoning, og at de som ble skremt vekk tør å nærme seg ulike miljøer der det destruktive skjedde. Det er alltid noe godt i alle miljøer, men det må oppdages.
Bygdedyret angriper alle som skiller seg ut, spesielt nykommere, alle med suksess, alle evnerike, alle alternative, populære, rike, politikere, religiøse ledere, rusmisbrukere, og alle slags avvikere kan bli utsatt på alle mulige slags subtile måter. I Tysfjord og mange andre sjøsamiske kommuner og områder kommer det i tillegg motsetninger mellom samer og bumenn, og andre plasser mellom bumenn, samer og kvener. Og i det seneste tiåret mellom innvandrere/asylsøkere og fastboende. Jo flere etniske grupper og jo mer forskjellighet dess mer å ta av. Bygdedyret jobber i det stille i hverdagen, og bestemmer hvem som er venn og fiende, helt og skurk, hvem man kan sladre om, kjennetegn på slekter og nabobygder, hvem som er topp og bunn i bygde- og slektshierarkiet, hvem som er kriminell og ond, og hvem som har forgrepet seg på barn, drevet voldtekt og omsorgssvikt, vært urettferdig angående arv og eiendom, hvem er grisk, løs på tråden, utro, høy på pæra, hvem sladrer mest og hvem skal man passe seg for. Litt for enhver smak.
Men det er ved større konflikter Bygdedyret virkelig får utfolde seg. For eksempel for og mot det samiske i en kommune og intern blant samer og i menigheter. I Tysfjord foregikk denne interne krigen fra ca 1980 nesten til denne dag. Bumenn og kommunens ledelse har i 150 år sett ned på det samiske, og betraktet det samiske som mindreverdig. De mobbet oss samer på mange måter, se blogginnlegget Rasismen i Kjøpsvik, selv om rasismen ikke bare er der. Internt blant samene ble alle virkemidler ble tatt i bruk, mellom de som var for og mot det samiske, først og fremst demonisering, løgner, skittkasting, og det at folk lot være å hilse på hverandre og besøke hverandre. Enkelte ledere og tillitsmenn i menigheten ble ekskludert og ble helt usynlige. Våpenet i alle konflikter og flere kriger er det samme, løgner og rykter. Det ble satt ut rykter om at de som var for det samiske og gikk i kofte ikke hadde rett tro, og at de kristne samene sto i ledtog med den samiske synden, og ville innføre joik, fester, samisk teater og samisk religion. Det skjedde jo ikke, men frykten ble pisket opp. Mange er påført traumer, mye skade har skjedd og mange har forlatt menigheten der kampen mot det samiske for enkelte ble dominerende. For ordens skyld nevner jeg at det er mye bedre nu, og de som er mot det samiske er ganske alene for tiden, og får ikke folk med seg lenger.
Andre ganger Bygdedyret virkelig får boltre seg er ved barnevernssaker, skilsmisser, volds- og overgrepssaker, arbeidskonflikter, skolenedleggelser og elev-lærerkonflikter, slåsskamper som eskalerer med hevn etter hevn, bedriftsetableringer og når noe nytt eller stort kommer eller skal komme til bygda, f.eks Árran, TDMS (Tverrkulturelt Distrikts Medisinsk Senter), eller hva som helst. Eller når noen innfødte blir beæret av samfunnet, får en pris, ros eller lignende. Da hostes all negativ informasjon fra hele ditt liv og familiens liv, som en slags motvekt mot rosen. Eller når noen blir for populære. Da skal rosen snakkes ned. Tidligere var også mange andre ting tabu og tema for sladder, som homofili, psykiske lidelser, fattigdom og annet, men som nu har blitt mer akseptert eller mer vanlig. Til og med hvis du fant en utenlandsk partner reagerer Bygdedyret, spesielt om det er en partner utenfor Norden, Russland for eksempel. Har du funnet noen på nettet gjør det ekstra ille. Besøksboikott er første form for sanksjon
Hvordan man kan klare seg mot Bygdedyret kan være tema for et annet innlegg. Det letteste er å rømme bygda, en annen strategi er å ikke bry seg om det, og et tredje er å etablere egne nettverk både i bygda og utenom og puste fritt i dette miljøet og la sladder være sladder. En mellomløsning er å bo i by og bare besøke venner og nær familie i bygda. Det fungerer fint synes jeg. Det viktigeste er å ha god selvfølelse, høy toleranse for tullprat, nulltoleranse for løgn, trofaste venner og stå imot lysten til hevn om noe rammer deg selv. Og om mulig, en slags forståelse for at det kan ligge mye rart bak menneskers adferd. Massive samfunnsendringer påvirker alltid grasrota, og skaper konflikter. Noen kan ha elendig selvfølelse, noen har motiv for hevn for noe tidligere generasjoner har gjort mot hverandre, noen kan være psykopater, og at mange kan være påvirket av løgner som ingen sjekker og ingen spør om. Pluss at det kan skje så lite i en bygd at alt blir noe nytt å snakke om, selv hvem som får dokterbåt, operasjoner, lidelser, lårhalsbrudd, brudd med kjærester, været, ferjeruter, skoleskyss, you name it. Dvs at alle bryr seg om alt hele tiden, og derfor blir det ofte tullball. Det er det mest slitsomme, og derfor er det fint å bo i en by.
lørdag 1. februar 2014
En stor takk til de aller eldste!
De av oss som er født på 1950/60-tallet er snart "de eldste" i samfunnet rundt oss. De fleste av oss har voksne barn, barnebarn, noen oldebarn og mange har enda eldre foreldre som dels blir tatt vare på av oss godt voksne. Eller de er på sykehjem, alene hjemme, gjerne enker som har vært alene en stund. De aller eldste har forlengst gjort sin verneplikt, de er sjelden aktivt med i samfunnslivet, arbeidslivet eller i politikken. Disse hederskvinner og -menn har gjort en formidabel innsats for oss, for samfunnet, for demokratiet, for friheten, og for den enestående velstanden vi opplever idag. De fulgte den protestantiske etikken og grunnverdiene tro, arbeid og sparsomhet. Takk til alle slitere som bygde opp samfunnet, kjempet for frihet under andre verdenskrig, jobbet masse, sparte penger, ryddet land, drev som fiskerbønder, kjempet for samiske rettigheter, levde utrolig nøkternt, trodde på fremgang og deltok aktivt i samfunnsdebatten.
Disse eldste besitter en utrolig kunnskap om livet, de har masse praktiske kunnskaper og en unik kompetanse i å berges under harde kår de klarte seg med lite, og de klaget nesten ikke. De kunne knapt reise hjemmefra, og måtte passe fjøs og bruk, eller jobbe på fabrikk med bare en symbolsk ferie og bare søndager fritt. Ofte måtte mennene være borte i lengre perioder på fiske og anlegg, eller kvinnfolkan begynte som tjenestepiker en stad, og ble gifte langt hjemmefra. Eller tok vare på lokalsamfunn mens mennene var borte. Folk reiste bort og med sjelden kontakt hjem, og lange og strevsomme reiser til sin familie og slekt forøvrig.
Lege- og helsetilbud var dårlig utbygd, og mange var for fattige til å oppsøke sykehus, eller de kjente knapt sine rettigheter. Mange døde altfor tidlig av sykdommer som nesten ikke finnes idag eller som lar seg lett kurere. Folketrygden kom ikke før utpå 1960-tallet og utryddet etterhvert den verste fattigdommen. Nu kunne man begynne å kjøpe ting mens man før måtte lage alt. Man kunne begynne å reise litt, få seg en TV, avis, radio og få nyheter fra hele verden.
Mange samer led under den harde fornorskningen, spesielt ved kysten, og mange ble sendt på internat for å bli norske. Lærere fikk inntil 50% lønnstilskudd ved å vise til gode fornorskningsresulater, og denne skolepolitikken skapte mange traumer, skam og skyld, dårlig selvfølelse, lite utbytte av skolen og en varig lyst til å legge bak seg det samiske. Google Henry Minde: Fornorskingspolitikken, et hefte ifra Galdu, og bli forskrekket. Finnmark ble brent, og mange ble tvangsflyttet til Sør-Norge, hvor de ble sett ned på, så fattige, ofte lusete og syke etter uker og måneder på flukt..Som flyktinger flest. Derfor levde lenge myten om de elendige nordlenningene som ingen ville leie ut til. Og var man same i same slengen holdt man klokelig kjeft.
Sakte men sikkert bar det mot bedre tider, landet ble rikere, og det meste ble utbygd, veier, jernbane, telefon, legekontor, sykehus, administrasjon, folketrygd, allmenn lover arbeideres rettigheter, sparebanker, Husbanken, pensjoner, syketrygd, uføretrygd og mye mye annet. Arbeidsløshet var det sjelden av, unntatt i 1930-årene, mest takket være at hvem som helst kunne rydde seg åkerland, eller skaffe seg båt, fiske på allmenningen. Dyre- fiske- og fugleliv var veldig utbredt og ga mange tilleggsmat på den tiden. Og folk hjalp hverandre, samarbeidet, og bodde flere generasjoner sammen til de nygifte fikk råd til å etablere seg.
Idag ser vi på de som koselige besteforeldre som knapt barna ser, der de ofte sitter alene i store hus og har godt tid. Men de som har oppdaget det har en skattekiste i sin midte. Man kan høre om og lære ting fra de siste 100 år, man kan få en oppdatert slektsoversikt, høre utrolige historier og skrømthistorier, lære eldgamle, nesten glemte teknikker innen hundrevis av yrker, arbeid og fritid, fjellturer, fiskerbondearbeid, sy- og sømteknikker, bakekunst, krigshistorie, gamle skikker og normer og mye, mye livsvisdom. Vi burde la barna og barnebarna være minst to-tre uker sammen med de eldste i året, stelle litt for de, intervjuet de, sunget for de, og bedt de fortelle og demonstrere om noe. Vi kunne lage mat fra gamle dager sammen med de, dra på fiske sammen, le og hygge oss. Det vil glede alle parter, og få de eldste til å føle at noen bryr seg, og at det de har er viktig, idag!
Barna får styrket sine røtter, de blir mer hele etter kontakt med beste- og oldeforeldre, og de kan få noen meget bra perspektiv på resten av sitt liv.liv. Ja de kan ta del i den enorme livsvisdommen gamle besitter og kan få noen dyrebare minner for livet og gjerne en pengeseddel i handa. Men i virkeligheten kan de få en fantastisk tidsreise bakover i tid. Spesielt om gammelgården, fiskebåten og gamle ting og kilder er bevart og de aller heldigeste får være med på bærtur, fisketur eller vandring i ulike landskap. Disse vennskapsbåndene med så rikt innhold er verdt mer en enn alt annet på jord.
Disse eldste besitter en utrolig kunnskap om livet, de har masse praktiske kunnskaper og en unik kompetanse i å berges under harde kår de klarte seg med lite, og de klaget nesten ikke. De kunne knapt reise hjemmefra, og måtte passe fjøs og bruk, eller jobbe på fabrikk med bare en symbolsk ferie og bare søndager fritt. Ofte måtte mennene være borte i lengre perioder på fiske og anlegg, eller kvinnfolkan begynte som tjenestepiker en stad, og ble gifte langt hjemmefra. Eller tok vare på lokalsamfunn mens mennene var borte. Folk reiste bort og med sjelden kontakt hjem, og lange og strevsomme reiser til sin familie og slekt forøvrig.
Lege- og helsetilbud var dårlig utbygd, og mange var for fattige til å oppsøke sykehus, eller de kjente knapt sine rettigheter. Mange døde altfor tidlig av sykdommer som nesten ikke finnes idag eller som lar seg lett kurere. Folketrygden kom ikke før utpå 1960-tallet og utryddet etterhvert den verste fattigdommen. Nu kunne man begynne å kjøpe ting mens man før måtte lage alt. Man kunne begynne å reise litt, få seg en TV, avis, radio og få nyheter fra hele verden.
Mange samer led under den harde fornorskningen, spesielt ved kysten, og mange ble sendt på internat for å bli norske. Lærere fikk inntil 50% lønnstilskudd ved å vise til gode fornorskningsresulater, og denne skolepolitikken skapte mange traumer, skam og skyld, dårlig selvfølelse, lite utbytte av skolen og en varig lyst til å legge bak seg det samiske. Google Henry Minde: Fornorskingspolitikken, et hefte ifra Galdu, og bli forskrekket. Finnmark ble brent, og mange ble tvangsflyttet til Sør-Norge, hvor de ble sett ned på, så fattige, ofte lusete og syke etter uker og måneder på flukt..Som flyktinger flest. Derfor levde lenge myten om de elendige nordlenningene som ingen ville leie ut til. Og var man same i same slengen holdt man klokelig kjeft.
Sakte men sikkert bar det mot bedre tider, landet ble rikere, og det meste ble utbygd, veier, jernbane, telefon, legekontor, sykehus, administrasjon, folketrygd, allmenn lover arbeideres rettigheter, sparebanker, Husbanken, pensjoner, syketrygd, uføretrygd og mye mye annet. Arbeidsløshet var det sjelden av, unntatt i 1930-årene, mest takket være at hvem som helst kunne rydde seg åkerland, eller skaffe seg båt, fiske på allmenningen. Dyre- fiske- og fugleliv var veldig utbredt og ga mange tilleggsmat på den tiden. Og folk hjalp hverandre, samarbeidet, og bodde flere generasjoner sammen til de nygifte fikk råd til å etablere seg.
Idag ser vi på de som koselige besteforeldre som knapt barna ser, der de ofte sitter alene i store hus og har godt tid. Men de som har oppdaget det har en skattekiste i sin midte. Man kan høre om og lære ting fra de siste 100 år, man kan få en oppdatert slektsoversikt, høre utrolige historier og skrømthistorier, lære eldgamle, nesten glemte teknikker innen hundrevis av yrker, arbeid og fritid, fjellturer, fiskerbondearbeid, sy- og sømteknikker, bakekunst, krigshistorie, gamle skikker og normer og mye, mye livsvisdom. Vi burde la barna og barnebarna være minst to-tre uker sammen med de eldste i året, stelle litt for de, intervjuet de, sunget for de, og bedt de fortelle og demonstrere om noe. Vi kunne lage mat fra gamle dager sammen med de, dra på fiske sammen, le og hygge oss. Det vil glede alle parter, og få de eldste til å føle at noen bryr seg, og at det de har er viktig, idag!
Barna får styrket sine røtter, de blir mer hele etter kontakt med beste- og oldeforeldre, og de kan få noen meget bra perspektiv på resten av sitt liv.liv. Ja de kan ta del i den enorme livsvisdommen gamle besitter og kan få noen dyrebare minner for livet og gjerne en pengeseddel i handa. Men i virkeligheten kan de få en fantastisk tidsreise bakover i tid. Spesielt om gammelgården, fiskebåten og gamle ting og kilder er bevart og de aller heldigeste får være med på bærtur, fisketur eller vandring i ulike landskap. Disse vennskapsbåndene med så rikt innhold er verdt mer en enn alt annet på jord.
Abonner på:
Innlegg (Atom)