Hva berører ditt hjerte, min venn?

Hva berører deg? Det kan være mye det. Her er litt filosofering om dette. Jeg nevner ikke alt, men noe, og resten kan du fylle på selv.

Det er alltid hjerte og sjel som blir berørt. Med ører, øyne, hjerne og intuisjon kan vi motta, høre, se, fornemme og oppleve ting. Og vi kan selv si, mene, beskrive, si mange ord, og sende ulike budskap. Det gjør vi og, dagen lang, og vi jobber, sover, spiser, går på besøk, får besøk, reiser, telefonerer og alt det der, og det kan føles som om ingenting berører oss. Plutselig kan vi fornemme noe vakkert, eller trist, selv på en hverdag. Vi kan se en mor vise omsorg for sin funksjonshemmede sønn, et forelsket par gå i sin egen verden, der de gir hverandre kjærtegn som betyr så uendelig mye for dem, der og da. Vi kan møte en liten jente som gir deg en blomst ved veien, eller en liten gutt som spør etter sin mamma. De gjør seg ikke til, de bare er, de er ekte, ærlige, tillitsfulle og helt rolige i seg selv.

Eller vi ser en trist skjebne på TV, eller noen dør, eller noen opplever noe fælt. Vi ser det, skjønner det med alle sanser, og hjertet og sjelen blir rørt og berørt, og vi styrer det ikke selv. Opplever vi noe fint føler at vi er priviligerte som fikk oppleve det der og da, en gave i livet og i hverdagen, et tegn fra oven, et budskap om kjærlighet. Selv ord og gester fra noen som ikke har det bra selv, kan berøre oss, når det bare kommer fra hjertet. Da strømmer det varme tanker mot dem man møter og takknemlighet for det de ga. Opplever vi noe trist, berøres vårt hjerte, og vi kan føle en stor trang til å hjelpe og trøste. Vår neste kan vise sin sårbarhet slik at vi blir berørt, og avstand og kulde kan bli til nærhet og vennskap. Vårt hjerte opplever ting og vi berøres på godt og vondt.

En solnedgang, stillhet i naturen, fuglesang, en fjelltur, en vakker utsikt, og en fantastisk nattehimmel med stjerner, måne og planeter kan røre deg dypt, og kan nesten gjøre deg religiøs, og man fatter naturens skjønnhet, helbredelse og virkning på menneskesinnet. En lang vandring på fjellet kan berøre deg på et dypt sjelelig plan, der virkningen sitter lenge i kropp og sinn. En reise der man møter fattigdom, krig, nød, religiøse mennesker eller mennesker som har viet sitt liv til å hjelpe andre kan berøre vårt hjerte slik at vi endrer livsinnstilling og perspektiv totalt. Et dikt, et bibelord eller en artikkel kan berøre oss, få oss til å tenke, ja til og med endre vår oppfatning og vårt fokus.

Er vi i et selskap, tar noen gjerne ordet. Og vi er spente på hva budskapet er og om det kommer fra hjertet. Skjønner vi at det kommer fra hjertets dyp, berører det ikke bare den som talen rettes til, men alle som hører på. Vi gleder oss med mottakeren, og vet intuitivt at det betyr mye, mye for han eller henne. Det går fra hjerte til hjerte, og bevares der. For all ettertid kan det tas frem, kjennes på, og den samme gode følelsen kan fremkalles, gang på gang. Slik kan det glede et menneske, en god venn, en kjær datter eller sønn, atter og atter igjen. Bånd styrkes, kjærligheten gis rom, og spesielt barnehjerter kan helbredes for mange sorger, for tvil om mammas og pappas kjærlighet, og alle vonde tanker om seg selv og livet. Og barnet kan oppleve ekte lykke. Mer enn hva gaver, penger og andre materielle ting kan gi. Fikk et barn velge fritt, ville det velge mammas og pappas ubetingede kjærlighet og gode ord, foran absolutt alt annet i verden.

En kjærestes ord kan virkelig smelte ens hjerte, der man bare kjenner hvor gråten trenger seg på og du vil bare stå der og nyte det lengst mulig. Ord som, du betyr så uendelig mye for meg, du er den eneste for meg, jeg elsker deg, jeg vil være din for livet, du er den aller vakreste for meg, takk for du vil være kjæresten min, og lignende kan, sammen med en lang og varm omfavnelse gå rett til hjertet ditt og berøre deg så dypt, så dypt. Det får deg til å føle deg elsket, unik, verdifull, vakker, priviligert og spesiell i den andres øyne. Et uventet kompliment fra en venn eller en fremmed kan berøre deg, og huskes i evighet. En takk kan man bli rørt av, og en spontan klem av et barn kjennes bare herlig.

En nær venn kan få oss til virkelig å føle oss lykkelige. En lang, ærlig samtale, der vi stoler blindt på hverandre, der vi deler hemmeligheter, livserfaringer, latter og gråt, det berører oss. Slike vennskap er gull verdt, nettopp fordi det er hjertene våre som møtes. Derfor kan vi kalle hverandre sjelevenner, så dypt går det. Og er du gift eller kjæreste med en sjelevenn er du virkelig priviligert. En slik venn berører oss alltid. En sjelevenn kan vi ringe til og klage, eller å fortelle om noe vanvittig hyggelig og gledelig. En som vet nøyaktig hva det betyr for deg, som kjenner deg, ditt liv og dine sterke og svake sider. Et hyggelig besøk av en vennefamilie, eller en bror eller søster som betyr mye for deg, kan være gull verdt. Det berører din sjel. Søsken er knyttet sammen på godt og ondt, men vi ville ikke vært dem foruten.

Jeg kan bli veldig rørt på samling (religiøst, læstadiansk møte), når en predikant taler poetisk, vakkert og trøstende til alle, og jeg føler at han prater akkurat til meg. Jeg fryder meg i det stille, nyter det med hjertet, gråter og kan omfavne min neste, og både be om tilgivelse og tilsi tilgivelse. Da føler jeg meg nærmest himmelen, og hjertet mitt fryder seg med en utrolig glede, og jeg føler at jeg deler gleden med de andre. Som føler samme tilhørighet, som deler samme grunnleggende antakelser om livet her og evigheten der. Jeg tror det er en forsmak på himmelen og den ultimate kjærligheten som bare Kristus kan gi. Jeg tror faktisk at all ekte kjærlighet kommer fra samme kilde, samme hva du kaller den. Den gis til alle mennesker, uavhengig om du tror på Gud eller ikke. Kjærligheten har nemlig ingen begrensninger, og kommer i mange former. Og vi mennesker kan nyte den i vårt hjerte og sinn.

Foreldre elsker sine barn, som regel, og den kjærligheten er både ubetinget og ren i utgangspunktet. Gis den fra hjertet fra oss voksne kan man være sikker på at det går rett i vårt kjære barns hjerte, og forblir der. Kjærligheten og omsorgen dekker de mest grunnleggende behov i unge år. Barna er selv kompetente og vet utmerket hva ekte kjærlighet er. De kjenner det på seg, de kjenner det i sitt hjerte. Hjertet er det eneste og viktigste kompasset barn og voksne har når det gjelder kjærlighet. Ærlig mente ord, gode ord som, jeg er glad i deg, mánná, mamma elsker deg pia mi, pappa sin venn hvor jeg savner deg, og slike arkaiske ord og setninger er som en engels ord til barn i alle aldre. Kjærlighetsfulle ord som flyr fra et hjerte til et annet, kan man finne en større lykke på denne jord? Selv barn som er døde kan man prate kjærlig til. De hører en fars og mors inderlige ord, sorg, savn og den uendelige kjærligheten bare en forelder kan gi sitt barn.

Men et barns død, en tragedie, et trauma kan virkelig knuse ditt hjerte, og smadre din sjel, du kan miste all livslyst og livsglede og få lyst til å følge etter. Da, og aller mest da, er omsorg, omtanke, besøk, trøst, omfavnelse, gode ord, kjærlighetshandlinger og et lyttende øre og hjerte kanskje det eneste som kan få deg på fote igjen, helbrede ditt hjerte og trøste din sjel. Alle ord og gester fra venner og bekjente kan røre og berøre ditt hjerte på et dypt, dypt plan, og du kan sakte, sakte fatte et nytt håp, få lindret din smerte, og omsider klarer du å få takket din familie, dine venner og andre som sto ved din side, ga av seg selv, elsket deg og sa det. Å miste et barn er nok det som berører et foreldrehjerte aller mest, først brutalt, så berører sorgen og fortvilelsen deg, så berører all omsorgen deg, så berører alle minnene om ditt barn deg, og omsider, kan takknemligheten over at du har et barn, men som måtte dø så ung, det kan berøre deg dypt. Ditt hjerte er forandret for alltid, og du selv kan berøre andre hjerter. Alle som har opplevd store lidelser og traumer får en gave, en kompetanse, perspektiver, og egenskaper som kan hjelpe andre, og berøre dem dypt.

Jeg blir rørt av en vakker salme eller en fin sang, når noen synger den fra hjertet. Da føler jeg sangen er en vakker gave fra den som synger til akkurat meg. Jeg drømmer å å sitte på en konsert, med en god artist, med livserfaring, gode tekster og en himmelsk god stemme. Der vi alle kan synge med, gråte, vinke, smile og klappe. Sitte sammen med venner som beundrer den samme artisten og der vi kan alle sangene utenat, og at vi lenge etter konserten synger og nynner på de samme sangene, kveld etter kveld. Gi meg en livekonsert med Andrea Bocelli der han synger Lords prayer, Válkeapää/Ailohas, eller Afzelius om de hadde levd, Celin Dion med Power of love, Carola med Blott en dag, Kalle med Ack Luleland du sköna, helst alle på en gang, da blir jeg veldig berørt. Andre har sine egne favoritter. Og når vi en gang samles, setter én av oss bare i gang å synge de samme sangene. Alle skjønner at det ikke er for å imponere, men for å dele. Der vi alle kommer i en helt spesiell modus, og kan gjenoppleve en vanvittig glede ved å synge, mimres, se på hverandre, stirre i bålet, og føle at sangen og vi går sakte, sakte inn i solnedgangen, der tiden står stille, vennskapet består, der hjertet sprenges av ulike følelser, og gråten kommer helt naturlig. Og plutselig bryter solen frem, natta har flydd, og vi har helt glemt av oss!

Og endelig, etter et langt liv, der man skjønner at livets høst kommer og det bærer mot kveld. Da kommer dine beste venner gjennom et langt liv, og prater til deg. Der man bare hopper over alle trivielle og uvesentlige ting. Der venner kan si viktige ord til hverandre. Der vi kan takke hverandre for livslange vennskap og mange, mange, felles opplevelser, både på godt og ondt. Der vi kan bekrefte hverandre, se hverandre i øynene, holde blikket og si de vakreste ord som bare hjertet kan si. Der vi kan både le og gråte, og vi kan føle at sannelig har vi opplevd et rikt liv, tross alt. Alle opp og nedturer, alle prøvelser og alle hverdager, alt slit, alle sorger, og gleder, alle venner, alle barn, alle ord, og absolutt alt. Akkurat det var livet, alle de dagene som kom og gikk. Og alle vennene jeg fikk. Jeg er rik i mitt hjerte, og jeg skjønner at livet kan ta slutt, men det er livets gang. Men vi kan møtes igjen, min venn. Og ha tid til å prate om det vi ikke fikk tid til her. Og vi kan beholde håpet, troen på livet, dyrke kjærligheten, og synge en salme ved livets slutt. Vi barn kan takke våre foreldre for livet som vi fikk, og tida som gikk så fort, for all kjærlighet og for alle ord. For alt vi ble rørt og berørt av. Og holde hånda til den som tar farvel, en siste kjærlighetsgest. Der ord blir overflødige, der tiden står stille, der engler bøyer sitt hode i ærbødighet og respekt, der takken fyller ditt hjerte. For evig og alltid.

Kulturens grunnleggende antakelser gir bedre forståelse av konflikter og lidelser

I vårt lille, flerkulturelle Hamarøy-samfunn er det mange ulike konflikter og saker, som bølger fram og tilbake. For å forstå det som skjer, alle konfliktene, og all uroen, må vi identifisere noen viktige forhold som få snakker om, men bare er der. Elefantflokken i rommet. Forholdet mellom ulike kategorier: samer/nordmenn, gamle Hamarøy og det nye, læstadianere/avhoppere, interne forsamlings-konflikter, overgripere/ofre, sannhet/rykter, eldre/yngre, hersketeknikker/offermentalitet, uthenging/beskyttelse, beskyldninger/avvisninger, fortid/nåtid, angrep/forsvar, åpenhet/fortielse, og forestillingen om at jeg personlig og min gruppe angripes ufortjent nå av fiendestyrker på alle kanter, vi som er så uskyldige. Vi må beskytte oss, ta igjen og degradere/demonisere fienden. Eller bare boikotte de og bli boikottet tilbake. Internett gjør det også mye lettere å bare fyre løs, og spre det, og tro at der fikk de, nå er problemet løst, og jeg får masse sympati. Vi mangler det meste for å løse alle disse konfliktene. Vi mangler språk, ord og begreper for dette, vi mangler en megler, og et felles forum for gjensidig konfliktløsning, vi mangler flerkulturell kulturforståelse og kultursensitivitet. Og en av de største utfordringene er når noen begynner å snakke om krenking bak i tid og tar det opp, så er det ingen mottaker i dag. Aktører fra den tid er i hovedsak døde, og de fleste i de ulike gruppene i dag har liten skyld i det som skjedde før, og mange føler seg krenket. Og det er en stor, grunnleggende forskjell mellom de som tror på full åpenhet og erkjennelse og de som går for fortielse, fordi ved åpenhet skjemmer vi ut oss selv. I sum mangler vi mer kompetent hjelpeapparat, kulturforståelse, meglere, forum, kompetanse til konfliktløsning, og felles språk for alt dette. Vi mangler et Rom for smerte og forsoning.

Folk er ikke onde, men gjett om vi er disponerte for konflikt, sladder og demonisering. Vi er forskjellige, og krenkelser alle veier bidrar bare til ytterlige konflikt. Så skal man ta igjen, eller i alle fall si fra, og sånn går no dagan. Når man er midt i denne energien påvirkes man av alt, tar side og snakker negativt om de andre som forsvar, boikotter hverandre eller bare beskytter seg selv. Kontakt mellom folk forsvinner og det blir utrivelig. Og konfliktene er evige tema for enhver samtale, eller det ties i hjel. Jeg tror på sannhet, åpenhet, fakta, kulturforståelse, forsoning, erkjennelse og slike fine ting. Og at vi ikke later som at ens egen gruppe, forsamling eller folkeslag er feilfri, og de andre er fiender som vil oss vondt. Det er ikke vanlig å spørre seg om hvorfor denne kritikken kommer. Og det er ikke vanlig å kontakte folk direkte for å høre om hvorfor det kommer kritikk. Det er ikke vanlig å beklage, og det er ikke vanlig å tilgi. Hvorfor er det egentlig slik? 

----------------------------------------------------------------------------

Jeg har lest Edgar Scheins bok, "Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig?", og er overbevist om at hans definisjon av kultur hjelper oss å forstå oss selv bedre. Spesielt om man tilhører en etnisk eller religiøs minoritet, eller opplever konflikter på ulike områder, som for eksempel fornorskning i forhold til samisk revitalisering, gamle dager ift. modernisering, ungdom ift voksne/eldre, religiøst liv versus ikke-religiøst liv, venstresiden versus høyresiden i politikken, ja det meste der grunnleggende antakelser står mot andre grunnleggende antakelser. Spesielt interesserte bes lese boken.

Her er den "gamle" definisjonen på kultur:

Således har Edward B. Tylors definisjon fra 1871 vært det faste referansepunkt for senere diskusjoner av kulturbegrepet i antropologien: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.» (google)

Norsk variant:
Den norske samfunnsforskeren Arne Martin Klausen har gitt denne definisjonen: "Kultur er ideer, verdier, regler og normer som et menneske overtar fra den foregående generasjonen, og som man forsøker å bringe videre - ofte noe forandret - til neste generasjon." (google)

Edgar Scheins definisjon av kultur:
" Et mønster av grunnleggende antakelser - skapt, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etterhvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon - som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant og at til at det læres bort til nye medlemmer som den rette måten å oppfatte, tenke og føle på i forhold til disse problemene." (Schein, 1990:7)

Ifølge Schein har kulturen 3 nivåer: 1. Artifakter og produkter, som er synlige men ofte umulige å tyde. 2. Verdier, som tilhører et høyere bevissthetsnivå enn grunnleggende antakelser. Og 3. Grunnleggende antakelser, som er tatt for gitt, usynlige og førbevisste.  Legg her merke til at Scheins definisjon er konsentrert om nivå 3, grunnleggende antakelser, selv om kulturen inneholder to nivå til. Han mener videre at de viktigste underliggende antakelsene i en kultur er:

1. Menneskets forhold til naturen.
2. Virkelighetens og sannhetens beskaffenhet.
3. Menneskenaturens beskaffenhet.
4. Den menneskelige aktivitets beskaffenhet.
5. De mellommenneskelige forholds beskaffenhet.

Det er svært vanlig å beskrive kulturer utfra det vi ser, hører, observerer, samt skikker og normer. Nærmere bestemt ut fra det første nivået, artifakter og produkter, for å bruke Scheins definisjon. Norsk kultur blir språket, landet, naturen, fjordene, Nansen, brunost, felespill, Fredsprisen, fiskerbonden, skihelter, mm. Samisk kultur blir da kofta, språket, duodje, skikker, musikk, reindrift, mm. Læstadiansk kultur blir samling, klesdrakt, avhold, rørelse, tilgivelse, samlingshus, hilsemåter, skrifter, mm. Afrikansk kultur blir varme, sand, fattigdom, nomader, kameler, hudfarge, farger, borgerkrig, AIDS, Nelson Mandela, voodoo, mm. USA´s kultur blir cowboy, presidenten, self-made man, Hollywood, kvegdrift, indianere, rikdom, frihet, supermakt, mm. Viktig nok, men slike beskrivelser sier lite om de grunnleggende antakelsene de ulike etniske grupper, minoriteter, religioner, bevegelser, nasjoner, land og folk har om seg selv. Og som er på så dypt nivå at de blir tatt for gitte. Er det rart det blir krig og konflikter? De grunnleggende antakelsene blir til de grader tatt for gitt at de fremtrer som sannheter, noen ganger gudegitt, naturgitt eller som en selvfølge. Alle de andre tar per definisjon feil, og kan bekjempes med alle midler. Eller de kan til nød tolereres, men står dog under oss i rang, og må helst rette seg etter oss som forvalter sannheten. Og retten til å instruere og kontrollere andre.

Slik kan man forstå hvordan folk med norsk og vestlig kultur har sett ned på samer, kvener, rom, romani, skogfinner, indianere, jøder, you name it. Og menn som har sett ned på kvinner. Mange har den grunnleggende antakelsen at den hvite rase, med utdannelse og dannelse, med eget land, bofast med skjøte, med et indoeuropeisk språk, står høyere enn omflakkende nomader, uten eiendom, som lever i og av naturen, uten skriftspråk, uten skriftlig historie, og med et utdøende språk. De må hjelpes opp på et høyere nivå, altså norsk og vestlig nivå. Det var fornorskningens mantra og grunnlag. Godt hjulpet av nasjonalisme og sosialdarwinisme, som grunnleggende antakelser. En annen grunnleggende antakelse i Europa var at kongen regjerte av nåde, adelen og geistlige hadde rett til å bestemme, den sterkestes rett gjaldt, og Paven var Guds stedfortreder og de kunne innkassere avlat. Mange donerte alt de eide pga frykt og press, og pavekirka ble allmektig. En annen var at europeere hadde rett til å legge resten av verden under seg, drepe innfødte som var på et lavere nivå, og med våpen i hånd fordrive og omvende de som overlevde. Hitlers grunnleggende antakelse var at tyskerne, arierne, sto øverst, de skulle innføre det tredje rike og underlegge seg hele verden med makt og utrydde alle de som sto lavere enn dem. Historien gjentar seg dessverre gang på gang, om ikke som verdenskriger, men som etnisk rensing, okkupasjon, geriljakrig, drap, forfølgelse, kontroll og represalier. Siste eksempel er Ukraina, der russerne har en grunnleggende antakelse om at Russland er en stormakt, russisk kultur er overlegen andre, og de har rett og plikt til å ta tilbake tidligere Sovjetstater, og redde/beskytte etniske russere på Krim, og andre steder. Det er slike grunnleggende antakelser man må identifisere mer en en beskrivelse av russisk kultur, når man skal forstå russernes adferd.

Tradisjonelt har samer, nomader og etniske minoriteter rundt Polarsikelen strøk og i verden forøvrig helt andre grunnleggende antakelser. Om seg selv, naturen og krefter i den, guddommen, læsing og helbredelse, gruppen, virkeligheten, sannheten og alle andre grunnleggende antakelser. De betraktet seg som gjester på kloden, uten formelle eier-rettigheter, der man skal forvalte naturen og dens ressurser, ikke forbruke, ikke forsøple og ikke sette spor etter seg. Videre en grunnleggende antakelse at man ikke skal krige, bruke vold, man skal forhandle til alle er enige, gruppen, kollektivet er viktig og står over enkeltindividet, oppdragelsen er frihet under ansvar. Mer, vi er ett folk i fire land, vi er forskjellige fra majoritets-befolkningen, vi har egne språk, tradisjoner, klær, skikker, sanger, musikk, mm. Naturen har liv, man skal respektere den, de eldre, gud, og tradisjonene.

I tillegg må man trekke inn ulike akkulturasjons-strategier (unnskyld alle fremmedord, men æ forklare) for å forstå hvordan  konflikter kan forstås og forklares, mellom majoritet og minoritet, og internt i minoriteter. Man skulle tro samene sto samlet, holdt på sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Hvorfor skjedde det ikke og hvorfor ble det så mange, dype og bitre, interne konflikter? Akkulturasjon er valg av strategi en minoritet bruker i møtet med majoriteten, fornorskning, undertrykkelse og kolonialisering på. De kan grovt kategoriseres på 4 ulike måter, som er assimilering, marginalisering, segregering og integrering. Innenfor hver av disse gruppene/strategiene har det dannet seg ulike, sett av grunnleggende antakelser, om seg selv, egenverdi, nytten av motstand, synet på egne verdier, egen kultur, synet på majoritetskulturen, mm. Det er mao utviklet seg 4 ulike samiske delkulturer, og er ikke lenger bare én enkelt samisk kultur. Disse fire kulturene har mer eller mindre diametralt motsatte grunnleggende antakelser i synet på seg selv, og spesielt i forholdet til majoritets-kulturen. Det forklarer forskjellene - og konfliktene!

De som lar seg assimilere (bli helt lik de andre) har disse grunnleggende antakelsene; norsk kultur er på et høyere nivå og vi oppnår anerkjennelse og likeverd gjennom å bli lik som dem. Samisk kultur er primitiv, gir fattigdom og den dør snart ut. Vi skal ikke skille oss ut, og våre barn skal bli norske. Denne gruppen føler ofte skyld og skam som samer, spesielt i de første generasjonene til det lykkes å bli norsk, og de vil viske ut det samiske totalt. Hensikten er det aller beste. Marginalisering betyr at de som mennesker ikke føler tilhørighet til noen av de etniske gruppene, de tar avstand fra det samiske men aksepteres ikke som norsk heller. De har verken tilhørighet eller støtte noe sted. Mange sjøsamer langs kysten fikk denne skjebnen under det verste fornorskningspresset. De prøvde å opptre norsk, men ble likevel ikke akseptert av majoritets-befolkningen. Denne strategien er ansett som den verst tenkelige situasjonen og den mest helsefarlige. Segregering betyr at man holder seg for seg selv, bor i markebydger og fjorder eller i egne områder, som samebyer, sijddaer, boligkvarter, o.l. og med bare nødvendig kontakt med de andre. Slik bevarte man språket og kulturen best, og unngikk den verste fornorskningen. Mange nordmenn gjør det i Spania og i USA fordi de vil bevare det norske. Integrering er en både/og løsning. Den grunnleggende antakelsen her er at vårt språk og vår kultur er likeverdig de andre, men vi behersker majoritets-kulturen like godt og kan svitsje mellom kulturene. Vi kan bo sammen med andre, men likevel bevare vårt eget. Og det finnes naturligvis alle typer kombinasjoner, man kan jobbe og leve integrert men bo segregert. Pluss alle andre kombinasjoner, overganger, skifter, og de ulike generasjonene kan velge noe helt annet enn foreldrene, og søsken kan velge ulikt. Men hovedtypene er nu engang slik. Selv de som flykter fra sitt eget land eller sitt eget miljø må på nytt velge hvordan de vil forholde seg til majoriteten i det landet de kommer til.

For bedre å forstå dette kan man tenke seg hvordan de ikke-russiske innbyggere på Krim reagerer når de blir en del av Russland, når nye skilt settes opp, russisk blir det offisielle språket og all kommunikasjon og alt innen media skjer på russisk. Da stilles krimtarterer, etniske ukrainere og andre folkeslag og religiøse grupper overfor de samme 4 akkulturasjons-valgene, med de konsekvensene dette medfører. De grunnleggende antakelse i de ulike gruppene trer mer fram, antakelsene blir satt under press, de tydeliggjøres, overdrives og hvert individ og hver gruppe må velge. Gi opp og bli lik de andre, bo for seg selv, ikke tilhøre noen gruppe eller tro på sitt, kjempe for det, men samarbeide og la seg integrere. Eller flykte, som er et reelt valg i krigs- og konfliktområder.

For å gjøre det ytterlige komplisert kan vi føye til at mange på Nordkalotten er påvirket av læstadianismen, enten direkte eller gjennom tidligere generasjoner. Samisk kultur er mange steder påvirket av læstadianisme, og ofte er det usikkerhet om hva som er samisk og hva som er kristelig. I begynnelsen var det to sider av samme sak, all den stund bevegelsen startet blant samer og Læstadius tok utgangspunkt i deres liv, verdier, livssyn - og grunnleggende antakelser. Ved at bevegelsen i hovedsak har gått over i majoritets-befolkningene, og styres/påvirkes etter det, kan man skjønne hvorfor konflikter oppsto. De grunnleggende antakelsene hos den nasjonale ledelsen er norske, mens de grunnleggende antakelsene blant de læstadianske samene er samiske. Og med det mener jeg de er av 4 sorter. De kristne grunnleggende antakelsene skal hos samiske kristne kombineres med de grunnleggende kristne antakelsene. Og forvirringen blir et faktum. Kristne, norskdominerte antakelser og verdier står mot kristne, samiske antakelser og verdier. Det står at det finnes ikke jøde eller greker, fri eller træl men alle er like for loven, og likeverdige. Gud forstår alle språk, og vi mennesker er ulike. På den andre siden er norsk mer verdt, samer skal styres, og den samiske synden kommer som en syndeflod om vi ikke stanser det samiske. Det samiske representerer  førkristen religion, gannjing, joik, uro, ulikhet og konflikter. Det norske har høyere status, og vi skal være like. Det holder ikke å være likeverdige. Mao en stadig kamp om hvilke grunnleggende antakelse som er overordnet de andre.

Det er med andre ord de fire samiske hovedgruppene som møtes i en menighet som hovedsaklig består av samer. De består av fire helt ulike kulturer med hvert sitt sett av grunnleggende antakelser som sjelden kan forenes. Spesielt går de to ytterliggående gruppene i klinsj, de som vil assimileres og de som vurderer samisk som fullt ut likeverdig, også i menighetsarbeid. Denne samiske menigheten skal så samarbeide med andre deler av bevegelsen, og det er en stadig kamp og omkamp om hvilken fløy som vinner. Fornorskningen fortsetter således selv om den offisielle fornorskningen forlengst er over, bare på nye arenaer. For å forstå denne konflikten må man forstå og erkjenne at det er snakk om helt ulike, ofte gjensidig utelukkende samiske kulturer som møtes. De grunnleggende antakelsene i hver av disse 4 samiske kulturene er så totalt forskjellige som det går an å bli. Spesielt mellom ytter-fløyene, helt norsk eller helt samisk.

Disse konfliktene kan dessverre gi negative helsekonsekvenser for mange. Same står mot same, og folk blir forvirret om hva som er sant og fornuftig. Noen får samvittighetskonflikter, andre opplever stress og posttraumatisk stress, noen blir utmattet etter flere tiår med konflikter, og andre føler seg ekskludert eller presset til å flytte. Noen utvikler angst, depresjon og andre psykiske vansker, andre selvforakt og skam. Og noen flytter bort til mer fredelige menigheter, der det samiske anses som helt naturlig og ikke står i strid med læren.

Alt dette på grunn av vedvarende, sterke konflikter mellom norsk og samisk kultur, dette forplanter seg til menigheter og samiske samfunn generelt. Konfliktene bunner i ulike sett med grunnleggende antakelser, i helt egne kulturer, om hva vi er, hvem har rett, hva er best, hvilken kultur har høyest status, har man rett til å bekjempe de andre, mm. Slike spørsmål gjør seg gjeldende i alle kulturer, i alle kulturmøter, i alle kriger, i alle religioner, mellom land, klasser, yrkesgrupper og generasjoner. Det er når det blir en kamp om hva som er sannest og best at krigen og konflikten oppstår. Hadde alle betraktet seg selv og hverandre som likeverdige, og utvist toleranse og samarbeid, hadde det ikke vært disse skarpe, skadelige, giftige og splittende konfliktene. Som noen ganger eskalerer til vold, krig, overgrep, etnisk rensning, undertrykkelse, represalier og at man fjerner rettigheter, og tvinger andre til tvangsarbeid eller til en marginal tilværelse.

Det er med andre ord kulturkonflikt. Og vi er nødt til å se på de grunnleggende antakelsene i hver enkelt kultur. Og da nytter ikke å beskrive ytre ting og artifakter, og verdier i kulturen. Ting på nivå 1 og 2 er mer overfladiske enn de grunnleggende antakelsene, men det er på det dypeste nivået de største forskjellene ligger, og som styrer hva som skjer på de to neste nivåene. Helt enkelt fremstilt, det er ikke kofta og språket som er konfliktstoffet, med de grunnleggende antakelsene nordmenn og samer har om seg selv, og om samer som folk, deres kultur, verdi og status. Tror man at samer er mindreverdige, skal det samiske bort, for i Norge har man den grunnleggende antakelsen at likeverdighet oppnås gjennom likhet. Først når man aksepterer at vi kan være forskjellige, men likeverdige, blir det fred.