Hva berører deg? Det kan være mye det. Her er litt filosofering om dette. Jeg nevner ikke alt, men noe, og resten kan du fylle på selv.
Det er alltid hjerte og sjel som blir berørt. Med ører, øyne, hjerne og intuisjon kan vi motta, høre, se, fornemme og oppleve ting. Og vi kan selv si, mene, beskrive, si mange ord, og sende ulike budskap. Det gjør vi og, dagen lang, og vi jobber, sover, spiser, går på besøk, får besøk, reiser, telefonerer og alt det der, og det kan føles som om ingenting berører oss. Plutselig kan vi fornemme noe vakkert, eller trist, selv på en hverdag. Vi kan se en mor vise omsorg for sin funksjonshemmede sønn, et forelsket par gå i sin egen verden, der de gir hverandre kjærtegn som betyr så uendelig mye for dem, der og da. Vi kan møte en liten jente som gir deg en blomst ved veien, eller en liten gutt som spør etter sin mamma. De gjør seg ikke til, de bare er, de er ekte, ærlige, tillitsfulle og helt rolige i seg selv.
Eller vi ser en trist skjebne på TV, eller noen dør, eller noen opplever noe fælt. Vi ser det, skjønner det med alle sanser, og hjertet og sjelen blir rørt og berørt, og vi styrer det ikke selv. Opplever vi noe fint føler at vi er priviligerte som fikk oppleve det der og da, en gave i livet og i hverdagen, et tegn fra oven, et budskap om kjærlighet. Selv ord og gester fra noen som ikke har det bra selv, kan berøre oss, når det bare kommer fra hjertet. Da strømmer det varme tanker mot dem man møter og takknemlighet for det de ga. Opplever vi noe trist, berøres vårt hjerte, og vi kan føle en stor trang til å hjelpe og trøste. Vår neste kan vise sin sårbarhet slik at vi blir berørt, og avstand og kulde kan bli til nærhet og vennskap. Vårt hjerte opplever ting og vi berøres på godt og vondt.
En solnedgang, stillhet i naturen, fuglesang, en fjelltur, en vakker utsikt, og en fantastisk nattehimmel med stjerner, måne og planeter kan røre deg dypt, og kan nesten gjøre deg religiøs, og man fatter naturens skjønnhet, helbredelse og virkning på menneskesinnet. En lang vandring på fjellet kan berøre deg på et dypt sjelelig plan, der virkningen sitter lenge i kropp og sinn. En reise der man møter fattigdom, krig, nød, religiøse mennesker eller mennesker som har viet sitt liv til å hjelpe andre kan berøre vårt hjerte slik at vi endrer livsinnstilling og perspektiv totalt. Et dikt, et bibelord eller en artikkel kan berøre oss, få oss til å tenke, ja til og med endre vår oppfatning og vårt fokus.
Er vi i et selskap, tar noen gjerne ordet. Og vi er spente på hva budskapet er og om det kommer fra hjertet. Skjønner vi at det kommer fra hjertets dyp, berører det ikke bare den som talen rettes til, men alle som hører på. Vi gleder oss med mottakeren, og vet intuitivt at det betyr mye, mye for han eller henne. Det går fra hjerte til hjerte, og bevares der. For all ettertid kan det tas frem, kjennes på, og den samme gode følelsen kan fremkalles, gang på gang. Slik kan det glede et menneske, en god venn, en kjær datter eller sønn, atter og atter igjen. Bånd styrkes, kjærligheten gis rom, og spesielt barnehjerter kan helbredes for mange sorger, for tvil om mammas og pappas kjærlighet, og alle vonde tanker om seg selv og livet. Og barnet kan oppleve ekte lykke. Mer enn hva gaver, penger og andre materielle ting kan gi. Fikk et barn velge fritt, ville det velge mammas og pappas ubetingede kjærlighet og gode ord, foran absolutt alt annet i verden.
En kjærestes ord kan virkelig smelte ens hjerte, der man bare kjenner hvor gråten trenger seg på og du vil bare stå der og nyte det lengst mulig. Ord som, du betyr så uendelig mye for meg, du er den eneste for meg, jeg elsker deg, jeg vil være din for livet, du er den aller vakreste for meg, takk for du vil være kjæresten min, og lignende kan, sammen med en lang og varm omfavnelse gå rett til hjertet ditt og berøre deg så dypt, så dypt. Det får deg til å føle deg elsket, unik, verdifull, vakker, priviligert og spesiell i den andres øyne. Et uventet kompliment fra en venn eller en fremmed kan berøre deg, og huskes i evighet. En takk kan man bli rørt av, og en spontan klem av et barn kjennes bare herlig.
En nær venn kan få oss til virkelig å føle oss lykkelige. En lang, ærlig samtale, der vi stoler blindt på hverandre, der vi deler hemmeligheter, livserfaringer, latter og gråt, det berører oss. Slike vennskap er gull verdt, nettopp fordi det er hjertene våre som møtes. Derfor kan vi kalle hverandre sjelevenner, så dypt går det. Og er du gift eller kjæreste med en sjelevenn er du virkelig priviligert. En slik venn berører oss alltid. En sjelevenn kan vi ringe til og klage, eller å fortelle om noe vanvittig hyggelig og gledelig. En som vet nøyaktig hva det betyr for deg, som kjenner deg, ditt liv og dine sterke og svake sider. Et hyggelig besøk av en vennefamilie, eller en bror eller søster som betyr mye for deg, kan være gull verdt. Det berører din sjel. Søsken er knyttet sammen på godt og ondt, men vi ville ikke vært dem foruten.
Jeg kan bli veldig rørt på samling (religiøst, læstadiansk møte), når en predikant taler poetisk, vakkert og trøstende til alle, og jeg føler at han prater akkurat til meg. Jeg fryder meg i det stille, nyter det med hjertet, gråter og kan omfavne min neste, og både be om tilgivelse og tilsi tilgivelse. Da føler jeg meg nærmest himmelen, og hjertet mitt fryder seg med en utrolig glede, og jeg føler at jeg deler gleden med de andre. Som føler samme tilhørighet, som deler samme grunnleggende antakelser om livet her og evigheten der. Jeg tror det er en forsmak på himmelen og den ultimate kjærligheten som bare Kristus kan gi. Jeg tror faktisk at all ekte kjærlighet kommer fra samme kilde, samme hva du kaller den. Den gis til alle mennesker, uavhengig om du tror på Gud eller ikke. Kjærligheten har nemlig ingen begrensninger, og kommer i mange former. Og vi mennesker kan nyte den i vårt hjerte og sinn.
Foreldre elsker sine barn, som regel, og den kjærligheten er både ubetinget og ren i utgangspunktet. Gis den fra hjertet fra oss voksne kan man være sikker på at det går rett i vårt kjære barns hjerte, og forblir der. Kjærligheten og omsorgen dekker de mest grunnleggende behov i unge år. Barna er selv kompetente og vet utmerket hva ekte kjærlighet er. De kjenner det på seg, de kjenner det i sitt hjerte. Hjertet er det eneste og viktigste kompasset barn og voksne har når det gjelder kjærlighet. Ærlig mente ord, gode ord som, jeg er glad i deg, mánná, mamma elsker deg pia mi, pappa sin venn hvor jeg savner deg, og slike arkaiske ord og setninger er som en engels ord til barn i alle aldre. Kjærlighetsfulle ord som flyr fra et hjerte til et annet, kan man finne en større lykke på denne jord? Selv barn som er døde kan man prate kjærlig til. De hører en fars og mors inderlige ord, sorg, savn og den uendelige kjærligheten bare en forelder kan gi sitt barn.
Men et barns død, en tragedie, et trauma kan virkelig knuse ditt hjerte, og smadre din sjel, du kan miste all livslyst og livsglede og få lyst til å følge etter. Da, og aller mest da, er omsorg, omtanke, besøk, trøst, omfavnelse, gode ord, kjærlighetshandlinger og et lyttende øre og hjerte kanskje det eneste som kan få deg på fote igjen, helbrede ditt hjerte og trøste din sjel. Alle ord og gester fra venner og bekjente kan røre og berøre ditt hjerte på et dypt, dypt plan, og du kan sakte, sakte fatte et nytt håp, få lindret din smerte, og omsider klarer du å få takket din familie, dine venner og andre som sto ved din side, ga av seg selv, elsket deg og sa det. Å miste et barn er nok det som berører et foreldrehjerte aller mest, først brutalt, så berører sorgen og fortvilelsen deg, så berører all omsorgen deg, så berører alle minnene om ditt barn deg, og omsider, kan takknemligheten over at du har et barn, men som måtte dø så ung, det kan berøre deg dypt. Ditt hjerte er forandret for alltid, og du selv kan berøre andre hjerter. Alle som har opplevd store lidelser og traumer får en gave, en kompetanse, perspektiver, og egenskaper som kan hjelpe andre, og berøre dem dypt.
Jeg blir rørt av en vakker salme eller en fin sang, når noen synger den fra hjertet. Da føler jeg sangen er en vakker gave fra den som synger til akkurat meg. Jeg drømmer å å sitte på en konsert, med en god artist, med livserfaring, gode tekster og en himmelsk god stemme. Der vi alle kan synge med, gråte, vinke, smile og klappe. Sitte sammen med venner som beundrer den samme artisten og der vi kan alle sangene utenat, og at vi lenge etter konserten synger og nynner på de samme sangene, kveld etter kveld. Gi meg en livekonsert med Andrea Bocelli der han synger Lords prayer, Válkeapää/Ailohas, eller Afzelius om de hadde levd, Celin Dion med Power of love, Carola med Blott en dag, Kalle med Ack Luleland du sköna, helst alle på en gang, da blir jeg veldig berørt. Andre har sine egne favoritter. Og når vi en gang samles, setter én av oss bare i gang å synge de samme sangene. Alle skjønner at det ikke er for å imponere, men for å dele. Der vi alle kommer i en helt spesiell modus, og kan gjenoppleve en vanvittig glede ved å synge, mimres, se på hverandre, stirre i bålet, og føle at sangen og vi går sakte, sakte inn i solnedgangen, der tiden står stille, vennskapet består, der hjertet sprenges av ulike følelser, og gråten kommer helt naturlig. Og plutselig bryter solen frem, natta har flydd, og vi har helt glemt av oss!
Og endelig, etter et langt liv, der man skjønner at livets høst kommer og det bærer mot kveld. Da kommer dine beste venner gjennom et langt liv, og prater til deg. Der man bare hopper over alle trivielle og uvesentlige ting. Der venner kan si viktige ord til hverandre. Der vi kan takke hverandre for livslange vennskap og mange, mange, felles opplevelser, både på godt og ondt. Der vi kan bekrefte hverandre, se hverandre i øynene, holde blikket og si de vakreste ord som bare hjertet kan si. Der vi kan både le og gråte, og vi kan føle at sannelig har vi opplevd et rikt liv, tross alt. Alle opp og nedturer, alle prøvelser og alle hverdager, alt slit, alle sorger, og gleder, alle venner, alle barn, alle ord, og absolutt alt. Akkurat det var livet, alle de dagene som kom og gikk. Og alle vennene jeg fikk. Jeg er rik i mitt hjerte, og jeg skjønner at livet kan ta slutt, men det er livets gang. Men vi kan møtes igjen, min venn. Og ha tid til å prate om det vi ikke fikk tid til her. Og vi kan beholde håpet, troen på livet, dyrke kjærligheten, og synge en salme ved livets slutt. Vi barn kan takke våre foreldre for livet som vi fikk, og tida som gikk så fort, for all kjærlighet og for alle ord. For alt vi ble rørt og berørt av. Og holde hånda til den som tar farvel, en siste kjærlighetsgest. Der ord blir overflødige, der tiden står stille, der engler bøyer sitt hode i ærbødighet og respekt, der takken fyller ditt hjerte. For evig og alltid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar