Bygdedyret, jantelov, misunnelse og annerledeshet.

Å bo i en bygd kan ha sine fordeler, det bor masse kjente mennesker på et lite område og man treffer kjente, familie og slektninger på jobb, på butikken, på veien, på religiøse møter, på alle livets overgangsritualer som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser, på bursdager, og til og med på hytta og på ferier. Barna treffer besteforeldrene, det er nært til naturen og havet, og om sommeren får man som utflytter lyst til å være på bøgda hele tida. Gjester blir ofte sjarmert av varmen, gjestfriheten, humoren, koftene, naturen og det spesielle miljøet i bygda. Og det med rette, som jeg har skrytt av i innlegget De beste lulesamiske tradisjonene.

Men bygda har ofte en mørk side, som kommer fram når man bor der fast, eller i minst ett år. Og nu snakker jeg ikke spesielt om Tysfjord, men om alle små samfunn verden over. Det mørke har mange navn, ofte kalt Bygdedyret, som er et fellesbegrep på alt det negative. Elementene er først og fremst sosial kontroll, ekskludering, plutselig angrep og kjefting, avisskriverier, anonyme kommentarer i media, sladder, gjensidig demonisering, Jantelov, der du ikke skal tro du er noe, misunnelse, klan-/slektshierarki, hevn og intoleranse mot nye ting, avvik og annerledeshet. Enkelte godter seg over andres ulykke og sier så tilpass. Avviker du fra hovedstrømmen, kan du merke dette dyret etter hvert. Kanskje ikke med én gang, men plutselig får du ikke jobb, noen i sjefens familie får jobben, noen ignorerer deg, hilser ikke, sladder når ditt øre, løgner spres, og alle negative ting hos en familie eller slekt blir fort kringkastet og generalisert til absolutt alle i den aktuelle familien eller slekta. Det blir til slutt "sannhet" og gjentas i det uendelige. Jeg har selv deltatt slik i ulike roller, og er ikke uskyldig, noe jeg beklager, og har måttet be om unnskyldning av noen. Men jeg tillater meg å skrive om temaet likevel. Fordi jeg tror at sannheten frigjør og helbreder, og erkjennelse av det destruktive kan lage et grunnlag for bevissthet og forsoning, og at de som ble skremt vekk tør å nærme seg ulike miljøer der det destruktive skjedde. Det er alltid noe godt i alle miljøer, men det må oppdages.

Bygdedyret angriper alle som skiller seg ut, spesielt nykommere, alle med suksess, alle evnerike, alle alternative, populære, rike, politikere, religiøse ledere, rusmisbrukere, og alle slags avvikere kan bli utsatt på alle mulige slags subtile måter. I Tysfjord og mange andre sjøsamiske kommuner og områder kommer det i tillegg motsetninger mellom samer og bumenn, og andre plasser mellom bumenn, samer og kvener. Og i det seneste tiåret mellom innvandrere/asylsøkere og fastboende. Jo flere etniske grupper og jo mer forskjellighet dess mer å ta av. Bygdedyret jobber i det stille i hverdagen, og bestemmer hvem som er venn og fiende, helt og skurk, hvem man kan sladre om, kjennetegn på slekter og nabobygder, hvem som er topp og bunn i bygde- og slektshierarkiet, hvem som er kriminell og ond, og hvem som har forgrepet seg på barn, drevet voldtekt og omsorgssvikt, vært urettferdig angående arv og eiendom, hvem er grisk, løs på tråden, utro, høy på pæra, hvem sladrer mest og hvem skal man passe seg for. Litt for enhver smak.

Men det er ved større konflikter Bygdedyret virkelig får utfolde seg. For eksempel for og mot det samiske i en kommune og intern blant samer og i menigheter. I Tysfjord foregikk denne interne krigen fra ca 1980 nesten til denne dag. Bumenn og kommunens ledelse har i 150 år sett ned på det samiske, og betraktet det samiske som mindreverdig. De mobbet oss samer på mange måter, se blogginnlegget Rasismen i Kjøpsvik, selv om rasismen ikke bare er der. Internt blant samene ble alle virkemidler ble tatt i bruk, mellom de som var for og mot det samiske, først og fremst demonisering, løgner, skittkasting, og det at folk lot være å hilse på hverandre og besøke hverandre. Enkelte ledere og tillitsmenn i menigheten ble ekskludert og ble helt usynlige. Våpenet i alle konflikter og flere kriger er det samme, løgner og rykter. Det ble satt ut rykter om at de som var for det samiske og gikk i kofte ikke hadde rett tro, og at de kristne samene sto i ledtog med den samiske synden, og ville innføre joik, fester, samisk teater og samisk religion. Det skjedde jo ikke, men frykten ble pisket opp. Mange er påført traumer, mye skade har skjedd og mange har forlatt menigheten der kampen mot det samiske for enkelte ble dominerende. For ordens skyld nevner jeg at det er mye bedre nu, og de som er mot det samiske er ganske alene for tiden, og får ikke folk med seg lenger.

Andre ganger Bygdedyret virkelig får boltre seg er ved barnevernssaker, skilsmisser, volds- og overgrepssaker, arbeidskonflikter, skolenedleggelser og elev-lærerkonflikter, slåsskamper som eskalerer med hevn etter hevn, bedriftsetableringer og når noe nytt eller stort kommer eller skal komme til bygda, f.eks Árran, TDMS (Tverrkulturelt Distrikts Medisinsk Senter), eller hva som helst. Eller når noen innfødte blir beæret av samfunnet, får en pris, ros eller lignende. Da hostes all negativ informasjon fra hele ditt liv og familiens liv, som en slags motvekt mot rosen. Eller når noen blir for populære. Da skal rosen snakkes ned. Tidligere var også mange andre ting tabu og tema for sladder, som homofili, psykiske lidelser, fattigdom og annet, men som nu har blitt mer akseptert eller mer vanlig. Til og med hvis du fant en utenlandsk partner reagerer Bygdedyret, spesielt om det er en partner utenfor Norden, Russland for eksempel. Har du funnet noen på nettet gjør det ekstra ille. Besøksboikott er første form for sanksjon

Hvordan man kan klare seg mot Bygdedyret kan være tema for et annet innlegg. Det letteste er å rømme bygda, en annen strategi er å ikke bry seg om det, og et tredje er å etablere egne nettverk både i bygda og utenom og puste fritt i dette miljøet og la sladder være sladder. En mellomløsning er å bo i by og bare besøke venner og nær familie i bygda. Det fungerer fint synes jeg. Det viktigeste er å ha god selvfølelse, høy toleranse for tullprat, nulltoleranse for løgn, trofaste venner og stå imot lysten til hevn om noe rammer deg selv. Og om mulig, en slags forståelse for at det kan ligge mye rart bak menneskers adferd. Massive samfunnsendringer påvirker alltid grasrota, og skaper konflikter. Noen kan ha elendig selvfølelse, noen har motiv for hevn for noe tidligere generasjoner har gjort mot hverandre, noen kan være psykopater, og at mange kan være påvirket av løgner som ingen sjekker og ingen spør om. Pluss at det kan skje så lite i en bygd at alt blir noe nytt å snakke om, selv hvem som får dokterbåt, operasjoner, lidelser, lårhalsbrudd, brudd med kjærester, været, ferjeruter, skoleskyss, you name it. Dvs at alle bryr seg om alt hele tiden, og derfor blir det ofte tullball. Det er det mest slitsomme, og derfor er det fint å bo i en by.