Alle voksne har en ungdomstid bak seg. Min generasjon er ikke lett å avgrense, vi hadde jo kontakt både oppover og nedover pluss/minus 10 år. Jeg begynte på ungdomsskolen i Kjøpsvik i 1971, bodde tre år på internat, og følte meg som ungdom, bare14 år gammel. Vi lærte å røyke, drikke kaffe, høre på musikk, flørte med jenter, se film, lære skøyterundetider til de 4 S`ene, spille Hellmocup-fotball, gå ungdomsturer til fjells, døgne, synge tusen sanger, kle oss med slengbukser, anlegge halvlangt hår, og gå over til midt-skill på hauet. Men ikke bare det, vi reiste på storsamling, var på ungdomstreff, ble kjent med annen ungdom, vi lo oss skakke, fikk sommerjobber, kjærester, og fikk etterhvert reise på samlingstur helt til Kiruna, Gällivare, og da vi dro til Lahti i 20-årene var jeg helt sikker på at vi hadde vært på jorda-rundt-tur!
Ungdomstida var en reise i hormoner, kviser, forelskelser, utprøving, bekjentskaper, samhold, sang, hjerteskjærende Frem fra glemselen-viser, 70-talls protestviser, nære vennskap, sjalusi, hybel-liv, helt feil utdanninger, kassetter, reiser, teltturer, Folkets Hus-netter i Hellmobotn, fisketurer, klimpring på gitar, te-kvelder, romantikk, skrømthistorier, usikkerhet, dårlige vitser, opprør mot foreldre, folkehøgskole og helt klare visjoner om at vi alle skulle være venner og holde sammen for ever. Vi måtte møtes i hjembygda hver jul, påske, sommer og storsamling. Ingenting skulle få ødelegge evige vennskap, og Grete i Musken foreslo som 22-åring at når vi ble gamle skulle vi alle flytte til Musken, bo i en stor ring med et felleshus i midten og møtes hver kveld for å synge, drikke kaffe, dyrke vennskapet og le. Ingen måtte heller gifte seg, det ville ødelegge moroa.
Jeg er 63 år nu (2020), får sjelden nye, nære venner, og har beholdt god kontakt med bare et fåtall av datidens ungdomsvenner. Og det var ikke få. Mange av mine beste venner er dessverre også døde. Jeg savner inderlig Kurt Tore og Anders Nystø. Og selve kontakten med mine venner i dag er kraftig forandret. Sånn må det bare være, men det hindrer meg ikke i å tenke tilbake, bli nostalgisk, savne gamle venner, gråte en skvett over alle vennskap som gikk føyken og kontakten som bare forvitret til ingenting. Noen relasjoner er til og med blitt fiendtlige i den forstand at det har skjedd tragiske ting, krenkelser og konflikter som har involvert mange, storfamilier, ja hele lokalsamfunn. Slike saker er svært ødeleggende for relasjoner, uansett tidligere vennskap. Man er ganske enkelt lojal mot egen familie, deler av den, slekta, forsamlinga, bygda eller ene eller andre siden i en bitter samfunnskonflikt. Og slike vennskap er for det meste umulige å gjenopprette, og går over til nikk, et håndtrykk og høflighetsfraser, og enkelte ganger ikke til noe som helst.
Men minnene består. Min ungdomstid varte lenge, fra tidlig 70-tall til utpå 90-tallet, takket være at jeg var ungkar, og ingen kastet meg ut fra Hellmo-cup-lavvoen eller fra ungdomstreffet. Helt til jeg følte det ble for ensomt, og mine jevnaldrende hadde allerede tenåringsbarn. I 2000 ble jeg far og fikk mer naturlig kontakt med min egen generasjon på nytt, men nu i rollen som forelder. Da var det mye snakk om barn, oppdragelse, alternative ting, helbredelse, bøker vi hadde lest, og samisk revitalisering, samisk barnehage, språkdød, jobber, huskjøp, flytting og redding av både Musken, skolen og ny giv. For ikke å snakke om alle minnene og morsomhetene fra ungdommen, alle skrømthistorier vi hadde hørt om, om gamlekjærester, og for ikke å snakke om alle visjonene for fremtiden.
Jeg vil av hjertet takke alle mine gamle venner for en fin, litt turbulent men også givende ungdomstid, spesielt fra den tiden jeg virkelig var ungdom på 1970-80-tallet. Da vi møttes så og si daglig eller i helgene. Da vi reiste på storsamling i store og små flokker, og da vi hadde bandeledere som tok oss med hit og dit. Takk for alle våkenetter, sangkvelder, for tusen skrømthistorier, stand-up-show og hylende latter. Takk for uskyldig massasje og pusking, reiser, fjellturer, hytteliv, storsamlinger, rustik-netter med potetskrelling og koking av kjøtt. For bålkvelder i Heidigiedde, i Hellmobotn, i Biesslåpptå, i Rávdda og på Grensen, for dreging av landnot, Lofotfiske, turer til Muskenholmen og campingturer til Jokkmokk, Luleå og Piteå. For tullturer rundt om i Skandinavia, all tullpratet og ertinga. For alle Hellmocup-kamper, spesielt i Hellmobotn. For børtingfiske, moltbærplukking til Fiskflyg og toppturer til alskens fjelltopper. Og for flerstemt sang, og hellig avsynging av Tysfjordsangen.
Takk for kjærlighetsbrev, kort og telefoner fra telefonkiosker rundt om i landet. Takk til alle gamlekjærester for korte og lange forhold, fine kvelder, gråtkvalte brudd og savn. Og følelsen av å aldri komme over kjærlighetssorgen. Takk for støtte og leting da Gunnar bror min tok livet sitt og forsvant i havet i 1989. Takk for sanger vi lærte, og for at noen lærte å spille gitar. Takk at noen hørte tålmodig på meg i mine kriser, og for at jeg fikk være fadder til tre av dåkkers barn. Takk for alle gratulasjoner på bursdager og runde år. For vennlig deltakelse på Josef sin dåp, og på alle familiens begravelser og store sorger. Takk til gamle venner som kom til vårt bryllup i 2012. Takk til alle i vår familie som har holdt sammen i tykt og tynt, i glede og i sorg.
Vi er voksne nu, alle vi som delte ungdomstiden sammen. Vi har både barn og barnebarn, mange har mistet en eller begge foreldre, søsken og til og med egne barn. Vi har våre sår på sjelen, vi har vår personlige sorg og hemmeligheter som vi aldri kommer til å fortelle til noen. Vi bor hver for oss, har ulike skjebner, møtes av og til, men samles sjelden i store gjenger som da vi var unge. Vi er de vi ble til, og noen av oss har beholdt gamle vennskap. For de aller flestes vedkommende omgåes man noen få fortrolige og besøker hverandre der vi føler oss velkomne og der vi kan slappe av. Man møter også tidligere venner, og minnes tilbake til barne- og ungdomsår. Kontakten blir aldri den samme igjen, men noen ganger drømmer jeg om at vi alle kunne samles et sted, at vi kan legge konflikter til side, og synge de samme, gamle sangene, le av de samme historiene, våke hele natta, drikke kaffe, røyke og snuse. Og le, og le og aldri slutte å le. Grete i Jokkmokk, kom hjem, du må samle oss i Musken, og du har litt av en utfordring nu!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar