Døden og livet

Døden kan være det mest brutale som finnes. Spesielt om du mister ditt barn, eller søsken, og om du ikke fikk tatt farvel. Ditt liv og din verden kan ramle totalt sammen, og alt, absolutt alt kan bli meningsløst. Selv det å leve, finne motivasjon til å stå opp om morgenen, holde ut smerten, og alle de destruktive tankene som kverner i hodet, i hjertet og i hele kroppen. Skyldfølelse, utilstrekkelighet, anger, angst, frykt, tretthet og en ulidelig smerte. Hadde det bare blitt kveld igjen, og du fikk sove. Og gjerne følge etter den som døde. Hva er poenget, det finnes ikke mening, og attpåtil kan man oppleve direkte uforstand fra andre. Som ymter frampå at det kanskje var en mening, og at det skulle føre til noe, at han eller hun forstår hvordan du har det, at tiden leger alle sår, du får et barn til og mange, og mange andre utsagn som faktisk gjør vondt verre.

Selv det å miste sine foreldre kan være smertefullt. Spesielt om en av de dør mens du som barn er ung, eller en av dem dør brått og uventet, og enda verre, om begge dine foreldre dør med kort mellomrom, og sorg fortsetter etter sorg. De som var samlingspunktet, de som var udødelige og alltid hjemme eller bare en telefon unna. De du besøkte til jul, til påske, om sommeren, på bursdager, eller i forbindelse med fødsel, dåp, konfirmasjon, bryllup, andres begravelse, slektsbesøk, storsamling eller de kom og besøkte deg. De skulle liksom leve hele tiden, til du selv ble gammel, de skulle se deg vokse opp, utdanne deg, flytte hjemmefra, få en kjæreste, gifte deg, få barn, og alle sorger og gleder man turde fortelle dem. Eller tie om. De skulle se deg, elske deg, alltid være hjemme, være stolte, synes du var klok, og alltid lage middag mens du sov til klokka tolv på dagen.

Men så gikk tida. Og en eller begge ble syke. Rollene ble byttet om, nå var det du som måtte gi omsorg, hjelp, trøst, du måtte besøke mamma eller pappa, kanskje på et sykehus eller i et sykehjem. Ble mor di syk måtte du i tillegg trøste din far eller omvendt, de ble gamle, glemske og snakket ustanselig om den andre, om gamle dager og alt det de ikke fikk gjort for deg og dine søsken. Vemodets time har kommet for dem, anger over alt de ikke rakk og all den smerten de ikke visste du hadde, og alt som vi barn ikke ville fortelle for da ville de bli ulykkelige.

Men i løpet av denne sorgen og ulidelige smerten, kan det likevel skje noe uendelig vakkert. Det tenker man slettes ikke på i det første forferdelige året eller i de første grusomme årene.  Det kan hos deg vokse fram en kostelig perle. Slik et rusk som kommer inn i en musling, og den spinner et vev rundt den, mer og mer, og etter en stund ligger den en vakker perle der, det fineste smykke, skapt av smerte og noe uønsket. Denne prøvelsen gir deg noe du kanskje ikke hadde fra før av. Den gir deg et kyndig blikk for andres lidelse, og den gir deg kompetanse i å forstå, fornemme ting og gi andre trøst og oppmuntring. Den gir deg mot til å ta direkte kontakt med den som lider og sørger, og den gir deg de rette ordene, rett fra hjertet. Du kan med andre ord bli et viktig medmenneske i andres sorg og smerte. Med andre ord, du kan ha blitt den kosteligste perle for andre. Det hadde du ikke blitt uten prøvelser, sorg og smerte. 

Jeg har utallige ganger sett nære og kjære i dyp sorg, og hvor uendelig naken og sårbart et menneske kan bli når døden rammer. Midt i sorgen hentes det fram usynlige ressurser, og de helende krefter settes i sving, og etter en stund starter forsoningsprosessen. Du godtar at han eller hun ikke lever lenger, og utrolig masse må ordnes i forbindelse med begravelsen, og tusen andre ting. De andre rundt deg skjønner at du er i sjokk og i sorg og de fleste gir uttrykk for medfølelse, og at en lang omfavnelse lindrer, og at de riktige ordene, sagt på en forsiktig, respektfull og vennlig måte kan gi deg en viss hvile mens du bare kjenner det dypt i hjertet, at takk og pris at denne vennen finnes, og at han eller hun kan si noe så vakkert og trøstende.

Den som døde vil for alltid leve i ditt hjerte, og du snakker med han eller henne, høyt eller inne i deg. Det mest gripende og mest hjerteskjærende jeg ser, er når noen i familien eller en venn tar farvel med sitt kjære barn eller foreldre før begravelsen, mens hun eller han ligger der i kista, enten i skjåen, i garasjen eller i et bårehus. Den stunden og handlingen er hellig, da står tiden, himmelen og universet stille, selv englene bøyer sitt hode i ærbødighet mens de mest ærlige, de mest kjærlige ordene og setningene kommer fra din munn. De kommer fra hjertets dyp, fra det dypeste av det dypeste, med ord som du ikke visste fantes. Og klagesangen, ármme, toner fra din munn og fra ditt hjerte, der du bøyer deg mot din kjære med et siste kyss og berøring og aller siste farvel. Mens alle andre er stille, gråtende, medfølende, og de ber en stille bønn om at du klarer å bære smerten, og at du kan smile en dag, langt der fremme. Og at du har støtte og nære venner og at du ikke mister livslysten for alltid.

Etter en stund, gjennom ufattelige smerter, kan du igjen begynne å leve. Men du blir aldri den samme, de grunnleggende følelsene er fremdeles der, men ikke så dominerende. Tiden leger litt, men erstatter aldri din kjære. Men du kan komme veldig nær dine søsken, eller andre. Du forstår og erkjenner at livet er skjørt, og at døden kan ramme hvem som helst, når som helst. Og at du kan gå sammen med din venn, din søster, eller bror. Du kan gi et vennlig blikk, erklære din kjærlighet, eller gi uttrykk for vennskap og troskap, besøke den som du ikke har sett på en stund, og gi ros og komplimenter. Om du er over 40-50 år forstår du sakte men sikkert at livet går fort, og fortere, at dine foreldre kan dø, og at vi ikke har hverandre for evig. Og at du selv snart tilhører den eldste generasjonen, og at nå er det er du som skal være vis og klok, videreføre tradisjonene eller bryte de. Du skal gi råd og kjærlighet til de som er unge og friske, og som er så skråsikre på alt, som synes du er dum som far og mor, og som oppfører seg som de skulle leve evig. Akkurat som du selv gjorde i ungdommen. Livet gjentar seg. Døden og. Til slutt. Ta vare på vennskapet, de gylne øyeblikk, de gode ideene, de innerste ønsker og behov, og ta vare på den gode samtalen. Det kan være gull i din venns munn og hjerte, og du selv kan være den kosteligste perle, foredlet gjennom tårer, sorg og smerte. Og du kan gi din venn det mest verdifulle som finnes. Nemlig kjærlighet.