Det er blodets band som drar - den moderne nomade

Det er blodets band som drar. Det svarte en gammel same i Storlule, Nord-Sverige, til pappa, på hvorfor han hvert år hele livet vendte tilbake fra byen til sine hjemlige trakter, til sin sijdda, til sin slekt, til sitt barndomshjem. Der, i den lulesamiske verden, langs den vakre Luleälv, der mamma vokste opp før pappa lurte henne over grensen til Tysfjord og Norge. Det utsagnet løste mitt store dilemma om hvor jeg kulle bo og hvor jeg hørte hjemme, hva jeg er, og hvorfor jeg stadig må hjem til Ålloluokta, til Hellmobotn, til Musken og Tysfjord. Det er blodets band som drar. Samene har i årtusener vært nomader eller halvnomader, og flyttet mellom sommer- og vinterland. Enten etter reinen eller etter fiske, fangst, bær, og andre naturressurser. Samisk kultur er en utpreget kollektiv samfunnsform, mer lik Østens folk og andre, kollektive stammesamfunn i verden, enn med norsk, germansk, europeisk eller vestlig kultur og samfunnsform. Dette er ikke enten/eller, jeg bor både i Tromsø og i Ållo/Musken/Hellmobotn og Tysfjord, men til ulike tider. En av mine brødre sier han er fra området Ålloluokta, Hellmobotn og Musken, og det er det som er sannheten.

Der vestlige, europeiske nasjoner erobret verden, brakte hjem gull, sølv, verdier, heder og ære, drev med etnisk rensing og undertrykkelse, drev samene og andre stammefolk med stillferdig forvaltning av naturen der de vandret. Stadig pendlende mellom ulike områder der de visste de kunne overleve, skaffe mat, vilt, fisk, brensel og materialer til gammer, lavvo, klær, våpen og redskaper og annet nødvendig. Med tid og stunder utviklet dette livet seg til sijddaer, med egne territorier gjerne knyttet til vassdrag, skog og en beskyttet plass for gamme og lavvo. De spredte ikke søppel, brukte ikke opp ressursene, forhandlet og handlet med nabosijddaer og utvekslet ekteskappartnere, med medgift og det hele.

Det er historien og arven vår, nedtegnet i våre hjerter, i vår kollektive hukommelse, i våre gener og i vårt blod. Det er det som drar. Mange har mistet mye av denne felles historien, kunnskapen om det å berge seg i naturen, og språket har forandret seg. I stedet for å kalle det nomadisme, flytting, sijdda, og slike ting, sier mange de skal hjem, på hytta, til fjells, besøke slekta, få påfyll, møte venner osv. Ikke noe galt i det. Men dypt inn i våre hjerter og sjeler, i våre kropper og i vårt blod er det titusener av erfaringer gjennom generasjoner, historier, bånd, tilhørighet, identitet, selvoppfatning  og selvfølelse, som strekker seg fra tidens morgen og som vil fortsette så lenge vi lever. Vi er de moderne nomader, selv om vi bor i byer og tettbygde strøk. Vi hører til i en fjord, ved et vann eller vassdrag, eller en fjellsijdda i villmarken. Vi trekkes hjem, om vinteren dit foreldre og besteforeldre bor eller bodde. Om sommeren til våre sommerboplasser, til sommersijddaen, til fjells, til den samme moltbærmyra, til ahkko og addja, til slekta og til venner. Byene tømmes for samer om sommeren, og alle drar til sine respektive sommersijddaer. Har man en partner fra en annen sijdda, må man besøke begge hjemplasser, eventuelt annethvert år.

Vi blir til og med noen andre når vi kommer hjem. I byen defineres man gjerne etter yrke, utdanning, arbeidsplass, naboskap, eventuelt etter religiøs tilknytning og hvor du kommer fra. Man har andre roller, roller knyttet til et moderne samfunnsliv. Hjemme er vi den vi er, noen har kjent deg fra du var liten, du tilhører en bestemt familie og slekt, og du tilhører den og den sijddaen. Samene drar hver til sitt og jeg vet nøyaktig hvor den enkelte drar, og hvorfor. Man spør ikke hvorfor de pendler eller flytter, det er bare slik.

Gleden av å komme til din slektssijdda, til kjente og kjære områder, til vidda/duoddar, til fjorden, til elva eller gammetuftene kan være overveldende, rørende og svært tilfredsstillende. Selv om du reiser alene. Jeg kan huske alle stier og tråkk, alle fjell, bakker og vann, og alle ting har sin historie. Barndomserfaringer sitter som spikret, og opp kommer alle minnene, alle opplevelsene og minner om alle de som levde og døde der. Alle de som gjorde inntrykk, fortalte om slekta, berettet om skrømt og overnaturlige ting og alt det gammeldagan kunne by på. Man kan treffe på gamle barndomskamerater, og så synger man de gamle sangene om og om igjen. De gamle historiene kan vi på rams, vitsene og episodene og. Men de skal fortelles, til stadig nye sijddamedlemmer og til hverandre, vi må bekrefte hverandre, og slik vedlikeholdes tradisjonen, og slik fortsetter nomadismen. Det er blodets band som drar.

Døden og livet

Døden kan være det mest brutale som finnes. Spesielt om du mister ditt barn, eller søsken, og om du ikke fikk tatt farvel. Ditt liv og din verden kan ramle totalt sammen, og alt, absolutt alt kan bli meningsløst. Selv det å leve, finne motivasjon til å stå opp om morgenen, holde ut smerten, og alle de destruktive tankene som kverner i hodet, i hjertet og i hele kroppen. Skyldfølelse, utilstrekkelighet, anger, angst, frykt, tretthet og en ulidelig smerte. Hadde det bare blitt kveld igjen, og du fikk sove. Og gjerne følge etter den som døde. Hva er poenget, det finnes ikke mening, og attpåtil kan man oppleve direkte uforstand fra andre. Som ymter frampå at det kanskje var en mening, og at det skulle føre til noe, at han eller hun forstår hvordan du har det, at tiden leger alle sår, du får et barn til og mange, og mange andre utsagn som faktisk gjør vondt verre.

Selv det å miste sine foreldre kan være smertefullt. Spesielt om en av de dør mens du som barn er ung, eller en av dem dør brått og uventet, og enda verre, om begge dine foreldre dør med kort mellomrom, og sorg fortsetter etter sorg. De som var samlingspunktet, de som var udødelige og alltid hjemme eller bare en telefon unna. De du besøkte til jul, til påske, om sommeren, på bursdager, eller i forbindelse med fødsel, dåp, konfirmasjon, bryllup, andres begravelse, slektsbesøk, storsamling eller de kom og besøkte deg. De skulle liksom leve hele tiden, til du selv ble gammel, de skulle se deg vokse opp, utdanne deg, flytte hjemmefra, få en kjæreste, gifte deg, få barn, og alle sorger og gleder man turde fortelle dem. Eller tie om. De skulle se deg, elske deg, alltid være hjemme, være stolte, synes du var klok, og alltid lage middag mens du sov til klokka tolv på dagen.

Men så gikk tida. Og en eller begge ble syke. Rollene ble byttet om, nå var det du som måtte gi omsorg, hjelp, trøst, du måtte besøke mamma eller pappa, kanskje på et sykehus eller i et sykehjem. Ble mor di syk måtte du i tillegg trøste din far eller omvendt, de ble gamle, glemske og snakket ustanselig om den andre, om gamle dager og alt det de ikke fikk gjort for deg og dine søsken. Vemodets time har kommet for dem, anger over alt de ikke rakk og all den smerten de ikke visste du hadde, og alt som vi barn ikke ville fortelle for da ville de bli ulykkelige.

Men i løpet av denne sorgen og ulidelige smerten, kan det likevel skje noe uendelig vakkert. Det tenker man slettes ikke på i det første forferdelige året eller i de første grusomme årene.  Det kan hos deg vokse fram en kostelig perle. Slik et rusk som kommer inn i en musling, og den spinner et vev rundt den, mer og mer, og etter en stund ligger den en vakker perle der, det fineste smykke, skapt av smerte og noe uønsket. Denne prøvelsen gir deg noe du kanskje ikke hadde fra før av. Den gir deg et kyndig blikk for andres lidelse, og den gir deg kompetanse i å forstå, fornemme ting og gi andre trøst og oppmuntring. Den gir deg mot til å ta direkte kontakt med den som lider og sørger, og den gir deg de rette ordene, rett fra hjertet. Du kan med andre ord bli et viktig medmenneske i andres sorg og smerte. Med andre ord, du kan ha blitt den kosteligste perle for andre. Det hadde du ikke blitt uten prøvelser, sorg og smerte. 

Jeg har utallige ganger sett nære og kjære i dyp sorg, og hvor uendelig naken og sårbart et menneske kan bli når døden rammer. Midt i sorgen hentes det fram usynlige ressurser, og de helende krefter settes i sving, og etter en stund starter forsoningsprosessen. Du godtar at han eller hun ikke lever lenger, og utrolig masse må ordnes i forbindelse med begravelsen, og tusen andre ting. De andre rundt deg skjønner at du er i sjokk og i sorg og de fleste gir uttrykk for medfølelse, og at en lang omfavnelse lindrer, og at de riktige ordene, sagt på en forsiktig, respektfull og vennlig måte kan gi deg en viss hvile mens du bare kjenner det dypt i hjertet, at takk og pris at denne vennen finnes, og at han eller hun kan si noe så vakkert og trøstende.

Den som døde vil for alltid leve i ditt hjerte, og du snakker med han eller henne, høyt eller inne i deg. Det mest gripende og mest hjerteskjærende jeg ser, er når noen i familien eller en venn tar farvel med sitt kjære barn eller foreldre før begravelsen, mens hun eller han ligger der i kista, enten i skjåen, i garasjen eller i et bårehus. Den stunden og handlingen er hellig, da står tiden, himmelen og universet stille, selv englene bøyer sitt hode i ærbødighet mens de mest ærlige, de mest kjærlige ordene og setningene kommer fra din munn. De kommer fra hjertets dyp, fra det dypeste av det dypeste, med ord som du ikke visste fantes. Og klagesangen, ármme, toner fra din munn og fra ditt hjerte, der du bøyer deg mot din kjære med et siste kyss og berøring og aller siste farvel. Mens alle andre er stille, gråtende, medfølende, og de ber en stille bønn om at du klarer å bære smerten, og at du kan smile en dag, langt der fremme. Og at du har støtte og nære venner og at du ikke mister livslysten for alltid.

Etter en stund, gjennom ufattelige smerter, kan du igjen begynne å leve. Men du blir aldri den samme, de grunnleggende følelsene er fremdeles der, men ikke så dominerende. Tiden leger litt, men erstatter aldri din kjære. Men du kan komme veldig nær dine søsken, eller andre. Du forstår og erkjenner at livet er skjørt, og at døden kan ramme hvem som helst, når som helst. Og at du kan gå sammen med din venn, din søster, eller bror. Du kan gi et vennlig blikk, erklære din kjærlighet, eller gi uttrykk for vennskap og troskap, besøke den som du ikke har sett på en stund, og gi ros og komplimenter. Om du er over 40-50 år forstår du sakte men sikkert at livet går fort, og fortere, at dine foreldre kan dø, og at vi ikke har hverandre for evig. Og at du selv snart tilhører den eldste generasjonen, og at nå er det er du som skal være vis og klok, videreføre tradisjonene eller bryte de. Du skal gi råd og kjærlighet til de som er unge og friske, og som er så skråsikre på alt, som synes du er dum som far og mor, og som oppfører seg som de skulle leve evig. Akkurat som du selv gjorde i ungdommen. Livet gjentar seg. Døden og. Til slutt. Ta vare på vennskapet, de gylne øyeblikk, de gode ideene, de innerste ønsker og behov, og ta vare på den gode samtalen. Det kan være gull i din venns munn og hjerte, og du selv kan være den kosteligste perle, foredlet gjennom tårer, sorg og smerte. Og du kan gi din venn det mest verdifulle som finnes. Nemlig kjærlighet.